Noen her som angrer på å ha fått barn?

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja. 

Det er ett av de dummeste valgene jeg har tatt i hele mitt liv. 

Aldri har livet vært vanskeligere, aldri har jeg vært så alene som etter jeg fikk barn. 

Jeg gjør alt for barna men kunne jeg valgt om igjen hadde jeg ikke valgt dette livet! 

Anonymkode: 470ec...768

er du alene med barna? kunne vært fint å vite litt mer om hvorfor du synes livet er vanskelig. Du sier du føler deg alene. Er det mangel på nettverk, at du er alenemor eller hva er grunnen til at du føler det sånn? Håper følelsene vil endre seg ettersom barna blir større. klem til deg! 

Anonymkode: b4396...e72

[AnonymBruker]

1 time siden, multe skrev:

Kort og greit; Ja! 

Jeg er veldig usikker på om jeg skal ha barn selv, så lurer på hvorfor du angrer. Er det livet som er hektisk, du føler deg fanget, savner friheten, vil du si noe om hvorfor? Jeg er så redd for å angre selv. 

Anonymkode: b4396...e72

[AnonymBruker]

Nei. Det har faktisk aldri falt meg inn. På tross av utro samboer, depresjon, kolikk i 6 mnd., alene, og bodd på krisesenter. Det eneste jeg klarte å tenke på var at barnet skulle komme unna uten å få varige problemer etter alt som pågikk rundt oss. Barnet  motiverte meg til et nytt liv. Så jeg er evig takknemlig.

Derimot fantaserer jeg en del om hvordan livet ville vært uten barn. Kanskje jeg hadde hatt flere venner, trent mer og fått en mann uten problemer. Men så ser jeg på mine studievenninner som drikker hele tiden og ikke vet hva de vil med livet. Ikke finner de mann heller. Så da synes jeg det er deilig at livet mitt har blitt litt "satt". Jeg trenger ikke å stresse med å få barn før jeg er 35 osv. som jeg opplever at en del rundt meg tenker på. 

Anonymkode: da70d...14d

[AnonymBruker]

Angrer ikke,men skulle ønske jeg hadde valgt annerledes,far dro etter noen år og orket ikke ansvaret likevel. Hadde jeg visst hvor slitsomt det skulle bli alene hadde jeg ventet. 

Anonymkode: 818b1...164

[AnonymBruker]

Angrer ikke ett sekund på at jeg fikk barn, men hender jeg drømmer om å kunne åpne en dør til det gamle livet mitt og bare sette mammarollen på pause litt 😅

Anonymkode: 15970...b06

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Angrer ikke ett sekund på at jeg fikk barn, men hender jeg drømmer om å kunne åpne en dør til det gamle livet mitt og bare sette mammarollen på pause litt 😅

Anonymkode: 15970...b06

Som om jeg skulle sagt det selv😅

Anonymkode: 944b5...a04

[AnonymBruker]

nei, kjære vene. Hun er det beste som har skjedd. Men jeg tenker mange ganger kanskje hun kunne fått det bedre med andre foreldre. 

Anonymkode: e9265...aa2

[Gjest Trolletrine]

Å få barn er det beste jeg noensinne har gjort!

Skulle bare ønske jeg kunne fått barn tidligere.

[Samaya]

På 2.7.2018 den 21.09, AnonymBruker skrev:

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

Dette er fortsatt et av de beste og mest rørende svarene jeg har lest her inne❤️❤️