Irettesettelse av min sønn (5,5) av min bror

[AnonymBruker]

15 timer siden, Nesly skrev:

De siste gangene storfamilien har vært samlet har det gått igjen at broren min har irettesatt sønnen min på snart 6 på en kjeftete måte. Jeg opplever at han stadig kommer meg i forkjøpet når det gjelder tilsnakk (som sikkert er nødvendig iblant). Sønnen min har temperament, og er ikke så vandt å bli irettesatt på denne måten, noe som har resultert i at han blir sint/frustrert og gjerne uttaggerer verbalt/truer. Som igjen gjør at broren min blir veldig oppgitt. Jeg prøver å snakke med sønnen min og roe han ned, og det hele er ubehagelig situasjon for meg, og jeg gruer meg til å være sammen i påsken. What to do?🙁

Sønnen din har sikkert godt av å bli irettesatt av andre voksne.

Det handler om å kunne oppføre seg ok utenom familien. Det kan han tydeligvis ikke, og er nok et sånt barn som lager mye lyd og bråk, og ikke er fornøyd om han ikke er i sentrum for oppmerksomhet.

Det må han lære seg, og at broren din irettesetter han, som er en "annen" voksen enn de han er vant til, er bare bra.

 

Anonymkode: 8f7c7...fb1

[AnonymBruker]

14 timer siden, Nesly skrev:

Nei, jeg er heller ikke fan av slike unger som ikke har respekt for voksne. Sønnen min er en skjønn gutt men takler kjeft dårlig, da blir han sint og lei seg og vondt blir verre. Er redd bror min og dama syns jeg er for slepphendt med han..

Men nå har du en sånn selv. Sikkert en unge som krever oppmerksomhet hvor dere enn er, og som du prøver å dempe med litt moderlig småprat. Han er sikkert en skjønn gutt når dere er alene sammen, men han er vel en sann plage for andre. Han er vel ikke det alltid, men det er bare fordi dere klarer å begrense han såpass. 

Sett grenser, vær streng i sosiale sammenhenger, og la han ikke få viljen sin. Vis han at andre også er viktige, og ikke bare han. Her må det litt oppdragelse til.

Anonymkode: 8f7c7...fb1

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Påstår du at det alltid er godt nok å brette opp armene og å gjøre ditt beste? Ja, det vil jeg tro alle barnevernsmotstanderne også er enig med deg i, men neppe alle andre. 

Å ikke tåle at avkommet får kritikk når en selv ikke klarer å holde styr på eget barn, og i tillegg vise enten med kroppsspråk eller med ord at en ikke takler dette, hvilke signaler sender det ut til avkommet? Jo, at avkommet kan fortsette som før og ikke bry seg. Når ts svarer som hun gjør over her, så sier det alt om hennes måte å takle konstruktiv kritikk. 

Anonymkode: d7a06...794

I alle dager, skal du vri og vrenge på alt for å finne noe du kan kritisere?

Anonymkode: 33805...944

[Gjest hind]

Barn har ikke vondt av å bli irettesatt av andre enn foreldrene så lenge det ikke skjer på en stygg måte. Tvert imot, det er en viktig del av den sosiale treningen. Han trenger å lære at man må tilpasse seg når man er sammen med andre og at ikke alle godtar det samme som mamma og pappa. Skjønner at det ikke er morsomt for deg, men hvis du lar det skje noen ganger uten å blande deg går det seg nok til. 

[AnonymBruker]

Hadde jeg ikke godtatt. Han har ingenting med å kjefte på sønnen din

Anonymkode: a3eb3...c94

[AnonymBruker]

Kjeft hadde jeg ikke godtatt. Jeg hadde sagt til onkel at han må roe ned og holde seg unna, og samtidig hatt haukeblikk på sønnen slik at jeg alltid kunne vært i forkant.

