Årsak til samlivsbrudd er dette...

[Trolltunge]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS igjen her... ser at mange sporer av nå. Vi skal selvsagt ikke gå tilbake i tid der mannen jobbet og kona var hjemme. Der kvinnen var avhengig av mannen økonomisk. Samfunnet har hatt en positiv utvikling på dette og det er bra. Både mann og kvinne skal kunne forsørge seg selv uavhengig... 

Men det er ikke det jeg prøver å formidle. Jeg snakker om samlivet. Og hvorfor det er så mange brudd. Det er fordu folk blir mer og mer selvsentriske og egoistiske og setter seg selv i fokus fremfor felleskap og familie. Det er fokus på meg meg meg og at en vil ha sin frihet og selvrealisering. Greit det... for all del. Men prioriteringrn bør likevel være felleskap og familie...

Nå er det mange som kommer med argumenter som at mange med fellesøkonomi skilles eller motsier meg på det jeg skriver. Fint det. Men kan dere da i det minste si noe om HVORFOR det er så mange samlivsbrudd da? Hvorfor ryker over halvparten av alle ekteskap og samboerskap? Ja, hva er grunnen? Sikkert mange... men når vi snakker om så store tall, så må det være en fellesnevner i samfunnet...

Anonymkode: cca66...66d

Ja det er mange forhold som ryker, og det jeg selv har opplevd, og det jeg ser rundt meg, er at mange føler seg ensom og lite ivaretatt og respektert i sitt forhold. Jeg skulle til å skrive at det er en manglende vilje til å forstå og ivareta hverandres behov, men ofte tror jeg at det går på manglende evne, fordi to parter låser seg veldig i å beskytte seg selv og sine følelser. Det er oftest to som føler på smerte når ting begynner å gå galt, og fordi begge da føler seg avvist og lite forstått og ivaretatt, så låser begge seg i sin smerte og sitt ståsted, og det er vanskelig å se den andres smerte og lengsel. Vanskelig å rekke en hånd ut og ivareta, når man selv føler så sterkt på at man ikke blir ivaretatt, og man er redd for å bli såret og avvist ytterligere. 

I det et forhold låser seg slik er det en reell fare for brudd, for man har forlatt "vi" til fordel for å verne om seg selv. Det er ikke enkelt å være klok og raus når man er såret! For å komme ut av dette igjen må også begge to våge å rekke ut en hånd. Det nytter ikke om bare en gjør det, for blir den da avslått gjør det en vond situasjon verre. Sårheten og ensomheten til den som forsøkte å rekke ut hånden vil øke ytterligere. 

Et forhold kan strande på nærmest hva som helst. Økonomi, sex, barn, familie, fritid, husarbeid, ferie, venner... ja egentlig hvilken som helst faktor i livet der det oppsto en uoverensstemmelse som gjør at det oppstår sårhet, følese av å ikke bli forstått, ivaretatt og/eller respektert. Ofte er det flere faktorer hvor det har oppstått mentale og følelsesmessige brudd, for slikt har dominoeffekt. Man føler seg ikke forstått og lite ivaretatt på et område, så blir man sår, og den sårhet sprer seg videre til andre områder angående samlivet. 

Det er ingen fasit på hva som får et forhold til å fungere, som at felles økonomi er det riktige, men det er en fasit på å gå fra hverandre; Man slutter med å ivareta partner, og forholdet, for å verne om seg selv og sine egne såre følelser.

I bunn og grunn går det altså på kommunikasjon, og vilje/evne til å se den andres sårhet og behov, fordi de man selv føler på er for overveldende. Begge parter går i lås på det, at det er den andre som gjør feil og bør endre seg og ivareta bedre, være den som strekker ut hånden og viser "Jeg elsker deg så høyt at du og det vi har er verdt å kjempe for!". 

For å reparere må begge være villig til å strekke ut en hånd, men en må være første til å gjøre det, og ingen vil være det, i frykt for å bli såret ytterligere. Og av ren stolthet. 

"Likegyldig til meg og mine behov" er noe jeg ofte hører fra folk som sliter i sine forhold, i en eller annen ordlyd. Det er det jeg har kjent på selv også, før det har blitt brudd i diverse forhold opp gjennom årene. Når jeg har forlatt noen må jeg innrømme at jeg så lenge hadde følt på at jeg og mine behov hadde blitt så dårlig ivaretatt at jeg faktisk utviklet en slags likegyldighet til den andre part og hans behov. Jeg hadde vært i min egen sårhet så lenge at det ikke spilte noen rolle lenger, hva han følte og trengte fra meg. Mulighetene til å strekke ut en hånd og reparere var passert for både meg og ham. 

Men den muligheten hadde vært der leeenge før det faktisk ble et brudd. 

Min konklusjon i forhold til hvorfor så mange går fra hverandre er at sårhet og redsel for mer sårhet, samt ofte for mye stolthet (ikke ville/klare være den som rekker ut en hånd, innrømme sin sårhet og utrykke ønske om å reparere) styrer forhold mot døden.

Eneste kuren er ærlighet og kommunikasjon... men den er vanskelig å ta når ting allerede er sårt. Det er dessuten to som må ta den kuren når ting allerede har låst seg på et vondt sted, der begge er ensomme i sin smerte og sin frustrasjon. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

kan dere da i det minste si noe om HVORFOR det er så mange samlivsbrudd da? Hvorfor ryker over halvparten av alle ekteskap og samboerskap? Ja, hva er grunnen? Sikkert mange... men når vi snakker om så store tall, så må det være en fellesnevner i samfunnet...

Anonymkode: cca66...66d

Fordi det kan være krevende å leve sammen. Man blir utfordra på mange måter enn av venner. Folk har problemer. Livet kan være utfordrende. 

Hvilke problemer har dere selv hatt som familie som dere løste og kom gjennom?

