Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff stakkars. Dette må være utrolig vanskelig for han.  Han vet jo ikke hva som skjer og hvorfor. Han er sikkert veldig redd. Skjønner at det er vanskelig for deg å støtte da flere av dine ting også er ødelagt og dette påvirker jo ditt liv i stor grad. 

Jeg gar egentlig bare et godt tips. Ta tiden til gode. 

Anonymkode: 84096...6ae

Ja, vi er begge uten noen særlig svar. Og jeg synes det er ille nok å være meg, men hvordan må det være å ikke huske ting du har gjort. Han veksler mellom å fornekte det, og å være veldig fortvilet, og å være i godt humør. Ikke overstadig, men som bekymringsløs. Og det er kanskje det jeg synes er vanskeligst å forholde meg til, for jeg skjønner ikke hvordan han klarer det. Når jeg bare sitter fast i mitt eget hode. Det er vanskelig å forholde oss til hverandre. 

Jeg bryr meg overhodet ikke om tingene mine som er ødelagt lenger. Ja, det er kjipt, jeg var glad i de tingene, hadde jobbet hardt for tegningene, var fornøyd, men det er jo ikke noe jeg tenker på nå. Jeg tenker på ... jeg er så redd for hva som er galt. Og det å gå å være redd er det som virkelig tærer på meg. Jeg er redd for at han skal forsvinne for meg. Og rådet ditt er nok det beste, og gjerne eneste rette, ta tiden til hjelp, vent og se hva legen sier, hør på fagfolk om planen videre, men jeg synes det er SÅ utrolig vanskelig å gå og vente og ikke vite. Hvordan leve mens man venter, det er det jeg ikke klarer. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[jabx]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tja, det er ikke han som driver med tegnebøker i en alder der man er gamle nok til å ha et ektefelle...

Anonymkode: f6eb1...1fe

Så hva gjør du på fritiden?

[jabx]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil at jeg skal være sterk! Være supermann! Takle det perfekt! Støtte mannen i ett og alt, og være superdama som er hans bauta.

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Vil det si at han trenger en bauta? At det er bekreftet at det er han som har gjort det, og dere vet hva som skjedde?

[AnonymBruker]

Ts; du sier dere nå vet at mannen har gjort det. Da ville jeg kjøpt et billig kamera for å ta opp og se på når han gjør dette. Hvordan det skjer, når det skjer.

Om det er når han er våken eller går i søvne.

Anonymkode: 59e48...12f

[Gjest Blondie65]

Jeg føler veldig med deg.

Husk hva de sier på flyene: Ta først på din egen oksygenmaske før du hjelper en annen. Det hjelper ingen at du går i veggen - du er nødt til å ta det alvorlig at du trenger hjelp.

Jeg har vært gjennom noen livskriser: sykdom og død i nær familie, en annen stor livskrise og et samlivsbrudd som endte i skilsmisse etter mange grusomt harde tak. Det er veldig vanlig i slike situasjoner at en grubler søvnen av seg. Samtidig er søvn en av de fundamentale medisinene for å takle disse tingene. Det er derfor viktig at du får sovet og for å få sovet må grubleriene få utløp en annen plass. Derfor er det så viktig å søke hjelp for din egen del.

Er man svak fordi man er rådvill, grubler og mister søvnen? Nei, det er man overhodet ikke. Det er virkelig ikke meningen at man skal blåse dette av seg som om det var et støvfnugg på skulderen. 

Familievernkontoret er et godt alternativ for dere - dere kan ha egne samtaler hver for dere og sammen. Det er også flere resurser å ta av dersom det blir stilt en diagnose - de fleste kjente diagnoser har pårørende støtte - i tillegg til god støtte for den som er syk.

