Å være sammen med en med psykiske lidelser - er så sliten og lei

[Kittykat]

På 18.9.2019 den 14.12, AnonymBruker skrev:

Eh, nei, det kan de ikke!

Det er som å si at alkoholikere og anorektikere er like gode foreldre som alle andre. Har man store problemer med seg selv, så er man elendig forelder. Så enkelt er det faktisk.

Det er jo bare å se i HI hvordan det er for en voksen å bo sammen med noen som sliter. Tror du det er lettere for et barn?

Barndom er den viktigste tiden hvor man utvikler seg mest. Å ha en omsorgsperson med personlighetsforstyrrelse er fatalt.

Anonymkode: a70d4...2c2

Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser og forskjellige grader. Jeg f eks lider av engstelig unnvikende personlighetsforstyrrelse, men ikke i stor grad. Jeg har likevel klart å ta vare på barna våre og vært en god mor for dem. Det finnes som sagt et hav av forskjellige personlighetsforstyrrelser og de varierer i grad og er forskjellig fra person til person. Alle de med personlighetsforstyrrelser er ikke like. Hvis du har opplevd mye negativt i forbindelse med det, så forstår jeg hvorfor du svarer som du gjør, og da har du rett i at barn ikke skal oppleve det. Men alle foreldre er ikke lik/like syke og klarer fint å håndtere sykdommen, samtidig som de er en god forelder.

[AnonymBruker]

På 18.9.2019 den 13.09, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen lenge, og har 1 barn sammen.

Ektefellen min har kroniske depresjoner, noe som jeg opplever at har forverret seg de siste årene. Men det har alltid ligget der i bunnen, selv om det er bedre perioder i blant. 

I forbindelse med at han ble henvist videre til gruppeterapi (etter over 10 år med ind. terapi uten effekt) så jeg at psykologen også har satt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Dette har han ikke informert meg om, og det var helt tilfeldig at jeg så det på henvisningsnotatet.

jeg har alltid håpet at de psykiske plagene skulle bli bedre etter hvert, og jeg legger til rette for at partneren min skal fungere så godt som mulig (bl.a. ved å ta nesten alt ansvar for barn og hus, legge til rette for at han får egentid, tid til å sove så mye som hen ønsker, støttende i samtaler med partner når han er langt nede osv.). Men når jeg nå skjønner at det i utgangspunktet ligger en personlighetsforstyrrelse i bunn så mistet jeg litt håpet om at det noen gang blir bedre og jeg merker på meg selv at jeg mister tålmodigheten, blir lei, orker ikke å forholde meg til stadige svingninger i humør, krisemaksimering på alt, konfliktskapende atferd m.m.

Jeg tror ikke det er noen vits i å prøve å få dette til å fungere lenger. Jeg føler meg mer som psykolog/støttekontakt enn som ektefelle. Jeg klarer ikke å forholde meg til at partneren min mener alt og alle har skylden for at ting ikke går hans vei, mens jeg som ser det utenfra ser klart og tydelig at det er han selv som skaper alle de vanskelige situasjonene han havner i pga. måten han er på.

jeg drømmer om å slippe å forholde meg til han i det daglige lenger, og kunne leve et liv der ikke alt avhenger av hvordan han har det og hva jeg må gjøre for at han skal fungere.

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette, er bare så utrolig sliten og lei at jeg må få det ut. Og det nytter ikke å ta det med han fordi han har ingen innsikt i hvordan hans psykiske helse påvirker alle rundt han. Sier jeg noe er jeg bare "slem" og ute etter å dra han ned.

 

 

Anonymkode: 55ed7...563

Jeg har vært sammen med noen med en litt annen type personlighetsforstyrrelse og det er både tungt og hardt arbeid, og til slutt opplevde jeg å miste meg selv. 

Mitt råd er å tenke på deg selv midt oppi dette. Du skal leve og ha et godt liv selv. Hvis det betyr å gå, så bør du overveie det. 

Anonymkode: 96924...56e

[Gjest Warrior]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Seriøst, jeg skjønner at du sliter og at du synes det er vondt å lese at man her inne blir rådet til å gå, men det handler ikke om å være kald eller psykopat fordi man prioriterer at barn skal ha en trygg oppvekst. Å kalle de som velger å gi barna trygghet ved å ikke utsettes for en psykisk ustabil person kald og psykopat er langt over grensen, og det synes jeg du bør ta til deg. Det er nettopp slike reaksjoner som gjør at psykisk syke mennesker kan ødelegge et barnesinn, og også voksne. Å få grove beskyldninger tilbake fordi man forsøker å ta det ansvarlige valget ovenfor barna og seg selv, det er ødeleggende, og per definisjon psykisk vold. At det kommer fra en syk person unnskylder ikke det faktumet. 

