Kutte ut folk som sliter psykisk, hvorfor?

[AnonymBruker]

22 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Da har de dårlige holdninger rett og slett. I utgangspunktet skal man unngå lange innleggelser da det på lang sikt har vist seg å virke mot sin hensikt, men en innleggelse i noen dager kan hjelpe for alle. Jeg får i utgangspunktet innleggelse i 5 dager, men siden jeg har mye annen problematikk i tillegg så blir det rett som det er lenger. Har akkurat hatt en innleggelse på 3 uker og det hadde ikke noe som helst med borderline-diagnosen. Jeg har en fantastisk behandler der. Hadde jeg møtt på sånne som nektet meg innleggelse kun pga borderline så hadde jeg nok ikke levd nå. Men jeg har i tillegg til borderline 5 andre diagnoser, så jeg kan ikke behandles kun ut fra borderline. Dessuten er det under forverringsperioder av et par av de andre diagnosene at trekkene fra borderline blomstrer opp igjen. Den type hjelp jeg har fått ved innleggelser ved behov for å forebygge har gjort at jeg har klart å roe impulsene mine veldig og heller søke hjelp før noe har skjedd. 

Det å få hjelp til å heller være forebyggende med den visshet om at jeg får hjelp hvis jeg ber om det har også gjort at jeg holder ut lenger hjemme. Jeg lar meg ikke overvelde på samme måte som jeg gjorde før. Før ble jeg tvangsinnlagt rett som det var. Nå er det lenge siden jeg var på tvang. 

Det er veldig synd å høre at du har vært uheldig med de du har møtt i psykiatrien. Det er helt uvurderlig å få rett type hjelp med en slik diagnose. 

1 av 4 med borderline dør i selvmord. Noen med full hensikt i å dø, mens andre egentlig bare mente å selvskade/trengte en flukt fra virkeligheten (til dere med fordommer: merk dere at jeg ikke skriver at det er et behov for oppmerksomhet. Det er sjeldent det det handler om!), men så gikk det for langt og de mistet livet. Og det er generelt et høyt lidelsestrykk å ha diagnosen. Det er en alvorlig diagnose å ha som kan føre til store relasjonelle, sosiale og jobbmessige utfordringer, det er stor fare for alvorlig skade og det er mange som dør av den. Det er ikke en diagnose som skal tas lett på. Og jeg vil også understreke at dette er ikke en diagnose man får bare fordi man er en kjip person. De som utvikler denne diagnosen har i de aller fleste tilfeller hatt det veldig vondt i oppvekst og tidlige voksenår. 

Edit: Jeg tror det var 1 av 4 som dør, men er lenge siden jeg så på statistikken så kan være jeg husker litt feil.

Det er mye stigma rundt den diagnosen, og jeg synes oppriktig synd på mennesker med borderline. De lever i et smertehelvete, samtidig som mange opplever å ikke bli tatt seriøst, nektet innleggelser etc, til tross for at de hadde hatt behov for det. Jeg ble feildiagnostisert med borderline, og jeg ble behandlet mye bedre etter at diagnosen ble fjernet. Ganske trist at det er slik. Psykologen som fjernet diagnosen uttrykte faktisk at hun syntes synd på meg som hadde fått den. 
 

Det er for øvrig 10% av dem med borderline som dør av selvmord/selvskading. 

Anonymkode: 1f5e5...8c2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er mye stigma rundt den diagnosen, og jeg synes oppriktig synd på mennesker med borderline. De lever i et smertehelvete, samtidig som mange opplever å ikke bli tatt seriøst, nektet innleggelser etc, til tross for at de hadde hatt behov for det. Jeg ble feildiagnostisert med borderline, og jeg ble behandlet mye bedre etter at diagnosen ble fjernet. Ganske trist at det er slik. Psykologen som fjernet diagnosen uttrykte faktisk at hun syntes synd på meg som hadde fått den. 
 

Det er for øvrig 10% av dem med borderline som dør av selvmord/selvskading. 

Anonymkode: 1f5e5...8c2

At borderlinere hele tiden blir nektet innleggelse kan da ikke stemme. Jeg vet om mange som er innlagt titt og ofte, og da etter selvskading eller mindre alvorlige selvmordsforsøk. For det andre er det ikke noe mer synd i borderlinere enn noen andre, mange andre diagnoser gir også smertehelvete.