Selv om forklaringer ikke går inn med en gang mener jeg det er bedre å bare gjenta og gjenta på en vennlig/nøytral måte i stedet for å bli sur. F.eks «du skal ikke hoppe på sofaen, den kan bli ødelagt» *bære ned fra sofa* i stedet for «HOLD OPP MED DET DER! NÅ!» Kanskje barnet lærer fortere å ikke hoppe på sofaen om man tar den sinte varianten, men det er fordi de er redde for reaksjonen, ikke at de forstår at det er galt. I tillegg må man gå frem som et godt eksempel og lære barnet via sin egen oppførsel hvordan man håndterer konflikt. Roping er ikke akkurat konstruktivt. I tillegg blir barnet desentisert mot kjeft etter hvert, mange begynner bare å le (forsvarsmekanisme/avvæpning) eller gjøre ugang i smug om foreldrene er veldig kjeftete, i tillegg mister de tillit til foreldrene sine så om de har dummet seg ut holder de det heller skjult for foreldrene i stedet for å be om hjelp.

Anonymkode: 9d976...a26

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjeft hadde jeg ikke godtatt. Jeg hadde sagt til onkel at han må roe ned og holde seg unna, og samtidig hatt haukeblikk på sønnen slik at jeg alltid kunne vært i forkant.

Selv om forklaringer ikke går inn med en gang mener jeg det er bedre å bare gjenta og gjenta på en vennlig/nøytral måte i stedet for å bli sur. F.eks «du skal ikke hoppe på sofaen, den kan bli ødelagt» *bære ned fra sofa* i stedet for «HOLD OPP MED DET DER! NÅ!» Kanskje barnet lærer fortere å ikke hoppe på sofaen om man tar den sinte varianten, men det er fordi de er redde for reaksjonen, ikke at de forstår at det er galt. I tillegg må man gå frem som et godt eksempel og lære barnet via sin egen oppførsel hvordan man håndterer konflikt. Roping er ikke akkurat konstruktivt. I tillegg blir barnet desentisert mot kjeft etter hvert, mange begynner bare å le (forsvarsmekanisme/avvæpning) eller gjøre ugang i smug om foreldrene er veldig kjeftete, i tillegg mister de tillit til foreldrene sine så om de har dummet seg ut holder de det heller skjult for foreldrene i stedet for å be om hjelp.

Anonymkode: 9d976...a26

De for lære seg at handling fører til reaksjon

Anonymkode: 26d25...541

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De for lære seg at handling fører til reaksjon

Anonymkode: 26d25...541

Det eneste de lærer er frykt og å håndtere konflikter med sinne. Det er klart man kan få kort lunte noen ganger når ting blir for mye, men jeg mener fortsatt at kjeft ikke bør være den primære oppdragermetoden. Etter det jeg har sett av kjeftete foreldre er det ikke konstruktivt.

Anonymkode: 9d976...a26

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det eneste de lærer er frykt og å håndtere konflikter med sinne. Det er klart man kan få kort lunte noen ganger når ting blir for mye, men jeg mener fortsatt at kjeft ikke bør være den primære oppdragermetoden. Etter det jeg har sett av kjeftete foreldre er det ikke konstruktivt.

Anonymkode: 9d976...a26

Herregud... Merkelig at ikke hele den voksne befolkningen er innlagt med angstdiagnose. For det var lite pusing og helt klare, svært tydelige beskjeder vi fikk som barn. For øvrig skal man ikke måtte irettesette et så stort barn som TS sin sønn til en stadighet, med mindre han er vant til å slippe konsekvenser når han oppfører seg som en bleieunge.

Anonymkode: 7d5b8...9cb

[Trolltunge]

På 28.3.2018 den 3.55, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke kjefting er en god barneoppdragelse. Spesielt ikke om det skjer jevnlig. Det gir kun dårlig selvtillit i lengden og ikke den ønskede virkning av at barnet får mer respekt for andre. 

