Oppdragelses vold

[JaVel]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men fysisk vold, vi snakker fysisk vold, hvor går grensa? Jeg mener, jeg sliter veldig med det. Jeg er selv fra en annen kultur, og ble selv slått som barn, det ønsker jeg så absolutt ikke å gjøre mot mine barn. Men jeg er så redd å ta på de, at jeg blir helt maktløs i noen situasjoner. Men jeg har jo da sett norske foreldrene, i barnehagen f.eks., bære hylende unge med fysisk makt fra barnehagen og inn i bilen, sånne typiske treåringer som trasser. Har også sett foreldrene som enten totalt ignorerer sine unger som trasser, eller er sinte og kjefter på de. Kler på de med makt, drar de i armen, eller bærer de ut med makt. Er det lov da? Er ikke det krenkende? Jeg vet samboeren min, som er norsk, kan godt dytte ungen vår da de lekeslåsser og han blir lei. Men jeg blir veldig usikker. Timeout er heller ikke lov lengre.. Jeg tør som sagt ikke utøve noe slags makt overfor ungen, men nå når ungen blir eldre og utgjør mer skade selv (biter, slår, dytter voksne, eller yngre søsken, eller andre barn i barnehagen f.eks, eller kaller barn og voksne rundt ham for dumme) noe må vi jo gjøre. Og de sier at barna av voksne, selvsikre og strenge foreldre er mer lykkelige. Men hvordan være streng og være god på rutiner, uten å utøve fysisk makt?

Anonymkode: 699fb...045

Da jeg vokste opp var det noenlunde vanlig med fysiske avstraffelser, men de voksne på den tiden hadde helt andre grenser generelt. Hvis man gjorde noe galt ble de sint og da turde man ikke å være ulydige lenger. Et ektepar jeg kjenner med veloppdragne barn hadde en datter som var midt i tenårene og temmelig rabiat på den tiden, faren hennes sa bare , KUTT UT!! med høy stemme når hun gjorde noe han absolutt ikke likte, da lyet hun. Det er absolutt lov å vise autoritet som voksen, det er de voksne som vet best når det kommer til sengetider, når de må gjøre lekser, og når de må være inne om kveldene. Så lenge barna bor i deres hus er det dere som bestemmer, tør å vis autoritet OG grenser i oppdragelsen pluss en god dose med kjærlighet i bånn, så går det bra  .

[Gjest noe tilfeldig]

7 minutter siden, JaVel skrev:

Jeg reagerer overhodet ikke på klapsen, men at du mener at jeg er full av idioti var nå temmelig hånlig. Håper du ikke snakker slik til dine barn, de få gangene de tør å si imot deg  .

Om ungene mine klapset til andre barn og voksne og begrunnet dette med at det var jo helt greit fordi klapsing er ufarlig, så ville jeg si at det er idioti! 

Men; ungene mine vet heldigvis bedre, så de ville aldri forsvare vold. De vet at det er galt! 

Kanskje du forsvarer vold fordi du er lært opp til det. Du ble jo "bare klapset"..

og sånn er det jo; barn kopierer. Slår du ungene dine er det et handlingsmønster du lærer dem videre. 

Jeg vil ikke ha barn som slår, så jeg slår dem heller ikke selv.

 Jeg lar dem dog få uttrykke seg verbalt, gjennom å blant annet få lov til å synes at noe er "idioti". Det er lov å være uenig som du sier. Men ikke å slå av den grunn. 

[JaVel]

31 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Om ungene mine klapset til andre barn og voksne og begrunnet dette med at det var jo helt greit fordi klapsing er ufarlig, så ville jeg si at det er idioti! 

Men; ungene mine vet heldigvis bedre, så de ville aldri forsvare vold. De vet at det er galt! 

Kanskje du forsvarer vold fordi du er lært opp til det. Du ble jo "bare klapset"..

og sånn er det jo; barn kopierer. Slår du ungene dine er det et handlingsmønster du lærer dem videre. 

Jeg vil ikke ha barn som slår, så jeg slår dem heller ikke selv.

 Jeg lar dem dog få uttrykke seg verbalt, gjennom å blant annet få lov til å synes at noe er "idioti". Det er lov å være uenig som du sier. Men ikke å slå av den grunn. 

