Å være sammen med en med psykiske lidelser - er så sliten og lei

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fy og stygt. Alkoholiker er noe man ikke blir frisk av,men man kan bli tørrlagt og selvsagt kan man fungere helt fint som mamma eller pappa,eller så har du høytfungerende alkoholikere som aldri lar alkoholen gå utover jobb,familie osv. Og anoreksi kommer i mange alvorlighetsgrader.

Anonymkode: 2e8c5...f21

Å være tørrlagt er IKKE å være frisk!

Anonymkode: a70d4...2c2

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være tørrlagt er IKKE å være frisk!

Anonymkode: a70d4...2c2

Er jo det jeg sier. Kan du ikke lese? 

Anonymkode: 2e8c5...f21

[Vera]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå får du gi deg! Dette er andre gang du forsøker å påstå at jeg har skrevet ting jeg ikke har skrevet. Vær nå i det minste redelig nok til å enten sitere meg slik at alle kan se hvorvidt dine påstander stemmer (noe de ikke gjør), eller innrømme at det er du som er på bærtur. 

Eller, hva med å holde seg til sak, fremfor å løpe etter folk for å ta de på ting de ikke har skrevet. Ville ikke det være en god idé?

Anonymkode: a70d4...2c2

Hva med å tenke seg om før man skriver? 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er jo det jeg sier. Kan du ikke lese? 

Anonymkode: 2e8c5...f21

Jo. Jeg står for det jeg skrev. Du kan forsøke å manipulere slik mange andre her, og si at jeg er så skada av egen oppvekst eller at jeg er fordomsfull eller - som du - at det er stygt sagt og om jeg ikke kan lese. Manipulasjon er i seg selv et tegn på at det er noe som skurrer. VELDIG. 

 

1 minutt siden, Vera skrev:

Hva med å tenke seg om før man skriver? 

Ja, hva med å tenke seg om, Vera? Du har ikke kommer med noe på egne vegne i denne tråden, kun tre innlegg hvor du hakker på meg og sprer usannheter. 

En del av dere fungerer pokker meg som illustrasjon av problemene i HI.

Anonymkode: a70d4...2c2

[Jr.Garcon]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eh, nei, det kan de ikke!

Det er som å si at alkoholikere og anorektikere er like gode foreldre som alle andre. Har man store problemer med seg selv, så er man elendig forelder. Så enkelt er det faktisk.

Det er jo bare å se i HI hvordan det er for en voksen å bo sammen med noen som sliter. Tror du det er lettere for et barn?

Barndom er den viktigste tiden hvor man utvikler seg mest. Å ha en omsorgsperson med personlighetsforstyrrelse er fatalt.

Anonymkode: a70d4...2c2

Hvis du tror alle med en personlighetsforstyrrelse fungerer like dårlig og er like blottet for selvinnsikt som mannen til TS, så er du jo helt fjern!

Skal barnevernet ta ungene til alle voksne som sliter med seg selv/har det vanskelig i blant, så får de det travelt. Det må jo da også gjelde fysiske sykdommer. For et barn er det vel også fælt å ha en mor som får /har kreft. Mister håret, blir syk, gråter mye og har tilbakefall år etter år osv osv

 

Endret 18. september 2019 av Jr.Garcon

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jr.Garcon skrev:

Hvis du tror alle med en personlighetsforstyrrelse fungerer like dårlig og er like blottet for selvinnsikt som mannen til TS, så er du jo helt fjern!

Skal barnevernet ta ungene til alle voksne som sliter med seg selv/har det vanskelig i blant, så får de det travelt. Det må jo da også gjelde fysiske sykdommer. For et barn er det vel også følt å ha en mor som får /har kreft. Mister håret, blir syk, gråter mye og har tilbakefall osv osv

:Klaske: 

Kreft er NOE HELT ANNET enn mangel på virkelighetsforståelse, mangel på stabil personlighet, mangel på adekvate reaksjoner på barns følelser og mangel på forståelse av egen rolle som barns omsorgsfigur. 