Anonymkode: e3aba...6d3

Jeg lurer litt på hva du legger i kjefting. Jeg er selv veldig imot å brøle og snerre til barn, slik at de blir skremt, men har mine barn gjort noe galt, så får de klar og streng beskjed om at det ikke er tillatt. Og en forklaring på hvorfor. Jeg pusesnakker ikke med et barn som har trådt over grensen på hva som er akseptabelt oppførsel, og jeg har observert at foreldre som ikke klarer å bli klar, bestemt og streng i stemmen, når det er grunn for det, men pusekosesnakker med barnet istedenfor, de har svært ofte ufordragelige barn. 

Jeg kjefter svært sjelden, men barna mine vet at jeg blir streng når jeg må, og da lytter de også til det jeg har å si. Da er det ingen forhandlinger, mitt ord er lov! Jeg gir også klar beskjed om at de skal respektere andre voksne, og får de tilsnakk av tante, onkel, eller besteforeldre, så har de å ta det til seg. De vet at alle disse er familie, som er glad i dem, og som ikke kjefter bare for å kjefte, men fordi de bryr seg om dem. Om min søster er den som observerer at de gjør noe galt, så synes jeg ikke bare at det er ok at hun irettesetter, jeg hadde lurt på hva som var galt med henne, om hun ikke brydde seg med å ta tak. 

Barn trenger rettledning! De er ikke ferdig utviklet, og trenger at voksne lærer dem, og setter grenser. Å sette seg på kne og si "Søte lille venn, synes ikke du at det var litt dumt å..." med innsmigrende stemme,  er slik jeg ser det en oppdragelse som ofte fører til unger med ufordragelig oppførsel, som surrer sine foreldre rundt fingrene, for de har ingen respekt for dem. Og ikke respekterer andre voksne heller. 

Å kjefte er av og til helt nødvendig! Utskjelling, rop, skrik, armer og bein, det er derimot ikke ok. Så om du er en slik pusesnakk- mamma kan jeg forstå at din bror reagerer. Om han derimot er en slik som skjeller ut, så forstår jeg at du reagerer. 

Endret 29. mars 2018 av Trolltunge

[Gjest GoldenLioness]

26 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jeg lurer litt på hva du legger i kjefting. Jeg er selv veldig imot å brøle og snerre til barn, slik at de blir skremt, men har mine barn gjort noe galt, så får de klar og streng beskjed om at det ikke er tillatt. Og en forklaring på hvorfor. Jeg pusesnakker ikke med et barn som har trådt over grensen på hva som er akseptabelt oppførsel, og jeg har observert at foreldre som ikke klarer å bli klar, bestemt og streng i stemmen, når det er grunn for det, men pusekosesnakker med barnet istedenfor, de har svært ofte ufordragelige barn. 

Jeg kjefter svært sjelden, men barna mine vet at jeg blir streng når jeg må, og da lytter de også til det jeg har å si. Da er det ingen forhandlinger, mitt ord er lov! Jeg gir også klar beskjed om at de skal respektere andre voksne, og får de tilsnakk av tante, onkel, eller besteforeldre, så har de å ta det til seg. De vet at alle disse er familie, som er glad i dem, og som ikke kjefter bare for å kjefte, men fordi de bryr seg om dem. Om min søster er den som observerer at de gjør noe galt, så synes jeg ikke bare at det er ok at hun irettesetter, jeg hadde lurt på hva som var galt med henne, om hun ikke brydde seg med å ta tak. 

Barn trenger rettledning! De er ikke ferdig utviklet, og trenger at voksne lærer dem, og setter grenser. Å sette seg på kne og si "Søte lille venn, synes ikke du at det var litt dumt å..." med innsmigrende stemme,  er slik jeg ser det en oppdragelse som ofte fører til unger med ufordragelig oppførsel, som surrer sine foreldre rundt fingrene, for de har ingen respekt for dem. Og ikke respekterer andre voksne heller. 

