Å være sammen med en med psykiske lidelser - er så sliten og lei

[heipådegsann]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja? Fortell gjerne! Du kunne krype oppi fanget hennes og hun tok deg på alvor? Ikke bare slengte deg fra deg og laget eget drama? Og hun var lik med alle i hele søskenflokken, ingen var det sorte fåret, ingen var gullungen?

Anonymkode: a70d4...2c2

Det der ville aldri min mann ha gjort. Selv ikke når han var lengst nede.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du setter jo alle med PF opp med din forelder, og klarer ikke skille mellom mennesker, så kanskje du har litt PF selv?

Uansett er psykiske lidelser og diagnoser forskjellig fra person til person. Noen lever godt og medisinfritt med for eksempel bipolar, mens andre er uføre og sterkt medisinert. Verden er ikke svart/hvitt selvom du personlig føler det slik etter din barndom. 😉

Anonymkode: 4dbd9...655

Bipolar er da ikke en personlighetsforstyrrelse, herregud.

Nei, dette handlet ikke om min oppvekst, igjen, det er å sammenligne med alkoholisme og anoreksi, og hvor usunt dett er for barn, er grundig beskrevet av forskning. Jeg har heller ingen PF, har snakket grundig med legen om dette.

Men igjen, det er jo nettopp selvinnsikten og forståelsen av andre, som det skorter på. Og dermed er det heller ingen vits å diskutere videre med dere PF-forsvarere. Dere peprer jo innleggene deres med helt upassende smileyer, så dere er lette å kjenne igjen.

Vil bare at trådstarter skal være klar over at i slike tråder iler folk med personlighetsforstyrrelser til, for å forsvare seg og hylle hvordan de selv er som forelder og hvor lite du tåler. Så stålsett deg! 

Det er aldeles ikke deg det er noe galt med!

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, heipådegsann skrev:

Ja det var akkurat slik han tenkte. Han var (og er fremdeles i enkelte settinger) overbevist om at han bare var født sånn. I tillegg til at han hadde en fæl barndom, men mest trodde han at han bare var skapt til å bli sånn. Og når det var sånn han tenkte så han heller ingen grunn til å prøve å gjøre noe med tingenes tilstand før han ble trengt opp i ett hjørne.

Ja, nettopp, dette er en klassiker. 

3 minutter siden, heipådegsann skrev:

Det der ville aldri min mann ha gjort. Selv ikke når han var lengst nede.

Det var enda godt  

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bipolar er da ikke en personlighetsforstyrrelse, herregud.

Nei, dette handlet ikke om min oppvekst, igjen, det er å sammenligne med alkoholisme og anoreksi, og hvor usunt dett er for barn, er grundig beskrevet av forskning. Jeg har heller ingen PF, har snakket grundig med legen om dette.

Men igjen, det er jo nettopp selvinnsikten og forståelsen av andre, som det skorter på. Og dermed er det heller ingen vits å diskutere videre med dere PF-forsvarere. Dere peprer jo innleggene deres med helt upassende smileyer, så dere er lette å kjenne igjen.

Vil bare at trådstarter skal være klar over at i slike tråder iler folk med personlighetsforstyrrelser til, for å forsvare seg og hylle hvordan de selv er som forelder og hvor lite du tåler. Så stålsett deg! 

Det er aldeles ikke deg det er noe galt med!

Anonymkode: a70d4...2c2

Nei, men det går under psykiske lidelser som PF, og mange andre diagnoser. Og for å speile den er heller ikke alkoholisme og SF PF, men du brukte det for å få frem ditt poeng. Tror du bør snakke litt mer med legen, og lære litt mer om PF på et annet grunnlag enn dine egne opplevelser med din forelder. 

Anonymkode: 4dbd9...655

[AnonymBruker]

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjerne gjenta det hundre ganger til. 

