Kutte ut folk som sliter psykisk, hvorfor?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gorilla skrev:

Så trist å høre at det endte slik for onkelen din. Det må ha vært en stor sorg, og jeg føler med deg. Det er som du sier at han ikke var slem, men jeg kan også forstå at folk reagerte på at han var så mye full. Det kan være skremmende for de rundt å se en man er glad i ruset. Man vil jo så gjerne hjelpe, og så føler man seg kanskje litt utilstrekkelig på siden (selv om man ikke er det). Mange som ruser seg får dessverre et vanskelig forhold til familie og venner.   ❤️

 

Takk, ja var stor sorg i mange år. 

Anonymkode: 6105f...1c1

[Apekatten]

Jeg hadde aldri kuttet ut venner og familie fordi de sliter psykisk. Men hvis en venn som sliter psykisk ringer meg hver dag og er langt nede, og drar meg ned, så må jeg kutte ut vedkommende. Man skal ikke bruke venner som psykologer, men man skal selvfølgelig støtte og prøve å hjelpe venner, men alt med måte. Jeg har dessverre nok med meg selv og min egen psyke, men venner og familie er bestandig velkommen til å tømme seg hos meg innimellom.

[tussi84]

Jeg har kuttet ut et par venninner opp gjennom årene som slet med psykisk sykdom. Jeg har derimot enda flere venninner som har slitt med det psykiske på et eller annet tidspunkt og også over lengere tid som jeg ikke har kuttet ut.

Så hvorfor valgte jeg å kutte ut et par av dem? Felles som gikk igjen hos disse to venninnene mine var at de dro energien ut av meg. Det var alltid negativ snakk om deres egen tilstand, eller negativ tilnærming til alt, og uansett hva slags råd enn prøvde å komme med så føltes det ut som å møte en vegg. De ble veldig selvsentrert rundt sin egen verden på en måte, at det som skjedde i feks min verden var totalt uinteressant. Føltes ofte ut som en enveis kommunikasjon som bare var negativ. Sånne ting stjeler energien fra meg i alle fall, og jeg begynte over tid å stå i fare for å bli syk selv. 

En av de venninnene det er snakk om ovenfor holdt også på med selvskading. Hun sendte meg blandt annet bilder av sårene hennes etter utført selvskading, og det føltes ut som jeg hadde et slags ansvar for livet hennes der og da. Hun kunne finne på å si at hvis jeg ikke kom på besøk den dagen så kom hun til å kutte seg, og det gjorde hun som regel om jeg ikke kom. Dette er 20 år siden, men fortsatt noe jeg husker godt. 

 

[SPOCA]

Selvfølgelig er det fælt å kutte ut noen som er psykisk syke, men noen ganger det dessverre nødvendig for å unngå å bli syk selv. Det betyr ikke at man ikke bryr seg eller ikke ønsker det beste for personen det gjelder.

Psykisk sykdom er så mangt. Det kan handle om alt fra lettere depresjoner til angst til schizofreni. Å samle alle disse blir derfor helt umulig, de vil ha både ulikt utgangspunkt og ulike måter å takle sin psykiske sykdom på.

Jeg har selv vært aktiv i en pårørendeorganisasjon for psykisk syke, og det som fremstår som svært fremtredende er at svært, svært mange pårørende til psykisk syke blir psykisk syke selv. Det er litt viktig å huske på. Og noen ganger kan det rett og slett være helt nødvendig å fjerne seg fra den psykisk syke, rett og slett fordi man blir psykisk syk selv.

Jeg har selv et nært familiemedlem som er tungt psykisk syk, og vedkommende har omtrent drevet vekk alle venner og omgangskrets. Det er bare et fåtall familiemedlemmer igjen. Og for å være ærlig: hadde jeg ikke vært en av de nærmeste hadde jeg kanskje gjort det selv.

