Noen her som angrer på å ha fått barn?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Basert på skriveformen er jeg ganske sikker på at dette er en av Norges nye, knallgode forfattere! Vil ikke out'e, men om du er den jeg tror så betyr boka di mye for meg!

Anonymkode: edf3a...3f4

Nå kupper jeg tråden helt og det var ikke meninga, men det er så hyggelig å høre/lese at folk likte det. Jeg er ikke forfatter, men jeg føler meg litt som det nå. Så: Takk! ❤️

Anonymkode: 2496a...0f5

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Basert på skriveformen er jeg ganske sikker på at dette er en av Norges nye, knallgode forfattere! Vil ikke out'e, men om du er den jeg tror så betyr boka di mye for meg!

Anonymkode: edf3a...3f4

Har boka kommet ut? 

Anonymkode: 9c962...195

[AnonymBruker]

Det hender at jeg angrer litt/er litt misunnelig på de vi kjenner som har valgt et liv uten barn når hverdagsmaset er som verst. Jeg kjenner på tvil om jeg egentlig har nok «morsfølelse»/instinkt til å være en god nok mor for barna mine. Jeg kan innimellom også kjenne på litt sinne for de begrensninger som livet mitt har fått, og irritasjon over den personen jeg har blitt (litt kjedelig og snakker sikkert altfor mye om barna mine selv om jeg prøver å la vær). 

Samtidig elsker jeg jo barna mine høyere enn alt, og de gode øyeblikkene sammen er gull verdt. Jeg er også veldig glad for at de har en pappa som er vanvittig omsorgsfull og kanskje oppveier min manglende tålmodighet for stress og mas? 

Anonymkode: 0a73e...ecc

[Blue Berry]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg angrer. Trodde det skulle bli koselig, men alt bare krasja. Jeg har bodd i helvete. Baby som var mye misfornøyd og likegyldig, sjeldent glad. Det var jeg og. 

Anonymkode: 7b5cc...84e

Kan være fordi barnet føler hvordan du har det? De er ikke dumme, selvom de er små.. 

Jeg merket det da jeg var sur og i dårlig humør, smittet over med en gang..

[AnonymBruker]

På 2.7.2018 den 21.09, AnonymBruker skrev:

Enig!

Jeg svarte på tråden fordi jeg tenker at det kanskje sitter noen i den andre enden med en liten baby som bare gråter og ikke spiser (eller eventuelt bare spiser hele tiden) og at man selv kanskje ikke har sovet eller spist. Og så tenker man på hvordan det var før og hvor mye man kanskje gledet seg til denne babyen som skulle komme og de små klærne man vasket og barnerommet man malte og så kom babyen og alt ble bare kaos. Bare kaos! Sånn kan det også være. Det kan være rosenrødt og fint og forelskelse, men det kan også være bare kaos.

Jeg endte med hastekeisersnitt og kunne ikke bevege meg skikkelig uten å vri meg i smerte i lang tid. Jeg fikk ikke sove. Både fordi kroppen pumpet adrenalin hele døgnet og fordi babyen skrek og skrek og skrek og skrek. Jeg glemte å spise. Mannen lagde mat til meg og satte i kjøleskapet. Satte på benken. Satte i mikroen, puttet i stelleveska, på nattbordet, til og med på vasken på badet. Men jeg glemte det.

Jeg fikk urinveisinfeksjoner og nyresteiner fordi jeg glemte å drikke og all væske gikk til morsmelken og kroppen klarte ikke skille ut avfallsstoffer. Jeg ble helt amøbe og hadde alltid vondt et sted. I tissen, i keisersnittet, i nyrene.

jeg gråt hver dag i tre uker, nesten konstant. Barseltårer. Fikk høre på forhånd at noen gråter litt når melka kommer på sykehuset. Så søtt, tenkte jeg. Det ingen sa til meg er at man også gjerne føler seg sjukt nedfor, nedstemt, utafor. Det er derfor man griner. Og jeg tuta i tre uker. Hulka, så jeg turte ikke bli med på butikken for jeg var redd noen skulle se meg stå sånn og hyle over frossenpizzaen jeg uansett kom til å glemme å spise.

jeg hadde gulpekluter klar når jeg amma, både for å fange sprutgulpen jeg visste kom men også for å kunne tørke tårene mine som randt nedover hodet hennes.

så sakte ble det bedre. Jeg møtte andre mødre med babyer som nikket anerkjennende og sa de også hadde hatt det sånn. Jeg fikk til amming. Hun begynte å le og smile og like alle de tåpelige dyre lekene jeg hadde fokusert på å handle inn før hun kom. Hun rullet rundt og begynte å sove alene i sengen sin opptil 3 timer i strekk. Hun likte søtpotet og å bade. Vi fikk familie på besøk som elsket henne og meg og oss og tåka letta litt etter litt.