Anonymkode: eb41e...194

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At borderlinere hele tiden blir nektet innleggelse kan da ikke stemme. Jeg vet om mange som er innlagt titt og ofte, og da etter selvskading eller mindre alvorlige selvmordsforsøk. For det andre er det ikke noe mer synd i borderlinere enn noen andre, mange andre diagnoser gir også smertehelvete.

Anonymkode: eb41e...194

Alle borderlinere blir selvsagt ikke nektet innleggelse, men min erfaring etter 18 år i psykiatrien med medpasienter med diverse alvorlige psykiske lidelser viser at de med borderline sliter mer når det skal innvilges innleggelser, og særlig hvis de ønsker av den lengre typen ( typ mer enn 7 dager ). I gruppa jeg fortsatt går i så har flere av jentene opplevd å bli skrevet ut nærmest på dagen etter ett selvmordsforsøk, eller blitt sendt hjem til tomt hus til tross for at de har fortalt legen at de kommer til å skade seg/ta livet sitt, og heller ikke har noe nettverk eller støtteapparat som kan ta imot dem. 3 av  de jeg  gikk i gruppe med klarte å lykkes med selvmordene til slutt, fordi de ikke ble hørt, og ble sendt hjem alene til en tom hybel.

Anonymkode: bbc6a...6db

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp kuttet ut en eldre dame, hun bruker meg som psykolog, noe som for så vidt er greit, men da må det være gjensidig! Noe det på ingen som helst måte er! Hun påstår at jeg ikke har problemer (jeg har kompleks ptsd), at jeg på ingen som helst måte trenger psykologen min for jeg er jo alltid så glad når vi snakker sammen (jeg må være det for å ikke bli trukket ned av klagingen hennes) og at jeg bare kan finne meg jobb istedenfor å være ufør for jeg kan umulig være fysisk syk (har en sjelden sykdom som hun aldri har hørt om før og dermed bare lyger jeg)... Hun har sin egen psykolog og jeg har foreslått at hun må be han om å lære henne lignende ting som jeg lærer hos min psykolog, mestringsteknikker for angst og panikkanfall blant annet, men da bare fnyser hun og kaller psykologen sin for en fjomp!

I tillegg ble hun veldig sur og ikke minst veldig misunnelig på meg for noen uker siden når hun skjønte at jeg lever nesten som vanlig! altså, jeg forholder meg til reglene som gjelder korona, men samtidig så lever jeg livet på samme måte som før ved at jeg både går og sykler på turer som vanlig! Jeg låser meg ikke inne, da hadde jeg gått på veggen for lenge siden! Dessuten har jeg en syk kropp og en psyke som krever bevegelse og frisk luft, og siden vi ikke har portforbud bruker jeg naturen som vanlig, og holder avstand om det kommer andre selvfølgelig. Jeg har til og med noen jeg besøker når det er pent vær, for da sitter vi ute med god avstand fra hverandre. Hun har også fått tilbud om besøk mot at vi sitter utenfor huset, men det kom ikke på tale, hvorfor fikk jeg ikke noe skikkelig svar på... Hun truet derfor å melde meg til politiet, jeg sa at det kunne hun gjerne gjøre sånn at de kunne få seg en god latter, for jeg gjør nemlig ingenting ulovlig!

Så, siden hun nå er sur på meg har jeg funnet ut at det er like greit å bare benytte meg av denne muligheten til å holde henne på avstand! Og det er ufattelig deilig å slippe den sutringen og klagingen hennes! Det er rett og slett befriende!

Anonymkode: 6376d...92d

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At borderlinere hele tiden blir nektet innleggelse kan da ikke stemme. Jeg vet om mange som er innlagt titt og ofte, og da etter selvskading eller mindre alvorlige selvmordsforsøk. For det andre er det ikke noe mer synd i borderlinere enn noen andre, mange andre diagnoser gir også smertehelvete.

Anonymkode: eb41e...194

Mange opplever å ikke få hjelpen trenger, det gjelder selvsagt ikke alle. Det kan være synd på de med borderline selv om andre har det like vondt. 

