Stefar som ikke tar ansvar...

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen påstår at det er ungenes FEIL at foreldra ikke bor sammen. Men at foreldra ikke bor sammen, er likevel et faktum som påvirker barnas situasjon, og vi trenger et ord som beskriver barn som har det slik. Hvis du har et annet ord for det samme som er like lettvint og tydelig, så kan en gjerne benytte det, men det er ingen ting ved ordet "løs/laus" som burde gjøre den betegnelsen upassende. Forbindelsen til faren ER jo nettopp løsere enn om foreldrene hadde bodd sammen. Det er forskjell på kontakt far–barn i 100% av tida og kontakt et sted mellom 0 og 50%, som er løsungenes realitet.

Anonymkode: fa5f5...5a0

Hvis du vil fremstå som totalt sosialt tilbakestående, så må du jo gjerne fortsette å bruke begrepet lausunge. 

Anonymkode: c5dcb...808

[Silfen]

Altså, poenget her er jo endringen. At han skal eller ikke skal bidra for samboers barn er irrelevant, all den tid han HAR bidratt og gjort det bra, men nå ikke lenger gjør det bra. Har sett det flere ganger hos bonusforeldre som får egne barn, at plutselig er ikke bonusbarna likeverdige. Eller feks hos besteforeldre. 

 

Og det er da den voksne bonusforelderen som har et problem og det er de som må fikse problemet sitt. Man tar simpelthen ikke å er negativ mot et barn fordi man plutselig får et nytt. Det er ikke som å være tre år og få en ny bamse og kaste den gamle nederst i lekekassen fordi man får noe nytt man foretrekker. 

 

Siden mannen soleklart ikke er åpen for terapi og endring bør ts seriøst vurdere å gå fra mannen før eldste barnet blir mer skadelidende. Så må mannen vurdere om å kun ha samvær med biobarn trumfer det å oppføre seg skikkelig mot bonusbarn.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har ikke barnets foreldre 50/50?

Din nye samboer har selvsagt ikke noe ansvarsforhold for ditt barn...trodde du det?!

Hvorfor er ikke barnets far mer engasjert og begeistret? 

Anonymkode: 21757...2c7

Selvsagt har man ansvar for de andre i familien, også stebarn, steforeldre og stesøsken, halvsøsken, bestemødre, kjæledyr og samboere!

Bor man sammen, tar man hensyn og ansvar, hjelper hverandre og er gode med hverandre.

Blir kvalm av egoisme og millimeterrettferdighet...

Anonymkode: b5a3f...0f6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har ikke barnets foreldre 50/50?

Din nye samboer har selvsagt ikke noe ansvarsforhold for ditt barn...trodde du det?!

Hvorfor er ikke barnets far mer engasjert og begeistret? 

Anonymkode: 21757...2c7

Barn som er vare for endtinger og sliter med å stenge ute uvesentlig støy, sliter også med omstilling, og vil ikke ha det noe godt ved en 50/50-fordeling, men være konstant kjempestresset.

Jeg ser egentlig bare to lødninger her. Enten at TS skaffer seg ren dagjobb eller at eldstegutten flytter til sin far og er på samvær hos mor. For han skal slippe å konstant føle på at han er i veien og at stefar helst ser at han blir borte. Ekstra vare barn merker også andres sinnsstemninger ekstra godt.

Anonymkode: a2798...fe8

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn som er vare for endtinger og sliter med å stenge ute uvesentlig støy, sliter også med omstilling, og vil ikke ha det noe godt ved en 50/50-fordeling, men være konstant kjempestresset.

Jeg ser egentlig bare to lødninger her. Enten at TS skaffer seg ren dagjobb eller at eldstegutten flytter til sin far og er på samvær hos mor. For han skal slippe å konstant føle på at han er i veien og at stefar helst ser at han blir borte. Ekstra vare barn merker også andres sinnsstemninger ekstra godt.

Anonymkode: a2798...fe8

Det er ei tredje løsning også; Ts flytter fra mannen. 

For selv om Ts får byttet til en ren dagjobb så vil eldste barnet garantert merke stefars motvilje, barn er følsomme for sånt. 

Anonymkode: 2bcbd...bf3

[AnonymBruker]

Jeg blir litt sjokkert over hvordan enkelte tenker på det å være steforelder..

Min samboer behandler min datter på lik linje som de to barna vi har sammen, hun er søsteren til hannes barn, og for han så betyr hun like mye som de han er biologisk far til! 