Anonymkode: f9e27...50d

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Trolltunge skrev:

Ja det er mange forhold som ryker, og det jeg selv har opplevd, og det jeg ser rundt meg, er at mange føler seg ensom og lite ivaretatt og respektert i sitt forhold. Jeg skulle til å skrive at det er en manglende vilje til å forstå og ivareta hverandres behov, men ofte tror jeg at det går på manglende evne, fordi to parter låser seg veldig i å beskytte seg selv og sine følelser. Det er oftest to som føler på smerte når ting begynner å gå galt, og fordi begge da føler seg avvist og lite forstått og ivaretatt, så låser begge seg i sin smerte og sitt ståsted, og det er vanskelig å se den andres smerte og lengsel. Vanskelig å rekke en hånd ut og ivareta, når man selv føler så sterkt på at man ikke blir ivaretatt, og man er redd for å bli såret og avvist ytterligere. 

I det et forhold låser seg slik er det en reell fare for brudd, for man har forlatt "vi" til fordel for å verne om seg selv. Det er ikke enkelt å være klok og raus når man er såret! For å komme ut av dette igjen må også begge to våge å rekke ut en hånd. Det nytter ikke om bare en gjør det, for blir den da avslått gjør det en vond situasjon verre. Sårheten og ensomheten til den som forsøkte å rekke ut hånden vil øke ytterligere. 

Et forhold kan strande på nærmest hva som helst. Økonomi, sex, barn, familie, fritid, husarbeid, ferie, venner... ja egentlig hvilken som helst faktor i livet der det oppsto en uoverensstemmelse som gjør at det oppstår sårhet, følese av å ikke bli forstått, ivaretatt og/eller respektert. Ofte er det flere faktorer hvor det har oppstått mentale og følelsesmessige brudd, for slikt har dominoeffekt. Man føler seg ikke forstått og lite ivaretatt på et område, så blir man sår, og den sårhet sprer seg videre til andre områder angående samlivet. 

Det er ingen fasit på hva som får et forhold til å fungere, som at felles økonomi er det riktige, men det er en fasit på å gå fra hverandre; Man slutter med å ivareta partner, og forholdet, for å verne om seg selv og sine egne såre følelser.

I bunn og grunn går det altså på kommunikasjon, og vilje/evne til å se den andres sårhet og behov, fordi de man selv føler på er for overveldende. Begge parter går i lås på det, at det er den andre som gjør feil og bør endre seg og ivareta bedre, være den som strekker ut hånden og viser "Jeg elsker deg så høyt at du og det vi har er verdt å kjempe for!". 

For å reparere må begge være villig til å strekke ut en hånd, men en må være første til å gjøre det, og ingen vil være det, i frykt for å bli såret ytterligere. Og av ren stolthet. 

"Likegyldig til meg og mine behov" er noe jeg ofte hører fra folk som sliter i sine forhold, i en eller annen ordlyd. Det er det jeg har kjent på selv også, før det har blitt brudd i diverse forhold opp gjennom årene. Når jeg har forlatt noen må jeg innrømme at jeg så lenge hadde følt på at jeg og mine behov hadde blitt så dårlig ivaretatt at jeg faktisk utviklet en slags likegyldighet til den andre part og hans behov. Jeg hadde vært i min egen sårhet så lenge at det ikke spilte noen rolle lenger, hva han følte og trengte fra meg. Mulighetene til å strekke ut en hånd og reparere var passert for både meg og ham. 

Men den muligheten hadde vært der leeenge før det faktisk ble et brudd. 

Min konklusjon i forhold til hvorfor så mange går fra hverandre er at sårhet og redsel for mer sårhet, samt ofte for mye stolthet (ikke ville/klare være den som rekker ut en hånd, innrømme sin sårhet og utrykke ønske om å reparere) styrer forhold mot døden.

Eneste kuren er ærlighet og kommunikasjon... men den er vanskelig å ta når ting allerede er sårt. Det er dessuten to som må ta den kuren når ting allerede har låst seg på et vondt sted, der begge er ensomme i sin smerte og sin frustrasjon. 

Et fint innlegg...og jeg vil legge til, personlighetsforskjeller. Hva man forventer og hvordan man snakker om det.

Jeg opplevde ikke egentlig at eksen ikke ivaretok mine behov, men det var noe i kommunikasjonen som gikk på skeive. Plutselig sa han sau og mente ku, hvis du skjønner. Jeg ante ikke hva han prata om. Og jeg sa spelsau og han bare, mener du sel? Sånn var det plutselig ofte. Vi snakka mye, men kunne plutselig ikke nå hverandre. Vi hadde ulike historier om hva som hadde skjedd, og når de var like, så var konklusjonen ulik. 

Og jeg sa ok, vi har en litt vond periode nå. Det blir bedre. Og han sa, nei, det er mer dritt enn som så. Og jeg sa ok, vil du snakke om det? Og han prøvde nok, men det ble bare 🐝🍬🐥👀🧟‍♂️ for meg. Jeg skjønte ikke hva han ville fram til, og om jeg evt kunne endre noe i handling uten å endre min personlighet. Parterapi ville han ikke til. Og jeg ble veldig sår på dette mystiske som var galt og som jeg måtte fikse. Da han slo opp, trodde jeg at ting var fiksa, langt på vei. Han hadde bedt om endringer, men ting hadde allerede endra seg i oss og spesielt i ham. Det hjelper ikke alltid en når begge strekker ut hender. 

Anonymkode: f9e27...50d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, a l'orange skrev:

Det blir litt som å skulle kjøpe sko. Man ser at alle andre har sko, så man går til skobutikken og kjøper et par. Noen kjøper for små sko og andre kjøper for store sko, men de tenker at det var jo noen fine eller rimelige sko, og det er sikkert sånn alle andre også opplever det å gå med sko. Og så går tiden. Og til slutt går man helt på veggen fordi man har vondt, av gnagsår eller flatklemte tær. Og så skylder man på skoene og tror det er deres feil at man har vondt. At alle andre som går med sko også lider. 

Og så klager man på skoene i stedet for sine egne skokjøper-egenskaper. 

Men nei, ikke alle sko er for store eller for små. Ikke alle sko gjør vondt.

Noen er helt perfekt.

