Hvordan motivere feit dame til å slanke seg?

[sonush]

På 2/6/2018 den 2.53, AnonymBruker skrev:

Dump henne! 

Anonymkode: c35a8...29c

Enig med deg. TS bør dumpe henne. Hun er bedre tjent uten TS. Måten han uttaler seg om henne er grunn god nok til at hun mangler motivasjon. 

[DominantHr]

Grip henne i håret, legg henne over fanget, blott rumpen og gi henne ris mens du sier: "Nå slanker du deg!"

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er grusomt å lese, for et kvinnesyn! 

Jeg har lagt på meg etter jeg ble sammen med mannen. I mellomtiden har jeg; født og oppdratt to nydelige barn. Jobbet og bidratt MER økonomisk enn han. Laget mat, ryddet, stelt og passet hus. Tatt videreutdanning. Støttet han gjennom en depresjon. Gjennomgått dødsfall i nære familie, hvor jeg pleide den syke. Ble selv deprimert og er nå iferd med å komme meg opp på bena igjen. Alltid gitt han og barna kjærlighet og omsorg. 

Jeg kommer til å gå ned «depresjonskiloene» jeg la på meg grunnet dødsfallet i nære familie. Jeg har gått litt opp og ned i vekt, ut ifra livssituasjon. 

Feit: ja. Lat: NEI. Mange hadde ikke klart alt jeg har klart.

Og her kommer poenget: mannen min har ALDRI klaget på vekta mi. Han har støttet meg gjennom alt, skryter av meg og oppmuntrer meg. Elsker meg og synes jeg er sexy, med eller uten ekstra kilo. NETTOPP DERFOR VET JEG AT JEG KLARER Å GÅ NED I VEKT IGJEN. Fordi jeg er elsket og støttet.

heller være feit, enn et usympatisk rasshøl. 

Anonymkode: f1a47...934

Nå ja, ikke alle ville vært enig med deg der. Du er jo et ganske stort rasshøl når du tillater deg selv å ese ut. Er du klar over hvor mange livsstilssykdommer du pådrar deg ved å være feit, og så må vi som samfunn betale for at du skal proppe i deg dritmat?! Det er å være et ekte rasshøl det!

Du kan bare spare deg for å si» jeg er frisk som en fisk» det er standardfrasen til de som er tykke og nei det stemmer ikke.

Anonymkode: c4d46...4a1

[draug 75]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er grusomt å lese, for et kvinnesyn! 

Jeg har lagt på meg etter jeg ble sammen med mannen. I mellomtiden har jeg; født og oppdratt to nydelige barn. Jobbet og bidratt MER økonomisk enn han. Laget mat, ryddet, stelt og passet hus. Tatt videreutdanning. Støttet han gjennom en depresjon. Gjennomgått dødsfall i nære familie, hvor jeg pleide den syke. Ble selv deprimert og er nå iferd med å komme meg opp på bena igjen. Alltid gitt han og barna kjærlighet og omsorg. 

Jeg kommer til å gå ned «depresjonskiloene» jeg la på meg grunnet dødsfallet i nære familie. Jeg har gått litt opp og ned i vekt, ut ifra livssituasjon. 

Feit: ja. Lat: NEI. Mange hadde ikke klart alt jeg har klart.

Og her kommer poenget: mannen min har ALDRI klaget på vekta mi. Han har støttet meg gjennom alt, skryter av meg og oppmuntrer meg. Elsker meg og synes jeg er sexy, med eller uten ekstra kilo. NETTOPP DERFOR VET JEG AT JEG KLARER Å GÅ NED I VEKT IGJEN. Fordi jeg er elsket og støttet.

heller være feit, enn et usympatisk rasshøl. 

Anonymkode: f1a47...934

Enn hvis hun begynner å klage på alt hun har å gjøre, og han tar i flere og flere tak hjemme. Koking var i utgangspunktet delt 50-50 (veil.) og han tar i mer på vask, klær osv... utendørs vedlikehold er hans domene og har aldri vært rørt av henne.

Vil du si det er latskap eller noe annet som får kona opp i vekt?

Det som jeg beskriver over, det skjer. Og det som bruker å skje, er at jo mer mannen tar over husarbeid, jo mer misfornøyd blir hun som sitter i sofaen. Til slutt drar hun.

