Flere barnløse som får høre at livet ditt er "trist"?

[AnonymBruker]

Jeg har selv en storesøster som har vært gift i mange år uten og ha stiftet familie. Jeg har inntrykk av at barnløse fort blir såret eller irritert over spørsmål knyttet til hvorfor de ikke har barn. Derfor har jeg aldri spurt eller tatt det opp med dem. Mulig jeg har lest for mange tråder om tema på kvinneguiden. Er det sånn i det virkelige liv eller tåler folk flest spørsmålet? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er nysgjerrig! Jeg fikk barn med en gang jeg var ferdig utdannet som 22-åring. Det var lenge nok å vente for min del. Det virker så stusselig å komme hjem til et tomt hjem hver dag uten noen å følge opp og ha omsorg for

Anonymkode: d71c5...c0c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en storesøster som har vært gift i mange år uten og ha stiftet familie. Jeg har inntrykk av at barnløse fort blir såret eller irritert over spørsmål knyttet til hvorfor de ikke har barn. Derfor har jeg aldri spurt eller tatt det opp med dem. Mulig jeg har lest for mange tråder om tema på kvinneguiden. Er det sånn i det virkelige liv eller tåler folk flest spørsmålet? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er nysgjerrig! Jeg fikk barn med en gang jeg var ferdig utdannet som 22-åring. Det var lenge nok å vente for min del. Det virker så stusselig å komme hjem til et tomt hjem hver dag uten noen å følge opp og ha omsorg for

Anonymkode: d71c5...c0c

Nei, folk flest vil IKKE ha det spørsmålet.. ikke på kg, og ikke i "det virkelige liv". Det er forferdelig uhøflig og invaderende. 

Hun har jo noen å følge opp og ha omsorg for? Hun har en mann? 

Anonymkode: 3b861...d52

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har selv en storesøster som har vært gift i mange år uten og ha stiftet familie. Jeg har inntrykk av at barnløse fort blir såret eller irritert over spørsmål knyttet til hvorfor de ikke har barn. Derfor har jeg aldri spurt eller tatt det opp med dem. Mulig jeg har lest for mange tråder om tema på kvinneguiden. Er det sånn i det virkelige liv eller tåler folk flest spørsmålet? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er nysgjerrig! Jeg fikk barn med en gang jeg var ferdig utdannet som 22-åring. Det var lenge nok å vente for min del. Det virker så stusselig å komme hjem til et tomt hjem hver dag uten noen å følge opp og ha omsorg for

Anonymkode: d71c5...c0c

Men hvorfor i all verden må man stille sånne spørsmål? Det har jo ingen noe med? Og mange blir ikke fornøyd med svarene de får heller.

Anonymkode: 425c9...27c

[AnonymBruker]

Ja, da har jeg nok riktig inntrykk. Vil selvfølgelig ikke såre dem eller være uhøflig og invaderende. Men helt ærlig synes jeg det er spesielt at man ikke kan være ærlig med nærmeste familie om livet man har valgt. For alt jeg vet kan det være at de ønsker barn, men ikke får det til. Hvorfor ikke være åpen om det? Må alt være så privat? 

Anonymkode: d71c5...c0c

[Butternut]

jeg er frivillig barnløs og ELSKER det!   Beste jeg noensinne har gjort, er og gi avkall på et sånt ansvar. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bør vel ikke ta ekstrem variantene av frihet.. det er jo ikke frihet igjen hvis du har barn

-Med barn kan man ikke legge seg eller stå opp når man vil (barna legger seg tidlig og står opp grytidlig)

-Man kan ikke gå seg en tur etter kl 20 for da sover de jo (om man ikke har barnevakt/ektefellle)

-Man kan ikke være gjester/ha gjester uten at x a q c r er oppfylt og planagt i forkant.