Ja, livet snur veldig fort enkelte ganger, og det er tøft å henge med når det står på. Husk på at det inntil for bare noen dager siden ikke var klart hvem som hadde gjort hva og nå er det alt en helt ny situasjon. Det tar tid å bearbeide slike ting og det er ikke rart at hodet går i spinn. Det som kan hjelpe - i tillegg til samtalepartnere - er å gå tur eller trene. Når kroppen blir like sliten som hodet har den en tendens til å hjelpe godt på med å få til søvn.

Jeg råder deg også til å "belaste" noen av dine nærmeste med dette. Det er noe med å snakke med noen som kjenner dere begge og skjønner fortvilelsen samtidig som de ser deg.

Lykke til i kveld - jeg tror de aller fleste her i tråden tenker mye på deg.

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det høres ut som det kunne være nyttig i grunn. Så ut som et veldig godt tilbud i grunn. 

Ja, det føles som en krise det her. Jeg klarer å ikke å slutte å gruble på hva det kan være, selv om jeg vet at jeg ikke kan finne ut av det. Og jeg er så redd! I grunn. Redd for at han er syk. Redd for at det skal være noen av de tingene som har blitt foreslått her. Sint på meg selv fordi jeg kaster bort tid med å være usikker hvis det er sånn at han er syk så burde jeg bare være en støtte, og bare være glad for all den gode tiden. Men jeg stresser og kaver, og føler jeg ikke er noen god partner for mannen min. Overhodet. Men det er som du sier, jeg trenger bare å se/høre noen si det. Jeg føler det er mest krise for ham, men jeg klarer ikke å sette meg selv til side, men jeg føler jeg burde det. Jeg burde bare støtte ham nå! Det er det jeg vil, men jeg er ikke konstruktiv som noen påpeker. 

Har familievernkontoret individuelle samtaler? Jeg skulle egentlig bare mest ønske at legen min ikke skulle ha ferie. Og snart skal jo vi ha ferie også og det kan jeg ikke tenke på. Kanskje vi burde bare kose oss på den, nyte den, hvis det passer til hva legen til mannen sier da, men vet ikke om jeg klarer. Prest er jo en idé, men jeg føler meg i grunn litt lite religiøs til det. Men kanskje det kan fungere. Takk for forslag, og at du hører. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Men hvordan skal du kunne støtte ham hvis du ramler sammen? Du bør ikke sette deg selv til side, men du bør kanskje veksle hvem du tar hensyn til? Som den kvelden du jaget ham i selskap fordi du ikke maktet å forholde deg til verken ham eller andre. Da tok du hensyn til deg selv. 

Familievernkontoret tilbyr individuelle samtaler. Og det skader ikke å ringe og spørre. Dog kan det i perioder være litt ventetid i mange kommuner. Men igjen, det skader ikke å spørre. 

Anonymkode: ad741...ec0

[AnonymBruker]

Han MÅ få tatt mr av hodet. 

Anonymkode: f271f...b3a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan du var hands on? Jeg prøver å være aktiv i å finne ut av ting. Jeg vil bare finne ut av ting! Men jeg vet ikke helt hvordan. Vi vet nå at dette handler om mannen, og han har som sagt væt hos legen i dag. Jeg kan på en måte ikke skynde frem hva de finner ut av sammen. 

 

Anonymkode: 75f2b...862

Jeg kan ikke gå inn på alt for mage detaljer, det blir for langt, men jeg ringte blant annet arbeidsgiverne våre og tok ut egenmeldinger, bestilte akuttime til fastlegen, tok blodprøver, fikk fikset henvisning til MR som vi så tok privat, og sørget for å få utelukket eller bekreftet at det var noe fysisk.  Det fysiske er tross alt enklere å avklare enn det psykiske.
Vi monterte i tillegg babycall med monitorering av soverom, kjøkken og stue for å dokumentere hva det var som skjedde, og når.
Etter 10 dager var mye avklart, og resterende ble avklart i løpet av uken etter dette.
Det var ikke ett eneste minutt i løpet av denne uken at jeg ikke tenkte at jeg var gal, at dette var helt surrealistisk og absurd, og betvilte meg selv, men da svarene kom visste jeg at det var riktig, og at vi kunne begynne å tenke fremover.