Å kjefte er av og til helt nødvendig! Utskjelling, rop, skrik, armer og bein, det er derimot ikke ok. Så om du er en slik pusesnakk- mamma kan jeg forstå at din bror reagerer. Om han derimot er en slik som skjeller ut, så forstår jeg at du reagerer. 

Det er forskjell på klar beskjed og kjefting. Når jeg vil at ungen min skal forstå alvoret så har jeg strengt ansikt, streng stemme og sier klart i fra at sånn gjør du ikke. Men å kjefte finnes ikke konstruktivt. 

Om du hadde gjort noe galt på arbeidsplassen så hadde du reagert negativt om sjefen din kom å kjeftet på deg kontra å forklare deg hva du gjorde galt, konsekvensen av det og at det ikke skal skje igjen på en ordentlig måte. Barn er ikke annerledes. 

Om de er små så hjelper det iallefall ikke å kjefte løs eller oversnakke. Man stopper atferden og barnet må ta konsekvensen der og da. Da forstår de at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Løper ungene rundt og er helt rabiate et offentlig sted så stopper du ungen, gir dem en advarsel om de ikke oppfører seg så drar dere rett hjem og de kan se langt etter noe mer moro før de kan oppføre seg. Å løpe etter dem å kjefte på dem i evigheter stopper ikke fremtidig uønsket atferd. 

Konsekvenser der og da er det mest effektive. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud... Merkelig at ikke hele den voksne befolkningen er innlagt med angstdiagnose. For det var lite pusing og helt klare, svært tydelige beskjeder vi fikk som barn. For øvrig skal man ikke måtte irettesette et så stort barn som TS sin sønn til en stadighet, med mindre han er vant til å slippe konsekvenser når han oppfører seg som en bleieunge.

Anonymkode: 7d5b8...9cb

Ja det er vel hele 2 år siden han sluttet med bleie. På tide å forlate redet snart vel? Merkelig at du ser på en 5 åring som et stort barn

Anonymkode: a3eb3...c94

[AnonymBruker]

Dette blir en umulig debatt, for alle legger ulike ting inn i disse begrepene. Jeg kjefter aldri, fordi det er for meg når man roper til barnet sitt. Det betyr likevel ikke at jeg ikke gir klare, tydlige beskjeder og kan snakke med streng stemme, når det trengs.

Kanskje er TS utmerket i stand til å snakke til barnet sitt og broren overfølsom og kjeftete. Kanskje sliter TS med grensesetting og bror gir klare, tydlige beskjeder, med en streng tone. Og alle varianter i mellom.

Anonymkode: 4a300...f7e

[Trolltunge]

32 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Det er forskjell på klar beskjed og kjefting. Når jeg vil at ungen min skal forstå alvoret så har jeg strengt ansikt, streng stemme og sier klart i fra at sånn gjør du ikke. Men å kjefte finnes ikke konstruktivt. 

Om du hadde gjort noe galt på arbeidsplassen så hadde du reagert negativt om sjefen din kom å kjeftet på deg kontra å forklare deg hva du gjorde galt, konsekvensen av det og at det ikke skal skje igjen på en ordentlig måte. Barn er ikke annerledes. 

Om de er små så hjelper det iallefall ikke å kjefte løs eller oversnakke. Man stopper atferden og barnet må ta konsekvensen der og da. Da forstår de at sånn oppførsel ikke er akseptabel. Løper ungene rundt og er helt rabiate et offentlig sted så stopper du ungen, gir dem en advarsel om de ikke oppfører seg så drar dere rett hjem og de kan se langt etter noe mer moro før de kan oppføre seg. Å løpe etter dem å kjefte på dem i evigheter stopper ikke fremtidig uønsket atferd. 

Konsekvenser der og da er det mest effektive. 

Da er du og jeg enige. Det er derfor jeg lurer på hva TS legger i kjefting. Min måte å gjøre det på er å gi klar beskjed, og forklare, med streng og bestemt tone. Mine barn sier likevel at de har fått kjeft, for det er dette nivået kjeft de får.