Det er merkelig det der, at når mannen stiller opp for kona, så rauser hun sammen fysisk og blir surere og mer gneldrete - alt mens at han arbeider fortvilt for å berge forholdet. På den annen side, hvis han har måter å få henne til å skjerpe seg på, forlanger at hun bærer sin egen vekt, så blomstrer forholdet i og med at hun også arbeider for at det skal blomstre.

[Outlander]

Regner med at du er såpass dårlig i sengen at du ikke frister henne å brenne noe kalorier der ts.  Voks opp. 

[AnonymBruker]

Er jeg den eneste som har litt medfølelse for mannen her? 

Du legger fram dette på en ufyselig måte, det kunne du spart deg for. Men... 

Går  ikke an å snakke med henne om problemet, ikke har hun motivasjon til å gjøre noe med problemet og ja nei.. 

Jeg skjønner TS godt! 

Anonymkode: 35955...879

[Gjest Bøff Eløff]

Holdingen i hovedinnlegget er jo gjennomsyret av forakt, jeg regner med det merkes i heimen og. Kan det være den forakten som faktisk får henne til å gråte, trøstespise og legge på seg enda mer? Kanskje er det du som er problemet?

[T-Rex]

On 6.2.2018 at 2:32 AM, AnonymBruker said:

Har vært med samme kjerring i mange år og hun var normal i vekt når vi møttes (standard historie). Nå 2 barn senere, er hun rett og slett tjukk. Lubben går fint, men hun er feit. De sa under sist svangerskap at det ikke var bra å være så overvektig og gravid samtidig. 

 

Uansett etter å ha plumpet ut barnet, så har hun gått opp enda mer i vekt. Det er snart 2 år siden hun fødte siste ungen. Hun bruker opp all sin energi på jobb og kommer hjem for å ligge på sofaen. Hun har en ganske mentalt krevende jobb, men løfter ikke på annen en fingrene der, skulle jeg tro. 

 

Hun sier selv at hvis hun presser seg selv for fort, så får hun fysiske plager. Skal ikke nevne hva. Så da blir resultatet at hun ikke gjør noen ting.

 

Hvis jeg forsiktig tar opp temaet, blir hun lei seg og kan begynne å gråte, eller bli sint. Og da tar jeg opp temaet kjempe forsiktig, Hvis jeg nevner at hun spiser for mye, blir hun sint. Og det gjør hun, spiser som 2 voksne menn. Ikke usunt, men bare masse mat. Hun sier ofte at hun skal trene, men det blir med snakket. En og annen gang tar hun seg en gåtur. 

 

Hvis jeg lager mat og det er for lite, blir hun hysterisk. Jeg blir da anklaget for å forsøke å presse henne til å spise mindre. Noe jeg faktisk ikke gjør. Var så uheldig å stekte 3 pannekaker hver en gang og da sa jeg at d var 3 til hver. Da ble hun veldig fornærmet og trodde at jeg forsøkte å få henne til å spise bare litt. 

 

Så jada, det er fint lite jeg kan gjøre eller fint lite jeg har fått til å gjøre. Men hun er så tjukk at det går ut over forholdet. Jeg klarer nesten ikke ha sex med henne og hun klarer ikke være med på fysiske ting lengre. 

 

Så hvordan i huleste, klarer man å få tjukke folk til å slanke seg. Hun vil jo, det vet jeg. Men det kommer aldri først i prioritetskøen. Er redd for at dette også smitter over til barna. Begge hennes foreldre er feite, samt hennes søsken. De spiser som om det er fest hver dag. 

Anonymkode: 6f2a5...943

Kan du fortelle noe om hvem DU er? I så fall skal jeg svare så konstruktivt jeg kan, basert på egne erfaringer og det jeg har sett fra sidelinja i et etterhvert nokså langt liv.

Holder du deg selv i trim? Bidrar du i husholdningen? Hva gjorde at du falt for henne til å begynne med?

