Hvordan motivere feit dame til å slanke seg?

[Marie90]

Jeg er så vanvittig lei av at man skal "forstå kvinner i hjel". Hver bidige gang en kvinne påvirker forholdet negativt, skal mannen sette seg ned og komme frem til hvordan han skal fikse dette, eller desto verre - innse hvordan han har vært pådriver for at dette har skjedd.

Legen har gitt TS' kone tilbakemelding på overvekt, så vi vet dette ikke er et rent forfengelighetsproblem. Det er heller ikke noe mysterium - hun spiser vanvittig mye, og mer enn hun forbrenner, som de fleste overvektige. 

En viss sensitivitet rundt vektproblematikk er alltid nyttig, men vi snakker her om en voksen kvinne, ikke et barn alle skal slå ring om. Kvinner bidrar selv til infantilisering av kvinner ved å insistere på at de behandles som skjøre blomster og at vi skal forstå, forstå, forstå - aldri kritisere.

Hva som må til for å gå ned i vekt må hun selv finne frem til. TS bør selvsagt kommunisere at han er støttespiller til vektnedgangen, enten det vil si treningspartner, lage sunn mat eller følge henne til terapi. Men han skal også understreke at det er nødvendig, spesielt i lys av at overvekt er gjennomgående i hennes familie, og dere har barn som ikke skal gå i samme fella. Her ville jeg ikke sluttet å snakke selv om hun gråter. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Marie90 skrev:

Jeg er så vanvittig lei av at man skal "forstå kvinner i hjel". Hver bidige gang en kvinne påvirker forholdet negativt, skal mannen sette seg ned og komme frem til hvordan han skal fikse dette, eller desto verre - innse hvordan han har vært pådriver for at dette har skjedd.

Legen har gitt TS' kone tilbakemelding på overvekt, så vi vet dette ikke er et rent forfengelighetsproblem. Det er heller ikke noe mysterium - hun spiser vanvittig mye, og mer enn hun forbrenner, som de fleste overvektige. 

En viss sensitivitet rundt vektproblematikk er alltid nyttig, men vi snakker her om en voksen kvinne, ikke et barn alle skal slå ring om. Kvinner bidrar selv til infantilisering av kvinner ved å insistere på at de behandles som skjøre blomster og at vi skal forstå, forstå, forstå - aldri kritisere.

Hva som må til for å gå ned i vekt må hun selv finne frem til. TS bør selvsagt kommunisere at han er støttespiller til vektnedgangen, enten det vil si treningspartner, lage sunn mat eller følge henne til terapi. Men han skal også understreke at det er nødvendig, spesielt i lys av at overvekt er gjennomgående i hennes familie, og dere har barn som ikke skal gå i samme fella. Her ville jeg ikke sluttet å snakke selv om hun gråter. 

Jeg er veldig enig i alt dette, og det skulle vel være fult mulig å gjøre uten å være nedlatende eller ufin mot den man skal støtte ? 

Anonymkode: f1a47...934

[Vera]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor ser du «haugen med unnskyldninger»?

Kan du nevne dem? Det ber jeg om at du gjør, fordi det er stygge beskyldninger. 

Jeg har aldri sagt at andre skal klandres for min vekt, eller at jeg ikke har ansvar for den.

Men jeg forklarer at jeg har forutsetninger som gjør at jeg sliter mer enn andre som ikke har disse forutsetningene; med å holde vekta. Det betyr dog ikke at jeg ikke skal fortsette å kjempe for å holde den i sjakk, for det gjør jeg. Men i mitt liv har jeg perioder hvor det er tyngre enn ellers. I de periodene trenger jeg da støtte, ikke fordømmelse, for å komme meg på hesten igjen. Det er også bakgrunnen for at jeg skreiv det innlegget du siterer. Jeg tror ikke det hjelper å sparke på noen som allerede sliter, man må heller støtte dem. 

