Mannen har skrevet "hore" på hobbytingene mine! Nekter for det.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette tyder på at han har hatt en form for hukommelsessvikt. Det kan være mange årsaker til noe sånt. Jeg tror du kan legge helt fra deg tanker om at det er du som er syk. 

 

Jeg synes du skal ringe (eller bare møte opp) fastlegekontoret igjen i morgen tidlig, og kreve akuttime. Det er viktig at du får noen å snakke med raskt. Alternativt kan du ringe til legevakten og be om å få snakke med akuttpsykiatrisk avdeling. Jo lenger du går og kverner på tanker om at det kanskje er du som er syk, jo vanskeligere gjør du situasjonen for deg selv. Jeg skjønner godt at du tviler på deg selv, alt og alle nå, men det er viktig at får snakke med helsepersonell. Sender deg en varm klem. 

Anonymkode: f1c14...c28

Enig!!

Kom deg til legen og krev å bli ivaretatt! Ikke sitt og tenk at du er dum som går til legen! Det er din rett som borger av dette landet å kunne dra til lege og få medisinsk hjelp, det gagner hele samfunnet at de som trenger det får hjelp fortest mulig! 

(Litt streng her, men jeg blir sint av å se at du er så unnvikende i forhold til din egen helse).

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

Jeg tror du vet svaret på hva dette her er innerst inne. Ikke at du kan si i detalj hva som har skjedd eller hva han lider av eller driver med eller noe som helst, men jeg tror du, som alle andre, sitter på enormt mye ingformasjon du ikke er bevisst på, men likevel har fanget opp og lagret. Det er jo som regel summen av den informasjonen vi kaller for intuisjon eller magefølelse. 

Jeg tror du, hvis du kjenner ordentlig etter (og det greier du kanskje ikke i dag eller i morgen eller i neste uke mens kaoset står på som verst, men senere), at du vet hvilke baner du bør tenke i.

Kanskje er han en manipulerende narsissist, kanskje dekker han opp for svigermor, kanskje har han hatt et raserianfall eller en vill idè han angrer på og prøver å vri seg unna, kanskje går han i søvne og kanskje er han alvorlig syk og reelt ikke husker verken fargebøker, sjokoladepapir eller alle timene han var borte i natt.

Du har nå lest om gaslighting. Du har lest om DID og tidlig demens. Du har vridd hjernen din rundt, prøvd å tolke blikket hans når han konfronteres, sett en styggere side av svigermor og vurdert hvor langt hun er villig til å gå for å bli kvitt deg. Tenkt på og vurdert ulike scenarioer. 

Ikke tenk på statistikk. Alle disse scenarioene er mulige. Selv om noen av de er sjeldne, er det alltid noen som utgjør den ene prosenten eller promillen det gjelder. Det kan være ham. Så dropp statistikken. Tenk på hva du merker gjenkjennelse når du tenker på. Hvor det bare føles blankt og tomt. Hvor du kjenner ubehag. 

Så dersom magefølelsen din "snakker til deg", lytt. Den har ofte, om enn ikke alltid, rett. Sannsynligvis får du ikke noe klart svar, men kanskje du merker hva du IKKE tror det er. Det er også et sted å begynne å lete. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du vet svaret på hva dette her er innerst inne. Ikke at du kan si i detalj hva som har skjedd eller hva han lider av eller driver med eller noe som helst, men jeg tror du, som alle andre, sitter på enormt mye ingformasjon du ikke er bevisst på, men likevel har fanget opp og lagret. Det er jo som regel summen av den informasjonen vi kaller for intuisjon eller magefølelse. 

Jeg tror du, hvis du kjenner ordentlig etter (og det greier du kanskje ikke i dag eller i morgen eller i neste uke mens kaoset står på som verst, men senere), at du vet hvilke baner du bør tenke i.