Endret 7. februar 2018 av T-Rex

[AnonymBruker]

Hvis hun er som meg og er matavhengig så skjønner jeg godt at hun sliter med å gå ned i vekt. Det er ikke bare bare å spsie sunt når man har mat på hjernen 24/7. Og nei det hjalp ikke å vente 30 min, ta seg et eple eller noe og så går det over. Det varer i dagevis og man mister all konsentrasjon for hjernen gir seg ikke med å tenke på lasagne, sjokolade eller potetgull. Da er det lettere å la være å spise i det hele tatt enn å "mobbe" hjernen med sunn mat.

Nå har det løst seg for meg da det viste seg at jeg var allergisk mot melk. Har nylig kuttet ut alt av melkeprodukter og unngår sukker (er jo oppi så å si alt) og salt snacks. Vet ikke om det er komboen som gjorde det, men jeg har for første gang i mitt liv ikke hatt "mat på hjernen". (Skylder mest på melkeprodukter og sukker) Blir ikke ekstremt sulten lenger, og har begynt å spise mer for å leve enn å leve for å spise. Så, sukker, melk og salt snacks ødelegger livet mitt. Uten så sover jeg bedre, er mindre sulten, mer avslappet og mindre trøtt. Totalt avhengig av svart kaffe (brukte det i overgangen) men prøver å bytte til te.

 

Anonymkode: 4e2a7...7d7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå ja, ikke alle ville vært enig med deg der. Du er jo et ganske stort rasshøl når du tillater deg selv å ese ut. Er du klar over hvor mange livsstilssykdommer du pådrar deg ved å være feit, og så må vi som samfunn betale for at du skal proppe i deg dritmat?! Det er å være et ekte rasshøl det!

Du kan bare spare deg for å si» jeg er frisk som en fisk» det er standardfrasen til de som er tykke og nei det stemmer ikke.

Anonymkode: c4d46...4a1

Æsj.

Jeg kan si at jeg har vært overvektig store deler av mitt 30 år gamle liv. Først nå er jeg stabilt normalvektig og håper å være det resten av livet. Jeg kan også si at jeg ikke har hatt helserelaterte problemer og derfor har ingen har måttet punge ut noe på min helse!

Som andre sier. Ts er ufyselig og har en ekkel holdning mot sin kone. Han hadde nok fått bedre respons og forsåelse om han skrev at han var bekymret for helsen og beskrev kjæresten med kjærlighet. Hvis dama til ts har urovekkende høy bmi (35+) og faktisk har fått sykdommer så bør jo dama gjøre noe med det. Både for hennes skyld og for barnas skyld. Det kan godt tenkes at overvekten er en konsekvens av at hun har det dårlig psykisk. Da bør hun oppsøke psykolog og prøve å finne løsning på hennes problemer.

Anonymkode: 8a0ac...fe1

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tenk deg å gå med 30 40 kg ryggsekk. Tenk på hvordan knære slites. Så må en bytte hofte kuler og kne lkuler og skåler senere. Der er ikke noe kjekt, det er altid en risk for at det ikke blir helt bra. Og en går til fysio i kansje flere år etterpå, kansje rullestol resten av livet, det dr ikke umulig. Tenk på blodsukkeret, hadde hun tatt en prøve på sykehuset. Så hadde hun kansje blidt sent til diabetes veileder. Det der ikke kult med diabetes Ii, det er ganske alvorlig. 

Det hender overvektige får en idretts sykdom ved helen. Som svekker mobilitet veldig mye fordi det er så hinsides vondt. Hvordan skal en trene da. Alt blir litt mer vanskelig.

Våre vanlige kar sykdommer lurer også rundt hjørnet. 

Det nytter ikke å si slank deg. Hva med å stadig minne dere begge på de sunne valgene, moderate og sunne valg, nesten hele tiden og bare bitte litt snaks en dag i uken, ikke lørdag og fredsg, med brus og kjips i masse vis. Mandler, knekkebrød, frukt. Popkorn er bedre enn kjips. En må teste ut sunne løsninger. På ett eller annet vis må hun se det selv. En kan ikke klage på klær som ikke passer, det må hun finne ut selv, men det er lov å velge de sunne valgene.

 

Anonymkode: 73fc8...1da

Hva er kjips?

Anonymkode: f0fb5...080

[AnonymBruker]

21 timer siden, sonush skrev:

Enig med deg. TS bør dumpe henne. Hun er bedre tjent uten TS. Måten han uttaler seg om henne er grunn god nok til at hun mangler motivasjon. 

