Jump to content
SchrödingersKatt

Schrödingers katt

Recommended Posts

SchrödingersKatt
2 timer siden, Jessica Hamby skrev:

Det har ikke noe å si om de har bestemt seg for at du ikke vet ditt eget beste. Som du sier selv, så er du ikke umyndiggjort, og de ville aldri klart å umyndiggjøre deg uansett. Hodet ditt fungerer og du er fullt og helt i stand til å forstå konsekvensene av alt som skjer.

Ja, kalorier er viktige i en tilhelingsprosess, men det er da sannelig din psykiske helse også. Det ER du som bestemmer! For meg var det en stor trygghet å vite at jeg kunne gå (vel, bli trillet...) ut av sykehuset når som helst hvis jeg bestemte meg for det, og at jeg kunne nekte hvis det var noe jeg absolutt ikke ville gjennomføre. Den tryggheten gjorde at jeg forble på sykehuset,og at jeg stort sett gjorde som legene anbefalte. Fordi det ikke bare var deres valg, det var mitt valg også.

At legene ødelegger den tryggheten for deg gjør meg rasende. Du skal ikke ligge der med panikkanfall i tillegg til alt det andre du gjennomgår.

Masse klemmer :klemmer:

Spot on! Hadde en lege hatt vett til å formidle det du skrev der, til meg eller til enhver pasient, hadde det løst mange problemer hos mange! Også meg! Herregud, det du sier er så sant. Jeg skal skrive det ned og få dette poenget fram til legene. Det var så bra forklart at jeg håper noen av dem får en aha-opplevelse.

Tror du og jeg er ekstremt like rundt alle disse problemstillingene, du sier iallefall det jeg tenker. 👍

Klem!

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Madammimsimsalabim
2 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Ja, det er logisk. Heling krever mye energi. Og jeg belager meg jo på sonde om det blir fysisk umulig å svelge også, det har jeg fortalt dem. Om den skaden kommer i løpet av de siste åtte strålingene er vanskelig å si. Spent på hvordan bunnen av den dalen ser ut, forresten. Hvor ille blir det før det går oppover igjen?

Jeg har både TV på enerommet mitt, Netflix, kryssord, lydbøker og musikk, så sånn i grunn er det ganske fint å være her. Badet er på gangen, men det er så rolig på avdelingen her så det går bra. :) Bare eldre som stort sett holder senga. Nå fikk jeg akkurat blomster på døra også. 😱 Jøss. Dagen i dag ble ikke så verst.

:hug: 

Det er jo vanskelig å si hvor ille ting blir før det snur, men du er jo nå ganske nært slutten av behandlingsløpet. Heldivis er det ikke så mye tid igjen nå før det skal begynne å snu. Jeg er glad for at smertelindringen fungerer godt der. Jeg tror det er viktig å opprettholde en følelse av normalitet, så lenge man kan. I allefall har det vært det for meg, med mer eller mindre hell. 😜

Heldig at det er lov med blomster der! På sykehusene jeg har vært står det skilt overalt: "Forbudt med levende blomster!" Det er noe enkelt med blomster å forholde seg til, enkel skjønnhet, så lenge man ikke er allergisk da. 😂

Håper du får en god kveld og at morgendagen blir god, og ikke bekymrer deg over de tulletingene helsepersonell kan si. Jeg bare ignorerer de meste de sier etter noen års erfaring. Jeg har hørt så mange utrolige vanvittige ting komme ut av enkelte at jeg angrer på at jeg ikke har opptak! 😂

:klem1:

Share this post


Link to post
Share on other sites
Puffedama

Det virker så utrolig unødvendig at de skal pushe deg på dette med sonden all den tid du får I deg det du trenger. Kjære vene, du sier jo selv at du gjør det hvis du må (og det har du jaggu bevist gjennom å være så tøff og ta alle ubehageligheter på strak arm hittil), og allikevel holder de på sånn? Det er sjokkerende, rett og slett. Det er noe med å beholde selvbestemmelsesretten og slippe å bli mistenkeliggjort og umyndiggjort som er så viktig. Hvorfor, unnskyld språket, k*dder de det så til nå mot slutten av behandlingen? :tristbla: 

Godt du har støtte I de kloke damene her inne som har vandret veien før deg, Schrödinger. Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med siden jeg har lite erfaring selv. Men jeg har allerede skjønt at det antagelig er en fight som venter på meg også, dog I mindre skala- retten til å slippe rekonstruksjon. Det er en gjennomgangstone hos de jeg har vært I kontakt med at brystene egentlig er veldig viktige for deg, og du har mye identitet og selvfølelse der, og rekonstruksjon er en hardt tilkjempet rettighet man skal benytte seg av... og hvis du ikke ønsker det, er du sikkert I sjokk-og-panikkfasen og vet ikke helt ditt eget beste. At noen av oss faktisk bare ønsker minst mulig inngrep, og ikke sørger spesielt over at en velbrukt hengepupp kan få pensjonere seg for godt, er tydeligvis ikke et vanlig scenario :roll: 

