Selvportrett - filmen om Lene Marie Fossen

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler at de rundt henne kunne gjort noe ved å begynne å behandle henne som en voksen kvinne. Stilt noen krav. Jeg syntes det var det tøffeste med hele dokumentaren, å se hvordan folk rundt behandlet henne som et barn. Hun fikk akkurat det hun selv ville med spiseforstyrrelsen; å forbli et barn. 

Anonymkode: 61e00...df3

Vet ikke om jeg skal se den, muligens. Føler meg veldig ferdig med egen sykdom og er ikke redd for tilbakefall, men tror kanskje den blir for vond allikevel. Jeg er veldig ambivalent til filmen, merker jeg. Tenker på den ene siden at sååå bra at de viser sykdommen i all sin (kroppslige) gru, og samtidig tenker jeg; hun blir jo så fascinerende og løftet fram som enestående kunstner nettopp fordi hun så tydelig får brukt seg selv og sin lidelse i det hun skaper. Som jo alle kunstnere gjør, men her så blir hun som sagt så fascinerende for omverdenen også FORDI hun lever så på kanten av stupet... og det kan på et vis virke romantiserende, tenker jeg. Og vi som samfunn elsker jo alt som fascinerer så sterkt... alt som er spesielt/annerledes/over alle grenser.

Samtidig hadde hun så klart like stor rett som alle andre til å vise fram kunsten sin. Og hun hadde uten tvil et stort talent, som mange har påpekt - men da burde det nesten komme mer fram også hvor innmari tragisk det er at det talentet døde med henne, liksom. For ... anoreksien tok henne jo, uansett hvor mange bilder hun fikk tatt...

Forresten veldig interessant det to av dere har skrevet her om at hun ble behandlet som et barn. Man blir jo klart mye mer barnlig som anorektiker, men ja... hva om noen hadde nådd gjennom til henne uten å barnliggjøre henne (i så stor grad)? 
 

Jeg fikk litt lyst til å se den pga det der, faktisk, og det dere skriver om at moren ble en enabler.

Anonymkode: 15c99...002

[miaw]

Sterk film. Anbefales!

[Gjest AthenaRavenLuna]

Nei, jeg klarer ikke å se slike filmer blir for sterk kost.

[AnonymBruker]

Nei. Det blir for ubehagelig å se å se på. Jeg kjenner jeg har veldig blandete følelser for hovedpersonen og de valgene hun tok, så jeg burde sikkert sett filmen.

Anonymkode: 7be8a...ac2

[AnonymBruker]

Jeg har anoreksi og kjenner at jeg har lyst til å se den. Men lurer på om det er av litt feil grunner... 

Anonymkode: 4146b...2e4

[AnonymBruker]

På 24.1.2020 den 14.28, AnonymBruker skrev:

Egosentrisk å  ikke ville leve: om ikke for egen del :  endr for moren din,  de rundt deg!!! 

Slet med spiseforstyrrelser i mange år, endret meg pga at jeg ikke ville andre så vondt 

 

Anonymkode: 35ad1...1f3

Det egoistiske er å tvinge andre til å leve i smerte, fysisk eller psykisk, kun for at man selv skal slippe å kjenne på ubehagelige følelser. Ingen vil vel andre så vondt, eller?

Anonymkode: 369aa...42b

[SoWhat?]

5 timer siden, Luna Llena skrev:

Nei, jeg klarer ikke å se slike filmer blir for sterk kost.

Det er som jeg mener også. Jeg kan se noen av de sterke og flotte motivene i noen av bildene. Men en film blir rett og slett for jævli for meg å se

[Zenhouse]

Hva betyr «enabler»? Som noen over her skrev at moren var. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Zenhouse skrev:

Hva betyr «enabler»? Som noen over her skrev at moren var. 

En person som gjør noe mulig. 

 

Anonymkode: bddf1...a25

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Zenhouse skrev:

Hva betyr «enabler»? Som noen over her skrev at moren var. 

Legge til rette for

Anonymkode: f5307...bbe

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Zenhouse skrev:

Hva betyr «enabler»? Som noen over her skrev at moren var. 

En som legger til rette for at de som er syke kan opprettholde den skadelige livsstilen sin. Feks hvor folk er så tykke at de ikke kan gå ut av huset så vil en enabler kjøpe inn all maten de ønsker og tilberede den for dem i de enorme mengdene de vil ha og dermed opprettholde den usunne livsstilen når de selv ikke lengre er istand til å gjøre det.

Man kan enable anoreksi ved å hjelpe den syke til å skjule symptomene for verden utenfor/helsevesen, hjelpe dem å gjemme seg fra sykehus  eller rett og slett bare passivt sitte der og ikke gripe inn selv når personen tydelig er døende. Jeg har anoreksi selv og min mor var en enabler i den form av at hun var tafatt og aldri oppmuntret meg til å søke hjelp selv da jeg var farlig underernært , gjemte meg unna i leiligheta si da jeg rømte fra behandling og ikke satte noen former for krav til meg.  

Anonymkode: 9da85...722

[AnonymBruker]

Gidder ikke å se filmen. Jeg er veldig lei av at anoreksi knyttes til en kunstnerisk, kompleks og grenseoverskridende personlighetstype, og tror dessverre at man med all estetiseringen gir den anorektiske personen akkurat det hun eller han ønsker: å være "spesiell", få oppmerksomhet rundt egen sjokkerende tynne kropp, og at alle rundt skal bruke masse tid og energi på deg. Det er jo litt betenkelig at det eneste Lene Marie Fossen virket interessert i rent kunstnerisk, var seg selv og sin egen kropp.

