Malama sine skrablerier

[Chica]

Håper du får til å slappe av og kose deg i julen til tross for situasjonen.

[Fakse]

Da min manns bestemor døde gikk det også veldig sakte. Hun var en gammel dame, og mentalt var hun nok klar for å dø, men legene og sykesøstrene mente hun levde lengre enn hun ellers ville ha gjort fordi familien satt ved sykesengen så mye som de gjorde. Kanskje det er det som holder igjen bestefaren din også? At selv om han har bedt om å ikke bli holdt i live, så er det den siste livsgnisten som opprettholdes fordi han har sine nærmeste hos seg hele tida?

[Linn3c]

God jul!

Klemmar frå Linn3c og Småtten!

[Bettie]

Ønsker deg en riktig god jul

[Malama]

Og så er jeg tilbake på jobb etter en juleferie ikke helt som normalt.

For det første pleier mine juleferier å være over nyttår...

Men altså, jeg er også en av dem som elsker jul, har julestemning hele desember, gleeeder meg til jul, og riktig storkoser meg hele jula. I år har naturlig nok julestemninga vær noe fraværende, jeg har bare ventet på telefonen, og min nedstemte følelse har påvika meg mye, selv om jeg har gjort så godt jeg kunne, spilt kort, spilt spill, sett film og lekt med katten.

2. juledag døde morfar. Litt utpå ettermiddagen sovna han bare stille inn.

Begravelsen blir 3. januar, så nå skal jeg ringe tannlegen og avbestille tannlegetimene (en til meg og en til min kjære) jeg har bestilt, som er akkurat den dagen (men jeg skal bare be om å få dem utsatt, det ER på tide med tannlege, for oss begge!)

[Gjest Neffi]

Oi det var fryktelig trist å høre Malama. Kondulerer.

Det er aldri hyggelig med dødsfall selvfølgelig - og spesielt ikke midt i julen --- (selv om det er vanskelig å gjøre noe med det.., man kan jo ikke bestemme når det passer liksom )

Håper du får noen rolige dager med familie og forloveden før begravelsen

Endret 28. desember 2006 av Neffi

[Chica]

Flyr dere opp til begravelsen, eller slår dere det sammen med en langhelg hos familen din?

[Malama]

Jeg vet ikke enda hva vi gjør, det avhenger litt av om min forlovede kan få fri fra jobb til å dra i begravelse i det hele tatt. Eller om jeg må dra alene. Jeg har bedd om å få velferdsperm i 3 dager, som jeg har rett på, 2-4 januar.

Får han fri antar jeg vi tar nyttår der oppe, og drar kanskje på lørdag? Får han ikke det er jeg mer usikker, for jeg vil gjerne ha nyttår sammen med ham, samtidig som jeg gjerne vil hjem.

Jeg vet ikke når det blir minnestund (antar det skal være det, har ikke fått vite noe annet enn tidspunkt for begravelse) men antar at vi ikke får med oss dette, det er vel fare for at det er før helga, i morgen altså? Det blir i så fall første gangen, jeg har fått med meg minnestund for både farfar og mormor, det har noe med å for meg å innse at det er sant, at vedkommende er død.

Jeg "distanserer" meg på en måte fra det når jeg bor så langt borte, bare aksepterer at det er sånn, men ikke tar et helt innover meg. Denne gangene har jeg ikke grått noe særlig engang. Jeg gråt litt den dagen jeg fikk beskjed om at de hadde avsluttet behandlingen, men var rolig og kontrollert egentlig. Har vært trist, og felte noen tårer da jeg fikk beskjeden om at han var død, men ellers har jeg vært veldig rooooooolig og fattet. Regner med at det slår meg når jeg kommer oppover, det pleier det å gjøre.

Men, uansett hvordan jeg vender og vrir på det, morfar er død, og jeg har nå bare en av mine besteforeldre i live. For halvannet år siden hadde jeg 4.

[Linn3c]

Kondolerar kjære gode Malama mi!

Det er så trist å mista sine nære kjære!

[Bettie]

Kondolerer.

Det er alltid trist å miste sine kjære, uansett hvor forbredt man er.

[Fakse]

Kondolerer! Godt både for dere og for morfaren din at dette ikke dro ut i langdrag. Håper du får med deg minnestund, men det ser jo ut som om det kanskje kan bli vanskelig. Tenker på deg!

[Malama]

Nei, minnestunden var i går.

Det var mer enn nok "langdrag" som det ble for oss, ettersom de altså varslet en "snarlig og verdig død" i løpet av antakelig ca 24 timer 14. desember.