Netflix, musikk, lydbøker og fredelige medpasienter høres ikke så aller verst ut, da. Og blomster! Jeg har heller aldri vært på et sykehus der det er lov med blomster. Sikkert fornuftig, men synd. Blomster er så pene, og et standard sykehusrom kan ha godt av litt farge.... Og så blir det litt som med disse røyking forbudt-skiltene (som jeg er veldig for, altså) ved inngangen til alle bygningene på Radium. "RØYKING FORBUDT AV HENSYN TIL PASIENTENE", star det, men som regel er det jo pasientene som har kreket seg ut og star der og damper :fnise: 

Krysser fingrene for at du får en god dag og blir behandlet bra. Og så er du ett skritt nærmere å være ferdig :klem: 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
40 minutter siden, Puffedama skrev:

Det virker så utrolig unødvendig at de skal pushe deg på dette med sonden all den tid du får I deg det du trenger. Kjære vene, du sier jo selv at du gjør det hvis du må (og det har du jaggu bevist gjennom å være så tøff og ta alle ubehageligheter på strak arm hittil), og allikevel holder de på sånn? Det er sjokkerende, rett og slett. Det er noe med å beholde selvbestemmelsesretten og slippe å bli mistenkeliggjort og umyndiggjort som er så viktig. Hvorfor, unnskyld språket, k*dder de det så til nå mot slutten av behandlingen? :tristbla: 

Godt du har støtte I de kloke damene her inne som har vandret veien før deg, Schrödinger. Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med siden jeg har lite erfaring selv. Men jeg har allerede skjønt at det antagelig er en fight som venter på meg også, dog I mindre skala- retten til å slippe rekonstruksjon. Det er en gjennomgangstone hos de jeg har vært I kontakt med at brystene egentlig er veldig viktige for deg, og du har mye identitet og selvfølelse der, og rekonstruksjon er en hardt tilkjempet rettighet man skal benytte seg av... og hvis du ikke ønsker det, er du sikkert I sjokk-og-panikkfasen og vet ikke helt ditt eget beste. At noen av oss faktisk bare ønsker minst mulig inngrep, og ikke sørger spesielt over at en velbrukt hengepupp kan få pensjonere seg for godt, er tydeligvis ikke et vanlig scenario :roll: 

Netflix, musikk, lydbøker og fredelige medpasienter høres ikke så aller verst ut, da. Og blomster! Jeg har heller aldri vært på et sykehus der det er lov med blomster. Sikkert fornuftig, men synd. Blomster er så pene, og et standard sykehusrom kan ha godt av litt farge.... Og så blir det litt som med disse røyking forbudt-skiltene (som jeg er veldig for, altså) ved inngangen til alle bygningene på Radium. "RØYKING FORBUDT AV HENSYN TIL PASIENTENE", star det, men som regel er det jo pasientene som har kreket seg ut og star der og damper :fnise: 

Krysser fingrene for at du får en god dag og blir behandlet bra. Og så er du ett skritt nærmere å være ferdig :klem: 

 

Ja, det er unødvendig når det blir sånn!

Men, gode nyheter. :hoppe: Hadde legevisitt nå nettopp, og jeg fikk formidla alt på en sånn måte at legen skjønte alt! Hun kommer til å forklare det til det tverrfaglige teamet for meg, og oppdatere journalen. Hun setter også opp en samtale med psykiatrisk sykepleier til meg slik at jeg har noen å prate med om alle disse følelsene rundt .. alt egentlig. Også dette var på mitt iniativ. ;)

Så nå sitter jeg med en sånn «wow, hva skjedde nå egentlig» og føler meg fantastisk. Og fantastisk, DET er lenge siden det. 😂 Må selvølgelig gi massiv kreditt til steroidene jeg tok i går og i dag også. ;) 

Jeg tror jeg er veldig heldig med avdelingen min! Jeg fikk to blomster til i går inkludert en helt nydelig enorm orkidé, så nå ser rommet mitt virkelig lekkert ut. Jeg kan gå i mine egne klær, er fri til gå hvor og når som helst så lenge jeg sier i fra, og får servert alt jeg vil, når jeg vil. Besøkende kan jeg har her når som helst på døgnet, så lenge jeg vil. Vil jeg ha perm så får jeg det.

Bare en stråling i dag nå straks, så kan jeg gjøre hva jeg vil resten av dagen. Det blir en lang dusj og avslapping i senga med serier tror jeg. Og en tur på sykehuskafé med svigers. Åh, det føles så godt å være litt ovenpå igjen! NÅ gleder jeg meg oppriktig til neste fredag og å bli helt ferdig. I morgen er det én uke igjen! :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
1 time siden, Puffedama skrev:

Det virker så utrolig unødvendig at de skal pushe deg på dette med sonden all den tid du får I deg det du trenger. Kjære vene, du sier jo selv at du gjør det hvis du må (og det har du jaggu bevist gjennom å være så tøff og ta alle ubehageligheter på strak arm hittil), og allikevel holder de på sånn? Det er sjokkerende, rett og slett. Det er noe med å beholde selvbestemmelsesretten og slippe å bli mistenkeliggjort og umyndiggjort som er så viktig. Hvorfor, unnskyld språket, k*dder de det så til nå mot slutten av behandlingen? :tristbla: 