Anonymkode: a70d4...2c2

[Vera]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jo. Jeg står for det jeg skrev. Du kan forsøke å manipulere slik mange andre her, og si at jeg er så skada av egen oppvekst eller at jeg er fordomsfull eller - som du - at det er stygt sagt og om jeg ikke kan lese. Manipulasjon er i seg selv et tegn på at det er noe som skurrer. VELDIG. 

 

Ja, hva med å tenke seg om, Vera? Du har ikke kommer med noe på egne vegne i denne tråden, kun tre innlegg hvor du hakker på meg og sprer usannheter. 

En del av dere fungerer pokker meg som illustrasjon av problemene i HI.

Anonymkode: a70d4...2c2

Jeg kom med egne betraktninger ifht personlighetsforstyrrelser..jeg reagerer på at du bruker egne erfaringer som et svar på hvordan ALLE med personlighetsforstyrrelser er. Slik er det ikke. Du snakker som at et menneske kun er sin diagnose. Slik er det heller ikke. Jeg skjønner at du har det tøft i oppveksten din, og at du ønsker å komme med råd til andre..men vær litt forsiktig med å bruke deg selv som mal til hvordan andre er. Verden er ikke svart hvit.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo. Jeg står for det jeg skrev. Du kan forsøke å manipulere slik mange andre her, og si at jeg er så skada av egen oppvekst eller at jeg er fordomsfull eller - som du - at det er stygt sagt og om jeg ikke kan lese. Manipulasjon er i seg selv et tegn på at det er noe som skurrer. VELDIG. 

 

Ja, hva med å tenke seg om, Vera? Du har ikke kommer med noe på egne vegne i denne tråden, kun tre innlegg hvor du hakker på meg og sprer usannheter. 

En del av dere fungerer pokker meg som illustrasjon av problemene i HI.

Anonymkode: a70d4...2c2

Wow. Snakk om å være paranoid

Anonymkode: 2e8c5...f21

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kvelertak skrev:

Jeg tror ikke det er så moro for barna hvis han blir verre og i verste fall tar livet sitt heller. Det hjelper mye å ha de man er glad i rundt seg i tøffe perioder også. Å miste folk man er glad i er det verste som kan skje. Du får det til å høres ut som han er den voldelige psykopaten..

Barna har ikke ansvar for en forelders liv. Partner har ikke ansvar for en forelders liv. Fortsatt, barna er viktigere enn far, og mor er viktigere enn far hvis det er mor som er den eneste foresatte i familien. Ergo må man få den syke ut av hverdagen, om det skader barna. Voldelig psykopat og ustabil psykisk syk person kan være like ille å vokse opp med. At man er syk og dermed oppfører seg uansvarlig og ustabilt, er ingen unnskyldning. Barna kommer først. Den friske må velge barna. Om den syke da velger å ta livet sitt, så er det hans/hennes valg, ingen andre har ansvar for det. INGEN skal noensinne føle skyld for at noen andre tar livet sitt. 

Anonymkode: 6c315...635

[Gjest Warrior]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barna har ikke ansvar for en forelders liv. Partner har ikke ansvar for en forelders liv. Fortsatt, barna er viktigere enn far, og mor er viktigere enn far hvis det er mor som er den eneste foresatte i familien. Ergo må man få den syke ut av hverdagen, om det skader barna. Voldelig psykopat og ustabil psykisk syk person kan være like ille å vokse opp med. At man er syk og dermed oppfører seg uansvarlig og ustabilt, er ingen unnskyldning. Barna kommer først. Den friske må velge barna. Om den syke da velger å ta livet sitt, så er det hans/hennes valg, ingen andre har ansvar for det. INGEN skal noensinne føle skyld for at noen andre tar livet sitt. 

Anonymkode: 6c315...635

Kalde folk og psykopater driter selvfølgelig i hvem som tar livet sitt..De føler nok ikke sorg en gang.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kvelertak skrev:

Kalde folk og psykopater driter selvfølgelig i hvem som tar livet sitt..De føler nok ikke sorg en gang.