Nå må dere feite damer slutte og skylde på ALLE ANDRE for at dere mangler viljestyrke til slutte å proppe i seg dritmat!

Anonymkode: c4d46...4a1

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå ja, ikke alle ville vært enig med deg der. Du er jo et ganske stort rasshøl når du tillater deg selv å ese ut. Er du klar over hvor mange livsstilssykdommer du pådrar deg ved å være feit, og så må vi som samfunn betale for at du skal proppe i deg dritmat?! Det er å være et ekte rasshøl det!

Du kan bare spare deg for å si» jeg er frisk som en fisk» det er standardfrasen til de som er tykke og nei det stemmer ikke.

Anonymkode: c4d46...4a1

Jeg sliter med overvekt og har gjort det siden jeg var barn. Jeg hadde foreldre som var normalvektige, men de holdt seg slik takket være kaffe og røyk. Du hadde sikkert applaudert min mor opp i skyene, fordi hun var jo på ett tidspunkt anorektisk, så "slank og fin". Det innebar at hun hadde ikke energi til å ta seg av oss barna, så vi ble plassert i en sofa med junk food. Når jeg ble voksen har jeg selv brukt hundretusener på ulike vektnedgangsopplegg. Da snakker jeg ikke om slankekurer og pulver (det forsøkte jeg i tenårene og oppdaget at ikke fungerte) men livsstilsendringskurs, opphold i mange måneder på dem, trening, persnolig trener, jeg har også operert meg (sleeve) - disse pengene skal du ikke bekymre deg for at kommer fra dine lommer. Jeg har arbeidet og utdannet meg hardt samtidig som at jeg har slitt med overvekt, og har betalt alt selv. Jeg har også en større formue idag, så min formueskatt +++ har nok bidratt med mang en klingende mynt i kassa. Og, i motsetning til deg, så har jeg altså ikke noe problemer med å betale skatt, eller akseptere at skattepenger brukes til folk som trenger hjelp. 

Jeg har store perioder hvor jeg er normalvektig, men det krever et enormt fokus fra min side. Det skyldes både at jeg har vært overvektig siden jeg var barn (fettcellene har hukommelse, og vil dermed lettere øke i volum, enn for de som aldri har slitt med overvekt) - og at jeg har "lært" at mat = trøst, så det har et psykisk aspekt som er vanskelig å regulere, spesielt i perioder hvor jeg oppelver mye stress. 

jeg har heldigvis en mann da som synes jeg er fin uansett, men selvfølgelig liker meg best når jeg liker meg best (Når jeg har mer kontroll over vekta, så er jeg selvfølgelig også mer lykkelig, da det er en bekymring mindre) - Men; han hopper altså ikke av skuta når jeg sliter som værst. tvert imot så er det han som gir meg årene og hjelper meg med å padle videre, helt til jeg får vind i seilene igjen også kjører det av seg selv.

Fedme er kompleks, det er både fysisk, psykisk og sosialt. Men å trykke en som allerede sliter ned, vil åpenlyst aldri hjelpe med å bygge dem opp. 

 

 

Anonymkode: f1a47...934

[AnonymBruker]

Det er en god del flere menn i dette landet enn kvinner. Det er et stor manneoverskudd. Det er mange menn her i forhold til kvinner. Det betyr at kvinner trenger ikke anstrenge seg for å få type. De kan bare knipse med fingrene så har de en beiler stående på kne foran seg. Det gjør at i mens tjukke menn (jeg var selv tjukk en gang og måtte bare innse at jeg måtte gjøre noe med det, leste en del om kaloriinntak, sukker, insulin, og mye annet - kalorier inn, kalorier ut) gjør noe med det så sitter tjukke kvinner bare på rumpen og forlanger at menn skal "akseptere meg som jeg er", "ikke være så opptatt av utseende", "slutte å fetisjere meg", og lignende. Kvinner har den muligheten i og med at det er så få kvinner og så mange menn her i landet. 

Anonymkode: 3c386...4ba

[Marie90]

Fortsett å lage porsjoner til middag, og helst sunnere mat enn pannekaker. Blir hun sur, så får hun bli sur. Jeg hadde bare sagt at vi skal begynne å spise sunnere. Hvis hun insisterer på å spise usunt, får hun lage usunn middag til seg selv. 