Godt du har støtte I de kloke damene her inne som har vandret veien før deg, Schrödinger. Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med siden jeg har lite erfaring selv. Men jeg har allerede skjønt at det antagelig er en fight som venter på meg også, dog I mindre skala- retten til å slippe rekonstruksjon. Det er en gjennomgangstone hos de jeg har vært I kontakt med at brystene egentlig er veldig viktige for deg, og du har mye identitet og selvfølelse der, og rekonstruksjon er en hardt tilkjempet rettighet man skal benytte seg av... og hvis du ikke ønsker det, er du sikkert I sjokk-og-panikkfasen og vet ikke helt ditt eget beste. At noen av oss faktisk bare ønsker minst mulig inngrep, og ikke sørger spesielt over at en velbrukt hengepupp kan få pensjonere seg for godt, er tydeligvis ikke et vanlig scenario :roll: 

Netflix, musikk, lydbøker og fredelige medpasienter høres ikke så aller verst ut, da. Og blomster! Jeg har heller aldri vært på et sykehus der det er lov med blomster. Sikkert fornuftig, men synd. Blomster er så pene, og et standard sykehusrom kan ha godt av litt farge.... Og så blir det litt som med disse røyking forbudt-skiltene (som jeg er veldig for, altså) ved inngangen til alle bygningene på Radium. "RØYKING FORBUDT AV HENSYN TIL PASIENTENE", star det, men som regel er det jo pasientene som har kreket seg ut og star der og damper :fnise: 

Krysser fingrene for at du får en god dag og blir behandlet bra. Og så er du ett skritt nærmere å være ferdig :klem: 

 

Ønsker deg lykke til med din fight også, selvfølgelig. Det er liksom slik at om man ikke velger og gjør det som så generalisert forventet, så er man automatisk «irrasjonell». Det skal så lite til, og retten til å bli hørt og forstått blir til en kamp. 😣

Share this post


Link to post
Share on other sites
Jessica Hamby
2 hours ago, SchrödingersKatt said:

Ja, det er unødvendig når det blir sånn!

Men, gode nyheter. :hoppe: Hadde legevisitt nå nettopp, og jeg fikk formidla alt på en sånn måte at legen skjønte alt! Hun kommer til å forklare det til det tverrfaglige teamet for meg, og oppdatere journalen. Hun setter også opp en samtale med psykiatrisk sykepleier til meg slik at jeg har noen å prate med om alle disse følelsene rundt .. alt egentlig. Også dette var på mitt iniativ. ;)

Så nå sitter jeg med en sånn «wow, hva skjedde nå egentlig» og føler meg fantastisk. Og fantastisk, DET er lenge siden det. 😂 Må selvølgelig gi massiv kreditt til steroidene jeg tok i går og i dag også. ;) 

Jeg tror jeg er veldig heldig med avdelingen min! Jeg fikk to blomster til i går inkludert en helt nydelig enorm orkidé, så nå ser rommet mitt virkelig lekkert ut. Jeg kan gå i mine egne klær, er fri til gå hvor og når som helst så lenge jeg sier i fra, og får servert alt jeg vil, når jeg vil. Besøkende kan jeg har her når som helst på døgnet, så lenge jeg vil. Vil jeg ha perm så får jeg det.

Bare en stråling i dag nå straks, så kan jeg gjøre hva jeg vil resten av dagen. Det blir en lang dusj og avslapping i senga med serier tror jeg. Og en tur på sykehuskafé med svigers. Åh, det føles så godt å være litt ovenpå igjen! NÅ gleder jeg meg oppriktig til neste fredag og å bli helt ferdig. I morgen er det én uke igjen! :klem:

Å, nå ble jeg glad! :hoppendeglad: Har tenkt så mye på deg og hadde et håp om at det ordnet seg. Og så bra at ordene mine i går ga mening. Jeg roter fortsatt med ord, og det blir jo ekstra mye tull når man blir skikkelig sint i tillegg :fnise: 

At du får ha blomster har kanskje noe med enerommet å gjøre? Ingen allergiske og nysende pasienter å ta hensyn til. Nå håper jeg du får en kjempefin innspurt. En uke går fort! 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Jessica Hamby

@Puffedama Jeg lo godt av historien din om raushet. Jeg blir helt matt ved tanken på en så travel hverdag! Og hvem vet, kanskje du blir enda mer effektiv uten en ekstra pupp å dra på :P 

Men for å være litt seriøs også. Jeg syntes det var så trist med flere av kvinnene jeg snakket med på sykehuset. De som følte at de mistet noe av verdien som kvinne når de mistet en pupp eller ble noen kjønnshormoner fattigere, enten på grunn av østrogenblokkere eller kirurgiske inngrep. Legene dine har nok møtt mange av dem, og derfor virker valget ditt rart for dem.

Jeg mener selvfølgelig ikke at det gjelder alle som velger rekonstruksjon. Noen vet at de er akkurat like mye verdt, men vil bare at klærne fortsatt skal passe!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Handful

Jeg er så glad for de siste innleggene dine Schrødinger! Stor klem! Og heia deg i innspurten! 

Puffedama; jeg lo også godt av raushetshistorien. Du må jo være en eller annen kjent komiker eller blogger eller noe sånt, i virkeligheten! 😅

Vi har også vært litt borti den mentaliteten der, de skulle absolutt ha oss til å lagre sperm i sædbanken, og måtte forsikre seg veldig nøye om vi var helt sikre på at vi ikke vil ha flere barn... (Og det selv om muligheten antageligvis vil komme tilbake senere.) 