Kjære alle personer som blir betatt og forelsket i en person med psykiske lidelser - det eneste kloke dere kan gjøre er å snu ryggen til og glemme personen. I det lange løp så er det for stor belastning å bære alle bekymringer og ansvar for en partner med diagnoser. 

Topp 5 av verste diagnoser er:

- En eller annen form for personlighetsforstyrrelse

- Schizofreni, og andre psykdommer i samme gruppe 

- Bipolar I spesielt, men også Bipolar II hvis vedkommende ikke har gjennomført utdannelse, har jobb osv

- Generell depresjon og angst som hemmer dem i hverdagen (ingen  utdannelse eller jobb)

- Avhengighet, om det er spill, alkohol, sex - whatever, avhengighet er avhengighet

og som en bonus så får dere to grupperinger til, sinne og utmattelse. Tenk å måtte holde ut med de som er sinna hele tiden, eller enda verre, som er utmatta hele tiden, som ikke orker noe i hverdagen. 

Ta ansvar for eget liv - dere får det 1000 ganger bedre med dere selv uten å måtte være reserve-omsorgsperson for en person med mentale problemer. 

Og til dere som allerede er i et slikt forhold, så har jeg kun 1 ting å si. I Told You So. 

Anonymkode: 67df5...2b3

[Gjest Warrior]

Sånne tråder som dette gir meg lyst å bare forsvinne fra verden. Hater meg selv for å slite psykisk. Tenk om fremtiden blir ødelagt. Når jeg ser flere og flere ikke orker folk som sliter og andre skriver «kom deg vekk». Når jeg hører at folk mister/kan miste egne barn pga det. 

Det er tøft å være pårørende, men tenk hvordan det er for han som sliter også. Like tøft for han. Trodde ekte kjærlighet holdt hverandre sammen i både fine dager og tunge dager, men man må visst alltid leve i redsel.

 

[Gjest Hundedama]

1 minutt siden, Kvelertak skrev:

Sånne tråder som dette gir meg lyst å bare forsvinne fra verden. Hater meg selv for å slite psykisk. Tenk om fremtiden blir ødelagt. Når jeg ser flere og flere ikke orker folk som sliter og andre skriver «kom deg vekk». Når jeg hører at folk mister/kan miste egne barn pga det. 

Det er tøft å være pårørende, men tenk hvordan det er for han som sliter også. Like tøft for han. Trodde ekte kjærlighet holdt hverandre sammen i både fine dager og tunge dager, men man må visst alltid leve i redsel.

 

Så trist at du føler det slik 💚💚husk at det er mange forhold som klsrer ddtte også, psykiske lidelser er jo ulik fra person til person. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Kvelertak skrev:

Sånne tråder som dette gir meg lyst å bare forsvinne fra verden. Hater meg selv for å slite psykisk. Tenk om fremtiden blir ødelagt. Når jeg ser flere og flere ikke orker folk som sliter og andre skriver «kom deg vekk». Når jeg hører at folk mister/kan miste egne barn pga det. 

Det er tøft å være pårørende, men tenk hvordan det er for han som sliter også. Like tøft for han. Trodde ekte kjærlighet holdt hverandre sammen i både fine dager og tunge dager, men man må visst alltid leve i redsel.

 

Du må våkne opp, i et forhold gir man, og man får. Med en person med psykisk lidelse så får man lite tilbake - nettopp fordi vedkommende ikke er frisk nok til det. Et annet aspekt av dette er selvfølgelig at personer med diagnoser er så enormt selvsentrert, og i tillegg så er det så lite interessant de kommer med.. Hva har du gjort i dag, "jeg har ikke gjort noe, for jeg har vært dårlig i dag"... 