Anonymkode: 6c315...635

Jeg sier de som ikke føler sorg eller noe over å miste noen de er glad i, og de som kommer seg bort fra fra folk de er glad i uten problem og uten savn. De må være psykopater for psykopater har INGEN følelser for andre mennesker. Enten det eller så har de egentlig aldri elsket personen. Bare vært i et forhold for å være i et forhold..

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kvelertak skrev:

Jeg sier de som ikke føler sorg eller noe over å miste noen de er glad i, og de som kommer seg bort fra fra folk de er glad i uten problem og uten savn. De må være psykopater for psykopater har INGEN følelser for andre mennesker. Enten det eller så har de egentlig aldri elsket personen. Bare vært i et forhold for å være i et forhold..

Men det er ingenting i det jeg skrev som handlet om å ikke føle sorg. Det jeg skrev handlet om å ikke føle skyld. Du skrev derimot at det var ikke rart folk slet om de mistet de rundt seg som var glade i dem. Man ofrer ikke ungenes trygghet fordi en syk person trenger å ha noen rundt seg. Ungene er viktigere enn det. Så jo, uansett hvor dårlig den syke er, går det utover ungene eller den siste voksne, så har man lov, uten et snev av dårlig samvittighet, å prioritere seg selv og ungene foran den syke. Jeg håper da for guds skyld at hvis jeg hadde blitt syk og ødelagt de rundt meg, så hadde noen sørget for å holde ungene mine unna meg! 

Husk også at selv om man tidligere har elsket noen, så kan følelser forsvinne. Det du bedriver nå er nettopp det min samboer driver med. "Når du sier du ikke orker mer, da har du aldri vært skikkelig glad i meg da, da har du alltid ønsket å bli kvitt meg da". Dvs en fullstendig irrasjonell reaksjon på helt berettiget kritikk. Å ta opp et problem med noen som heller kaster beskyldninger tilbake er vel selve essensen på hva som er problematisk med noen som er psykisk syk.

Du svarer jo som en såret hundevalp nå, at om man velger å gå fra et forhold fordi man feks ikke har noen følelser, så kan man umulig ha hatt det, eller man er psykopat. Alle er ansvarlig for sin egen lykke, og som forelder er man også ansvarlig for barna sine. At man er syk gir ingen fripass for å ødelegge små barnesinn med ustabilitet, sinne og depresjoner. 

Anonymkode: 6c315...635

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Kvelertak skrev:

Jeg sier de som ikke føler sorg eller noe over å miste noen de er glad i, og de som kommer seg bort fra fra folk de er glad i uten problem og uten savn. De må være psykopater for psykopater har INGEN følelser for andre mennesker. Enten det eller så har de egentlig aldri elsket personen. Bare vært i et forhold for å være i et forhold..

Kalde, uempatiske psykopater uten evne til kjærlighet...

Javel, hvis de virkelig er kalde, uempatiske psykopater uten evne til kjærlighet, da burde jo folk egentlig blitt kjempeglad for å bli kvitt disse forferdelige menneskene?

De burde invitere til et stort kalas og invitere venner og naboer for å feire at psykopaten endelig er ute av livet deres, er du ikke enig?

I stedet er det enkelte, f.eks. Trine, som kaller Per, for psykopat, KUN når Per holder på å løsrive seg og ikke lengre vil være kjæreste med Trine.

Og Trine feirer ikke at Per er borte. Hun ringer til Espen og gråter og sier at Per er psykopat. Og hvis ikke Espen vil komme på besøk til Trine, for å trøste henne, så er Espen OGSÅ psykopat!

Og sjefen er psykopat fordi Trine ikke får høyere lønn.

Og naboen er psykopat fordi han ikke maler huset til Trine. 

Alle er egentlig psykopater, i Trines øyne. Selv mener Trine at det ikke er henne det er noe galt med. Det er alle andre det er noe galt med. 

Anonymkode: a70d4...2c2

[Silva Pluvialis]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må gjerne være kritisk til definisjonen av blandede personlighetsforstyrrelser. Men det er en reell diagnose og han har så mange trekk ved sin personlighet (pga. en grusom oppvekt bl.a.) som gjør at han ikke fungerer i relasjon til andre mennesker og ikke har gjort dette i hele sitt voksne liv. (Vi snakker null kontakt med egen familie pga. konflikter, null kontakt med gamle venner pga. konflikter, flere oppsigelser av jobber pga. konflikter, krangling med alt og alle, så stor grad av krenkbarhet at det ikke er mulig å gi en tilbakemelding uten at han tar det som en kritikk av seg selv og ikke ser noen grunn til å leve lenger. Vi snakker 100 hundrevis av psykologtimer og et titalls ulike gruppetilbud. Ingenting fungerer fordi han til syvende og sist ikke klarer å se at det er han som må endre sin måte å være på). 