Kanskje er han en manipulerende narsissist, kanskje dekker han opp for svigermor, kanskje har han hatt et raserianfall eller en vill idè han angrer på og prøver å vri seg unna, kanskje går han i søvne og kanskje er han alvorlig syk og reelt ikke husker verken fargebøker, sjokoladepapir eller alle timene han var borte i natt.

Du har nå lest om gaslighting. Du har lest om DID og tidlig demens. Du har vridd hjernen din rundt, prøvd å tolke blikket hans når han konfronteres, sett en styggere side av svigermor og vurdert hvor langt hun er villig til å gå for å bli kvitt deg. Tenkt på og vurdert ulike scenarioer. 

Ikke tenk på statistikk. Alle disse scenarioene er mulige. Selv om noen av de er sjeldne, er det alltid noen som utgjør den ene prosenten eller promillen det gjelder. Det kan være ham. Så dropp statistikken. Tenk på hva du merker gjenkjennelse når du tenker på. Hvor det bare føles blankt og tomt. Hvor du kjenner ubehag. 

Så dersom magefølelsen din "snakker til deg", lytt. Den har ofte, om enn ikke alltid, rett. Sannsynligvis får du ikke noe klart svar, men kanskje du merker hva du IKKE tror det er. Det er også et sted å begynne å lete. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

Et knakende bra innlegg. Applaus!

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig!!

Kom deg til legen og krev å bli ivaretatt! Ikke sitt og tenk at du er dum som går til legen! Det er din rett som borger av dette landet å kunne dra til lege og få medisinsk hjelp, det gagner hele samfunnet at de som trenger det får hjelp fortest mulig! 

(Litt streng her, men jeg blir sint av å se at du er så unnvikende i forhold til din egen helse).

Anonymkode: 49b13...9d3

Neida, er greit at du er streng. 

Jeg bare synes det er vanskelig å si at det er et helseproblem eller medisinsk problem det at jeg føler meg dritt nå etter denne konflikten med mannen min. Jeg er veldig opptatt av helsa mi, og at man ikke skal måtte gå alene og tro man blir helt gal, men jeg veksler mellom å være helt matt av dette og tenke at jeg kan bare overse det hele, for alt er jo greit sånn ellers. Sånn her og nå har jeg ingen smerter, har jeg fine omgivelser og ... ja, om du skjønner? Sånn meditativt på en måte, at hvis jeg ikke tenker på problemer så har jeg ikke et problem. Og når jeg veksler mellom at alt egentlig er greit sånn praktisk på en måte, og at jeg føler at ting går i stykker og forvirres, så har jeg lett for å tenke at det ikke er "ille nok" til å dra til legen. Men jeg tror nok det kan være lurt å snakke om denne forvirringen også. Er vel bare at jeg er redd for å oppta verdifull tid for legen, for folk som har større problemer. Er jo greit å ikke renne ned legedøren. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neida, er greit at du er streng. 

Jeg bare synes det er vanskelig å si at det er et helseproblem eller medisinsk problem det at jeg føler meg dritt nå etter denne konflikten med mannen min. Jeg er veldig opptatt av helsa mi, og at man ikke skal måtte gå alene og tro man blir helt gal, men jeg veksler mellom å være helt matt av dette og tenke at jeg kan bare overse det hele, for alt er jo greit sånn ellers. Sånn her og nå har jeg ingen smerter, har jeg fine omgivelser og ... ja, om du skjønner? Sånn meditativt på en måte, at hvis jeg ikke tenker på problemer så har jeg ikke et problem. Og når jeg veksler mellom at alt egentlig er greit sånn praktisk på en måte, og at jeg føler at ting går i stykker og forvirres, så har jeg lett for å tenke at det ikke er "ille nok" til å dra til legen. Men jeg tror nok det kan være lurt å snakke om denne forvirringen også. Er vel bare at jeg er redd for å oppta verdifull tid for legen, for folk som har større problemer. Er jo greit å ikke renne ned legedøren. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Kjære deg. Problemene dine nå er mer enn store nok for en legetime eller ti. Ingen måler kriser i størrelse - det er dine følelser, tanker og behov som styrer hvorvidt du trenger hjelp eller ikke. Og jeg tror du også vet at det gjør du nå.