Mannen er litt bedre nå, har luftet hund og lekt med barna :) Svigermor har kommet fra sykehus til noe kortidsopphold, og vi har hatt en super vaskedame på besøk (altså, hun måkte trappa også - helt av seg selv) og det er snart helg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
8 timer siden, Jessica Hamby skrev:

Å, nå ble jeg glad! :hoppendeglad: Har tenkt så mye på deg og hadde et håp om at det ordnet seg. Og så bra at ordene mine i går ga mening. Jeg roter fortsatt med ord, og det blir jo ekstra mye tull når man blir skikkelig sint i tillegg :fnise: 

At du får ha blomster har kanskje noe med enerommet å gjøre? Ingen allergiske og nysende pasienter å ta hensyn til. Nå håper jeg du får en kjempefin innspurt. En uke går fort! 

Ja, disse ordene. 😬 Det stokker seg ofte! 

Det kan hende det er derfor, at det bare er enerom her. 😊 Så glad for den ekstra pynten og lite rigide regler iallefall.

Fikk faktisk snakket med psykiatrisk sykepleier i allerede i dag. Det var intenst, og da hun spurte «er du redd for å dø»? og jeg bare blir stille, så «er det ubehagelig at jeg spør om det?» så begynte jeg bare å stortute. Og det er vel det ultimate kontrolltapet for meg, å gråte foran en fremmed. I tillegg kommer jo de dårlige prognosene fram i tankene mer og mer nå. Når behandlingen er over er det jo igjen fokus på liv eller død. Virket behandlingen eller skal jeg dø? Det møtet gruer jeg meg til og sparer så jeg har en liberal dose Vival til da.

Fikk møtt svigers i dag for kaffe. Jeg er så heldig at jeg har fått verdens snilleste svigerforeldre, og de er så redde for meg stakkars. Da var det godt å få vist dem at jeg faktisk ikke ser så syk ut på utsiden og er ved godt mot og smiler. 😊 

Dessverre har samboer blitt syk, så jeg får ikke sett ham på en stund. Vi tar igjen sjanser så nærme mål. Så helga kan bli lang, men jeg vil nok bare ligge og se på serier, sove innimellom og tvinge i meg næringsdrikker uansett. Kanskje ordne meg med et nytt strikkeprosjekt? Ja, hvorfor ikke! Så kan jeg sette meg i fellesområdet og forsøke å være litt sosial om jeg er i form. Også her jeg jo sikkert minst 30 år yngre enn de andre innlagte, men det bør jo ikke være en hindring for noe. Basert på erfaring kommer jeg jo til å bli mye dårligere i helga, men satser på at jeg kommer gjennom det uansett. Og på mandag kommer foreldrene mine. 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
55 minutter siden, Handful skrev:

Jeg er så glad for de siste innleggene dine Schrødinger! Stor klem! Og heia deg i innspurten! 

Puffedama; jeg lo også godt av raushetshistorien. Du må jo være en eller annen kjent komiker eller blogger eller noe sånt, i virkeligheten! 😅

Vi har også vært litt borti den mentaliteten der, de skulle absolutt ha oss til å lagre sperm i sædbanken, og måtte forsikre seg veldig nøye om vi var helt sikre på at vi ikke vil ha flere barn... (Og det selv om muligheten antageligvis vil komme tilbake senere.) 

Mannen er litt bedre nå, har luftet hund og lekt med barna :) Svigermor har kommet fra sykehus til noe kortidsopphold, og vi har hatt en super vaskedame på besøk (altså, hun måkte trappa også - helt av seg selv) og det er snart helg!

Så godt å høre at både mann og svigermor føler seg bedre! ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Madammimsimsalabim
59 minutter siden, SchrödingersKatt skrev:

Ja, disse ordene. 😬 Det stokker seg ofte! 

Det kan hende det er derfor, at det bare er enerom her. 😊 Så glad for den ekstra pynten og lite rigide regler iallefall.

Fikk faktisk snakket med psykiatrisk sykepleier i allerede i dag. Det var intenst, og da hun spurte «er du redd for å dø»? og jeg bare blir stille, så «er det ubehagelig at jeg spør om det?» så begynte jeg bare å stortute. Og det er vel det ultimate kontrolltapet for meg, å gråte foran en fremmed. I tillegg kommer jo de dårlige prognosene fram i tankene mer og mer nå. Når behandlingen er over er det jo igjen fokus på liv eller død. Virket behandlingen eller skal jeg dø? Det møtet gruer jeg meg til og sparer så jeg har en liberal dose Vival til da.

