Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei kjære deg ❤️
Jeg er litt utanfor om dagene. Er gift og har to flotte barn og er 42 år. 
Har vært i nåværende jobb i snart fire år. 
Det jeg syns er trist at jeg er blitt rakket ned på, uglesett i jobbsammenheng. Finner ikke min plass i gruppen. Vet ikke om det er fordi jeg ikke ønsker det selv, eller om det er fordi disse damene på jobben ikke ønsker å ha meg der?

Jeg har et normal utseende, er godt likt blandt menn. Og andre pene damer på jobben som jobber på andre avdelinger ser ut som de liker meg og. 
Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får innpass med disse damene jeg jobber med på samme avdeling med?


De tar ofte kaffepauser, men spør sjeldent om jeg vil være med. Tror faktisk aldri de har spurt meg heller når jeg tenker meg om. 
Jeg går bare tilfeldig forbi og setter meg ned for å være høflig. Forsøker å være med i samtalene, men hun ene svarer ofte eller kommentere uansett hva jeg sier med ett sukk eller jaja... 

Så da blir det ofte til at jeg tar pauser med mannlige kollega som er mye hyggeligere å prate med. 
 

Er det lov å nevne at jeg var ganske pen som ung? Jeg har hatt mange beundrer opp igjennom årene, men er langt fra innbilsk (dette har min mann kommentert og). 

Muligens bare meg som overtenker og legger for mye i det. Noen har nevnt misunnelse. Men kan ikke se hva det er for da jeg gjør en god jobb (men ikke godt nok har jeg og fått hørt). 

Anonymkode: 70540...65b

Videoannonse
Annonse
Skrevet
På 24.2.2020 den 23.05, Oppreist skrev:
På 24.2.2020 den 13.01, AnonymBruker skrev:

Takk 💓

mitt hjerte vil helst jobbe med noe som hjelper andre. Feks åpne et senter med fokus på helse. Men privat er jeg interessert i healing og spirituelle emner. 

Kjæresten min virker syk, og dermed irrasjonell. Dette skaper mye konflikt. Lurer på hva som skjer videre med han og meg. 

Ok så om ett år ser alt annerledes ut? Til det bedre ? Det var godt å høre. 

Ønsker meg mere fast bopæl, bedre helse, bedre og stabil økonomi og gode relasjoner... 🙏

Anonymkode: d281d...381

Til det bedre ja :) kanskje ikke slik du så for deg, men til det bedre. Livet tar en ny vending for deg. 

 

Hei igjen takk, det høres jo intereSsant ut! 

Ser du noe om kjæresten min? Jeg føler han sliter m noe som gjør at vi drives fra hverandre ...

Anonymkode: d281d...381

Skrevet
På 24.2.2020 den 0.29, Oppreist skrev:

Jeg ser situasjonen klart og tydelig, og jeg forstår hvor vanskelig du har det. Men tro meg, han er blitt glad i deg, men han sliter enda med å overvinne sin egen frykt og dette med aldersforskjellen....Han tenker mye på alle "omstendighetene" (du vet hva jeg snakker om), og hvordan livet kunne ha vært hvis....Gi ham tid. Kan hende han tenker nå at det beste er å gå videre, for dere begge men han kommer til å kverne på dette lenge. Hvorfor ender kontakten deres til sommeren....(ikke før eller etter?)....Har dere en plan på det? Jeg tror det vil være litt av og på en stund fremover. Du må våge å være tydelig med han , for å vinne....han trenger å vite. Hold meg oppdatert. Ønsker deg alt godt. 

Jeg skjønner godt hva du prøver å si, takk for svar! Jeg står fortsatt fast ved alt jeg tidligere skrev, men det er som du sier mye frem og tilbake, noe som gjør mer usikker. Det har i tillegg dukket opp et lite problem, eller mer en bekymring fra min side. Han er ikke helt den jeg trodde han var. Jeg kan ikke forklare så mye mer i dybden, men det gjør at jeg begynner å tvile på om vi kan funke. Jeg vil likevel ha han i livet mitt, og jeg tenker fortsatt på han veldig ofte. Grunnen til at jeg tror at kontakten kan ende til sommeren, er for at jeg blir å flytte da. Da må han enten velge å bli i livet mitt, eller å gi opp på oss. Jeg har nylig vært ganske tydelig med han på hva jeg vil, uten å få et tydelig svar tilbake.. 