Anonymkode: f1a47...934

Feks at du skriver at dine foreldre stappet i dere junkfood - dårlig oppdragelse, helt enig, men samtidig bruker du dette som unnskyldning i voksen alder..jeg går ut i fra at det er ganske mange år siden din mor eller far satte deg foran TV med godteskåla? Ergo, det er du selv som tar dårlige valg i voksen alder. Den eneste som kan styre ditt matinntak er deg selv (nå som du er voksen). 

Som jeg skrev i mitt første svar til deg så er jeg enig i mye av det du skriver - feks det med å hente motivasjon fra andre. Skal man klare det så er man avhengig av en liten heiagjeng på sidelinjen, ikke noen som drar deg ytterligere ned. MEN, det er fortsatt DU som skal ned i vekt, ikke heiagjengen. Jeg tror man gjør hverandre en bjørnetjeneste om man hele tiden skal stryke den andre medhårs: «uff stakkars deg, jeg skjønner godt at du overspiser» holdning, er mer skadelig enn «nå er det på tide å pakke bort alle unnskyldningen, og ta fatt på endringen» holdning fra feks sin partner - jeg vil gå så langt som å si at det vitner om lite kjærlighet når man lar sin partner spise seg til døde. Av og til må det tough love til! 

Det eneste jeg vil frem til er at om man er overvektig er det fordi man spiser for mye rett og slett - OG at man må ta et aktivt valg for å unngå det - samtidig som man slutter å lage unnskyldninger og belønninger i form av mat - jeg har jo en dårlig dag, da fortjener jeg å spise en halv marsipankake-holdning. Alle har tøffe perioder i livet sitt, noen har tøffere perioder enn andre, men allikevel gjør det ingenting bedre om man spiser seg ihjel. Ta fatt rett og slett - det handler kun om holdning og innstillingen en har til mat. Trøstespising er livsfarlig! 

[Marie90]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig enig i alt dette, og det skulle vel være fult mulig å gjøre uten å være nedlatende eller ufin mot den man skal støtte ? 

Anonymkode: f1a47...934

Det er det, og det å lage normale middagsporsjoner er en fin fremgangsmåte. Når hun fyker i taket bare av dette, forstår jeg TS' frustrasjon. 

[AnonymBruker]

Kan du ikke prøve å ta initiativ til å gjøre noe sporty sammen? For eksempel gå turer, begynne med dans, styrketrening e.l.? Da blir det en hyggelig aktivitet som dere kan gjøre i fellesskap, fremfor at du pusher henne. 

Anonymkode: 7291c...395

[Vera]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har lest gjennom mitt innlegg du siterer og det er ikke ETT ENESTE STED hvor jeg «kommer med unnskyldninger». Ærlig talt: du fremstår som en nyfrelst nyslanket «beserwisssr» som nå skal belære for resten av verden hvor enkelt det egentlig er. Husk at når du vifter med pekefingeren mot andre er det tre fingrer som peker tilbake mot degselv.  Overvekt er kompleks. At det var enkelt for deg er supert. Men for mange er det en evig kamp. Noen sliter med alkohol i en måned eller to, også går det greit. Andre har alkoholproblemer gjennom hele livet, og må konstant leve med det for å holde sykdommen i sjakk. Da hjelper det lite med en nedlatende belæring fra noen som hadde ei fyllekule en periode for noen år siden, som skal forklare «hvor lett det egentlig er, er jo bare å slutte å drikke». 🙄

Anonymkode: f1a47...934

«Jeg har det verst av alle i hele verden» holdningen din er det jeg sikter til 😉 

Den eneste som er nedlatende i innleggene her er deg forøvrig som må gå til personangrep for å «vinne» diskusjonen. 

Forøvrig hadde jeg null problemer med å gå ned 35 kg fett - når jeg bare knakk koden og fant ut at det eneste mine unnskyldninger til matinntaket mitt førte til var å fortsette å spise, og fortsette å være overvektig. 