Anonymkode: 1f5e5...8c2

[n_97]

3 hours ago, AnonymBruker said:

ah dette kjenner jeg igjen. blir gal av min deprimerte veninne som ikke klarer å holde seg unna tlf😭

Anonymkode: b2b12...600

At psykisk syke ringer ned sine omgivelser er ganske vanlig, dessverre. I mitt tilfelle var vedkommende ganske godt behandlet men responderte dårlig på det meste, dessverre. Det eneste man kan gjøre er å være tydelig på grensene og oppfordre til  å kontakte behandlere. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle borderlinere blir selvsagt ikke nektet innleggelse, men min erfaring etter 18 år i psykiatrien med medpasienter med diverse alvorlige psykiske lidelser viser at de med borderline sliter mer når det skal innvilges innleggelser, og særlig hvis de ønsker av den lengre typen ( typ mer enn 7 dager ). I gruppa jeg fortsatt går i så har flere av jentene opplevd å bli skrevet ut nærmest på dagen etter ett selvmordsforsøk, eller blitt sendt hjem til tomt hus til tross for at de har fortalt legen at de kommer til å skade seg/ta livet sitt, og heller ikke har noe nettverk eller støtteapparat som kan ta imot dem. 3 av  de jeg  gikk i gruppe med klarte å lykkes med selvmordene til slutt, fordi de ikke ble hørt, og ble sendt hjem alene til en tom hybel.

Anonymkode: bbc6a...6db

Blir man sendt hjem dagen etter et selvmordsforsøk så er det fordi det var et mindre alvorlig selvmordsforsøk som ikke var i suicidal hensikt. Det som er med de med borderline er at de som regel handler på impuls der og da, så dagen etter et såkalt selvmordsforsøk så er de ikke suicidale lenger og alt er tipp topp og jeg vet om ei som dro ut på byen samme dag hun ble utskrevet etter å vært innlagt i 1 dag etter et selvmordsforsøk. Ikke mye suicidal der altså. 

Anonymkode: eb41e...194

[AnonymBruker]

3 timer siden, n_97 skrev:

At psykisk syke ringer ned sine omgivelser er ganske vanlig, dessverre. I mitt tilfelle var vedkommende ganske godt behandlet men responderte dårlig på det meste, dessverre. Det eneste man kan gjøre er å være tydelig på grensene og oppfordre til  å kontakte behandlere. 

har gitt beskjed om grensene mine mang en gang😬ingenting hjelper🤷‍♀️er utslitt!

Anonymkode: b2b12...600

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

har gitt beskjed om grensene mine mang en gang😬ingenting hjelper🤷‍♀️er utslitt!

Anonymkode: b2b12...600

Det er dessverre ikke alle som klarer å ta hensyn eller i det hele tatt forstå at de kan bli for voldsomme hvis de er så langt nede. I tiden før jeg ble tvangsinnlagt fire år i strekk så skjønte jeg heller ikke at min søster ( som var den jeg var oppå konstant. Jeg ringte og gråt flere ganger i uken ) trengte en pause og ikke kunne være primæransvarlig for meg og fra all den destruktive væremåten og selvmordspratet mitt. Jeg har heldigvis klart å snu på det nå mange år etter, og har på mange måter fått ett rollebytte siden det nå er jeg som er den som må kutte ut de som blir for krevende. 😅

Anonymkode: bbc6a...6db

[n_97]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

har gitt beskjed om grensene mine mang en gang😬ingenting hjelper🤷‍♀️er utslitt!

Anonymkode: b2b12...600

Da må du ta vare på deg og sette tydelige grenser. Send en sms og si noe slikt som "beklager å si det, men vi må ta en pause. Du krever mer enn jeg kan gi. Ønsker deg alt godt."

Den psyke vil selvsagt gjøre alt hun kan for å pushe grensene du setter, så her må du være konsekvent. Ikke svar på meldingene, eller les dem for den saks skyld. Sett opp en meldingsapp som gjør at telefoner og meldinger blir blokket uten at du får se dem. 

[Thyra]

Det kommer vel an på hvordan de sliter psykisk. Om de er paranoide, kommer med de villeste beskyldninger, er aggressive, voldelige, mister kontrollen fullstendig... Man ønsker ikke å risikere egen liv og helse fordi det er synd på vedkommende. Heller ikke sin psykiske helse.

Men i de fleste tilfeller burde ikke det at noen sliter psykisk være grunn til å kutte dem ut.