Det handler ikke om å hate dette familiemedlemmet, eller ønske familiemedlemmet vondt, men fordi familiemedlemmet er svært krevende. Nei, det er vedkommendes egen feil, men det handler også om hvordan man velger å ta egen sykdom selv også. Jeg skal kanskje skrive noe som er svært provoserende, men psykisk sykdom kan bli svært altoppslukende, og vedkommende som lider av sykdommen kan i enkelte tilfeller grave seg inn i sin egen psykiske sykdom, at det er vanskelige for utenforstående å hjelpe. De suger ut all kraft fra de rundt seg, og de forelsker seg sin egen psykdom. Det betyr ikke at jeg ikke har forståelse for at det kan bli sånn, men det medfører at alle rundt de det gjelder blir helt fullstendig utslitt, for alt handler om denne personen og denne personens psyke. 

Som tidligere pårørende til en annen psykisk syk, en person jeg valgte å kutte ut, handlet det om at vedkommende aldri ville ha hjelp selv, og nektet selv å få hjelp. Vedkommende ble fullstendig avhengig av meg, og jeg ble rent dårlig. Alt handlet om å forhindre denne fra å ta eget liv, å kjempe for at personen skulle få hjelp - og kjempe for at denne personen skulle ta i mot hjelp. Jeg ble utslitt. Alt handlet om å uroe seg, engste seg og aldri vite om personen levde når jeg kom hjem fra jobb eller forelesning.

Jeg maktet ikke mer, og jeg er nok ikke alene om å føle seg svært ensom i en relasjon med mennesker som er tungt psykisk syke.

Problemet, som jeg har sett hos familiemedlemmet som er psykisk syk, er at vedkommende heller ikke vil ta sine medisiner, fordi psykdommen dikterer at medisiner ikke skal tas, at man føler seg bedre, som igjen medfører at man blir dårligere, og man har hele rundansen.

Ja, det er fælt for den psykisk syke, men det er jammen ikke enkelt for de som står på utsiden heller! 

Og enkelte hevder at psykisk sykdom ikke er manipulerende. Vel. Det kommer litt an på hvordan man ser det. De jeg har relasjon til, som er psykisk syke, opplever en form form manipulasjon, enten over seg selv eller sine omgivelser. Og det kan være sykdommen deres som skaper dette. Det handler ikke om å være slem, og å si at de er slemme, men jeg bare ser på den ene personen jeg har relasjon til, hvordan vedkommende gjør alt for å fremstå frisk foran sin lege "neeeeida, trenger ikke medisienr", for så å falle sammen når man kommer hjem. Og hvem er det som skal stille opp da? Jo, det blir pårørende det. Og sånn er det stadig: kampen for medisinering, kampen for hjelp, kampen for å leve, kampen for å bli frisk. 

Alt blir en kamp, og i enkelte tilfeller kan jeg forstå at man trekker seg ut av den kampen. Jeg valgte selv å gjøre det da jeg ble påført vold og mishandlet. Da orket jeg ikke mer. Da klarte jeg ikke å unnskylde (p)sykdommen mer. 

Endret 26. april 2020 av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei venninne gjennom 10 år som slet og sliter psykisk. Jeg orker rett og slett ikke å være med henne lenger for hun er så egosentrisk og snakker KUN om hvor fælt hun har det og hvor fæle og idioter alle andre er. Hun har null interesse av å snakke om noe annet enn seg selv. Kan snakke med henne i ett par timer på telefonen og bare høre henne snakke om seg selv uten å få ett eneste spørsmål om noe som skjer i mitt liv. Hvis jeg sier noe blir det bare ignorert og hun fortsetter å snakke om seg selv.

Snakket med ei veldig positiv og god venninne på telefonen en gang, og livet føltes bare helt topp etter jeg hadde snakket med hun. Hun er av den typen som løfter opp stemningen i ett rom og er bare helt herlig å prate med. Rett etterpå ringte hun andre venninnen min og jeg merket at jeg gikk rett i kjelleren med en gang. Hun dro livsgnisten ut av meg og tappet meg for positiv energi. 

