AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #121 Del Skrevet 21. juni 2017 Jeg skulle sikkert lest det dere har skrevet skikkelig, kan hende noen har kommet med noe lurt som jeg skulle tatt til meg. Men jeg er bare forvirret. Og jeg føler jeg må ha noen svar! Og så finner jeg dem ikke. Går og roter rundt i hjernen etter svar, og jeg skjønner ingenting. Har han bare lurt meg? Er han syk? Og etter alt snakket om DID lurer jeg på om det er JEG som er syk og bare ikke forstår det selv. Dette gir kanskje ikke mening, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og ikke skrive. En del av meg tenker jeg burde bare ikke si noe mer, for hvis dette handler om sykdom føler jeg meg fæl som utleverer dette, men samtidig så klarer jeg ikke å gnure på alt alene. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal henvende meg til. Jeg vet ... det føles faktisk som at jeg ikke vet NOE her i verden, for dette er bare SÅ sært. Dette blir rotete, vet ikke om jeg klarer å skrive ryddig nok. Men det som er fremst i hjernebarken kommer gjerne først. Han kom igjen i 3-tiden, sammen med politiet. Han var i godt humør (!). Og virket som synes det var kleint (!) at jeg var SÅ bekymra. Men han var hyggelig og ga meg en god klem og sa at det var jo ingenting å bekymre seg for. Jeg snakket med politiet, de hadde funnet ham gående langs veien, spurt om han var XX, og fortalt ham at jeg hadde ringt og var bekymret, og tilbudt ham skyss hjem. Politiet var i godt humør de også, sa at mannen min nok trengte bare å lufte seg litt, sa at mannen hadde jo fortalt at vi hadde kranglet ja, og nok bare trengte litt tid, og ble litt lenge. I over 4 timer!? Og da var de sånn "nei, joda" litt smålatter og ja, han virket jo ikke oppbrakt eller sint på meg, eller omvendt heller. De ble mer alvorlig og spurte om jeg var redd for ham, om det var noe annet jeg ville fortelle, kanskje de ikke hadde hele bildet. Jeg avviste det, de sa jeg skulle ta kontakt om det var noe som stod på eller det ble noe voldelig eller truende. De dro. Beklager, dette gir ikke mening, jeg skriver for mye og kommer ikke til poenget. Men ALT er bare så rart. Han var kald og våt! Jeg hadde lyst ... ja, altså jeg hadde både lyst til å filleriste ham fordi han bare hadde bekymret meg sånn, jeg er så sint. Men også bare klemme ham fordi jeg var så redd for hva som hadde skjedd. Han gikk i dusjen og jeg varmet ham noe mat som jeg hadde laget tidligere. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde vært mer konfronterende, men jeg klarte bare ikke, og kanskje jeg ikke turte helt? Jeg vet ikke, vil at dette skal ordne seg, jeg vil at han skal ha det bra, at jeg skal ha det bra, at ting skal være bra. Han var i godt humør, ikke sånn overstadig godt humør, men sånn "hallo, du har nettopp vært borte i over 4 timer midt på natta, skjønner du ikke at jeg har vært bekymra!?". Og dette er det som er så merkelig, skal jeg liksom tro på dette? Jeg spurte hvorfor han hadde vært borte så lenge og ikke tatt telefonen. Og da sa han at "jeg trengte bare å lufte meg litt, det ble så rart tidligere". Og når jeg spør "Men SÅ lenge, i 4 timer?" så sier han "Nå må du slutte og tulle, jeg har jo bare vært ute en liten tur". !!! Jeg gir meg ende over. Når jeg spurte hvorfor klokka da var nesten halv 4 klarte han ikke helt å svare, men joda, det var jo litt rart. På spørsmål om hvor han hadde vært sa han at han bare hadde vært ute og gått. Han sa han ikke ville krangle. Og nevnte igjen dette med at han kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville gjort det mot tingene mine, at det var synd at tegningene mine var ødelagt. !! ... Kan det være meg? Jeg