Og så fikk vi full utredning og bekreftet at hun hadde refluks og at det var derfor hun bare gulpa og sjelden sov og bare gråt. Hun fikk medisiner og hun sov og sov og sov og sov. Og jeg sov. Og alle sov. Hele Oslo sov! Og hjernen min ble stille og jeg kunne fullføre tankerekker og se på TV-serier og få med meg handlingen og skjønne at han ene med dress er gift med hun i blå kjole og at hun i blå kjole er den samme som hun som nå har bikini og oppsatt hår. Jeg kunne gå på quiz med venninner og svare på spørsmål. Jeg kunne se på datteren min og si at jeg elsket henne. Til slutt. Men det tok 8 mnd med kaos og dyp, intens anger. 

Sånn kan det også være. 

Så jeg tenker at hvis trådstarter eller noen andre som leser denne tråden sitter med en liten baby og kanskje traumer etter en dramatisk fødsel og kanskje uten mye støtte fra folk rundt seg - og angrer som en hund. På babyen og hele prosjektet. Så skal de vite at det er kjemevanlig og helt lov og at det går over og blir fint. Bare hold ut. Og det er lov å ringe helsesøster eller en venn eller en hjelpetelefon hvis man sitter med så mange tanker og bekymringer alene at det blir umulig å se for seg at det noen gang kommer til å løse seg.

Anonymkode: 2496a...0f5

Dette er det beste jeg noen gang har lest her inne! Er du ikke forfatter, burde du virkelig tenke dyp og lenge på å bli det. Du gjør noe helt spesielt med ord her.. Vakkert og vemodig å lese. Du treffer meg rett i hjertet.

Kanskje også fordi jeg kjenner meg så godt igjen. I mat som står urørt over alt i huset. Adrenalinet som konstant pumper i kroppen etter at den har blitt revet i filler (hastesnitt). Konstant å føle seg som noe påkjørt man kunne funnet i en grøft. Kaos, fra du åpner øynene til du lukker de igjen. Da jeg endelig sov var jeg så sliten at det føltes som om jeg hadde forlatt jordens overflate. Ingen drømmer, bare kaos. Og, ja! Disse "barseltårene" jeg også hadde hørt om. Søtsalte tårer som triller nedover lett rødmede moderlige kinn, som jeg i min uvitenhet trodde at måtte komme fra et hjerte som rant over av kjærlighet. Mens mine tårer var født ut av en bunnløs desperasjon og fysisk smerte.

Tusen takk for dine ord. Du tok meg rett tilbake til min egen opplevelse, som jeg i stor grad har glemt, eller latt være å huske på.   

Anonymkode: cfc60...31b

[AnonymBruker]

6 timer siden, Absurdah skrev:

Kan være fordi barnet føler hvordan du har det? De er ikke dumme, selvom de er små.. 

Jeg merket det da jeg var sur og i dårlig humør, smittet over med en gang..

Vet du hva, det er skikkelig ufint å legge skylda over på mor for at barnet er misfornøyd. Er det en mor som ikke er blid nok som forårsaker kolikk, feks? I think not! 

Humøret følger nemlig barnet. Du kan jo tenke deg hvor lett det er å være blid og fornøyd når man våkner en gang i timen natta gjennom i månedsvis med en unge som ikke sover på dagen heller (så "sove når barnet sover" utgår, det også). 

Ja, barn plukker opp vibber, men det er ikke mødrene som gjør noe feil og selv forårsaker at babyen er misfornøyd. Det er flaks og uflaks. 

Hilsen moren til en meget krevende baby som ikke spiste eller sov, som ble et veldig fint og fornøyd barn som både spiser og sover i dag. Og ja - i mine mest slitne øyeblikk så angra jeg. Jeg angrer ikke nå lenger, men jeg skulle ønske det var mulig å hoppe rett til toddler uten å måtte innom babytid hvis jeg noen gang får flere barn. 

Anonymkode: 3db44...081

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, det er skikkelig ufint å legge skylda over på mor for at barnet er misfornøyd. Er det en mor som ikke er blid nok som forårsaker kolikk, feks? I think not! 

Humøret følger nemlig barnet. Du kan jo tenke deg hvor lett det er å være blid og fornøyd når man våkner en gang i timen natta gjennom i månedsvis med en unge som ikke sover på dagen heller (så "sove når barnet sover" utgår, det også). 