Jeg er også helt enig med konsekvenser der og da, eller iallefall i sammenheng og samsvar med den oppførsel som ikke var ok. Min sønn skapte seg på butikken EN gang, fordi han ville ha noe, og da forlot vi butikken umiddelbart, og jeg satte ham i bilen, og sa at jeg forstår at det er mange fristelser i butikken, men vi kan ikke kjøpe alt man vil ha, og i dag skal vi ikke kjøpe gotteri, så det hjelper ingenting å skape seg, for det blir bare ubehagelig for ham, for meg og for de andre i butikken. Han fikk valget, enten sitter du her og venter mens jeg handler, eller vi går sammen inn, og du oppfører deg fint. Han ble med inn, og det skjedde aldri igjen. Han visste at det ikke ville virke, og valget om å vente i bilen fristet ikke. 

Man må være klar og konsekvent, og ikke belønne dårlig oppførsel, ved å gi etter. 

Folk legger forskjellig i det å "kjefte". For noen er det å brøle ovenfra og ned. (Noe som virker dårlig på både barn og voksne ja.)  Andre legger irettesettelse og rettledning i ordet, og noen igjen mener de har kjeftet når de sier "Nei, du kan ikke få sjokolade i dag lille venn, men du kan få en liten sjokolade." 

[Gjest GoldenLioness]

1 minutt siden, Trolltunge skrev:

Da er du og jeg enige. Det er derfor jeg lurer på hva TS legger i kjefting. Min måte å gjøre det på er å gi klar beskjed, og forklare, med streng og bestemt tone. Mine barn sier likevel at de har fått kjeft, for det er dette nivået kjeft de får.

Jeg er også helt enig med konsekvenser der og da, eller iallefall i sammenheng og samsvar med den oppførsel som ikke var ok. Min sønn skapte seg på butikken EN gang, fordi han ville ha noe, og da forlot vi butikken umiddelbart, og jeg satte ham i bilen, og sa at jeg forstår at det er mange fristelser i butikken, men vi kan ikke kjøpe alt man vil ha, og i dag skal vi ikke kjøpe gotteri, så det hjelper ingenting å skape seg, for det blir bare ubehagelig for ham, for meg og for de andre i butikken. Han fikk valget, enten sitter du her og venter mens jeg handler, eller vi går sammen inn, og du oppfører deg fint. Han ble med inn, og det skjedde aldri igjen. Han visste at det ikke ville virke, og valget om å vente i bilen fristet ikke. 

Man må være klar og konsekvent, og ikke belønne dårlig oppførsel, ved å gi etter. 

Folk legger forskjellig i det å "kjefte". For noen er det å brøle ovenfra og ned. (Noe som virker dårlig på både barn og voksne ja.)  Andre legger irettesettelse og rettledning i ordet, og noen igjen mener de har kjeftet når de sier "Nei, du kan ikke få sjokolade i dag lille venn, men du kan få en liten sjokolade." 

🙌😃

[AnonymBruker]

Jeg har av og til besøk av mor/barn, hvor mor glemmer ungen med det samme hun kommer inn døren. Selv om ikke når ungen endevender skuffene mine tar hun pause med kaffepratinga. Da tar jeg affære selv og sier bestemt at det ikke er lov. Kjefte gjør jeg ikke. Det er en kortsiktig løsning som stopper rotinga der og da, og som i tillegg gjør at barnet vil få et dårlig forhold til meg.

Jeg tenker at noen foreldre kanskje er ekstra forsiktig med å irrettesette barn når de er på besøk hos andre. Kanskje de er redd for å ikke virke superpedagogiske om de er strenge og sier i fra. Jeg vet fra da jeg var barn at jeg utnyttet dette. Var vi på besøk, så var jeg ekstra rampete, for mamma turte ikke si fra strengt da vi var på besøk. Det ble "kjefting" i bilen etterpå, men så langsiktig tenkte jeg ikke da :D Det var sikkert en onkel eller to som synes dette var veldig plagsomt (jeg var ikke kjemperampete, altså, men utnyttet at mamma ikke turte å irrettesette meg på besøk).