På min tid ble klapsing ikke sett på som vold, det er ikke vondt, det er ikke skremmende..Ris kunne være aua, men mye bedre enn husarrest, den kunne vare en hel helg og det var skikkelig gørr, i tillegg skulle man sitte der og tenke på hva man hadde gjort galt. Det gjorde man selvsagt ikke, vi tenkte på at de andre ungene var ute og lekte, og at det var urettferdig, men andre ganger var det andre barn i gaten som hadde husarrest, så det gikk heldigvis opp i opp  . Og ja, jeg tror fortsatt at klaps ikke skader barn.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk ingen. Satt klistret til en skjerm hele livet. Ingen på skolen merket at jeg slet. Trakk inn i meg selv og ble selvsagt mobbet for mine feil da jeg var på skolen og sosialt ellers. Det gikk for det meste i psykisk vold, trusler, skammeteknikker, skyldfølelse, og det å spille på pliktfølelsen min for å få meg til å oppføre meg bra. Resultatet er jo at jeg nå er uføre trygdet, har kuttet kontakt med familie, og har et jævlig liv. Foreldrene mine svarer på all kritikk fra andre av samme etnisitet, ved å si at jeg alltid var vrang og hadde store psykiske plager, og at de nå er offeret og burde få sympati. Jeg har det forøvrig mye bedre nå, enn det jeg hadde de første 27 årene i mitt liv. 

Anonymkode: 6f70f...c44

Håper du får god hjelp fra psykologer og psykiatere der du bor nå.

Anonymkode: c6a90...c55

[Gjest Axl Rose]

Synes det er helt på trynet at barn ikke kan tåle en dask på rumpa en gang! Ikke en gang bli tatt i armen. For noen jåler og pyser! Barn tåler mindre nå enn før. 

[Gjest noe tilfeldig]

37 minutter siden, JaVel skrev:

På min tid ble klapsing ikke sett på som vold, det er ikke vondt, det er ikke skremmende..Ris kunne være aua, men mye bedre enn husarrest, den kunne vare en hel helg og det var skikkelig gørr, i tillegg skulle man sitte der og tenke på hva man hadde gjort galt. Det gjorde man selvsagt ikke, vi tenkte på at de andre ungene var ute og lekte, og at det var urettferdig, men andre ganger var det andre barn i gaten som hadde husarrest, så det gikk heldigvis opp i opp  . Og ja, jeg tror fortsatt at klaps ikke skader barn.

Klapsing av barn er vold. 

Uansett om du personlig ikke anser det slik. 

[AnonymBruker]

På 11.7.2017 den 1.21, AnonymBruker skrev:

Lurer egentlig på dette med oppdragelsesvold. Jeg kommer fra et land hvor oppdragelsesvold er nokså vanlig. Foreldrene der utfører ikke som barnemishandling, men klapper til med flat hånd, der DE føler at det er nødvendig. For meg som er oppvokst i Norge, så ser det utvilsomt ut ubehagelig ut, og jeg kan bare ane hvordan barnet selv føler det. Oppdragelses vold forekom tidligere både fra skolen og foreldrene sin side, heldigvis er nedadgående, men det forekommer fortsatt altfor mye. 

Jeg ble spurt av en bekjent, da jeg besøkte hjemlandet, hvordan mine barn er så snille og greie, og hører faktisk på meg, og oppfører seg, UTEN  at jeg har noensinne slått de. Hun følte at hennes lydige barn hadde ikke vært så lydige og flinke, om hun ikke nå og da hadde slått de litt. Jeg har sett slik "spanking" flere plasser i hjemlandet, selv fra foreldrene jeg VET elsker barna sine. 

Så flytter slike foreldre til Norge, der dette ikke er lov. Da må de følge reglene her, og slik er det bare. Det er jeg med på, men jeg lurer noen ggr på om disse foreldrene blir fratatt barna sine FØRSTE gang de slår, eller blir de advart, også blir de fratatt barna. Hva er det BESTE for disse barna, å få en klapp fra tid til annen, eller å bli tvangsflyttet fra foreldrene sine, som faktisk elsker de. 