Ja, barn plukker opp vibber, men det er ikke mødrene som gjør noe feil og selv forårsaker at babyen er misfornøyd. Det er flaks og uflaks. 

Hilsen moren til en meget krevende baby som ikke spiste eller sov, som ble et veldig fint og fornøyd barn som både spiser og sover i dag. Og ja - i mine mest slitne øyeblikk så angra jeg. Jeg angrer ikke nå lenger, men jeg skulle ønske det var mulig å hoppe rett til toddler uten å måtte innom babytid hvis jeg noen gang får flere barn. 

Anonymkode: 3db44...081

Synes du skal lese deg opp på transaksjonsmodellen. Mor og barn påvirker hverandre konstant, og hvis barnets temperament påvirker mor negativt vil selvsagt barnet få liten hjelp til å komme seg ut av det humøret hn er i. Hvis mor er deprimert eller lei vil barnet nødvendigvis også bli det. Det kan også gjelde andre veien, hvis barnet sliter og mor føler seg avvist. 

Anonymkode: 90bda...b87

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke barn selv, men mamma angret på at hun fikk ett barn til. Meg.

Hun fikk fødselsdepresjon,  og ble innlagt på sykehus i to uker da jeg var 11 dager gammel.

Anonymkode: 4b11f...6a5

[AnonymBruker]

Var en 3 månders periode der eg angret litt på andre mann. Han var ekstremt prematur og måtte være på sykehuset i flere månder. Tok rundt 2 månder før legene var sikker på at han kom til og overleve. 

Følte meg som verdens verste person. Måtte være mye på sykehuset pga masse pumping. Fikk kun muligheten til og se eldstemann ca 2 timer om dagen pga avstanden til sykehuset. Og da byttet meg og får på og være hjemme. Han fikk ikke den mamma og pappa tiden etter bhg som han var vant med og ble en helt annen unge den perioden. 

 

Dette var under RS sesongen og storebror kunne heller ikke komme til sykehuset. 

 

Men nå når vi alle har vært hjemme i noen månder angrer eg ikke. Ser kjærligheten som storebroren har fått for lillebror ❤

Anonymkode: 6d627...c20

[Blue Berry]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, det er skikkelig ufint å legge skylda over på mor for at barnet er misfornøyd. Er det en mor som ikke er blid nok som forårsaker kolikk, feks? I think not! 

Humøret følger nemlig barnet. Du kan jo tenke deg hvor lett det er å være blid og fornøyd når man våkner en gang i timen natta gjennom i månedsvis med en unge som ikke sover på dagen heller (så "sove når barnet sover" utgår, det også). 

Ja, barn plukker opp vibber, men det er ikke mødrene som gjør noe feil og selv forårsaker at babyen er misfornøyd. Det er flaks og uflaks. 

Hilsen moren til en meget krevende baby som ikke spiste eller sov, som ble et veldig fint og fornøyd barn som både spiser og sover i dag. Og ja - i mine mest slitne øyeblikk så angra jeg. Jeg angrer ikke nå lenger, men jeg skulle ønske det var mulig å hoppe rett til toddler uten å måtte innom babytid hvis jeg noen gang får flere barn. 

Anonymkode: 3db44...081

Da er jeg ufin mot meg selv også! 

Har 2 barn med 11 måneder imellom og var alene med de i flere måneder av gangen. 

Så tror jeg vet ganske mye om å ikke sove. De våknet hver 30-60 min hele natten etc. 

Var ikke ufin mot hun jeg siterte, heller et råd som du mistolket! 

Barn senser ganske mye var det jeg skulle frem og jeg var også et monster i humøret, da jeg ikke sov mer enn 1-2 timer sammenhengende på det meste. 

Det var derfor jeg sa at barn merker det, men du fattet ikke det tydeligvis.

[StovnerJune]

Angrer overhodet ikke på å ha fått barn, selv om jeg skulle ønske omstendighetene var annerledes. Har barn med to forskjellige fedre og har ingen kontakt med den ene av dem og kun litt med den andre. Var også i yngste laget da jeg ble gravid med min første, og egentlig ikke moden nok til å ha barn ennå. Men så har ting det med å ordne seg til slutt uansett.

Endret 5. juli 2018 av StovnerJune

[Factum Factaria]

De første månedene med eldste angret jeg en god del, men det skyldtes en kombinasjon av kolikk og det jeg ser i ettertid må ha vært en fødselsdepresjon. Nå hender det jeg tenker i et flyktig øyeblikk nå og da at livet ville vært enklere og mindre slitsomt uten barn, men noen anger er det ikke snakk om. 