[AnonymBruker]

1 time siden, n_97 skrev:

Da må du ta vare på deg og sette tydelige grenser. Send en sms og si noe slikt som "beklager å si det, men vi må ta en pause. Du krever mer enn jeg kan gi. Ønsker deg alt godt."

Den psyke vil selvsagt gjøre alt hun kan for å pushe grensene du setter, så her må du være konsekvent. Ikke svar på meldingene, eller les dem for den saks skyld. Sett opp en meldingsapp som gjør at telefoner og meldinger blir blokket uten at du får se dem. 

jeg gjorde noe tilsvarende, og vi snakket ikke sammen på over ett år. så fikk vi kontakt igjen. jeg liker henne veldig godt på mange måter, men blir helt knekt. hun har lite venner ellers. trodde hun hadde lært; men nå er det god gammel stil igjen😭

Anonymkode: b2b12...600

[n_97]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

jeg gjorde noe tilsvarende, og vi snakket ikke sammen på over ett år. så fikk vi kontakt igjen. jeg liker henne veldig godt på mange måter, men blir helt knekt. hun har lite venner ellers. trodde hun hadde lært; men nå er det god gammel stil igjen😭

Anonymkode: b2b12...600

Sånn var det med min person også. Vedkommende har mange flotte sider, når symptomene ikke overskygger dem. Vedkommende blir ikke frisk, tilstanden er kronisk og har vært sånn i 20 år. Veldig leit, men jeg måtte tenke på meg selv også. 

[AnonymBruker]

Jeg leste i denne tråden i går, men hadde ikke tid til å svare før nå, så drar den opp igjen. Håper folk tar seg tid til å lese og svare, for dette blir et langt innlegg.

Ja, jeg har kuttet ut en venn pga hans psykiske lidelse. Det var ikke slik at han var kjip og vanskelig slik mange beskriver sine kjente som sliter psykisk her, han var verdens hyggeligste person, men han var en ekstremt slitsom person å være sammen med, og det ble til slutt slik at jeg gruet meg hver gang jeg skulle møte han.

For å begynne med hvordan vi ble kjent med hverandre, så var det gjennom Mental Helses ungdomstilbud i kommunen. Jeg hadde noen svært dårlige venner, og ønsket å skape meg et nytt nettverk. Jeg slet også psykisk etter mange år med mobbing, også fra disse "vennene". Derfor fikk jeg anbefalt å prøve ut dette tilbudet.

Merket jo fort at de som var med i denne gruppa slet mye mer enn meg, var svært stille og innadvendte, men det var noen hyggelige ledere der som var ok å prate med. I tillegg må jeg være såpass ærlig å si at det var godt å føle seg som den mest "normale" der. Det at de andre hadde vært innen psykiatrien gjennom flere år, og flere sågar bodde på institusjon, ga meg troen på at jeg ikke var så rar og annerledes som jeg alltid hadde blitt fortalt...

Etter noen måneder dukket han som dette innlegget skal handle om opp i denne gruppa. Han var, i motsetning til de andre som var med, utadvendt, og virket oppriktig interressert i å bli kjent med meg. Jeg, som ønsket nye venner, ga han telefonnummeret mitt, og sa vi kunne finne på noe en dag. Fikk også hans telefonnummer. Det skulle jeg komme til å angre bittert på...

Allerede etter noen dager ringte jeg han, og skjønte fort at det var noe veldig spesielt med han... Han bodde jo på en institusjon, men derfra hadde han rømt, og forskanset seg i sin mors fraflyttede leilighet, som om noen dager skulle overtas av andre. Der sov han på en madrass på gulvet, uten mat i skapene. En av de ansatte fra institusjonen dukket opp på døra, men kunne ikke tvinge han tilbake, da han var innlagt der frivillig... Etterhvert dro han meg med i en butikk, hvor han slet så fælt med å bestemme seg for hva han ville kjøpe av mat at butikken stengte. Det hele endte med at han ble med hjem til meg, forsynte seg i fryseren og kjøleskapet, og kokkelerte i 2 timer på kjøkkenet hjemme hos min mor, før han fikk meg til å ta godteri kjøleskapet, og løp ut som en liten unge da moren min våknet og lurte på hva i all verden som skjedde, da klokka var blitt 2 på natta. Han var da 19 år...