Vær bestemt. Lær barnet hvordan de ter seg både hjemme og på besøk. Forstå at dårlig oppførsel plager andre, og at andre må få si fra når mor selv ikke gjør det. At de kom så langt er gjerne sant om onkel spretter opp og kjefter etter 2 sekunder. Men hvis barnet har turt på i 10 minutter, så tenker jeg at mor egentlig bør avslutte besøket og dra hjem så de andre kan få fred.

Anonymkode: c16cf...814

[AnonymBruker]

(rettelse innlegg over)

At de kom så langt -> At de IKKE kom så langt

Anonymkode: c16cf...814

[Vera Vinge]

Jeg syns det er greit og fint at man kan irettesette hverandres barn når man er mye sammen som storfamilie, men det må jo gjøres på en ordentlig måte. Hvis ts opplever at broren ikke liker barnet hennes og kjefter unødvendig strengt, skjønner jeg jo at det blir sårt. Men så kan det jo også være en slags overkompensasjon fordi han ikke syns ts tar tak i ting. Og det er slitsomt å sitte på hendene når foreldre ikke adresserer dårlig oppførsel hos barna sine, og jeg kan tenke meg at når andre endelig sier fra kan det bli unødvendig krast i blant. Jeg ville snakket med bror, og både hørt hva han reagerer på og bedt ham om å dempe tonen sin. Og samtidig snakket med 5-åringen om hvordan man svarer andre voksne, det er jo ikke greit om han svarer frekt tilbake.

[SoWhat?]

På 28.3.2018 den 1.34, Nesly skrev:

Nei, jeg er heller ikke fan av slike unger som ikke har respekt for voksne. Sønnen min er en skjønn gutt men takler kjeft dårlig, da blir han sint og lei seg og vondt blir verre. Er redd bror min og dama syns jeg er for slepphendt med han..

Hva mener du med "kjeft"? En skal ikke bruke høye stemmer og vonde ord, men å bli irettesatt er noe annet, og det må en tåle som barn uansett hvem som gjør det.

At han blir utagerende og truende er ikke bra, og ser for meg at han kan bli vanskelig i skolesituasjon som flere påpeker her. Et barn skal ikke opptre truende. 

Greit at han har temperament, men det er også viktig at han lærer seg å beherske det. Snakk med broren din og selv om en ikke tar så lett på at andre irettesetter ungene ens, så er det riktig å gjøre det iblant. Det virker som om dette skjer ofte iom at du tar det opp her. Korriger sønnen din også, ellers vil du få problemer tror jeg.

[AnonymBruker]

Hvordan blir denne ungen egentlig irettesatt og kjeftet på på da? 

Jeg husker fremdeles da jeg var bare fem eller seks år gammel, og var på besøk hos noen slektninger. Jeg hadde funnet på ett eller annet som noen av dem ikke likte, og en av dem (en godt voksen mann) sparket faktisk etter meg, og kjeftet meg huden full fordi jeg var en sånn ""Dum, liten drittunge"" som hadde funnet på ett eller annet tull og tøys. 

Akkurat der og da kunne jeg faktisk ikke begripe hvorfor den fjotten egentlig ble slå fly forbannet på meg. Men jeg ble redd og lei meg fordi han begynte å kjefte og smelle på den måten som han gjorde. For min del tror jeg at det ville ha vært langt bedre dersom en eller annen hadde satt seg rolig ned sammen med meg, og fortelle  nøyaktig hva de mente at jeg hadde gjort feil. Slik den situasjonen var den gangen, så skjønte jeg faktisk ikke før ganske lang tid etterpå hvorfor de ikke likte (eller satte pris på) det jeg hadde holdt på med....

Anonymkode: 1795b...d03