Du har valgt en annen vei, noe som helt sikkert har vært riktig for deg.

Anonymkode: b9f16...c88

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi er begge uten noen særlig svar. Og jeg synes det er ille nok å være meg, men hvordan må det være å ikke huske ting du har gjort. Han veksler mellom å fornekte det, og å være veldig fortvilet, og å være i godt humør. Ikke overstadig, men som bekymringsløs. Og det er kanskje det jeg synes er vanskeligst å forholde meg til, for jeg skjønner ikke hvordan han klarer det. Når jeg bare sitter fast i mitt eget hode. Det er vanskelig å forholde oss til hverandre. 

Jeg bryr meg overhodet ikke om tingene mine som er ødelagt lenger. Ja, det er kjipt, jeg var glad i de tingene, hadde jobbet hardt for tegningene, var fornøyd, men det er jo ikke noe jeg tenker på nå. Jeg tenker på ... jeg er så redd for hva som er galt. Og det å gå å være redd er det som virkelig tærer på meg. Jeg er redd for at han skal forsvinne for meg. Og rådet ditt er nok det beste, og gjerne eneste rette, ta tiden til hjelp, vent og se hva legen sier, hør på fagfolk om planen videre, men jeg synes det er SÅ utrolig vanskelig å gå og vente og ikke vite. Hvordan leve mens man venter, det er det jeg ikke klarer. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Jeg tror ikke dette er så uvanlig. Det er en overlevelsesstrategi som mange, og spesielt barn, benytter. Og som er både nødvendig og "normal".

Vet at det ikke er rett å tro eller si noe som helst om hva som feiler mannen din utfra en tråd på internett, men for meg og den kunnskapen jeg har er det lett å tro at det er barndomstraumer som nå kommer fram. Da er det helt normalt at han hverken husker dem, eller det som skjer nå i de periodene han ikke husker. 

Jeg synes det virker som du takler dette kjempebra, TS, og er både fornuftig og rasjonell midt oppi alt. Kjempebra at du skriver ned masse, for din egen del. Ønsker deg og mannen din lykke til.

Anonymkode: 3154b...920

[AnonymBruker]

Hei igjen, trådstarter!

Ser at det har kommet frem mer info om at han har gjort dette, og dere går nå begge ut fra at han ikke vet/husker det. Jeg mener ikke å skremme deg, men dersom dette er noe han gjør for å psyke deg ut kan han vel like gjerne gjøre det bevisst? Jeg reagerer enda på at han gikk løs på dine ting første to ganger. Du vet ikke enda dette. Du vet bare at dette ikke er deg (og er ikke det bra?) Her må du rett og slett følge magefølelsen.

Jeg anbefalte deg å ikke sove i samme hus som han, og du spurte litt angående det, men dette må du se helt an selv. Sov et sted du føler deg mest trygg. Om du ikke får sove må du få en sykmelding og eventuelt forsøke å sove på dagtid. Søvn og mat er essensielt nå.

Ja, jeg vil fremdeles anbefale krisesenteret. Selv om dere får oppfølging nå, så ligner dette mer på vold og særlig dine reaksjoner på alt dette. Dette er ikke normal angst/depresjon, det er en følelse av utrygghet. Ring de og hør. De kan gi gode råd  

Uansett hva det er som evt feiler han, så kan du godt støtte han i dette. Men det viktigste for deg må hele tiden være deg. Du er ingen bauta så lenge du ikke sover. Det fremstår for meg som du er den av dere som trenger mest akutt hjelp av dere to nå.

Jeg synes du burde være litt "til bry" for de rundt deg. Tenk hvordan du ville hatt det om de rundt deg var redd for å være "til bry" for deg og du fant ut lenge etter, eller når de gikk på veggen?