Bare for å poengtere her, jeg spør fordi jeg er nysgjerrig, på barnas beste, ikke fordi jeg godtar på noen måte denne type vold. Jeg har to barn i alder tweens, og ung voksen, og ingen av de har noensinne blitt slått, og jeg tror i tillegg at hvis jeg noensinne hadde slått de i affekt, pga et eller annet, så hadde det plaget meg MYE MYE MER. Jeg får vondt i hjertet bare av tanken. 

Jeg lurer også på om barn som er vant til denne type spanking, ikke reagerer like ille og med store psykiske traumer, enn barn som plutselig blir slått. Det er slik det virket på meg, ihvertfall i hjemlandet.

Bare så det ikke er noe tvil, jeg mener at vi skal fortsatt ha nulltoleranse mot vold mot barn (eller andre for den sak skyld), men hva tenker dere.

Anonymkode: 72d03...739

Jeg er også innvandrer og der jeg kommer fra er det vanlig med "klaps" eller hva jeg skal kalle det, gjerne på rumpa eller hendene. Det er ikke sett på som vold fordi det er forskjell mellom et klaps på rumpa som barnet vet ikke er ondsinnet ment, og barna blir ikke traumatiserte av det. Det er helt vanlig. Foreldrene slår ikke ungene så de får blåmerker eller noe særlig vondt egentlig, barnet blir mest lei seg fordi mamma/pappa er sure fordi barnet har gjort noe gærnt. Det er også mer flaut enn det er vondt.  De blir heller ikke føkka i hodet og har en ulykkelig barndom. Jeg ble klapset på rumpa kanskje to-tre ganger når jeg var liten, har aldri falt meg inn at det har påvirket meg negativt i det hele tatt. Men det funket der og da.

Jeg har barn selv nå, og jeg kommer aldri klapse de - ikke fordi jeg er redd de skal bli traumatiserte, men fordi jeg ser på det som en utdatert oppdragelsesmetode samt at jeg GIDDER ikke energien på å gjøre det. Har ikke lyst å måtte klapse ungen min for å få den til å høre etter, det skal han fint klare uten det. Samme som at jeg gidder ikke en oppdragelsesmetoden som mange nordmenn har der de lar barna bestemme i overkant mye, og syns det er heeeelt normalt at ungen legger seg vrang på butikkgulvet og sparker i hyllene og kaller mora si for idiot. 

Men, uansett, kan ikke diskutere slike ting med nordmenn, da her er et klaps i samme bås som å filleriste ungen til døde.

Anonymkode: f8d02...982

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også innvandrer og der jeg kommer fra er det vanlig med "klaps" eller hva jeg skal kalle det, gjerne på rumpa eller hendene. Det er ikke sett på som vold fordi det er forskjell mellom et klaps på rumpa som barnet vet ikke er ondsinnet ment, og barna blir ikke traumatiserte av det. Det er helt vanlig. Foreldrene slår ikke ungene så de får blåmerker eller noe særlig vondt egentlig, barnet blir mest lei seg fordi mamma/pappa er sure fordi barnet har gjort noe gærnt. Det er også mer flaut enn det er vondt.  De blir heller ikke føkka i hodet og har en ulykkelig barndom. Jeg ble klapset på rumpa kanskje to-tre ganger når jeg var liten, har aldri falt meg inn at det har påvirket meg negativt i det hele tatt. Men det funket der og da.

Jeg har barn selv nå, og jeg kommer aldri klapse de - ikke fordi jeg er redd de skal bli traumatiserte, men fordi jeg ser på det som en utdatert oppdragelsesmetode samt at jeg GIDDER ikke energien på å gjøre det. Har ikke lyst å måtte klapse ungen min for å få den til å høre etter, det skal han fint klare uten det. Samme som at jeg gidder ikke en oppdragelsesmetoden som mange nordmenn har der de lar barna bestemme i overkant mye, og syns det er heeeelt normalt at ungen legger seg vrang på butikkgulvet og sparker i hyllene og kaller mora si for idiot. 

Men, uansett, kan ikke diskutere slike ting med nordmenn, da her er et klaps i samme bås som å filleriste ungen til døde.