Fikk møtt svigers i dag for kaffe. Jeg er så heldig at jeg har fått verdens snilleste svigerforeldre, og de er så redde for meg stakkars. Da var det godt å få vist dem at jeg faktisk ikke ser så syk ut på utsiden og er ved godt mot og smiler. 😊 

Dessverre har samboer blitt syk, så jeg får ikke sett ham på en stund. Vi tar igjen sjanser så nærme mål. Så helga kan bli lang, men jeg vil nok bare ligge og se på serier, sove innimellom og tvinge i meg næringsdrikker uansett. Kanskje ordne meg med et nytt strikkeprosjekt? Ja, hvorfor ikke! Så kan jeg sette meg i fellesområdet og forsøke å være litt sosial om jeg er i form. Også her jeg jo sikkert minst 30 år yngre enn de andre innlagte, men det bør jo ikke være en hindring for noe. Basert på erfaring kommer jeg jo til å bli mye dårligere i helga, men satser på at jeg kommer gjennom det uansett. Og på mandag kommer foreldrene mine. 😊

Det der synes jeg er upassende og drøyt av en sykepleier å spørre om. Jeg har også fått spørsmålet, men ikke fra helsepersonell, ikke en gang av presten. Jeg synes det er et latterlig spørsmål. Hvordan føler de det hvis vi binder de fast til toglinja? Ligger de bare der å chiller? Nei, man reagerer med instinkter og følelser, og det er helt naturlig. Jeg blir sur av det spørsmålet. Døden ligger hele tiden i bakhodet på oss, en eller annen liten plass, det er ikke nødvendig å hente den frem, synes jeg. Ikke før man selv er klar for det, og ikke når man jobber hardt med seg selv for å stå på..

Du trenger ikke spare mer Vival, du får mer når du trenger det. 

Jeg har grått masse på sykehus. 😭😩 Jeg bruker å si til de, jeg gråter bare når jeg er på sykehus, for der er de så jævlige med meg.😂 Er faktisk litt godt å gråte ut der, i morfin-rus og diverse, for jeg klarer det aldri ellers. Er litt forløsende, får ut litt stresshormoner.   

Jeg liker de eldre på sykehuset, de har en egen ro i seg, mange av de. Koselig å snakke med de. ❤️

Hva ser på Netflix da? Håper du har noen gode serier! En del av de standup-showene deres er knallbra, og fikk meg til å begynne å le litt igjen. 

(((((((((((((:klem1:❤️)))))))))))))))))

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
5 timer siden, Madammimsimsalabim skrev:

Det der synes jeg er upassende og drøyt av en sykepleier å spørre om. Jeg har også fått spørsmålet, men ikke fra helsepersonell, ikke en gang av presten. Jeg synes det er et latterlig spørsmål. Hvordan føler de det hvis vi binder de fast til toglinja? Ligger de bare der å chiller? Nei, man reagerer med instinkter og følelser, og det er helt naturlig. Jeg blir sur av det spørsmålet. Døden ligger hele tiden i bakhodet på oss, en eller annen liten plass, det er ikke nødvendig å hente den frem, synes jeg. Ikke før man selv er klar for det, og ikke når man jobber hardt med seg selv for å stå på..

Du trenger ikke spare mer Vival, du får mer når du trenger det. 

Jeg har grått masse på sykehus. 😭😩 Jeg bruker å si til de, jeg gråter bare når jeg er på sykehus, for der er de så jævlige med meg.😂 Er faktisk litt godt å gråte ut der, i morfin-rus og diverse, for jeg klarer det aldri ellers. Er litt forløsende, får ut litt stresshormoner.   

Jeg liker de eldre på sykehuset, de har en egen ro i seg, mange av de. Koselig å snakke med de. ❤️

Hva ser på Netflix da? Håper du har noen gode serier! En del av de standup-showene deres er knallbra, og fikk meg til å begynne å le litt igjen. 

(((((((((((((:klem1:❤️)))))))))))))))))

Ja? For jeg tenker jo litt på hva slags utbytte jeg fikk av den halvtimen. Jeg visste ikke hva den samtalen ville gå ut på i forkant, så måtte bare følge det løpet hun hadde satt opp. Heldigvis havner dette i en egen journal med strengere tilgangsmuligheter visstnok. Håper det stemmer, for jeg vil ikke at noe skal kunne brukes mot meg. For helt ærlig satt jeg ikke igjen med noe som hjalp meg der og da. Det var litt som om noen kom og pirket bort mye av det vonde med en pinne, men lot det overfladiske såret ligge åpent. Men er forsåvidt glad jeg fikk testet ut tilbudet. Nå vet jeg at det ikke er greia for meg. Men som du sier, gråting ER forløsende. Men foretrekker å gjøre det alene. 😬

Ja, jeg håper de ikke nekter Vival nå framover, det er nå jeg virkelig trenger det for å holde ut beskjeder og møter. Og dødsangst. Fastlegen min vil selvfølgelig nekte, så må finne ut hvilken lege jeg bør forholde meg til på det punktet.

Ser bare på skikkelig lett underholdning som knapt krever konsentrasjon for tiden, noe annet har jeg ikke gjort siden jeg fikk diagnosen. Så det blir komiserier og bare fjas. Skal sjekke ut stand-upen, det har jeg ikke tenkt på en gang. 😊

Klem! :hug: ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Madammimsimsalabim
6 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Ja? For jeg tenker jo litt på hva slags utbytte jeg fikk av den halvtimen. Jeg visste ikke hva den samtalen ville gå ut på i forkant, så måtte bare følge det løpet hun hadde satt opp. Heldigvis havner dette i en egen journal med strengere tilgangsmuligheter visstnok. Håper det stemmer, for jeg vil ikke at noe skal kunne brukes mot meg. For helt ærlig satt jeg ikke igjen med noe som hjalp meg der og da. Det var litt som om noen kom og pirket bort mye av det vonde med en pinne, men lot det overfladiske såret ligge åpent. Men er forsåvidt glad jeg fikk testet ut tilbudet. Nå vet jeg at det ikke er greia for meg. Men som du sier, gråting ER forløsende. Men foretrekker å gjøre det alene. 😬

Ja, jeg håper de ikke nekter Vival nå framover, det er nå jeg virkelig trenger det for å holde ut beskjeder og møter. Og dødsangst. Fastlegen min vil selvfølgelig nekte, så må finne ut hvilken lege jeg bør forholde meg til på det punktet.

