Stemødre; en siderett.

[Raven.Writingdesk]

12 minutter siden, Biloba skrev:

Familielivet må styres av det voksne paret, med barna som første prioritet. Men barna skal ikke sette premissene. De er ikke modne for det, og derfor får de heller ikke sette premissene i intakte familier. 

Beklager, men du har et helt forvridd syn på parforhold. Hvis dine krav om at disse kvinnene skal stå på sidelinjen som en logrende tjener uten stemmerett eller krav skulle ha noen som helst realisme i seg, så retter du kravet til feil adresse.

Om der var greit for noe menneske å leve slik, så er det mødrene og fedrene som får gå foran med et godt eksempel. Ingen samlivsbrudd = nesten hele stemorsproblemet eliminert.

Hvis det er slik man ser på familielivet, som et evig regnskap der partner til enhver tid evalueres og må betale seg, er det ikke rart familier ødelegges over en lav sko med skadelidende barn til følge.

Jeg skjønner at det kom ut feil. Det jeg mente var at vi som voksne kan velge å gå, om vi føler det går for mye i minus over for lang tid. Og ja, såklart skal og bør man revurdere forholdet sitt underveis. Det er eneste måten man sørger for at man unngår skilsmissefella: via å forholde seg til status quo og jobbe for at det skal være bra.

barn kan ikke velge å gå. Det var poenget.

En ting til du sier som jeg er ekstremt enig i, så er det foreldre sin evne til å jobbe for forholdet. For å unngå å belaste barna med potensielle steforeldre. Å jobbe med forholdet betyr også å jenke ned krava til hva man forventer. Men det skjer som regel naturlig når det er mann og kvinne som deler ansvar for felles barn. Begge to utsettes foe et massivt press som det å få barn, er. Og da klarer man forhåpentligvis å finne lykke og glede i de små ting: holde hender i butikken, en ekstra god middag på ellers vanlig hektisk hverdag.et kyss hver morgen før man løper avsted i hver sin retning med barn som skal til skole og barnehage. 

 

Endret 21. august 2018 av veggteppe

[AnonymBruker]

13 timer siden, silkestrå skrev:

Å, jeg blir så glad når jeg leser slike innlegg!  

Jeg er stemor og blir både lei meg og provosert av denne diskusjonen. Men dette innlegget minner meg på at til tross for mye frustrasjon og usikkerhet vil barna forhåpentligvis en dag kunne se tilbake på min rolle som et positivt bidrag i deres liv. 

Kan du si litt mer om hvorfor du blir provosert? Fordi de kaller stemødre en siderett og det treffer fordi det er slik det er  eller føles for deg, eller motsatt fordi det absolutt ikke er slik?

Jeg spør fordi jeg er i den situasjonen at min eks nå akkurat har flyttet sammen med kjæresten og hennes barn (og vi har også felles barn), og jeg ønsker at vi alle skal få en god start. Må innrømme at jeg syns det er kjempevanskelig å få en inn som skal være like mye sammen med barna mine som det jeg er selv, og jeg prøver å se de positive tingene og tenke på hva jeg kan gjøre for at dette skal bli best mulig for oss alle, samtidig med at bekymringer og vonde følelser raser i magen. Derfor er det veldig interressant å se hva stemødre selv, og ikke minst de som har hatt stemødre, har av erfaringer. og de som har goder erfaring med stemødrene til barna sine også..

Anonymkode: 257b7...3c0

[AnonymBruker]

Dere som er stemødre som blir provosert av denne tråden må bare se innover om hvordan dere oppfører dere.  Er du oppegående, snill og en fint rollefigur for hans barn, er ikke en bitter kjerring som er sjalu på moren og ikke presse han til å velge deg over barna, da er ikke du den stemor folk snakker om.  

Ser ofte at menn bytte ut kona for en yngre versjon, og da blir det drama etter drama fra disse kjerringer.  Og gud hjelp alle når hun får sitt egne barn sammen med han - da blir hans barn byttet ut for fordel av de nye kull som stiftes der. 

Egentlig føler jeg bare synd på norske barn, som må voks opp i et sted med lite moraler, hvor foreldrene bytter ut partnere oftere en trusene sine.  

