Stefar som ikke tar ansvar...

[Gjest Sirah]

Dette har egentlig ikke noe med akkurat denne problemstillingen og gjøre, bare en observasjon.

Hadde dette vært en stemor som hadde stilt spørsmålet hadde hun fått beskjed om at hun ikke hadde noe i livet til dette barnet å gjøre. Det er far og mor som skal oppdra/passe på barnet og IKKE stemor. De skal egentlig bare sitte i en krok og gjøre husarbeid 🤔 Hvorfor er det da opplest og vedtatt at stefar skal ta så mye ansvar?

Når det er sagt så er det over bare en observasjon og ikke mine egne meninger. Det jeg leser av tråden etterhvert som flere opplysninger kommer frem at mannen til TS har tatt seg vann over hodet. Han er sykemeldt grunnet store operasjoner og må passe på to barn hvor den ene har spesielle utfordringer. Kan det være at barnet faktisk ikke er problemet her, men at han faktisk ikke er i form til oppgaven? Og at det dermed (dessverre) går ut i irritasjon ovenfor barnet? Kan det være en løsning at barnet er litt mer hos far frem til at mannen har kommet seg litt ovenpå igjen?

[Gjest Sirah]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tok en prat med han nå. Han nekter parterapi, sier at han vil flytte ut. At han er ikke intrisert i å endre seg. Han føler ingenting for mitt eldste barn og ser på han som en byrde. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Glem det forrige svaret mitt, jeg rakk akkurat ikke å se dette før jeg postet mitt. Stor klem til deg 💜

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sirah skrev:

Dette har egentlig ikke noe med akkurat denne problemstillingen og gjøre, bare en observasjon.

Hadde dette vært en stemor som hadde stilt spørsmålet hadde hun fått beskjed om at hun ikke hadde noe i livet til dette barnet å gjøre. Det er far og mor som skal oppdra/passe på barnet og IKKE stemor. De skal egentlig bare sitte i en krok og gjøre husarbeid 🤔 Hvorfor er det da opplest og vedtatt at stefar skal ta så mye ansvar?

Når det er sagt så er det over bare en observasjon og ikke mine egne meninger. Det jeg leser av tråden etterhvert som flere opplysninger kommer frem at mannen til TS har tatt seg vann over hodet. Han er sykemeldt grunnet store operasjoner og må passe på to barn hvor den ene har spesielle utfordringer. Kan det være at barnet faktisk ikke er problemet her, men at han faktisk ikke er i form til oppgaven? Og at det dermed (dessverre) går ut i irritasjon ovenfor barnet? Kan det være en løsning at barnet er litt mer hos far frem til at mannen har kommet seg litt ovenpå igjen?

Han har sagt nå at han føler ingenting for mitt barn. Det er ikke en løsning at han bor mer hos sin pappa desverre. 

Anonymkode: dbc88...b4a

[Gjest Sirah]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han har sagt nå at han føler ingenting for mitt barn. Det er ikke en løsning at han bor mer hos sin pappa desverre. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Jeg så det andre svaret ditt rett etter at jeg hadde postet mitt...  Skjønner ikke at man kan si noe slikt!

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tok en prat med han nå. Han nekter parterapi, sier at han vil flytte ut. At han er ikke intrisert i å endre seg. Han føler ingenting for mitt eldste barn og ser på han som en byrde. 

Anonymkode: dbc88...b4a

I det minste var han ærlig. 

Jeg tror faktisk det er til det beste for eldste barnet. Det er ikke sunt å bo med noen som anser deg for å være en byrde.