[AnonymBruker]

20 timer siden, draug 75 skrev:

Enn hvis hun begynner å klage på alt hun har å gjøre, og han tar i flere og flere tak hjemme. Koking var i utgangspunktet delt 50-50 (veil.) og han tar i mer på vask, klær osv... utendørs vedlikehold er hans domene og har aldri vært rørt av henne.

Vil du si det er latskap eller noe annet som får kona opp i vekt?

Det som jeg beskriver over, det skjer. Og det som bruker å skje, er at jo mer mannen tar over husarbeid, jo mer misfornøyd blir hun som sitter i sofaen. Til slutt drar hun.

Det er merkelig det der, at når mannen stiller opp for kona, så rauser hun sammen fysisk og blir surere og mer gneldrete - alt mens at han arbeider fortvilt for å berge forholdet. På den annen side, hvis han har måter å få henne til å skjerpe seg på, forlanger at hun bærer sin egen vekt, så blomstrer forholdet i og med at hun også arbeider for at det skal blomstre.

Jeg skal bryte ned det du skriver her i punkter:

1.) Du har en egen teori slik jeg forstår det, som bygger på at jo mer husarbeid mannen gjør, jo mer misfornøyd blir "hun som sitter i sofaen" og til slutt drar hun. Forskning viser at fortsatt er det kvinner som gjør mesteparten av husarbeidet. Husarbeid er også en av hovedkildene til skilsmisse. Min erfaring og teori er dermed heller det at menn gjør særdeles lite på hjemmefronten. Nyforelskede kvinner som "ikke vet bedre" kan leve med det en god stund. Så får man barn, eller forelskelsesrusen som gir ekstra energi daler (dette er også forsket på og kan biologisk forklares) - Da må mannen begynne å bidra mer. I de tilfellene hvor paret har fått barn sammen eller vært sammen lenge er min erfaring at det nå egentlig allerede har begynt å bli for seint. Når mannen faktisk løfter en finger er kona kanskje allerede begynt å utvikle depresjon, stress, "møtt veggen", fordi hun har rett og slett utmaja seg selv. Også i dette tilfellet viser vel TS til at kona er deprimert? Single kvinner lever lengre enn gifte kvinner, og gifte menn lever lengre enn single menn. Det er dermed rimelig å se at kvinner egentlig "lever lenger" og tar bedre vare på segselv UTEN menn. Og menn på sin side; har det bedre med kvinner, enn uten. Når kvinner ikke lenger "orker mer", da er det mannen ofte kommer på banen. men da er altså bussen allerede kjørt. Derfor drar dama. Ikke fordi mannen gjør for mye for henne, men fordi han bidro ikke nok, før det allerede var for seint. Dette er spesielt typisk blant noen generasjoner over min, jeg er i 30åra, og menn i min generasjon ser ut til å ha "skjønt det", og bidrar mer, allerede fra starten av i forholdet. heldigvis. 

 

2.) som i mitt tilfelle så har jeg jobbet hardere enn mannen min, tjent mer, jobbet lengre dager, mer helg og høytid, tatt utdanning vedsidenav (har høyere utdanning) født flere barn, og tatt vare på dem, han, hus og hjem. - Er det latskap? er jeg "lat"? - Nei, jeg vet at jeg ikke er lat. Men jeg er heller ikke perfekt. Er Erna Solberg "lat"? - Nei, det tror jeg ikke hun er. Du ser ut til å ha en feilkobling hvor du sidestiller fedme med å være lat eller doven. Men mange overvektige er faktisk aktive og hardtarbeidende, men har et vektproblem. Og mange normalvektige kan være tynne men bidra med null, hverken i jobbsammenheng, til samfunnet, eller noe som helst. Så nei, det er ikke latskap at hun har blitt overvektig. Det kan være mange utløsende faktorer, men at hun har nedprioritert segselv, kanskje blitt likegyldig til eget selvbilde? Begynnende depresjon? det skal man ikke se bort ifra.