Man kjøper sko i riktig størrelse, til det terrenget man skal gå i. Problemet er at man ikke kan bestille terreng. Sko som er perfekte på dansegulvet er helt feil på fjellet og omvendt, og selv om man velger seg en allværssko, kan det være at skoen ikke helt passer inn dit man kommer. Det kan begynne å vokse ut ting på foten som gjør tidligere behagelige sko, vonde å ha på. Etter graviditet kan noen oppleve at skoene ikke sitter helt rett lenger. Sko må dessuten vedlikeholdes, vaskes, pusses og sprayes. Iblant finnes ikke vedlikeholdet til skoene mer. Iblant mistes sko og skosåler blir borte. Noen mener at sko bør byttes ut med jevne mellomrom, eller i det minste varieres med andre sko i hverdagen. 

Anonymkode: f9e27...50d

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tenkt på dette en stund... har lurt på hvorfor det er så mange samlivsbrudd idag. Jeg hører ordene bonusbarn, stebarn, stemor, stefar, alenemor oftere en mor, far og sønn/datter. 

La meg med.en gang si at jeg ikke drar inn abdolutt alle her. Det finnes forhold med narkotika, alkohol, vold, missbruk, utroskap og lignende og er helt fair grunn til brudd. Men dette et et mindretall i forhold til de "vanlige" bruddene. 

Selv er jeg gift småbarnsfar og vi er en helt normal familie som for tiden lever ett vanlig A4 liv. 

Slik jeg ser det så varer ikke.mange forhold fordi man ikke deler på grunnverdiene. Jeg klarer ikke å fatte hvordan folk kan velge å bo sammen, få barn sammen, elske hverandre, men likevel velge å ha separat økonomi... det henger bare ikke på grep. Fokuset er MEG MEG MEG og det er nesten slik at man forbereder seg til ett fremtidig brudd. Det er ikke rart statistikken på brudd/skilsmisse er høy. Dette med økonomi er bare ett eksempel, men det er faktisk den viktigste faktoren... 

Mange her vil sikkert si at de elsker partneren sin såååå mye at de ville ofret livet for han/hun. Javel? Du vil ofre livet,men ikke dele pengene... nei de er bare dine! Altså bullshitt... 

Mange vil si at de.mistet følelsene for hverandre... det kan nok stemme. Men du mistet dem fordi dere ikke dele på.grunnverdiene. en mann/kvinne som du elsker så høyt, som har vært med på å gi deg barn, det mest elskeverdige, en person som du planla livet sammen med, mister ikke du følelser for sånn uten videre... da er det noe annet galt. 

Jeg ser at samfunnet går i den retningen at mange forhold vokser på et falskt håp og mates på en falsk måte i mange år, og det er ikke rart det blir brudd. Det er fordi fokuset er på MEG MEG MEG  og ikke VI VI VI. 

Jeg og kona har felles økonomi. Kunne ikke falle meg inn å dele på noe. Her spiller det ingen rolle hvem som bruker hva og hvem som betaler... selv om jeg tjener nesten dobbelt så mye. Målet og fokuset er OSS! Og ja... vi har hatt våre opp og nedturer... våre krangler, der noen har vært heftige...Vi er en kjernefamilie vi jobber oss gjennom.det og vi vet vi løser det på en eller annen måte... 

Anonymkode: cca66...66d

Folk skiller seg ikke fordi de velger partner av dårligere kvalitet enn før.

Folk skiller seg fordi en valgt partner i 2019 er nettopp det - en du har valgt å (for nå) dele livet med.

Folk skilte seg ikke før fordi en partner var en intektskilde, en nødvendig medarbeider i firmaet (gården) og barn ikke var noe en ønsket seg eller ikke men noe en fikk flest mulig av som aldersforsikring. Før giftet man seg og fikk barn fordi alternativet var et enda mer rævva liv enn for de som giftet seg.

Nå er alternativet til det meste et helt strålende liv. 

Noen har så utrolig vondt for å se at skilsmisse og samlivsbrudd er sunt. Det er et tegn på at samfunnet er friskt, ikke sykt og ekkelt sånn det var før.

Anonymkode: b059c...319

[Gjest CamillaCollett]

Hva gjør at noen velger en «meg»-holdning og ikke en «vi»-holdning? Er dette personer som alltid er slik, eller er de også i forhold med feil person? Ville de gitt mer hvis de var sammen med en annen? Kan man få dem til å endre holdning?

Det har jeg mang en gang lurt på. Og dette tror jeg også er grunnen til at mange blir selv om bidraget til forholdet er skeivt fordelt mellom partene - de håper på endring.

Jeg tror slike problemer typisk blir veldig tydelige når forholdet er under press. Tendensen har nok vært der før, men ikke så tydelig. Så går man barn og hus og jobber, og prioriteringene man gjør påvirker bestandig partneren. Manglende overskudd får folk til å velge forskjellig - noen aksepterer at det et lite «meg» en periode, andre får panikk av det. Det er ikke rart det blir konflikter. Det blir en ond sirkel, for konfliktene kommer nettopp på et tidspunkt hvor man ikke har kapasitet til dem. Det blir fristende å trekke seg unna og hente energi på egenhånd framfor å lene seg inn mot forholdet.

[Gjest Anonymus Notarius]

47 minutter siden, a l'orange skrev:

100% enig med deg i det du skriver her.

Jeg opplever også at det er dette trådstarter forsøker å si. At hvis man bare hadde vært litt mer forsiktig med å inngå forhold til «meg meg meg»-personene, så kunne de fleste fått til et «vi vi vi»-forhold.

Når man merker at den ene er egoistisk, ikke vil dele, enten det nå er tid eller penger eller energi, så bør det være nok til at man avslutter raskt, og heller ser etter noen andre. 

Det blir litt som å skulle kjøpe sko. Man ser at alle andre har sko, så man går til skobutikken og kjøper et par. Noen kjøper for små sko og andre kjøper for store sko, men de tenker at det var jo noen fine eller rimelige sko, og det er sikkert sånn alle andre også opplever det å gå med sko. Og så går tiden. Og til slutt går man helt på veggen fordi man har vondt, av gnagsår eller flatklemte tær. Og så skylder man på skoene og tror det er deres feil at man har vondt. At alle andre som går med sko også lider. 