Det er grenser for hvor lenge man gidder sånt. Vi hadde det mye gøy også opp gjennom men ca 80% av vennskapet vårt handlet om psyken hennes. 

Anonymkode: 14b77...927

[AnonymBruker]

 

To av mine erfaringer fra psykisk syke venner. Hun ene sa hele tiden at hun ikke ville være en som bare sutret, men det ble veldig mye fokus på hvor fælt hun hadde det i samtalene våre. 

I tillegg  siden den psykiske sykdommen hadde gjort henne ufør og ødelagt omtrent hele livet hennes så ønsket hun ikke høre om andre som hadde det fint. Å snakke om barn, minnet henne på at hun ikke kunne ha barn. Å snakke om jobb minnet henne på at hun aldri ville få jobb. Å snakke om ferier minnet henne på at hun aldri kunne reise på ferier. 

Sleng på at at hun var såpass syk at det var umulig å planlegge noen møter. Mange dager klarte hun ikke komme ut av senga.

Forstår veldig godt at samtalene ble som de ble og at hun ikke kunne noe for at hun ble sengeliggende. Men jeg ble en slags støttekontakt i stedet for en venn. Hun hadde ikke muligheten til å gi meg noe tilbake. Så jeg lot "vennskapet" bare dø.

I et annet tilfelle så var det snakk om en mann som slet såpass tungt psykisk at han var ufør. Han var en som hele tiden havnet i verbale krangler. Han var veldig opptatt av at ingen skulle bestemme over han. Så da jeg sa at han burde be om unnskyldning for å ha kalt avisbudet "jævla homo" så kuttet han meg ut som venn. Helt greit for meg!

Anonymkode: 37e5c...b31

[AnonymBruker]

8 timer siden, dainty skrev:

det blir jo et paradoks. 

Hva er paradokset her?

Anonymkode: 8fd2d...262

[n_97]

I mitt tilfelle avsluttet jeg relasjonen fordi jeg konstant måtte sette grenser for vedkommende, og personen prøvde stadig å pushe grensene. Vi kunne avtale hvordan vi skulle forholde oss til hverandre og når uken var omme hadde personen brutt avtalen. I tillegg ble jeg nedringt når vedkommende ville ha tak i med og ikke fikk tak i meg fordi jeg var bortreist for helgen feks. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du mener gjentakende selvskade/suicidal adferd for å få fyllt oppmerksomhetsbehovet sitt? Det som er typisk med borderlinere er det å ha 20 selvmordsforsøk bak seg som de kaller det, men egentlig så har de alltid sørget for å bli funnet i tide eller selv ringe å si ifra at de har tatt overdose sånn at de fikk hjelp. Jeg har selv opplevd å få sms fra ei venninne jeg hadde med borderline som skrev ut av intet at nå hadde hu tatt overdose.... jeg hadde jo ikke akkurat noe valg enn å ringe ambulansen å si ifra da, men jeg syns sånt er dårlig gjort og det sa jeg også til hu, så jeg kutta ut henne selv. Hun var aldri suicidal på ekte, hun hadde et bra liv med mange venner osv men har et stort behov for oppmerksomhet.....

Anonymkode: eb41e...194

Ingen legevakt på meg da jeg tok overdose. Selv om jeg sa ifra til en person. Han trodde sikkert ikke på meg. Det var uansett ikke nok av det stoffet fra de pillene jeg tok. Mange andre ganger har jeg prøvd å hoppe, men jeg ville ikke finnes dø i offentlighet. De med bpd dreper seg selv hele tiden, men det rettferdiggjøres av andre for at de var jo helt håpløse og dårlige mennesker. Pluss at de etterlatte er jo de «ekte» ofrene. Sykt 