mister grunnen under meg, alt er bare tull. Jeg sa bare at det var ikke meg, jeg visste like lite om det som ham (som foreslått her), jeg ville ikke at det skulle bli krangling igjen. Han var grei og oppmerksom, helt som vanlig. Inni meg var ting rart, men han var som vanlig. Jeg sendte da meldinger til kompisen, svigersøsteren og svigermoren som jeg tidligere hadde vært i kontakt med. Vi la oss. I dag stod han opp tidlig, kysset meg, var kjærlig, den gode gutten som jeg er så glad i, og gikk på jobb. Og jeg skjønner fremdeles ingenting. For alt jeg vet var han hos noen andre de timene i går kveld, men han var så våt i klærne så det gir ikke helt mening heller. Jeg kan ikke skjønne at han skal lyve til meg. Men jeg kan heller ikke skjønne at noen andre kan ha gjort det der, og hvis noen andre gjorde det, hvorfor ble han så lenge borte. Vet han ikke at han var borte i 4 timer, og skjønner han ikke at jeg ble kjempebekymra?? Svigermor kjefter. Jeg sendte henne melding i natt om han var der, at han ikke hadde kommet hjem fra tur, nevnte (dessverre) at vi hadde kranglet, jeg var bekymret, at hvis hun var våken og han var der, ta kontakt. Hørte ingenting, han kom igjen, jeg svarte at han var kommet tilbake i god behold, beklager meldingen i natta. Jeg sov litt etter han dro, fikk ingen ro i meg i natt, og han var spesielt urolig når han sov. Så derfor sov jeg i dag morges. Og hun har sendt flere meldinger, og ringt flere ganger, og etter det som står der tror jeg ikke jeg klarer å ringe henne opp igjen. (Stygge ting, at jeg er ikke bra nok, og at stakkars sønnen hennes, jeg heiv han ut av huset og blablabla). Det er mer, men jeg kan ikke skrive mer, det er så liten orden i hodet mitt. Er det bare at jeg fornekter at dette handler om utroskap? Eller noe enkelt? For jeg vil gjerne at det skal være enkelt. Er det bare jeg som ikke skjønner det? Jeg vil ikke ta del i dette. Hvordan kan man bli så sliten etter under et døgn med slike "forviklinger"? Jeg kjenner meg helt matt, helt gåen. Jeg får ikke ro i hodet, alt er bare surr. Og han er i godt humør? TS Anonymkode: 75f2b...862 12 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #122 Del Skrevet 21. juni 2017 5 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg skulle sikkert lest det dere har skrevet skikkelig, kan hende noen har kommet med noe lurt som jeg skulle tatt til meg. Men jeg er bare forvirret. Og jeg føler jeg må ha noen svar! Og så finner jeg dem ikke. Går og roter rundt i hjernen etter svar, og jeg skjønner ingenting. Har han bare lurt meg? Er han syk? Og etter alt snakket om DID lurer jeg på om det er JEG som er syk og bare ikke forstår det selv. Dette gir kanskje ikke mening, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og ikke skrive. En del av meg tenker jeg burde bare ikke si noe mer, for hvis dette handler om sykdom føler jeg meg fæl som utleverer dette, men samtidig så klarer jeg ikke å gnure på alt alene. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal henvende meg til. Jeg vet ... det føles faktisk som at jeg ikke vet NOE her i verden, for dette er bare SÅ sært. Dette blir rotete, vet ikke om jeg klarer å skrive ryddig nok. Men det som er fremst i hjernebarken kommer gjerne først. Han kom igjen i 3-tiden, sammen med politiet. Han var i godt humør (!). Og virket som synes det var kleint (!) at jeg var SÅ bekymra. Men han var hyggelig og ga meg en god klem og sa at det var jo ingenting å bekymre seg for. Jeg snakket med politiet, de hadde funnet ham gående langs veien, spurt om han var XX, og fortalt ham at jeg hadde ringt og var bekymret, og tilbudt ham skyss hjem. Politiet var i godt humør de også, sa