Og så klager man på skoene i stedet for sine egne skokjøper-egenskaper. 

Men nei, ikke alle sko er for store eller for små. Ikke alle sko gjør vondt.

Noen er helt perfekt.

Og finner man de, så vil man ikke gå uten. 

 

Det vet jeg ikke, og derfor har jeg aldri heller påstått det. 

Beklager, men du skriver at du har brukt masse tid på å tenke ut dette etc og at "Så kommer du og bruker seks minutter på å lese innlegget mitt, lese artikkelen (antar jeg), samt å svare."

Altså sier du slik jeg forstår det at du har brukt masse tid på å komme frem til ditt svar mens jeg har brukt seks minutter...

[AnonymBruker]

36 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Manglende overskudd får folk til å velge forskjellig - noen aksepterer at det et lite «meg» en periode, andre får panikk av det. Det er ikke rart det blir konflikter. Det blir en ond sirkel, for konfliktene kommer nettopp på et tidspunkt hvor man ikke har kapasitet til dem. Det blir fristende å trekke seg unna og hente energi på egenhånd framfor å lene seg inn mot forholdet.

Dette.

Anonymkode: f9e27...50d

[a l'orange]

⭐

Endret 13. oktober 2020 av a l'orange

[Trolltunge]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Et fint innlegg...og jeg vil legge til, personlighetsforskjeller. Hva man forventer og hvordan man snakker om det.

Jeg opplevde ikke egentlig at eksen ikke ivaretok mine behov, men det var noe i kommunikasjonen som gikk på skeive. Plutselig sa han sau og mente ku, hvis du skjønner. Jeg ante ikke hva han prata om. Og jeg sa spelsau og han bare, mener du sel? Sånn var det plutselig ofte. Vi snakka mye, men kunne plutselig ikke nå hverandre. Vi hadde ulike historier om hva som hadde skjedd, og når de var like, så var konklusjonen ulik. 

Og jeg sa ok, vi har en litt vond periode nå. Det blir bedre. Og han sa, nei, det er mer dritt enn som så. Og jeg sa ok, vil du snakke om det? Og han prøvde nok, men det ble bare 🐝🍬🐥👀🧟‍♂️ for meg. Jeg skjønte ikke hva han ville fram til, og om jeg evt kunne endre noe i handling uten å endre min personlighet. Parterapi ville han ikke til. Og jeg ble veldig sår på dette mystiske som var galt og som jeg måtte fikse. Da han slo opp, trodde jeg at ting var fiksa, langt på vei. Han hadde bedt om endringer, men ting hadde allerede endra seg i oss og spesielt i ham. Det hjelper ikke alltid en når begge strekker ut hender. 

Anonymkode: f9e27...50d

Ja du har nok sikkert rett i det, men så er det jo også slik at ikke absolutt alle passer sammen. Noen forhold er ikke levedyktige i utgangspunktet, og noen forhold er det helt riktig å forlate (fysisk og psykisk vold for eksempel). 

Jeg tenkte på de forhold der det er/var virkelig kjærlighet, og man egentlig har valgt/mente å velge hverandre som livspartnere, gjerne har barn også, men så går det likevel galt. Der det har vært noe bra, verdt å ta vare på, men så går det likevel til h... 

Jeg må innrømme at jeg har måtte jobbe mye med min kommunikasjon i dette forholdet. Jeg tror min mann kunne ha sagt mye det du skriver om din eks, at jeg sa sau og mente ku. Jeg kunne til og med si mus og mene en flokk elefanter, for jeg innbilte meg at han forsto at jeg er så stolt og sta at når jeg innrømmet noe så var det toppen av isfjellet, og at han kjente meg godt nok til å forstå hvor mye som lå under. Det har tatt meg år å forstå at jeg må være konkret på ting. At han ikke forstår mitt indre liv, ser de sammenhenger JEG synes er åpenbare, og at han ikke instinktivt forstår mine behov og følelser rundt ting uten at jeg formidler dem. Konkret! Der og da! Jeg kan ikke komme dragende på 10 ulike ting som har såret meg, og som jeg setter i sammenheng, uker og måneder etter at første episode skjedde. Jeg må rett og slett være ærlig på hver eneste ting jeg reagerer på, der og da når det skjer, jeg må si konkret hvilke behov jeg har og jeg må være ærlig om hvilke følelser jeg EGENTLIG har. Jeg reagerer med sinne når jeg blir såret, og han forstår ikke da at jeg egentlig er såret (uansett hvor god erfaring han burde ha med meg), så jeg har måtte lære meg å stille meg så sårbar at jeg sier det som det er. At jeg er såret og lei meg, fordi... Redd fordi... 

Det er noe forbanna dritt til tider, for det er så mye lettere når jeg snakker med venninner. Jeg forteller dem hva som skjedde, og de forstår hva jeg føler rundt det uten at jeg må sette ord på følelsene. Hvorfor kan han ikke være slik, tenker jeg, men han er ikke slik, han er mann (og ikke en spesielt reflektert mann) og det er det jeg må forholde meg til. Dersom jeg vil bli forstått. Og det vil jeg jo! 

En ting jeg ikke reflekterte mye over før jeg innså dette er at han faktisk ønsker å forstå meg også, men han kunne det ikke når jeg var så lite konkret. Han så en sur kjerring, og visste at jeg var misfornøyd (med ham antagelig), og ble selv såret av det. Så ikke min sårhet i at han hadde såret meg, eller at jeg var redd for noe, for han visste jo ikke at jeg var såret/redd. Jeg var jo sinna!

For meg er det samme tingen, men det er ikke det for ham. Han tåler faktisk å høre "Jeg er lei meg fordi...", eller "Jeg reagerer slik fordi...", men at jeg er sinna, av uforståelig årsak, klarer han ikke å dekode eller takle bra. Det bare sårer ham... og så har vi det fort gående. Kommuniserer forbi hverandre. Sårer hverandre. 