Anonymkode: 00204...6f5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen legevakt på meg da jeg tok overdose. Selv om jeg sa ifra til en person. Han trodde sikkert ikke på meg. Det var uansett ikke nok av det stoffet fra de pillene jeg tok. Mange andre ganger har jeg prøvd å hoppe, men jeg ville ikke finnes dø i offentlighet. De med bpd dreper seg selv hele tiden, men det rettferdiggjøres av andre for at de var jo helt håpløse og dårlige mennesker. Pluss at de etterlatte er jo de «ekte» ofrene. Sykt 

Anonymkode: 00204...6f5

For ikke å glemme fordommene mot borderlinepasienter i psykiatrien. Etter jeg fikk stilt riktig diagnose så ble det brått slutt på innleggelser som hjalp meg . Det at både jeg og min faste psykolog gjennom ett tiår kunne vise til de som jobbet der at jeg hadde godt og ble bedre av korte innleggelser spilte ingen rolle, for de hadde bestemt seg for at ingen borderlinepasienter hadde godt av innleggelser(fordi da gir de oss oppmerksomhet), og jeg var intet unntak. Før den diagnosen ble stilt var det ikke noe problem å få innleggelser da jeg trengte dem.

Anonymkode: bbc6a...6db

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

For ikke å glemme fordommene mot borderlinepasienter i psykiatrien. Etter jeg fikk stilt riktig diagnose så ble det brått slutt på innleggelser som hjalp meg . Det at både jeg og min faste psykolog gjennom ett tiår kunne vise til de som jobbet der at jeg hadde godt og ble bedre av korte innleggelser spilte ingen rolle, for de hadde bestemt seg for at ingen borderlinepasienter hadde godt av innleggelser(fordi da gir de oss oppmerksomhet), og jeg var intet unntak. Før den diagnosen ble stilt var det ikke noe problem å få innleggelser da jeg trengte dem.

Anonymkode: bbc6a...6db

Dette har jeg også opplevd. Opplever også stor forskjell i hvordan jeg blir møtt om jeg har gjort framgang når det gjelder en annen diagnose. Da er det ros og skryt, men om jeg har gjort framgang når det kommer til borderline kan jeg se langt etter samme  tilbakemeldinger.

Anonymkode: f98dd...3d6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For ikke å glemme fordommene mot borderlinepasienter i psykiatrien. Etter jeg fikk stilt riktig diagnose så ble det brått slutt på innleggelser som hjalp meg . Det at både jeg og min faste psykolog gjennom ett tiår kunne vise til de som jobbet der at jeg hadde godt og ble bedre av korte innleggelser spilte ingen rolle, for de hadde bestemt seg for at ingen borderlinepasienter hadde godt av innleggelser(fordi da gir de oss oppmerksomhet), og jeg var intet unntak. Før den diagnosen ble stilt var det ikke noe problem å få innleggelser da jeg trengte dem.

Anonymkode: bbc6a...6db

Din opplevelse stemmer mye med det inntrykket jeg har og. Jobber innen ok sykisk helse, dog ikke  på sykehus. Borderline diagnosen er ikke en "populær" diagnose dessverre. Rent evidensbasert er det nok sant som de sier at bordelinere i hovedsak ikke profitterer på korte innleggelser, men det er noe med å se enkeltindividet bak diagnosen. Her har spesialisthelsetjenesten mye å gå på. 

Anonymkode: 10479...00e

[Purple_Pixiedust]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

For ikke å glemme fordommene mot borderlinepasienter i psykiatrien. Etter jeg fikk stilt riktig diagnose så ble det brått slutt på innleggelser som hjalp meg . Det at både jeg og min faste psykolog gjennom ett tiår kunne vise til de som jobbet der at jeg hadde godt og ble bedre av korte innleggelser spilte ingen rolle, for de hadde bestemt seg for at ingen borderlinepasienter hadde godt av innleggelser(fordi da gir de oss oppmerksomhet), og jeg var intet unntak. Før den diagnosen ble stilt var det ikke noe problem å få innleggelser da jeg trengte dem.

