Flytte - igjen? Tenåringer.

[Trolltunge]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Datteren høres bortskjemt ut. Hun høres sant å si ganske så priviligert ut, men mye vil vel ha mer. 

Anonymkode: 7ef01...c1b

Enig i at hun høres bortskjemt ut i denne saken, men generelt vil jeg hevde at hun ikke er bortskjemt, angående materielle ting iallefall. Jeg har i alle år hatt så økonomisk fokus på "på sikt" at vi har måtte være økonomisk i alle andre valg. Barna har vært vant til det, og tenker selv økonomisk. "Nei jeg vil ikke ha det, det er for dyrt!" sier hun gjerne når jeg tilbyr henne å få noe jeg vet at hun ønsker seg, og så velger hun rimeligere alternativ. Fordi hun synes det er mer fornuftig. 

Det er likevel mulig at hun er "bortskjemt" i det at jeg alltid har oppfordret dem til å ha egne meninger om ting, og ha rett til å argumentere for dem. Så hun argumenter for sitt syn. Til og med det økonomiske aspektet i det. At på sikt ville et større hus gi større utbytte, fordi...

Snytt ut av nesen på sin mor hun der. Gir seg ikke så lett på tap, og gjør ikke ting så enkelt om hun ikke får det som hun vil når noe er viktig for henne. Svært romslig angående det som ikke er så viktig for henne. Man får de barna man fortjener!

[Jytte]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Et forbausende godt spørsmål, i sin enkelhet.

Vi har jo ærlig talt ikke for lite plass til noe. Alt er bare mindre enn vi er vant til. 

Be henne slutte å sammenligne med boliger hun søker opp på finn. Alt ser shinet og fullkomment ut, men det er bare glansbilder. Hun får velge rom, men vil ikke. Tror det ligger i alderen. Jeg fikk selv velge rom, først ville jeg ha to rom (to boder ved siden av hverandre med dør seg i mellom), jeg malte og valgte farger. Fordelen jeg så da var at jeg kunne gå og komme som jeg ville, siden yttergangen lå vegg i vegg. Senere ville jeg ha pappas rom som var det største soverommet av fire, fikk viljen min og vi byttet. 

De sier det tar to år før man har bodd seg inn på et nytt sted, og har dere renovert og pusset opp kan det nok ta lenger tid. Og det er en liten felle å gå på finn og søke opp eiendommer. Jeg har en leilighet, men får alltid lyst å flytte hvis jeg begynner å søke opp andre boliger. 

Synes ikke dere har en liten bolig, men alt er relativt. Hvor stort rom har hun nå? Antar også at hun er for ung til å se for seg beliggenhet, bakdeler og fordeler. Et rolig nabolag og stor hage er gull verdt. 

 

 

[Gjest WhisperingWind]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Du har kanskje rett i det. Tenåringer er tenåringer!

Det er hun som klager mest, og som stadig setter press på dette, mens vi andre forsøker å tilpasse oss. 

Hadde jeg ikke selv følt på at hun har litt rett ville jeg sikkert vært helt klar på at hun bare får gjøre det beste ut av situasjonen, men siden jeg også føler litt på det, og vet at også mann og sønn føler litt på det, så blir hennes stadige mas om det en faktor som gjør det vanskelig å også oss andre å slå oss til ro med at slik er situasjonen, og at vi får gjøre det beste ut av det. 

Hun gnager nesten konstant på dette, og da pirker det jo hele tiden i det vi andre synes er utfordrende ved dette, istedenfor at vi faktisk forsøker å ha fokus på det positive. 

Huset er nydelig og så praktisk tilrettelagt som mulig er, omtrent alt er nyoppusset, nabolaget herlig, på grunn av hybelen har vi så lave boutgifter at vi kan reise og oppleve mer (noe jenta ikke minst har nytt godt av, for hun har vært på store opplevelser i sommer) og det er fantastisk å bo så sentralt. 

Vi mangler ingenting egentlig, alt er bare mindre enn vi er vant til. 

Om hun sluttet med å gnage på det, og vise så tydelig misnøye, er det godt mulig at vi tre andre ville klare å ha fokus på fordelene. 

Vet du. Om det faktisk bare er datteren din som snart uansett skal flytte ut som klager så hadde jeg lagt den ballen død. Og at dere skal tape en halv million som dere kan bruke på å redusere gjeld og få en enda bedre levestandard er bare tullete fordi jenten klager. 

Endret 17. august 2019 av WhisperingWind

[Hartroa]

Forstår jeg det rett? Tre er fornøyde med stede dere bor nå og en er misfornøyd?

Hvor stort er rommet hennes og hva mener hun med at hun har for liten plass? Hva er det hun ikke får gjort der dere bor nå, som hun kunne gjort i et annet hus? Er det kun rommet hennes som er lite eller føler hun alt annet også er lite?

Så lurer jeg på om hun trives i nabolaget? Hadde huset vært større, så ville hun bo der dere bor nå, eller er det selve stedet?

Så det jeg egentlig lurer på? Har hun det bra med venner og resten av livet? Synes at noen kvadratmeter kan skape så stor misnøye.