Hvorvidt andre har større problemer enn deg er irrelevant. De trenger hjelp og du trenger hjelp og begge to har krav på det. Ikke gi fra deg "plassen" din - du trenger den. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for klem. 

Du har nok rett, kanskje det er å gå over streken å dele dette her inne. Jeg opplever bare at jeg står mellom barken og veden og ikke vet helt. Har jo fått mange gode innspill her, og dagboka (word-fil) gir meg ikke mange gode refleksjoner, eller svar, eller forslag. Og samtidig som de forvirrer, så er det også godt å ikke være helt alene med det. Dagboka hadde aldri gitt meg innspill til hva dette kunne være eller vett nok til å faktisk bestille den legetimen. Det å lese om andre som har opplevd lignende, selv om det ikke passer, hjelper meg på å føle at denne situasjonen ikke er helt klin kokos. Gode råd er dyre, og de kommer ikke fra ei dagbok, selv om jeg deler der tankene jeg får. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Forstår det, men jeg tror du gjør det verre for deg selv ved å ta til deg alle innspillene du får her inne. Det blir antagelig for mye informasjon på en gang når hjernen din er opptatt med å forsøke å fordøye det som har hendt. Jeg anbefaler deg virkelig å ta kontakt med helsepersonell. Selvom det er skummelt, for det gjør det kanskje mer virkelig på en måte. Men dette går ikke vekk uansett hvor mye du ønsker det. Jo lenger du forsøker å stikke hodet i sandet, jo verre blir dette. Det er altfor mye å bære på alene, du kan faktisk bli syk av det. Dette er en livskrise, og er en mye mer reell grunn til akuttime enn en forkjølelse. Det kan jo ikke skade å ringe akuttpsykiatrisk og snakke med dem på telefonen, og høre om de har noen råd. De vet jo hva de snakker om, i motsetning til alle oss her inne. 

Anonymkode: f1c14...c28

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du vet svaret på hva dette her er innerst inne. Ikke at du kan si i detalj hva som har skjedd eller hva han lider av eller driver med eller noe som helst, men jeg tror du, som alle andre, sitter på enormt mye ingformasjon du ikke er bevisst på, men likevel har fanget opp og lagret. Det er jo som regel summen av den informasjonen vi kaller for intuisjon eller magefølelse. 

Jeg tror du, hvis du kjenner ordentlig etter (og det greier du kanskje ikke i dag eller i morgen eller i neste uke mens kaoset står på som verst, men senere), at du vet hvilke baner du bør tenke i.

Kanskje er han en manipulerende narsissist, kanskje dekker han opp for svigermor, kanskje har han hatt et raserianfall eller en vill idè han angrer på og prøver å vri seg unna, kanskje går han i søvne og kanskje er han alvorlig syk og reelt ikke husker verken fargebøker, sjokoladepapir eller alle timene han var borte i natt.

Du har nå lest om gaslighting. Du har lest om DID og tidlig demens. Du har vridd hjernen din rundt, prøvd å tolke blikket hans når han konfronteres, sett en styggere side av svigermor og vurdert hvor langt hun er villig til å gå for å bli kvitt deg. Tenkt på og vurdert ulike scenarioer. 

Ikke tenk på statistikk. Alle disse scenarioene er mulige. Selv om noen av de er sjeldne, er det alltid noen som utgjør den ene prosenten eller promillen det gjelder. Det kan være ham. Så dropp statistikken. Tenk på hva du merker gjenkjennelse når du tenker på. Hvor det bare føles blankt og tomt. Hvor du kjenner ubehag. 