Ser bare på skikkelig lett underholdning som knapt krever konsentrasjon for tiden, noe annet har jeg ikke gjort siden jeg fikk diagnosen. Så det blir komiserier og bare fjas. Skal sjekke ut stand-upen, det har jeg ikke tenkt på en gang. 😊

Klem! :hug: ❤️

Ja..jeg tenkte etter at jeg hadde lest det der at jeg opplevde aldri det på Radiumhospitalet, og at de kanskje har mer spesialkompetanse, siden alle pasientene de møter har kreft. Mens på andre sykehus har de ikke samme kompetansen, og møter en større variasjon av pasienter?

På Radium vet de at vi har angst, så det er ikke et spørsmål. Der er det snakk om stressmestring og håp, fremoverlent, man får ferdige utskrifter de har om stressmestring, angst og sykdom, hva er angst- fysisk forklaring, hvordan håndtere bekymringer etc. hadde de noe slikt å gi deg?  For det er jo akkurat det, hva slags nytte har det for deg, og på hvilket tidspunkt. Alle er jo redde, det er jo åpenbart, så er jo neste skritt hva man kan hjelpe med..😐 Hørtes ut som at den psykepleieren ikke hadde et system for steg 2, for kreftpasienter..Dette var en jeg fikk som utskrift: https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Kontroll-over-kvernetanker-og-vedvarende-grubling.pdf Fikk flere. Jeg liker å få manualer på papir. Selv om jeg ikke orket lese alt da, så hadde jeg liksom noe for hånden. ☺️

Det kan vel heller brukes mot sykehuset, og til å stille spørsmålstegn ved deres håndtering av situasjonen enn med deg. :klem1: Du er jo "kunden" her, du skal jo ha det best mulig, og det er deres jobb å sørge for. 

Jeg fikk en boks til med Vival etter jeg var "ferdig". Og det er godt å ha i bakhånd. Hvis du ikke blir fulgt opp godt nå, når skal du få god oppfølging?  Synes det er litt ille at man må tenke i en slik situasjon at man må spare på medisinen til fremtidig behov. Tenker du kan ha nytte av å ta på deg utdannings-hatten din, hvordan ville du behandlet en person i en slik situasjon. Jeg gjør det hele tiden. Da kan man sette krav. 

Jeg er også en person som ikke gråter rundt andre, men første gang jeg gråt var når jeg ble sengevasket på intensiven, da lå jeg helt immobilisert, de spurte ikke først, kom bare å vasket meg, som et dyr i en dyrehage, og så kammet de håret mitt, og var fornøyd, da var jeg fin. (Not) 😂 Nå kan jeg le av det, men den gang var det ikke gøy. 😐😂Andre gangen, som jeg husker var etter en feilet operasjon, helt bortruset på for mye morfin. Det var veldig rart for ene øyeblikket var jeg helt rolig og logisk😌, og neste øyeblikk 😭 og så normal igjen 😐, og så 😭. Det var ikke normalt i det hele tatt, var så mye morfin at jeg så dobbelt. Det har nesten begynt å more meg på sykt vis, fordi det er så stikk motsatt av hvordan jeg ellers er. 

Husker hvordan det var å ikke klare å konsentrere seg om noe, man er i en tilstand der man er kronisk alert, naturlig nok. Jeg klarte ikke å lese et Donald Duck en gang på lang tid. Det tar tid før det legger seg, men det gjør det etterhvert. Litt fjas er bra! 

:klem1:❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Handful

Seriøst? Sengevask uten å spørre? 

Denne tråden er tøff å lese innimellom! Alt som foregår som privilegerte friske mennesker ikke aner noen ting om.

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
På 22.2.2019 den 13.35, Madammimsimsalabim skrev:

Ja..jeg tenkte etter at jeg hadde lest det der at jeg opplevde aldri det på Radiumhospitalet, og at de kanskje har mer spesialkompetanse, siden alle pasientene de møter har kreft. Mens på andre sykehus har de ikke samme kompetansen, og møter en større variasjon av pasienter?