Sender deg en klem og ønsker deg alt godt inntil vi hører mer  

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har tenkt på det. Men jeg føler at han trenger noen å snakke med som er utenfra, og jeg trenger noen å snakke med som er utenfra, men ikke sammen. Vi snakker godt sammen nå, men jeg er fylt opp av min egen bekymring, og han er fylt opp av sin, og det virker som vi ikke gjør hverandre noen tjenester med å dele alt. 

Takk for det! 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Dette er jeg HELT enig i! Ikke dra sammen, dra hver for dere! 

Det er enklere å kunne åpne opp om alle bekymringer når den andre ikke er der, og da kommer man raskere til bunns i hva man selv bærer på i alle fall  

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, vi er begge uten noen særlig svar. Og jeg synes det er ille nok å være meg, men hvordan må det være å ikke huske ting du har gjort. Han veksler mellom å fornekte det, og å være veldig fortvilet, og å være i godt humør. Ikke overstadig, men som bekymringsløs. Og det er kanskje det jeg synes er vanskeligst å forholde meg til, for jeg skjønner ikke hvordan han klarer det. Når jeg bare sitter fast i mitt eget hode. Det er vanskelig å forholde oss til hverandre. 

Jeg bryr meg overhodet ikke om tingene mine som er ødelagt lenger. Ja, det er kjipt, jeg var glad i de tingene, hadde jobbet hardt for tegningene, var fornøyd, men det er jo ikke noe jeg tenker på nå. Jeg tenker på ... jeg er så redd for hva som er galt. Og det å gå å være redd er det som virkelig tærer på meg. Jeg er redd for at han skal forsvinne for meg. Og rådet ditt er nok det beste, og gjerne eneste rette, ta tiden til hjelp, vent og se hva legen sier, hør på fagfolk om planen videre, men jeg synes det er SÅ utrolig vanskelig å gå og vente og ikke vite. Hvordan leve mens man venter, det er det jeg ikke klarer. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Han er ikke bekymra for helsa si for det er ikke han! Men han kan ikke si det, for da kommer det jo fram at det er elskerinna hans...

Anonymkode: 07c74...56d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke gå inn på alt for mage detaljer, det blir for langt, men jeg ringte blant annet arbeidsgiverne våre og tok ut egenmeldinger, bestilte akuttime til fastlegen, tok blodprøver, fikk fikset henvisning til MR som vi så tok privat, og sørget for å få utelukket eller bekreftet at det var noe fysisk.  Det fysiske er tross alt enklere å avklare enn det psykiske.
Vi monterte i tillegg babycall med monitorering av soverom, kjøkken og stue for å dokumentere hva det var som skjedde, og når.
Etter 10 dager var mye avklart, og resterende ble avklart i løpet av uken etter dette.
Det var ikke ett eneste minutt i løpet av denne uken at jeg ikke tenkte at jeg var gal, at dette var helt surrealistisk og absurd, og betvilte meg selv, men da svarene kom visste jeg at det var riktig, og at vi kunne begynne å tenke fremover.

Du har valgt en annen vei, noe som helt sikkert har vært riktig for deg.

Anonymkode: b9f16...c88

Takk for at du delte. Jeg kan ikke annet enn å føle at dette er kritikk av hvordan jeg har håndtert dette. Det er klart at jeg ikke har aktivt VALGT at det skal gå to uker uten at jeg har funnet ut av det. Det har ikke vært "riktig for meg". Jeg har synes det har vært belastende og slitsomt. Men jeg er tydeligvis ikke like handlekraftig som deg, uten at jeg synes det sier veldig mye om meg, og at jeg er f.eks tafatt som noen andre har påstått. Jeg har ikke visst fra begynnelsen at det var noen av oss, ikke visst at det var medisinsk. Som jeg skrev helt først jeg har ikke visst hva jeg skulle tro. Jeg er ikke den eneste. Og siden mannen min er voksen så har ikke jeg kunne tvunget han til legen før. 