Så dersom magefølelsen din "snakker til deg", lytt. Den har ofte, om enn ikke alltid, rett. Sannsynligvis får du ikke noe klart svar, men kanskje du merker hva du IKKE tror det er. Det er også et sted å begynne å lete. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

Jeg setter pris på alle svarene dine i tråden. Og jeg håper ikke at noe av det jeg har skrevet har kommet ut som lite sensitivt. Dette med at jeg for alt i verden ikke vil at mannen min skal ha DID. Jeg håper virkelig ikke jeg har sagt noe ekkelt eller sånn som har vært sårende, når du har vært så god og mild, og tålmodig og delt av deg selv.  

Jeg synes det er skremmende det du her skriver at jeg kan finne et svar inni meg, for jeg føler meg så forvirret og usikker på hva dette kan være, og i tillegg kjenner jeg jo på at noen av tingene høres mindre sannsynlige, og andre mer sannsynlige, og det skremmer meg. Jeg tenker også at hvis jeg nå har blitt manipulert, som er en av tingene jeg føler at jeg ikke har blitt. Som ikke virker gjenkjennelig. Jeg er ikke nedbrutt, og over tid gjort til en usikker versjon av meg selv. Jeg opplever ikke at mannen min er ute etter å ta meg, eller straffe meg. Men hvis jeg hadde blitt manipulert, så er det gjerne nettopp det samme jeg ville følt. Det gjør meg forvirret. 

Og hvis magefølelsen min snakker til meg, føler jeg at jeg har skuffet mannen min. Hvis han har opplevd grusomme ting og jeg ikke har visst det eller sett det før, men vi bare har levd i en god og lykkelig tilværelse de årene vi har vært sammen, jeg føler det da som at jeg har sviktet. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg. Problemene dine nå er mer enn store nok for en legetime eller ti. Ingen måler kriser i størrelse - det er dine følelser, tanker og behov som styrer hvorvidt du trenger hjelp eller ikke. Og jeg tror du også vet at det gjør du nå.

Hvorvidt andre har større problemer enn deg er irrelevant. De trenger hjelp og du trenger hjelp og begge to har krav på det. Ikke gi fra deg "plassen" din - du trenger den. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

Ja, takk for at du sier det. Det føles som en krise ja. Det merkeligste krisen jeg har vært borti, men likevel noe som får meg til å føle at jeg står ustøtt. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår det, men jeg tror du gjør det verre for deg selv ved å ta til deg alle innspillene du får her inne. Det blir antagelig for mye informasjon på en gang når hjernen din er opptatt med å forsøke å fordøye det som har hendt. Jeg anbefaler deg virkelig å ta kontakt med helsepersonell. Selvom det er skummelt, for det gjør det kanskje mer virkelig på en måte. Men dette går ikke vekk uansett hvor mye du ønsker det. Jo lenger du forsøker å stikke hodet i sandet, jo verre blir dette. Det er altfor mye å bære på alene, du kan faktisk bli syk av det. Dette er en livskrise, og er en mye mer reell grunn til akuttime enn en forkjølelse. Det kan jo ikke skade å ringe akuttpsykiatrisk og snakke med dem på telefonen, og høre om de har noen råd. De vet jo hva de snakker om, i motsetning til alle oss her inne. 

Anonymkode: f1c14...c28

Jeg er enig, takk for råd. Det hjelper at noen andre skriver litt tydeligere det jeg selv skjønner et sted inni meg. Det hjelper at noen er veldig tydelige om akkurat dette. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Neida, er greit at du er streng. 

Jeg bare synes det er vanskelig å si at det er et helseproblem eller medisinsk problem det at jeg føler meg dritt nå etter denne konflikten med mannen min. Jeg er veldig opptatt av helsa mi, og at man ikke skal måtte gå alene og tro man blir helt gal, men jeg veksler mellom å være helt matt av dette og tenke at jeg kan bare overse det hele, for alt er jo greit sånn ellers. Sånn her og nå har jeg ingen smerter, har jeg fine omgivelser og ... ja, om du skjønner? Sånn meditativt på en måte, at hvis jeg ikke tenker på problemer så har jeg ikke et problem. Og når jeg veksler mellom at alt egentlig er greit sånn praktisk på en måte, og at jeg føler at ting går i stykker og forvirres, så har jeg lett for å tenke at det ikke er "ille nok" til å dra til legen. Men jeg tror nok det kan være lurt å snakke om denne forvirringen også. Er vel bare at jeg er redd for å oppta verdifull tid for legen, for folk som har større problemer. Er jo greit å ikke renne ned legedøren. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Ja, det du kommer med er litt sånn "unnskyld at jeg er til og tar opp plass og opplever problemer når kanskje andre har det verre enn meg!"-holdning.