at mannen min nok trengte bare å lufte seg litt, sa at mannen hadde jo fortalt at vi hadde kranglet ja, og nok bare trengte litt tid, og ble litt lenge. I over 4 timer!? Og da var de sånn "nei, joda" litt smålatter og ja, han virket jo ikke oppbrakt eller sint på meg, eller omvendt heller. De ble mer alvorlig og spurte om jeg var redd for ham, om det var noe annet jeg ville fortelle, kanskje de ikke hadde hele bildet. Jeg avviste det, de sa jeg skulle ta kontakt om det var noe som stod på eller det ble noe voldelig eller truende. De dro. Beklager, dette gir ikke mening, jeg skriver for mye og kommer ikke til poenget. Men ALT er bare så rart. Han var kald og våt! Jeg hadde lyst ... ja, altså jeg hadde både lyst til å filleriste ham fordi han bare hadde bekymret meg sånn, jeg er så sint. Men også bare klemme ham fordi jeg var så redd for hva som hadde skjedd. Han gikk i dusjen og jeg varmet ham noe mat som jeg hadde laget tidligere. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde vært mer konfronterende, men jeg klarte bare ikke, og kanskje jeg ikke turte helt? Jeg vet ikke, vil at dette skal ordne seg, jeg vil at han skal ha det bra, at jeg skal ha det bra, at ting skal være bra. Han var i godt humør, ikke sånn overstadig godt humør, men sånn "hallo, du har nettopp vært borte i over 4 timer midt på natta, skjønner du ikke at jeg har vært bekymra!?". Og dette er det som er så merkelig, skal jeg liksom tro på dette? Jeg spurte hvorfor han hadde vært borte så lenge og ikke tatt telefonen. Og da sa han at "jeg trengte bare å lufte meg litt, det ble så rart tidligere". Og når jeg spør "Men SÅ lenge, i 4 timer?" så sier han "Nå må du slutte og tulle, jeg har jo bare vært ute en liten tur". !!! Jeg gir meg ende over. Når jeg spurte hvorfor klokka da var nesten halv 4 klarte han ikke helt å svare, men joda, det var jo litt rart. På spørsmål om hvor han hadde vært sa han at han bare hadde vært ute og gått. Han sa han ikke ville krangle. Og nevnte igjen dette med at han kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville gjort det mot tingene mine, at det var synd at tegningene mine var ødelagt. !! ... Kan det være meg? Jeg mister grunnen under meg, alt er bare tull. Jeg sa bare at det var ikke meg, jeg visste like lite om det som ham (som foreslått her), jeg ville ikke at det skulle bli krangling igjen. Han var grei og oppmerksom, helt som vanlig. Inni meg var ting rart, men han var som vanlig. Jeg sendte da meldinger til kompisen, svigersøsteren og svigermoren som jeg tidligere hadde vært i kontakt med. Vi la oss. I dag stod han opp tidlig, kysset meg, var kjærlig, den gode gutten som jeg er så glad i, og gikk på jobb. Og jeg skjønner fremdeles ingenting. For alt jeg vet var han hos noen andre de timene i går kveld, men han var så våt i klærne så det gir ikke helt mening heller. Jeg kan ikke skjønne at han skal lyve til meg. Men jeg kan heller ikke skjønne at noen andre kan ha gjort det der, og hvis noen andre gjorde det, hvorfor ble han så lenge borte. Vet han ikke at han var borte i 4 timer, og skjønner han ikke at jeg ble kjempebekymra?? Svigermor kjefter. Jeg sendte henne melding i natt om han var der, at han ikke hadde kommet hjem fra tur, nevnte (dessverre) at vi hadde kranglet, jeg var bekymret, at hvis hun var våken og han var der, ta kontakt. Hørte ingenting, han kom igjen, jeg svarte at han var kommet tilbake i god behold, beklager meldingen i natta. Jeg sov litt etter han dro, fikk ingen ro i meg i natt, og han var spesielt urolig når han sov. Så derfor sov jeg i dag morges. Og hun har sendt flere meldinger, og ringt flere ganger, og etter det som står der tror jeg ikke