Jeg vet ikke noe om din datter, men husk at noen tenåringer kan være svært negative. De kan tro at deres "indre utfordringer" skyldes lite rom, men så er det hormonene som skaper denne uroen. Noen blir aldri fornøyd i den alderen. Bare noen tanker 🙂

 

[Trolltunge]

1 time siden, Jytte skrev:

Be henne slutte å sammenligne med boliger hun søker opp på finn. Alt ser shinet og fullkomment ut, men det er bare glansbilder. Hun får velge rom, men vil ikke. Tror det ligger i alderen. Jeg fikk selv velge rom, først ville jeg ha to rom (to boder ved siden av hverandre med dør seg i mellom), jeg malte og valgte farger. Fordelen jeg så da var at jeg kunne gå og komme som jeg ville, siden yttergangen lå vegg i vegg. Senere ville jeg ha pappas rom som var det største soverommet av fire, fikk viljen min og vi byttet. 

De sier det tar to år før man har bodd seg inn på et nytt sted, og har dere renovert og pusset opp kan det nok ta lenger tid. Og det er en liten felle å gå på finn og søke opp eiendommer. Jeg har en leilighet, men får alltid lyst å flytte hvis jeg begynner å søke opp andre boliger. 

Synes ikke dere har en liten bolig, men alt er relativt. Hvor stort rom har hun nå? Antar også at hun er for ung til å se for seg beliggenhet, bakdeler og fordeler. Et rolig nabolag og stor hage er gull verdt. 

 

 

Du sier noe der. Jeg var også svært vrang i den alderen. Mine foreldre bommet på mål da de kjøpte ny seng til min lillesøster, og tok da beslutningen om at vi måtte bytte rom. Det var jeg særdeles lite fornøyd med, og det endte med at mine foreldre måtte bytte rom med meg igjen etter kun en liten stund. Da jeg hadde hatt deres store soverom en tid ville jeg flytte i kjelleren. Der ble jeg til jeg flyttet ut iallefall. 

Tenåringer er ikke enkle alltid nei!

Ja det har vært travelt det meste av tiden vi har bodd her, du har rett i det. Soverom, stue og kjøkken var fikset før vi flyttet inn, men resten en byggeplass, og vi måtte bruke det ekle gamle badet i kjelleren til det nye oppe sto klart. Alt sto på hodet rundt oss. Flytte rundt på rot. Trå over materialer og verktøy. Trå over rot som skulle sorteres for å kvitte oss med unødvendige ting. 

Listen over alt som skal gjøres er ikke tom ennå engang, selv om det meste er på plass nå. Det har hele tiden vært litt fiksing der og litt opprydding her, samt utbytting av møbler som viste seg å ikke være ideelle for å utnytte plass best mulig. 

Å bo oss inn har stått litt i skyggen av hva som må fikses og utbedres. Ting var såpass ille at vi ikke kunne ta ting over tid. Både hage og innvendig. 

Vi har fått gjort mye på disse to årene, men ro har det vært lite av ja. Ifølge planene mine er det ennå ett år før absolutt alt på listen er strøket ut. Det er vel først da vi kan sette oss ned både inne og ute, og føle at nå kan vi bare bo. Selv om alt det viktigste og vesentlige er tatt allerede ligger jo tanken på hva som gjenstår der. 

Dette kan helt klart påvirke at vi ikke har slått oss til ro ennå. 

Endret 17. august 2019 av Trolltunge

[Jytte]

8 minutter siden, Trolltunge skrev:

Du sier noe der. Jeg var også svært vrang i den alderen. Mine foreldre bommet på mål da de kjøpte ny seng til min lillesøster, og tok da beslutningen om at vi måtte bytte rom. Det var jeg særdeles lite fornøyd med, og det endte med at mine foreldre måtte bytte rom med meg igjen etter kun en liten stund. Da jeg hadde hatt deres store soverom en tid ville jeg flytte i kjelleren. Der ble jeg til jeg flyttet ut iallefall. 

Tenåringer er ikke enkle alltid nei!

Ja det har vært travelt det meste av tiden vi har bodd her, du har rett i det. Soverom, stue og kjøkken var fikset før vi flyttet inn, men resten en byggeplass, og vi måtte bruke det ekle gamle badet i kjelleren til det nye oppe sto klart. Alt sto på hodet rundt oss. Flytte rundt på rot. Trå over materialer og verktøy. Trå over rot som skulle sorteres for å kvitte oss med unødvendige ting. 

Listen over alt som skal gjøres er ikke tom ennå engang, selv om det meste er på plass nå. Det har hele tiden vært litt fiksing der og litt opprydding her, samt utbytting av møbler som viste seg å ikke være ideelle for å utnytte plass best mulig. 

Å bo oss inn har stått litt i skyggen av hva som må fikses og utbedres. Ting var såpass ille at vi ikke kunne ta ting over tid. Både hage og innvendig. 

Vi har fått gjort mye på disse to årene, men ro har det vært lite av ja. Ifølge planene mine er det ennå ett år før absolutt alt på listen er strøket ut. Det er vel først da vi kan sette oss ned både inne og ute, og føle at nå kan vi bare bo. Selv om alt det viktigste og vesentlige er tatt allerede ligger jo tanken på hva som gjenstår der. 

Dette kan helt klart påvirke at vi ikke har slått oss til ro ennå. 

Det tror jeg på. Sameiet pusset opp alle badene her. Det tok en hel sommer med støy og arbeidere. Året etter pusset jeg opp og endret litt på romløsningen og fikk nytt kjøkken. Det tok sin tid, og jeg angret fordi jeg følte at jeg akkurat var ferdig med alt styret med badet, og så begynte ståket på nytt. Følte meg ikke hjemme lenger, det føltes som om jeg ikke bodde her.  Kan le av det nå, men hadde til og med mareritt av og til. 

Ikke pga. det økonomiske, men jeg følte at snekkere osv. hadde overtatt boligen. Rot, støy, og alt det innebærer. 