Anonymkode: 50e3d...e43

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel strengt tatt slik at det er hver sin gang å være viktigst i sin partners liv. Barn som hele tiden blir fortalt at de er de viktigste i verden kommer til å få det tøft som ungdom og voksen. De kommer til å møte livet hardt og brutalt før de innser det at "Nei, jeg er ikke viktigst av alle likevel". 

Det er nemlig ikke slik at barnet nødvendigvis må være viktigst HELE tiden. Barn må lære seg å av og til komme som nr to, eller tre eller fire i sine foreldres liv og prioriteringer.

Anonymkode: d4888...d20

kunne ikke vert mer enig!

Anonymkode: 883a8...936

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som er stemødre som blir provosert av denne tråden må bare se innover om hvordan dere oppfører dere.  Er du oppegående, snill og en fint rollefigur for hans barn, er ikke en bitter kjerring som er sjalu på moren og ikke presse han til å velge deg over barna, da er ikke du den stemor folk snakker om.  

Ser ofte at menn bytte ut kona for en yngre versjon, og da blir det drama etter drama fra disse kjerringer.  Og gud hjelp alle når hun får sitt egne barn sammen med han - da blir hans barn byttet ut for fordel av de nye kull som stiftes der. 

Egentlig føler jeg bare synd på norske barn, som må voks opp i et sted med lite moraler, hvor foreldrene bytter ut partnere oftere en trusene sine.  

Anonymkode: 50e3d...e43

Har dessverre sett dette flere ganger ja, har en nær venninne som lever med dette, der barnefaren har fått et nytt barn, og stadig vekk velges barna fra tidligere bort (selv om han også kun har samvær annenhver helg + en dag annenhver uke). Det har ført til at nå som barna har blitt tenåringer så ønsker de ikke å dra til faren sin i det heletatt. Der er det nok ikke bare stemoren som er årsaken altså, mannen er en stor tosk, men stemor bidrar ikke til å gjøre det bedre nei. Faren har stadig avlyst samvær fordi han må ta seg av lillebroren. Det burde være unødvendig når det er snakk om så sjeldent/lite samvær.

Heldigvis har jeg inntrykk av at de fleste klarer å prioritere barna. Og jeg er helt enig med mange andre her, barna skal ikke nødvendligvis alltid komme først. Men hensynet til barna må komme først. Altså hva som er bra for barnet. Innimellom er det bra for barnet å erfare at foreldrene er opptatt med andre ting også.

Anonymkode: 257b7...3c0

[Snaskesnusken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du si litt mer om hvorfor du blir provosert? Fordi de kaller stemødre en siderett og det treffer fordi det er slik det er  eller føles for deg, eller motsatt fordi det absolutt ikke er slik?

Jeg spør fordi jeg er i den situasjonen at min eks nå akkurat har flyttet sammen med kjæresten og hennes barn (og vi har også felles barn), og jeg ønsker at vi alle skal få en god start. Må innrømme at jeg syns det er kjempevanskelig å få en inn som skal være like mye sammen med barna mine som det jeg er selv, og jeg prøver å se de positive tingene og tenke på hva jeg kan gjøre for at dette skal bli best mulig for oss alle, samtidig med at bekymringer og vonde følelser raser i magen. Derfor er det veldig interressant å se hva stemødre selv, og ikke minst de som har hatt stemødre, har av erfaringer. og de som har goder erfaring med stemødrene til barna sine også..

Anonymkode: 257b7...3c0

Nå er ikke jeg brukeren som du siterte og er ikke stemor i dag, men jeg var stemor for to jenter for fem år siden. 

Jeg hadde et veldig godt forhold til jentene og vi hadde ofte jentekvelder da far var på jobb. De ytret også ofte ønske om å tilbringe tid sammen med meg. De likte særlig godt å bli med meg på trening da de fikk møte andre barn på samme alder. Far prioritere barna først og var/ er en meget god og kjærlig far. Mor til disse barna stakk ofte kjepper i hjulene særlig etter at jeg kom inn i bildet. Hun var sjalu og likte ikke at barna ga uttrykk for at de likte meg. Aller helst ville hun ikke at barna skulle ha samvær med far overhodet men barna ga uttrykk for at de ønsket å bo hos far. Det var mange runder på familievernkontoret med en mor som påtok seg offerrollen men hun ble heldigvis gjennomskuet. 

