Noen her som angrer på å ha fått barn?

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

En 6 uker gammel baby har masse kognitive evner og begynner å vise personlighet. At foreldre ikke vet og ser dette er skumelt. Å kalle babyen for ubrukelig er horribelt. Men det er vel de samme foreldrene som heller i fremtiden ikke vil forstå barnet eller klare å møte deres behov, og som gjerne roper høyt om terrorr når barneverntjenesten blir koblet inn.

Anonymkode: 7bbac...d0d

Harde ord til en sliten førstegangsmamma som ikke har sovet mer enn halvannen time sammenhengende på seks uker.. hn er veldig, veldig søt og har absolutt sine sjarmerende øyeblikk, men det er ikke til å komme unna at de første ukene er sjukt mye jobb og styr og stress, og veldig lite av annet.. ingen grunn til å koble inn barnevernet pga ærlighet knyttet til det.. 

Anonymkode: edf3a...3f4

[EvaLena]

Nå et barna mine voksne, så jeg angrer ikke nå.

MEN, hadde jeg visst hvilke utfordringer jeg skulle stå overfor når min eks flyttet og brøt all kontakt med de, så hadde jeg valgt å ikke få barn. Jeg hadde iallefall bare fått ett barn.

Det var noen tøffe år jeg ikke vil ha tilbake.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner meg ikke på dere som kommer inn i tråden bare for å komme med små stikk. Tror dere ikke det er vanskelig nok for de som deler å være ærlige når de allerede vet at deres tanker og følelser ikke er sosial akseptabelt? Det er sikkert mødre og fedre som sitter med kjempe dårlig samvittighet for følelsene sine. 

Det er noen som sliter med fødselsdepresjon, andre ville rett og slett ikke tatt samme valg om de kunne snu tiden tilbake. Tror det er sunt å dele disse følelsene også, for ikke alle sitter med lykkefølelsen og bøttevis av kjærlighet. Det er nok utrolig vondt, for det å få barn blir så romantisert av de aller fleste, så når de ikke opplever de overveldende følelsene så er det nok veldig lett å føle seg alene. Og de er kanskje redd for å snakke om følelsene til menneskene rundt seg for de er redd for fordømmelse. Og se at andre er i samme båt kan bare hjelpe, og gjøre det lettere å oppsøke hjelp. Jeg tror slik åpenhet redder liv. 

Jeg har ikke barn selv, men en dag med tanteungene mine og jeg er kjempe sliten, enda jeg kun er med på det som er gøy.  Så om jeg slet med depresjon på toppen av det hele, gikk med dårlig samvittighet og hadde det ansvar hver eneste dag. Så kan jeg godt skjønne at det kjennes ut som en feilgrep av noen. Men det er hjelp å få, du er ikke alene ❤

 

Anonymkode: 5add2...4ac

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var det eldre søskenet. Det ble alltid tilrettelagt for at vi skulle leke sammen. Men faktisk så er det ikke dritkult for en åtteåring å leke med en treåring. Eller en tenåring å leke med en åtteåring. 

I ettertid har jeg følt på at mine behov for utvikling aldri ble møtt. Jeg måtte jo leke med lillebror. Jeg måtte alltid delta på aktiviteter tilpasset hans alder. Og ikke min. Tror du jeg var veldig voksen og moden da jeg flyttet hjemmefra? 

Anonymkode: dc160...58c

Nåja. Noe du sier er jeg enig i, men noe er ikke aldersforskjellen sin feil.

Jeg var syv da mi lillesøster blei født, og selv om det ikke var kult for en tiåring å leke med en treåring, og jeg konstant måtte ta med meg lillesøstra mi ut for å leke, eller alltid dra på aktiviteter som passet henne, så vokste jeg opp voksen og ansvarlig. 

Anonymkode: b5cce...553

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke pr idag, men jeg har absolutt vært innom perioder av anger. Jeg har nå et fint liv med barna mine, men jeg vet at jeg hadde hatt det minst like fint uten dem. 

Jeg ble gravid som 20-åring, ble alene og alt var veldig tøft. Jeg hadde knapt nok startet en vaskemaskin noen gang, aldri måttet tenke noe særlig over økonomi, ikke laget mye til middager og plutselig skulle jeg passe på både meg og en liten bukt som krevde alt av meg. Det var en bratt læringskurve! Videre hjalp det ikke at barnet har spesielle behov. Siden alt var så skummelt og overveldende valgte jeg å bli sammen med første og beste fyr 🤣 Fikk et barn til, så aldersforskjellen er bare 3 år. De harde årene fortsatte. Men - jeg kan absolutt ikke angre på at jeg fikk to barn i stedet for bare ett (når jeg først var i gang), for det yngste barnet har vært en enormt stor ressurs for eldste. De er nydelige sammen, tar så godt vare på hverandre og kan alltid stole på hverandre. Nå er de 12 og 15 år gamle, og båndene er like sterke. De er helt ulike typer, men hjelper hverandre der den andre er svakere. Hm, nå mens jeg skriver så ser jeg hvertfall at jeg absolutt at jeg ikke angrer lenger. Men jeg har vært der, mer enn èn gang.... 