Dersom jeg må jobbe kveld eller natt, så er det ikke snakk om at han ikke skal ha alle barna hjemme, tror ikke han hadde tenkt tanken på at noen andre skulle passet eldste (han passer forøvrig ikke noen av barna, da man ikke passer sine egne barn) 

Har man barn sammen så synes jeg at man kan forvente at partneren stiller opp for alle barna, vitner ikke om mye modenhet når ett voksent menneske behandler ett barn på 8-år på denne måten! 

Jeg er selv vokst opp med steforeldre som ikke behandler oss stebarn likt som sine egne, og kan selv ikke skjønne hvordan det går an dersom man bor med barna! 

Stemor til min datter stiller også opp for min datter når hun er hos de.

Du bør ta en skikkelig prat med din mann og vurdere om dette er noe du kan leve med, slik det er nå så vil jeg tro at ditt barn vil kunne få store konsekvenser av det senere i livet... 

Anonymkode: 38623...f9f

[AnonymBruker]

Hvor mye er gutten hos dere og hvor mye kveld/natt jobber du? 

Jeg er stemor til et barn med flere diagnoser og utfordringer og kan forstå samboeren din. Jeg har i perioder vært så lei av den ungen (unnskyld språket) at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, men det går jo selvsagt opp og ned. Barnet trenger tilsyn døgnet rundt så for at far skulle få jobbe og få et pusterom tok jeg en nattstilling slik at vi var hjemme "på skift".  Det var etter denne perioden jeg begynte for alvor å kjenne på hvor lei jeg ble. Jeg snakket med samboeren min om tankene mine og vi fikk endret litt på situasjonen og fikk mer hjelp med barnet. Jeg har også gått til psykiatrisk sykepleier for samtaler - det har hjulpet veldig! 

Samboeren min har alltid vært klar på at barnet er hans ansvar og at jeg ikke skal sitte der som en barnevakt, men etter mange år sammen blir det jo en naturlig del av hverdagen min. 

Anonymkode: e2fee...efb

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon. Mannen min sa aldri at mitt eldste barn irriterte han, men jeg merket en stor endring etter at vi fikk fellesbarn. Han har alltid behandlet barnet mitt bra, men det ble en forskjell, på det følelsesmessige engasjementet.

Jeg vurderte å ta med meg eldste barnet og flytte. Det som holdt meg tilbake, var at jeg aldri fikk inntrykk av at barnet selv følte på disse forskjellene. Var det rettferdig av meg å bryte opp, for å forsvare barnet mitt, som ikke selv så det sånn som meg? Det føltes egentlig aldri helt rett..

I tillegg fikk jeg dilemmaet som ble nevnt, og sablet ned, at jeg kunne ende opp med en ny mann, nytt barn og de samme utfordringene en gang til. Jeg visste hva jeg hadde, og det var faktisk en veldig snill mann, som gjorde sitt beste. Hans beste var bare i mine øyne ikke helt godt nok.

Jeg lot tiden gå, og så skjedde det ting i livet vårt som flyttet fokuset fra barna en periode. Etter det klarte han bedre å likestille de to barna, og sluttet å glorifisere fellesbarnet. Det gikk seg faktisk til  

Det er du som mor som har ansvar for ditt barn. Dersom barnet ditt ikke har det bra med din nye mann, så er det ditt ansvar å ordne opp. Det kan være å gå fra han, men det kan også være å bytte jobb, og være mer hjemme selv med barnet. Eller å gi fra seg hovedansvaret til barnets biologiske far. Du kan ikke forvente at en ste-foreldre skal likestille barna, du kan håpe og ønske det, men du kan ikke tvinge det frem. Jeg tror mange ste-foreldre uten egne barn, blir totalt overveldet av følelser når de får egne barn. Og da er det lett å trå feil mtp forskjellsbehandling.

Dere trenger ikke timevis med terapi, du trenger bare å gå i deg selv og se ditt eget ansvar. Kanskje det er nok at du viser forståelse for at mannen din føler sterkere for fellesbarnet? Gi han aksept for at det er greit, men ikke godta at han er respektløs med 8-åringen.