Anonymkode: 67df5...2b3

[AnonymBruker]

Føler med deg. Hos oss var jeg som har depresjon, og i tillegg fikk jeg diagnostisert unnvikende personlighetsforstyrrelse omtrent da jeg flyttet fra exen. Heldigvis har jeg såpass selvinnsikt at barna er mest hos faren sin, han er en bedre far i det daglige enn jeg er mor. Det gikk tålelig greit da vi bare hadde er barn, men da nr 2 kom og de ble eldre ble min fungeringsevne verre. Vi pratet en gang om rett og slett være særboere og at unga skulle være hos ham. Uheldigvis ble det ikke noe av, er en mulighet for at vi fortsatt kunne vært sammen om vi hadde gjort det. 

Men jeg skjønner veldig godt at det er slitsomt å bo sammen med noen med psykiske problemer. Vil tro at i deres situasjon så vil det beste være å kutte forholdet mens dere fortsatt er venner. Dere har et barn sammen som dere har ansvaret for i sammen så det ett godt samarbeid er viktig. 

Anonymkode: 452ca...9f5

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja? Fortell gjerne! Du kunne krype oppi fanget hennes og hun tok deg på alvor? Ikke bare slengte deg fra deg og laget eget drama? Og hun var lik med alle i hele søskenflokken, ingen var det sorte fåret, ingen var gullungen?

Anonymkode: a70d4...2c2

Det er mange typer personlighetsforstyrrelser. Selv ble jeg diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse i starten av 40 årene. Og jeg kan garantere deg at mine barn alltid har hatt et godt og trygt hjem og et fang å krype opp i.

Begge barna mine er nå i 20 års alderen og fungerer utmerket. De henger ikke etter jevnaldrende på noe vis. Vi har også nær og god kontakt i hverdagen selv om de begge har flyttet for å studere.

Det er veldig stor forskjell, både på de forskjellige personlighetsforstyrrelsene og på hvordan man takler å leve med dem.

Til ts:

Behandling av personlighetsforstyrrelser foregår stort sett i grupper. Det er godt mulig han først nå har fått diagnosen og vil få rett behandling. At han ikke har nevnt det for deg kan tyde på at han skammet seg. Vet du hva som foregår i behandlingen? Det høres ikke ut som om han er helt åpen med deg, og det er et minimum av hva han bør stille opp med.

Ellers synes jeg ikke det er riktig at du skal ta all belastningen på hjemmebane. Han må begynne å ta ansvar for egne oppgaver. Han må starte å delta som en voksen mann. Der pf blir en belastning for omgivelsene er det i hovedsak han og ikke familien som må finne en god måte å håndtere det på.

Anonymkode: 14fbd...96f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ellers synes jeg ikke det er riktig at du skal ta all belastningen på hjemmebane. Han må begynne å ta ansvar for egne oppgaver. Han må starte å delta som en voksen mann. Der pf blir en belastning for omgivelsene er det i hovedsak han og ikke familien som må finne en god måte å håndtere det på.

Anonymkode: 14fbd...96f

Jeg er i samme situasjon som TS, og jeg må bare spørre. Hvordan gjør man det? Min mann fraskriver seg alt ansvar med at "han er syk" og vil ikke ta noe ansvar. Prøver jeg å si at han må jo, for han har barn, så klikker han, før han etterpå gråter og sier han er håpløs og ikke klarer noenting, og at han like gjerne kan ta livet sitt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal stille krav til han. 

Anonymkode: 6c315...635

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen lenge, og har 1 barn sammen.

Ektefellen min har kroniske depresjoner, noe som jeg opplever at har forverret seg de siste årene. Men det har alltid ligget der i bunnen, selv om det er bedre perioder i blant. 

I forbindelse med at han ble henvist videre til gruppeterapi (etter over 10 år med ind. terapi uten effekt) så jeg at psykologen også har satt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Dette har han ikke informert meg om, og det var helt tilfeldig at jeg så det på henvisningsnotatet.

jeg har alltid håpet at de psykiske plagene skulle bli bedre etter hvert, og jeg legger til rette for at partneren min skal fungere så godt som mulig (bl.a. ved å ta nesten alt ansvar for barn og hus, legge til rette for at han får egentid, tid til å sove så mye som hen ønsker, støttende i samtaler med partner når han er langt nede osv.). Men når jeg nå skjønner at det i utgangspunktet ligger en personlighetsforstyrrelse i bunn så mistet jeg litt håpet om at det noen gang blir bedre og jeg merker på meg selv at jeg mister tålmodigheten, blir lei, orker ikke å forholde meg til stadige svingninger i humør, krisemaksimering på alt, konfliktskapende atferd m.m.