Etterhvert ble ting rarere og rarere. Jeg fikk kjæreste rundt samme tid som jeg ble kjent med han, og ville jo bruke mest mulig tid med henne, men fortsatte likevel i denne gruppa for å møte andre mennesker og. Det kom etterhvert frem at han hadde vært instusjonalisert siden han var 12 år, faren hadde vært fraværende fra han var svært liten, han hadde blitt mobbet gjennom hele oppveksten, og støttekontakten som skulle vært en farsfigur, gjorde ting med han som voksne ikke skal gjøre med barn...

Siden han hadde vært utenfor samfunnet med jevnaldrende siden han var 12 år, så var han også 12 år mentalt. Og da mener jeg bokstavelig talt. Han kunne finne på å begynne å danse på bussholdeplassen, plutselig løpe avgårde opp en hoppbakke og opp og ned på bord som sto ute når vi gikk tur, spørre fremmede som var på vei til å kaste mat om å få maten deres og en haug med andre rare ting. I tillegg til å være ekstremt intens, blant annet ringte han meg 13 ganger i løpet av en halvtime en gang jeg ikke hadde muligheten til å ta tlf. Vi kunne ha en avtale, hvor jeg skulle komme og besøke han, hvor han var på badet hele tiden vi skulle møtes pga vasketvang. Var vel en gang jeg satt i 2,5 timer og ventet på han for at han skulle bli ferdig. Han skulle hele tiden ha bekreftelse på at vi var "bestevenner", og fikk tvang fordi jeg ikke sa til han at han var min beste venn...

Til slutt ble jeg mer og mer slten og følte meg som en ubetalt støttekontakt, som tok han med ut på aktiviteter uten å selv få noe igjen for det. Heldigvis fikk jeg og kjæresten(som nå er min kone) studieplass i en by 3 timer unna hjemstedet, og etter å ha møtt han to ganger i første juleferien på studiet, da jeg var hjemme, så kuttet jeg kontakten, og jeg hørte ikke noe mer fra han på flere år. Det ble rett og slett for krevende å ha en slik person som venn...

Flere år gikk, mine psykiske problemer var endelig borte, det som skulle til var en miljøforandring, og at jeg fikk troen på meg selv. I løpet av 3 år fullførte jeg en bachelorgrad, tok sertifikat på bil, fikk meg jobb, skaffet oss leilighet og jeg og kona fikk vårt første barn. Livet var på stell, og vennskapet med denne fyren var bare et fjernt minne.

Begynte å studere igjen, og satt og skrev på en oppgave på biblioteket, da jeg plutselig hørte en kjent stemme. Og jaggu sto ikke denne fyren der. Da var det 6 år siden jeg hadde møtt han sist, og jeg hadde faktisk hatt reele mareritt i søvne om at jeg løp vekk fra han uten å klare det... Og nå var det reelt at han sto der. Han var like rar som før. Sto og pratet høyt om ting og hoppet opp og ned så andre som var der begynte å hysje på han. Pratet med han i noen minutter, før jeg sa at jeg måtte jobbe videre. Men det klarte jeg ikke, og fikk heldigvis sneket meg ut derfra uten at han så meg...

Flere år gikk, og så var jeg og familien på julegaveshopping, og igjen hører jeg en stemme som sier navnet mitt. Snur meg, og der står han igjen. Dette var da 10 år siden sist gang jeg hang med han, men jeg skjønte jo at han fortsatt var på samme stadie som da. Han enset ikke familien min og spurte ingenting om de deller hvordan det gikk med meg, snakket kun om hvor kult vi hadde det sammen for 10 år tilbake(kult for han, ikke for meg). Klarte å gi han nummeret mitt når han spurte, og dermed var det gjort...

En måned etterpå sendte han meg en mld med spørsmål om å finne på noe, og jeg svarte noe sånt som at det sikkert hadde vært hyggelig, men for tiden var jeg veldig opptatt med jobb og barn og andre ting. Kunne jo ikke skrive at jeg ikke ville treffe han, for han var jo ikke kjip på noen måte. Et par uker etter det igjen fikk jeg noen rare meldinger om at vi var bestevenner på en sånn organisert tur som kommunen arrangerte da vi var venner. Samme vår ringte han og maste om å treffes, og da dro jeg en hvit løgn om at jeg hadde flyttet. Møtte han så tilfeldig igjen sommeren etter da jeg sto i en kø og ikke kunne komme meg unna. De siste gangene jeg hørte noe fra han, så ringte han midt på natta, og sendte meg rare meldinger som var helt usammenhengende og besto av norsk, engelsk og hans morsmål. Virket som han var i en psykose.

