Malama sine skrablerier

[Malama]

Jeg skjønner egentlig at du er 0 interessert i forball, for ellers hadde du vært EKSTREMT ondskapsfull, og det vet jeg jo at du ikke er.

Den eneste vi kjenner som er god på biler er min bror, og problemet med ham er at han bor 35 mil unna, og det firster ikke å kjøre så langt uten vifte... Jeg liker i alle fall å kjøre på med litt god, varm luft når det begynner å bli kaldt inni bilen.

Jeg skal kontakte ham i løpet av dagen og høre om han har noen gode ideer (utover å studere sikringene i dagslys (ehh, det kan vi ikke gjøre før til helga, men vi KAN sikkert ta dem med inn da.)) ellers blir det vel verksted på den igjen. Det er jo bare en liten måned eller noe slikt siden vi sist hadde den på verksted jo! Så denne bilen begynner å oppføre seg guffent. Vi har ikke hatt den i et år enda.

Vi må finne ut av hva vi skal gjøre med vinterdekk også. Vi mener å ha relativt nye vinterdekk, piggdekk, og pigger er jo ikke kommunen vår så glad i lenger, så enten må vi betale 1200 kroner i piggdekk-avgift, eller så må vi kjøpe piggfrie dekk. Eller så må vi parkere bilen for vinteren da, og ettersom vifta uansett ikke vil lage varme er det kanskje det enkleste (men hemmer planene for juleferien da. Og den eventuelle lille "høstturen" min hjemover)

Min plan om å unngå de "jaja"-folka svikter totalt. Først kommer en av dem INN på kontoret mitt, for å gni det inn, og deretter innkalles jeg til et lite møte, hvor dette er garantert å bli tatt opp. en av ulempene med å være åpen om å sin "legning" som fotballsupporter er at folk liker å kommentere på det da. Og når man er jente i tillegg... ja så 1) er det ingen som tror at jeg ER supporter, 2)er det ekstra kjekt å snakke om fotball med meg, for jeg er er visst en liten "severdighet"...

[Linn3c]

GOOOOOOD MORGON! 'e masse på og !

[Annie]

Det er snart Cupfinale og DEN vinner dere!!!

[Linn3c]

Brann? Dei er jo ikkje med i cupen lengre..

[Annie]

Ikke? :klø:

[Malama]

Røyk ut for et par runder siden i cupen ja, så cupfinalen i ÅR vinner vi i alle fall ikke.

Men bar vent (jeg klarer ikke dette med å vær pessimist jeg...) NESTE ÅR da skal vi nok ta både serien og cup'en, tenker jeg

Eller ikke...

Jeg klarer ikke være pessimist, men realist skal jeg kanskje klare... OG da blir det vel ingen av delene...

[Linn3c]

Spørs det, om me får beholda skottane eller ei...

[Malama]

Bl.a det ja.

HVem som evt kommer, og hvem som evt går. Denslags betyr noe. Men ettersom Brann er Brann, fra Bergen, så blir det vel ikke gull hverken av ene eller andre sorten. Det er jo bare to år siden de vant cupen, og det må nok gå lenger enn som så, var jo på 80-tallet sits. Og serien? Det er Brann vi snakker om, de vant sist engang da de som spilte på laget levde da det var krig i landet. Når de ikke klarte det i år, hvorfor skal de klare de nest år?

Jeg har mista litt troa.

(men bare vent, kommer april kommer vel håpet tilbake, tenker jeg...)

Min kjære virker ganske SERIØS med tanke på å ikke ha sesongkort neste år, stort sett se kamper på tv/pc... Jeg får jo lov å gå likevel, men jeg vil ikke gå alene, og sånnsett kan jeg greit se fotball hjemme i stua jeg. Varmere, mindre ubehagelig, fri tilgang på mat og de drikke jeg måtte ønske, ikke så dumt det. MED irriterende kommentatorer som alltid holder med det ene laget, (typsik ikke Brann...) (altså: Når et lag gjør en ting er et "KLART GULT KORT, NESTEN ORANGE!" men når det andre laget gjør det samme så "ja, var vel kanskje litt på grensen det..." og mikrofonstyrt "steming" på tribunene da, men likevel (og ja, stemingen på stadion i går VAR dårlig, men ikke så dårlig som ejg hr fått den referert fra tv-tittere)

Men hvorfor kjøper vi hus i Bergen, noe som for meg er et litt smertefullt "nederlag" for så å 2-3 måneder senere gi meg masse sånne "små godbiter" som "ikke mer branncup", "fotball kan vi se på tv'n" og "trekke seg ut fra bataljonsmiljøet"? (Det siste har han egentlig allerede gjort før denne sesongen, bortsett fra å lage websiden deres, men det gjøres jo fra hvorsomhelst i verden)

Ikke mer branncup, ikke gå på stadion, ikke være bataljonsaktiv, da er et jo ingen grunn til å bo i Bergen? En jobb jeg ikke stortrives i (og uasett bare har i noen måneder til), og en jobb HAN ikke stortrives i (vel, i perioder i alle fall, av og til liker han den), og meg som lengter etter å bo nærmere familien? Hvorfor har vi kjøpt et hus i Bergen da?