Årsaken til at forholdet ble avviklet var ikke grunnet barna men andre årsaker.

Dette er en veldig generaliserende tråd som Ts selv har laget for å provosere. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

Nå er ikke jeg brukeren som du siterte og er ikke stemor i dag, men jeg var stemor for to jenter for fem år siden. 

Jeg hadde et veldig godt forhold til jentene og vi hadde ofte jentekvelder da far var på jobb. De ytret også ofte ønske om å tilbringe tid sammen med meg. De likte særlig godt å bli med meg på trening da de fikk møte andre barn på samme alder. Far prioritere barna først og var/ er en meget god og kjærlig far. Mor til disse barna stakk ofte kjepper i hjulene særlig etter at jeg kom inn i bildet. Hun var sjalu og likte ikke at barna ga uttrykk for at de likte meg. Aller helst ville hun ikke at barna skulle ha samvær med far overhodet men barna ga uttrykk for at de ønsket å bo hos far. Det var mange runder på familievernkontoret med en mor som påtok seg offerrollen men hun ble heldigvis gjennomskuet. 

Årsaken til at forholdet ble avviklet var ikke grunnet barna men andre årsaker.

Dette er en veldig generaliserende tråd som Ts selv har laget for å provosere. 

Takk for godt svar. Ja, tråden er for å provosere, men det er likevel interessant å se noe av det som kommer fram, selv om det er satt på spissen. Se hva andre har erfart (og mange fordommer...) Jeg ønsker ikke å bli moren som ødelegger i alle fall. Men det er ikke alltid lett når eksen også tolker alt som blir sagt i verste mulig retning. Jeg føler  jeg er stemplet som en som bare vil ødelegge allerede nå før start, når jeg egentlig bare ønsker at vi skal få et godt forhold av hensyn til barna. Man kan lure på om fordommene om at stemor og biologisk mor skal hate hvaerandre har fått satt seg litt formye....

Anonymkode: 257b7...3c0

[Gjest Dævendøtte]

20 timer siden, veggteppe skrev:

Så det er hvor «hot» stemor er, som avgjør hvor mye tid, ressurser og energi mannen/pappaen skal disponere hvor? Jajaja, her lærer man noe nytt hver dag. KG ass, gotta love it!  

Det er klart. Men det sier seg jo selv at det er en balanse her. Jeg har det bra når jeg løper halvbrisen rundt på shoppingtur i København, og svir av Visa-kortet så mye at det ryker av det. Men, om det betyr at jeg ikke har råd til å ta med ungene mine på kino eller sørge for at de får delta på fritidsaktiviteter, så har ikke mine unger det bra, fordi jeg har det bra. 

Det er altså snakk om balanse.

Å få barn er et massivt offer. Det er ikke DU og DINE BEHOV som er viktig mer. Joda, du bør ha det bra. Men å være kontant lykkelig? Nei! Dream on! Ingen småbarnsforeldre er det. 

Fra barnet er 0-3 bør du være glad om du får tida til å trene jevnlig hver uke og drikke kaffe med venner noen ganger per måned.

Barnefar og barnemor som fungerer best sammen er nok de som skjønner at store kjærlighetsutflukter og romanser er ikke hovedprioritet akkurat i denne livsfasen. 

Å ha kjærlighetsdrama som en stor del av livet er faktisk en «luksus» de fleste gode småbarnsforeldre ikke kan prioritere. 

Det virker som at mange glemmer at det å ha småbarn innebærer et enormt ansvar og med det ansvaret kommer endel offer. Du må ofre bort tida di, energien din, økonomien din. Og har du ikke tenkt å gjøre det er du ikke egna som foreldre. Vil du være Lykkelig? Så må du tåle å finne lykken din i barnet ditt, om du og den andre foreldren ikke finner den i hverandre. Du skal virkelig ikke prioritere et kjærlighetsforhold, med mindre den personen skjønner at hen kommer helt sist. Det er restene, den personen får. Og det kan være gode rester. Helt fantastiske! Og jo eldre barna blir, jo mer blir til overs til kjæresten. Plutselig er ikke barna hovedrett mer. Kjæresten er det. 