Igjen, tusen takk for svar. Selv om jeg vet at situasjonen ligger mye utenfor min kontroll, så er det betryggende at du gir meg små forklaringer på hva som egentlig skjer. Situasjonen er vanskelig, som du allerede vet.
Skriv gjerne tilbake om du får noe mer opp angående situasjonen! 

Anonymkode: 6ad79...4cd

Skrevet
På 24.2.2020 den 0.29, Oppreist skrev:

 

Du skal ikke tro på alt du hører. Mannen er lukket på mange måter, men det har sine grunner. Det har det alltid. Han er redd og velger fokusere livet på andre ting. KOmmer den rette, vil han åpne opp. Jeg syns du kan prøve, helt vennskapelig, å kontakte ham. Ha ikke noen forventninger annet enn vennskap og ta det derfra. Du kommer ikke til å drite deg ut, men det vil bli oppfattet på en god måte. Ta mot til deg. Jeg heier på deg. Noen ganger må man faktisk våge noe i håp om å vinne noe. Du har ingenting å tape, har du vel? Lykke til. 

Hei igjen, Oppreist.

Takk så mye for svar. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal kontakte ham vennskapelig, jeg føler ikke at det er noen «naturlige» måter å gjøre det på. Så jeg må tenke litt nå, tror jeg... det er vel ikke bare han som er redd, det er jeg også. Jeg har våget mye på andre områder i livet de siste årene, og har bare tapt, så dette her sitter langt inne. Orker ikke risikere det samme her...

Jeg forsøkte å kontakte ham en gang tidligere (dog ikke vennskapelig...), og da ble jeg avvist. Så ja - det sitter langt inne nå, selv om jeg ikke har glemt ham.

Og hvis han likte meg og vil ha meg som sin venn - hvorfor kontakter ikke han meg? ... Sukk. Bare masse tanker som kommer nå ... plutselig litt sinne her.

Kanskje han bare skal få leve livet sitt lukket, og jeg skal skyve ham vekk fra tankene - prøve å la tankene passere når de kommer? Han har tydeligvis tatt sitt valg, selv om jeg også har tenkt slik som du sier, Oppreist - det er alltid en grunn til at man lukker seg.

Idiotisk nok er jeg også redd fordi jeg kjenner en person i familien hans godt. Og teit nok så lurer jeg på hva den personen ville ha syntes om dette her - vil ikke at den personen skal få vite. Enda det burde virkelig ikke ha noe å si - tror kanskje den personen ville ha heiet på meg, også.

Hadde jeg møtt på ham tilfeldig et sted... men det har enda ikke hendt. Så mye enklere det hadde vært. Er vel det jeg har gått og håpet på, kanskje.

Beklager hvis jeg virker helt demotivert nå. Jeg er virkelig takknemlig for tida di, Oppreist, da dette har betydd mye for meg. 

Jeg tror han hadde vært en fin venn, hvis vi hadde blitt det, så det er jo ironisk at jeg har slike kvaler nå. Og som sagt, han er ikke den eneste som er redd.

Jeg skal se om jeg finner en måte å kontakte han på som føles naturlig, og oppdaterer her hvis jeg gjør det. Tusen takk for at du heier, Oppreist❤️
 

K36 (Sveva)

Skrevet

Kvinne 35

har hatt 6 knall tøffe år bak meg men har det nå veldig bra. Hvordan kommer det til å gå videre?

har truffet en mann som jeg er veldig betatt av men vet ikke hva han føler. Han Sender blandede signaler. Skal jeg bare glemme han eller er det bare å vente på han? 
og må jeg ta iniativ eller kommer han tilslutt å tar initiativ?

Anonymkode: 86318...4f4

Skrevet
På 20.2.2020 den 23.31, Oppreist skrev:

 

Jeg opplever å få opp et bilde av din eks, som ikke er helt lykkelig der han er nå. At det er mulig han tenker på deg, ja, det er det. Han var og er fortsatt svært glad i deg. Jeg ser dessverre ikke at det forholdet du er i nå, er et som er livslangt. Kjenner du også på det? beklager å si det, men kjenn på magefølelsen din - hva forteller den deg?