Kommunikasjon er vanskelig og krevende! Noen ganger er det kanskje som du sier, umulig selv om begge forsøker. Det er kanskje ikke en vilje til å forstå, uansett. Det er ikke nok samhørighet og kjærlighet i bunnen til å ha ønske om å forstå. Ikke nok å bygge på til å ønske å jobbe hardt for å forstå og bli forstått. (For det er krevende!) 

Der det er sterke følelser er det imidlertid ofte vilje til å forstå, og mulig å gjøre det, dersom man våger å være ærlig og konkret. Likevel strander forhold ofte på dette likevel, fordi det å stille seg så åpen og sårbar, når man allerede er såret, er utrolig vanskelig. 

Snakker man med begge parter i et par (der det var et godt utgangspunkt for å vare) som sliter er sjansen bortimot 90% for at BEGGE føler seg misforstått, såret og krenket. De % som gjenstår har ene parten allerede gått med de følelsene så lenge at vedkommende har gitt opp og blitt "likegyldig". Da er bruddet like om hjørnet, og det skal ofte bare et lite påskudd til for at det skjer. 

Det som (jeg synes) er det vanskeligste med forhold er at selv om man lærer seg dette med hvor viktig det er å være ærlig og konkret, og å våge å stille seg sårbar selv om man allerede er såret, så er det lettere å feile på dette enn å gjøre det rett i hver vending over tid. Det er langt lettere å feile på dette enn det er å holde fast ved det, for når man er såret/føler seg krenket er det virkelig ikke lett å handle fornuftig. Da handler man på følelser... og gjør fort vondt verre. 

Noen har dessuten for mange ord på ting, og det egentlige budskapet drukner i FOR mye "jeg tenker ditt og datt og føler ditt og datt", og noen har for få ord på tanker og følelser, slik at det egentlige budskapet ikke formidles overhodet. 

Egentlig skal det så mye kjærlighet, vilje og forståelse til for å få et forhold til å fungere at det nærmest er rarere at noen får det til enn at svært mange feiler.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Jolene skrev:

Enig med deg. Uavhengig åpent/lukket forhold krever det sin innsats å holde forholdet levende. Spesielt ettersom årene går. Da må man legge inn mye innsats, fordi man må ha en holdning om å aktivt velge hverandre, igjen og igjen. Bare fordi man har åpent forhold, betyr ikke det at man ikke må pleie forholdet. Da snakker man i så tilfelle om noe man definitivt ikke har noen anelse om. Da får man enten gå litt stille i dørene selv, eller spørre oppriktige spørsmål.

Så hva var vitsen med avsporing? Kan jeg spørre hvor lenge du selv har vært i et forhold? Mitt forhold har per nå vart i nærmere 10 år, og jeg kan skrive under på at ingenting kommer gratis. Det krever innsats for å få et forhold til å vare over tid. Når et forhold er helt nytt og ferskt, krever det ikke samme innsats som etter mange år. Min mann og jeg er begge enige om at vi faktisk må pleie forholdet for å holde det ved like.

Det er vel ikke så viktig å pleie et åpent forhold? Hvis det skranter, ligger det jo i kontrakten at det bare er å hoppe over til en annen. Ditt skille mellom romtantisk sex og annen sex fremstår primært som tom og pompøs retorikk. Jeg tror det var Sissel Gran som sa at et åpent forhold er intet forhold. Det tror jeg hun har rett i. 

Anonymkode: 4bc4e...1c0

[Jolene]

4 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

OK, og jeg svarte at jeg har vært i et forhold omtrent like lenge som deg.

Ellers takk for utdypende svar. Hva er utroskap når man har et åpent forhold? Oppriktig spørsmål, altså.

For å svare på spørsmålet ditt, siterer jeg meg selv (har klippet vekk det som ikke svarer på spørsmålet):

4 timer siden, Jolene skrev:

Et åpent forhold er basert på noen kjerneverdier, som gjenspeiles i verdisynet man har. Og du har helt rett i at ikke alt aksepteres helles, for meg er de største svikene økonomisk utroskap, psykisk utroskap og vold. Dette er noe min mann og jeg har definert sammen, og som vi ofte snakker om. Kommunikasjon og respekt, blir dermed viktige grunnsteiner som du også skriver.

Dette er også noe jeg og min mann har definert sammen, altså ikke bare noe jeg har bestemt. Nettopp fordi det er viktig å deiniere sine rammer når man lever i et åpent forhold.

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ikke så viktig å pleie et åpent forhold? Hvis det skranter, ligger det jo i kontrakten at det bare er å hoppe over til en annen. Ditt skille mellom romtantisk sex og annen sex fremstår primært som tom og pompøs retorikk. Jeg tror det var Sissel Gran som sa at et åpent forhold er intet forhold. Det tror jeg hun har rett i. 

Anonymkode: 4bc4e...1c0

Hvorfor skulle det ikke være viktig å pleie et åpent forhold egentlig?