Jeg tok kontakt med legen min dagen etter at dette skjedde. Jeg oppfordret mannen min til å snakke med sin lege, og på søndag forrige uke lagde vi en plan for å finne ut av hvem som gjorde det, og det fant vi også ut av. At mannen ikke fikk legetime tidligere (og ergo vi ikke har fått mer avklart tidligere) kan jeg jo ikke ta på meg og at jeg ikke har vært hands on. Jeg synes det er urettferdig å si at jeg ikke har fått avklart min situasjon fordi jeg ikke har vært hands on og fordi jeg har valgt en annen vei. Men det er gjerne sånn det ser ut utenfra. Det er klart at jeg ser at jeg kunne gjort ting annerledes/før/bedre, men etterpåklokskapen er typisk. Jeg overreagerer sikkert, eller misforstår men jeg føler det blir så veldig urettferdig at det skal være min feil at her har det gått 2 uker uten at noe særlig er avklart. Sikkert fordi jeg allerede føler på at jeg er utilstrekkelig. Utilstrekkelig i forhold til å støtte mannen, til å ikke bekymre meg for mye, og fordi situasjonen i forhold til svigermor også er en enorm belastning som virkelig trykker meg ned i gjørma. Jeg vil ikke være en svak person, men hvis det er sånn at jeg har valgt en dum måte å forholde meg til dette på så er jeg jo egentlig det. Og det synes jeg er skuffende. 

Jeg tenker også at det gjerne vil hjelpe å få svar. For da kan vi lage en handleplan på en måte. Nå føler jeg at jeg står utenfor, og uavhengig av hvor mye jeg analyserer tidligere situasjoner, så er det ikke jeg som skal finne ut, men legen til mannen og evt. videre henvisninger. 

Håper det har ordnet seg for deg/dere og at ting enten har blitt bedre eller at dere har gode måter å forholde dere til problemet på. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan skal du kunne støtte ham hvis du ramler sammen? Du bør ikke sette deg selv til side, men du bør kanskje veksle hvem du tar hensyn til? Som den kvelden du jaget ham i selskap fordi du ikke maktet å forholde deg til verken ham eller andre. Da tok du hensyn til deg selv. 

Familievernkontoret tilbyr individuelle samtaler. Og det skader ikke å ringe og spørre. Dog kan det i perioder være litt ventetid i mange kommuner. Men igjen, det skader ikke å spørre. 

Anonymkode: ad741...ec0

Du har helt rett. Jeg ser det med fornuften at hvis jeg ikke passer på meg selv klarer jeg i alle fall ikke å være en støtte. Jeg bare tror jeg har større forventninger til meg selv. At jeg skulle klart mer. At hvis dette er noe psykisk at jeg burde merket det før. Allerede før jeg vet hva det er klandrer jeg meg selv som har vært mannen min sin nærmeste og så har jeg ikke merket noe før. 

Men du har jo rett. Jeg klarer ikke å være mer støtte eller bedre støtte hvis jeg fortsetter å utslette meg selv og mine behov. 

Takk for tips om familievernkontoret, jeg skal ringe dit i morgen. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 timer siden, Blondie65 skrev:

Jeg føler veldig med deg.

Husk hva de sier på flyene: Ta først på din egen oksygenmaske før du hjelper en annen. Det hjelper ingen at du går i veggen - du er nødt til å ta det alvorlig at du trenger hjelp.

Jeg har vært gjennom noen livskriser: sykdom og død i nær familie, en annen stor livskrise og et samlivsbrudd som endte i skilsmisse etter mange grusomt harde tak. Det er veldig vanlig i slike situasjoner at en grubler søvnen av seg. Samtidig er søvn en av de fundamentale medisinene for å takle disse tingene. Det er derfor viktig at du får sovet og for å få sovet må grubleriene få utløp en annen plass. Derfor er det så viktig å søke hjelp for din egen del.

Er man svak fordi man er rådvill, grubler og mister søvnen? Nei, det er man overhodet ikke. Det er virkelig ikke meningen at man skal blåse dette av seg som om det var et støvfnugg på skulderen. 