 

 

Tusen takk for svar! Jeg sliter mye med at jeg føler meg tom og fraværende, jeg er usikker på om dette forverres pga jeg ikke er sammen med den riktige, eller om det vil bli bedre når jeg får mer orden på meg selv. Jeg elsker kjæresten min, men jeg føler litt på usikkerheten om jeg kanskje ikke er sammen med den rette for meg, og om jeg ville fått det bedre med noen andre. Tankene mine vandrer stadig tilbake på eksen min, han var min første og min sterkeste kjærlighet, selvom vi var relativt unge når vi var sammen. Det var jeg som gjorde det slutt, og jeg såret han veldig dypt, så jeg er fullstending klar over at han kanskje aldri ville tatt den sjansen igjen og jeg har tenkt på at han kanskje ikke vil ha noe med meg og gjøre, fordi jeg har prøvd å sende han en melding før uten å ha fått svar, men den dag idag klarer jeg ikke å la være å tenke på om jeg gjorde en stor feil og at det kanskje var meningen at det var vi som skulle være sammen. Klarer du å se noe om vi kanskje har noen fremtid sammen, eller om jeg burde ta kontakt med han igjen og evnt på hvilken måte? Vi bor veldig langt unna hverandre. 

Skrevet

Du svarte så godt på det siste jeg skrev, så jeg prøver meg på et tilleggspørsmål (og ber om unnskyldning om det blir for mye) 

Jeg lurer på hva som foregår med kjæresten min? Jeg har hatt følelsen en stund at han er litt tilbaketrukken, lite entusiastisk, litt mindre glad og heller litt nedfor. Når jeg spør han sier han alt er bra. Han er mindre kjærlighetsfull, men samtidig sier jeg ikke skal bekymre meg. Føler jeg gir og gir, prøver å muntre han opp uten å mase for mye, pøser på med kjærlighet og prøver å vise så godt jeg kan at jeg er der for han. Men kjenner det er vanskelig når det føles så enveiskjørt.. 

Takk på forhånd for tiden din ts ❤️

Skrevet
På 24.2.2020 den 23.57, AnonymBruker skrev:

Hei!

Kvinne 40 her. Jeg står for tiden midt i to vanskelige valg. Det ene gjelder bosted, det andre gjelder kjærligheten. Ser du noe som kan si meg hva og hvem jeg burde velge? 

Tusen takk!  

Anonymkode: eac41...f54

Når du står midt i slike valg, skal du sette deg ned, i et stille rom og kjenne godt etter. Hva ønsker du deg i livet og hvordan får det du? hvem ser du for deg ved din side? hvem vil gi deg mest av det du ønsker deg? Jeg tror du innerst inne vet, men du syns det er vanskelig å ta endelige valg. Det får jo konsekvenser. Men å ikke velge, er også et valg, som igjen gir deg uro. 

Bosted - jeg tror du blir der du er en stund til, men så flytter du. Det vil være et godt valg. Kjærligheten, til to...har en av dem brune øyne? jeg tror det er han hjertet ditt lengter mest etter. Brune evt grønnaktige øyne. Ikke blå. Ønsker deg masse lykke til med å ta dine endelige valg. 

På 24.2.2020 den 23.58, Lorieen skrev:

Jeg lurer på om du kan si noe om jeg har valgt riktig ift. relasjonen til et nært familiemedlem?

Du vil gå og lure på dette nokså lenge, for valget var ikke lett å ta. Du kjenner på en usikkerhet, en ambivalens, men stol på din egen magefølelse og dømmekraft. Du har tatt det valget som er riktig pr nå. Stol på deg selv. 

På 24.2.2020 den 23.59, AnonymBruker skrev:

Kan du se om jeg noen ganger kommer til å få meg venner og en jobb jeg trives i, eller har alt låst seg fordi mitt liv er blitt ødelagt? Evt har du forslag til hvordan komme seg ut av ung ufør som jeg er i og i e.v.t. komme i en jobb? Jeg har noen sosiale vansker og en psyk. lidelse diagnose (jeg føler er feil) som jeg fikk av vpp. Har vel og en noe vanskelig oppførsel. Takk! 

Anonymkode: d1c70...970

Jeg får opp at du har blitt mye sviktet. Både av folk rundt deg og av systemet. Diagnosen som er gitt deg, opplever du som feil. Du er ung ufør men ønsker ikke være det. Du snakker deg selv ned, har negative tanker om deg selv, lite tro på deg selv.