Klem 

 

Anonymkode: 1bfce...b38

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. 50/50 hadde vi før, men barnet ønsket å bo mer hos oss og i samråd med ppt fant vi ut at det var best at han bodde fast hos oss. Grunnen til at jeg jobber så masse er for at vi skal legge oss opp penger, sambo har hatt flere store operasjoner bak seg og det er usikkert på om han greier å gå tilbake i den jobben han har, ergo mye mer penger inn. Han er pr dags dato sykemeldt. Det at jeg jobber så mye ble også snakket om før jeg tok på meg så mye jobb, vi var begge enige om at det er det beste ifht økonomien fremover og hans situasjon i forhold til helsen. Det blir feil at jeg skal endre meg for noe som har fungert helt utmerket før. Før ble han med treninger, fotballturneringer, stilte opp for min sønn som om det skulle være hans egen. Nå ser han kun seg selv og felles barn. Er som han har lagt både meg og sønnen min for hat. Vi har en ekstremt dårlig energi. I tillegg er han lat og bidrar ellers lite. Jeg står opp med ungene, får dem avgårde før jeg drar på jobb. Jeg legger også ungene før jeg drar på nattevakt. Om det blir brudd flytter jeg hjem til der resten av familien bor, som vil hjelpe til ifht barnepass. Han får valget i dag. Han får bli med i parterapi og familieterapi, ta det ansvaret som han viste følger med når han velger en dame med barn fra før, bli den stepappaen som han var før og innse at barnet bare er 8 år og ikke en romkamerat som han ikke liker mer. Ellers er det rett ut. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Så, altså mannen min er sykemeldt, har helseproblemer og er usikker på hva slags jobb han kan klare hvis/når han blir bedre.... Kan det være at den psykiske (og sosiale) påkjenningen av dårlig helse, sviktende økonomi (hans bidrag til familiehusholdningen) og usikkerhet i tilknytningen til arbeidslivet sliter på han og at han er deprimert? Og at det ikke hjelper i rett retning at du jobber masse (les "er viktigere enn han") mens han er hushjelp og barnepasser? Dere har definitivt ting å jobbe med, men jeg tenker kanskje at det ikke bare er han som skal "ta seg sammen".

Anonymkode: a02e6...54c

[AnonymBruker]

Mannen din er sykmeldt og sannsynligvis da ikke helt frisk/opplagt. Samtidig har ditt eldste barn en del problemstillinger sier du, altså litt mer krevende enn det yngste barnet? 

Kan det være at mannen din er SLITEN? 

Anonymkode: e896a...540

[Apis]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han har sagt nå at han føler ingenting for mitt barn. Det er ikke en løsning at han bor mer hos sin pappa desverre. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Er det mannen eller sykdommen hans som snakker?

[Peaches]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker også på den økonomiske biten. Han tjener ca 600.000 mer en meg, så nå har vi det veldig romslig. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Du vil ikke gå ifra samboer som behandler ungen din dårlig fordi han har penger? Tolket jeg det helt feil, eller? Hvorfor nevne penger i det hele tatt?

Gå fra han, ungen din burde ikke lide under ditt valg av kjæreste. Rik eller ikke.

[Biloba]

53 minutter siden, Sirah skrev:

Dette har egentlig ikke noe med akkurat denne problemstillingen og gjøre, bare en observasjon.

Hadde dette vært en stemor som hadde stilt spørsmålet hadde hun fått beskjed om at hun ikke hadde noe i livet til dette barnet å gjøre. Det er far og mor som skal oppdra/passe på barnet og IKKE stemor. De skal egentlig bare sitte i en krok og gjøre husarbeid 🤔 Hvorfor er det da opplest og vedtatt at stefar skal ta så mye ansvar?

Når det er sagt så er det over bare en observasjon og ikke mine egne meninger. Det jeg leser av tråden etterhvert som flere opplysninger kommer frem at mannen til TS har tatt seg vann over hodet. Han er sykemeldt grunnet store operasjoner og må passe på to barn hvor den ene har spesielle utfordringer. Kan det være at barnet faktisk ikke er problemet her, men at han faktisk ikke er i form til oppgaven? Og at det dermed (dessverre) går ut i irritasjon ovenfor barnet? Kan det være en løsning at barnet er litt mer hos far frem til at mannen har kommet seg litt ovenpå igjen?

Enig frem til siste setning. Hvis barnet har best av å være mest hos mor, mener jeg beste løsning er å tilettelegge mors jobbing så hun kan ta arbeidet med barnet selv.