Året etter begynte par naboer å pusse opp og jeg trodde jeg skulle kveles av bråket. Men nå er det rolig her. Likevel føler jeg at jeg har litt problemer med å føle meg hjemme. Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg pusset opp året etter at badet ble renovert, men det tok fra meg følelsen av å høre til her, for det føltes ikke rolig ut. Bare støy og kaos. Dette kan nok din datter også kjenne på. Jeg trives her, og har tatt hjemmet mitt tilbake, men det henger igjen. Tror det kan ta litt tid. For, jeg er enda ikke helt i mål med alle planene, foreløpig har jeg lagt de litt på hylla selv om jeg har fått "ny garderobe" i walk-in-rommet, i julegave. Jeg klarer ikke mer av oppussing. 

Kanskje du kan spørre henne om hun synes det blir mye mas og om hun vil du skal utsette videre oppussing? 

 

 

[Jytte]

25 minutter siden, Trolltunge skrev:

Du sier noe der. Jeg var også svært vrang i den alderen. Mine foreldre bommet på mål da de kjøpte ny seng til min lillesøster, og tok da beslutningen om at vi måtte bytte rom. Det var jeg særdeles lite fornøyd med, og det endte med at mine foreldre måtte bytte rom med meg igjen etter kun en liten stund. Da jeg hadde hatt deres store soverom en tid ville jeg flytte i kjelleren. Der ble jeg til jeg flyttet ut iallefall. 

Tenåringer er ikke enkle alltid nei!

Ja det har vært travelt det meste av tiden vi har bodd her, du har rett i det. Soverom, stue og kjøkken var fikset før vi flyttet inn, men resten en byggeplass, og vi måtte bruke det ekle gamle badet i kjelleren til det nye oppe sto klart. Alt sto på hodet rundt oss. Flytte rundt på rot. Trå over materialer og verktøy. Trå over rot som skulle sorteres for å kvitte oss med unødvendige ting. 

Listen over alt som skal gjøres er ikke tom ennå engang, selv om det meste er på plass nå. Det har hele tiden vært litt fiksing der og litt opprydding her, samt utbytting av møbler som viste seg å ikke være ideelle for å utnytte plass best mulig. 

Å bo oss inn har stått litt i skyggen av hva som må fikses og utbedres. Ting var såpass ille at vi ikke kunne ta ting over tid. Både hage og innvendig. 

Vi har fått gjort mye på disse to årene, men ro har det vært lite av ja. Ifølge planene mine er det ennå ett år før absolutt alt på listen er strøket ut. Det er vel først da vi kan sette oss ned både inne og ute, og føle at nå kan vi bare bo. Selv om alt det viktigste og vesentlige er tatt allerede ligger jo tanken på hva som gjenstår der. 

Dette kan helt klart påvirke at vi ikke har slått oss til ro ennå. 

Det tror jeg på. Sameiet pusset opp alle badene her. Det tok en hel sommer med støy og arbeidere. Året etter pusset jeg opp og endret litt på romløsningen og fikk nytt kjøkken. Det tok sin tid, og jeg angret fordi jeg følte at jeg akkurat var ferdig med alt styret med badet, og så begynte ståket på nytt. Følte meg ikke hjemme lenger, det føltes som om jeg ikke bodde her.  Kan le av det nå, men hadde til og med mareritt av og til. 

Ikke pga. det økonomiske, men jeg følte at snekkere osv. hadde overtatt boligen. Rot, støy, og alt det innebærer. 

Året etter begynte par naboer å pusse opp og jeg trodde jeg skulle kveles av bråket. Men nå er det rolig her. Likevel føler jeg at jeg har litt problemer med å føle meg hjemme. Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg pusset opp året etter at badet ble renovert, men det tok fra meg følelsen av å høre til her, for det føltes ikke rolig ut. Bare støy og kaos. Dette kan nok din datter også kjenne på. Jeg trives her, og har tatt hjemmet mitt tilbake, men det henger igjen. Tror det kan ta litt tid. For, jeg er enda ikke helt i mål med alle planene, foreløpig har jeg lagt de litt på hylla selv om jeg har fått "ny garderobe" i walk-in-rommet, i julegave. Jeg klarer ikke mer av oppussing. 

Kanskje du kan spørre henne om hun synes det blir mye mas og om hun vil du skal utsette videre oppussing? Det trenger ikke stemme for din datter, men det er fakta at det er slitsomt å leve med oppussing. 

 

 

[Trolltunge]

1 time siden, Hartroa skrev:

Forstår jeg det rett? Tre er fornøyde med stede dere bor nå og en er misfornøyd?

Hvor stort er rommet hennes og hva mener hun med at hun har for liten plass? Hva er det hun ikke får gjort der dere bor nå, som hun kunne gjort i et annet hus? Er det kun rommet hennes som er lite eller føler hun alt annet også er lite?

Så lurer jeg på om hun trives i nabolaget? Hadde huset vært større, så ville hun bo der dere bor nå, eller er det selve stedet?

Så det jeg egentlig lurer på? Har hun det bra med venner og resten av livet? Synes at noen kvadratmeter kan skape så stor misnøye.

Jeg vet ikke noe om din datter, men husk at noen tenåringer kan være svært negative. De kan tro at deres "indre utfordringer" skyldes lite rom, men så er det hormonene som skaper denne uroen. Noen blir aldri fornøyd i den alderen. Bare noen tanker 🙂

 

Det er ikke fullt så enkelt. Vi har alle synes det er litt utfordrende å bo mindre, så det gjør jo at vi er mer tilbøyelig til å lytte til hennes klager, heller enn å slå fast at slik blir det. Vi andre føler jo også litt på dette. Er litt usikker på om dette er rett for oss. 