[AnonymBruker]

Angret i starten.

fødselsdepresjon, ingen morsfølelse derav, kolikk, lite søvn, samboer som hjalp lite til gjorde ikke saken bedre.

 

nå er mini 2,5 og jeg elsker livet med han!

Anonymkode: cdac8...4b0

[AnonymBruker]

Jeg er skikkelig sliten, men lykkelig sliten. Angrer heldigvis ikke og har lyst på flere. Har to nå. 

Anonymkode: 03eef...ed5

[AnonymBruker]

On 7/4/2018 at 12:14 AM, AnonymBruker said:

Nå kupper jeg tråden helt og det var ikke meninga, men det er så hyggelig å høre/lese at folk likte det. Jeg er ikke forfatter, men jeg føler meg litt som det nå. Så: Takk! ❤️

Anonymkode: 2496a...0f5

Siden du har sagt at du ikke var forfatter: Tipper de som nevner en bok om fødselsdepresjon mener "Naturmannen" av Lene Julsen. Morsom bok, jeg lo flere ganger.

Anonymkode: 63e03...dd4

[AnonymBruker]

Både angrer og ikke angrer. Flere traumatiske svangerskap "ødela" meg psykisk. Det siste barnet ble dråpen som fikk forholdet til å havarere. Jeg tror kanskje jeg (og vi) hadde hatt det bedre uten barn.

Men jeg elsker ungene mine, og den ekstra dimensjonen de har gitt livet mitt, selv om jeg kanskje gjerne skulle vært foruten en del av de konsekvensene de brakte med seg. Jeg er veldig fornøyd med og stolt av ungene mine.

Anonymkode: cdb38...ee5

[AnonymBruker]

Ja. 

Det er ett av de dummeste valgene jeg har tatt i hele mitt liv. 

Aldri har livet vært vanskeligere, aldri har jeg vært så alene som etter jeg fikk barn. 

Jeg gjør alt for barna men kunne jeg valgt om igjen hadde jeg ikke valgt dette livet! 

Anonymkode: 470ec...768

[AnonymBruker]

Jeg angret, jeg ble gravid etter p-pillene sviktet og jeg oppdaget graviditeten for sent. Tenkte at det går sikkert fint for jeg kommer jo til å forelske meg i barnet så fort det blir født. Det skjedde ikke.
Jeg følte ingenting for jentungen min, jeg gikk til psykolog, jeg fikk støtte fra lege og jordmor, men jeg klarte aldri å få gode følelser for henne, hun var bare jobb og slitsom, og jeg gruet meg til å hente henne fra barnehagen.

Hun er nå hos en fosterfamilie og det er det beste som har skjedd oss begge.. hun er hos en familie som elsker henne over alt på jord og jeg slipper å føle meg skyldig over manglende følelser.

Anonymkode: 91e31...33c

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en treåring. Jeg bor sammen med barnets fantastiske pappa, vi er ressurssterke og får mye hjelp fra de rundt. Vi fikk et friskt barn og det er han fortsatt. Jeg angret på at vi fikk han, jeg angret allerede i graviditeten. Jeg hatet å være gravid og jeg hatet å bli mamma, selv om jeg elsker barnet mitt. Det tok to og et halvt år før jeg turte å spørre etter hjelp, og like lang tid før jeg turte å snakke med mannen min om det. Det var to og et halv utrolig kjipe år. Det var skikkelig flaut, og det er tabu å si at man angrer på barnet sitt. 

Det tok bare et par timer med psykolog før ting ble bedre, og nå, et halvt år etter at jeg spurte om hjelp, klarer jeg igjen å glede meg over hverdagen. Jeg synes barnet vårt er søtt og klokt og morsomt. 

Jeg var så redd for å spørre etter hjelp. Jeg visste for det første ikke hvor jeg kunne få hjelp (helsestasjonen var svaret i min situasjon, de henviste meg umiddelbart videre). For det andre var jeg utrolig redd for at noen skulle komme å ta fra oss barnet, at for eksempel barnevernet skulle kobles inn (det skjedde ikke). For det tredje ble jeg redd for at noen (familie eller venner) skulle oppdage at jeg angret på at jeg hadde fått barn, og hatet å være mamma (jeg åpnet meg opp om det til de nærmeste og har bare blitt møtt med kjærlighet og forståelse) 

så.. hvis du sliter, be om hjelp! 

Anonymkode: 3c3bf...40e

[Munchlax]

Kort og greit; Ja!