Seriøst, jeg skjønner at du sliter og at du synes det er vondt å lese at man her inne blir rådet til å gå, men det handler ikke om å være kald eller psykopat fordi man prioriterer at barn skal ha en trygg oppvekst. Å kalle de som velger å gi barna trygghet ved å ikke utsettes for en psykisk ustabil person kald og psykopat er langt over grensen, og det synes jeg du bør ta til deg. Det er nettopp slike reaksjoner som gjør at psykisk syke mennesker kan ødelegge et barnesinn, og også voksne. Å få grove beskyldninger tilbake fordi man forsøker å ta det ansvarlige valget ovenfor barna og seg selv, det er ødeleggende, og per definisjon psykisk vold. At det kommer fra en syk person unnskylder ikke det faktumet. 

Anonymkode: 6c315...635

[Romilo]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barn skal få slippe å vokse opp med foreldre med personlighetsforstyrrelser.

Anonymkode: a70d4...2c2

Jippi, mer stigmatisering! Well done! Woho! Mange barn klarer seg helt fint med foreldre som har personlighetsforstyrrelser, de kan behandles, vet du.

[Romilo]

Med personlighetsforstyrrelser krever enorm innsats fra personen selv, og hvis han ikke er villig til det, så hadde jeg forlatt han for både deg og barnets skyld. Og det kommer fra noen som lider av samme greia. Jeg ville aldri latt et barn gjennomgå en PF, og hvis han forblir ubehandlet kan det bli farlig for barnet. 

[Menchit]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i samme situasjon som TS, og jeg må bare spørre. Hvordan gjør man det? Min mann fraskriver seg alt ansvar med at "han er syk" og vil ikke ta noe ansvar. Prøver jeg å si at han må jo, for han har barn, så klikker han, før han etterpå gråter og sier han er håpløs og ikke klarer noenting, og at han like gjerne kan ta livet sitt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal stille krav til han. 

Anonymkode: 6c315...635

Jeg har dessverre ikke noen løsning, men litt av poenget er jo at han MÅ ta ansvar, han må forstå at deres er to voksne, og at han må ta sin del. Og det er jo ikke bare fordi han har barn, han er jo også i et forhold med deg, dere er to voksne, selv om han er syk. 

Ikke la han presse deg med tårer og trusler om selvmord. Det kalles emosjonell mishandling, og vil uansett ødelegge forholdet deres på sikt.

Men du kan jo ikke tvinge ham, så da må du nesten bare tenke over om du er villig til å fortsette slik resten av livet, eller gi ham et ultimatum, OG mene det. Det er jo nok av dem som holder på slik uten å ha noe som psykiske vansker, bortsett fra å være veldig egoistiske. Og man kan fint ha en personlighetsforstyrrelser og være en drittsekk i tillegg.

Men jeg tror det er viktig at det snakkes om i fellesskap, slik de fleste gjør, sett dere ned å gå gjennom hvilke oppgaver som må gjøres, og bestem dere for eks for et par ting som kan være hans ansvar. Viktig at han deltar aktivt i en slik samtale. La han komme med innspill på hva han kan/ikke kan, hva som kan oppstå av utfordringer, hvordan dere skal løse dem, hvordan håndtere det om det ikke går så bra ( veldig viktig for å forhindre at det faller sammen om han mislykkes i starten).

En slik samtale må ikke taes i forbifarten, sett av tid til å snakke skikkelig sammen. Sørg for ta dere er i noenlunde godt humør og at dere begge er innstilt på å lytte til hverandre.

Hvis han går i behandling kan du be om å få være med. Det høres ut som om mannen din ikke skjønner at du også er et menneske med egne ønske og behov. Noe av det viktigste i behandlingen av pf er evnen til mentalisering. Altså det å se seg selv utenfra, og andre innenfra. Det kan være til hjelp for behandlingen at behandler får kunnskap om hvordan han fungerer hjemme, hvorvidt han er i stand til å ivareta andre enn seg selv. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen lenge, og har 1 barn sammen.

Ektefellen min har kroniske depresjoner, noe som jeg opplever at har forverret seg de siste årene. Men det har alltid ligget der i bunnen, selv om det er bedre perioder i blant. 

