Å være sammen med en med psykiske lidelser - er så sliten og lei

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen lenge, og har 1 barn sammen.

Ektefellen min har kroniske depresjoner, noe som jeg opplever at har forverret seg de siste årene. Men det har alltid ligget der i bunnen, selv om det er bedre perioder i blant. 

I forbindelse med at han ble henvist videre til gruppeterapi (etter over 10 år med ind. terapi uten effekt) så jeg at psykologen også har satt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Dette har han ikke informert meg om, og det var helt tilfeldig at jeg så det på henvisningsnotatet.

jeg har alltid håpet at de psykiske plagene skulle bli bedre etter hvert, og jeg legger til rette for at partneren min skal fungere så godt som mulig (bl.a. ved å ta nesten alt ansvar for barn og hus, legge til rette for at han får egentid, tid til å sove så mye som hen ønsker, støttende i samtaler med partner når han er langt nede osv.). Men når jeg nå skjønner at det i utgangspunktet ligger en personlighetsforstyrrelse i bunn så mistet jeg litt håpet om at det noen gang blir bedre og jeg merker på meg selv at jeg mister tålmodigheten, blir lei, orker ikke å forholde meg til stadige svingninger i humør, krisemaksimering på alt, konfliktskapende atferd m.m.

Jeg tror ikke det er noen vits i å prøve å få dette til å fungere lenger. Jeg føler meg mer som psykolog/støttekontakt enn som ektefelle. Jeg klarer ikke å forholde meg til at partneren min mener alt og alle har skylden for at ting ikke går hans vei, mens jeg som ser det utenfra ser klart og tydelig at det er han selv som skaper alle de vanskelige situasjonene han havner i pga. måten han er på.

jeg drømmer om å slippe å forholde meg til han i det daglige lenger, og kunne leve et liv der ikke alt avhenger av hvordan han har det og hva jeg må gjøre for at han skal fungere.

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette, er bare så utrolig sliten og lei at jeg må få det ut. Og det nytter ikke å ta det med han fordi han har ingen innsikt i hvordan hans psykiske helse påvirker alle rundt han. Sier jeg noe er jeg bare "slem" og ute etter å dra han ned.

 

 

Anonymkode: 55ed7...563

[AnonymBruker]

Barn skal få slippe å vokse opp med foreldre med personlighetsforstyrrelser.

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

Uff. Kom deg vekk, er mitt råd. Eksen min hadde også kroniske depresjoner, og det var årevis med i grunnen bortkastet tid fra min side. Det var ingenting jeg gjorde som egentlig hjalp ham. Jeg også prøvde å ta masse hensyn, jeg tok alt husarbeid og jeg styrte og stelte verre, men til sist følte jeg bare forakt for ham. Faktum er at psykisk syke ofte blir ekstremt egoistiske og selvsentrerte. Heldigvis fikk vi aldri barn, men det var bare tilfeldigheter. Nærme pårørende til psykisk syke blir ofte dårlige selv etterhvert, og det er ikke så rart. 

Anonymkode: bff2b...b4f

[Gjest Hundedama]

Forstår godt at dette er vanskelig for deg 💚nå må du tenke på deg selv, du har gjort det du kan, du høres ut som et fantastisk menneske. Du kan med god samvittighet gå videre. Har d u noen å snakke med oppi alt dette. Varm klem 💚💚💚

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn skal få slippe å vokse opp med foreldre med personlighetsforstyrrelser.

Anonymkode: a70d4...2c2

😂 Det var da rimelig bastant. Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser og ikke minst grader. Mange av dem kan være minst like gode omsorgspersoner som andre.

Anonymkode: 8045a...88c

[AnonymBruker]

Hva slags personlighetsforstyrrelse er det snakk om her?

Anonymkode: 8a6e5...8b0

[AnonymBruker]

Psykologen min sa så fint at alle har personlighetsforstyrrelse i varierende grad. Selv er jeg heldig med et snev av de fleste, og har da blandet personlighetsforstyrrelse. Merker ikke noe til det, og er en god mor som veldig mange andre med PF. Har mann, hus, jobb, hund og lever helt normalt. 

Anonymkode: 4dbd9...655

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

😂 Det var da rimelig bastant. Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser og ikke minst grader. Mange av dem kan være minst like gode omsorgspersoner som andre.

Anonymkode: 8045a...88c

Eh, nei, det kan de ikke!

