Noen her som angrer på å ha fått barn?

[AnonymBruker]

Fortell...

Anonymkode: 91e1e...0d1

[AnonymBruker]

Jeg angret veldig lenge, det tok 8 mnd før jeg kunne si at jeg elsket henne. Men nå er det helt supert  det var nok en mild fødselsdepresjon kombinert med lite søvn (jenta mi sov pga helseutfordringer svært lite før hun var 14-15 mnd) som gjorde det. Nå sover jeg godt og føler jeg er meg selv igjen. Og jeg føler jeg har en velfungerende hverdag og angrer ikke lenger på at jeg fikk henne - selv om det har vært opp og nedturer. Jeg gleder meg til å se henne hver dag. Sånn var det ikke for 6 mnd siden 🙈 hun blir 2 år i september.

Anonymkode: 2496a...0f5

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på jenta jeg har,takker min lykkestjerne for henne.

Men angrer en del på at jeg ble gravid med nr2..stygt å tenke og skrive det...men føler meg som dritt , hater å gå gravid og skjønner ikke hvorfor jeg trodde det kunne være en god ide å få en til...

Anonymkode: eaa5e...381

[AnonymBruker]

Jeg angrer litt hver dag, men hn er bare seks uker så jeg håper det går seg til når hn blir litt mindre ubrukelig og litt mer morsom.. 

Anonymkode: edf3a...3f4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg angrer litt hver dag, men hn er bare seks uker så jeg håper det går seg til når hn blir litt mindre ubrukelig og litt mer morsom.. 

Anonymkode: edf3a...3f4

Ubrukelig, faktisk😳

Anonymkode: b7eb6...67b

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese

Anonymkode: 39b54...3b9

[AnonymBruker]

Angret litt med første mann. Fikk kolikk, tok ikke flaske. Lite søvn gjennom flere måneder. Hun Fikk kraftig forkjølelse, og pustestopp én gang (3 mnd). Ble stiv og litt blå, og jeg satt der like apatisk, mens pappaen prøvde å riste liv i henne. Tenkte mer på at da kan jeg sove litt. Skjønte først senere at jeg muligens hadde lett fødselsdepresjon. Synes jo at livet mitt var mye bedre FØR jeg fikk henne. Først etter 5-6 mnd var jeg ovenpå igjen og fikk den "hva skulle jeg gjort uten deg lille venn". Da kjente jeg forelskelsen. 

Med 2. mann sa var hun prematur, muligens ikke klart å overleve, jeg klarte ikke å å kjenne kjærligheten. Jeg er glad i henne og VAR også da glad i henne, men manglet forelskelsen, og var redd for å og binde meg "for mye". Etter noen måneder kjente jeg at hun kommer til å overleve, og jeg kjente kjærligheten og forelskelsen strømme. 

 

Kanskje jeg er en av de som ikke kjenner morskjærlighet med en gang. 

Anonymkode: da8a7...895

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ubrukelig, faktisk😳

Anonymkode: b7eb6...67b

Eh. En baby har null kontroll over kroppslige funksjoner, null kognitive evner, null empati og behov. Masse behov. Ubrukelig. 

Anonymkode: 81d0d...c68

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Eh. En baby har null kontroll over kroppslige funksjoner, null kognitive evner, null empati og behov. Masse behov. Ubrukelig. 

Anonymkode: 81d0d...c68

En 6 uker gammel baby har masse kognitive evner og begynner å vise personlighet. At foreldre ikke vet og ser dette er skumelt. Å kalle babyen for ubrukelig er horribelt. Men det er vel de samme foreldrene som heller i fremtiden ikke vil forstå barnet eller klare å møte deres behov, og som gjerne roper høyt om terrorr når barneverntjenesten blir koblet inn.

Anonymkode: 7bbac...d0d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg ikke på dere som kommer inn i tråden bare for å komme med små stikk. Tror dere ikke det er vanskelig nok for de som deler å være ærlige når de allerede vet at deres tanker og følelser ikke er sosial akseptabelt? Det er sikkert mødre og fedre som sitter med kjempe dårlig samvittighet for følelsene sine. 