Det virker som hun har det bra i livet og med venner, selv om det er en tid med stor ståhei for ingenting. Det er småkonflikter og tull med venner innimellom, men på et normalt nivå, og hun er trygg på sine nærmeste venner. 

Hun liker området godt, men synes det noe uvant at naboer bor så tett på også, og at folk vi ikke kjenner går forbi gjerdet vårt. Rart å sitte i hagen når vi sitter på "utstilling" mener hun. Det er et byhus, så... ja det flere som går forbi her. Det er likevel et rolig og fint område.

Hun synes alt er lite, men det er størrelsen på rommet som er det verste. Hun hadde et veldig stort rom der vi bodde før. Nå har hun i underkant av 10m2. Det er ikke kjekt å ha venner der, mener hun. Hun er dessuten veldig interessert i interiør (arvesynd), og får liksom ikke utfoldet seg angående ønsker.

Må smile litt av det, for vet jo hvem som har laget ris til egen ræv der.

Nå har hun altså fått ominnrede rommet nesten fullstendig igjen, og vi kan jo krysse fingrene for at det hjelper. Var nettopp oppe og fikk opp bilder på veggene, og hun var fornøyd akkurat nå iallefall. "Om jeg og venner må sitte i senga skal jeg ha større seng iallefall!" Nå har hun fått det. Det gjorde ikke akkurat rommet større, men... 

Tror jeg skal forsøke å ha litt is i magen her. Som anbefalt si at tema flytting legges dødt i en viss tid, og så får vi ta en diskusjon på det etter det. Det kan jo være at det går seg til, for oss alle. 

Endret 17. august 2019 av Trolltunge

[Trolltunge]

9 minutter siden, Jytte skrev:

Det tror jeg på. Sameiet pusset opp alle badene her. Det tok en hel sommer med støy og arbeidere. Året etter pusset jeg opp og endret litt på romløsningen og fikk nytt kjøkken. Det tok sin tid, og jeg angret fordi jeg følte at jeg akkurat var ferdig med alt styret med badet, og så begynte ståket på nytt. Følte meg ikke hjemme lenger, det føltes som om jeg ikke bodde her.  Kan le av det nå, men hadde til og med mareritt av og til. 

Ikke pga. det økonomiske, men jeg følte at snekkere osv. hadde overtatt boligen. Rot, støy, og alt det innebærer. 

Året etter begynte par naboer å pusse opp og jeg trodde jeg skulle kveles av bråket. Men nå er det rolig her. Likevel føler jeg at jeg har litt problemer med å føle meg hjemme. Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg pusset opp året etter at badet ble renovert, men det tok fra meg følelsen av å høre til her, for det føltes ikke rolig ut. Bare støy og kaos. Dette kan nok din datter også kjenne på. Jeg trives her, og har tatt hjemmet mitt tilbake, men det henger igjen. Tror det kan ta litt tid. For, jeg er enda ikke helt i mål med alle planene, foreløpig har jeg lagt de litt på hylla selv om jeg har fått "ny garderobe" i walk-in-rommet, i julegave. Jeg klarer ikke mer av oppussing. 

Kanskje du kan spørre henne om hun synes det blir mye mas og om hun vil du skal utsette videre oppussing? Det trenger ikke stemme for din datter, men det er fakta at det er slitsomt å leve med oppussing. 

 

 

Det er mulig at du har rett. Nå kjenner vel min datter ikke til annen tilværelse enn en der noe stadig er under oppussing, for slik har det vært siden hun var liten, men jeg kjenner jo at jeg er sliten og lei av det nå, så ikke urimelig at andre også er det. Min mann er iallefall drittlei. Såpass at jeg har tilpasset planer fremover at han er borte når jeg setter ting litt på hodet igjen. 

Mulig det er flere enn min mann jeg burde ta hensyn til angående dette. 

Ja jeg skal høre med henne om hun føler på dette. Takk for råd! ♥ 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Trolltunge skrev:

Min mann er iallefall drittlei.

javel ja?

Dette er jo mannen som sikkert har gjort "alt" eller hva?

Husker godt at det er du som har gjort det meste. Rart han er så lei. h

Anonymkode: d92b3...b08

[Trolltunge]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

javel ja?

Dette er jo mannen som sikkert har gjort "alt" eller hva?

Husker godt at det er du som har gjort det meste. Rart han er så lei. h

Anonymkode: d92b3...b08

Min mann har ikke samme interesse som meg angående dette, og er fornøyd på et helt annet nivå enn det jeg er fornøyd med. At jeg står for å lukke spriket der uten hans hjelp synes ikke jeg er urimelig. Spesielt ikke siden jeg eier huset.

Han har absolutt fått kjørt seg han også. Båret, snekret, malt, styrt på i hagen. Klager overhodet ikke på hans innsats i dette huset. Den er over forventet. Jeg kan ikke lenger jobbe så hardt på som før, siden kroppen streiker litt, og han har virkelig trådt til. 

For meg er det likevel en stor fordel å få ham bort angående en del ting. Han er nyttig når det er tunge løft. Mindre nyttig når jobben innebærer støv eller rot, og han går i veien for å få orden mens det står på, fordi rotet stresser ham slik. Det stresser meg! Blir til at unødvendig tid blir brukt på at det skal se greit ut mens arbeidet pågår. Det blir jo orden når det er ferdig. Kaos mens det står på er helt ok for min del. 