Han forteller at han blir utslitt. Ts gir f i at han ikke har energi og helse til å takle hverdagene der hun er borte. Trolig er han deprimert på toppen, av sin dårlig helse, av å være bekymret for om han må gå fra karrieren sin pga helsen, miste en jobb han liker og den høye lønnen, statusen og kolleger som følger med, kanskje blir han ikke frisk nok til å følge ambisjonene og evnene sine, risikerer han uførhet til og med? Så har han en partner som stiller mye krav og ikke (her i hvertfall) viser at hun setter pris på det han greier å bidra med. Å være overbelastet kan gå ut over relasjonen til stebarnet, og tydeligvis er relasjonen til henne også tynnslitt, når han heller vil flytte ut. 

Det er mange tråder her om bioforeldre som kommer til kort overfor omsorg for egne barn, blir utslitte og mister motivasjonen til å stå på, og føler de bare eksisterer. Da møtes de med forståelse, men en steforelder har ikke lov til å være utslitt, da er det ensbetydende med at hun/han er et dårlig menneske.

[Gjest GiftMann38]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Han har sagt nå at han føler ingenting for mitt barn. Det er ikke en løsning at han bor mer hos sin pappa desverre. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan dette er mulig. Vi snakker om et barn han har bodd med i flere år. Trist rett og slett.

[Gjest Sirah]

9 minutter siden, Biloba skrev:

Enig frem til siste setning. Hvis barnet har best av å være mest hos mor, mener jeg beste løsning er å tilettelegge mors jobbing så hun kan ta arbeidet med barnet selv.

Han forteller at han blir utslitt. Ts gir f i at han ikke har energi og helse til å takle hverdagene der hun er borte. Trolig er han deprimert på toppen, av sin dårlig helse, av å være bekymret for om han må gå fra karrieren sin pga helsen, miste en jobb han liker og den høye lønnen, statusen og kolleger som følger med, kanskje blir han ikke frisk nok til å følge ambisjonene og evnene sine, risikerer han uførhet til og med? Så har han en partner som stiller mye krav og ikke (her i hvertfall) viser at hun setter pris på det han greier å bidra med. Å være overbelastet kan gå ut over relasjonen til stebarnet, og tydeligvis er relasjonen til henne også tynnslitt, når han heller vil flytte ut. 

Det er mange tråder her om bioforeldre som kommer til kort overfor omsorg for egne barn, blir utslitte og mister motivasjonen til å stå på, og føler de bare eksisterer. Da møtes de med forståelse, men en steforelder har ikke lov til å være utslitt, da er det ensbetydende med at hun/han er et dårlig menneske.

Jeg er enig i at det er jobbsituasjonen som burde forandres her, men det er ofte ikke noe man kan løse over natten. Så jeg tenkte på at om barnet var mer hos far mens mor løser jobbsituasjonen, ikke permanent  

[AnonymBruker]

Vel, det er over og ut iallfall. Megler er ringt og vi har bestilt time til mekling på familievernkontoret. Trist. Men det har gått for langt. Har vel egentlig hatt problem i snart 2 år. 

Anonymkode: dbc88...b4a

[Gjest Sirah]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, det er over og ut iallfall. Megler er ringt og vi har bestilt time til mekling på familievernkontoret. Trist. Men det har gått for langt. Har vel egentlig hatt problem i snart 2 år. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Stor klem til deg 💜 Håper dette løser seg på best mulig måte for deg....

[AnonymBruker]

5 timer siden, tøydokka skrev:

Ja, men det er likevel ikke hans barn. Plutselig har barnet hans flere søsken som ikke er hans. Skal han være barnevakt for disse også?

Selvsagt. De er en familie.

Anonymkode: 4bd03...ba3

[AnonymBruker]

Men det er jo ikke bare snakk om at stefar er "utslitt"?

I så fall burde TS være like utslitt, som jobber ræva av seg for å skaffe nok inntekt til familien mens han er sykemeldt. Sånn er det å ha en familie sammen, enten den består av bare fellesbarn eller stebarn. Når familien går igjennom en utfordrende fase så må alle trå til. Også stefar. 