Så mange idag er utrolig selvdyrkende, egoistiske og kravstore. De vil ha «alt». Men: Du får ikke alt til enhver tid. 

Spesielt ikke når du har små barn. Da er det barna som trenger at din tid går til å hjelpe dem med å dekke sine grunnleggende behov; fysiske behov, psykiske og sosiale behov; tillit, kjærlighet, omsorg, trygghet, anerkjennesle. Selvutvikling. Om en steforeldre går på tvers av noe som helst av det overnevnte, så hjelper det lite at foreldren er lykkelig. Når barnet ikke engang får dekket sine grunnleggende behov. 

Ikke alle finner lykken gjennom barnet sitt, det er ikke dermed sagt at barnet lider noen nød. 

For oss var det ikke vanskelig å kombinere kjærestelivet og livet med små barn, vi har jo ungene annenhver uke, så vi pleier hverandre så godt vi kan den uka de er borte. Det betyr ikke at vi ikke kan være kjærester når ungene er hos oss. 

Det du snakker om, er jo på grensa til barnemishandling, som jeg har prøvd i si et par ganger i tidligere svar, det gjelder å finne en gyllen middelvei. Du er ganske flink til å dra det ekstreme ut av mine innlegg, vi har aldri latt barna gå for lut og kaldt vann, tvert i mot. Det finnes familier som får til å både være kjærester og gode foreldre, til info. 

 

[Snaskesnusken]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for godt svar. Ja, tråden er for å provosere, men det er likevel interessant å se noe av det som kommer fram, selv om det er satt på spissen. Se hva andre har erfart (og mange fordommer...) Jeg ønsker ikke å bli moren som ødelegger i alle fall. Men det er ikke alltid lett når eksen også tolker alt som blir sagt i verste mulig retning. Jeg føler  jeg er stemplet som en som bare vil ødelegge allerede nå før start, når jeg egentlig bare ønsker at vi skal få et godt forhold av hensyn til barna. Man kan lure på om fordommene om at stemor og biologisk mor skal hate hvaerandre har fått satt seg litt formye....

Anonymkode: 257b7...3c0

Jeg tror at enkelte stemødre og stefedre for den del kan oppfatte partnerens eks som en trussel selv om det er evigheter siden forholdet ble avviklet. De må samarbeide om barna som igjen fører til jevnlig kontakt. Enkelte snakker også negativt om eksen til sin nye partner som igjen gjør at stemor/far blir negativt ladet mot eksen. 

I ditt tilfelle synes jeg at det er trist for både deg og barna at far tar alt som du sier i verste mening. Har dere snakket sammen om dette med en tredjepart til stede? 

[AnonymBruker]

På 21.8.2018 den 11.37, veggteppe skrev:

Ja, jeg mener at i forholdet til den nye mannen, så må en stemor leve på premissene til barnet, faren og moren.

Om ditt barn sin stemor har vært en veldig viktig ressurs for ditt barn, så er jo det kjempeflott. Da har jo dere fått ting til å gå rundt.

Tror du barnet ditt som voksen vil si at stemor har tilført goder, som overveier det negative?

Det er noe vi som partnere hele tiden spør og vurderer, hver gang vi er ei en konflikt eller uenighet. "Er denne kamelen verdt å svelge i bytte mot alt det positive jeg får ellers"? Stebarnet får aldri den muligheten. Alle de gangene stebarnet sine behov eller ønsker skal tilpasses eller velges bort til bytte for stemor sine ønsker og behov, så er det ingen som spør stebarnet, om vondene utveies av godene. 

Takk for et veldig reflektert innlegg.