3.) Du ser ut til å mene at mannen må be "kona skjerpe seg" så skal hun "blomstre". - Av ren nyskjerrighet: har du mange års erfaring som gift? Og har du vært da gift med noen som sliter med eksempelvis overvekt? Som en som har vært mangeårig gift, og sliter med overvekt, er min erfaring at når man har det tungt i livet (og gjennom et ekteskap som strekker seg over flere tiår, så har man altså slike perioder. livet er ikke bare en dans på roser) - så trenger man ikke en partner som ber en om å "skjerpe seg", med mindre man er den typen da, som trenger det, fordi man ellers ikke evner å ta seg på tak av eget initiativ. Andre igjen, trenger kanskje en pust i bakken, aksept, få bygget opp selvtilliten nok til å starte med en reorienteringsfase, få mulighet til å mobilisere energi og krefter, til så å sette igang med en vektnedgangsprosess. Da er det såklart godt med noen som heier deg frem og krever noe fra deg. Men for at det skal ha noen som helst funksjon, må man jo føle at den som krever noe, også er den som har troa på deg, støtter deg og elsker deg. Også om du skulle "feile". bare sånn kan du tørre å "hoppe opp på hesten", om du veit at det er greit å falle av, av og til, for så å hoppe opp igjen. - Det, er min erfaring. 

 

 

Anonymkode: f1a47...934

[Vera]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal bryte ned det du skriver her i punkter:

1.) Du har en egen teori slik jeg forstår det, som bygger på at jo mer husarbeid mannen gjør, jo mer misfornøyd blir "hun som sitter i sofaen" og til slutt drar hun. Forskning viser at fortsatt er det kvinner som gjør mesteparten av husarbeidet. Husarbeid er også en av hovedkildene til skilsmisse. Min erfaring og teori er dermed heller det at menn gjør særdeles lite på hjemmefronten. Nyforelskede kvinner som "ikke vet bedre" kan leve med det en god stund. Så får man barn, eller forelskelsesrusen som gir ekstra energi daler (dette er også forsket på og kan biologisk forklares) - Da må mannen begynne å bidra mer. I de tilfellene hvor paret har fått barn sammen eller vært sammen lenge er min erfaring at det nå egentlig allerede har begynt å bli for seint. Når mannen faktisk løfter en finger er kona kanskje allerede begynt å utvikle depresjon, stress, "møtt veggen", fordi hun har rett og slett utmaja seg selv. Også i dette tilfellet viser vel TS til at kona er deprimert? Single kvinner lever lengre enn gifte kvinner, og gifte menn lever lengre enn single menn. Det er dermed rimelig å se at kvinner egentlig "lever lenger" og tar bedre vare på segselv UTEN menn. Og menn på sin side; har det bedre med kvinner, enn uten. Når kvinner ikke lenger "orker mer", da er det mannen ofte kommer på banen. men da er altså bussen allerede kjørt. Derfor drar dama. Ikke fordi mannen gjør for mye for henne, men fordi han bidro ikke nok, før det allerede var for seint. Dette er spesielt typisk blant noen generasjoner over min, jeg er i 30åra, og menn i min generasjon ser ut til å ha "skjønt det", og bidrar mer, allerede fra starten av i forholdet. heldigvis. 

 

2.) som i mitt tilfelle så har jeg jobbet hardere enn mannen min, tjent mer, jobbet lengre dager, mer helg og høytid, tatt utdanning vedsidenav (har høyere utdanning) født flere barn, og tatt vare på dem, han, hus og hjem. - Er det latskap? er jeg "lat"? - Nei, jeg vet at jeg ikke er lat. Men jeg er heller ikke perfekt. Er Erna Solberg "lat"? - Nei, det tror jeg ikke hun er. Du ser ut til å ha en feilkobling hvor du sidestiller fedme med å være lat eller doven. Men mange overvektige er faktisk aktive og hardtarbeidende, men har et vektproblem. Og mange normalvektige kan være tynne men bidra med null, hverken i jobbsammenheng, til samfunnet, eller noe som helst. Så nei, det er ikke latskap at hun har blitt overvektig. Det kan være mange utløsende faktorer, men at hun har nedprioritert segselv, kanskje blitt likegyldig til eget selvbilde? Begynnende depresjon? det skal man ikke se bort ifra.