Anonymkode: 348be...a72

[AnonymBruker]

Jeg har vært mye sliten. Svært sliten. Alene med to barn på 4 og 9 år som krangler konstant. I fjor var jeg så utmattet at jeg holdt på å besvime på dass og bare lot de sitte på stuen alene og hyle begge to. Jeg jobber fullt og studerer. Har mye å gjøre stort sett. Bekymrer meg for økonomi. Utviklingen deres, eller når de blir syke. Når de er lei seg. Men nei. Har ikke angret en dag. Kunne aldri hatt et liv uten mine fine unger. Når 4 åringen gir meg et kyss på kinnet på kvelden og sier hun er glad i meg, en sliten og utmattet mamma. Eller sier at jeg er fin når jeg ser ut som et dass i morgenkåpe med fett hår.

Når 9 åringen kommer hjem med et hjerte hun har tegnet der hun har skrevet mamma inni. Det viser hun har tenkt på meg på skolen. Den gangen hun kjøpte julegave til mamma; en kopp det står "Du gjør meg lykkelig". 

Å være sliten er lov. Men tross alt er vi ekstremt heldige som får være mamma eller pappa. Tiden med de små får vi ikke tilbake. 

Anonymkode: 19c59...b25

[matrobot]

Jeg har ofte tenkt på at jeg har kanskje fått barna litt for tidlig (var 25 år og har liksom ikke "levd" ungdomstiden skikkelig), men jeg kan ikke forestille meg et liv uten dem heller. De er alfa og omega for meg  

[Apis]

På 2.7.2018 den 1.00, AnonymBruker skrev:

Ubrukelig, faktisk😳

Anonymkode: b7eb6...67b

 

På 2.7.2018 den 1.06, AnonymBruker skrev:

Dette var trist å lese

Anonymkode: 39b54...3b9

Tror dere skal lese litt mellom linjene her, jeg leser mye kjærlighet og en god dose humor

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

Dette er noe av det morsomste og rørende jeg har lest her på lenge! 

Anonymkode: 94e30...ba8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er noe av det morsomste og rørende jeg har lest her på lenge! 

Anonymkode: 94e30...ba8

Takk ❤️

Anonymkode: 2496a...0f5

[AnonymBruker]

Ikke på eget barn, men angrer på stebarn! 

Anonymkode: edd10...a58

[AnonymBruker]

Eg er gravid med førstemann mens eg leser detta...

Anonymkode: a5718...b42

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eg er gravid med førstemann mens eg leser detta...

Anonymkode: a5718...b42

Da kan du ta til deg historiene som står her, samtidig som du husker på at veldig mange kg-brukere ikke svarer i en tråd som heter "Noen her som angrer på at de har fått barn?". Rett og slett fordi de ikke angrer. 

Ingen grunn til å trekke raske konklusjoner basert på en forumtråd. 

Anonymkode: f56d5...470

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

Dette tror jeg er det fineste jeg har lest her inne❣️

Anonymkode: 96474...056

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. Trodde det skulle bli koselig, men alt bare krasja. Jeg har bodd i helvete. Baby som var mye misfornøyd og likegyldig, sjeldent glad. Det var jeg og. 

Anonymkode: 7b5cc...84e

[altflyter]

På 2. juli 2018 den 21.09, AnonymBruker skrev:

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

Det er ikke ofte ting jeg leser på KG virkelig går innpå meg, men denne traff meg rett i hjertet. Ble nesten på gråten av å lese innlegget ditt. Jeg har ikke barn selv, men du har en fantastisk formidlingsevne og forteller en rørende, trist men vakker historie. Klarer nesten å kjenne på hva du må ha følt. Jeg håper du skriver masse og får det publisert. Det bør du. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, altflyter skrev:

Det er ikke ofte ting jeg leser på KG virkelig går innpå meg, men denne traff meg rett i hjertet. Ble nesten på gråten av å lese innlegget ditt. Jeg har ikke barn selv, men du har en fantastisk formidlingsevne og forteller en rørende, trist men vakker historie. Klarer nesten å kjenne på hva du må ha følt. Jeg håper du skriver masse og får det publisert. Det bør du. 

Basert på skriveformen er jeg ganske sikker på at dette er en av Norges nye, knallgode forfattere! Vil ikke out'e, men om du er den jeg tror så betyr boka di mye for meg!

Anonymkode: edf3a...3f4

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Basert på skriveformen er jeg ganske sikker på at dette er en av Norges nye, knallgode forfattere! Vil ikke out'e, men om du er den jeg tror så betyr boka di mye for meg!

Anonymkode: edf3a...3f4

Skulle gjerne lest boka! Men du vil sikkert ikke legge ut tittelen.

Anonymkode: ce4c3...960

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke på barna i seg selv, jeg elsker dem og liker å tilbringe tid med dem. Jeg angrer iblant fordi det setter mye begrensninger. Har man et dårlig forhold til bf så er det ikke bare å pakke sekken å dra, det får masse konsekvenser og evinnelige år med barnefordelingsuenigheter, økonomiske og praktiske vanskeligheter. Arbeidsgivere er heller ikke så forståelsesfulle ovenfor aleneforeldre. 

Anonymkode: 0ca8f...e21

[AnonymBruker]

1 time siden, altflyter skrev:

Det er ikke ofte ting jeg leser på KG virkelig går innpå meg, men denne traff meg rett i hjertet. Ble nesten på gråten av å lese innlegget ditt. Jeg har ikke barn selv, men du har en fantastisk formidlingsevne og forteller en rørende, trist men vakker historie. Klarer nesten å kjenne på hva du må ha følt. Jeg håper du skriver masse og får det publisert. Det bør du. 

Herregud, takk.

det var bare rett fra hodet og inn på iPhonen og jeg er ikke forfatter. Men takk!! ❤️

Anonymkode: 2496a...0f5