Anonymkode: bbc6a...6db

Da har de dårlige holdninger rett og slett. I utgangspunktet skal man unngå lange innleggelser da det på lang sikt har vist seg å virke mot sin hensikt, men en innleggelse i noen dager kan hjelpe for alle. Jeg får i utgangspunktet innleggelse i 5 dager, men siden jeg har mye annen problematikk i tillegg så blir det rett som det er lenger. Har akkurat hatt en innleggelse på 3 uker og det hadde ikke noe som helst med borderline-diagnosen. Jeg har en fantastisk behandler der. Hadde jeg møtt på sånne som nektet meg innleggelse kun pga borderline så hadde jeg nok ikke levd nå. Men jeg har i tillegg til borderline 5 andre diagnoser, så jeg kan ikke behandles kun ut fra borderline. Dessuten er det under forverringsperioder av et par av de andre diagnosene at trekkene fra borderline blomstrer opp igjen. Den type hjelp jeg har fått ved innleggelser ved behov for å forebygge har gjort at jeg har klart å roe impulsene mine veldig og heller søke hjelp før noe har skjedd. 

Det å få hjelp til å heller være forebyggende med den visshet om at jeg får hjelp hvis jeg ber om det har også gjort at jeg holder ut lenger hjemme. Jeg lar meg ikke overvelde på samme måte som jeg gjorde før. Før ble jeg tvangsinnlagt rett som det var. Nå er det lenge siden jeg var på tvang. 

Det er veldig synd å høre at du har vært uheldig med de du har møtt i psykiatrien. Det er helt uvurderlig å få rett type hjelp med en slik diagnose. 

1 av 4 med borderline dør i selvmord. Noen med full hensikt i å dø, mens andre egentlig bare mente å selvskade/trengte en flukt fra virkeligheten (til dere med fordommer: merk dere at jeg ikke skriver at det er et behov for oppmerksomhet. Det er sjeldent det det handler om!), men så gikk det for langt og de mistet livet. Og det er generelt et høyt lidelsestrykk å ha diagnosen. Det er en alvorlig diagnose å ha som kan føre til store relasjonelle, sosiale og jobbmessige utfordringer, det er stor fare for alvorlig skade og det er mange som dør av den. Det er ikke en diagnose som skal tas lett på. Og jeg vil også understreke at dette er ikke en diagnose man får bare fordi man er en kjip person. De som utvikler denne diagnosen har i de aller fleste tilfeller hatt det veldig vondt i oppvekst og tidlige voksenår. 

Edit: Jeg tror det var 1 av 4 som dør, men er lenge siden jeg så på statistikken så kan være jeg husker litt feil.

Endret 26. april 2020 av Purple_Pixiedust

[Anonymburker]

Det er jo synd at de som trenger støtte aller mest, er de som blir kuttet ut. Folk som ikke tåler å høre om motgang og negativitet er gjerne de som har surfet på en bølge igjennom livet. Og det er den verste sorten mennesker. Liten forståelse for andre mennesker.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Expandable86 skrev:

Det er jo synd at de som trenger støtte aller mest, er de som blir kuttet ut. Folk som ikke tåler å høre om motgang og negativitet er gjerne de som har surfet på en bølge igjennom livet. Og det er den verste sorten mennesker. Liten forståelse for andre mennesker.

Ærlig talt, dette var utrolig stygt sagt av deg og vitner om uvitenhet. Jeg og flere som har svart her sliter vanvittig mye selv (jeg sliter så sterkt at det gjorde meg ufør nå i en alder av 28 ) men har allikevel vært nødt til å kutte ut ett par mennesker som har vært så syke at det var skadelig for oss. 