Det finnes ikke EN ENESTE god grunn til å overspise eller trøstespise, ikke en eneste. 

Heller nyfrelst enn dau sier jeg 😘

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Vera skrev:

Feks at du skriver at dine foreldre stappet i dere junkfood - dårlig oppdragelse, helt enig, men samtidig bruker du dette som unnskyldning i voksen alder..jeg går ut i fra at det er ganske mange år siden din mor eller far satte deg foran TV med godteskåla? Ergo, det er du selv som tar dårlige valg i voksen alder. Den eneste som kan styre ditt matinntak er deg selv (nå som du er voksen). 

Som jeg skrev i mitt første svar til deg så er jeg enig i mye av det du skriver - feks det med å hente motivasjon fra andre. Skal man klare det så er man avhengig av en liten heiagjeng på sidelinjen, ikke noen som drar deg ytterligere ned. MEN, det er fortsatt DU som skal ned i vekt, ikke heiagjengen. Jeg tror man gjør hverandre en bjørnetjeneste om man hele tiden skal stryke den andre medhårs: «uff stakkars deg, jeg skjønner godt at du overspiser» holdning, er mer skadelig enn «nå er det på tide å pakke bort alle unnskyldningen, og ta fatt på endringen» holdning fra feks sin partner - jeg vil gå så langt som å si at det vitner om lite kjærlighet når man lar sin partner spise seg til døde. Av og til må det tough love til! 

Det eneste jeg vil frem til er at om man er overvektig er det fordi man spiser for mye rett og slett - OG at man må ta et aktivt valg for å unngå det - samtidig som man slutter å lage unnskyldninger og belønninger i form av mat - jeg har jo en dårlig dag, da fortjener jeg å spise en halv marsipankake-holdning. Alle har tøffe perioder i livet sitt, noen har tøffere perioder enn andre, men allikevel gjør det ingenting bedre om man spiser seg ihjel. Ta fatt rett og slett - det handler kun om holdning og innstillingen en har til mat. Trøstespising er livsfarlig! 

Dette var for å forklare at jeg har slitt med overvekt siden jeg var barn, som gjør at jeg har større utfordringer enn de som har hatt foreldre som ga dem sunn mat og et positivt forhold til trening. Idag vil man kalle det barnemishandling om man fullstendig svikter et barns kosthold og fysiske aktiviteter. Årsaken til det er nettopp at det gir barnet et dårligere grunnlag. Det er ikke en unnskydning men en forklaring på at da er det langt mer arbeid for meg å jobbe med vekt, enn for noen som aldri har hatt slike utfordringer. Herrefred, kan du bli mer nedlatende? 

 

4 minutter siden, Marie90 skrev:

Det er det, og det å lage normale middagsporsjoner er en fin fremgangsmåte. Når hun fyker i taket bare av dette, forstår jeg TS' frustrasjon. 

Ut ifra hva jeg leser er det vel forakten fra TS som lyser igjennom og som skaper problemer. Jeg vil heller ikke ha «hjelp» fra noen som ser på meg som «tafatt», «doven/lat» og andre nedlatende holdninger. Om man sier «du er doven/lat/tafatt» (noen av ytringene i tråden av «velmenende hjelpere» her, så funker det dårlig. Sier man det til andre med lignende forstyrrelser/lidelser? Er anorektikere/bulimikere bare dumme? Dovne? De må jo «bare spise litt mer». Er alkoholikere dovne og dumme og «tafatte» ? De må jo bare «drikke litt mer». Det sier seg selv at om noen sliter med spesielt EKSTREM fedme, så er det LANGT mer kompleks enn at vedkommende ikke forstår kcalori konseptet eller ikke vet at han/hun skal spise mindre. Vedkommende har en fysisk og psykisk lidelse. Og trenger forståelse for det, for å evne å hjelpe segselv. 