Anonymkode: f8d02...982

Rasist much..?

Anonymkode: 0661d...31d

[Gjest noe tilfeldig]

Om man synes klapsing av barn er ufarlig og helt greit;

er det bare foreldre som "får lov" å klapse ungen sin?

Hva med barnets besteforeldre? Eldre søsken? 

Eller lærere? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også innvandrer og der jeg kommer fra er det vanlig med "klaps" eller hva jeg skal kalle det, gjerne på rumpa eller hendene. Det er ikke sett på som vold fordi det er forskjell mellom et klaps på rumpa som barnet vet ikke er ondsinnet ment, og barna blir ikke traumatiserte av det. Det er helt vanlig. Foreldrene slår ikke ungene så de får blåmerker eller noe særlig vondt egentlig, barnet blir mest lei seg fordi mamma/pappa er sure fordi barnet har gjort noe gærnt. Det er også mer flaut enn det er vondt.  De blir heller ikke føkka i hodet og har en ulykkelig barndom. Jeg ble klapset på rumpa kanskje to-tre ganger når jeg var liten, har aldri falt meg inn at det har påvirket meg negativt i det hele tatt. Men det funket der og da.

Der jeg er fra var/er vanlige klaps så vanlige at man gjerne i voksen alder snakker om, "husker da vi.......... så fikk vi bank fra mamma. Min mann hadde for vane for "rømme" fra skolen for å leke, han var utspekulert nok til å komme hjem til riktig tid. Etter noen dager slik, så sendte læreren beskjed hjem med en annen unge. Han ler fortsatt av "bank" han fikk fra moren. Han sluttet ihvertfall å rømme fra skolen. De klapsene han fikk i ny og ne, overskygget ikke den kjærlige moren han hadde

Jeg har barn selv nå, og jeg kommer aldri klapse de - ikke fordi jeg er redd de skal bli traumatiserte, men fordi jeg ser på det som en utdatert oppdragelsesmetode samt at jeg GIDDER ikke energien på å gjøre det. Har ikke lyst å måtte klapse ungen min for å få den til å høre etter, det skal han fint klare uten det. Samme som at jeg gidder ikke en oppdragelsesmetoden som mange nordmenn har der de lar barna bestemme i overkant mye, og syns det er heeeelt normalt at ungen legger seg vrang på butikkgulvet og sparker i hyllene og kaller mora si for idiot. 

Jeg har heller aldri slått barna mine, eller klapset, eller noe. En ting er at det faktisk ikke er lov, annen ting er at det fant det ikke nødvendig, man trenger faktisk ikke å slå barna, for å lære dem å høre på. Ellers er jeg ganske streng. Jeg har opplevd to - tre ganger da mine var små at de la seg på butikkgulvet, og vrælte. Jeg sa hadet bra, når går jeg videre og handler, og dere kommer til meg, når dere er ferdig med å grine. Det samme strenghet har jeg ift unødvendig sutring. De kan snakke vanlig, uten å sutre. Begynner de å sutre, så går jeg på et annet rom, og sier ifra om at de kan komme til meg når de er ferdig med å sutre, så skal mamma hjelpe dem. Men selvsagt, jeg fanger jo opp når det ikke er sutring, når de er reelt lei seg, og trenger hjelp og trøst fra meg.

Men, uansett, kan ikke diskutere slike ting med nordmenn, da her er et klaps i samme bås som å filleriste ungen til døde.

Nå er det jo slik at det ikke er lov, og det har ikke vært lov på noen år. De unge foreldrene som er nå, har kanskje aldri fått klaps (skal selvsagt ikke snakke for de som er blitt slått grovt eller mishandlet), de er oppvokst i en Norge, der det er nulltoleranse, og ser selvsagt med de øynene. Jeg har en halvbror som er født i Norge på slutten av 80-tallet. Da vi kjørte i bil en gang, da han var 4 år, så lagde han rabalder i baksetet, hvorpå min stefar sier strengt til han, nå sitter du stille i bilen, eller så tar jeg deg. Den 4-åringen svarer umiddelbart, det kan du ikke pappa, du har ikke lov til å slå meg, for det har de i barnehagen sagt. Stefaren hadde ikke snakket om å slå, og jeg hadde heller aldri observert han slå sønnen, tidligere. Poenget mitt, disse barna er nå voksne, med egne barn. De er oppvokst med den innstillingen, og har derfor kanskje vanskeligheter med å forstå at lette klaps er ikke mishandling, MEN igjen, det er ikke lov, og er etter min mening heller ikke nødvendig. Det går fint an å oppdra fornuftige barn, uten å legge en finger på barnet.