Det er som å si at alkoholikere og anorektikere er like gode foreldre som alle andre. Har man store problemer med seg selv, så er man elendig forelder. Så enkelt er det faktisk.

Det er jo bare å se i HI hvordan det er for en voksen å bo sammen med noen som sliter. Tror du det er lettere for et barn?

Barndom er den viktigste tiden hvor man utvikler seg mest. Å ha en omsorgsperson med personlighetsforstyrrelse er fatalt.

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min sa så fint at alle har personlighetsforstyrrelse i varierende grad. Selv er jeg heldig med et snev av de fleste, og har da blandet personlighetsforstyrrelse. Merker ikke noe til det, og er en god mor som veldig mange andre med PF. Har mann, hus, jobb, hund og lever helt normalt. 

Anonymkode: 4dbd9...655

Ja, du tror det selv.

Det er like gjerne fordi du HAR en personlighetsforstyrrelse og ikke evner å se verden slik andre ser den. 

Anonymkode: a70d4...2c2

[heipådegsann]

Jeg har vært/er i en lignende situasjon. Vi har felles barn og jeg dro lasset lenge. Men her ble det utrolig mange ganger bedre når jeg faktisk sluttet å gjøre akkurat det! Han hadde vært deprimert i mange år, hadde fått påvist personlighetsforstyrrelse, og jeg syntes bare det ble verre og verre. Til slutt ville jeg forlate han.

Men det hjalp faktisk over all forventning å legge press på han. Kreve at han tok mer ansvar, presse han til å ta sin halvdel av barn og hus. Få inn rutiner. Han ville jo ikke miste meg, eller bli en like udugelig far som hans  egen far hadde vært, så han gikk ganske langt for å ta sin del. Og med tiden så slet ikke depresjonen så hardt på han lenger. Han sluttet på antidepressiva, og lever nå tilnærmet som en frisk person. Ja han sover mer, men det er egentlig det man legger mest merke til i hverdagen. Og sånn har det vært i ett par år nå.

Dette vil selvfølgelig ikke hjelpe på alle. Noen kommer seg ikke ut fra depresjonen uansett hva man gjør. Og noen vil heller ikke bli bedre, de ønsker å ha det som de har det, eller tror ikke det er mulig å bli bedre. Men her virket det som han trengte ett skikkelig dytt for å komme seg igang igjen. Og det dyttet fikk han ikke av at jeg dro hele lasset, det fikk han jo bare til å føle seg enda mer udugelig. Det dyttet fikk han når jeg satte ned foten og krevde endring. Det hjalp jo bare fordi han innerst inne ønsket denne forandringen selv selvfølgelig. Men med mer ansvar kom også en større stolthet, kanskje er det mye som har gått feil her i livet hans. Men som familiefar gjør han en god og viktig jobb, og da er ikke livet så meningsløst lenger.

Men jeg forstår godt at du vil gå. Og som jeg tenkte for min egen del den gangen: barnet trenger sterke og sunne voksenpersoner å se opp til. Voksne som ikke gir opp, som står i stormene, tar ansvar, og som samtidig vet å ha det gøy og kose seg her i livet. Det var ikke min samboer akkurat da. Jeg trengte også å bevare min egen psykiske helse, og jeg ville også ha ett godt liv. Og de tingene sto i fare sånn som det var. Ikke la en mann dra deg ned i gjørma selv om du er glad i han. Ikke hvis det ikke virker som det noen gang vil bli bedre, eller han selv ikke er innstilt på å gjøre alt han kan for å forbedre det.

Endret 18. september 2019 av heipådegsann

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, du tror det selv.

Det er like gjerne fordi du HAR en personlighetsforstyrrelse og ikke evner å se verden slik andre ser den. 

Anonymkode: a70d4...2c2

Du har jo null peiling på hva du snakker om! 😂 Hadde det vært så ille, ville jeg aldri hatt den stillingen jeg har, og bv ville hentet barna for lengst, og mannen ville gått fra meg.. 

Anonymkode: 4dbd9...655

[AnonymBruker]

Men jeg hopper ut av tråden, for jeg har opplevd mange nok tråder her inne hvor folk som har personlighetsforstyrrelser hevder at de er sååå gode foreldre.

Har aldri opplevd et eneste barn som har sagt at de hadde en forelder som hadde personlighetsforstyrrelse og som samtidig sier de hadde en trygg oppvekst. De aller fleste sier de ble ødelagt av den.