Anonymkode: f1a47...934

[Vera]

14 minutter siden, Marie90 skrev:

Jeg er så vanvittig lei av at man skal "forstå kvinner i hjel". Hver bidige gang en kvinne påvirker forholdet negativt, skal mannen sette seg ned og komme frem til hvordan han skal fikse dette, eller desto verre - innse hvordan han har vært pådriver for at dette har skjedd.

Legen har gitt TS' kone tilbakemelding på overvekt, så vi vet dette ikke er et rent forfengelighetsproblem. Det er heller ikke noe mysterium - hun spiser vanvittig mye, og mer enn hun forbrenner, som de fleste overvektige. 

En viss sensitivitet rundt vektproblematikk er alltid nyttig, men vi snakker her om en voksen kvinne, ikke et barn alle skal slå ring om. Kvinner bidrar selv til infantilisering av kvinner ved å insistere på at de behandles som skjøre blomster og at vi skal forstå, forstå, forstå - aldri kritisere.

Hva som må til for å gå ned i vekt må hun selv finne frem til. TS bør selvsagt kommunisere at han er støttespiller til vektnedgangen, enten det vil si treningspartner, lage sunn mat eller følge henne til terapi. Men han skal også understreke at det er nødvendig, spesielt i lys av at overvekt er gjennomgående i hennes familie, og dere har barn som ikke skal gå i samme fella. Her ville jeg ikke sluttet å snakke selv om hun gråter. 

Kunne ikke vært mer enig! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Vera skrev:

«Jeg har det verst av alle i hele verden» holdningen din er det jeg sikter til 😉 

Den eneste som er nedlatende i innleggene her er deg forøvrig som må gå til personangrep for å «vinne» diskusjonen. 

Forøvrig hadde jeg null problemer med å gå ned 35 kg fett - når jeg bare knakk koden og fant ut at det eneste mine unnskyldninger til matinntaket mitt førte til var å fortsette å spise, og fortsette å være overvektig. 

Det finnes ikke EN ENESTE god grunn til å overspise eller trøstespise, ikke en eneste. 

Heller nyfrelst enn dau sier jeg 😘

Jeg har ikke den holdningen. Tvert imot så anser jeg meg som ufattelig heldig. Jeg har et rikt liv på mange måter. Og jeg har, i motsetning til deg, evne for empati fremfor fordømmelse. 

Anonymkode: f1a47...934

[Vera]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke den holdningen. Tvert imot så anser jeg meg som ufattelig heldig. Jeg har et rikt liv på mange måter. Og jeg har, i motsetning til deg, evne for empati fremfor fordømmelse. 

Anonymkode: f1a47...934

Der er jeg totalt uenig. Synd at du er så snever i tankegangen din at alle som ikke er enige med deg «mangler empati og er fordømmende og nedlatende» (du vet at du motsier deg selv totalt når du kaster ut slike påstander..?) 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Vera skrev:

   «Jeg har det verst av alle i hele verden» holdningen din er det jeg sikter til 😉 

Den eneste som er nedlatende i innleggene her er deg forøvrig som må gå til personangrep for å «vinne» diskusjonen. 

Forøvrig hadde jeg null problemer med å gå ned 35 kg fett - når jeg bare knakk koden og fant ut at det eneste mine unnskyldninger til matinntaket mitt førte til var å fortsette å spise, og fortsette å være overvektig. 

Det finnes ikke EN ENESTE god grunn til å overspise eller trøstespise, ikke en eneste. 