Anonymkode: f8d02...982

TS

Anonymkode: 72d03...739

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Om man synes klapsing av barn er ufarlig og helt greit;

er det bare foreldre som "får lov" å klapse ungen sin?

Hva med barnets besteforeldre? Eldre søsken? 

Eller lærere? 

Eller fremmede som ønsker å irettesette fysisk en grinete/frekk unge på butikken, restaurant, fly, buss? Er det også ufarlig og greit, dere som synes at vold ikke er vold?

Anonymkode: 72370...b04

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Raven.WritingDesk skrev:

Om man synes klapsing av barn er ufarlig og helt greit;

er det bare foreldre som "får lov" å klapse ungen sin?

Hva med barnets besteforeldre? Eldre søsken? 

Eller lærere? 

Ingen som sier at det er greit, så lenge det er ulovlig, så er det uansett ugreit. Men særlig traumatisk er det ikke, når man er bor i en kultur hvor det er vanlig, og alle barn har fått klaps fra tid til annen.

Når det gjelder dine andre spørsmål så er svaret ja. Flere enn foreldrene fikk lov til å klapse ungen. Besteforeldre har også denne "retten" når barna hadde gjort noe galt. Lærere hadde også denne retten, til å disiplinere "uforskammede" barn. Her skrev jeg hadde, fordi denne skikken er mer og mer ute ihvertfall i byene og blant utdannede. Foreldrene i større og større grad motsetter seg dette fra skolen, og mange godtar ikke dette i det hele tatt. Eldre søsken til barna har jo opplevd dette før dem, og enten redder de fra en slik kjeft fra foreldrene, eller tar gleden i å se sine søsken får den type kjeften. Altså ikke noe annerledes tankegang enn norske søsken

Anonymkode: 72d03...739

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller fremmede som ønsker å irettesette fysisk en grinete/frekk unge på butikken, restaurant, fly, buss? Er det også ufarlig og greit, dere som synes at vold ikke er vold?

Anonymkode: 72370...b04

Selvsagt ikke, hvorfor skulle man godta at fremmede skulle oppdra barna.

Anonymkode: 72d03...739

[Gjest noe tilfeldig]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt ikke, hvorfor skulle man godta at fremmede skulle oppdra barna.

Anonymkode: 72d03...739

Vel; det godtar jeg!

om småbarnet min sitter på flyet og for eksempel sparker i setet og jeg er et stykke unna uten å se det er det helt greit om vedkommende foran irettesetter barnet mitt. 

Om skolebarnet mitt blir med noen hjem og sier noe negativt om middagen er det også ikke bare greit, men flott; om foreldrene irettesetter. "It takes a village to raise a child".

men ingen av dem, skal hverken klapse eller slå ungen min. Og jeg skal heller ikke klapse eller slå andre eller mine barn. Heldigvis! 

[AnonymBruker]

På 11.7.2017 den 5.09, Joppeline skrev:

Noen venner av meg er fra en kultur (Sør-Amerika) hvor dette er svært vanlig og akseptert. Klaps, ikke vold. Ses ikke på som ondskapsfullt, men det ses faktisk på som foreldrenes plikt å fysisk oppdra barn på denne måten. Selv om nymotens studier viser at det er lite effektivt/skadelig nekter jeg å tro at størsteparten av menneskene i disse kulturene har fått varige mén. Norge nå er virker det som at folk trekker ned rullegardinen fullstendig ang dette, og glemmer at fysisk avstraffing var vanlig i Norge for få generasjoner siden. Roper på barnevernet og det som verre er. Tror absolutt en heller burde hatt en dialog med familiene og informert om hva som er lov og ikke i Norge, enn å fjerne barna. Etter min mening er fjerning av barna fra ellers kjærlige og oppegående foreldre pga et lite klaps her og der, uten forvarsel, DRØYT.  