- De skal kjøres og hentes samt observeres på fotballtrening, sjakk osv tilsvarende en ukentlig 30 prosent deltidsstilling,

- Oppfølging på skole

- Trassalder-tenårene-mulig mobbing/problemer, og man er absolutt ikke ferdig med barn når en 18 - med "rett" type barn er de en faktor til bekymring og ansvar langt opp i 20 årene/hele livet. Uansett, hva slags fokus er det å ha "når de blir 15 år, da blir de mer selvstendige, da blir ting bra". Ting kan sikkert bli bra igjen hvis du sitter i fengsel i 15 år også - når du først kommer ut - men hvem vil frivillig sitte 15 år i fengsel? Man kan ha det veldig bra selv om en mangler en finger også, men jeg gir jo ikke fra meg fingeren min sånn "here you go" av den grunn.

-For ikke å snakke om hvor dyre barn er

- Når du blir gammel kan ditt ene barn bo i Australia og det andre på andre siden av Norge, så sitter du der uansett like gammel og ensom.

Jeg skjønner barn kan være fint for mennesker som overhodet ikke har noen egne interesser og selvstendige ønsker i livet( nei, de to tingene lar seg ikke kombinere - antall samlivsbrudd, psykiske plager og barn/ unge som sliter bekrefter det - de viser med all tydelighet at mor og fars fortsatte selvrealisering ikke er forenlig med det å ha barn.

Jeg tror også de fleste går inn i en form for selvfornektelse når de får barn. Det er jo for sent å angre, så da juger de for seg selv om hvor "flott" det er, helt til de tror på det selv. Det er en naturlig menneskelig overlevelsesmekanisme.

Men hver sin lyst

 

Anonymkode: 2a65c...ad3

Hvor mye frihet man har, varierer jo helt vilt med alderen til barnet. 

Noen barn har søvnmønster som faktisk passer med foreldrene. Søsteren min er A-menneske, og står alltid opp før ungene våkner så uansett. Hun våkner i fem-sekstiden, og så tidlig våknet ungene kun da de var spebarn. Nå er de i barnehagen, og sover til syv begge to.. så hun har full frihet til å stå opp og legge seg når hun selv vil. 

I småbarnstiden må mange nok stå opp tidligere enn de ønsker, og legge seg tidligere for å få nok søvn. Men altså, det er jo noen få år... 

Ønsker alle å gå tur etter kl 20, da..? Før jeg fikk barn, var det uhyre sjelden jeg gikk ut av huset etter kl 20.. Jeg var som regel ferdigtrent lenge før det, og brukte kvelden i sofakroken med en god bok, o.l. Og det gjør jeg fremdeles nå som jeg har barn. 

Hvilken planlegging er det du sikter til mtp gjester..? Når jeg skal HA besøk, er det ingen endring i planlegging nå enn før jeg fikk barn? Eneste er at jeg må si de må liste seg i gangen, for minsten har soverom ut mot gangen. Og om det er gjester til både meg og mannen samtidig, må de godta at en av oss kanskje opp på rommet og stryke på innimellom. Men ekstra planlegging..? Om vi skal i besøk, DA må man planlegge litt mer, ja, om ikke ungene kan være med. 

Kjøring hit og dit, ja, det blir det jo om man velger det sånn selv.. Det er ikke alle som går på aktiviteter som må kjøres til. Noen går ikke på aktiviteter, og andre lar ungene gå/sykle/ta bussen til aktivitetene. 

Jepp, det er en del oppfølging på skole, men altså, det er ikke akkurat en heltidsjobb. 

Barn er dyre, men vi har så romslig økonomi at det overhodet ikke er noe pes. 

Ja, på en del vis får du mindre frihet. Ihvertfall en periode. Men å si at man har INGEN frihet er reine bullshiten. Jeg trener fremdeles 3-5 dager i uken, enten etter ungene er lagt seg eller på vei hjem fra jobb. Jeg har besøk av venner, jeg GÅR På besøk til venner, jeg er ute med jobben på lønningspils hver måned, osv. Og ungene kan faktisk være med på uhyre mye. Ja, en periode var sommerferiene kjedelige, da vi ikke orket lange bilturer med barn, men allerede før ungen var begynt på skolen koste vi oss med ferier ganske lik det jeg ville gjort uten barn også. 