Det å gå inn i en ny forelskelse og forhold er krevende. Det krever pleie. Min erfaring er også (veldig generalisert nå da) at kvinner ofte er de som kanskje trenger mest "pleie" i starten av et forhold: Vi skal vartes opp, vi må gjøres trygg. Vi skal helst "bygge rede", fordi dette er nå vårt nye hjem og trygge havn. Det er en veldig krevende prosess både for kvinnen selv, spesielt om hun sliter med å finne denne tryggheten. Og det er krevende for partneren hennes som skal gå inn i rollen med å betrygge henne. 

Å være småbarnsforeldre er noe av det mest krevende man kan oppleve i sin levetid, vil jeg påstå.

Å kombinere disse to vil jeg derfor si at er ekstremt vanskelig, og det er nesten dømt til at en av de to partene vil kunne føle seg sidesatt. Spesielt om disse småbarna også er i en egen livskrise, fordi mamma og pappa har akkurat gått fra hverandre, så alt det de tok som deres trygge havn, er nå revet fra dem. 

Satt på spissen, så burde nok ikke småbarnsforeldre hverken date eller inngå nye forhold. Det er risikosport. 

 

 

Veldig enig i det du sier her! Det er vanskelig for alle parter, så man bør kanskje være singel i denne perioden.

Anonymkode: 50da4...a3b

[Lycka]

6 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

Jeg tror at enkelte stemødre og stefedre for den del kan oppfatte partnerens eks som en trussel selv om det er evigheter siden forholdet ble avviklet. De må samarbeide om barna som igjen fører til jevnlig kontakt. Enkelte snakker også negativt om eksen til sin nye partner som igjen gjør at stemor/far blir negativt ladet mot eksen. 

I ditt tilfelle synes jeg at det er trist for både deg og barna at far tar alt som du sier i verste mening. Har dere snakket sammen om dette med en tredjepart til stede? 

Det kan også være omvendt, som i vårt tilfelle. Jeg ser overhodet ikke på min manns eks som noen trussel, men hun la meg for hat fra dag én. Prøvde å ha en god tone med henne i begynnelsen for barnas skyld, men måtte dessverre gi opp.

Jeg har virkelig prøvd å forstå hva det er hun misliker så intenst. Tror det er det faktum at jeg eksisterer 😕

 

[Snaskesnusken]

1 minutt siden, Lycka skrev:

Det kan også være omvendt, som i vårt tilfelle. Jeg ser overhodet ikke på min manns eks som noen trussel, men hun la meg for hat fra dag én. Prøvde å ha en god tone med henne i begynnelsen for barnas skyld, men måtte dessverre gi opp.

Jeg har virkelig prøvd å forstå hva det er hun misliker så intenst. Tror det er det faktum at jeg eksisterer 😕

 

Ja, stemmer at det kan gå andre veien også. Har opplevd det samme selv. 

[AnonymBruker]

Stemor her! Og oppfatter også mor til barnet en trussel! I'm one of those! Jeg synes det er en forferdelig følelse - og svært ofte tenker jeg at tilværelsen hadde vært så mye enklere om mor var ei bitch, så jeg hadde en gyldig "grunn" til å ha denne følelsen. Men den gang ei. Hun er fantastisk, positiv og hyggelig. Det er jeg og, også mot henne, så det går fint.

Men opp i alt dette - mor og far samarbeider supert - innimellom så mye at det ikke inkluderer meg, og det er sårt. De er vi'en. Her er det "vi" som bestemmer at barnet (på 12) ikke trenger å gjøre husarbeid fordi h'n er skilsmissebarn. "Vi" sier det er greit at h'n får nugatti morgen, kveld og på skolen. "Vi" sier også at h'n skal få slippe å gå til skolen om det regner. "Vi" bestemmer også om far og stemor skal ta med barnet på hytta på far og stemor si helg. Hvis stemor sier noe annet, så må det diskuteres med mor.

Kan noen være så snill å fortelle meg hvordan jeg skal forklare en far at VI faktisk kan være oss på samme postkasse for en jævla gangs skyld? At barnet har godt av å ha forskjellige regler og plikter på forskjellige bosteder? At barnet ikke kommer til å mislike å være til far fordi h'n må plukke ut av oppvaskmaskina et par ganger i uka?