Heller nyfrelst enn dau sier jeg 😘

Arrogansen i dette innlegget er helt fantastisk. Det står ikke ett eneste sted i mine innlegg at jeg «har det værst i verden». Det er noe du ilegger meg, ut ifra dine egne tanker og følelser. Om du klarer å roe ned ti hakk og ha litt is i magen, så leser du at den du skriver med er en kvinne som har dyptgående innsyn i overvektsproblematikk. En kvinne som kjenner til mye av de psykotiske aspektene ved det. Og som har et godt liv. Jeg har nevnt at jeg har oppnådd mye i livet mitt, og skryter av mannen min, som gir meg masse støtte. Jeg kunne like gjerne skrevet om angst. Depresjon, eller andre utfordringer folk har, som de må leve med, og likevel ha gode liv. Jeg er ikke «superfeit» eller ekstremt overvektig. Stort sett er jeg normalvektig men går opp i perioder når det er veldig tøft. Nylig hadde jeg dødsfall i nære familie. For deg som ikke «forstår bedre» leser du nå: åh, en unnskyldning». For noen som har hakket mer kunnskap og innsikt vil de forstå at noen som sliter mentalt da må kjenne segselv og forstå at «dette kan trigge meg». Alkoholikeren har større odds for å drikke. Den med angst har større odds for å isolere seg, osv. Jeg (som har levd med overvekt) - har større odds for å overspise, når slike ting skjer. Skal jeg ha kontroll må jeg FORSTÅ mitt eget reaksjonsmønster sånn at jeg kan FORUTSI det og BEARBEDE det. En uvitende partner ville ikle satt seg inn i dette, og sag som du at jeg var «tafatt» en som har forståelse ville skjønne at nå må hun jobbe ekstra hardt, for å holde ting i sjakk. Og det gjør jeg. 

Håper du kan lære deg forskjellen på «forklaringer» og «unnskyldninger». Og at å «hjelpe» noen krever først at man «forstår noen». Ikke fordømmer dem. 

Men nå, skal jeg på trening. 

Ha en fin dag!  

Anonymkode: f1a47...934

[Rullerusk]

On 2/6/2018 at 2:32 AM, AnonymBruker said:

Har vært med samme kjerring i mange år og hun var normal i vekt når vi møttes (standard historie). Nå 2 barn senere, er hun rett og slett tjukk. Lubben går fint, men hun er feit. De sa under sist svangerskap at det ikke var bra å være så overvektig og gravid samtidig. 

 

Uansett etter å ha plumpet ut barnet, så har hun gått opp enda mer i vekt. Det er snart 2 år siden hun fødte siste ungen. Hun bruker opp all sin energi på jobb og kommer hjem for å ligge på sofaen. Hun har en ganske mentalt krevende jobb, men løfter ikke på annen en fingrene der, skulle jeg tro. 

 

Hun sier selv at hvis hun presser seg selv for fort, så får hun fysiske plager. Skal ikke nevne hva. Så da blir resultatet at hun ikke gjør noen ting.

 

Hvis jeg forsiktig tar opp temaet, blir hun lei seg og kan begynne å gråte, eller bli sint. Og da tar jeg opp temaet kjempe forsiktig, Hvis jeg nevner at hun spiser for mye, blir hun sint. Og det gjør hun, spiser som 2 voksne menn. Ikke usunt, men bare masse mat. Hun sier ofte at hun skal trene, men det blir med snakket. En og annen gang tar hun seg en gåtur. 

 

Hvis jeg lager mat og det er for lite, blir hun hysterisk. Jeg blir da anklaget for å forsøke å presse henne til å spise mindre. Noe jeg faktisk ikke gjør. Var så uheldig å stekte 3 pannekaker hver en gang og da sa jeg at d var 3 til hver. Da ble hun veldig fornærmet og trodde at jeg forsøkte å få henne til å spise bare litt. 

 

Så jada, det er fint lite jeg kan gjøre eller fint lite jeg har fått til å gjøre. Men hun er så tjukk at det går ut over forholdet. Jeg klarer nesten ikke ha sex med henne og hun klarer ikke være med på fysiske ting lengre. 

 

Så hvordan i huleste, klarer man å få tjukke folk til å slanke seg. Hun vil jo, det vet jeg. Men det kommer aldri først i prioritetskøen. Er redd for at dette også smitter over til barna. Begge hennes foreldre er feite, samt hennes søsken. De spiser som om det er fest hver dag. 