Mange ganger er det nok å akseptere det som er litt tabu, og så senkes skuldrene og ting ordner seg etterpå  

Anonymkode: 476c3...b5a

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. 50/50 hadde vi før, men barnet ønsket å bo mer hos oss og i samråd med ppt fant vi ut at det var best at han bodde fast hos oss. Grunnen til at jeg jobber så masse er for at vi skal legge oss opp penger, sambo har hatt flere store operasjoner bak seg og det er usikkert på om han greier å gå tilbake i den jobben han har, ergo mye mer penger inn. Han er pr dags dato sykemeldt. Det at jeg jobber så mye ble også snakket om før jeg tok på meg så mye jobb, vi var begge enige om at det er det beste ifht økonomien fremover og hans situasjon i forhold til helsen. Det blir feil at jeg skal endre meg for noe som har fungert helt utmerket før. Før ble han med treninger, fotballturneringer, stilte opp for min sønn som om det skulle være hans egen. Nå ser han kun seg selv og felles barn. Er som han har lagt både meg og sønnen min for hat. Vi har en ekstremt dårlig energi. I tillegg er han lat og bidrar ellers lite. Jeg står opp med ungene, får dem avgårde før jeg drar på jobb. Jeg legger også ungene før jeg drar på nattevakt. Om det blir brudd flytter jeg hjem til der resten av familien bor, som vil hjelpe til ifht barnepass. Han får valget i dag. Han får bli med i parterapi og familieterapi, ta det ansvaret som han viste følger med når han velger en dame med barn fra før, bli den stepappaen som han var før og innse at barnet bare er 8 år og ikke en romkamerat som han ikke liker mer. Ellers er det rett ut. 

Anonymkode: dbc88...b4a

[AnonymBruker]

Dessverre en ganske klassisk problemstilling det der, særlig etter at de har fått egne barn. Ta en alvorsprat med han, også om hvordan dette kan påvirke barnet. Kanskje han kan forstå det godt nok til å ta seg selv i nakken.

Anonymkode: 933c1...835

[FantasDick]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir feil at jeg skal endre meg for noe som har fungert helt utmerket før. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Uhm, med denne holdningen er det kanskje ikke så rart at han er sur og lei. Han er sykemeldt og sitter hjemme hver dag med ditt barn med adferdsproblemer mens du jobber til alle døgnets tider. Kanskje det ikke fungerer så godt som han så for seg og da må DERE prøve å løse det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, FantasDick skrev:

Uhm, med denne holdningen er det kanskje ikke så rart at han er sur og lei. Han er sykemeldt og sitter hjemme hver dag med ditt barn med adferdsproblemer mens du jobber til alle døgnets tider. Kanskje det ikke fungerer så godt som han så for seg og da må DERE prøve å løse det.

Ja jeg er enig. Men det er vanskelig når han krever at jeg må få inntekt inn, samtidlig som han vil jeg skal være mer hjemme. Jeg jobbet redusert for en stund siden, det fungerte bedre hjemme, men da klaget han på at vi hadde for lite penger inn. 

Anonymkode: dbc88...b4a

[AnonymBruker]

Kan jo også nevne at når jeg kommer hjem fra en dag på jobb, så ligger han ofte i senga enda. Jeg må da begynne å lage middag, komme oss avgårde på fotball ++ 

Anonymkode: dbc88...b4a

[Roci]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Identisk problemstilling her, bare jeg er mannen. Etter at vi fikk felles barn har forholdet til barnet hun hadde fra før blitt helt krise. Barnet hennes irriterer seriøst vettet av meg. kommer til å gå den dagen vårt felles barn blir gammel nok til 50-50 deling. 

Bruke energi på å fostre opp andres barn, nei takk!!

Problemet ditt om du går er at når du skal innlede et nytt forhold med en ny mann, så kommer du med 2 løsunger på slep og utfordringen blir dobbelt så stor som i dag + at mennene du får å velge mellom er de som er nederst på rangstigen og forkastet av damer uten barn og de med et eller flere barn med samme make.

 

Anonymkode: 1899d...762

Hva forventet du egentlig når du inngikk et forhold med en kvinne som hadde barn fra før, da? Et barn er ikke en "ting", så når du inngår et forhold der det er barn fra før, blir du automatisk en del av livet til dette barnet og må ta det ansvaret det medfører. Det å få et nytt søsken kan være utfordrende for et barn som har vært enebarn i flere år, og det er ikke uvanlig at eldstebarnet kan reagere med å bli litt "vrang".

Var dere flinke til å forberede barnet på at h*n kom til å få en liten bror eller søster? Får eldstemann nok oppmerksomhet selv om det er kommet en liten en? Kan det være at barnet fra hennes tidligere forhold merker den negative innstillingen din og at det kan være en medvirkende årsak til at h*n "slår seg vrang"? Nå sier du ikke noe om hvor gammel eldstebarnet er, men jeg ville forsøkt å sette meg ned og ta en prat, på en ordentlig måte, ikke sur/sint og kritisk, men avslappet og vennlig, og forsøke å finne ut hva, om noe, som plager h*n (ne).

[AnonymBruker]

Problemet her er ikke at han har blitt får til eget barn, han er jo tydelig deprimert av en eller annen grunn.  Du jobber 100%, tar deg av barn på morgrn og kveld, sørger for å følge opp aktiviteter samtidig som han ligger i sengs hele dagen og klager på at du ikke gjør nok.