Anonymkode: 4856a...93b

[Lycka]

24 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

Ja, stemmer at det kan gå andre veien også. Har opplevd det samme selv. 

Fant dere noen løsning på det?

[Snaskesnusken]

8 minutter siden, Lycka skrev:

Fant dere noen løsning på det?

Nei, dessverre. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Lycka skrev:

Det kan også være omvendt, som i vårt tilfelle. Jeg ser overhodet ikke på min manns eks som noen trussel, men hun la meg for hat fra dag én. Prøvde å ha en god tone med henne i begynnelsen for barnas skyld, men måtte dessverre gi opp.

Jeg har virkelig prøvd å forstå hva det er hun misliker så intenst. Tror det er det faktum at jeg eksisterer 😕

 

Ja, det er nok veldig ofte den veien også. Kjenner jo også selv at det ikke er lett å få en stemor inn. Men ønsker virkelig å gi henne en sjanse. ungene liker henne, og det ser jeg som et godt utgangspunkt. må prøve å tenke at hun kommer inn som en positiv ekstra ressurs, ikke som en trussel. (selv om det ikke er alltid magen og hjertet er enig med hjernen der...) Håper hun gjør det samme med meg. jeg er ingen trussel i forhold til eksen i alle fall, han vil jeg overhodet ikke ha tilbake! Men jeg vil jo selvfølgelig ha mye å si i forhold til barna. men innenfor deres hus må jo eksen og stemor styre.

 

31 minutter siden, Snaskesnusken skrev:

Jeg tror at enkelte stemødre og stefedre for den del kan oppfatte partnerens eks som en trussel selv om det er evigheter siden forholdet ble avviklet. De må samarbeide om barna som igjen fører til jevnlig kontakt. Enkelte snakker også negativt om eksen til sin nye partner som igjen gjør at stemor/far blir negativt ladet mot eksen. 

I ditt tilfelle synes jeg at det er trist for både deg og barna at far tar alt som du sier i verste mening. Har dere snakket sammen om dette med en tredjepart til stede? 

Vi hadde en lang runde rundt dette i parterapi. Problemet er at han bestemmer seg om hva jeg mener FØR jeg i det heletatt har sagt noe, og da hører han overhodet ikke på hva jeg faktisk sier. Og skal innrømme at dette også er noe som gjør meg så frustrert at jeg etter hvert sliter med å kommunisere på en rolig og hyggelig måte også. Ond sirkel. Som jeg prøver å få brutt nå. Jeg tror faktisk det kan bli veldig bra å kunne kommunisere litt med stemor tilstede, hvis hun er av typen som prøver å lytte til hva som blir sagt da. Har et bedre inntrykk av henne enn av eksen faktisk. Og hun har hatt positiv innvirkning på han, ikke i forhold til meg, men i forhold til ungene. Så krysser fingrene og skal virkewlig prøve å gjøre mitt beste her. Selv om det føles pokker så vanskelig innimellom.

Anonymkode: 257b7...3c0

[Snaskesnusken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er nok veldig ofte den veien også. Kjenner jo også selv at det ikke er lett å få en stemor inn. Men ønsker virkelig å gi henne en sjanse. ungene liker henne, og det ser jeg som et godt utgangspunkt. må prøve å tenke at hun kommer inn som en positiv ekstra ressurs, ikke som en trussel. (selv om det ikke er alltid magen og hjertet er enig med hjernen der...) Håper hun gjør det samme med meg. jeg er ingen trussel i forhold til eksen i alle fall, han vil jeg overhodet ikke ha tilbake! Men jeg vil jo selvfølgelig ha mye å si i forhold til barna. men innenfor deres hus må jo eksen og stemor styre.

 

Vi hadde en lang runde rundt dette i parterapi. Problemet er at han bestemmer seg om hva jeg mener FØR jeg i det heletatt har sagt noe, og da hører han overhodet ikke på hva jeg faktisk sier. Og skal innrømme at dette også er noe som gjør meg så frustrert at jeg etter hvert sliter med å kommunisere på en rolig og hyggelig måte også. Ond sirkel. Som jeg prøver å få brutt nå. Jeg tror faktisk det kan bli veldig bra å kunne kommunisere litt med stemor tilstede, hvis hun er av typen som prøver å lytte til hva som blir sagt da. Har et bedre inntrykk av henne enn av eksen faktisk. Og hun har hatt positiv innvirkning på han, ikke i forhold til meg, men i forhold til ungene. Så krysser fingrene og skal virkewlig prøve å gjøre mitt beste her. Selv om det føles pokker så vanskelig innimellom.