Ærlig talt. Jeg kan godt forstå at stebarn kan være utfordrende, men det er temmelig langt fra det å være sliten, og det å behandle stebarnet dårlig og anse det som en byrde man ikke har varme følelser for. Hvordan er det mulig å unnskylde slike holdninger hos voksne mennesker? Dette er ikke holdbart for den lille gutten som går rundt og føler på disse energiene fra stefar, og som - slik barn alltid gjør - antagelig vender hatet mot seg selv og tror at det er han det er noe feil med. Det kan føre til permanent skade på selvbildet.

Min samboer og jeg har hvert vårt særkullsbarn og ett fellesbarn, så jeg kjenner meg godt igjen i moderne familieutfordringer. Men det jeg leser her er noe annet. Om min samboer hadde uttalt slike ting om mitt barn, eller forskjellsbehandlet, så hadde han blitt kastet på hodet og ræva ut. Og det samme gjelder motsatt vei. Ja, jeg kan bli sliten, sint og oppgitt, men respekten jeg har for mitt stebarn er absolutt. Ville knust hjertet mitt om stebarnet ikke følte seg akseptert og ønsket i vårt hjem.

Barn skal føle seg trygge og elsket i familien sin, uansett hvordan den er satt sammen. Det skal være førsteprioritet, og så må de voksne enten få det til, eller gå fra hverandre. Det er heller ikke akseptabelt at stebarnet blir gjort til syndebukk og hatobjekt hver gang den voksne går igjennom noe vanskelig eller er deprimert og sliten. 

Anonymkode: 25fdc...2f7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo ikke bare snakk om at stefar er "utslitt"?

I så fall burde TS være like utslitt, som jobber ræva av seg for å skaffe nok inntekt til familien mens han er sykemeldt. Sånn er det å ha en familie sammen, enten den består av bare fellesbarn eller stebarn. Når familien går igjennom en utfordrende fase så må alle trå til. Også stefar. 

Ærlig talt. Jeg kan godt forstå at stebarn kan være utfordrende, men det er temmelig langt fra det å være sliten, og det å behandle stebarnet dårlig og anse det som en byrde man ikke har varme følelser for. Hvordan er det mulig å unnskylde slike holdninger hos voksne mennesker? Dette er ikke holdbart for den lille gutten som går rundt og føler på disse energiene fra stefar, og som - slik barn alltid gjør - antagelig vender hatet mot seg selv og tror at det er han det er noe feil med. Det kan føre til permanent skade på selvbildet.

Min samboer og jeg har hvert vårt særkullsbarn og ett fellesbarn, så jeg kjenner meg godt igjen i moderne familieutfordringer. Men det jeg leser her er noe annet. Om min samboer hadde uttalt slike ting om mitt barn, eller forskjellsbehandlet, så hadde han blitt kastet på hodet og ræva ut. Og det samme gjelder motsatt vei. Ja, jeg kan bli sliten, sint og oppgitt, men respekten jeg har for mitt stebarn er absolutt. Ville knust hjertet mitt om stebarnet ikke følte seg akseptert og ønsket i vårt hjem.

Barn skal føle seg trygge og elsket i familien sin, uansett hvordan den er satt sammen. Det skal være førsteprioritet, og så må de voksne enten få det til, eller gå fra hverandre. Det er heller ikke akseptabelt at stebarnet blir gjort til syndebukk og hatobjekt hver gang den voksne går igjennom noe vanskelig eller er deprimert og sliten. 

Anonymkode: 25fdc...2f7

Takk ❤️❤️ Kjenner at det er en helt rett avgjørelse. Er lettet! 

Anonymkode: dbc88...b4a

[Duff]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det er jo ikke bare snakk om at stefar er "utslitt"?

I så fall burde TS være like utslitt, som jobber ræva av seg for å skaffe nok inntekt til familien mens han er sykemeldt. Sånn er det å ha en familie sammen, enten den består av bare fellesbarn eller stebarn. Når familien går igjennom en utfordrende fase så må alle trå til. Også stefar. 

Ærlig talt. Jeg kan godt forstå at stebarn kan være utfordrende, men det er temmelig langt fra det å være sliten, og det å behandle stebarnet dårlig og anse det som en byrde man ikke har varme følelser for. Hvordan er det mulig å unnskylde slike holdninger hos voksne mennesker? Dette er ikke holdbart for den lille gutten som går rundt og føler på disse energiene fra stefar, og som - slik barn alltid gjør - antagelig vender hatet mot seg selv og tror at det er han det er noe feil med. Det kan føre til permanent skade på selvbildet.