Vet du noe? DU er verdifull. DU er en perle som mange er glad i. Du har evner og muligheter til å komme deg i jobb, kanhende med litt drahjelp. Selvom nav ikke er på favorittlisten din, snakk med dem, snakk med legen din - og får du ikke gehør hos legen, be om en second opinion hos en annen . Du vil nå målet ditt, bare gi det litt tid og søk opp de rette menneskene til å hjelpe deg! Jeg ser mye håp for deg her. Lykke til :)

På 25.2.2020 den 0.23, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev takk og ❤️ . Likevel så lurer jeg på om du vet når «enda» er? :sjenert:
Jeg går og gleder meg allerede og har ikke tenkt til å gi opp. 

Anonymkode: 800e6...d2c

Det klarer jeg ikke se, dessverre. Gå i forventing, det kan skje når som helst :)

På 25.2.2020 den 0.30, AnonymBruker skrev:

Hei!

Er ei dame på 41 år som har to tunge år bak meg. Er gravid. Vil ting endelig begynne å ordne seg for meg? 

Anonymkode: 5d3e6...d48

Ting er allerede snudd. Du går mot gladere tider, der du vil kjenne at den uroen du har hatt inni deg, gradvis erstattes av en fred Ønsker deg lykke til med babyen - og livet videre. 

På 25.2.2020 den 1.17, Gjest bloody skrev:

Mann 38, evig taper. Hopper fra jobb til jobb til jobb til jobb til jobb.

Har håp om at nåværende er siste jobb (på lenge) og jeg faktisk endelig kan etablere meg?

Overhode ingen evig taper. Se på alt du har oppnådd i livet, og jobb er virkelig ikke alt? det oppleves som en skam for deg, dette, som et nederlag at det har vært slik, men det er tilfeldigheter som har gjort det slik - ikke det at du ikke er kompetent eller god nok. Du er ingen taper. Dessuten vil det snu for deg, du er på vei mot en litt annerledes, mer stabil tilværelse. Lykke til :)

På 25.2.2020 den 14.43, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar igjen. Må bare si at det du nevner at han er sint på alt og alle stemmer på en prikk han er full av aggresjon og angriper alt og alle uten å tenke seg om.

Det som utløste det har dratt seg gjennom mange år. Han er gift med en dame som er svært sjalu og negativ. Vi har barn på samme alder og min har en tendens til å slå hans,jeg stopper han alltid. Broren min ble kjempe sint en kveld sa at vi ikke kunne omgås mer,kona han begynte å blande seg inn og jeg ba henne holde kjeft og komme seg ut.Det blir langt da det er flere ting som utløste dette som jeg skrev det har dratt seg over mange år. Hun har også hjernevasket han til å tenke det verste om meg og min søster. At vi ikke bryr oss om han osv. Jeg angrer veldig på at jeg sendte denne meldingen til de. 
k 35

Anonymkode: fb106...95b

Takk for at du oppdaterte meg og forklarte meg. Alltid fint å få tilbakemelding på om det stemmer. Ikke gi opp håpet om forsoning. 

På 26.2.2020 den 15.01, AnonymBruker skrev:

Jeg vurderer å søke på et par forskjellige stillinger. Kan du se om jeg blir innkalt til intervju?

Anonymkode: dc3df...ae9

Du vil bli kalt inn til ett intervju. 

På 26.2.2020 den 17.26, AnonymBruker skrev:

Hei kjære deg ❤️
Jeg er litt utanfor om dagene. Er gift og har to flotte barn og er 42 år. 
Har vært i nåværende jobb i snart fire år. 
Det jeg syns er trist at jeg er blitt rakket ned på, uglesett i jobbsammenheng. Finner ikke min plass i gruppen. Vet ikke om det er fordi jeg ikke ønsker det selv, eller om det er fordi disse damene på jobben ikke ønsker å ha meg der?

Jeg har et normal utseende, er godt likt blandt menn. Og andre pene damer på jobben som jobber på andre avdelinger ser ut som de liker meg og. 
Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får innpass med disse damene jeg jobber med på samme avdeling med?


De tar ofte kaffepauser, men spør sjeldent om jeg vil være med. Tror faktisk aldri de har spurt meg heller når jeg tenker meg om. 
Jeg går bare tilfeldig forbi og setter meg ned for å være høflig. Forsøker å være med i samtalene, men hun ene svarer ofte eller kommentere uansett hva jeg sier med ett sukk eller jaja... 

Så da blir det ofte til at jeg tar pauser med mannlige kollega som er mye hyggeligere å prate med. 
 