jeg klarer å ringe henne opp igjen. (Stygge ting, at jeg er ikke bra nok, og at stakkars sønnen hennes, jeg heiv han ut av huset og blablabla). Det er mer, men jeg kan ikke skrive mer, det er så liten orden i hodet mitt. Er det bare at jeg fornekter at dette handler om utroskap? Eller noe enkelt? For jeg vil gjerne at det skal være enkelt. Er det bare jeg som ikke skjønner det? Jeg vil ikke ta del i dette. Hvordan kan man bli så sliten etter under et døgn med slike "forviklinger"? Jeg kjenner meg helt matt, helt gåen. Jeg får ikke ro i hodet, alt er bare surr. Og han er i godt humør? TS Anonymkode: 75f2b...862 Det du skal gjøre er å oppsøke fastlegen. Det begynner å komme mer og mer tydelig frem at det er han som har et problem. Ikke deg. Det at han gikk ut påsken måten tyder på at det er han. Jeg tror IKKE det er utroskap. Forstår at du heller ønsker utroskap enn at han skal ha opplevd traumer. Men jeg tror det er det siste som stemmer. Jeg synes alt dette snakket om DID er å overdrive. Det kan virke som noe kommer til overflaten nå, en krise eller psykose. Men nei, han trenger absolutt ikke ha en splittet personlighet eller noe sånt. Det DU skal gjøre, er å snakke med DIN fastlege om hvordan DU har det nå. Mulig du trenger sykmelding, mulig dere trenger en form for kriseterapi. Det dere går gjennom nå er ikke noe som forventes at du skal kunne forstå. Og jeg tror dere kan få det veldig bra på sikt, hvis du klarer å takle å høre hva som er årsaken Anonymkode: 49b13...9d3 38 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #123 Del Skrevet 21. juni 2017 9 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg skulle sikkert lest det dere har skrevet skikkelig, kan hende noen har kommet med noe lurt som jeg skulle tatt til meg. Men jeg er bare forvirret. Og jeg føler jeg må ha noen svar! Og så finner jeg dem ikke. Går og roter rundt i hjernen etter svar, og jeg skjønner ingenting. Har han bare lurt meg? Er han syk? Og etter alt snakket om DID lurer jeg på om det er JEG som er syk og bare ikke forstår det selv. Dette gir kanskje ikke mening, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og ikke skrive. En del av meg tenker jeg burde bare ikke si noe mer, for hvis dette handler om sykdom føler jeg meg fæl som utleverer dette, men samtidig så klarer jeg ikke å gnure på alt alene. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal henvende meg til. Jeg vet ... det føles faktisk som at jeg ikke vet NOE her i verden, for dette er bare SÅ sært. Dette blir rotete, vet ikke om jeg klarer å skrive ryddig nok. Men det som er fremst i hjernebarken kommer gjerne først. Han kom igjen i 3-tiden, sammen med politiet. Han var i godt humør (!). Og virket som synes det var kleint (!) at jeg var SÅ bekymra. Men han var hyggelig og ga meg en god klem og sa at det var jo ingenting å bekymre seg for. Jeg snakket med politiet, de hadde funnet ham gående langs veien, spurt om han var XX, og fortalt ham at jeg hadde ringt og var bekymret, og tilbudt ham skyss hjem. Politiet var i godt humør de også, sa at mannen min nok trengte bare å lufte seg litt, sa at mannen hadde jo fortalt at vi hadde kranglet ja, og nok bare trengte litt tid, og ble litt lenge. I over 4 timer!? Og da var de sånn "nei, joda" litt smålatter og ja, han virket jo ikke oppbrakt eller sint på meg, eller omvendt heller. De ble mer alvorlig og spurte om jeg var redd for ham, om det var noe annet jeg ville fortelle, kanskje de ikke hadde hele bildet. Jeg avviste det, de sa jeg skulle ta kontakt om det var noe som stod på eller det ble noe voldelig eller truende. De dro. Beklager, dette gir ikke mening, jeg skriver for mye og kommer ikke til poenget. Men ALT er bare så rart. Han var kald og våt! Jeg hadde lyst ... ja, altså jeg hadde både lyst til å filleriste ham fordi han bare hadde bekymret meg sånn, jeg er så sint. Men også bare klemme ham fordi jeg var så redd for hva som hadde skjedd. Han gikk i dusjen og jeg varmet ham noe mat som jeg hadde laget tidligere. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde vært mer konfronterende, men jeg klarte bare ikke, og kanskje jeg ikke turte helt? Jeg vet ikke, vil at dette skal ordne seg, jeg vil at han skal ha det bra, at jeg skal ha det bra, at ting skal være bra. Han var i godt humør, ikke sånn overstadig godt humør, men sånn "hallo, du har nettopp vært borte i over 4 timer midt på natta, skjønner du ikke at jeg har vært bekymra!?". Og dette er det som er så merkelig, skal jeg liksom tro på dette? Jeg spurte hvorfor han hadde vært borte så lenge og ikke tatt telefonen. Og da sa han at "jeg trengte bare å lufte meg litt, det ble så rart tidligere". Og når jeg spør "Men SÅ lenge, i 4 timer?" så sier han "Nå må du slutte og tulle, jeg har jo bare vært ute en liten tur". !!! Jeg gir meg ende over. Når jeg spurte hvorfor klokka da var nesten halv 4 klarte han ikke helt å svare, men joda, det var jo litt rart. På spørsmål om hvor han hadde vært sa han at han bare hadde vært ute og gått. Han sa han ikke ville krangle. Og nevnte igjen dette med at han kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville gjort det mot tingene mine, at det var synd at tegningene mine var ødelagt. !! ... Kan det være meg? Jeg mister grunnen under meg, alt er bare tull. Jeg sa bare at det var ikke meg, jeg visste like lite om det som ham (som foreslått her), jeg ville ikke at det skulle bli krangling igjen. Han var grei og oppmerksom, helt som vanlig. Inni meg var ting rart, men han var som vanlig. Jeg sendte da meldinger til kompisen, svigersøsteren og svigermoren som jeg tidligere hadde vært i kontakt med. Vi la oss. I dag stod han opp tidlig, kysset meg, var kjærlig, den gode gutten som jeg er så glad i, og gikk på jobb. Og jeg skjønner fremdeles ingenting. For alt jeg vet var han hos noen andre de timene i går kveld, men han var så våt i klærne så det gir ikke helt mening heller. Jeg kan ikke skjønne at han skal lyve til meg. Men jeg kan heller ikke skjønne at noen andre kan ha gjort det der, og hvis noen andre gjorde det, hvorfor ble han så lenge borte. Vet han ikke at han var borte i 4 timer, og skjønner han ikke at jeg ble kjempebekymra?? Svigermor kjefter. Jeg sendte henne melding i natt om han var der, at han ikke hadde kommet hjem fra tur, nevnte (dessverre) at vi hadde kranglet, jeg var bekymret, at hvis hun var våken og han var der, ta kontakt. Hørte ingenting, han kom igjen, jeg svarte at han var kommet tilbake i god behold, beklager meldingen i natta. Jeg sov litt etter han dro, fikk ingen ro i meg i natt, og han var spesielt urolig når han sov. Så derfor sov jeg i dag morges. Og hun har sendt flere meldinger, og ringt flere ganger, og etter det som står der tror jeg ikke jeg klarer å ringe henne opp igjen. (Stygge ting, at jeg er ikke bra nok, og at stakkars sønnen hennes, jeg heiv han ut av huset og blablabla). Det er mer, men jeg kan ikke skrive mer, det er så liten orden i hodet mitt. Er det bare at jeg fornekter at dette handler om utroskap? Eller noe enkelt? For jeg vil gjerne at det skal være enkelt. Er det bare jeg som ikke skjønner det? Jeg vil ikke ta del i dette. Hvordan kan man bli så sliten etter under et døgn med slike "forviklinger"? Jeg kjenner meg helt matt, helt gåen. Jeg får ikke ro i hodet, alt er bare surr. Og han er i godt humør? TS Anonymkode: 