Dessuten skal jeg ha hjelp av andre nå, mer handy enn ham, siden jeg kjedelig nok må ta hensyn til helse. Jeg betaler meg ut av en del nå. Er redusert til planlegger og arbeidsleder straks det er litt krevende.

Det er få som har så stor interesse for slikt som meg egentlig. En partner lik meg hadde sikkert vært ok av og til, men egentlig har han en svært viktig og nyttig rolle som bremse. Jeg trenger en bremse!

Ikke svar til deg, men skriver det likevel her. Min datter har ikke noe problem med at jeg holder på med oppussing. Angående at jeg burde spørre henne om det stresser henne. Jeg spurte med en gang. Hun bare lo og sa nei, hun tenker ikke over det engang. (Som jeg påpekte, vant til det.) Eneste er at hun gjerne vil være med på større prosjekter. Slikt smått som står på planen nå er hun ikke interessert i, men om jeg skal pusse opp noen rom vil hun være med på det. Både å planlegge og utføre. 

Hun er bare slik måtelig positiv til at en utestue vil gjøre ting bedre, men vil iallefall være med på å planlegge og bygge opp eventuell utestue. 

Det var dessuten greit at vi la dette med flytting dødt en stund. Forsøker å slå oss til ro, og så får vi diskutere det om ett år eller et par år. For når hun er 17 år vil hun sikkert ha fester, og da TRENGER vi loftstue fikk jeg klar beskjed om. 

Jeg tror egentlig ikke at hun vil ha oss i huset overhodet om hun skal ha fester, så hva loftstue har med det å gjøre ser jeg ikke helt.  Vi er blitt jaget fra huset før når hun ville ha større besøk, og det var riktig så kjekt. En god middag på byen er aldri feil! 

Kanskje kan vi la det bero nå, og håpe på at dette går seg til. 

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å tenke litt selvisk da ts? Du har da virkelig stått på for å gjøre det fint til gjengen din. Nå har dere et fint hus og gjengen lider ikke akkurat. At din dater lengter etter mer plass er kanskje bra. Så flytter hun ut når hun er klar for å bygge eget rede. Du har tråkka stien og vist hvordan en dame kan bygge og ordne så dette går nok bra. Senk skuldrene men ta en prat med henne slik at hun forstår at nå som du ikke greier ALT lengre så får dere roe ned litt med flytting.

Anonymkode: d92b3...b08

[Gjest Stjernetåka]

Ah, dette er slettes ikke lett. Først og fremst høres det huset du har pussa opp som et slags drømmehjem, så her vill jeg nok pratet med datter. Løse dette med hele familien og finne et kompromiss til trivsel

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje på tide å tenke litt selvisk da ts? Du har da virkelig stått på for å gjøre det fint til gjengen din. Nå har dere et fint hus og gjengen lider ikke akkurat. At din dater lengter etter mer plass er kanskje bra. Så flytter hun ut når hun er klar for å bygge eget rede. Du har tråkka stien og vist hvordan en dame kan bygge og ordne så dette går nok bra. Senk skuldrene men ta en prat med henne slik at hun forstår at nå som du ikke greier ALT lengre så får dere roe ned litt med flytting.

Anonymkode: d92b3...b08

Takk for det! ♥️ 

Ja, jeg gleder meg til å se huset hennes en gang i tiden. Hun skal ha STORT kjøkken med kjøkkenøy og marmortopp. Marmor overalt egentlig, om jeg har forstått det riktig. Litt usikker på på om jeg er like begeistret for at dette huset visstnok skal befinne seg i USA, men jeg la store planer om å seile jorden rundt i den alderen, og lærte meg aldri å seile, så tenker at det er litt tidlig å bekymre seg for det.

Jeg og min datter hadde en veldig fin prat i dag. 

Takk til alle for gode tips!

Rådet om å avtale å la prat om flytting bero en avtalt tid ikke minst. Det ble altså akseptert, så nå kan vi kanskje få litt mer ro i forsøket på å bo oss inn i dette. 

[MammaMums]

18 timer siden, Trolltunge skrev:

Vi flyttet fra større til mindre og mer sentral bolig for knappe 2,5 år siden. Hele familien var enige om å flytte, men jeg må vedkjenne at det var jeg som valgte bolig. Mann og barn var noe skeptisk til størrelsen, men jeg argumenterte for at det var en god investering, og at det ikke bare var negativt at boligen ikke er større enn at den ikke vil være for stor den dagen barna flytter ut. Det er jo ikke så mange år til. Frem til det er den stor nok, mente jeg. 

Den var mer eller mindre et totaloppussingsobjekt. Tak, vinduer, kledning, ytterdør og kjøkken var skiftet ut i nyere tid, mens resten, både innvendig og hage, trengte full utskriftning. Dette at de kjedelige dyre kostnader med "skallet" var tatt, prisen hadde stupt i forhold til takst, og at jeg elsker slike prosjekter gjorde at jeg slo til, selv om resten av familien var noe skeptisk. Som nevnt følte jeg at dette var et fantastisk objekt å investere i, og jeg var overbevist om at jeg skulle klare å lage det så fint og praktisk at alle ville bli fornøyd. 

Jeg har hatt rett i investeringsbiten. Ferdig renovert (gjenstår kun noen små endringer på planen min) er takst endret betydelig over hva dette kostet. Jeg tok feil angående at alle ville bli fornøyd. 