På Radium vet de at vi har angst, så det er ikke et spørsmål. Der er det snakk om stressmestring og håp, fremoverlent, man får ferdige utskrifter de har om stressmestring, angst og sykdom, hva er angst- fysisk forklaring, hvordan håndtere bekymringer etc. hadde de noe slikt å gi deg?  For det er jo akkurat det, hva slags nytte har det for deg, og på hvilket tidspunkt. Alle er jo redde, det er jo åpenbart, så er jo neste skritt hva man kan hjelpe med..😐 Hørtes ut som at den psykepleieren ikke hadde et system for steg 2, for kreftpasienter..Dette var en jeg fikk som utskrift: https://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Kontroll-over-kvernetanker-og-vedvarende-grubling.pdf Fikk flere. Jeg liker å få manualer på papir. Selv om jeg ikke orket lese alt da, så hadde jeg liksom noe for hånden. ☺️

Det kan vel heller brukes mot sykehuset, og til å stille spørsmålstegn ved deres håndtering av situasjonen enn med deg. :klem1: Du er jo "kunden" her, du skal jo ha det best mulig, og det er deres jobb å sørge for. 

Jeg fikk en boks til med Vival etter jeg var "ferdig". Og det er godt å ha i bakhånd. Hvis du ikke blir fulgt opp godt nå, når skal du få god oppfølging?  Synes det er litt ille at man må tenke i en slik situasjon at man må spare på medisinen til fremtidig behov. Tenker du kan ha nytte av å ta på deg utdannings-hatten din, hvordan ville du behandlet en person i en slik situasjon. Jeg gjør det hele tiden. Da kan man sette krav. 

Jeg er også en person som ikke gråter rundt andre, men første gang jeg gråt var når jeg ble sengevasket på intensiven, da lå jeg helt immobilisert, de spurte ikke først, kom bare å vasket meg, som et dyr i en dyrehage, og så kammet de håret mitt, og var fornøyd, da var jeg fin. (Not) 😂 Nå kan jeg le av det, men den gang var det ikke gøy. 😐😂Andre gangen, som jeg husker var etter en feilet operasjon, helt bortruset på for mye morfin. Det var veldig rart for ene øyeblikket var jeg helt rolig og logisk😌, og neste øyeblikk 😭 og så normal igjen 😐, og så 😭. Det var ikke normalt i det hele tatt, var så mye morfin at jeg så dobbelt. Det har nesten begynt å more meg på sykt vis, fordi det er så stikk motsatt av hvordan jeg ellers er. 

Husker hvordan det var å ikke klare å konsentrere seg om noe, man er i en tilstand der man er kronisk alert, naturlig nok. Jeg klarte ikke å lese et Donald Duck en gang på lang tid. Det tar tid før det legger seg, men det gjør det etterhvert. Litt fjas er bra! 

:klem1:❤️

Alt du har måttet gå gjennom. :( Kjære deg. ❤️ Skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.

Det har strengt tatt vært null fokus på det psykiske i prosessen min (annet enn «ring oss om det er noe» og at Vardesenteret finnes), før jeg etterspurte det selv. Og jeg måtte gå i kjelleren og rope svakt derfra for å bli sett. Jeg synes jo det er overraskende, spesielt når jeg leser det du skriver om Radiumhospitalet. Det er vel nesten en selvfølgelighet at alle som får kreft opplever frykt, angst og depresjoner i ulike former og grader, og jeg trodde faktisk på forhånd at det kom til å bli et opplegg rundt det psykiske også.

Nei, psykepleieren hadde ikke mer å si egentlig, annet enn at jeg kunne ta kontakt om jeg trengte det senere. Så ingen planlagt oppfølging. Ikke at jeg ønsker det gjennom den kanalen heller.

Veide meg på eget initiativ i dag for å se hvordan det går, og har holdt vekta helt stabil siden forrige mandags kontrolltime. Det må da holde for noe på kontrolltimen nå på mandag, tenker jeg. Jeg spiser tydeligvis akkurat så mye som jeg skal/de har regnet ut, da kan de jo ikke ta meg på det eller insinuere at jeg «jukser» iallefall. Jeg har jobba beinhardt for mitt eget beste! Bare så fryktelig irriterende at det er DETTE som har blitt hovedfokuset akkurat nå; vekta, og ikke selve kreften... :klo: Meningsløst å gå rundt med denne frykten i tillegg til, heh, dødsangst.

Forvirra, redd og sliten. Føler meg så liten, ubetydelig og dum. Vil liksom bare være i fred fra sykepleiere og nedlatende leger og alt og bli ferdig med det jeg skal nå. I helga er det bare soving og alarmer for spising og soving. Og forsøker meg på litt kryssord i et håp om å unngå den verste kognitive svikten.. 😅 Samboer ligger hjemme med influensa (jeg tror han bare er forkjøla, da..), så det blir en litt lang pause mellom oss til han er frisk til å komme på besøk igjen.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Madammimsimsalabim
På 22.2.2019 den 20.39, Handful skrev:

Seriøst? Sengevask uten å spørre? 

Denne tråden er tøff å lese innimellom! Alt som foregår som privilegerte friske mennesker ikke aner noen ting om.

Ja, og har tenkt mange ganger at bare det enkle å spørre først, eller si noe mer som: "Vi tenkte at vi kan hjelpe deg å stelle deg nå..ok?" hadde gjort en stor forskjell for meg. De er gjennomgående dårlige på kommunikasjon og samarbeid med pasienten i helsevesenet, i min erfaring. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Madammimsimsalabim
3 timer siden, SchrödingersKatt skrev:

Alt du har måttet gå gjennom. :( Kjære deg. ❤️ Skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.