Anonymkode: 257b7...3c0

Uff, så slitsomt. Skjønner godt at kommunikasjonen blir som den blir med tanke på hans oppførsel.

Jeg likte forslaget ditt om å involvere  stemor i samtalen. Det er verdt forsøket for barnas skyld. Kanskje hun forstår at du ønsker et bedre samarbeid da barna fortjener trygge og omsorgsfulle voksne rundt seg som kommer overens med hverandre? 

Håper at det ordner seg. 

 

[AnonymBruker]

På 20.8.2018 den 18.29, veggteppe skrev:

tror du det å være biologisk mor er en så utrolig mye mer "takknemlig jobb"? 

Om du velger å involvere deg med noen som har barn, så er premissen at barnet går foran deg. Dine behov er faktisk sekundært. Faktisk kanskje tilogmed på tredje og fjerdeplass.

Om det er noen trøst, så er det jo sånn for oss med felles barn også, men forskjellen er jo at vi har en enighet om det. (som regel) At vårt felles barn, kommer først. Dernest kommer det som skal til, for å holde det barnet trygg: økonomi  (ha en jobb, ha et godt samarbeid med biologisk mor osv) 

Så ja, kanskje oppleves det som en utakknemlig jobb. Men husk ingen har tvunget deg til den. Du er fri til å "si opp" når som helst. Og; skuffelse kommer som regel av ufridde forventninger. Om mange stemødre jekket ned forventningene sine, så kanskje hadde de heller ikke blitt så skuffa. 

 

 

Å sette barna først burde da være å ikke la en fremmed flytte inn i barnas hjem. Hvor mange barn vil egentlig ha en stemor/stefar og stesøsken hvis de kan velge?

Det er for meg litt bakvendt å komme i ettertid å hevde at barnas behov og følelser kommer først, nå de faktisk har tatt avgjørelsen uten å tenke så veldig over om barnet vil dette?

Hvor mange av oss voksne hadde likt å få et nytt medlem i familien på den måten?

Jeg lurer derfor på hva som egentlig ligger i det med å sette barna først, og at de er viktigst?

Barna er viktige, og kommer man helt ned til grunnmuren i relasjonene våre, så er barna våre det viktigste vi har. 
Når det er sagt så er det å starte en ny familie å forvente at et nytt familiemedlem skal føle seg inkludert og viktig med å hele tiden vise og fortelle dem at de ikke er viktige. 
I en familie er alle like viktige, alle følelser skal taes hensyn til og alle skal bli hørt, mener jeg. Klarer man ikke det, så bør man nok forbli alene mor/ far.

Anonymkode: ddfc1...b59

[AnonymBruker]

På 21.8.2018 den 12.01, veggteppe skrev:

Jeg er egentlig ikke enig i denne påstanden. Jeg synes den alt for ofte blir brukt for å rett og slett legitimere at man setter barna lenger ned på prioriteringslista. 

Men det er flott å høre at dere får det til. Har ikke barna en mor, siden de behandler deg som det?

 

Hvorfor mener du at det automatisk setter ungene ned på prioriteringslista fordi noen mener at å ta vare på parforholdet er viktig?
Hvorfor må relasjoner settes opp i mot hverandre på den måten?

Betyr det at eldstebarnet blir mindre viktig når barn nr 2 kommer? Eller 3?
Nei, de er vel like viktige, ikke sant?

Hvorfor kan ikke to mennesker elske hverandre og sette hverandre først i parforholdet og i hverdagen, og likevel sette barna like høyt? Hvorfor er det ikke plass til alle i hjertet og i hjemmet, i ord og i handling og tanker?