75f2b...862 Send en bekymringsmelding til hans fastlege når du kommer deg og fortell hele historien om alt om ødelagte tegninger og tur midt på natta og dette med at han tror du spiser godteri i bilen når han gjør det osv. Fortell alt dette. Han trenger nok en utredning hos psykiater. Han trenger hjelp. Anonymkode: 49cb4...17d 27 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #124 Del Skrevet 21. juni 2017 1 time siden, AnonymBruker skrev: Eller en annen ganske logisk forklaring; TS lyver om ett eller annet. Det er ikke nødvendigvis slik at TS lyver, men det er en logisk forklaring på problemet. Anonymkode: a6669...069 Ja, kanskje det er jeg som ikke er helt tilstede i mitt eget hodet. Og skriver disse tingene selv om det er JEG som har skriblet i bøkene og revet tegningene mine. Hva vet jeg egentlig. TS Anonymkode: 75f2b...862 4 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #125 Del Skrevet 21. juni 2017 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Send en bekymringsmelding til hans fastlege når du kommer deg og fortell hele historien om alt om ødelagte tegninger og tur midt på natta og dette med at han tror du spiser godteri i bilen når han gjør det osv. Fortell alt dette. Han trenger nok en utredning hos psykiater. Han trenger hjelp. Anonymkode: 49cb4...17d Det gjør hun også. Hun må sette på seg sin egen oksygenmaske før hun kan hjelpe han. Gå først til din egen lege, ts! Anonymkode: 49b13...9d3 18 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #126 Del Skrevet 21. juni 2017 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Ja, kanskje det er jeg som ikke er helt tilstede i mitt eget hodet. Og skriver disse tingene selv om det er JEG som har skriblet i bøkene og revet tegningene mine. Hva vet jeg egentlig. TS Anonymkode: 75f2b...862 Du er forvirret og lurer på hva du skal gjøre, ts. Det siste jeg synes du skal gjøre er å tenke at det er din skyld eller du som er gal. Oppsøk legen din, lytt til hva legen sier og ikke spekulantene her inne. Jeg trodde også først det var 50/50 sjanse mellom deg og samboeren din, men det at han gikk ut, ble våt, oppfører seg skrullete og er glad, tyder på at det er hos han det er en "skrue løs" akkurat nå. Anonymkode: 49b13...9d3 26 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #127 Del Skrevet 21. juni 2017 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det du skal gjøre er å oppsøke fastlegen. Det begynner å komme mer og mer tydelig frem at det er han som har et problem. Ikke deg. Det at han gikk ut påsken måten tyder på at det er han. Jeg tror IKKE det er utroskap. Forstår at du heller ønsker utroskap enn at han skal ha opplevd traumer. Men jeg tror det er det siste som stemmer. Jeg synes alt dette snakket om DID er å overdrive. Det kan virke som noe kommer til overflaten nå, en krise eller psykose. Men nei, han trenger absolutt ikke ha en splittet personlighet eller noe sånt. Det DU skal gjøre, er å snakke med DIN fastlege om hvordan DU har det nå. Mulig du trenger sykmelding, mulig dere trenger en form for kriseterapi. Det dere går gjennom nå er ikke noe som forventes at du skal kunne forstå. Og jeg tror dere kan få det veldig bra på sikt, hvis du klarer å takle å høre hva som er årsaken Anonymkode: 49b13...9d3 Takk for svar. Hvordan kan jeg gå til kriseterapi med en fyr som har det tilsynelatende helt fint? Og jeg er redd for at hvis jeg går til min fastlege er at han skal tro jeg finner på alt, og er helt syk i hodet. 