På ett tidspunkt ville sykehuset sende ham tilbake til sykehjemmet fordi de mente at dette vissnok tok for lang tid, og han kunne ikke" okkupere" et slikt enerom i så lang tid (det var kanskje andre som også ventet på å dø?) Men ettersom det var helt sikkert at han ville dødd av transporten, antakelig allerede før de kom til abulansen (han var på det tispunktet så svak at det altså ikke var "trygt" å sette ham opp i senga engang, det kunne mer enn gjerne vært det siste som ble gjort, så det gjorde man selvsagt ikke) ville jo ikke det akkurat være en verdig død da. Heldigvis klarte man å overtale en lege til å innse dette, og han fikk bli på sykehuset så lenge som det varte. Hvilket var lenge nok. Selv om det selvsagt ikke er lenge, sammenlignet med hva andre av og til må gå gjennom da.

Men det er det lengste noen av mine har lagt. Fra farfar snubla og falt gikk det to døgn før han gikk i koma, men han var død rundt en uke etter at han altså ble funnet bevvistløs på sykehuset. 8 dager tror jeg det varte, den tiden de var i Trondheim. De første par dagene var det enda usikkert om de kunne redde ham, ikke slik han var, men likevel, så det var altså ikke så lenge som en uke engang at vi VISSTE at han ville dø, frem til han døde. Da mormor døde gikk det bare noen timer fra de avsluttet behandlingen, koblet fra oksygenmaska (hun hadde mer ubehag enn nytte av den mot slutten) til hun døde.

Jeg vet at mange ligger lenger. Men for meg føltes dette mer enn lenge nok.

(jeg skjønner selvsagt hva du mener, og tar det ikke ille opp, bare skriver litt om mine tanker her)

Takk for omtanken, alle sammen.

[Fakse]

Jeg skjønner godt hva du mener, men formulerte meg kanskje ikke helt tydelig. Har forstått gjennom det du har skrevet tidligerer at dette har dratt ut mer enn lenge nok for din del, så jeg er bare glad det ikke dro ut enda mer.

Leit at du gikk glipp av minnestunden. Om det er viktig for deg kan du kanskje be om å få en privat syning før begravelsen? Det pleier å være greit å ordne, men da blir det selvfølgelig ikke noen seremoni med prest og sånn. Men det får man jo uansett i begravelsen, og i alle fall for meg er noe av det viktige med en minnestund å få se den døde i kista og få ta et skikkelig farvell. Og som du sier, det er viktig for å innse at det er sant.

[Malama]

Prest er det uansett ikke på minnestunden, så det er ikke noe problem.

Vi så min forlovedes bestefar på en slik privat syning, da vi kom dagen før begravelsen, ammen emd et par av hans andre søskenbarn som også kom da.

Men for meg er ikke dette et altenativ.

For meg har det noe med hvordan familien vår har dette med minnestunden. Da får alle se den døde i kista, og vi synger et par sanger/salmer, og sitter rolig i lokalet for tanker. Så går de nærmeste frem (barna til den avdøde, evt enke/enkemann) og legger på ansiktsduken. De legger på kistelokket og skrur det fast.

Da er det lukket, og da åpner vi det ikke igjen. For meg å da be om at de skal åpne det for min del blir på et vis da altså å "undergrave" den _avsluntingen_ det representerte da søskene lukket kisten.

Jeg skulle gjerne vært der, jeg skulle gjerne sett ham i kista, tatt et endelig farvel. Jeg skulle gjerne stått rundt den lukkede kista sammen med mine søskenbarn, og tatt det siste farvell, slik jeg har gjort med de andre to, men det føles ikke rett å gjøre det alene. Jeg ville dessuten ikke KLART det alene, og jeg vil på ingen måte be mamma om å gjennomgå dette en gang til, hun har avsluttet dette nå.

Det var bare noe vi gjorde, helt uten å tenke over det, da farfar døde. Kisten var lukket og folk begynte å gå. Den nærmeste familien satt igjen, og vi søskenbarna gikk frem, sto rundt kista og tok på den, og tok vårt siste farvel før vi forlot rommet. Dette var i ettertid en så fin måte å gjøre det på at vi instinktivt gjentok det da mormor døde (jeg har nemlig mange søskenbarn som er både på mors og farssiden, så vi var altså flere som husket dette) og de andre søskenbarna sluttet seg til oss uten ord. De som var tilstede, selvsagt var ikke alle det (flere enn meg som bor langt unna i morsfamilien min. På farssiden er det bare jeg som har flytta, så alle de andre ER der altså)

Det var rett og slett en fin og verdig avslutning.