Ikke at jeg er vant til det selv, eller vil utøve det selv, men tror det reageres feil (overreageres!) i måten dette spm håndteres på. 

Det gjør folk i England også. Det er vanlig der. Barn oppfører seg kanskje i en periode men på sikt gjør nok dette vondt verre. Å snakke med dem er det beste hvis de gjør noe galt. Å klapse til barn er ikke bra.  

Anonymkode: f42a2...453

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det at de ikke klarer å få barnet til å respektere seg uten å ty til vold er ikke bra.

Respekten blir nok utvilsomt mindre. Frykten og forakten blir større.

Anonymkode: 33732...e5c

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men fysisk vold, vi snakker fysisk vold, hvor går grensa? Jeg mener, jeg sliter veldig med det. Jeg er selv fra en annen kultur, og ble selv slått som barn, det ønsker jeg så absolutt ikke å gjøre mot mine barn. Men jeg er så redd å ta på de, at jeg blir helt maktløs i noen situasjoner. Men jeg har jo da sett norske foreldrene, i barnehagen f.eks., bære hylende unge med fysisk makt fra barnehagen og inn i bilen, sånne typiske treåringer som trasser. Har også sett foreldrene som enten totalt ignorerer sine unger som trasser, eller er sinte og kjefter på de. Kler på de med makt, drar de i armen, eller bærer de ut med makt. Er det lov da? Er ikke det krenkende? Jeg vet samboeren min, som er norsk, kan godt dytte ungen vår da de lekeslåsser og han blir lei. Men jeg blir veldig usikker. Timeout er heller ikke lov lengre.. Jeg tør som sagt ikke utøve noe slags makt overfor ungen, men nå når ungen blir eldre og utgjør mer skade selv (biter, slår, dytter voksne, eller yngre søsken, eller andre barn i barnehagen f.eks, eller kaller barn og voksne rundt ham for dumme) noe må vi jo gjøre. Og de sier at barna av voksne, selvsikre og strenge foreldre er mer lykkelige. Men hvordan være streng og være god på rutiner, uten å utøve fysisk makt?

Anonymkode: 699fb...045

Fysisk makt må til i blant, fysisk vold må aldri til. Eks: 3- åringen din har et skikkelig tantrum og vil helst slå og sparke sin eldre bror på 5.

Fysisk makt må til, for å holde ham fast eller ta ham bort, slik at han ikke får slått og sparket noen. ( Skadebegrensing)

Fysisk vold: Å slå barnet for at han skal lære å ikke slå andre (Veldig ulogisk måte å lære at man ikke skal slå og sparke)

Eks: To og et halvtåringen din, vil helst ikke sitte i vogna, men legger seg ned på gulvet og forsøker å rive seg løs, hver gang dere prøver å gå og holde i hånden.

Fysisk makt: Putt barnet i vogna og sett det fast i selene, slik at det ikke løper rundt på kjøpesenteret og river ting fra hyllene, skader seg selv og kommer bort fra deg. ( Signal= du er enda ikke moden for å gå rundt og holde i hånda her - du må sitte i vogna)

Fysisk vold: Smekk barnet på kinnet, fordi det ikke oppfører seg pent. - Hva gjør du så, når barnet fortsetter? Skal du slå hardere? 

Jeg har en jobb, der jeg tidvis blir slått, sparket klort og lugget og har opplevd at jeg og andre voksne gikk med kloremerker daglig, pga en treåring som var veldig fysisk og løp etter for å "ta oss" nesten hver gang vi satte grenser, selv om man snudde ryggen til og gikk - selvfølgelig måtte vi bruke fysisk makt for å løsne fingre fra hår, holde armer for ikke å bli klort fjerne ham fra andre barn, fordi han gjerne langet ut etter de som var i nærheten. ......men vi snakket samtidig om at vi som egenlig var gode venner, ikke måtte slå hverandre og om hvor trist det ville vært i barnehagen, dersom alle som var uenige skulle sparke, slå, bite og klore.  Da vi hadde repetert dette mantraet over en måned eller to, kunne vi til slutt si: Du? Vi er jo barnehagevenner og vi pleier ikke slå hverandre, så begynte han å trekke seg tilbake for å furte i 5 minutter, i steden for å brøle av sinne og angripe både oss og små barn som befant seg rundt. Når andre barn slo hverandre, minte ham dem på at man ikke skal slå barnehagevennene sine og når han hadde en glipp, så vi at han skammet seg og ville gjøre godt igjen.