Om man har voldsomt behov for å gjøre ting utenfor huset, og etter det som er normal leggetid for småbarn, så ja, da blir man jo hemmet, men om man har som vane å gjøre ting som man like fint kan gjøre med barn, blir det ikke akkurat den helt voldsomme endringen.. 

Det var da voldsomt til svartmaling.. 

Anonymkode: 3b861...d52

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en storesøster som har vært gift i mange år uten og ha stiftet familie. Jeg har inntrykk av at barnløse fort blir såret eller irritert over spørsmål knyttet til hvorfor de ikke har barn. Derfor har jeg aldri spurt eller tatt det opp med dem. Mulig jeg har lest for mange tråder om tema på kvinneguiden. Er det sånn i det virkelige liv eller tåler folk flest spørsmålet? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er nysgjerrig! Jeg fikk barn med en gang jeg var ferdig utdannet som 22-åring. Det var lenge nok å vente for min del. Det virker så stusselig å komme hjem til et tomt hjem hver dag uten noen å følge opp og ha omsorg for

Anonymkode: d71c5...c0c

Hvorfor skal man spørre om hvorfor de ikke har barn, da kan man jo spørre om hvorfor folk har barn, og det gjør man ikke. Det virker som at man kan spørre om hvorfor folk gjør som de gjør når det ikke er innenfor "normalen". 

Anonymkode: c4f60...deb

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Flere barnløse som får høre at livet ditt er "trist"?

Anonymkode: 83520...8da

Nei, jeg forsøker å ikke omgås med slike folk.

Anonymkode: dcb29...90d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, da har jeg nok riktig inntrykk. Vil selvfølgelig ikke såre dem eller være uhøflig og invaderende. Men helt ærlig synes jeg det er spesielt at man ikke kan være ærlig med nærmeste familie om livet man har valgt. For alt jeg vet kan det være at de ønsker barn, men ikke får det til. Hvorfor ikke være åpen om det? Må alt være så privat? 

Anonymkode: d71c5...c0c

Ja? Noen av oss liker faktisk å ha privatliv? At DU liker å brette ut om underlivsproblemene dine og sexlivet ditt, betyr ikke at alle andre også skal gjøre det... Og tenker du ikke på hvor sårt det er å få det rippet opp i støtt og stadig om man er ufrivillig barnløs..? Klarer du ikke tenke deg situasjonen i det hele tatt, du da? Har du så lite empati og forståelse for andres følelser? 

Anonymkode: 3b861...d52

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv en storesøster som har vært gift i mange år uten og ha stiftet familie. Jeg har inntrykk av at barnløse fort blir såret eller irritert over spørsmål knyttet til hvorfor de ikke har barn. Derfor har jeg aldri spurt eller tatt det opp med dem. Mulig jeg har lest for mange tråder om tema på kvinneguiden. Er det sånn i det virkelige liv eller tåler folk flest spørsmålet? Jeg må jo ærlig innrømme at jeg er nysgjerrig! Jeg fikk barn med en gang jeg var ferdig utdannet som 22-åring. Det var lenge nok å vente for min del. Det virker så stusselig å komme hjem til et tomt hjem hver dag uten noen å følge opp og ha omsorg for

Anonymkode: d71c5...c0c

Ja, for det faller deg ikke inn at kanskje de er ufrivillige barnløse? Og ikke vil si det rett ut, for da synes folk synd på dem. Men at det er sårt og vondt å bli spurt om hvorfor de ikke har. De som frivillig ikke har barn er kanskje lei spørsmålet og lei av innblanding. Men de fleste frivillig barnløse tåler spørsmålet, då lenge du bare godtar svaret og ikke begynner å si at de har meningsløse liv. 