3.) Du ser ut til å mene at mannen må be "kona skjerpe seg" så skal hun "blomstre". - Av ren nyskjerrighet: har du mange års erfaring som gift? Og har du vært da gift med noen som sliter med eksempelvis overvekt? Som en som har vært mangeårig gift, og sliter med overvekt, er min erfaring at når man har det tungt i livet (og gjennom et ekteskap som strekker seg over flere tiår, så har man altså slike perioder. livet er ikke bare en dans på roser) - så trenger man ikke en partner som ber en om å "skjerpe seg", med mindre man er den typen da, som trenger det, fordi man ellers ikke evner å ta seg på tak av eget initiativ. Andre igjen, trenger kanskje en pust i bakken, aksept, få bygget opp selvtilliten nok til å starte med en reorienteringsfase, få mulighet til å mobilisere energi og krefter, til så å sette igang med en vektnedgangsprosess. Da er det såklart godt med noen som heier deg frem og krever noe fra deg. Men for at det skal ha noen som helst funksjon, må man jo føle at den som krever noe, også er den som har troa på deg, støtter deg og elsker deg. Også om du skulle "feile". bare sånn kan du tørre å "hoppe opp på hesten", om du veit at det er greit å falle av, av og til, for så å hoppe opp igjen. - Det, er min erfaring. 

 

 

Anonymkode: f1a47...934

Jeg er enig i mye av det du skriver, men samtidig ser jeg en haug med unnskyldninger for overvekten. Jeg hadde også en periode i livet jeg var overvektig - pga sykdom og medisiner jeg måtte gå på (det var leve eller ikke leve) som gjorde at at jeg la på meg (35 kg). Her er det mange som går i fella og sier at medisinen gjør at du legger på deg og bruker det som en unnskyldning. Det er feil! Det som gjorde at jeg la på meg var at medisinen økte matlysten og søtbehovet - men det var jeg som ga etter og stappet maten i meg. Det var ikke medisinen som hoppet ut av esken og serverte meg maten, jeg tok et aktivt valg om å gi etter og stappet i meg til jeg ble overvektig. 

Å gå ned i vekt er et helvete, det er beintøft! Det krever fullt fokus og jernvilje. Her faller mange av lasset og orker ikke ubehaget ved å stå i mot det som ikke er bra for deg. Jeg er drittlei av folk som skylder på sykdommer osv for sin overvekt..det er tull! Det eneste som er sikkert er at du blir syk om du fortsetter livsstilen som gjør at du blir overvektig. Jeg tror de aller fleste (også undervektige og normalvektige) burde sette seg litt mer inn i hva kalorier er, sunne og usunne, dagsbehov osv, så går det opp et lys! Er du overvektig så er det fordi du overstiger ditt kaloribehov enkelt og greit. Skal du ned i vekt må du slutte å lage unnskyldninger for din overvekt og ta tak i livet ditt og problemet ditt - overspising. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Vera skrev:

Jeg er enig i mye av det du skriver, men samtidig ser jeg en haug med unnskyldninger for overvekten. Jeg hadde også en periode i livet jeg var overvektig - pga sykdom og medisiner jeg måtte gå på (det var leve eller ikke leve) som gjorde at at jeg la på meg (35 kg). Her er det mange som går i fella og sier at medisinen gjør at du legger på deg og bruker det som en unnskyldning. Det er feil! Det som gjorde at jeg la på meg var at medisinen økte matlysten og søtbehovet - men det var jeg som ga etter og stappet maten i meg. Det var ikke medisinen som hoppet ut av esken og serverte meg maten, jeg tok et aktivt valg om å gi etter og stappet i meg til jeg ble overvektig. 

Å gå ned i vekt er et helvete, det er beintøft! Det krever fullt fokus og jernvilje. Her faller mange av lasset og orker ikke ubehaget ved å stå i mot det som ikke er bra for deg. Jeg er drittlei av folk som skylder på sykdommer osv for sin overvekt..det er tull! Det eneste som er sikkert er at du blir syk om du fortsetter livsstilen som gjør at du blir overvektig. Jeg tror de aller fleste (også undervektige og normalvektige) burde sette seg litt mer inn i hva kalorier er, sunne og usunne, dagsbehov osv, så går det opp et lys! Er du overvektig så er det fordi du overstiger ditt kaloribehov enkelt og greit. Skal du ned i vekt må du slutte å lage unnskyldninger for din overvekt og ta tak i livet ditt og problemet ditt - overspising. 