Men det er vel en grunn til alt. Så vi kan bo her og treffe småttn til Linn3c og mannen, kanskje?

[Chica]

Er jo ikke verre enn at det går an å selge og flytte hvis dere får lyst til det en dag.

Dessuten - kanskje drømmejobben dukker opp en dag? Søker du på andre jobber?

[Fakse]

God morgen!

Håper dagen i dag er litt bedre

[Malama]

Er jo ikke verre enn at det går an å selge og flytte hvis dere får lyst til det en dag.

Dessuten - kanskje drømmejobben dukker opp en dag? Søker du på andre jobber?

←

Det stemmer det, vi kan selvsagt selge og flytte, men det er ikke aktuelt sånn med det første, når vi nettopp har kjøpt. (og det VAR en vurdering og en prosess jeg måtte gjennom for å akseptere at vi kjøpte noe i Bergen, nettopp fordi det binder oss til byen. Jeg måtte gjennom en ikke helt smertefri realisering av det faktum at vi skulle bli boende i Bergen, at det "midlertidige" ikke var helt midlertidig lenger, at vi skulle kjøpe. Og så har vi altså kjøpt, og plask, DA er han plutselig ikke så bundet til denne byen lenger?

Men vi HAR jo begge jobb her da, selv om min er midlertidig.

Nei, jeg søker ikke andre jobber for tiden. I all hovedsak fordi den jobben jeg har egentlig er helt grei (og skal utlyses fast "til høsten"). Det at jeg ikke trives i den er ikke egentlig, det er vel mer MEG det er noe galt med enn jobben... (altså det at jeg ikke har energi og overskudd til å jobbe slik jeg burde, og derfor mistrives med at jeg føler jeg ikke klarer det)

Men, nå får jeg vl faktik JOBBE, heller enn å skrive her...

[Annie]

Trodde dere var fra Bergen jeg.

[Malama]

Nei, ingen av oss er fra Bergen, vi møttes her da vi studerte, og ble boende. Det var aldri min intensjon da jeg dro hjemmefra, jeg skulle 4 år i Bergen og så hjem. Men så møtte jeg denne fyren da, etter 3 år, og vips.. nå har jeg bodd i Bergen i 8 år...

[Linn3c]

Eg er veldig glad for at du bur her!

[Malama]

Hehe, ja, det er jo ikke så ille.

De fleste dager er det egentlig helt fint, bare av og til så lurer jeg på hvorfor.... Særlig de dagene jeg altså savner å være nær familien min.

[Linn3c]

Skjønar veldig godt at det er litt trasig å bu så langt frå familien sin.

Me er jo heldige begge to, i løpet av maks to timar kan me vera med mine foreldre og ein halvtime med pappaen hans.

[Malama]

Advarsel, lite delikat innlegg!

Dette er den dagen jeg ønsker jeg var utstyrt med litt mindre samvittighet.

Hadde jeg hatt mindre av denne, så hadde jeg nå langt hjemme under pleddet mitt, med varmeflaske på magen, og en løs joggebukse på, tatt et par smertestillende og prøvd å sove litt, eller glodd menigsløst på tv'n.

I stedet sitter jeg på jobb, uten hverken pledd eller varmeflaske, men ei dongribukse jeg gjerne skulle ha åpna knappen på (oppblåst) men det ser jo noe dumt ut om noen kommer inn (Jeg gjorde det sist måned og da KOM sjefen min inn, og jeg måtte lykke den i smug...) Jeg tar et par smertestillende og prøver å konsentrere meg om jobben min og håååååååper inderlig at opplæringa jeg akkurat har fått beskjed om kan vente til i morgen, eller ialle fall en liten time, til disse tablettene kan begynne å virke. IKKE om tre timer, for da begynner tiden da jeg sitter og ser på klokka og venter på at tida skal gå så jeg kan ta flere smertestillende.

Jeg er jo ikke syk, så jeg har ikke samvittighet til å ringe jobben og si at jeg blir hjemme. Jeg bare er her, og prøver å fungere, og venter på at klokka skal bli så mye at jeg an gå hjem (alvorlige planer om kort arbeidsdag i dag, om mulig)

Jeg er kvalm. Det har jeg vært siden jeg våkna. Jeg visste hvordan dagen ville bli allerede før jeg sto opp (ikke bare fordi jeg var kvalm og kjente suget i magen, men denne mensen er presis som bare det da (ikke nødvendigvis presis fra måned til måned, men presis i forhold til EL er den, jeg bruker jo ladycomp så jeg visste den skulle komme i dag) og hadde mest lyst å bare bli i senga.