Anonymkode: cb05b...5ec

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 40, kvinne, og frivillig barnløs. Har aldri kjent noe behov for barn, og lever et aktivt liv med mye reising, gode venner og en lite A4 arbeidshverdag (innenfor kultur). 

De fleste har sluttet å mase om jeg ikke skal få barn snart, men moren min sukker stadig om at det er "trist". Det virker som hun synes barnløse er litt stusselige. At hun selv har tilbragt hver ettermiddag i sofaen foran TV-en de siste 20 årene, er visst uvesentlig. Nei, for hun har jo satt barn til verden! Min svigerinne med 3 unger har også noe av den samme innstillingen, skal stadig kommentere overfor meg at hun aaaldri kunne tenke seg å leve uten barn, for da blir livet tomt. 

Lurer på om det er flere barnløse her som møter denne holdningen iblant, enten direkte eller mer subtilt, at ingenting du fyller livet ditt med eller oppnår, kan sammenlignes med det å være MAMMA? 

Jeg har 2 barn, men kjenner likevel igjen mye av det du skriver her. Og kan i aller høyeste grad underskrive at det er slik mange med barn prater. Jeg vet blant annet om flere venner som ser ned på kvinner på 40+ uten barn. Jeg synes det er skammelig og trist at det er slik.

Så lenge man har tatt et godt og gjennomtenkt standpunkt om barn eller ikke, så er jeg hundre prosent sikker på at livet kan bli vel så bra uten barn. Problemet er at folk ikke tør å kjenne på slike følelser, fordi de er livredde for at folk skal tro at de ikke liker sine egne barn. Det er som om de ikke kan tenke rasjonelt på at så klart, når man har egne barn så er det ingen ting man setter høyere, og det er det viktigste i livet. Så skal man tenke på livet uten barn, så må de så selvfølgelig se bort fra det.

Tipper at det for mange som velger å ikke få barn, så er det et stort problem at folk rundt de er så opptatte av det. Vil tro det kan tynge livet som barnløs en god del.

Anonymkode: 9dff8...542

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, for det faller deg ikke inn at kanskje de er ufrivillige barnløse? Og ikke vil si det rett ut, for da synes folk synd på dem. Men at det er sårt og vondt å bli spurt om hvorfor de ikke har. De som frivillig ikke har barn er kanskje lei spørsmålet og lei av innblanding. Men de fleste frivillig barnløse tåler spørsmålet, då lenge du bare godtar svaret og ikke begynner å si at de har meningsløse liv. 

Anonymkode: cb05b...5ec

Jo, jeg skrev det i neste innlegg. «Vil selvfølgelig ikke såre dem eller være uhøflig og invaderende. Men helt ærlig synes jeg det er spesielt at man ikke kan være ærlig med nærmeste familie om livet man har valgt. For alt jeg vet kan det være at de ønsker barn, men ikke får det til. Hvorfor ikke være åpen om det? Må alt være så privat?» Vi er søstre, ikke bekjente. Jeg synes det er synd at vi ikke kan ha åpen kommunikasjon om det. Jeg støtter henne uansett 

Anonymkode: d71c5...c0c

[Gjest O.G.]

Det er uansett tristere når man ser folk som ikke skulle hatt barn.... 

[Gjest Alkoholist]

Spiller det egentlig noen rolle om folk har barn eller ikke? 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja? Noen av oss liker faktisk å ha privatliv? At DU liker å brette ut om underlivsproblemene dine og sexlivet ditt, betyr ikke at alle andre også skal gjøre det... Og tenker du ikke på hvor sårt det er å få det rippet opp i støtt og stadig om man er ufrivillig barnløs..? Klarer du ikke tenke deg situasjonen i det hele tatt, du da? Har du så lite empati og forståelse for andres følelser? 