Familievernkontoret er et godt alternativ for dere - dere kan ha egne samtaler hver for dere og sammen. Det er også flere resurser å ta av dersom det blir stilt en diagnose - de fleste kjente diagnoser har pårørende støtte - i tillegg til god støtte for den som er syk.

Ja, livet snur veldig fort enkelte ganger, og det er tøft å henge med når det står på. Husk på at det inntil for bare noen dager siden ikke var klart hvem som hadde gjort hva og nå er det alt en helt ny situasjon. Det tar tid å bearbeide slike ting og det er ikke rart at hodet går i spinn. Det som kan hjelpe - i tillegg til samtalepartnere - er å gå tur eller trene. Når kroppen blir like sliten som hodet har den en tendens til å hjelpe godt på med å få til søvn.

Jeg råder deg også til å "belaste" noen av dine nærmeste med dette. Det er noe med å snakke med noen som kjenner dere begge og skjønner fortvilelsen samtidig som de ser deg.

Lykke til i kveld - jeg tror de aller fleste her i tråden tenker mye på deg.

Tusen takk for et godt og omsorgsfullt svar. Det rørte meg. 

Veldig leit å høre at du har vært igjennom mye vondt. Jeg håper livet smiler mer til deg nå for tiden! 
Takk for at du deler at du kjenner deg igjen i dette med å gruble søvnen av seg. Jeg mener jo ikke om noen andre at de er svake fordi de grubler og mister søvnen, men jeg har blitt utrolig selvkritisk til meg selv i løpet av de siste ukene. Det er tidspunkt som forrige søndag der jeg blir mer resolutt og kjenner meg mer som meg selv, og så er det andre tider der jeg er så selvkritisk og lettkrenkelig og forsvarsposisjon at jeg nesten spyr av meg selv. Jeg er ikke sånn! Jeg vil ikke være en sånn som er på tuppa. Jeg har tenkt om meg selv som sindig og reflektert, jeg har lært og vokst av tidligere utfordringer, og nå er jeg ikke den jeg trodde jeg skulle være, eller forventet at jeg skulle være, og ordene til svigermor går mer og mer inn på meg. Jeg har tenkt på å blokkere henne hver dag den siste uken, men det er som en morbid nysgjerrighet i meg, "hva har hun skrevet i dag liksom", og jeg føler at jeg begynner å lure på om hun kan ta rett. Kanskje jeg ikke er noe tess. Er det vanlig at lite søvn og stress gjør dette med deg? At du blir forvandlet til en person du selv ikke liker? Eller er det bare at det er sånn jeg har vært hele veien? Beklager, mye klaging og sånn her nå. Jeg er bare sliten av situasjonen og føler meg så sint på og skuffet av meg selv. Tenk om det er noe alvorlig galt med mannen min og jeg ikke fant ut at det var noe galt tidligere! Liksom. 

Jeg leste innlegget ditt tidligere i kveld, og tok rådet ditt på strak arm, så jeg har fått meg en times tur med musikk på øret og regn i ansiktet. Klarte ikke å legge bort tankene, men ble litt skifte. Jeg skal virkelig prøve å minne meg selv på å være i aktivitet selv om jeg heller vil være fast inne. Det er som at jeg bare føler meg trygg når jeg er hjemme her, som en slags alarmberedskap, at jeg må være beredt i tilfelle. Å være på jobb hjelper i grunn, å tenke på andres problemer. Men merker jeg ikke er like fokusert som jeg burde være, og at jeg er sliten. 

Beklager, ble langt det her. Takk for rådene dine, omtanken og ikke minst klemmen! Setter pris på gode ord.  

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[Gjest Blondie65]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har helt rett. Jeg ser det med fornuften at hvis jeg ikke passer på meg selv klarer jeg i alle fall ikke å være en støtte. Jeg bare tror jeg har større forventninger til meg selv. At jeg skulle klart mer. At hvis dette er noe psykisk at jeg burde merket det før. Allerede før jeg vet hva det er klandrer jeg meg selv som har vært mannen min sin nærmeste og så har jeg ikke merket noe før. 