Jeg må innrømme at selv jeg synes at overgangen til såpass mye mindre hus ikke er så idyllisk som jeg overbeviste meg selv om. Huset er blitt flott, men uansett hvor mye jeg har vektlagt å utnytte plass godt er det ingenting som kan gjøres med at det ER lite. Betydelig mindre enn vi er vant til, og jeg kjenner på dette, slik familien gjør det. 

De fleste naboer som bor i tilsvarende hus her trives tydeligvis. Det er et veldig hyggelig nabolag, og jeg får inntrykk av at andre familier legger vekt på sjarmen med størrelsen på husene mer enn jeg og vi klarer. Det virker nesten som de synes det er litt merkelig at jeg finner det utfordrende, spesielt siden vi har ekstra stor tomt og hage. "Du blir vant til det! Gi det litt tid!" sier de. 

Mitt ene barn klager mye, og leter stadig opp nye boliger på finn som hun viser meg. 

Jeg slites mellom å ønske å trives her, gi det tid, og håpe på at vi blir vant til mindre forhold, og det at jeg selv kjenner på at dette kanskje ikke var mitt beste valg, utover det økonomiske. Jeg tenker også mye på at jeg rett og slett ikke orker styret med å kjøpe, selge og flytte en gang til. Bare tanken gjør meg helt matt. Det er mye jobb! Likevel var det nok mer krevende å flytte fra større til mindre enn det vil bli omvendt, og selv om det alltid blir noen endringer i ny bolig vil jeg ikke gå i gang med en ny fullrenovering... så det blir neppe så mye stress som sist. 

Hva synes du at jeg burde gjøre? Gi det mer tid, eller gi opp? Holde fast ved tanken på at når barna flytter om noen år vil størrelsen egentlig være mer enn tilstrekkelig for to voksne, eller ta hensyn til at det ennå antagelig er 4-6 år før det skjer? 

Hei ts😊 

Jeg skjønner godt at det ikke er ålreight å føle på at du (og da kanskje mest de andre i familien) ikke trives så godt i det nye huset.. Det er ikke så greit å gå rundt med sånne følelser. 

Du spør om råd; og mitt råd til deg er faktisk å vente nå! Vent og ro ned hele situasjonen. Dere har til nå sikkert vært fult fokusert og opptatt av å pusse opp, og det styret der. 

Nå er dere ferdig. Nå er det stille. 

Så kjenner du på det du sier, plassen er mindre og det ene barnet ditt legger press på å få større. Men, jeg syns dere valgte UTROLIG klokt ved å gå ned i str, pusse opp og øke boligverdien!! Det er så sinnsykt viktig å ha økonomien på stell med goood romslighet. Nå blir barna større etterhvert. De vil sikkert (som ungdommer ofte gjør) bytte hobby, ønske seg flere storby reiser med shopping, flere reiser i ferier/helger osv osv.. 

Dere refinansierer lånet- får romsligere økonomi, og fyller tiden deres med opplevelser sammen. Og du og mannen din reiser mer bare dere👍 

Ungdommene kommer til å være mer ute av huset etterhvert, de er på besøk, henger ute, kino osv. Da er det deg og mannen hjemme. Dere har nok plass😉 

Så; oppsummert er mitt råd å vente, hold ut og fyll tiden med gode opplevelser også utenfor husets vegger🥰 Tiden går så fort at man ofte ikke skjønner det, og særlig med tenåringer i huset. Det er milepæler etter hverandre i kø, og det blir mer og mer dere to voksne hjemme.. Tenk økonomi👍 Det er det som gir trygghet! Faller den, eller den blir skjør.. Huff...... 

Lykke til med avgjørelsen alle sammen😊

 

[Trolltunge]

5 timer siden, MammaMums skrev:

Hei ts😊 

Jeg skjønner godt at det ikke er ålreight å føle på at du (og da kanskje mest de andre i familien) ikke trives så godt i det nye huset.. Det er ikke så greit å gå rundt med sånne følelser. 

Du spør om råd; og mitt råd til deg er faktisk å vente nå! Vent og ro ned hele situasjonen. Dere har til nå sikkert vært fult fokusert og opptatt av å pusse opp, og det styret der. 

Nå er dere ferdig. Nå er det stille. 

Så kjenner du på det du sier, plassen er mindre og det ene barnet ditt legger press på å få større. Men, jeg syns dere valgte UTROLIG klokt ved å gå ned i str, pusse opp og øke boligverdien!! Det er så sinnsykt viktig å ha økonomien på stell med goood romslighet. Nå blir barna større etterhvert. De vil sikkert (som ungdommer ofte gjør) bytte hobby, ønske seg flere storby reiser med shopping, flere reiser i ferier/helger osv osv.. 

Dere refinansierer lånet- får romsligere økonomi, og fyller tiden deres med opplevelser sammen. Og du og mannen din reiser mer bare dere👍 

Ungdommene kommer til å være mer ute av huset etterhvert, de er på besøk, henger ute, kino osv. Da er det deg og mannen hjemme. Dere har nok plass😉 

Så; oppsummert er mitt råd å vente, hold ut og fyll tiden med gode opplevelser også utenfor husets vegger🥰 Tiden går så fort at man ofte ikke skjønner det, og særlig med tenåringer i huset. Det er milepæler etter hverandre i kø, og det blir mer og mer dere to voksne hjemme.. Tenk økonomi👍 Det er det som gir trygghet! Faller den, eller den blir skjør.. Huff...... 

Lykke til med avgjørelsen alle sammen😊

 

Takk for kloke tanker rundt dette! 