Anonymkode: bbc6a...6db

[AnonymBruker]

Av og til må man skjerme seg selv hvis man vil beholde sin egen mentale helse.

Anonymkode: 42f20...a22

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Expandable86 skrev:

Det er jo synd at de som trenger støtte aller mest, er de som blir kuttet ut. Folk som ikke tåler å høre om motgang og negativitet er gjerne de som har surfet på en bølge igjennom livet. Og det er den verste sorten mennesker. Liten forståelse for andre mennesker.

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt, dette var utrolig stygt sagt av deg og vitner om uvitenhet. Jeg og flere som har svart her sliter vanvittig mye selv (jeg sliter så sterkt at det gjorde meg ufør nå i en alder av 28 ) men har allikevel vært nødt til å kutte ut ett par mennesker som har vært så syke at det var skadelig for oss. 

Anonymkode: bbc6a...6db

Det er derfor de som er alvorlig psykisk syke som regel sitter igjen helt alene uten noen mennesker rundt seg, enten det er snakk om familie eller venner. Når man er svært syk så klarer man ikke ta vare på forhold, men det spørs såklart hvor syk en er da psykisk sykdom kommer i forskjellige alvorlighetsgrader.

Anonymkode: eb41e...194

[Anonymburker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ærlig talt, dette var utrolig stygt sagt av deg og vitner om uvitenhet. Jeg og flere som har svart her sliter vanvittig mye selv (jeg sliter så sterkt at det gjorde meg ufør nå i en alder av 28 ) men har allikevel vært nødt til å kutte ut ett par mennesker som har vært så syke at det var skadelig for oss. 

Anonymkode: bbc6a...6db

Er man syk selv kan det være forståelig. Er man frisk og likevel kutter noen ut, er man en dårlig venn.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er derfor de som er alvorlig psykisk syke som regel sitter igjen helt alene uten noen mennesker rundt seg, enten det er snakk om familie eller venner. Når man er svært syk så klarer man ikke ta vare på forhold, men det spørs såklart hvor syk en er da psykisk sykdom kommer i forskjellige alvorlighetsgrader.

Anonymkode: eb41e...194

Noen ganger blir man syk fordi man ikke får venner eller andre typer forhold.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Expandable86 skrev:

Er man syk selv kan det være forståelig. Er man frisk og likevel kutter noen ut, er man en dårlig venn.

Noen ganger blir man syk fordi man ikke får venner eller andre typer forhold.

Ikke nødvendigvis. Man kan risikere å bli syk selv. Min mor var psykisk frisk men endte opp psykisk syk til slutt pga min fars psykdom som bare ble værre og værre . Man kan ikke som frisk ha hovedansvaret for om ett menneske skal kutte seg ihjel, begå selvmord eller lignende. Vet du hvor mye energi det suger ut av en å være rundt ett menneske som oppfører seg på en slik måte og som mer eller mindre kun er negativ? De fleste av vennene mine erpsykisk syke og vi kan snakke mye om psykisk sykdom og det å slite de gangene vi møtes, men når det kun blir en part som krever oppmerksomhet og oppfører seg negativt og destruktivt hele tiden uten å være i stand til bedre perioder så blir det svært utmattende i lengden. Særlig når personen er negativ til alt  av psykiatri og behandling. Venner skal ikke være støttekontakter,ambulansesjåfør og psykolog på fulltid. Det går ikke.

Anonymkode: bbc6a...6db

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Expandable86 skrev:

Er man syk selv kan det være forståelig. Er man frisk og likevel kutter noen ut, er man en dårlig venn.

Noen ganger blir man syk fordi man ikke får venner eller andre typer forhold.

Hvis man ikke klarer å få en eneste venn så burde man kanskje se litt på sin egen oppførsel først og fremst. Selv jeg som er ufør og alvorlig psykisk syk og ikke har jobbet eller gått på skole på årevis har klart å skaffe meg noen få men nære venner.

Anonymkode: bbc6a...6db