Men du har jo rett. Jeg klarer ikke å være mer støtte eller bedre støtte hvis jeg fortsetter å utslette meg selv og mine behov. 

Takk for tips om familievernkontoret, jeg skal ringe dit i morgen. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Det er alltid "hvis jeg bare/dersom jeg bare hadde" osv. Det blir du ikke klok av. Her har en situasjon eskalert fra noen pussige episoder til noe helt ekstremt.

Og nei, jeg synes ikke du skal føle deg tafatt fordi du ikke løper avsted og løser problemer i andres tempo. Du løser dine problemer og hjelper mannen med hans problemer i DITT tempo. Det er viktig, ellers kunne man jo bare umyndiggjort begge to og rykket inn. Sånn er det heldigvis ikke.

Lykke til.

[Gjest Blondie65]

Jeg har det fint nå - det er mange år siden disse livskrisene nå. Det som hjalp meg den gangen var noen få utvalgte kolleger og venner som fikk se den usminkede versjonen av Tøffe Blondie. De gjorde meg sterkere og tøffere og bekreftet at det ikke var meg det var noe galt med når jeg reagerte på dårlig oppførsel.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen, trådstarter!

Ser at det har kommet frem mer info om at han har gjort dette, og dere går nå begge ut fra at han ikke vet/husker det. Jeg mener ikke å skremme deg, men dersom dette er noe han gjør for å psyke deg ut kan han vel like gjerne gjøre det bevisst? Jeg reagerer enda på at han gikk løs på dine ting første to ganger. Du vet ikke enda dette. Du vet bare at dette ikke er deg (og er ikke det bra?) Her må du rett og slett følge magefølelsen.

Jeg anbefalte deg å ikke sove i samme hus som han, og du spurte litt angående det, men dette må du se helt an selv. Sov et sted du føler deg mest trygg. Om du ikke får sove må du få en sykmelding og eventuelt forsøke å sove på dagtid. Søvn og mat er essensielt nå.

Ja, jeg vil fremdeles anbefale krisesenteret. Selv om dere får oppfølging nå, så ligner dette mer på vold og særlig dine reaksjoner på alt dette. Dette er ikke normal angst/depresjon, det er en følelse av utrygghet. Ring de og hør. De kan gi gode råd  

Uansett hva det er som evt feiler han, så kan du godt støtte han i dette. Men det viktigste for deg må hele tiden være deg. Du er ingen bauta så lenge du ikke sover. Det fremstår for meg som du er den av dere som trenger mest akutt hjelp av dere to nå.

Jeg synes du burde være litt "til bry" for de rundt deg. Tenk hvordan du ville hatt det om de rundt deg var redd for å være "til bry" for deg og du fant ut lenge etter, eller når de gikk på veggen?

Sender deg en klem og ønsker deg alt godt inntil vi hører mer  

Anonymkode: 49b13...9d3

Takk for klemmen! 

Du nevner dette med magefølelsen, og magefølelsen min er virkelig at mannen min er like fortvilet som meg og ikke prøver å psyke meg ut. Men det er jo få ting om innsiden av andres hode man virkelig kan vite her i verden. Ja, jeg også reagerer på at han hadde ødelagt tingene mine, hva betyr det liksom? Men jeg kommer ikke til noe fornuftig, annet enn det en ab med DID her inne sa. Det er det som høres mest "logisk" ut synes jeg. Ellers er det ikke noe svar. Mannen min vil meg alt det beste. 

Du spør om det ikke er bra at det ikke er meg, og jo, det er jo det! På en måte, og på en annen måte er det forferdelig. For det betyr at det er noe med noen jeg elsker. Det betyr at han som jeg elsker så høyt og synes er så fin og god og han som heier på meg og støtter meg han er det et eller annet med, og det kan være alvorlig eller mindre alvorlig, men det er skremmende uansett. På en måte er det nesten så man vil ta smerten selv, enn at det skal skje noen du elsker. 