Anonymkode: 6f2a5...943

Du er klar over at du er en mann, samboer og far som snakker om moren til ungene sine her? Ikke en grisebonde som omtaler ei purke han vurderer å sende til slakt 😳

stakkars kvinnfolk som lever med en sånn satans hæstpeis som deg.😖

[SunnivaOslo]

Jeg forstår deg TS. Det er mange som synes det er ok å bli bælfeite og nekte å gjøre noe med det. Og du hører "men hvis du elsker henne så må hun jo få lov til å veie 250kg!"... hvis hun elsker deg og barna så vil hun forsøke å holde en normal vekt.

[AnonymBruker]

6 timer siden, SunnivaOslo skrev:

Jeg forstår deg TS. Det er mange som synes det er ok å bli bælfeite og nekte å gjøre noe med det. Og du hører "men hvis du elsker henne så må hun jo få lov til å veie 250kg!"... hvis hun elsker deg og barna så vil hun forsøke å holde en normal vekt.

Herre.gud. hvor i alle dager har du lest det? Det er vel INGEN som noensinne i historien har sagt noe slik..??? Tilogmed når kona/mann til en person har ulike problemer fra små til mer alvorlige så er vel heller «DUMP» noe det første folk skriver. TS får MASSE sympati i tråden for at dama har lagt på seg, synd at du som ellers er en såpass seriøs og god debattant skal synke til dette nivået i denne tråden. Men det er vel helt OK å sparke ned på feite? Så hvorfor ikke slenge seg med. Du sank ti hakk i mine øyne, med en SÅ usaklig kommentar.

INGEN vil noensinne si at det er greit at partneren skal spise seg «bælfeit», og bli «250 kg overvektig». 

Avskyen og arrogansen blant enkelte her oser lang vei. 

Anonymkode: f1a47...934

[AnonymBruker]

9 timer siden, Marie90 skrev:

Det er det, og det å lage normale middagsporsjoner er en fin fremgangsmåte. Når hun fyker i taket bare av dette, forstår jeg TS' frustrasjon. 

Det hjelper jo ikke å lage normale middagsporsjoner når "middagen" er pannekaker. Og hva hvis kona til ts fortsatt er sulten? Skal han NEKTE henne å spise mat som hun har betalt for? 

Anonymkode: 6811f...3b4

[AnonymBruker]

Overvekt og slanking kan være komplisert, fordi det er masse følelser og psykologi involvert. Mat kan brukes til å dempe stress og følelser som er ugreie. Litt som andre bruker alkohol og rusmidler for å dempe emosjonelt ubehag. Paradoksalt nok kan den store overvekten oppleves som et så stort problem og føre med seg så mye komplekser og nederlagsfølelse at hun trøster seg med mat.

Har hun spurt legen sin om å sjekke at hun er frisk? Hvis hun har en BMI på over 30 eller har en BMI på under 30 men stor risiko for hjerte- og karsykdommer, tror jeg også det finnes en helt ny medisin (ny i 2017) inneholdende et stoff som heter liraglutid, som skal dempe sultfølelsen? Jeg er ikke lege, så dette må du absolutt ikke ta for annet enn et spørsmål fra min side.

Prøv å snakke rolig med henne selv om hun gråter. Dersom hun selv ytrer ønske om å gå ned i vekt, kan du foreslå at hun søker hjelp hos lege og klinisk ernæringsfysiolog som kan følge henne opp og komponere en diett som er gjennomførbar over tid. Forklar henne at du mer enn gjerne stiller opp i livsstilsendringene og kan ta ansvar for matinnkjøp og matlagingen, hvis hun vil det. Fortell henne at du er redd for helsen hennes, og spør henne hvordan hun har det rent følelsesmessig. Hvis du virkelig er glad i henne og lider når du ser henne ødelegge helsen sin, bør du også fortelle henne at du er bekymret fordi du er glad i henne. Du må svelge irritasjonen og ikke behandle henne nedlatende, men heller vise forståelse for at dette ikke er enkelt.

Anonymkode: afe78...37d