Det har strengt tatt vært null fokus på det psykiske i prosessen min (annet enn «ring oss om det er noe» og at Vardesenteret finnes), før jeg etterspurte det selv. Og jeg måtte gå i kjelleren og rope svakt derfra for å bli sett. Jeg synes jo det er overraskende, spesielt når jeg leser det du skriver om Radiumhospitalet. Det er vel nesten en selvfølgelighet at alle som får kreft opplever frykt, angst og depresjoner i ulike former og grader, og jeg trodde faktisk på forhånd at det kom til å bli et opplegg rundt det psykiske også.

Nei, psykepleieren hadde ikke mer å si egentlig, annet enn at jeg kunne ta kontakt om jeg trengte det senere. Så ingen planlagt oppfølging. Ikke at jeg ønsker det gjennom den kanalen heller.

Veide meg på eget initiativ i dag for å se hvordan det går, og har holdt vekta helt stabil siden forrige mandags kontrolltime. Det må da holde for noe på kontrolltimen nå på mandag, tenker jeg. Jeg spiser tydeligvis akkurat så mye som jeg skal/de har regnet ut, da kan de jo ikke ta meg på det eller insinuere at jeg «jukser» iallefall. Jeg har jobba beinhardt for mitt eget beste! Bare så fryktelig irriterende at det er DETTE som har blitt hovedfokuset akkurat nå; vekta, og ikke selve kreften... :klo: Meningsløst å gå rundt med denne frykten i tillegg til, heh, dødsangst.

Forvirra, redd og sliten. Føler meg så liten, ubetydelig og dum. Vil liksom bare være i fred fra sykepleiere og nedlatende leger og alt og bli ferdig med det jeg skal nå. I helga er det bare soving og alarmer for spising og soving. Og forsøker meg på litt kryssord i et håp om å unngå den verste kognitive svikten.. 😅 Samboer ligger hjemme med influensa (jeg tror han bare er forkjøla, da..), så det blir en litt lang pause mellom oss til han er frisk til å komme på besøk igjen.

Jeg måtte ta kontakt, jeg også. Men de virket erfarne med å takle situasjonen når jeg gjorde det. De hadde struktur og praktisk rettet fokus, og det synes jeg var bra. Jeg hadde også trodd at opplegget rundt kreftpasienter var bedre, det var litt sjokkerende å oppleve at det ikke var så godt som jeg trodde. 

Kjempebra at du holder vekta oppe! Det er jo viktig for motstandskraften din. 

Det er ikke godt for sjela å være pasient over lengre tid, jeg vet det. Det er som å bli systematisk brutt ned. Men du er en utrolig flott, reflektert, oppegående, smart, fornuftig, og sterk dame, som evner å stå i tøffe situasjoner, og i deg selv, i egen styrke og egen sårbarhet, på et vis ikke alle kan! Og i det er det en formidabel styrke. Ikke glem det! :klem1:❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
11 timer siden, Madammimsimsalabim skrev:

Jeg måtte ta kontakt, jeg også. Men de virket erfarne med å takle situasjonen når jeg gjorde det. De hadde struktur og praktisk rettet fokus, og det synes jeg var bra. Jeg hadde også trodd at opplegget rundt kreftpasienter var bedre, det var litt sjokkerende å oppleve at det ikke var så godt som jeg trodde. 

Kjempebra at du holder vekta oppe! Det er jo viktig for motstandskraften din. 

Det er ikke godt for sjela å være pasient over lengre tid, jeg vet det. Det er som å bli systematisk brutt ned. Men du er en utrolig flott, reflektert, oppegående, smart, fornuftig, og sterk dame, som evner å stå i tøffe situasjoner, og i deg selv, i egen styrke og egen sårbarhet, på et vis ikke alle kan! Og i det er det en formidabel styrke. Ikke glem det! :klem1:❤️

Takk for gode ord. :hug: ❤️ Det betyr mye!

Share this post


Link to post
Share on other sites
Handful

Jeg forestilte meg at kreftsenteret var slik at venterommet var i midten og langs den ene veggen var det leger, undersøkelsesrom o.l, mens langs den andre veggen var det psykologer, familierådgivning, økonomer, jurister osv. for å ivareta hele pasienten og alle mulige utfordringer. Kanskje en smule optimistisk... 

Så bra at du holder vekta så bra! Lykke til på kontrolltimen! Håper de lar deg være i fred og respekterer deg. Også håper jeg samboeren din blir raskt frisk! :klem:

Share this post


Link to post
Share on other sites
SchrödingersKatt
2 timer siden, Handful skrev:

Jeg forestilte meg at kreftsenteret var slik at venterommet var i midten og langs den ene veggen var det leger, undersøkelsesrom o.l, mens langs den andre veggen var det psykologer, familierådgivning, økonomer, jurister osv. for å ivareta hele pasienten og alle mulige utfordringer. Kanskje en smule optimistisk... 

Så bra at du holder vekta så bra! Lykke til på kontrolltimen! Håper de lar deg være i fred og respekterer deg. Også håper jeg samboeren din blir raskt frisk! :klem:

Hehe, ja, det er jo sånn det skulle ha vært. 😊

Takk for lykkeønskninger! Jeg er også spent på kontrolltimen i morgen siden samboer ikke kan være med som støtte.

Håper hele familien har hatt en god helg, tross alt. :hug:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...