Min samboer og jeg har hvert vårt særkullsbarn og ett fellesbarn, så jeg kjenner meg godt igjen i moderne familieutfordringer. Men det jeg leser her er noe annet. Om min samboer hadde uttalt slike ting om mitt barn, eller forskjellsbehandlet, så hadde han blitt kastet på hodet og ræva ut. Og det samme gjelder motsatt vei. Ja, jeg kan bli sliten, sint og oppgitt, men respekten jeg har for mitt stebarn er absolutt. Ville knust hjertet mitt om stebarnet ikke følte seg akseptert og ønsket i vårt hjem.

Barn skal føle seg trygge og elsket i familien sin, uansett hvordan den er satt sammen. Det skal være førsteprioritet, og så må de voksne enten få det til, eller gå fra hverandre. Det er heller ikke akseptabelt at stebarnet blir gjort til syndebukk og hatobjekt hver gang den voksne går igjennom noe vanskelig eller er deprimert og sliten. 

Anonymkode: 25fdc...2f7

Det har du så rett i. 

[Jolene]

12 timer siden, Biloba skrev:

Det ansvaret du mener han skal ta er faktisk ditt.

Det er du som har ansvar for å følge opp gutten din. Mannen din blir utslitt av å gjøre din omsorgsjobb, og den jobben er mye vanskeligere som steforelder enn som forelder da relasjonen oftest ikke er like sterk.

Du må ta ansvaret for at din stilling gjør at du er for mye borte fra hjemmet mens barnet ditt er hjemme, slik at samboer føler seg overbelastet. Om få år vil ikke gutten trenge like mye fra foreldre/foresatte på ettermiddag/kveld. I disse få årene bør du gjerne finne deg en annen stilling eller endre turnus eller tilpasse på annen måte slik at familien kan fungere.

Enig. Ts må faktisk mer på banen.

Kanskje samboeren din etter å selv ha fått barn, ser at eldstes far ikke er så mye til stede for sønnen sin, og at først nå ser han viktigheten av det?

[AnonymBruker]

1 time siden, Jolene skrev:

Enig. Ts må faktisk mer på banen.

Kanskje samboeren din etter å selv ha fått barn, ser at eldstes far ikke er så mye til stede for sønnen sin, og at først nå ser han viktigheten av det?

Men på hvilken måte rettferdiggjør dette at det er barnet som blir syndebukk?

Det er jo barnet som blir kalt en byrde, forskjellsbehandlet og antagelig mangler trygghet i sitt eget hjem. 

Det er der grensa går. Det er greit som steforelder å være sliten og misfornøyd med arbeidsfordeling i en familie, og diskutere voksne imellom. Ingen påstår noe annet. Det er derimot ikke greit til å påstå at stebarnet er en byrde, åpenbart forskjellsbehandle, eller på noen måte signalisere at stebarnet er mindreverdig eller uønsket. Den grensa bør være krystallklar for de fleste oppegående voksne. 

Det er for øvrig ikke bare-bare å sende stebarn hjem til biologisk far i tide og utide, hver gang mor er på skiftarbeid. De fleste skilte foreldre har en samværsavtale de følger. Samværsavtalen er som regel utarbeidet med hensyn til hva som passer best for det aktuelle barnet. Et sensitivt barn har gjerne ikke godt av å bli sendt frem og tilbake mellom foreldre som en postpakke, men trenger å ha hovedbosted én plass. Ha lekene sine, tingene sine, og ha faste rammer rundt samvær.

Igjen, TS jobber mye skift for å forsørge familien hun deler med samboeren sin, som er sykemeldt. Han nyter også økonomisk av at hun jobber ræva av seg. Det er ganske drøyt å gjengjelde hennes innsats for deres felles familie ved å kalle barnet hennes en byrde han ikke liker.

Jeg tror TS gjør riktig valg ved å forlate denne mannen. 

Anonymkode: 25fdc...2f7