Anonymkode: 3b861...d52

På bakgrunn av svaret mitt trekker du en konklusjon om at jeg bretter ut om underlivsproblemene mine (som jeg ikke har) og sexlivet mitt. Ja ja 😬 Hårsår? 

Anonymkode: d71c5...c0c

[AnonymBruker]

Grunnen til at det blir kommentert og debatt om det, er at de barnløse alltid skal fremstå som at de har tenkt så mye på dette og "valgt" å ikke få barn. De har tenkt og konkludert med dette. De setter seg selv foran alt annet.

De som derimot har "valgt" å få barn, mener de har ofret en god del av seg selv og det frie livet de kunne ha hatt. De ser på seg selv som noen som sørger for at verden går videre og vil ha litt cred for at de har ofret det frie liv for noe som kommer verden til gode. Dette gjelder både de som har planlagt barn og de som bare er blitt gravide og båret frem barna.

Anonymkode: 61c99...0fd

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

For mange er det jo mye som er større enn å få barn. Jeg er ikke barnløs fordi det å få barn er for stort eller fordi jeg er redd for ansvar, men fordi det er andre ting som er større for meg. Å få barn er ikke den eneste måten å ivareta menneskeliv. Å være aktiv i veldedige organisasjoner hvor man hjelper folk man ikke deler genmateriale med, å drive med politikk for å bedre fremmede menneskers livsvilkår, å ha en stor vennekrets som man bruker mye tid på å være til stede for.. Hva kan bli større enn det? Slik kan man jo også se på det. Man kan være en mamma som gjør lite for verden rundt seg, og man kan være en barnløs som gjør en stor forskjell (og selvsagt motsatt).  

Anonymkode: 83520...8da

Det er nettopp det. Vi mennesker er verdifulle uansett alder og det syns jeg er viktig å anerkjenne. En dag blir mine små voksne. De er selvsagt like viktige da som nå. Men det er unektelig spesielt med egne barn, syns det høres kaldt ut med "mennesker man ikke deler genmateriale med" jeg deler mye mer enn bare gener med mine barn. 

En annen sak er at som mamma har man kanskje nok med sine egne barn. Det krever sitt med energi. Og det må være greit. Kanskje nettopp de barna kan gjøre noe godt for andre mennesker, og kanskje også klimaet? Vi har alle mennesker i vår nærhet vi kan gi omsorg til uansett alder.

Anonymkode: d0a0b...670

[AnonymBruker]

3 minutter siden, TotalAlkoholist skrev:

Spiller det egentlig noen rolle om folk har barn eller ikke? 

Litt. Om ingen får barn, vil verden stoppe opp og det blir tungt for siste generasjon mennesker på planeten.

Anonymkode: 61c99...0fd

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er nettopp det. Vi mennesker er verdifulle uansett alder og det syns jeg er viktig å anerkjenne. En dag blir mine små voksne. De er selvsagt like viktige da som nå. Men det er unektelig spesielt med egne barn, syns det høres kaldt ut med "mennesker man ikke deler genmateriale med" jeg deler mye mer enn bare gener med mine barn. 

En annen sak er at som mamma har man kanskje nok med sine egne barn. Det krever sitt med energi. Og det må være greit. Kanskje nettopp de barna kan gjøre noe godt for andre mennesker, og kanskje også klimaet? Vi har alle mennesker i vår nærhet vi kan gi omsorg til uansett alder.

Anonymkode: d0a0b...670

Vi er ikke verdifulle i det hele tatt. Dette er noe vi innbiller oss pga at vi setter oss selv så hinsides høyt ihh til alt levende.

I virkeligheten er vi ikke verdt 5 sure sild.

Anonymkode: 61c99...0fd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi er ikke verdifulle i det hele tatt. Dette er noe vi innbiller oss pga at vi setter oss selv så hinsides høyt ihh til alt levende.

I virkeligheten er vi ikke verdt 5 sure sild.

Anonymkode: 61c99...0fd

Det er sant.

Anonymkode: cb05b...5ec