Det hele endte med at jeg måtte gi meg ut for å være en som hadde kjøpt telefonen min med nummeret mitt for å få være i fred. Det virket som om han trodde på det, og siden har jeg ikke hørt noe. Håper bare jeg aldri treffer på denne fyren igjen.

Anonymkode: 601a9...bda

[edwardnigma]

8 timer siden, Warrior skrev:

Det jeg ikke synes er greit er de som bare kutter ut venner som sliter psykisk og kutter de ut kun for de har en diagnose.

Er vel i de alle færreste tilfeller at det er grunnlaget. Da stakk nok ikke vennskapet så dypt fra før av.

[Maleficenta]

På 25.4.2020 den 17.07, Warrior skrev:

Mener ikke å mase men jeg kjeder meg her på sykehus så håper det er greit jeg lager tråden. 

Lurer på hvorfor noen kutter ut sin egne venner/kjæreste som sliter psykisk? Det er jo ikke den personen sin feil at hun eller han sliter. Har ikke opplevd selv folk som kutter meg ut. Heldigvis. Har gode venner som er der for meg og det synes jeg alle fortjener. Får så vondt av de som opplever det. Har du opplevd det? Eller har du vært den som kutter ut noen som sliter? 

Er jo noe som gjør personen veldig krevende. Kan være svært tøft for de nærmeste å stå i, så for noen blir det vel for mye å takle

[AnonymBruker]

På 25.4.2020 den 17.46, AnonymBruker skrev:

Jeg forlot min kjæreste igjennom 12 år fordi jeg sto i fare for å miste jobben som følge av den psykiske påkjenningen forholdet gå meg. H*n var suicidal, ville ikke oppsøke hjelp og "truet" med selvmord hver gang jeg forsøkte å ta opp vanskelige temaer. Uten inntekt og med så mye emosjonell bagasje ville jeg uansett ikke klare å stille opp for vedkommende. 

Anonymkode: f72cc...cad

Så utrolig bra at du greide det!

Hadde også en slik samboer, og jeg greide ikke å gå. Endte opp med store problemer selv og er nå uføretrygdet.

Anonymkode: df378...c49

[Menchit]

På 26.4.2020 den 15.30, AnonymBruker skrev:

Din opplevelse stemmer mye med det inntrykket jeg har og. Jobber innen ok sykisk helse, dog ikke  på sykehus. Borderline diagnosen er ikke en "populær" diagnose dessverre. Rent evidensbasert er det nok sant som de sier at bordelinere i hovedsak ikke profitterer på korte innleggelser, men det er noe med å se enkeltindividet bak diagnosen. Her har spesialisthelsetjenesten mye å gå på. 

Anonymkode: 10479...00e

Feil

Endret 28. april 2020 av Menchit

[AnonymBruker]

På 27.4.2020 den 15.09, AnonymBruker skrev:

Alle borderlinere blir selvsagt ikke nektet innleggelse, men min erfaring etter 18 år i psykiatrien med medpasienter med diverse alvorlige psykiske lidelser viser at de med borderline sliter mer når det skal innvilges innleggelser, og særlig hvis de ønsker av den lengre typen ( typ mer enn 7 dager ). I gruppa jeg fortsatt går i så har flere av jentene opplevd å bli skrevet ut nærmest på dagen etter ett selvmordsforsøk, eller blitt sendt hjem til tomt hus til tross for at de har fortalt legen at de kommer til å skade seg/ta livet sitt, og heller ikke har noe nettverk eller støtteapparat som kan ta imot dem. 3 av  de jeg  gikk i gruppe med klarte å lykkes med selvmordene til slutt, fordi de ikke ble hørt, og ble sendt hjem alene til en tom hybel.

Anonymkode: bbc6a...6db

Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til denne holdningen o helsevesenet. Jeg isolerer meg og trykker meg unna mennesker når jeg har det vanskelig.