Anonymkode: 46744...d4f

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle sammen. 50/50 hadde vi før, men barnet ønsket å bo mer hos oss og i samråd med ppt fant vi ut at det var best at han bodde fast hos oss. Grunnen til at jeg jobber så masse er for at vi skal legge oss opp penger, sambo har hatt flere store operasjoner bak seg og det er usikkert på om han greier å gå tilbake i den jobben han har, ergo mye mer penger inn. Han er pr dags dato sykemeldt. Det at jeg jobber så mye ble også snakket om før jeg tok på meg så mye jobb, vi var begge enige om at det er det beste ifht økonomien fremover og hans situasjon i forhold til helsen. Det blir feil at jeg skal endre meg for noe som har fungert helt utmerket før. Før ble han med treninger, fotballturneringer, stilte opp for min sønn som om det skulle være hans egen. Nå ser han kun seg selv og felles barn. Er som han har lagt både meg og sønnen min for hat. Vi har en ekstremt dårlig energi. I tillegg er han lat og bidrar ellers lite. Jeg står opp med ungene, får dem avgårde før jeg drar på jobb. Jeg legger også ungene før jeg drar på nattevakt. Om det blir brudd flytter jeg hjem til der resten av familien bor, som vil hjelpe til ifht barnepass. Han får valget i dag. Han får bli med i parterapi og familieterapi, ta det ansvaret som han viste følger med når han velger en dame med barn fra før, bli den stepappaen som han var før og innse at barnet bare er 8 år og ikke en romkamerat som han ikke liker mer. Ellers er det rett ut. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Selv om det føles (og er) urettferdig at du må endre jobbsituasjonen pga hans problem så tror jeg det er den eneste løsningen. Jeg tror ikke du kan regne med å få tilbake den gamle dynamikken uten å gjøre betydelige endringer. Din nåværende jobb er best for økonomien deres og samboers helse, men dårlig for sønnen din, deg og samboers forhold.

Jeg tror dine eneste muligheter er enten å bytte jobb slik at du er mer hjemme og kan passe på eldste din selv, pluss parterapi for deg og mannen, jobbe med å få han til å bidra som han skal osv. Eller så må du bare gå fra han. Hvis ikke mannen endrer holdningene til sønnen din er det ikke sunt at de bor sammen.

Anonymkode: 2806a...7ae

[Apis]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg er enig. Men det er vanskelig når han krever at jeg må få inntekt inn, samtidlig som han vil jeg skal være mer hjemme. Jeg jobbet redusert for en stund siden, det fungerte bedre hjemme, men da klaget han på at vi hadde for lite penger inn. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Da skjønner jeg deg bedre, samtaleterapi er nok tingen for dere, det er jo sikkert flere faktorer som gnager som dere må få opp og frem, økonomi, barn og travel hverdag 

[Silfen]

Altså, spark han på ræven ut i et eller annet positivt. Alle blir en sur gammel sokk av å gå hjemme hele dagen og råtne vekk. Om han ikke ser dette selv så er det muligens en depresjonslignende tilstand. Mannfolket mitt har nettopp begynt igjen på jobb etter 4 mnd sykemelding og for han som alltid har jobbet var det beintøft og han var skikkelig teit en periode. Men innså det heldigvis selv og det må man, ellers så fortsetter man jo bare på den samme ødeleggende måten.

[AnonymBruker]

Tok en prat med han nå. Han nekter parterapi, sier at han vil flytte ut. At han er ikke intrisert i å endre seg. Han føler ingenting for mitt eldste barn og ser på han som en byrde. 

Anonymkode: dbc88...b4a

[AnonymBruker]

Jeg er glad min stefar/bonuspappa aldri har behandlet meg sånn, men heller som om jeg skulle vært hans egen datter. Har fortsatt kontakt etter at også han og mamma gikk fra hverandre. Er først nå når jeg har blitt 20 at jeg blir mindre invitert med på turer osv, sannsynligvis pga han ikke har råd til å betale for meg også, noe jeg har forståelse for.

 

på den andre siden hr jeg slitt vedentlig oppgjennom med min stemor.

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tok en prat med han nå. Han nekter parterapi, sier at han vil flytte ut. At han er ikke intrisert i å endre seg. Han føler ingenting for mitt eldste barn og ser på han som en byrde. 

Anonymkode: dbc88...b4a

Da stikker du. Sånn hadde ikke jeg godtatt at noen snakket om mitt barn. Det er aldri barnas feil

Anonymkode: 99893...5ba