Er det lov å nevne at jeg var ganske pen som ung? Jeg har hatt mange beundrer opp igjennom årene, men er langt fra innbilsk (dette har min mann kommentert og). 

Muligens bare meg som overtenker og legger for mye i det. Noen har nevnt misunnelse. Men kan ikke se hva det er for da jeg gjør en god jobb (men ikke godt nok har jeg og fått hørt). 

Anonymkode: 70540...65b

Kjære deg - først og fremst, du sier - helt på slutten, som om det er en "bisetning" og ikke så viktig, at du var "pen som ung". Hør her, du er 42. Var du pen som ung, er du fortsatt pen  og innerst inne er du klar over det. OG grunnen til at jeg nevner at dette som du skriver som en bisetning, er mye mer viktig enn man skulle tro. For det å være pen er faktisk ikke alltid like lett. Hvorfor? fordi det fører misunnelse med seg, det kan føre sjalusi med seg, man kan lettere få "fordeler" men man kan også lettere bli "utstøtt". Du har svaret på hvorfor ting er som de er. Du får innpass hos gutta, det faller ikke i god jord. Men bry deg ikke, misunnelse fører ikke noe godt med seg, vær heller stolt av den du er og hvordan du ser ut. Damene ser på deg som en "trussel", sånn er det bare. Men du klarer deg. Etterhvert vil du få lyst til eller muligheten til en annen jobb, det skal du slå til på. Ting snur. 

På 26.2.2020 den 18.34, AnonymBruker skrev:
 

Hei igjen takk, det høres jo intereSsant ut! 

Ser du noe om kjæresten min? Jeg føler han sliter m noe som gjør at vi drives fra hverandre ...

Anonymkode: d281d...381

Jeg får ikke opp annet enn en slags uro. Noe han bekymrer seg for som han ikke forteller deg, tro?Snakk med han om det. 

På 26.2.2020 den 22.35, AnonymBruker skrev:

Kvinne 35

har hatt 6 knall tøffe år bak meg men har det nå veldig bra. Hvordan kommer det til å gå videre?

har truffet en mann som jeg er veldig betatt av men vet ikke hva han føler. Han Sender blandede signaler. Skal jeg bare glemme han eller er det bare å vente på han? 
og må jeg ta iniativ eller kommer han tilslutt å tar initiativ?

Anonymkode: 86318...4f4

La han ta initiativ. Vent. Ikke vær den som nå "pusher på". Han er ambivalent av forskjellige grunner, og han vil komme når han er klar. Han er usikker pr nå, gi det tid. 

Livet ditt har vært tøft, snudd på hodet de siste årene, du er likevel svært sterk og har klart deg så langt og det vil bli lettere for deg. Du vil kjenne at ting er i ferd med å snu. Lykke til.

På 27.2.2020 den 0.23, Tadam skrev:

 

Tusen takk for svar! Jeg sliter mye med at jeg føler meg tom og fraværende, jeg er usikker på om dette forverres pga jeg ikke er sammen med den riktige, eller om det vil bli bedre når jeg får mer orden på meg selv. Jeg elsker kjæresten min, men jeg føler litt på usikkerheten om jeg kanskje ikke er sammen med den rette for meg, og om jeg ville fått det bedre med noen andre. Tankene mine vandrer stadig tilbake på eksen min, han var min første og min sterkeste kjærlighet, selvom vi var relativt unge når vi var sammen. Det var jeg som gjorde det slutt, og jeg såret han veldig dypt, så jeg er fullstending klar over at han kanskje aldri ville tatt den sjansen igjen og jeg har tenkt på at han kanskje ikke vil ha noe med meg og gjøre, fordi jeg har prøvd å sende han en melding før uten å ha fått svar, men den dag idag klarer jeg ikke å la være å tenke på om jeg gjorde en stor feil og at det kanskje var meningen at det var vi som skulle være sammen. Klarer du å se noe om vi kanskje har noen fremtid sammen, eller om jeg burde ta kontakt med han igjen og evnt på hvilken måte? Vi bor veldig langt unna hverandre. 