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg hopper ut av tråden, for jeg har opplevd mange nok tråder her inne hvor folk som har personlighetsforstyrrelser hevder at de er sååå gode foreldre.

Har aldri opplevd et eneste barn som har sagt at de hadde en forelder som hadde personlighetsforstyrrelse og som samtidig sier de hadde en trygg oppvekst. De aller fleste sier de ble ødelagt av den.

Anonymkode: a70d4...2c2

 

 

Min mor har en personlighetsforstyrrelse og var og er en fantastisk mamma. ❤ 

Men ja meld det ut av tråden du, det er nok lurt.

Anonymkode: 8045a...88c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, heipådegsann skrev:

Men det hjalp faktisk over all forventning å legge press på han. 

Hvis det er snakk om følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse så kan det hjelpe å legge press på vedkommende, da vedkommende ofte tror at han/hun er et evig offer som ikke kan gjøre noe for å komme ut av egen situasjon. 

Anonymkode: a70d4...2c2

[CMHuser]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eh, nei, det kan de ikke!

Det er som å si at alkoholikere og anorektikere er like gode foreldre som alle andre. Har man store problemer med seg selv, så er man elendig forelder. Så enkelt er det faktisk.

Det er jo bare å se i HI hvordan det er for en voksen å bo sammen med noen som sliter. Tror du det er lettere for et barn?

Barndom er den viktigste tiden hvor man utvikler seg mest. Å ha en omsorgsperson med personlighetsforstyrrelse er fatalt.

Anonymkode: a70d4...2c2

Herregud, for en holdning du har. Alt behøver ikke å være slik det ser ut til å være ved første øyekast.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mor har en personlighetsforstyrrelse og var og er en fantastisk mamma. ❤ 

Anonymkode: 8045a...88c

Åja? Fortell gjerne! Du kunne krype oppi fanget hennes og hun tok deg på alvor? Ikke bare slengte deg fra deg og laget eget drama? Og hun var lik med alle i hele søskenflokken, ingen var det sorte fåret, ingen var gullungen?

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det samme kunne min forelder ha sagt.

Bare det at du bruker en sånn smiley 😂 når vi snakker om alvorlige ting, sier litt om hva slags kontakt du har med virkeligheten, og hvor godt du er i stand til å reagere adekvat på andres følelser og sinnsstemninger. 

Anonymkode: a70d4...2c2

Du setter jo alle med PF opp med din forelder, og klarer ikke skille mellom mennesker, så kanskje du har litt PF selv?

Uansett er psykiske lidelser og diagnoser forskjellig fra person til person. Noen lever godt og medisinfritt med for eksempel bipolar, mens andre er uføre og sterkt medisinert. Verden er ikke svart/hvitt selvom du personlig føler det slik etter din barndom. 😉

Anonymkode: 4dbd9...655

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja? Fortell gjerne! Du kunne krype oppi fanget hennes og hun tok deg på alvor? Ikke bare slengte deg fra deg og laget eget drama? Og hun var lik med alle i hele søskenflokken, ingen var det sorte fåret, ingen var gullungen?

Anonymkode: a70d4...2c2

Oi, du er virkelig farget av egne opplevelser. Men ja det kunne jeg. Ikke alle personlighetstyrrelser er preget av drama. Jeg er enebarn, så det siste kan jeg ikke svare på.

Anonymkode: 8045a...88c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja? Fortell gjerne! Du kunne krype oppi fanget hennes og hun tok deg på alvor? Ikke bare slengte deg fra deg og laget eget drama? Og hun var lik med alle i hele søskenflokken, ingen var det sorte fåret, ingen var gullungen?

Anonymkode: a70d4...2c2

Jeg skjønner at du har personlige negative erfaringer, men verden er likevel ikke så svart/hvit som du hevder.

Anonymkode: 12179...af2

[heipådegsann]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det er snakk om følelsesmessig ustabil personlighetsforstyrrelse så kan det hjelpe å legge press på vedkommende, da vedkommende ofte tror at han/hun er et evig offer som ikke kan gjøre noe for å komme ut av egen situasjon. 

Anonymkode: a70d4...2c2

Ja det var akkurat slik han tenkte. Han var (og er fremdeles i enkelte settinger) overbevist om at han bare var født sånn. I tillegg til at han hadde en fæl barndom, men mest trodde han at han bare var skapt til å bli sånn. Og når det var sånn han tenkte så han heller ingen grunn til å prøve å gjøre noe med tingenes tilstand før han ble trengt opp i ett hjørne.