Uavhengig om man har åpent eller lukket forhold, er forholdet basert på flere elementer. Ett av elementene for et forhold, er jo at man elsker den man er sammen med. Dette er med på å gjøre forholdet unikt for de personene forholdet gjelder. For å bevare kjærlighet, er det viktig å holde liv i kjærligheten man deler, ellers dør den romantiske siden av forholdet ut. Andre viktige momenter er kommunikasjon, tillit og respekt. Fordi man må kunne kommunisere sammen som et par, både om hverdagen og de store tingene i livet. Eksempler på dette er å definere forholdets rammer, hva som betegnes som utroskap, hva som føles greit/ikke greit, fremtid og verdisyn. Snakker man ikke om disse tingene, kan det være en direkte årsak til brudd.
Man må dessuten kunne stole på sin partner, at partner ikke lyver til en, at man ikke foretar handlinger som er ugreie eller annet. Jeg må feks kunne stole på min mann når det kommer til økonomi, samliv og alt annet. Det å ikke ha tillit til sin partner - er for meg et varselstegn på at noe er alvorlig galt i forholdet.
Respekt er også viktig, fordi man må ha respekt for sin partner. Uavhengig hva den respekten innebærer, da det kan bety meninger, livssyn, karrierevalg også videre. Har man ikke respekt, er noe galt i forholdet.
For meg er alle disse tingene viktig, uavhengig om jeg lever i et åpent eller lukket forhold. Jeg har prøvd begge deler, og et lukket forhold passer ikke for meg, til tross for at jeg per nå kunne definert mitt ekteskap som lukket. Det leder meg over til spørsmålet om hvorfor jeg ikke kaller ekteskapet mitt lukket? Fordi det ikke er et lukket ekteskap, etter ønske fra både min mann og meg. Vi liker frihetsfølelsen et åpent forhold gir, men per i dag praktiseres det ikke. Dette kan jeg slå fast, fordi jeg kommuniserer med min mann og vi har gjensidig respekt og tillit til det vi deler.

Dersom forholdet skranter
For vårt forhold fungerer det ikke sånn at det bare er å "hoppe over til en annen" dersom forholdet skranter. Heller tvert om. Dersom vi hadde opplevd at forholdet skranter, lukker vi forholdet til vi har funnet en løsning på problemet. Dette er noe vi avklarte tidlig i forholdet vårt, ved å kommunisere dette. Nettopp fordi vi ikke bruker andre mennesker for å løse våre problemer. Det skal sies at vi aldri har benyttet oss av dette, men dette er en del av vårt forhold slik at jeg svarer på hva vi ville gjort i en tenkt situasjon.

Forskjellen mellom romantisk sex og tilfeldig sex
Både min mann og jeg har denne definisjonen, at det er en forskjell mellom romantisk sex og tilfeldig sex. Dette er en definisjon vi begge har hatt, lenge før vi ble sammen. Definisjonen er i grunn veldig enkel: Romantisk sex er sex med følelser, og den type sex kan man kun ha med noen man virkelig er glad i. Tilfeldig sex, det ligger litt i ordet, det er tilfeldig og ikke med en person man er i et forhold med. Hva du måtte mene om det, må du gjerne utdype, da ditt innlegg strengt talt ikke bidro noe til debatten, annet enn avsporing og stråmenn.

Jeg lever forøvrig fint i mitt forhold, hvor jeg er ærlig med meg selv og hva jeg ønsker i et forhold, det samme er min mann. Bare fordi samlivsterapauter eller annet sier noe motstridende til lukket forhold, betyr ikke det at det er fasiten. For fasiten ligger hos hvert eneste par, uavhengig rammene man setter. Jeg har tidligere vært i et monogamt forhold, med en som mente at kyssing med en annen var utroskap. Gjett to ganger hvem som var utro? Jeg kan gi et lite hint; det var ikke meg . Nettopp fordi jeg mener det er utrolig viktig å snakke sammen om hva man mener og tenker er rammene for et godt forhold, men enda viktigte; man må faktisk leve etter de tingene man blir enige om. Da jeg og han jeg hadde et lukket forhold med snakket om dette, mente han at lukket forhold var viktig og at utroskap startet ved kyssing. Da han var utro og foreslo lukket forhold, sa jeg nei til dette. Fordi rammene om et åpent/lukket forhold begynner ikke med at en viser at man ikke respekterer partner eller respekterer det man blir enige om.

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ikke så viktig å pleie et åpent forhold? Hvis det skranter, ligger det jo i kontrakten at det bare er å hoppe over til en annen. Ditt skille mellom romtantisk sex og annen sex fremstår primært som tom og pompøs retorikk. Jeg tror det var Sissel Gran som sa at et åpent forhold er intet forhold. Det tror jeg hun har rett i. 

Anonymkode: 4bc4e...1c0

Nå er jeg ikke den du spør, og jeg har ikke et åpent forhold nå, men vi hadde det. 

Det å være i et åpent forhold er ikke mindre forpliktende eller mindre krevende, det er mer forpliktende og mer krevende. Man må være så trygge på hverandre og på valget av hverandre at andre ikke truer det. Ha valgt hverandre på et så sikkert og trygt grunnlag at forholdet står virkelig sikkert. 

Vi måtte slutte med å ha åpent forhold da vi fikk problemer av helt annen art. Da tilliten og tryggheten på oss og på hverandre vaklet var det ikke lenger mulig å ha åpent forhold, fordi vi ikke var så grunnleggende trygge på hverandre lenger at ingen og ingenting truet oss som par. 

Problemene våre gikk på økonomi og samarbeid, ikke på andre, men uten en svært sikker tro på oss to, og at vi som par på en måte var hugget i sten, så var det ikke nok tillit og tro til å kunne leve slik. 

Et åpent forhold krever mer tillit til hverandre, respekt for hverandre og ivaretakelse av partners følelsesmessige behov enn et monogamt forhold. Ikke mindre! 

Vi har aldri kommet dit igjen at vi står trygt nok til å ha åpent forhold igjen. Jeg vet at vi begge savner det vi hadde. Ikke så mye muligheten til å ha sex med andre som den utrolige tryggheten til hverandre og troen på hverandre, men vi har ikke klart å legge ting bak oss og få den grunnleggende tilliten til hverandre tilbake. 

NÅ kunne det fristet å hoppe over til noe annet. Hadde vi forsøkt oss på åpent forhold nå, når vi ikke står så støtt i hverandre, så "hadde det lagt i kontrakten" at vi begge egentlig søkte ut av forholdet. Lett kunne hoppet over til noe annet, som fristet mer, fordi vi begge mangler litt tillit, mens med en ny kunne vi begynne med blanke ark. 

Siden vi er enige om å kjempe for forholdet og for hverandre er åpent forhold borte fra bordet. Vi er ikke sterke nok som par til å kunne ha det!

Man må stå svært trygt i valget av partner for å kunne ha et åpent forhold, og forholdet må ivaretas og pleies svært svært godt! 