Men du kan tenke på det sånn; Hvis ikke du passer på deg selv, så ender det kanskje opp med at noen andre må passe på deg. For det å skulle ta seg sammen og ikke oppta plass, vil før eller siden føre til at du går på veggen eller får deg en psykisk knekk, blir sykemeldt over lengre tid eller ufør til og med! Så ved å oppsøke hjelp tidlig, har du muligheten til å forebygge tidlig, og kanskje slippe unna å bli virkelig syk  

Hjelper det å snu på det sånn?

Vi som er her inne har ikke mulighet til å uttale oss som helsepersonell, men legen vil kunne informere deg om at det å oppleve et slikt stress er absolutt innafor å søke hjelp for!

Anonymkode: 49b13...9d3

[Vera]

Er det ikke LITT merkelig at man skal stille en diagnose på et menneske man aldri har møtt, etter ÈN hendelse..? Ts, logg av, kom deg til fastlegen.

Om jeg skulle ha gjettet meg frem til noe som helst ville jeg ha gått svigermoren din nærmere i sømmene. Kanskje mannen din dekker over for henne? Men det blir spekulasjoner og gjetting. 

[AnonymBruker]

Jeg har fremdeles en følelse av at det kan være utroskap jeg. At damen har vært på besøk og skrevet disse tingene mens han ikke var i rommet for å stjele han fra deg. Hvordan kan svigermor vite kallenavnet ditt han har på deg? Leser hun meldingene deres? Større sannsynlighet at en sjalu elskerinne har lest mens han dusjet og rett og slett gått amok. At det var der han var i fire timer eller gikk tur med i to av dem (hvor går man egentlig om man bare er i området langs veien - i 4 timer?! Frem og tilbake flere ganger langs veien? Lite trolig..) for å snakke med henne om hva i helvete han skal gjøre nå og hvorfor hun har gjort det, og bestemt seg for at å late som ingenting er det lureste, og kommer hjem litt glad og fortomlet fordi han prøver å dekke over det at han nettopp har hatt en kjempeseriøs samtale med henne og vil spille uskyldig i mistenkeligheter...  At han går i forsvarsposisjon og sier "Nå må du gi deg" når du konfronterer han med hvorfor den lille lufteturen plutselig ble fire timer er veldig typisk hersketeknikk fra utro menn.

Jeg syns uavhengig teori at du må konfrontere han mer. Sint blir han bare hvis han føler seg truet, og da er du på sporet av noe han vil skjule. Han må skjønne at dette må dere kunne ha en rasjonell samtale om til saken er oppklart. "ER det virkelig ikke deg? Neivel skriv her så kan vi sammenligne. Når var svigermor her sist og hun var vel ikke alene i stuen da? Jeg tror du har hatt noen andre her! Fortell meg ellers hva som kunne vært årsaken til noe sånt?!" Syntes også du bør konfrontere din venninde som var hos dere for noen uker siden, om du kan huske at hun var alene i rommet når hun var der. Ikke vær så konfliktsky ts! 

Stor klem på deg 

Anonymkode: 07c74...56d

[AnonymBruker]

Ps: og be samtidig om å få se gjennom mobilen hans etter ukjente nummere og kommunikasjon de timene han var ute i går. I jakten på å finne ut om det kan være en sjalu elskerinne innblandet. 