Hvor ser du «haugen med unnskyldninger»?

Kan du nevne dem? Det ber jeg om at du gjør, fordi det er stygge beskyldninger. 

Jeg har aldri sagt at andre skal klandres for min vekt, eller at jeg ikke har ansvar for den.

Men jeg forklarer at jeg har forutsetninger som gjør at jeg sliter mer enn andre som ikke har disse forutsetningene; med å holde vekta. Det betyr dog ikke at jeg ikke skal fortsette å kjempe for å holde den i sjakk, for det gjør jeg. Men i mitt liv har jeg perioder hvor det er tyngre enn ellers. I de periodene trenger jeg da støtte, ikke fordømmelse, for å komme meg på hesten igjen. Det er også bakgrunnen for at jeg skreiv det innlegget du siterer. Jeg tror ikke det hjelper å sparke på noen som allerede sliter, man må heller støtte dem. 

Anonymkode: f1a47...934

[AnonymBruker]

Trur hu trenger en god del forståelse her gitt, jeg la på meg jeg og, etter fødsler og kom ikke ned igjen. Men lurer jaggu på om du vet at det går an å legge på seg av medisiner? Det har jeg gjort, og nå henvendte jeg meg til en sykesøster en gang jeg var der i forbindelse med noe annet, og nå har jeg fått et "ja" fra dem om at de hjelper til. Men da er en nødt til å følge opp det de forlanger, forteller om hva en skal/ ikke skal gjøre. Jeg er drittlei av å se ut sånn, men det er flere som er større enn meg, men jeg har begynt å få plager fra indre organer så jeg MÅ.

Anonymkode: 53fba...6bf

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Vera skrev:

Jeg er enig i mye av det du skriver, men samtidig ser jeg en haug med unnskyldninger for overvekten. Jeg hadde også en periode i livet jeg var overvektig - pga sykdom og medisiner jeg måtte gå på (det var leve eller ikke leve) som gjorde at at jeg la på meg (35 kg). Her er det mange som går i fella og sier at medisinen gjør at du legger på deg og bruker det som en unnskyldning. Det er feil! Det som gjorde at jeg la på meg var at medisinen økte matlysten og søtbehovet - men det var jeg som ga etter og stappet maten i meg. Det var ikke medisinen som hoppet ut av esken og serverte meg maten, jeg tok et aktivt valg om å gi etter og stappet i meg til jeg ble overvektig. 

Å gå ned i vekt er et helvete, det er beintøft! Det krever fullt fokus og jernvilje. Her faller mange av lasset og orker ikke ubehaget ved å stå i mot det som ikke er bra for deg. Jeg er drittlei av folk som skylder på sykdommer osv for sin overvekt..det er tull! Det eneste som er sikkert er at du blir syk om du fortsetter livsstilen som gjør at du blir overvektig. Jeg tror de aller fleste (også undervektige og normalvektige) burde sette seg litt mer inn i hva kalorier er, sunne og usunne, dagsbehov osv, så går det opp et lys! Er du overvektig så er det fordi du overstiger ditt kaloribehov enkelt og greit. Skal du ned i vekt må du slutte å lage unnskyldninger for din overvekt og ta tak i livet ditt og problemet ditt - overspising. 

Har lest gjennom mitt innlegg du siterer og det er ikke ETT ENESTE STED hvor jeg «kommer med unnskyldninger». Ærlig talt: du fremstår som en nyfrelst nyslanket «beserwisssr» som nå skal belære for resten av verden hvor enkelt det egentlig er. Husk at når du vifter med pekefingeren mot andre er det tre fingrer som peker tilbake mot degselv.  Overvekt er kompleks. At det var enkelt for deg er supert. Men for mange er det en evig kamp. Noen sliter med alkohol i en måned eller to, også går det greit. Andre har alkoholproblemer gjennom hele livet, og må konstant leve med det for å holde sykdommen i sjakk. Da hjelper det lite med en nedlatende belæring fra noen som hadde ei fyllekule en periode for noen år siden, som skal forklare «hvor lett det egentlig er, er jo bare å slutte å drikke». 🙄

Anonymkode: f1a47...934