Sitter på trappa i solen nå, og kjenner litt på følelsen av at hagen nå føles som en oase like ved sentrum. Jeg deler egentlig ikke min datters syn på at det er for lite privatliv i hagen. Nordmenn er fine slik. Ingen stopper og stirrer, og å sitte i hagen gir meg mer en følelse av å være tett på livet enn å være på utstilling. Tror jeg kikker mer på dem som går forbi enn de kikker på meg/oss.

Alt er så lett tilgjengelig. Uansett hvor barna skal er det kollektivtransport dit. Venner spredt over større områder er tilgjengelig uten at vi må kjøre og hente. Aktiviteter er lett tilgjengelig. Ting må ikke planlegges engang, men kan spontant avgjøres. Det er lett å være sosial. Vi er lett tilgjengelig for andre, andre for oss, med mindre de bor slik vi tidligere bodde. Litt utenfor allfarvei. 

Det hadde sin sjarm og sine fordeler det også. Føltes trygt da barna vokste opp, og hadde sine venner og interesser i nærområdet. Etterhvert ble det mye kjøring. Deres interesser, venner og aktiviteter vokste utover nærområdet. 

Det er egentlig barna som har størst behov for at alt er mer tilgjengelig. At ting ikke må planlegges og være avhengig av at mor eller far kan kjøre. For oss voksne er det mest deilig å vite at de kan styre ting selv, og ikke være så avhengige av oss. Vi farter ikke så mye selv. 

Å bo så sentralt har absolutt sine fordeler nå når de vokser til, ikke minst for dem, men å bo sentralt har også sin kostnad. Man må være temmelig rik for å kunne ha tilsvarende størrelse sentralt som lengre borte fra sentrum. Det er ikke engang mye av så stor størrelse å finne så sentralt, uansett hvor mye penger man har. Iallefall ikke med hage. Uteplass /hage er absolutt nødvendig for min del. 

Jeg tror også at dette egentlig var et klokt valg, ikke minst for barna, som ikke er småbarn med små barns behov lenger. Min datter peker på områder hvor deres skoler fremdeles er lett tilgjengelig fra, og hvor vi fremdeles har kort vei til sentrum.

Hvilke skoler de går på nå vil snarlig være historie. Å ta utgangspunkt i hvor de nå går på skole kan vise seg å ikke være like smart om bare ett år. 

Men ja, dette har vært og er en stor overgang for oss. Ikke bare enkel. Man er vant til noe, så man sammenligner naturligvis. Ønsker godene ved det nye, men savner definitivt godene ved det gamle. 

Jeg og min datter hadde en fin samtale i går, så nå forsøker vi å legge temaet om å flytte dødt en tid. Gi oss selv litt tid til å bo oss inn, bli vant til, kanskje til og med finne ut at dette er bra. 

Det er som du påpeker mye som skjer i årene fremover, og ønsker og behov endres mye. Dette med at jeg og min mann blir mer og mer alene har vi allerede merket, og det blir nok ikke mindre av det nei. 

Vi får gi dette skjønne lille huset en real sjanse før vi gir det opp. :) 

 

[Jytte]

13 minutter siden, Trolltunge skrev:

Takk for kloke tanker rundt dette! 

Sitter på trappa i solen nå, og kjenner litt på følelsen av at hagen nå føles som en oase like ved sentrum. Jeg deler egentlig ikke min datters syn på at det er for lite privatliv i hagen. Nordmenn er fine slik. Ingen stopper og stirrer, og å sitte i hagen gir meg mer en følelse av å være tett på livet enn å være på utstilling. Tror jeg kikker mer på dem som går forbi enn de kikker på meg/oss.

Jeg tror også at dette egentlig var et klokt valg, ikke minst for barna, som ikke er småbarn med små barns behov lenger. Min datter peker på områder hvor deres skoler fremdeles er lett tilgjengelig fra, og hvor vi fremdeles har kort vei til sentrum.

Men ja, dette har vært og er en stor overgang for oss. Ikke bare enkel. Man er vant til noe, så man sammenligner

Vi får gi dette skjønne lille huset en real sjanse før vi gir det opp. :) 

 

Enig i at dere må ta tiden til hjelp. En tenåring, kanskje spesielt jenter som er det jeg kan sammenligne meg selv med, har dette med å helst ville flytte hvis det blir mye drama (eller bare litt) med gutter og venninner. Men, det løser ingen problemer, plutselig blir det litt drama på det nye stedet. Mye mulig hun føler seg mer beglodd i hagen, unge jenter kan være usikre på kroppen. Husker hvordan det var å være ung. Jeg fikk flytte par ganger mellom mine foreldre. Grunnen var alltid litt drama foreldre ikke ante noe om, men helt uskyldige ting. Det løste selvfølgelig ikke noe, for jeg flyttet tilbake straks jeg hadde ting på avstand. Det jeg lærte var egentlig å stikke av når det dukket opp konflikter. Det tok mange år før jeg så det selv. 

En annen ting er at det er miljøvennlig å bo i en mindre bolig. Tror jeg ville bygget et gjestehus i hagen til den dagen kommer at dere f.eks. blir besteforeldre, og den tid at dere får svigerdatter og svigersønn. Men dere har kjellerleilighet, da kan den brukes. Inntil videre ville jeg bare slappet av. 