Anonymkode: 07c74...56d

[Jerry Lee]

1 time siden, Browncoat skrev:

Fra Wikipedia:

Gaslighting is a form of manipulationthat seeks to sow seeds of doubt in a targeted individual or members of a group, hoping to make targets question their own memory, perception, and sanity. Using persistent denial, misdirection, contradiction, and lying, it attempts to destabilize the target and delegitimize the target's belief.^[1][2]

Instances may range from the denial by an abuser that previous abusive incidents ever occurred up to the staging of bizarre events by the abuser with the intention of disorienting the victim. 

Saken her er jo "klassisk" gaslighting (se det i kursiv). Det er så klart vanskelig å tro noe sånt om en person man er glad i, men jeg tror likevel det er den mest sannsynlige forklaringen.

Har du og dere andre sett filmen "Gaslight" der mannen nettopp gjør sin kone gal...?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter pris på alle svarene dine i tråden. Og jeg håper ikke at noe av det jeg har skrevet har kommet ut som lite sensitivt. Dette med at jeg for alt i verden ikke vil at mannen min skal ha DID. Jeg håper virkelig ikke jeg har sagt noe ekkelt eller sånn som har vært sårende, når du har vært så god og mild, og tålmodig og delt av deg selv.  

Jeg synes det er skremmende det du her skriver at jeg kan finne et svar inni meg, for jeg føler meg så forvirret og usikker på hva dette kan være, og i tillegg kjenner jeg jo på at noen av tingene høres mindre sannsynlige, og andre mer sannsynlige, og det skremmer meg. Jeg tenker også at hvis jeg nå har blitt manipulert, som er en av tingene jeg føler at jeg ikke har blitt. Som ikke virker gjenkjennelig. Jeg er ikke nedbrutt, og over tid gjort til en usikker versjon av meg selv. Jeg opplever ikke at mannen min er ute etter å ta meg, eller straffe meg. Men hvis jeg hadde blitt manipulert, så er det gjerne nettopp det samme jeg ville følt. Det gjør meg forvirret. 

Og hvis magefølelsen min snakker til meg, føler jeg at jeg har skuffet mannen min. Hvis han har opplevd grusomme ting og jeg ikke har visst det eller sett det før, men vi bare har levd i en god og lykkelig tilværelse de årene vi har vært sammen, jeg føler det da som at jeg har sviktet. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Du har absolutt ikke sagt noe ekkelt eller sårende eller noe som helst negativt - du har tatt meg på alvor hele veien  

Jeg har derimot følt litt på at jeg kanskje har presset deg for lang i forhold til informasjon, spesielt når jeg greide å tråkke rett i sjokoladepapiret, for å si det på den måten. Det var virkelig bare ment som et tilfeldig eksempel og det finnes mange andre grunner enn DID til å ikke ville stå inne for sjokoladespisinga si, så ikke legg for mye i at akkurat det stemte. 

Prøv å ikke føle på at du har skuffet eller sviktet mannen din dersom det viser seg at han har opplevd mye vanskelig. Dersom det er DID han har er selve målet med lidelsen å skjule det som skjedde fra både omgivelsene og seg selv. De veggene som skal beskytte en med DID mot egne minner og omgivelsene mot det samme, er enormt sterke og veldig effektive. Å se gjennom de er det få som greier. Hadde du mot formodning likevel merket noe, ville han trolig trukket seg unna deg til minnene var godt pakka ned igjen, og deretter ville han ha glemt at det noensinne hadde vært et tema. Han har i såfall trengt de veggene desperat og trengt at ingen så igjennom de. Så i såfall har du rett og slett gitt ham det han trengte mest av alt. 