I forbindelse med at han ble henvist videre til gruppeterapi (etter over 10 år med ind. terapi uten effekt) så jeg at psykologen også har satt diagnostisert med en personlighetsforstyrrelse. Dette har han ikke informert meg om, og det var helt tilfeldig at jeg så det på henvisningsnotatet.

jeg har alltid håpet at de psykiske plagene skulle bli bedre etter hvert, og jeg legger til rette for at partneren min skal fungere så godt som mulig (bl.a. ved å ta nesten alt ansvar for barn og hus, legge til rette for at han får egentid, tid til å sove så mye som hen ønsker, støttende i samtaler med partner når han er langt nede osv.). Men når jeg nå skjønner at det i utgangspunktet ligger en personlighetsforstyrrelse i bunn så mistet jeg litt håpet om at det noen gang blir bedre og jeg merker på meg selv at jeg mister tålmodigheten, blir lei, orker ikke å forholde meg til stadige svingninger i humør, krisemaksimering på alt, konfliktskapende atferd m.m.

Jeg tror ikke det er noen vits i å prøve å få dette til å fungere lenger. Jeg føler meg mer som psykolog/støttekontakt enn som ektefelle. Jeg klarer ikke å forholde meg til at partneren min meneralt og alle har skylden for at ting ikke går hans vei, mens jeg som ser det utenfra ser klart og tydelig at det er han selv som skaper alke de vanskelige situasjonene han havner i pga måten han er på. 

jeg drømmer om å slippe å forholde meg til han i det daglige lenger, og kunne leve et liv der ikke alt avhenger av hvordan han har det og hva jeg må gjøre for at han skal fungere.

Vet ikke egentlig hva jeg vil med dette, er bare så utrolig sliten og lei at jeg må få det ut. Og det nytter ikke å ta det med han fordi han har ingen innsikt i hvordan hans psykiske helse påvirker alle rundt han. Sier jeg noe er jeg bare "slem" og ute etter å dra han ned.

 

 

Anonymkode: 55ed7...563

Dette høres veldig kjent ut. 

Anonymkode: 1b496...90e

[AnonymBruker]

TS her. Takk for utrolig mange gode tilbakemelding, det har hjulpet bare å lese dem og vite at jeg ikke er helt på bærtur fordi jeg ikke orker dette. Jeg har prøvd så lenge å få dette til å fungere, fordi partneren min har mange gode sider også. Men jo verre det blir jo mindre ser jeg av de gode sidene og jo oftere er alt pyton fordi jeg bare går og venter på neste episode med "galskap". 

Noen kommenterte at han kanskje ikke fortalte om diagnosen fordi han skammet seg, men jeg tror dessverre at grunnen til at han ikke har sagt noe om den er at han ikke tror selv at han har en personlighetsforstyrrelse og derfor bare er uenig i diagnosen. Nok en gang handler det om hovedproblemet med han; han klarer ikke å se noen andre enn seg selv først. Selv om han selv ville sagt at han ofret seg for alle andre hele veien... Det er veldig mangel på selvinnsikt.  

Noen spurte om type personlighetsforstyrrelse; det er en blandet personlighetsforstyrrelse som er diagnostisert, men med hovedtrekk fra Bordeline/emosjonelt ustabil pf. I tillegg til at han scorer ganske høyt på flere av de andre, derfor har han blitt kategorisert som blandet pf. 

Anonymkode: 55ed7...563

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Takk for utrolig mange gode tilbakemelding, det har hjulpet bare å lese dem og vite at jeg ikke er helt på bærtur fordi jeg ikke orker dette. Jeg har prøvd så lenge å få dette til å fungere, fordi partneren min har mange gode sider også. Men jo verre det blir jo mindre ser jeg av de gode sidene og jo oftere er alt pyton fordi jeg bare går og venter på neste episode med "galskap". 

Noen kommenterte at han kanskje ikke fortalte om diagnosen fordi han skammet seg, men jeg tror dessverre at grunnen til at han ikke har sagt noe om den er at han ikke tror selv at han har en personlighetsforstyrrelse og derfor bare er uenig i diagnosen. Nok en gang handler det om hovedproblemet med han; han klarer ikke å se noen andre enn seg selv først. Selv om han selv ville sagt at han ofret seg for alle andre hele veien... Det er veldig mangel på selvinnsikt.  