Mat er også lurt og søvn. Du har helt rett. Vi må finne en løsning på søvnen min, og jeg må bli flinkere til å spise mat i løpet av dagen. Kan jo hende at det virker som jeg trenger mest akutt hjelp fordi det er jeg som skriver her, mens han ikke viser sin versjon. Det er nok begge to som trenger hjelp. Men du har rett jeg klarer jo ikke være noen bauta når jeg er så på tuppa. 

Og du og andre har også rett. Jeg må ta vare på meg selv, jeg må ikke føle at jeg er til bry. Jeg vet jo at jeg har støttende mennesker rundt meg. 

Takk for tanker og råd.  

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Blondie65 skrev:

Det er alltid "hvis jeg bare/dersom jeg bare hadde" osv. Det blir du ikke klok av. Her har en situasjon eskalert fra noen pussige episoder til noe helt ekstremt.

Og nei, jeg synes ikke du skal føle deg tafatt fordi du ikke løper avsted og løser problemer i andres tempo. Du løser dine problemer og hjelper mannen med hans problemer i DITT tempo. Det er viktig, ellers kunne man jo bare umyndiggjort begge to og rykket inn. Sånn er det heldigvis ikke.

Lykke til.

5 minutter siden, Blondie65 skrev:

Jeg har det fint nå - det er mange år siden disse livskrisene nå. Det som hjalp meg den gangen var noen få utvalgte kolleger og venner som fikk se den usminkede versjonen av Tøffe Blondie. De gjorde meg sterkere og tøffere og bekreftet at det ikke var meg det var noe galt med når jeg reagerte på dårlig oppførsel.

Så godt å lese at du har det bra nå. Jeg må nok prøve å gjøre som deg og virkelig støtte meg på menneskene som er rundt meg. Ikke prøve å være tøffere enn jeg er, men la veggene falle litt, og la de jeg vet bryr seg om meg og mannen være der litt for oss (og meg) nå. 

Takk igjen for innspillene dine. Det hjelper å føle seg hørt og forstått!

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke dette er så uvanlig. Det er en overlevelsesstrategi som mange, og spesielt barn, benytter. Og som er både nødvendig og "normal".

Vet at det ikke er rett å tro eller si noe som helst om hva som feiler mannen din utfra en tråd på internett, men for meg og den kunnskapen jeg har er det lett å tro at det er barndomstraumer som nå kommer fram. Da er det helt normalt at han hverken husker dem, eller det som skjer nå i de periodene han ikke husker. 

Jeg synes det virker som du takler dette kjempebra, TS, og er både fornuftig og rasjonell midt oppi alt. Kjempebra at du skriver ned masse, for din egen del. Ønsker deg og mannen din lykke til.

Anonymkode: 3154b...920

Ja, det kan hende. Det som at han noen ganger blir "lei" av å være fortvilet og så bare nesten plutselig er han bekymringsløs. Og det er gjerne forsvarsmekanisme, og på en måte unner jeg ham jo selvsagt litt "flukt" fra problemene, men jeg skulle ønske jeg kunne flykte på samme måte. 

Jeg har lite kunnskap om barndomstraumer i den grad at det fører til slike problemer som dette. Jeg kjenner bare til at man blir deprimert og får angst og tilknytningsvansker liksom, så det er vanskelig å vite hva man skal tenke. Er nok viktig å sjekke ut fysiske ting også. 

Tusen takk for det siste avsnittet ditt. Det gjør virkelig godt å få høre noen si jeg virker fornuftig og rasjonell oppe i dette når jeg selv føler jeg er mer irrasjonell og på tuppa enn jeg noen gang har vært i mitt liv. Setter pris på det!  

TS

Anonymkode: 75f2b...862