Det høres her ut som om folk med DID går med en ugjennomtrengelig rustning og at man aldri kan virkelig nå inn - det er selvfølgelig ikke sant. Man kan hele veien nå inn til de minst traumatiserte delene (i ditt tilfelle den/de du trolig tenker på som mannen din) og på et eller annet tidspunkt vil veggene rundt de andre slå sprekker også og etterhvert vil alle delene kunne dele minner og informasjon både med hverandre og omverdenen, og noen ganger kan man ende med at alle personlighetsdeler samles til en - slik de var ment å være. Det kalles å være integrert og sees vanligvis på som selve målet innen DID-terapi, mens en del pasienter selv foretrekker å heller jobbe for at alle delene skal kunne samarbeide og dele best mulig på hverdagen. Jeg har valgt å jobbe for den siste varianten, men opplever at stadig flere deler integrerer i hverandre helt av seg selv etterhvert som samarbeidet oss imellom blir bedre. 

 

 

Jeg er ikke komfortabel med å skrive som annet enn AnonymBruker i denne tråden, men dersom du (eller mannen din) nå eller senere skulle du ha lyst til å skrive mer privat, kan jeg lage en konto til eller en anonym mailadresse eller noe du/dere/han kan kontakte meg på. Bare gi beskjed her. Jeg kommer til å følge denne tråden. 

Anonymkode: 0c4cd...54e

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg helt enig med. 

Jeg føler meg litt dum som har fått legetime. Jeg er usikker på om det kanskje bare er en enorm overreaksjon. Men hvis det nå er slik at dette er tidlig alzheimers eller noe psykisk, så er det jo viktig å ta det på alvor, selv om det enkleste her er bare å late som ingenting. Jeg tenker jo også at jeg kan ikke være med noen som vandaliserer tingene mine, for så å lyve om det. Så enten det er han, eller noen andre, eller noe galt med ham eller hva så er det viktig for meg å finne ut av det. Og jeg veksler mellom å føle at dette er helt fælt og forvirrende, til å tenke at det er bare tull hele greia. Men det skader ikke å snakke med en lege håper jeg i alle fall. For selv om det er hjelp og støtte i å skrive det her, er det veldig mye motstridende, og en lege som kjenner meg kan kanskje trygge meg litt mer på at det ikke er jeg som går fra vettet. 

TS

Anonymkode: 75f2b...862

Neineinei, det må du ikke føle! Det var helt riktig av deg å ringe legen.

Jeg har en samboer som går og snakker mye i søvne. Det pleier å være åpenbart at han sover, men en gang virket han lys våken og han virket rett og slett psykotisk i 20 minutter. Vi var alene på ferie og de 20 minuttene er det absolutt skumleste jeg har opplevd i hele mitt liv. Han kom heldigvis til seg selv og det var jo åpenbart at han hadde vært i halvsøvne.

Har også opplevd at venner og bekjente har blitt psykotiske. Det tror jeg omtrent alle har. Det er mye snakk om psykiske problemer for tiden, men da er det mest fokus på depresjon og angst. Dét å forberede folk på at de en eller annen gang i livet kommer til å oppleve at folk oppfører seg absurd burde også vært en del av det, for når det først skjer er det utrolig vanskelig å håndtere. 

Nå vet ingen av oss hva det egentlig er som skjer her, men det er tydelig at du befinner deg i en situasjon hvor du ikke skjønner noen ting. Her inne får du mange rare svar, så å snakke alene med noen med kunnskap om dette er nok det beste du kan gjøre.

Anonymkode: 9cd6d...167

[AnonymBruker]

Jeg må være ærlig og si at jeg ikke forstår hva TS skal gå til legen for? Hva skal han gjøre liksom? Han kan ikke stille en diagnose på en pasient han ikke har møtt, og det er da vel ingen her som mener at TS er syk?

TS. Hvis vi kun ser på FAKTA i saken, så gikk mannen din ut en kveld og ble borte til langt på natt uten å ta telefonen eller si ifra hvor han var. For meg hadde det vært grunn nok til å revurdere forholdet. Slikt GJØR man ikke! Det er dessuten overveiende sannsynlig at det er han som har skriblet stygge ord i bøkene dine, og når han i tillegg går rett til angrep på deg så virker det svært mistenkelig. Er denne "gode tonen" dere har skuespill fra hans side, har han egentlig kanskje mye aggresjon like under overflaten?