Noen spurte om type personlighetsforstyrrelse; det er en blandet personlighetsforstyrrelse som er diagnostisert, men med hovedtrekk fra Bordeline/emosjonelt ustabil pf. I tillegg til at han scorer ganske høyt på flere av de andre, derfor har han blitt kategorisert som blandet pf. 

Anonymkode: 55ed7...563

Vel, han har jo all mulig grunn i verden til å være kritisk til den "diagnosen"..

"Uspesifisert PF, blandede og andre PF. Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere PF, men ikke nok til å kunne diagnostisere en spesifikk PF."

(https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/om-personlighetsforstyrrelser)

Siden absolutt alle mennesker har "trekk fra flere PF" er jo alvorlighetsgraden i "blandet personlighetsforstyrrelse" en rimelig diskutabel sak, der oddsen er rimelig stor for at din kjære har klart pådra seg en "mote-diagnose". Det er gjerne straffen man får om man roter seg borti psykiatrien for å få hjelp med noe som helst. Beklager ts: det virker ikke som du har noe som helst kunnskap om psykiatri og henger deg for mye opp i ordet "personlighetsforstyrrelse". Det kan godt være kjæresten din er en kjip kjæreste som er best å dumpe, men å knagge at han skal dumpes pga hans såkalte personlighetsforstyrrelse er rett og slett urettferdig behandling. For det er veldig, veldig mulig at han har rett i at han ikke har noen personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8317d...f67

[AnonymBruker]

20 timer siden, Kvelertak skrev:

Sånne tråder som dette gir meg lyst å bare forsvinne fra verden. Hater meg selv for å slite psykisk. Tenk om fremtiden blir ødelagt. Når jeg ser flere og flere ikke orker folk som sliter og andre skriver «kom deg vekk». Når jeg hører at folk mister/kan miste egne barn pga det. 

Det er tøft å være pårørende, men tenk hvordan det er for han som sliter også. Like tøft for han. Trodde ekte kjærlighet holdt hverandre sammen i både fine dager og tunge dager, men man må visst alltid leve i redsel.

 

Som flere har skrevet så er det stor forskjell på folk, også når det gjelder psykisk sykdom. Selv har jeg mye angst, og fungerer derfor ikke i full jobb. Når jeg ikke jobber har jeg færre episoder, og mer energi. Partneren min får en samboer som tar sin del av ansvaret hjemme, som blir med til hjembygda hans så ofte han vil, som har pusset opp og gjort det fint der vi bor, og som har hjulpet han en del med firmaet sitt. Jeg tror faktisk han er lykkeligere nå enn da jeg var frisk og jobbet masse 😅 i gjengjeld kjører han meg noen ganger fordi jeg har en dårlig dag og ikke takler folkemengden. Bare du vet hvordan du er, og du må ikke høre på bedrevitere på kg. Du har nok mye å gi en partner, selv om det ikke er helt innenfor A4-rammene. 

Til ts: dette er bare min erfaring, men jeg tror det ligger noe i det. Som flere har skrevet så er det mye større sjanse for å bli friskere om en har innsikt i egen situasjon. Om man stiller seg kritisk til egne etablerte sannheter, reflekterer rundt sin egen situasjon og, ikke minst, har en behandler som utfordrer en, så får man ofte fremgang. Hvis din samboer er låst til sine tanker, så forstår jeg at håpet ditt er forsvinnende lite. 

Anonymkode: d8431...250

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, han har jo all mulig grunn i verden til å være kritisk til den "diagnosen"..

"Uspesifisert PF, blandede og andre PF. Dette er en restkategori hvor man finner trekk fra flere PF, men ikke nok til å kunne diagnostisere en spesifikk PF."