Du tenker mye på eksen din, kjenner på et snev av anger, usikkerhet, gjorde du det rette? Skal du kontakte han, send han en epost. Ikke kontakt han pr sms, det blir for overfladisk. Forfatt noen linjer og skriv litt ledig til ham. Så ser du reponsen og tar det derfra. Hører du ikke noe, gå videre, legg ham bak deg. Jeg er pr nå ikke sikker på at han svarer, men om han gjør det, er det positivt! Forstår usikkerheten din, den vil antakelig alltid ligge der dersom du ikke handler på dette nå. Gjør det :)

På 27.2.2020 den 22.35, LatersBaby skrev:

Du svarte så godt på det siste jeg skrev, så jeg prøver meg på et tilleggspørsmål (og ber om unnskyldning om det blir for mye) 

Jeg lurer på hva som foregår med kjæresten min? Jeg har hatt følelsen en stund at han er litt tilbaketrukken, lite entusiastisk, litt mindre glad og heller litt nedfor. Når jeg spør han sier han alt er bra. Han er mindre kjærlighetsfull, men samtidig sier jeg ikke skal bekymre meg. Føler jeg gir og gir, prøver å muntre han opp uten å mase for mye, pøser på med kjærlighet og prøver å vise så godt jeg kan at jeg er der for han. Men kjenner det er vanskelig når det føles så enveiskjørt.. 

Takk på forhånd for tiden din ts ❤️

Han strever med noe han ikke ønsker belaste deg med eller fortelle deg. Du må ikke "mase" for mye på han, det vil gjøre at han trekker seg enda lenger unna, men du kan bry deg om, vise at du er glad i ham og si at du ser det er noe. Byllen vil sprekke snart, men du må være litt tålmodig med han. Lykke til :)

Skrevet

Takk til alle som gir meg tilbakemeldinger på det jeg skriver til dere. Jeg klarer ikke kommentere alt tilbake. Har heller ikke svart alle som spør "hva ser du om meg" eller "hvordan blir livet fremover"...Dere gir meg altfor lite å gå på, og slike spørsmål vil jeg herfra og videre hoppe over. Beklager, men helt umulig å se noe som helst uten å gi meg en bitteliten følelse av hvem du er. Det er når jeg føler personligheten at jeg kan klare få noe opp. Med lite info, ingen sjans. 

Ønsker dere alle god helg ❤️ 

  • Liker 5
Skrevet

Hei! Får du opp noe rundt kjærlighetslivet mitt? Om jeg vil møte en snart, eller bare en flørt, eventuelt ca når på året? Har vært singel en stund nå

Takk for svar! Kvinne 24

Skrevet

Vet ikke helt hvordan jeg skal skvise ut lit personlighet men jeg for prøve. :P 

Jeg lurer litt på om jeg kommer til å treffe på "den store kjærligheten" ? Har vært alene i 9 år og er egentlig ikke på utkikk men det dukker jo opp en og annen som faktisk er interessert...så lurer jeg vel på om jeg kommer til å bite på..

Har og blitt behandlet for en tilstand, men vil ikke få svar før om et par år om det har virket, ser du noe der?

 

Anonymkode: 2adb8...2bb

Skrevet
På 26.2.2020 den 22.17, Sveva skrev:

Hei igjen, Oppreist.

Takk så mye for svar. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal kontakte ham vennskapelig, jeg føler ikke at det er noen «naturlige» måter å gjøre det på. Så jeg må tenke litt nå, tror jeg... det er vel ikke bare han som er redd, det er jeg også. Jeg har våget mye på andre områder i livet de siste årene, og har bare tapt, så dette her sitter langt inne. Orker ikke risikere det samme her...

Jeg forsøkte å kontakte ham en gang tidligere (dog ikke vennskapelig...), og da ble jeg avvist. Så ja - det sitter langt inne nå, selv om jeg ikke har glemt ham.

Og hvis han likte meg og vil ha meg som sin venn - hvorfor kontakter ikke han meg? ... Sukk. Bare masse tanker som kommer nå ... plutselig litt sinne her.

Kanskje han bare skal få leve livet sitt lukket, og jeg skal skyve ham vekk fra tankene - prøve å la tankene passere når de kommer? Han har tydeligvis tatt sitt valg, selv om jeg også har tenkt slik som du sier, Oppreist - det er alltid en grunn til at man lukker seg.

Idiotisk nok er jeg også redd fordi jeg kjenner en person i familien hans godt. Og teit nok så lurer jeg på hva den personen ville ha syntes om dette her - vil ikke at den personen skal få vite. Enda det burde virkelig ikke ha noe å si - tror kanskje den personen ville ha heiet på meg, også.