Min forlovedes mor tok oss selv med til sykehjemmet der hans morfar lå, fikk dem til å finne frem kista (og de ordna det fint, trillet ham inn på minnestundrommet sitt, ordna til og tente lys og sånn før vi fikk komme inn) Hun åpnet kista og tok duken av ansiktet, og for henne var dette naturlig, og jeg deltok av respekt for min forlovede. Det var første gangen jeg så et dødt menneske, og jeg rørte ham ikke, det var strekt nok å se ham. Min kjære gjorde det, og det er fint for ham. Etter lang bearbeidelse klarte jeg å røre ved både farfar og mormor. Og jeg skulle gjerne også tatt dette siste farvel med morfar, særlig siden jeg ikke fikk tatt et siste farvel med ham i live.

Men det føles bare ikke rett. Selv om jeg altså har vært med på en privat syning før, så føles det veldig feil å skulle ha det med morfar.

Derfor aksepterer jeg rett og slett at jeg ikke fikk med meg minnestunden, og det at dessverre ikke var mulig å få til. Jeg vil ta mitt endelige farvel med ham i kista når vi kommer til kirka. Om jeg kan få røre ved kista der er jeg usikker på, vi får se hvordan det ordner seg, men uansett, nei, det føles feil for meg å be om at de åpner den igjen.

Men det skal bli godt å komme hjem. Hjem til mamma.

Så i kveld skal jeg pakke, og i morgen drar vi.

[Fakse]

Det er tydelig at dette er noe du har tenkt gjennom, for du beskriver det så godt. Når jeg leser skjønner jeg så godt hvorfor det blir rett for deg å gjøre som du gjør. Det virker som om du har lært mye om å takle sorg, og at du vet hva som skal til for at du skal få tatt avskjed på din måte. Ønsker dere en god tur i morgen.

[Malama]

Jeg tror nok at jeg delvis tenkte gjennom det i det jeg skrev det, men ja, dette er klart for meg hvordan jeg føler.

Jeg har nok opparbeidet meg erfaring om hvordan jeg best takler min sorg, noe jeg gjerne skulle ha vært foruten, men døden er en del av livet, og jeg har egentlig bare vært veldig forskånet.

Det er jo ikke vanlig å være nesten 26 år gammel og ha 4 besteforeldre i live. Jeg visste at jeg var heldig. Det er bare det at det gjør det ikke mindre vondt å 18 måneder senere ha mistet 3 av dem. Og en onkel innimellom, pluss en fetter like før farfar. (disse sto jeg ikke like nært som mine besteforeldre, derfor var det ikke like tungt, men likefullt selvsagt noe som påvirker meg)

Men for meg blir det rett å gjøre det som jeg gjør, det er det ingen tvil om. Det ville rett og slett være FEIL å be om at kista åpnes igjen. Feil for meg. Derfor gjør jeg ikke det. Jeg ønsker det ikke.

Når jeg ser hvor mye jeg har skrevet her inne i dag, så forunderer jeg meg over det faktum at jeg faktsik er PÅ JOBB! Når jeg tnker dypt etter, så har jeg nok jobba litt også, men effektiv har jeg nok ikke vært. (huff, det hørtes ille ut, jeg har jo ikke BARE sittet på KG selvsagt!) Men dessverre ikke fått unna alt jeg hadde håpet å få unna heller da, og nå skal vi nok snart hjem.

Likegreit, jeg evner ikke å konsentrere meg noe særlig, men lover å komme beder og sterkere tilbake på nyåret.

Om jeg bare kunne bli kvitt denne klæen i halsen og fornemmelsen av at jeg holder på å bli forkjøla! Det begynte i går, etter blodgivinga (vel, noe "rar" i halsen var jeg på ofrmiddgen også, men ikke noe jeg tenkte over i det hele tatt, det var ikke noe problem, ikke vondt eller ekkelt, bar at når jeg tenker tilbake så registrerer jeg at det nok kanskje begynte litt før. Men jeg krysset av på "jeg føler meg frisk" for jeg GJORDE det. Men på kvelden følte jegmeg ikke i toppslag, i natt våkna jeg flere ganger av sår hals (stappa inn halspatill og prøvde å sove videre) og jeg klarer ikke bli kvitt kløen i halsen (det er ikke vondt lenger, i det minste, og jeg har sluttet å ha tendenser til tett nese også, slik jeg hadde i morges, så jeg håper det er meget fort forbigående)

Hjem, pakke, sove og kjøre.

[Linn3c]

Tenker masse på deg og din kjære.

Kjør forsiktig.

[Bettie]

Håper du ikke får en forkjølelse nå

[Malama]

Forkjølelsen later til å være på tilbakegang allerede, så jeg har ikke rukket å bl skikkelig forkjøla, heldigvis Håper det fortsetter slik.

Jeg lover kjøre pent og forsiktig. Har nå skrevet ned aktuelle fergtider, merket meg avstanden mellom fergeleier, og satser på en grei kjøretur i morgen.

Jeg får fullføre pakkinga og komme meg i seng.

[Bettie]

Håper bilturen blir grei.