Anonymkode: 1346d...057

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må være ærlig og si at jeg ikke forstår hva TS skal gå til legen for? Hva skal han gjøre liksom? Han kan ikke stille en diagnose på en pasient han ikke har møtt, og det er da vel ingen her som mener at TS er syk?

TS. Hvis vi kun ser på FAKTA i saken, så gikk mannen din ut en kveld og ble borte til langt på natt uten å ta telefonen eller si ifra hvor han var. For meg hadde det vært grunn nok til å revurdere forholdet. Slikt GJØR man ikke! Det er dessuten overveiende sannsynlig at det er han som har skriblet stygge ord i bøkene dine, og når han i tillegg går rett til angrep på deg så virker det svært mistenkelig. Er denne "gode tonen" dere har skuespill fra hans side, har han egentlig kanskje mye aggresjon like under overflaten?

Anonymkode: 1346d...057

Kan du ikke være så snill og la helsepersonell rådgi i denne saken?

Det er utrolig ødeleggende for de som gjør sitt beste for å utøve medisinsk hjelp, at enkelte forsøker å holde pasienter unna. Jeg forstår at enkelte har dårlig erfaring med helsevesenet, men det betyr ikke at ikke svært mange har god nytte av det. Jeg har ypperlig erfaring med å ta opp vanskelige ting med fastlegen og jeg håper flere kan bekrefte at de også har det, slik at vi slipper å mislede en person som er i en vanskelig tilstand.

Jo legen kan gjøre masse! Hun kan f.eks uttale seg om det kan være en mental lidelse eller en psykisk lidelse hos mannen og i såfall hva man bør utrede, hun kan gi trådstarter en sykmelding eller hjelp i forhold til stressmestring, og sikkert en hel masse annet. Flere her forsøker å stoppe trådstarter i å oppsøke hjelp, det å ikke oppsøke hjelp kan være farlig, så jeg synes dere burde skamme dere!

Anonymkode: 49b13...9d3

[AnonymBruker]

Hadde det vært min mann hadde jeg sendt ham til fastlegen for utredning. Det kan være alt fra tidlig demens til hjernesvulst eller svigermor.  . Men med slike symptomer bør man utelukke at det er noe somatisk. Du kan jo drøfte det med din fastlege ts når du er der. 

Anonymkode: bd7ac...487

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke være så snill og la helsepersonell rådgi i denne saken?

Det er utrolig ødeleggende for de som gjør sitt beste for å utøve medisinsk hjelp, at enkelte forsøker å holde pasienter unna. Jeg forstår at enkelte har dårlig erfaring med helsevesenet, men det betyr ikke at ikke svært mange har god nytte av det. Jeg har ypperlig erfaring med å ta opp vanskelige ting med fastlegen og jeg håper flere kan bekrefte at de også har det, slik at vi slipper å mislede en person som er i en vanskelig tilstand.

Jo legen kan gjøre masse! Hun kan f.eks uttale seg om det kan være en mental lidelse eller en psykisk lidelse hos mannen og i såfall hva man bør utrede, hun kan gi trådstarter en sykmelding eller hjelp i forhold til stressmestring, og sikkert en hel masse annet. Flere her forsøker å stoppe trådstarter i å oppsøke hjelp, det å ikke oppsøke hjelp kan være farlig, så jeg synes dere burde skamme dere!

Anonymkode: 49b13...9d3

Jeg synes absolutt hun bør få hjelp, men tror ikke legen er rette instans.

Anonymkode: 1346d...057

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes absolutt hun bør få hjelp, men tror ikke legen er rette instans.

Anonymkode: 1346d...057

Vet du hva, det tror jeg at legen selv både er voksen nok til, og profesjonell nok til å si fra om, hvis det skulle være tilfelle. 

Tenk om noen skulle sitte på nett og slenge rykter om hva mennesker i din profesjon, kan og ikke kan?

Anonymkode: 49b13...9d3