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Send en bekymringsmelding til hans fastlege når du kommer deg og fortell hele historien om alt om ødelagte tegninger og tur midt på natta og dette med at han tror du spiser godteri i bilen når han gjør det osv. Fortell alt dette. Han trenger nok en utredning hos psykiater. Han trenger hjelp. Anonymkode: 49cb4...17d Jeg kan vel ikke tvinge ham til å gå til psykiater når han tilsynelatende har det helt fint. Fungerer på jobben, går på trening o.l.? Jeg er også redd for at fastlegen hans skal tro jeg er helt på bærtur hvis jeg forteller disse tingene. Jeg begynner å bli redd for om det er jeg som ikke gir mening her, at det er jeg som er usammenhengende. TS Anonymkode: 75f2b...862 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #128 Del Skrevet 21. juni 2017 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det gjør hun også. Hun må sette på seg sin egen oksygenmaske før hun kan hjelpe han. Gå først til din egen lege, ts! Anonymkode: 49b13...9d3 Det er ingenting i denne tråden som viser at TS trenger hjelp. Anonymkode: 49cb4...17d 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #129 Del Skrevet 21. juni 2017 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Takk for svar. Hvordan kan jeg gå til kriseterapi med en fyr som har det tilsynelatende helt fint? Og jeg er redd for at hvis jeg går til min fastlege er at han skal tro jeg finner på alt, og er helt syk i hodet. Jeg kan vel ikke tvinge ham til å gå til psykiater når han tilsynelatende har det helt fint. Fungerer på jobben, går på trening o.l.? Jeg er også redd for at fastlegen hans skal tro jeg er helt på bærtur hvis jeg forteller disse tingene. Jeg begynner å bli redd for om det er jeg som ikke gir mening her, at det er jeg som er usammenhengende. TS Anonymkode: 75f2b...862 Er da psykisk syke som fungerer på jobb og trening, men som likevel blir innlagt på tvang fordi de rett og slett er syke og må ha hjelp. Det er uansett ikke du som skal bestemme om han er slik stilt at han skal bli innlagt eller ikke, det er det helsepersonell som skal bestemme og da må helsepersonell få informasjon fra deg. Anonymkode: 49cb4...17d 6 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #130 Del Skrevet 21. juni 2017 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Takk for svar. Hvordan kan jeg gå til kriseterapi med en fyr som har det tilsynelatende helt fint? Og jeg er redd for at hvis jeg går til min fastlege er at han skal tro jeg finner på alt, og er helt syk i hodet. Jeg kan vel ikke tvinge ham til å gå til psykiater når han tilsynelatende har det helt fint. Fungerer på jobben, går på trening o.l.? Jeg er også redd for at fastlegen hans skal tro jeg er helt på bærtur hvis jeg forteller disse tingene. Jeg begynner å bli redd for om det er jeg som ikke gir mening her, at det er jeg som er usammenhengende. TS Anonymkode: 75f2b...862 Nei, du kan ikke tvinge han. Men du bør gå selv. Du bruker jo litt den samme unnskyldningen som han hvis du ikke drar? Ta med deg bevisene på hva som skjedde, fortell at han gikk ut, hva som skjedde etterpå med politiet og at han later som alt er bra og hvordan svigermoren din holder på. Han ville ikke ha oppført seg sånn hvis det var du som var sprø! Jeg er nesten 100% sikker på at det vil være like tydelig for legen som det er for oss andre. Anonymkode: 49b13...9d3 19 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #131 Del Skrevet 21. juni 2017 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Er da psykisk syke som fungerer på jobb og trening, men som likevel blir innlagt på tvang fordi de rett og slett er syke og må ha hjelp. Det er uansett ikke du som skal bestemme om han er slik stilt at han skal bli innlagt eller ikke, det er det helsepersonell som skal bestemme og da må helsepersonell få informasjon fra deg. Anonymkode: 