Anonymkode: e9004...55e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi det kan være krevende å leve sammen. Man blir utfordra på mange måter enn av venner. Folk har problemer. Livet kan være utfordrende. 

Hvilke problemer har dere selv hatt som familie som dere løste og kom gjennom?

Anonymkode: f9e27...50d

Jah... hva har vi IKKE hatt av problemer? Skal vi se... vi har kranglet om kjøp av leilighet, barn, oppdragelse, økonomi, ferier, familie dvs angående vår nære familie... ehhh... det er bare noen eksempler. Og jeg kan love deg at mange av disse diskusjonene har vært heftige og høylitte og gråting fra kvinnens side. Hun er mer følsom da... 

Hvordan vi har løst dette? Ved å kommunisere bedre, komme til kompromisser, prøve å forstå motpartens argumenter og følelser, og det viktigste er å tenke i den retning som er best for oss som familie. 

Når vi tenker tilbake i tid så ser vi hvor dumme og barnslige vi egentlig var. De er nesten slik så vi skammes over oppførselen i enkelte situasjoner. 

Med tiden har vi bare mer og mer fokus på OSS og ikke MEG. Idag løser vi alle problemene svært enkelt ved å diskutere rolig. Selv om vi ikke er enige. Men det aller viktigste er grunnprinsippene som jeg snakket om. Det er mye enklere når begge har noelunde like og har samme fokus og mål for fremtiden. 

Ett eksempel bare: vi kranglet f.eks om hvor mye mine foreldre blandet seg inn i vårt liv. Jeg innså det ikke da, og prøvde hele tiden å motbevise dette selv om jeg innerst inne visste at kona hadde rett. Jeg tenkte mer i "MEG" retning istedenfor "OSS". På ett tidspunkt innså jeg at hun hadde rett og jeg svinget helt av veien... husker jeg tenkte "hva faen holder jeg på med"? Den kvinnen som sitter forran meg er kona mi, mor til mine barn, en som jeg elsker og ei som elsker meg. Ei som jeg skal dele livet med... der og da var det slutt på problemet. Jeg gjorde opp for meg, sa det på en pen måte til min familie at de.måtte trekke litt tilbake og la oss få styre livet selv. De har etterhvert forstått at det ikke nytter å prøve å blande seg inn enfang. De vet jeg setter kona og OSS først.... 

Dette er bare ett eksempel og sånne ting fantest på kona sin side også. 

Idag har vi fokus på OSS som familie uansett hvilket valg vi tar, uansett hva vi planlegger osv osv... og vi elsker hverandre mer og mer for hver dag. 😀

Anonymkode: cca66...66d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jah... hva har vi IKKE hatt av problemer? Skal vi se... vi har kranglet om kjøp av leilighet, barn, oppdragelse, økonomi, ferier, familie dvs angående vår nære familie... ehhh... det er bare noen eksempler. Og jeg kan love deg at mange av disse diskusjonene har vært heftige og høylitte og gråting fra kvinnens side. Hun er mer følsom da... 

Hvordan vi har løst dette? Ved å kommunisere bedre, komme til kompromisser, prøve å forstå motpartens argumenter og følelser, og det viktigste er å tenke i den retning som er best for oss som familie. 

Når vi tenker tilbake i tid så ser vi hvor dumme og barnslige vi egentlig var. De er nesten slik så vi skammes over oppførselen i enkelte situasjoner. 

Med tiden har vi bare mer og mer fokus på OSS og ikke MEG. Idag løser vi alle problemene svært enkelt ved å diskutere rolig. Selv om vi ikke er enige. Men det aller viktigste er grunnprinsippene som jeg snakket om. Det er mye enklere når begge har noelunde like og har samme fokus og mål for fremtiden. 

Ett eksempel bare: vi kranglet f.eks om hvor mye mine foreldre blandet seg inn i vårt liv. Jeg innså det ikke da, og prøvde hele tiden å motbevise dette selv om jeg innerst inne visste at kona hadde rett. Jeg tenkte mer i "MEG" retning istedenfor "OSS". På ett tidspunkt innså jeg at hun hadde rett og jeg svinget helt av veien... husker jeg tenkte "hva faen holder jeg på med"? Den kvinnen som sitter forran meg er kona mi, mor til mine barn, en som jeg elsker og ei som elsker meg. Ei som jeg skal dele livet med... der og da var det slutt på problemet. Jeg gjorde opp for meg, sa det på en pen måte til min familie at de.måtte trekke litt tilbake og la oss få styre livet selv. De har etterhvert forstått at det ikke nytter å prøve å blande seg inn enfang. De vet jeg setter kona og OSS først.... 

Dette er bare ett eksempel og sånne ting fantest på kona sin side også. 

Idag har vi fokus på OSS som familie uansett hvilket valg vi tar, uansett hva vi planlegger osv osv... og vi elsker hverandre mer og mer for hver dag. 😀

Anonymkode: cca66...66d

Kan bare legge til at vi idag krangler SVÆRT sjeldent... jeg tror det kommet av at vi stoler på hverandre, vet vi setter hverandre først fremfor alt annet, at vi ikke ville gjort noe som ville skadet familien, at vi deler økonomi og ikke har noe som heter mine og dine penger... 

Anonymkode: cca66...66d

[AnonymBruker]

Vi har delt økonomi, mest fordi jeg ikke ønsker at å ta fra en fellespott for snus og motorsykkel. Føles bedre ut å ha mine egne lommepenger etter at alt annet er betalt. Kona tjener litt mer enn meg, så jeg hadde sikkert «tjent» på felles økonomi. Jeg ønsker det ikke likevel. Ikke hadde jeg brukt mindre på snus og MC heller. Hadde bare hatt dårlig samvittighet etter å ha brukt «våre» penger på slikt. 

Anonymkode: ff6bb...241

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan bare legge til at vi idag krangler SVÆRT sjeldent... jeg tror det kommet av at vi stoler på hverandre, vet vi setter hverandre først fremfor alt annet, at vi ikke ville gjort noe som ville skadet familien, at vi deler økonomi og ikke har noe som heter mine og dine penger... 