Jeg tror ikke det er noen vits i å prøve å få dette til å fungere lenger. Jeg føler meg mer som psykolog/støttekontakt enn som ektefelle. Jeg klarer ikke å forholde meg til at partneren min mener alt og alle har skylden for at ting ikke går hans vei, mens jeg som ser det utenfra ser klart og tydelig at det er han selv som skaper alle de vanskelige situasjonene han havner i pga. måten han er på.

jeg drømmer om å slippe å forholde meg til han i det daglige lenger, og kunne leve et liv der ikke alt avhenger av hvordan han har det og hva jeg må gjøre for at han skal fungere.

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette, er bare så utrolig sliten og lei at jeg må få det ut. Og det nytter ikke å ta det med han fordi han har ingen innsikt i hvordan hans psykiske helse påvirker alle rundt han. Sier jeg noe er jeg bare "slem" og ute etter å dra han ned.

 

 

Anonymkode: 55ed7...563

Jeg skjønner deg svært godt TS. Er i samme situasjon selv. Det verste er jo at alle gode følelser forsvinner når man aldri føler man har en likeverdig partner, som gir noe tilbake. Jeg tar også alt av hus og barn, han sover til langt på dag når han ikke jobber, og har egne planer hele tiden, som ikke involverer oss. Jeg er så lei. Min har også personlighetsforstyrrelse, og jeg innser jo at han nok ikke vil bli særlig bedre. Jeg kan ikke kaste bort livet mitt på å ta vare på en voksen mann som gir meg en større belastning enn det hadde vært å ha barn alene, tenker jeg. Men valget er veldig tungt å ta. Ikke minst fordi mange ser ned på deg, når man velger å la en syk seile sin egen sjø, og prioriterer egen lykke. Det gjelder jo også barnas lykke. Jeg tenker mye på hva jeg lærer videre, at det er greit å legge seg til og la den andre parten ta alt ansvar.. Ønsker ikke at barna mine skal leve slik når de blir voksne. 

Anonymkode: 6c315...635

[Sidabmao]

Si at du har blitt deprimert og at nå er det hans tur til å behandle deg forsiktig en stund. Haha, da får nok pipa en annen lyd!

Du vet, mange som er deprimerte, gjør det kun for oppmerksomhetens skyld. Det er jo veldig behagelig at alle andre rundt en gjør så mye for en.

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Kvelertak skrev:

Sånne tråder som dette gir meg lyst å bare forsvinne fra verden. Hater meg selv for å slite psykisk. Tenk om fremtiden blir ødelagt. Når jeg ser flere og flere ikke orker folk som sliter og andre skriver «kom deg vekk». Når jeg hører at folk mister/kan miste egne barn pga det. 

Det er tøft å være pårørende, men tenk hvordan det er for han som sliter også. Like tøft for han. Trodde ekte kjærlighet holdt hverandre sammen i både fine dager og tunge dager, men man må visst alltid leve i redsel.

 

Sender deg en klem. Denne tråden viser bare hvilken utrolig uvitenhet som er rundt psykiske lidelser. Det finnes så utrolig mange grader av dette, og mange kan med litt hjelp og støtte fungere helt supert. Mange av de som sliter gjør også alt de kan for å unngå at andre skal lide på grunn av dem, at alle med psykiske lidelser er selvsentrerte og ikke kan ta seg av barn og familie er bare tull. Ja, det gjelder noen, de sykeste, om de ikke får god nok og riktig hjelp. Og ja de er faktisk syke, selv om det kanskje ikke vises så godt. De har dårlige dager, akkurat som vi andre har når vi er syke. At man ikke forstår hvordan andre faktisk har det er da søren meg ingen grunn til å rakke ned på dem! Og heller ikke for å stigmatisere alle med psykiske lidelser som dårlige foreldre. Sannsynligheten er stor for at vi alle kjenner mennesker vi ser på som helt normale og velfungerende som sliter med ulike psykiske lidelser. Vi bare vet det ikke, for vi kan ikke se det.