Dette barnet fungerer forresten helt fint i dag, var ingenting galt - bare treåringsfakter på villspor og litt dårlig dagsform som følge av andre ting.

 

Anonymkode: 7e268...fb6

[Gjest noe tilfeldig]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fysisk makt må til i blant, fysisk vold må aldri til. Eks: 3- åringen din har et skikkelig tantrum og vil helst slå og sparke sin eldre bror på 5.

Fysisk makt må til, for å holde ham fast eller ta ham bort, slik at han ikke får slått og sparket noen. ( Skadebegrensing)

Fysisk vold: Å slå barnet for at han skal lære å ikke slå andre (Veldig ulogisk måte å lære at man ikke skal slå og sparke)

Eks: To og et halvtåringen din, vil helst ikke sitte i vogna, men legger seg ned på gulvet og forsøker å rive seg løs, hver gang dere prøver å gå og holde i hånden.

Fysisk makt: Putt barnet i vogna og sett det fast i selene, slik at det ikke løper rundt på kjøpesenteret og river ting fra hyllene, skader seg selv og kommer bort fra deg. ( Signal= du er enda ikke moden for å gå rundt og holde i hånda her - du må sitte i vogna)

Fysisk vold: Smekk barnet på kinnet, fordi det ikke oppfører seg pent. - Hva gjør du så, når barnet fortsetter? Skal du slå hardere? 

Jeg har en jobb, der jeg tidvis blir slått, sparket klort og lugget og har opplevd at jeg og andre voksne gikk med kloremerker daglig, pga en treåring som var veldig fysisk og løp etter for å "ta oss" nesten hver gang vi satte grenser, selv om man snudde ryggen til og gikk - selvfølgelig måtte vi bruke fysisk makt for å løsne fingre fra hår, holde armer for ikke å bli klort fjerne ham fra andre barn, fordi han gjerne langet ut etter de som var i nærheten. ......men vi snakket samtidig om at vi som egenlig var gode venner, ikke måtte slå hverandre og om hvor trist det ville vært i barnehagen, dersom alle som var uenige skulle sparke, slå, bite og klore.  Da vi hadde repetert dette mantraet over en måned eller to, kunne vi til slutt si: Du? Vi er jo barnehagevenner og vi pleier ikke slå hverandre, så begynte han å trekke seg tilbake for å furte i 5 minutter, i steden for å brøle av sinne og angripe både oss og små barn som befant seg rundt. Når andre barn slo hverandre, minte ham dem på at man ikke skal slå barnehagevennene sine og når han hadde en glipp, så vi at han skammet seg og ville gjøre godt igjen.

Dette barnet fungerer forresten helt fint i dag, var ingenting galt - bare treåringsfakter på villspor og litt dårlig dagsform som følge av andre ting.

 

Anonymkode: 7e268...fb6

Helt enig om det du sier vedrørende fysisk makt. 

Det er noe helt annet enn fysisk vold.. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Bootyhunter skrev:

Synes det er helt på trynet at barn ikke kan tåle en dask på rumpa en gang! Ikke en gang bli tatt i armen. For noen jåler og pyser! Barn tåler mindre nå enn før. 

Er det ok å klapse/daske partneren sin også da? Klapser du til venner og annen familie?

Anonymkode: 2ba78...f30

[Gjest Axl Rose]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det ok å klapse/daske partneren sin også da? Klapser du til venner og annen familie?

Anonymkode: 2ba78...f30

På gøy ja  Dama får ofte en liten dask på gøy. Hun liker det. Ellers er det mange jeg skulle ha gitt en på tryne ikke bare en dask! Ikke av venner og familie så klart.