Anonymkode: cca66...66d

Så tidligere hadde dere ikke felles økonomi og da krangla dere om penger?

Anonymkode: f9e27...50d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så tidligere hadde dere ikke felles økonomi og da krangla dere om penger?

Anonymkode: f9e27...50d

Nei... vi har alltid hatt fellesøkonomi. Vi har aldri hatt krangel som gikk ut på selve forbruket eller mine og dine penger... vi har kanskje aldri kranglet men heller vært uenig og da diskutert... 

F.eks hvor.mye vi skulle låne ved kjøp av leilighet.. skal vi låne 2 mill eller 3 mill eller 4.... altså hva som var.mest fornuftug for oss. 

Fellesøkonomi uansett ja...

Anonymkode: cca66...66d

[AnonymBruker]

3 timer siden, Jolene skrev:

For å svare på spørsmålet ditt, siterer jeg meg selv (har klippet vekk det som ikke svarer på spørsmålet):

Dette er også noe jeg og min mann har definert sammen, altså ikke bare noe jeg har bestemt. Nettopp fordi det er viktig å deiniere sine rammer når man lever i et åpent forhold.

Hvorfor skulle det ikke være viktig å pleie et åpent forhold egentlig?

Uavhengig om man har åpent eller lukket forhold, er forholdet basert på flere elementer. Ett av elementene for et forhold, er jo at man elsker den man er sammen med. Dette er med på å gjøre forholdet unikt for de personene forholdet gjelder. For å bevare kjærlighet, er det viktig å holde liv i kjærligheten man deler, ellers dør den romantiske siden av forholdet ut. Andre viktige momenter er kommunikasjon, tillit og respekt. Fordi man må kunne kommunisere sammen som et par, både om hverdagen og de store tingene i livet. Eksempler på dette er å definere forholdets rammer, hva som betegnes som utroskap, hva som føles greit/ikke greit, fremtid og verdisyn. Snakker man ikke om disse tingene, kan det være en direkte årsak til brudd.
Man må dessuten kunne stole på sin partner, at partner ikke lyver til en, at man ikke foretar handlinger som er ugreie eller annet. Jeg må feks kunne stole på min mann når det kommer til økonomi, samliv og alt annet. Det å ikke ha tillit til sin partner - er for meg et varselstegn på at noe er alvorlig galt i forholdet.
Respekt er også viktig, fordi man må ha respekt for sin partner. Uavhengig hva den respekten innebærer, da det kan bety meninger, livssyn, karrierevalg også videre. Har man ikke respekt, er noe galt i forholdet.
For meg er alle disse tingene viktig, uavhengig om jeg lever i et åpent eller lukket forhold. Jeg har prøvd begge deler, og et lukket forhold passer ikke for meg, til tross for at jeg per nå kunne definert mitt ekteskap som lukket. Det leder meg over til spørsmålet om hvorfor jeg ikke kaller ekteskapet mitt lukket? Fordi det ikke er et lukket ekteskap, etter ønske fra både min mann og meg. Vi liker frihetsfølelsen et åpent forhold gir, men per i dag praktiseres det ikke. Dette kan jeg slå fast, fordi jeg kommuniserer med min mann og vi har gjensidig respekt og tillit til det vi deler.

Dersom forholdet skranter
For vårt forhold fungerer det ikke sånn at det bare er å "hoppe over til en annen" dersom forholdet skranter. Heller tvert om. Dersom vi hadde opplevd at forholdet skranter, lukker vi forholdet til vi har funnet en løsning på problemet. Dette er noe vi avklarte tidlig i forholdet vårt, ved å kommunisere dette. Nettopp fordi vi ikke bruker andre mennesker for å løse våre problemer. Det skal sies at vi aldri har benyttet oss av dette, men dette er en del av vårt forhold slik at jeg svarer på hva vi ville gjort i en tenkt situasjon.

Forskjellen mellom romantisk sex og tilfeldig sex
Både min mann og jeg har denne definisjonen, at det er en forskjell mellom romantisk sex og tilfeldig sex. Dette er en definisjon vi begge har hatt, lenge før vi ble sammen. Definisjonen er i grunn veldig enkel: Romantisk sex er sex med følelser, og den type sex kan man kun ha med noen man virkelig er glad i. Tilfeldig sex, det ligger litt i ordet, det er tilfeldig og ikke med en person man er i et forhold med. Hva du måtte mene om det, må du gjerne utdype, da ditt innlegg strengt talt ikke bidro noe til debatten, annet enn avsporing og stråmenn.

Jeg lever forøvrig fint i mitt forhold, hvor jeg er ærlig med meg selv og hva jeg ønsker i et forhold, det samme er min mann. Bare fordi samlivsterapauter eller annet sier noe motstridende til lukket forhold, betyr ikke det at det er fasiten. For fasiten ligger hos hvert eneste par, uavhengig rammene man setter. Jeg har tidligere vært i et monogamt forhold, med en som mente at kyssing med en annen var utroskap. Gjett to ganger hvem som var utro? Jeg kan gi et lite hint; det var ikke meg . Nettopp fordi jeg mener det er utrolig viktig å snakke sammen om hva man mener og tenker er rammene for et godt forhold, men enda viktigte; man må faktisk leve etter de tingene man blir enige om. Da jeg og han jeg hadde et lukket forhold med snakket om dette, mente han at lukket forhold var viktig og at utroskap startet ved kyssing. Da han var utro og foreslo lukket forhold, sa jeg nei til dette. Fordi rammene om et åpent/lukket forhold begynner ikke med at en viser at man ikke respekterer partner eller respekterer det man blir enige om.

Som ventet mange ord, men lite innhold. Hvilke private og sære definisjoner av romantisk sex du og dine menn måtte ha, er av liten interesse i en generell diskusjon. Primært synes jeg dette er en patetisk forsvarstale for en tom livsstil. Jeg er som sagt enig med Sissel Gran.

Anonymkode: 4bc4e...1c0