TS: jeg tror bare du/dere kan vurdere hva som er riktig å gjøre for dere. men kanskje finnes det steder hvor du/dere kan få hjelp til å finne ut av det? Altså fra folk som vet hva de snakker om. Det kan jo være måter å håndtere psykisk sykdom på. Han søker jo hjelp, kanskje finner han til slutt noe som fungerer. Å søke hjelp her inne blir bare helt feil. Mange kan ha erfaring fra noe tilsvarende, men som egentlig er helt ulikt likevel, og rådene kan dermed bli helt feil.

Jeg har selv en ganske fersk kjæreste som sliter med periodevis depresjoner. Heldigvis ikke ofte, men det skjer 1-2 ganger i året. Han hater dette, og har jobbet på for å få riktig hjelp til å håndtere det, noe som både tar tid og er tungt. Han er likevel en flott pappa, og har lang utdannelse og en høy stilling. Selv i periodene med depresjon tar han seg godt av ungene, skjønt han har konstant dårlig samvittighet fordi han føler han ikke helt klarer å være den pappaen han ønsker å være akkurat da.(men det sitter mer i hodet hans enn i realiteten) Han har også god dialog med moren i forhold til barna så hun kan bidra litt ekstra hvis det trengs. Kanskje er jeg en idiot slik enkelte som har skrevet i denne tråden mener, men denne mannen har så mange gode sider at jeg er villig til å måtte takle de dårlige periodene hans. Jeg føler at nettopp det at han sliter med dette, og er helt åpen om det, gjør han til et ekstra godt menneske. Han har en utrolig omsorg for alle rundt seg, og er utrolig snill og god. Og han er heldigvis "frisk" og velfungerende 90% av tiden.

Anonymkode: d50fa...8f7

[Sidabmao]

Så lenge man sliter psykisk og tar hensyn og viser empati, så er det helt mulig å leve sammen med syke mennesker. Men her er det vel snakk om personer som er delvis eller helt blottet for empati. Da er det noe helt annet. Så det har ingenting med at man ikke kan leve med syke personer i et kjærlighetsforhold, men mer med om den syke personen gir noe tilbake.

Jeg mener ofte at hvis man er syk, så har man nok med seg selv, og da skal man ikke blande seg inn i kjærlighetsforhold.

Akkuratt som når naturen er syk, blomsten er vissen, så er det beste at den står alene og ikke sprer elendigheten videre inntil den er blitt friskere.

[Gjest Warrior]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må våkne opp, i et forhold gir man, og man får. Med en person med psykisk lidelse så får man lite tilbake - nettopp fordi vedkommende ikke er frisk nok til det. Et annet aspekt av dette er selvfølgelig at personer med diagnoser er så enormt selvsentrert, og i tillegg så er det så lite interessant de kommer med.. Hva har du gjort i dag, "jeg har ikke gjort noe, for jeg har vært dårlig i dag"... 

Anonymkode: 67df5...2b3

Selvfølgelig gir man og får. Alle som sliter er ikke psykopater uten følelser. Har lyst å hjelpe folk som sliter for jeg vet hvor vondt det er. Er evig glad i de som står meg nær og føler meg elsket tilbake. Likevel synes jeg det er skremmende med folk som skriver «kom deg bort». 