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Anonymkode: 2d6d9...2e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Kloke ord! Venter på at vi får Villa fråts. Eller Villa Ulvehunger. Tror vi må vente lenge. 

Anonymkode: bddf1...a25

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gidder ikke å se filmen. Jeg er veldig lei av at anoreksi knyttes til en kunstnerisk, kompleks og grenseoverskridende personlighetstype, og tror dessverre at man med all estetiseringen gir den anorektiske personen akkurat det hun eller han ønsker: å være "spesiell", få oppmerksomhet rundt egen sjokkerende tynne kropp, og at alle rundt skal bruke masse tid og energi på deg. Det er jo litt betenkelig at det eneste Lene Marie Fossen virket interessert i rent kunstnerisk, var seg selv og sin egen kropp.

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Anonymkode: 2d6d9...2e5

Jag er enig. Jeg har akkurat samme oppfattelse av Lene.

Anonymkode: 9da85...722

[Sam Jones]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gidder ikke å se filmen. Jeg er veldig lei av at anoreksi knyttes til en kunstnerisk, kompleks og grenseoverskridende personlighetstype, og tror dessverre at man med all estetiseringen gir den anorektiske personen akkurat det hun eller han ønsker: å være "spesiell", få oppmerksomhet rundt egen sjokkerende tynne kropp, og at alle rundt skal bruke masse tid og energi på deg. Det er jo litt betenkelig at det eneste Lene Marie Fossen virket interessert i rent kunstnerisk, var seg selv og sin egen kropp.

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Anonymkode: 2d6d9...2e5

Veldig Bra skrevet. Det er også noe av grunnen til at navnet «Villa Sult» klinger dårlig i mine ører. Det henspeiler på kunsten, det vakre, det eksentriske, elitistiske og intellektuelle

Jeg har ikke sett filmen og er usikker på om jeg skal se den.

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gidder ikke å se filmen. Jeg er veldig lei av at anoreksi knyttes til en kunstnerisk, kompleks og grenseoverskridende personlighetstype, og tror dessverre at man med all estetiseringen gir den anorektiske personen akkurat det hun eller han ønsker: å være "spesiell", få oppmerksomhet rundt egen sjokkerende tynne kropp, og at alle rundt skal bruke masse tid og energi på deg. Det er jo litt betenkelig at det eneste Lene Marie Fossen virket interessert i rent kunstnerisk, var seg selv og sin egen kropp.

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Anonymkode: 2d6d9...2e5

Jeg må også sitere dette om igjen. Jeg har lett etter ord for å beskrive det jeg opplever og du uttrykte det så perfekt. Det hele føles veldig ubehagelig for meg.

Anonymkode: e56b2...2cd

[AnonymBruker]

Jeg blir så overrasket over at det går an å være så oppegående fysisk som den dama var når hun veide så lite (har bare sett reklame for filmen). Men hun er jo i Hellas og tar bilder, er med på møter og fotograferer osv. Da jeg hadde denne sykdommen, var jeg aldri i nærheten av så tynn som henne, selv om jeg selvfølgelig var svært undervektig. Men jeg orket omtrent kun å ligge på sofaen. Å gå 300m var en stor prøvelse, i perioder orket jeg knapt å kle på meg. Så ulike man er!

Anonymkode: 4146b...2e4

[AnonymBruker]

Synes filmskaperne er spekulative når de velger det bildet de valgte til filmplakaten. En forsøk på en slags krysning mellom lidende legende og freak. Uaktuelt å se filmen. 

Anonymkode: 3500c...3a9

[Zenhouse]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gidder ikke å se filmen. Jeg er veldig lei av at anoreksi knyttes til en kunstnerisk, kompleks og grenseoverskridende personlighetstype, og tror dessverre at man med all estetiseringen gir den anorektiske personen akkurat det hun eller han ønsker: å være "spesiell", få oppmerksomhet rundt egen sjokkerende tynne kropp, og at alle rundt skal bruke masse tid og energi på deg. Det er jo litt betenkelig at det eneste Lene Marie Fossen virket interessert i rent kunstnerisk, var seg selv og sin egen kropp.

Det er ikke først og fremst på grunn av mulige triggere jeg er negativ til filmen, for jeg mener i utgangspunktet at kunst og journalistikk skal stå fritt til å undersøke også de mest ubehagelige sidene ved mennesket. Men jeg blir oppgitt når narrativet er så ensidig hele tiden. Jeg lurer på når en filmkunstner vil lage et portrett av en tjukk person som lider av overspising, en type spiseforstyrrelse som rammer mange og som er forferdelig å leve med, men som ikke virker å fascinere oss i like stor grad som den tynne radmagre kroppen. De som sliter med overspising får bare stå fram på slanke-realityshows hvor publikum kan dømme og le av dem. Sannheten er vel at fedme assosieres med uattraktive egenskaper som latskap, dumhet og mangel på kontroll, mens den anorektiske liksom er disiplinert, intelligent og spesiell. 

Anonymkode: 2d6d9...2e5

Hun var vel ikke det? Besto ikke det aller meste arbeidet hennes av å ta bilder av andre? 

Er ellers til dels enig med deg. 

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 64f6a...524