Venninne med autistisk sønn - hverdagen er bare mas

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle barn trenger ro og rutine i hverdagen, og særlig barn med ekstra utfordringer slik som autisme, asperger, ADHD, etc. Når det er sagt så syns jeg ikke dette er ditt bord, som venninne, å skulle uttale deg. Det fins en rekke etater som ivaretar barns rettigheter på dette området - BUP og PPT er nevnt i tråden f.eks. Her kan man søke veiledning og hjelp i forbindelse med barnets utvikling og sosiale tilpasning i barnehage og skole, og utover det så er det opp til henne selv å planlegge familielivet slik hun ønsker. 

Hadde jeg hatt et barn med autisme hadde jeg nok vært ekstra påpasselig på de daglige rutinene, og unngått aktiviteter som skapte ekstra kaos og stress i hverdagen. Når det er sagt så går det an å få til hyggelig utflukter og aktiviteter med et barn med autisme, uten at det blir et ekstra stressmoment i hverdagen... Det er viktig for barn med autisme å vokse opp "sånn som alle andre", samtidig som man innser at de trenger ekstra veiledning, tilrettelegging og tilpasning. Det er en begrensning som må ivaretas når man planlegger hverdagen.

Du som venninne må også ha forståelse for at det er svært vanskelig for din venninne som mor, å være i denne situasjonen. Å ha et barn med ekstra utfordringer, være seg autisme eller andre diagnoser, skaper svært mange praktiske og følelsesmessige utfordrende situasjoner. Da kan det være godt å ha gode venner rundt seg som stiller opp og støtter, ikke stiller kritiske spørsmål og kommer med sitt "syn" på oppdragelse, men som heller tilbyr en hjelpende hånd.

Anonymkode: db08d...4be

Meget bra sagt 👏👌

Anonymkode: ca2db...e7e

[AnonymBruker]

Alle barn er ulike, diagnose eller ei!

Min datter er seks år, og fikk før jul diagnosen adhd. Hun var også utredet for autismespekter, men fylte ikke kriteriene. (Autismespekter og adhd har også en del sammenfallende atferdssymptomer.)

Mange har sagt 'nå vet du hva du har å forholde deg til' eller 'nå kan du lære og forstå hvordan hun fungerer' - men det vet jeg da allerede! Jeg hadde vært moren hennes i 5.5 år før hun fikk diagnosen, og hele veien sett vanskene hennes og jobbet med å tilrettelegge for mestring.

Og dette er litt av cluet. De langt fleste foreldre greier fint å justere og tilrettelegge oppdragelse og forventninger ut fra barnets behov, likegyldig om barnet har spesielle behov eller ikke. Jeg har for eksempel lagt merke til at datteren min fort får 'vaner'. Har vi taco på fredag to uker på rad, forventer hun at det alltid er taco på fredag. Derfor har jeg ikke 'unyttige' rutiner. For hun trenger å øve på å være fleksibel. Hos henne henger det sammen med diagnosen, men jeg la første gang merke til det i toårsalderen - ett år før hun ble meldt opp til ppt for vurdering. 

Jeg ser på diagnosen som et verktøy for å utløse ekstra ressurser i det offentlige og større forståelse for avvikende atferd hos omgivelsene. Samt at hun fikk prøve medisin som faktisk har gjort underverker for hennes fungering spesielt sosialt. 

For diagnosepapirene fra bup forandret overhodet ikke det faktum at hun er en krevende, slitsom, hyperaktiv, masete, sta, omtenksom, morsom, musikalsk, intelligent og tvers igjennom god jente. Medisinen har gitt henne mulighet til å vise mer av de positive sidene som vi som kjenner henne hele veien har sett. Og ellers gjør jeg som jeg hele tiden har gjort - tilpasser forventninger og krav til hennes mestringsevne. 

Og det regner jeg med at de aller fleste foreldre faktisk evner å gjøre for sine barn. 

Anonymkode: 5e836...d36