Gi folk sjanser til å bli bedre og kjempe. Det tar tid, må finne rett diagnose, og rett hjelp, noen sliter med å få hjelp! og i sånne situasjoner man må stå sammen. Noen er kalde og bare tenker på seg selv. I know. Men det er ikke bare folk som sliter psykisk som er sånn. Jeg tror ikke typen til TS er en kald person. Han sliter og trenger hjelp. Behandling tar tid  

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kvelertak skrev:

Selvfølgelig gir man og får. Alle som sliter er ikke psykopater uten følelser. Har lyst å hjelpe folk som sliter for jeg vet hvor vondt det er. Er evig glad i de som står meg nær og føler meg elsket tilbake. Likevel synes jeg det er skremmende med folk som skriver «kom deg bort». 

Gi folk sjanser til å bli bedre og kjempe. Det tar tid, må finne rett diagnose, og rett hjelp, noen sliter med å få hjelp! og i sånne situasjoner man må stå sammen. Noen er kalde og bare tenker på seg selv. I know. Men det er ikke bare folk som sliter psykisk som er sånn. Jeg tror ikke typen til TS er en kald person. Han sliter og trenger hjelp. Behandling tar tid  

Og da mener du Ts sitt liv, og barnas trygghet skal ofres fordi denne stakkars mannen "bare" har herpet åtte år av livene dems allerede? Hvilken verden lever du i? Ungene er viktigere enn far, og mor er viktigere enn far siden mor er den eneste ansvarlige i ungenes liv. Man har ikke tid til å surre rundt i flere år i påvente av diagnose og behandling når man har barn. 

Anonymkode: 6c315...635

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Sidabmao skrev:

Så lenge man sliter psykisk og tar hensyn og viser empati, så er det helt mulig å leve sammen med syke mennesker. Men her er det vel snakk om personer som er delvis eller helt blottet for empati. Da er det noe helt annet. Så det har ingenting med at man ikke kan leve med syke personer i et kjærlighetsforhold, men mer med om den syke personen gir noe tilbake.

Jeg mener ofte at hvis man er syk, så har man nok med seg selv, og da skal man ikke blande seg inn i kjærlighetsforhold.

Akkuratt som når naturen er syk, blomsten er vissen, så er det beste at den står alene og ikke sprer elendigheten videre inntil den er blitt friskere.

Så bra sammenligning! Det må være årets beste kommentar 😊

Anonymkode: 45951...5dc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min sa så fint at alle har personlighetsforstyrrelse i varierende grad. Selv er jeg heldig med et snev av de fleste, og har da blandet personlighetsforstyrrelse. Merker ikke noe til det, og er en god mor som veldig mange andre med PF. Har mann, hus, jobb, hund og lever helt normalt. 

Anonymkode: 4dbd9...655

Nei, her tar du feil. Alle har TREKK fra personlighetsforstyrrelser, det er riktig. Men friske mennesker har ikke personlighetsforstyrrelser, å ha en pf betyr jo nettopp at disse trekkene er så unormalt sterke at de skaper problemer i hverdagen og i relasjoner. Har man ikke problemer, så får man heller ikke diagnosen pf. 

Anonymkode: 6c315...635

[AnonymBruker]

AB 635, TAKK! 

Jeg leser innleggene dine og har bare lyst til å kåre deg til årets forelder!

 

Du spør hvordan du kan ansvarliggjøre han. Og at han truer med å ta livet sitt. Jeg vokste opp med en forelder som truet med å ta livet sitt hver eneste gang ting ikke gikk i h*ns favør. Det skjedde ofte. Og h*n gjorde det naturligvis aldri, det var kun en del av dramaet. Men selvmordstrusler er vold. I voksen alder skulle jeg ønske jeg hadde sagt; Så gjør det da!

Nå mener ikke jeg at det er riktig å si at folk skal ta livet sitt, men det å ringe 113 hver eneste gang han nevner noe sånt, og fortelle ambulansepersonell om at han truer med å ta livet sitt, er en måte å ansvarliggjøre et menneske. 

Anonymkode: a70d4...2c2