Det er noen som sliter med fødselsdepresjon, andre ville rett og slett ikke tatt samme valg om de kunne snu tiden tilbake. Tror det er sunt å dele disse følelsene også, for ikke alle sitter med lykkefølelsen og bøttevis av kjærlighet. Det er nok utrolig vondt, for det å få barn blir så romantisert av de aller fleste, så når de ikke opplever de overveldende følelsene så er det nok veldig lett å føle seg alene. Og de er kanskje redd for å snakke om følelsene til menneskene rundt seg for de er redd for fordømmelse. Og se at andre er i samme båt kan bare hjelpe, og gjøre det lettere å oppsøke hjelp. Jeg tror slik åpenhet redder liv. 

Jeg har ikke barn selv, men en dag med tanteungene mine og jeg er kjempe sliten, enda jeg kun er med på det som er gøy.  Så om jeg slet med depresjon på toppen av det hele, gikk med dårlig samvittighet og hadde det ansvar hver eneste dag. Så kan jeg godt skjønne at det kjennes ut som en feilgrep av noen. Men det er hjelp å få, du er ikke alene ❤

 

Anonymkode: 5add2...4ac

[Skiftenøkkel]

Kan ikke si jeg angrer, datteren min er jeg veldig glad i og kommer først. 

Men timingen og omstendighetene kunne vært bedre, endte med samlivsbrudd osv. 

[AnonymBruker]

Altså jeg elsker begge barna mine, men til tider så angrer jeg på at jeg fikk nr 2. Han har nedsatt hørsel, noe som har medført at han alltid skriker/roper. Normal stemme finnes ikke, og detter er utrolig utmattende for alle. Ingen orker å være sammen med oss i mer enn 10 min, for han er utrolig sosial og vil prate med alle, men med den stemmebruken, samt noe utydelig tale blir det bare kaos!

Han er jo egentlig søt og snill, men han ødelegger hele familien.... Spessielt i helger og ferier, når vi ikke får 5 min pause fra den høye kaklinga. i går kveld, lå faktisk elste på 7 år rett ut på sofan og gråt av utmattelse, etter en hel dag sammen med lillebror.

Anonymkode: f0ddc...552

[AnonymBruker]

Japp. Angrer på at jeg fikk nr 2..5 år i mellom, dem er nå 8 og 3 år. Krangler hele tiden 😥 Det er fra morgen til kveld. Vi prøver å tilrettelegge for lek sammen, finner på ting sammen med dem og hver for seg.. Men det er hyling 24/7. Jeg koser meg kun når jeg er alene med ett av barna. Sliter på forholdet til meg å mannen også. 

Anonymkode: 0178a...42f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Altså jeg elsker begge barna mine, men til tider så angrer jeg på at jeg fikk nr 2. Han har nedsatt hørsel, noe som har medført at han alltid skriker/roper. Normal stemme finnes ikke, og detter er utrolig utmattende for alle. Ingen orker å være sammen med oss i mer enn 10 min, for han er utrolig sosial og vil prate med alle, men med den stemmebruken, samt noe utydelig tale blir det bare kaos!

Han er jo egentlig søt og snill, men han ødelegger hele familien.... Spessielt i helger og ferier, når vi ikke får 5 min pause fra den høye kaklinga. i går kveld, lå faktisk elste på 7 år rett ut på sofan og gråt av utmattelse, etter en hel dag sammen med lillebror.

Anonymkode: f0ddc...552

Men stakkars, det er da ikke hans feil.. får han ikke hjelp for hørselen? Høreapparat? 

Anonymkode: 48ba4...10a

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, men hadde jeg visst at jeg skulle bli så alene om alt og hvor mye det ville kreve så er det ikke sikkert at jeg hadde fått barn. Mine er nå 11 og 17. 

Jeg valgte brudd, men faren valgte å ikke ta en ørliten del av ansvaret en gang etter det. Klarer ikke beskrive hvor mye det krever å være alt for begge.

Anonymkode: 7c7bb...945

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var trist å lese

Anonymkode: 39b54...3b9

Vel, guess what, sånn er livet og det å få barn. Ting er ikke bare rosenrødt som på film hos alle nybakte mødre, det å bli mor (og sikkert også far) kan oppleves som et stort sjokk, helt annerledes enn man forventet, veldig slitsomt og psykisk nedbrytende om man ikke "fikser det" godt nok. Det er bare veldig tabu å snakke om.