Har fått beskjed av behandlerene at jeg er 'allergisk" mot omsorg. Jeg greier ikke ta imot trøst eller omsorg. Et av fokusere i behandlling er at jeg skal "øve på å være til bry" fordi jeg synes det er vanskelig når noen vil hjelpe meg, feks kjøre et sted, hjelpe til med flytting eller slike ting. Jeg betaler alltid venner som hjelper meg, orker ikke tanken på å stå i gjeld, selv om det overhodet ikke er slik.

Dette er det Værste for meg, for jeg ønsker meg så utrolig mye en klem eller gode ord av og til, og jeg har venner som garantert hadde jeg bedt om en klem, eller ringt dem når jeg var lei meg, men jeg greier ikke.

Istedenfor straffer jeg meg selv  ved for eks dusje i iskaldt vann, gå ute i timevis bør det er kaldt og regner, slike ting. Jeg oppsøker aldri noen, og har aldri fortalt noen om dette.

Før jeg fikk diagnosen har jeg vært innlagt to ganger i løpet av en 10 års periode, da med alvorlig depresjon. Det var veldig godt for meg, og jeg er faktisk veldig redd jeg nå skal bli nektet innleggelse pga diagnosen.

Jeg føler jeg overhodet ikke har nytte av hjelpen jeg får, fordi jeg greier ikke å fortelle hvordan jeg har det. Hvis helsevesenet da tror jeg overdriver ang det jeg har fortalt så skjønner jeg jo Hvorfor.

Anonymkode: df378...c49

[Purple_Pixiedust]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er veldig vanskelig å forholde seg til denne holdningen o helsevesenet. Jeg isolerer meg og trykker meg unna mennesker når jeg har det vanskelig.

Har fått beskjed av behandlerene at jeg er 'allergisk" mot omsorg. Jeg greier ikke ta imot trøst eller omsorg. Et av fokusere i behandlling er at jeg skal "øve på å være til bry" fordi jeg synes det er vanskelig når noen vil hjelpe meg, feks kjøre et sted, hjelpe til med flytting eller slike ting. Jeg betaler alltid venner som hjelper meg, orker ikke tanken på å stå i gjeld, selv om det overhodet ikke er slik.

Dette er det Værste for meg, for jeg ønsker meg så utrolig mye en klem eller gode ord av og til, og jeg har venner som garantert hadde jeg bedt om en klem, eller ringt dem når jeg var lei meg, men jeg greier ikke.

Istedenfor straffer jeg meg selv  ved for eks dusje i iskaldt vann, gå ute i timevis bør det er kaldt og regner, slike ting. Jeg oppsøker aldri noen, og har aldri fortalt noen om dette.

Før jeg fikk diagnosen har jeg vært innlagt to ganger i løpet av en 10 års periode, da med alvorlig depresjon. Det var veldig godt for meg, og jeg er faktisk veldig redd jeg nå skal bli nektet innleggelse pga diagnosen.

Jeg føler jeg overhodet ikke har nytte av hjelpen jeg får, fordi jeg greier ikke å fortelle hvordan jeg har det. Hvis helsevesenet da tror jeg overdriver ang det jeg har fortalt så skjønner jeg jo Hvorfor.

Anonymkode: df378...c49

Jeg er også sånn at jeg ikke vil være til bry. Jeg blir glad for å hjelpe andre, men klarer ikke spørre andre om å selv få hjelp. Så det at alle med borderline er kravstore og som suger energi ut av sine venner stemmer ikke. 

Mine foreldre har hatt det tøft. Ikke fordi jeg har vært kravstor eller ufin mot dem, men fordi de flere ganger har fryktet for livet mitt (og nei jeg har aldri truet med å ta livet mitt). 

Jeg tenker at hvis du tørr å be om hjelp så vil du forhåpentligvis bli hørt. Du har jo ikke vært mye innlagt og er absolutt ikke det (nedsettende beskrivelse) man kaller svingdørspasient. Det er for øvrig jeg, men nå gjør ikke jeg ting for å få oppmerksomhet og de vet at når jeg ber om hjelp så er jeg nødt til å få det. Jeg blir tatt på alvor mye fordi jeg ikke truer med å ta livet mitt og at jeg aldri har skadet meg eller gjort halvhjertede selvmordsforsøk kun for å bli innlagt. Når jeg er dårlig (har tilbakevendende depressiv lidelse) så trenger jeg hjelp for å unngå at det går galt. Og da får jeg det.