Men jeg er jo ikke syk.

Hadde menn hatt det slik hadde det vært innført generell rett til fri, det er jeg sikker på. Ville en mann gått på jobb når han var kvalm og magen kjentes ut som om den ikke hadde fått mat på 3 døgn (men mat sevsagt ikke hjelper på følelsen, da det ikke er sult som plager den). Vel vitende om at innen lunsj ville verden bestå av et ønske om at de smertestillende skulle virke, lengsel etter at klokka skal bli så mye at nye smertestillende kan inntas, smertene i magen stiger, og brer seg nedover lårene (er dette vanlig? Jeg har mens-smerter i lårene jeg...) Magen blåses opp, det menn somregel mener med "dårlig i magen" kombineres med mine kramper og blødninger.

Wee, så kjekt.

Men syk er jeg jo ikke.

Og det varer ikke lenge. I morgen er jeg helt fin igjen, antakeligvis trenger jeg ikke smertestillende ette middag engang.

Og jeg KAN jo ikke drive og være hjemme hver gang dette skjer. Selv om det ikke er en gang i måneden for min del da, så er det likevel så mange ganger i året at det ville ta knekken på egenmeldingsdagene mine. Og egenmeldinger er til når man er SYK. Hvilket jeg ikke er i dag. Jeg er bare kvinne...

Og håper inderlig at ingen stikker hodet inn på mitt kontor i dag for å be meg rydde pulten, mase på oppgaver jeg burde gjøre, ville gi meg opplæring (beskjed om opplæring er nok i dag!) eller noe i den retning, for i dag vil jeg bare få lov til å sitte her og eksistere, og arbeide sakte, og forhåpentligvis gå hjem om 4-5 timer, finne ullpleddet og varmeflaska og joggebuksa og glede meg til dette går over (noe som ironisk nok antakelig inntreffer et par timer etter at jeg kommer hjem. Hvorfor kan ikke det BEGYNNE når jeg kommer hjem da, så kan jeg fungere greit på jobb først?)

[Chica]

Virker ikke som du går gjort mye fornuftig på jobb likevel idag, så hadde det vært meg som var så dårlig hadde jeg nok holdt meg hjemme.

Dessuten - du har vel 24 egenmeldingsdager, så om du må bruke en hver fjerde uke pga menssmerter så har du igjen dager i tilfelle du skulle bli syk?

[Malama]

Joda, vi er jo IA- så vi har sånnsett 24 egenmeldingsdager, men å ta en hver gang jeg får mensen virker uansett litt overdrevent.

For tross alt, jeg ER ikke syk. Jeg har bare vondt.

Men jeg får jo gjort noe.

Bare ikke noen snakker for mye til meg (jeg ga opp, jeg har åpnet knappen, jeg har en lang genser, så det går nok bra, men jeg foretrekker å slippe besøk)

Men NOE får jeg jo gjort, det er derfor jeg er her.

For jeg vet jo at jeg får gjort NOE.

Og litt er bedre enn ingenting?

Kvalmen begynner å rose seg ned nå, og tablettene gir sin virkning. Om en time er det lunsj, og jeg jobber ikke lang da. Men LITT får jeg jo gjort.

Og det er altså dette med samvittigheta. Jeg har ikke samvittighet til å være hjemme fra jobb "bare pga mensen". Smertene, de som trengte tabletter, kom jo ikke før klokka var ti, så jeg lå jo ikke krøket i smerte i senga da jeg våkna heller.

Og poenget er vel det, at jeg har i løpet av de 3 årene jeg har jobbet her tatt 2 egenmeldingsdager. (De første årene hadde jeg ikke disse plagene da, for en fordel hadde p-pillene. De ga meg en del bivirkninger, men de fjerna stort sett smertene, reduserte dem til denne "sultfølelsen" jeg hadde i morges) Jeg ER utstyrt med for mye samvittighet, og klarer ikke slappe av hjemme når jeg føler at jeg burde vært på jobb.

Skal jeg være hjemme må jeg være så dårlig at jeg ikke nyter det. Og jeg VILLE nytt det om jeg var hjemme i dag... Sittet forran pc'n og spilt sims, lagt under pleddet og sett tv, knaksa potegull (eller for den del gulrot) og slappa av, og jo, nytt fridagen. Og da hadde jeg ikke klart å ikke ha veldig dårlig samvittighet, fordi jeg var hjemme, når jeg kunne jobba.

[Linn3c]

Stakkar vennen! Veit akkurat koss du har det.