En mann/kvinne som ikke evner å sette partneren sin like høyt som barna, er uten å mene det med på at dynamikken i familien blir skjev, og det er ikke bra for barna.

Tror virkelig alle dere som høvler over stemødre at det ikke likker noe annet bak enn en slem person? Hun er som regel snill og god mot egne barn og partner, men så blir det helt feil med stebarna.

Hun liker vel ikke å sitte på sidelinjen og alltid nedprioriteres da? Hun har ikke medbestemmelse i eget hjem, hun må alltid jenke seg. Det er forventet at hun skal behandle dem som sine, men får vite hele tiden at det er de ikke og at du må ikke tro du betyr noe. Du befinner deg lengst nede på prioriteringslisten.

Kanskje skulle det forskes litt mer på dynamikken i familier som får det til. Tror nok det hadde overrasket en del at den største gaven du gir barna dine er å prioritere parforholdet som igjen jobber sammen for å gi og vise barna kjærlighet og omsorg. 


 

Anonymkode: ddfc1...b59

[Raven.Writingdesk]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stemor her! Og oppfatter også mor til barnet en trussel! I'm one of those! Jeg synes det er en forferdelig følelse - og svært ofte tenker jeg at tilværelsen hadde vært så mye enklere om mor var ei bitch, så jeg hadde en gyldig "grunn" til å ha denne følelsen. Men den gang ei. Hun er fantastisk, positiv og hyggelig. Det er jeg og, også mot henne, så det går fint.

Men opp i alt dette - mor og far samarbeider supert - innimellom så mye at det ikke inkluderer meg, og det er sårt. De er vi'en. Her er det "vi" som bestemmer at barnet (på 12) ikke trenger å gjøre husarbeid fordi h'n er skilsmissebarn. "Vi" sier det er greit at h'n får nugatti morgen, kveld og på skolen. "Vi" sier også at h'n skal få slippe å gå til skolen om det regner. "Vi" bestemmer også om far og stemor skal ta med barnet på hytta på far og stemor si helg. Hvis stemor sier noe annet, så må det diskuteres med mor.

Kan noen være så snill å fortelle meg hvordan jeg skal forklare en far at VI faktisk kan være oss på samme postkasse for en jævla gangs skyld? At barnet har godt av å ha forskjellige regler og plikter på forskjellige bosteder? At barnet ikke kommer til å mislike å være til far fordi h'n må plukke ut av oppvaskmaskina et par ganger i uka?

Anonymkode: 4856a...93b

Men her er det jo du som skaper uro og konflikt. 

Mor og far har blitt enige om at de ønsker å samarbeide og ha like regler.

Det er jo kjempebra!! 

Så kommer stemor inn og føler seg utenfor, fordi hun mener stebarnet skal gå når det regner. Hun mener stebarnet skal gjøre mer husarbeid. Hun mener stebarnet skal spise leverpostei og kaviar. Osv.

Ditt første innlegg er for meg prakteksempel på stemødre jeg mener bør «jekke seg ned». 

Kanskje har du mange fantastiske egenskaper, og ja, jeg skjønner du mener det bare godt, når du ønsker å overkjøre far og mor med grenser og regler du synes er mer passende. Men: situasjonen er allerede så sårbar, det er komplisert nok for skilsmissebarnet og de to foreldrene å få hjula til å knirke smertefritt, med to ulike hjem, nye kjærester osv, at jeg skjønner virkelig ikke at du engang bruker energi på å irritere deg eller gjøre deg tanker om at stebarnet burde heller gå i regnet enn å bli kjørt/henta. 

Herregud liksom.

Det gjør at jeg virkelig lurer på; unner ikke steforeldre stebarnet sitt den ekstra bekvemmeligheta? Hvorfor er det alltid steforeldre som mener de er berettiget til å stå for «tough love», som særdeles ofte koker ned til at stebarnet er «bortskjemt» og bør frarøves en gode, disiplineres hardere, få flere regler osv ..? Jeg skjønner det bare ikke. 

Er man genuint bekymra for stebarnet og det er store varsellamper her, så skjønner jeg tegninga. Men alt du nevner er Ganske så trivielle ting.

 

Endret 23. august 2018 av veggteppe