Hadde jeg møtt på ham tilfeldig et sted... men det har enda ikke hendt. Så mye enklere det hadde vært. Er vel det jeg har gått og håpet på, kanskje.

Beklager hvis jeg virker helt demotivert nå. Jeg er virkelig takknemlig for tida di, Oppreist, da dette har betydd mye for meg. 

Jeg tror han hadde vært en fin venn, hvis vi hadde blitt det, så det er jo ironisk at jeg har slike kvaler nå. Og som sagt, han er ikke den eneste som er redd.

Jeg skal se om jeg finner en måte å kontakte han på som føles naturlig, og oppdaterer her hvis jeg gjør det. Tusen takk for at du heier, Oppreist❤️
 

K36 (Sveva)

Hei igjen.

Vil gjerne bare oppdatere deg (/dere) litt til, dette her kverner mye i hodet for tiden.

Saken er at jeg ble som sagt avvist (ghostet) av ham tidligere, den ene gangen jeg tok mot til meg da og kontaktet ham. Intensjonen min da var ikke akkurat vennskapelig, jeg var åpen om hva jeg syntes om han (at han var interessant for meg som potensielt noe mer), at jeg hadde håp om noe mer var nok tydelig. Føler jeg tok i bruk mye av motet mitt da ja... og når man da blir ghostet istedetfor et «nei takk», jeg innrømmer at det gjør at han også sank mye i mine øyne. Jeg synes den kulturen som er for tiden hvor mange blir kyniske og det ghostes over en lav sko er innmari stygg. Det gjør noe med folk.

Så jeg er redd for at dette her bare er at jeg sitter fast i et hekt, og at fyren her viste en side av seg selv som er en side jeg ikke liker. For jeg synes at akkurat det der er drittsekk-oppførsel.

Det er vel kanskje det her som gjør at jeg tviler nå...?

Samtidig, jo da, fyren er ordentlig og fra en ordentlig familie og alt det her. Vi hadde det supert sammen, osv. Men akkurat dette her gjør meg ... usikker, redd, jeg vet ikke.

Og jeg forstår at han er redd, men det unnskylder ikke ghosting i mine øyne. Som sagt, jeg er også redd. Drittsekker har jeg fått nok av. 

Har akkurat nå mest av lyst til å si han et sannhetens ord om hvor bedritent ghosting er, at en voksen mann burde greie bedre uansett hvor redd han er, og det er vel neppe så konstruktivt.... ikke om en vil ha vennskap? 

Uansett så må jeg være ærlig. Og vil jeg ha hans vennskap når dette her er en del av saken? Er nok redd for å føle at jeg tillater å bli tråkket på i så tilfelle. Og det er jeg ferdig med.

Jeg har noe greier i skriftlig form som jeg vurderer å sende ham. Kanskje jeg skal det? Eller kanskje ikke?

Oppreist, du sa at det vil bli godt mottatt hvis jeg kontakter ham. Kjenner at jeg klarer liksom ikke tro det helt. Hvordan?

Lar han bare være å svare, så har jeg jo svaret der. Han er helt lukka og er da ikke noe mer å bruke tanker på.

Men om han skulle svare, så er jeg uansett ikke klar for noe mer enn vennskap. Er bare redd jeg vil bli såret ellers.

For en teit situasjon..!

Dog; god helg til deg også, Oppreist!🙃

K36 (Sveva)

Skrevet

Ønsker ikke mase på deg @Oppreist, men du skrev at du hadde noe mer å si meg og at jeg kunne sende deg en PM, har gjort det. Regner med du får mye meldinger og at innboksen din er full, men ville bare forsikre meg om at du vet jeg har sendt deg, så svarer du når du har overskudd og tid. Alt godt og god helg 💫🌸

Kvinne 29

Anonymkode: 03e89...fd7

Skrevet
On 2/28/2020 at 11:54 PM, Oppreist said:

Det klarer jeg ikke se, dessverre. Gå i forventing, det kan skje når som helst :)

Tusen takk for svar ❤️
 

Jeg har andre spørsmål og, om mulig. Jeg har vært arbeidsledig en stund, det virker som det er håpløst uten erfaring i noe man ikke får så lett erfaring i, og jeg lurer på om du kan se hvordan det vil gå på den fronten? Samme med økonomi, vil det bli bedre der på noe vis? 