(https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/om-personlighetsforstyrrelser)

Siden absolutt alle mennesker har "trekk fra flere PF" er jo alvorlighetsgraden i "blandet personlighetsforstyrrelse" en rimelig diskutabel sak, der oddsen er rimelig stor for at din kjære har klart pådra seg en "mote-diagnose". Det er gjerne straffen man får om man roter seg borti psykiatrien for å få hjelp med noe som helst. Beklager ts: det virker ikke som du har noe som helst kunnskap om psykiatri og henger deg for mye opp i ordet "personlighetsforstyrrelse". Det kan godt være kjæresten din er en kjip kjæreste som er best å dumpe, men å knagge at han skal dumpes pga hans såkalte personlighetsforstyrrelse er rett og slett urettferdig behandling. For det er veldig, veldig mulig at han har rett i at han ikke har noen personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 8317d...f67

Du må gjerne være kritisk til definisjonen av blandede personlighetsforstyrrelser. Men det er en reell diagnose og han har så mange trekk ved sin personlighet (pga. en grusom oppvekt bl.a.) som gjør at han ikke fungerer i relasjon til andre mennesker og ikke har gjort dette i hele sitt voksne liv. (Vi snakker null kontakt med egen familie pga. konflikter, null kontakt med gamle venner pga. konflikter, flere oppsigelser av jobber pga. konflikter, krangling med alt og alle, så stor grad av krenkbarhet at det ikke er mulig å gi en tilbakemelding uten at han tar det som en kritikk av seg selv og ikke ser noen grunn til å leve lenger. Vi snakker 100 hundrevis av psykologtimer og et titalls ulike gruppetilbud. Ingenting fungerer fordi han til syvende og sist ikke klarer å se at det er han som må endre sin måte å være på). 

Jeg er ikke ukjent med psykiatri, og jeg henger meg ikke opp i ordet personlighetsforstyrrelse som så, men at problemene hans ligger grunnleggende i hans personlighet og ikke skyldes "kun" en depresjon er ganske åpenbart etter hvert, og dette er også det som psykiater, lege OG psykolog som jobber med han har konkludert med. At han scorer nesten høyt nok (for spesifikk diagnostisering av de ulike PF'ene) på mange ulike undergrupper av PF gjør jo at han fungerer dårligere enn en person som kun scorer høyt nok til å få en spesifikk PF diagnose, men ellers ikke har trekk fra andre.

Det ville vært mer urettferdig ovenfor han å si at han kunne skjerpet seg, hvis han bare gadd. Og at var verdt å dumpe fordi han var kjip. Men jeg tror 100% på at dersom han hadde kunnet endre seg så hadde han gjort det - ingen ønsker å ha det så jævlig så lenge når de egentlig kan gjøre noe med det.

Det er vel også veldig, veldig mulig at jeg som har vært gift med denne personen i over 10 år kan si noe mer om hans psykiske helse og de utfordringene enn du som ikke kjenner denne personen? 

Anonymkode: 55ed7...563

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel også veldig, veldig mulig at jeg som har vært gift med denne personen i over 10 år kan si noe mer om hans psykiske helse og de utfordringene enn du som ikke kjenner denne personen? 

Anonymkode: 55ed7...563

Trådstarter, ikke bit på agnet.

Det er det mange ønsker. De ønsker at du skal utslette seg selv og tro at det må være deg som tar feil. Som jeg nevnte tidligere, og som en annen også har nevnt og som du ser i denne tråden; Du må stålsette deg! De kommer fra alle kanter!

De har kun en ting for øyet og det er å få deg til å bli værende. Selv om de ikke kjenner deg, så ser de en annen person i deg. En de ønsker at skulle ha blitt værende og vist de omsorg, men som ikke gjorde det. 

Du tenker helt riktig!

Og du går ikke bare pga deg selv, men pga dine barn.

Les gjerne om medavhengighet.

Navn på diagnose er heller ikke viktig. Det som er viktig er om man er i stand til å se andres verden, og ivareta andre, eller om man lever i en boble hvor alt man ser er seg selv og sine egne følelser. Det siste kalles narsissisme, det er overdrevet fokus på seg selv. Enten man har en diagnose eller ei.

Anonymkode: a70d4...2c2