Du sier hun er vant til at det pusses opp, men det kan tenkes at det likevel er forstyrrende. Min mor er veldig huslig og liker å snakke om husarbeid. Jeg merker jeg blir stresset og bruker be henne snakke om noe annet. For det er liksom ikke måte på hva hun har gjort, og ubevisst tror jeg hun forventer at jeg skal delta i tråden, som regel har jeg ikke noe å bidra med, og synes det er  helt uinteressant hva jeg selv har gjort eller ikke. Det minner meg bare på alt jeg burde gjøre. 

En tante av meg er alltid klar for å pusse opp. Det er også slitsomt selv om jeg ikke deltar. Vi er alle forskjellige. 

Så hvis mannen din også er sliten av å pusse opp, ville jeg lagt de videre planene på hylla en stund. Da får alle tid til å lande og bo seg inn. 

 

[Trolltunge]

14 minutter siden, Jytte skrev:

Enig i at dere må ta tiden til hjelp. En tenåring, kanskje spesielt jenter som er det jeg kan sammenligne meg selv med, har dette med å helst ville flytte hvis det blir mye drama (eller bare litt) med gutter og venninner. Men, det løser ingen problemer, plutselig blir det litt drama på det nye stedet. Mye mulig hun føler seg mer beglodd i hagen, unge jenter kan være usikre på kroppen. Husker hvordan det var å være ung. Jeg fikk flytte par ganger mellom mine foreldre. Grunnen var alltid litt drama foreldre ikke ante noe om, men helt uskyldige ting. Det løste selvfølgelig ikke noe, for jeg flyttet tilbake straks jeg hadde ting på avstand. Det jeg lærte var egentlig å stikke av når det dukket opp konflikter. Det tok mange år før jeg så det selv. 

En annen ting er at det er miljøvennlig å bo i en mindre bolig. Tror jeg ville bygget et gjestehus i hagen til den dagen kommer at dere f.eks. blir besteforeldre, og den tid at dere får svigerdatter og svigersønn. Men dere har kjellerleilighet, da kan den brukes. Inntil videre ville jeg bare slappet av. 

Du sier hun er vant til at det pusses opp, men det kan tenkes at det likevel er forstyrrende. Min mor er veldig huslig og liker å snakke om husarbeid. Jeg merker jeg blir stresset og bruker be henne snakke om noe annet. For det er liksom ikke måte på hva hun har gjort, og ubevisst tror jeg hun forventer at jeg skal delta i tråden, som regel har jeg ikke noe å bidra med, og synes det er  helt uinteressant hva jeg selv har gjort eller ikke. Det minner meg bare på alt jeg burde gjøre. 

En tante av meg er alltid klar for å pusse opp. Det er også slitsomt selv om jeg ikke deltar. Vi er alle forskjellige. 

Så hvis mannen din også er sliten av å pusse opp, ville jeg lagt de videre planene på hylla en stund. Da får alle tid til å lande og bo seg inn. 

 

Forstår den.

Jeg er faktisk veldig bevisst på å ikke snakke for mye om oppussing. Jeg vet at jeg kan bli veldig fokusert på hva som må gjøres, og jeg har personer blant mine nære og kjære som ikke har filter på at andre ikke er like opptatt av ting som dem, så jeg vet hvor ensporet og irriterende slikt kan være. Småbarn og oppussing (eller husarbeid for den del, siden du nevnte det) er ikke interessante temaer for flere timers samtale, når andre ikke er i samme modus. 

Den tiden vi får barnebarn har vi både loft og min datters soverom tilgjengelig, så det skulle nok dekke behovet for soveplasser for barnebarn. Og foreldre ved behov. Regner jo ikke med at de kommer på overnatting alle med familien, samtidig. Da får vi heller samles alle på familiehytta innimellom. Der er det soverom nok for det. Det er vel heller barnebarn som med tiden vil overnatte mest, og foreldre som da kan kose seg andre steder. 

Akkurat dette bekymrer jeg meg ikke for ennå. Håper at det blir ganske mange år til!

[Eneri]

Jeg kom på en ting til, men det er ikke noe å diskutere med tenåringen, kun til ditt eget hode. Jeg tenker det Jan være greit å ikke øke gjelda nå, bruk utleieinntekter i kjelleren til å få ned lånet.

Årsaken til at jeg sier dette, er at du nevner litt svikt i egen helse. Vet ikke hva det går i, eller om det kun er midlertidig. Men for MEG ville det iallefall betydd mye å vite at HVIS inntekten går ned pga uførhet, så er økonomien min robust nok til å ikke måtte oppgi hjemmet mitt. 

[Trolltunge]

1 time siden, Eneri skrev:

Jeg kom på en ting til, men det er ikke noe å diskutere med tenåringen, kun til ditt eget hode. Jeg tenker det Jan være greit å ikke øke gjelda nå, bruk utleieinntekter i kjelleren til å få ned lånet.

Årsaken til at jeg sier dette, er at du nevner litt svikt i egen helse. Vet ikke hva det går i, eller om det kun er midlertidig. Men for MEG ville det iallefall betydd mye å vite at HVIS inntekten går ned pga uførhet, så er økonomien min robust nok til å ikke måtte oppgi hjemmet mitt. 

Takk for omtanken! 

Jeg har heldigvis ikke så mye gjeld at det ikke er til å håndtere, uansett, men klart en faktor som jeg bør ha i tankene. Jeg håper jo på at det er midlertidig, men det har vært midlertidig ganske lenge, og det er ingen garanti for at det blir bedre. 

Hadde vi flyttet nå hadde nok min mann kjøpt seg inn litt, så min gjeld hadde ikke økt. Jeg ville ha hatt litt mindre eierandel, ikke hele, i en litt dyrere bolig, så det hadde utgjort omtrent det samme for min del.