Selv angret jeg på barnet mitt i månedsvis da han var baby. Det skyldtes nok flere faktorer, blant annet en traumatisk fødsel med fysiske ettervirkninger og smerter, lite oppfølging fra helsevesen, som sendte meg ned i en fødselsdepresjon. Det skyldtes også at jeg hadde en mann som trakk seg unna og ga uttrykk for at han hadde mistet følelser for meg. Hele barneopplegget fremsto for meg som tidenes fiasko og jeg gråt omtrent hver dag de første fire månedene.

Siden dengang har jeg gått igjennom samlivsbrudd, gutten min er fem år gammel og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker ham over alt. Har fått det veldig fint nå, selv om det er tøft å være alene med ham. Han er en harmonisk og trygg gutt til tross for våre "startvansker". Ting ordner seg for de fleste med nok hjelp og støtte på veien. Men det er tøft mens det står på. Jeg har all empati med de som befinner seg i den vonde fødselsdepresjon-tåka, eller som har fått barn med spesielle behov, eller som på andre måter opplever at det å få barn ikke ble like fantastisk som man ble forespeilet. 

Anonymkode: fc821...7cb

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Japp. Angrer på at jeg fikk nr 2..5 år i mellom, dem er nå 8 og 3 år. Krangler hele tiden 😥 Det er fra morgen til kveld. Vi prøver å tilrettelegge for lek sammen, finner på ting sammen med dem og hver for seg.. Men det er hyling 24/7. Jeg koser meg kun når jeg er alene med ett av barna. Sliter på forholdet til meg å mannen også. 

Anonymkode: 0178a...42f

Jeg var det eldre søskenet. Det ble alltid tilrettelagt for at vi skulle leke sammen. Men faktisk så er det ikke dritkult for en åtteåring å leke med en treåring. Eller en tenåring å leke med en åtteåring. 

I ettertid har jeg følt på at mine behov for utvikling aldri ble møtt. Jeg måtte jo leke med lillebror. Jeg måtte alltid delta på aktiviteter tilpasset hans alder. Og ikke min. Tror du jeg var veldig voksen og moden da jeg flyttet hjemmefra? 

Anonymkode: dc160...58c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Altså jeg elsker begge barna mine, men til tider så angrer jeg på at jeg fikk nr 2. Han har nedsatt hørsel, noe som har medført at han alltid skriker/roper. Normal stemme finnes ikke, og detter er utrolig utmattende for alle. Ingen orker å være sammen med oss i mer enn 10 min, for han er utrolig sosial og vil prate med alle, men med den stemmebruken, samt noe utydelig tale blir det bare kaos!

Han er jo egentlig søt og snill, men han ødelegger hele familien.... Spessielt i helger og ferier, når vi ikke får 5 min pause fra den høye kaklinga. i går kveld, lå faktisk elste på 7 år rett ut på sofan og gråt av utmattelse, etter en hel dag sammen med lillebror.

Anonymkode: f0ddc...552

Prøver du kanskje å pushe et søskenforhold som passer din drøm på dem men som ikke passer dine barns personlighet og alder? Jeg lurer litt innimellom på om mamma prøve det med meg og min lillesøster. Det er 4,5 år mellom oss. Et hav av forskjell når man er liten. Den eldste har jo ikke noe begrep om den yngstes begrensninger, men tvinges hele tiden til å ta hensyn. Jeg tror kanskje du får det bedre om du slipper en sånn drøm om du har det, og lar de være dem de er med det forholdet de har med sine forutsetninger heller en det du kanskje drømmer om at de skal være. 

Anonymkode: 81d0d...c68

[Gjest Jegskulleønskeat]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var trist å lese

Anonymkode: 39b54...3b9

Enig

[AnonymBruker]

Man kan egentlig ikke angre på barn, for man elsker dem jo, men hadde jeg visst hvilket helvete jeg hadde fått med far til eldstemann, så ville jeg tatt abort da jeg ble gravid med ham som 19 åring. Både jeg og familien min har dype arr etter ting som skjedde med hans far i etterkant. Selvfølgelig elsker jeg gutten, og kunne ikke tenke meg livet uten ham, men likevel... ja jeg hadde tatt abort dersom jeg hadde visst! Da hadde jeg ikke visst kjent barnet, og hadde ikke elsket ham slik. Det hadde spart meg og min familie for mye! 

Anonymkode: 62f17...7f1