Jeg er ikke ukjent med psykiatri, og jeg henger meg ikke opp i ordet personlighetsforstyrrelse som så, men at problemene hans ligger grunnleggende i hans personlighet og ikke skyldes "kun" en depresjon er ganske åpenbart etter hvert, og dette er også det som psykiater, lege OG psykolog som jobber med han har konkludert med. At han scorer nesten høyt nok (for spesifikk diagnostisering av de ulike PF'ene) på mange ulike undergrupper av PF gjør jo at han fungerer dårligere enn en person som kun scorer høyt nok til å få en spesifikk PF diagnose, men ellers ikke har trekk fra andre.

Det ville vært mer urettferdig ovenfor han å si at han kunne skjerpet seg, hvis han bare gadd. Og at var verdt å dumpe fordi han var kjip. Men jeg tror 100% på at dersom han hadde kunnet endre seg så hadde han gjort det - ingen ønsker å ha det så jævlig så lenge når de egentlig kan gjøre noe med det.

Det er vel også veldig, veldig mulig at jeg som har vært gift med denne personen i over 10 år kan si noe mer om hans psykiske helse og de utfordringene enn du som ikke kjenner denne personen? 

Anonymkode: 55ed7...563

Du nevner at han har hatt en grusom oppvekst. Kan det være at han har ubehandlede traumer og får feil behandling?

[Christina82]

Ryddet for brukerangrep. 

Ninab82, mod

[AnonymBruker]

På 18.9.2019 den 14.08, AnonymBruker skrev:

Psykologen min sa så fint at alle har personlighetsforstyrrelse i varierende grad. Selv er jeg heldig med et snev av de fleste, og har da blandet personlighetsforstyrrelse. Merker ikke noe til det, og er en god mor som veldig mange andre med PF. Har mann, hus, jobb, hund og lever helt normalt. 

Anonymkode: 4dbd9...655

Et snev av blir ikke en riktig framstilling. Når det er nok til å fylle diagnosekriteriene så snakker vi ikke om «et snev av» noe. 

Du opplever å leve normalt, men du hadde ikke fått diagnosen om du ikke avviket fra det som ansees som normalen? Barn påvirkes av å vokse opp med en forelder med psykisk lidelse. Det betyr ikke at barna nødvendigvis lider stor nød eller ikke kommer til å greie seg godt her i livet. Det er mange faktorer som spiller inn.

Å ha en personlighetsforstyrrelse er ikke normalt.

Anonymkode: 02f75...1ee

[Søgni]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

Søgni, mod.

[AnonymBruker]

På 18.9.2019 den 14.15, AnonymBruker skrev:

Du har jo null peiling på hva du snakker om! 😂 Hadde det vært så ille, ville jeg aldri hatt den stillingen jeg har, og bv ville hentet barna for lengst, og mannen ville gått fra meg.. 

Anonymkode: 4dbd9...655

Det finnes mange som er fæle tvers igjennom, men har både partner og venner som elsker de og aldri drar. Og som ser ut som vrak, så de argumentene dine holder ikke. Har selv elsket en med PF, de er slitsomme, akkurat som små barn i tanke og væremåten, konstant i offerrollen og lite ryggrad generelt. Og sårer oss rundt uten å kjenne anger. Barnevernet er et system som svikter og det kan du google deg lett fram til. Terskelen er ganske høy før de tar barna, så lenge de får rene klær og mat. Forresten har du en mann som du nevnte og tipper han ordner det meste med barna, men det har du nok ikke innsikt til å se selv. Har du aldri hørt om psykopater i lederstillinger? Som leger osv? Høy stilling og bra jobb er ikke synonymt med smart, dugelig og stabil og et godt medmenneske. Har selv møtt «lite» oppegående folk i stillinger jeg ikke skjønner åssen de har klart å skaffe seg. For ikke å snakke om leger som klør seg i hodet og befal som ikke klarer å kommunisere godt osv. Mye får man til så lenge man kun har karisma, sjarm og rette kontakter😉 man trenger ikke å være pen, smart og super god for å være det alle mener er «vellykket». Altså mann, hus, barn, bil og god stilling, som du nevner. Det er ikke ting som man gjør seg fortjent til, verden er urettferdig og du kan tenke deg at det finnes gode og hardtarbeidende mennesker som har mistet alt, pga sykdom foreks. Men det vil du lære når du blir mer moden og skjønner mer hva livet dreier seg om og ikke bare identifiserer deg med det du har. Den du er innvendig er det som teller og står du stødig og sterkt der, så vil ikke noenting endre det. Men det er det som dere med PF mangler, en stødig identitet. Og kopierer andre sin identitet og hva samfunnet generelt gjør, uten å finne seg og sitt eget. 

Anonymkode: 05203...cb7