(I disse lumske tider, så håper jeg og at færrest mulig blir alvorlig syke og at vi slipper dødsfall 💔)

 

Du må passe godt på deg selv ☀️❤️🍀

Anonymkode: 800e6...d2c

Skrevet

dame på 47. Vært gjemnnom et tøft forhold plussmye. jeg føler meg ensom og alene. Møter jeg drømmemammem mannen min.... tusen tusen takk ❤️

 

AnonymBruker
Skrevet

Kvinne 36 år. Vært singel nå i 6 år. Kjenner jeg er lei singel livet. Lurer på om jeg snart treffer drømmemannen eller evt han er i livet mitt men ikke kommet de følelsene ennå?

Anonymkode: 86318...4f4

AnonymBruker
Skrevet

Hei. Jeg er dame på 49 år som prøver meg på deltidsstudier, men sliter noe forferdelig med konsentrasjonen. Studiet er interessant så det er ikke det, men det hemmer meg noe voldsomt. Dette er et studie jeg virkelig har lyst å gjennomføre og eksamen er allerede om 2 måneder. Klarer du si noe om hvordan dette vil løse seg? 

Anonymkode: e943e...629

AnonymBruker
Skrevet
On 2/28/2020 at 11:54 PM, Oppreist said:

Jeg får opp at du har blitt mye sviktet. Både av folk rundt deg og av systemet. Diagnosen som er gitt deg, opplever du som feil. Du er ung ufør men ønsker ikke være det. Du snakker deg selv ned, har negative tanker om deg selv, lite tro på deg selv.

Vet du noe? DU er verdifull. DU er en perle som mange er glad i. Du har evner og muligheter til å komme deg i jobb, kanhende med litt drahjelp. Selvom nav ikke er på favorittlisten din, snakk med dem, snakk med legen din - og får du ikke gehør hos legen, be om en second opinion hos en annen . Du vil nå målet ditt, bare gi det litt tid og søk opp de rette menneskene til å hjelpe deg! Jeg ser mye håp for deg her. Lykke til :)

 

Ok, takk! Det kan nok stemme det at jeg har mye negative tanker og snakker meg selv ned. Men at det er sånn kan det kanskje være fra tidligere tider som har skjedd feil så henger jeg meg veldig oppi noe fra fortid eller feil jeg gjør... og vet ikke, sikkert sviktet å, har bare aldri sett det sånn. Det med lege stemte vel og, har nettopp byttet lege faktisk ,  men andre rundt meg har og sagt lenge om det med lege, men får ikke til å ringe, bestille time. Var tidligere forrige mnd og skulle nesten det med legetime bestilling og hadde tastet nr. klart, men ombestemte meg og lot det heller være. Tenker vel at jeg heller klarer meg best på egen hånd som nå og bare gir opp og går heller for total isoslasjon og leve fy fy på staten hele livet selv om jeg kan jobbe,men har vel ikke helt tidligere heller vært så mottakelig for hjelp ... kan være på grunn av skam. Alle har vel lyst å oppleve noe mestring selv. Ingen vil vel oppleve å bli sydd puter på eller at den hjelp en får er misforstående og fører på en vei en ikke vil. Men jeg sier ikke mye ifra  og har ikke gjort det heller, at det blir vanskelig for andre og lege hjelpe og forstå hva jeg vil. At du ser håp, er nok bare fordi det har jeg inni meg på at kanskje ikke alt er så ille likevel, men håp i den ytre verden er det ikke mye av. Andre folk blir og påvirket av det gjort tidligere som gjør at de forhåndsdømmer eller noe at da er ikke mulighetene annen enn null.

Anonymkode: d1c70...970

Skrevet (endret)

Feil tråd

Endret av Ellevill
AnonymBruker
Skrevet

Hei. Får du opp noe ang kjærlighet på meg? Den ene dagen føler jeg kjæresten elsker meg, og den neste dagen ikke. Jeg vet ikke om det skyldes min egen usikkerhet eller ei. Jeg har lenge mistenkt at han vil gå tilbake til eksen sin, eller at han flørter med andre damer over nett, sosiale medier. Føler et det er NOE, men kanskje det kan skyldes tidligere tillitsbrudd. Jeg har prøvd å spørre han, og han påstår at ingen av delene er sant. Jeg trenger å vite om jeg må jobbe med meg selv, eller avslutte dette. Jeg elsker han virkelig. 

Hilsen Marlene :)

Anonymkode: dc11a...308

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...