49cb4...17d Ja, nei, jeg mente ikke at jeg skulle tvinge ham til å bli innlagt eller noe sånt. Han fungerer bedre enn det. I hvis dette er en krise inni ham hvor bra vil det uansett være å dytte ham inn i den, hvis han ikke er helt klar? Det jeg mente var at jeg kan ikke tvinge ham med i kriseterapi eller til en psykiater hvis han selv ikke vil. Jeg kan si fra til fastlegen så kan jeg gjerne ikke gjøre noe mer, annet enn sånn mellom meg og ham. Om det gir mening. TS Anonymkode: 75f2b...862 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Ulla Ullsokk Skrevet 21. juni 2017 #132 Del Skrevet 21. juni 2017 12 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg skulle sikkert lest det dere har skrevet skikkelig, kan hende noen har kommet med noe lurt som jeg skulle tatt til meg. Men jeg er bare forvirret. Og jeg føler jeg må ha noen svar! Og så finner jeg dem ikke. Går og roter rundt i hjernen etter svar, og jeg skjønner ingenting. Har han bare lurt meg? Er han syk? Og etter alt snakket om DID lurer jeg på om det er JEG som er syk og bare ikke forstår det selv. Dette gir kanskje ikke mening, jeg vet ikke hva jeg skal skrive og ikke skrive. En del av meg tenker jeg burde bare ikke si noe mer, for hvis dette handler om sykdom føler jeg meg fæl som utleverer dette, men samtidig så klarer jeg ikke å gnure på alt alene. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal henvende meg til. Jeg vet ... det føles faktisk som at jeg ikke vet NOE her i verden, for dette er bare SÅ sært. Dette blir rotete, vet ikke om jeg klarer å skrive ryddig nok. Men det som er fremst i hjernebarken kommer gjerne først. Han kom igjen i 3-tiden, sammen med politiet. Han var i godt humør (!). Og virket som synes det var kleint (!) at jeg var SÅ bekymra. Men han var hyggelig og ga meg en god klem og sa at det var jo ingenting å bekymre seg for. Jeg snakket med politiet, de hadde funnet ham gående langs veien, spurt om han var XX, og fortalt ham at jeg hadde ringt og var bekymret, og tilbudt ham skyss hjem. Politiet var i godt humør de også, sa at mannen min nok trengte bare å lufte seg litt, sa at mannen hadde jo fortalt at vi hadde kranglet ja, og nok bare trengte litt tid, og ble litt lenge. I over 4 timer!? Og da var de sånn "nei, joda" litt smålatter og ja, han virket jo ikke oppbrakt eller sint på meg, eller omvendt heller. De ble mer alvorlig og spurte om jeg var redd for ham, om det var noe annet jeg ville fortelle, kanskje de ikke hadde hele bildet. Jeg avviste det, de sa jeg skulle ta kontakt om det var noe som stod på eller det ble noe voldelig eller truende. De dro. Beklager, dette gir ikke mening, jeg skriver for mye og kommer ikke til poenget. Men ALT er bare så rart. Han var kald og våt! Jeg hadde lyst ... ja, altså jeg hadde både lyst til å filleriste ham fordi han bare hadde bekymret meg sånn, jeg er så sint. Men også bare klemme ham fordi jeg var så redd for hva som hadde skjedd. Han gikk i dusjen og jeg varmet ham noe mat som jeg hadde laget tidligere. Jeg vet ikke, kanskje jeg burde vært mer konfronterende, men jeg klarte bare ikke, og kanskje jeg ikke turte helt? Jeg vet ikke, vil at dette skal ordne seg, jeg vil at han skal ha det bra, at jeg skal ha det bra, at ting skal være bra. Han var i godt humør, ikke sånn overstadig godt humør, men sånn "hallo, du har nettopp vært borte i over 4 timer midt på natta, skjønner du ikke at jeg har vært bekymra!?". Og dette er det som er så merkelig, skal jeg liksom tro på dette? Jeg spurte hvorfor han hadde vært borte så lenge og ikke tatt telefonen. Og da sa han at "jeg trengte bare å lufte meg litt, det ble så rart tidligere". Og når jeg spør "Men SÅ lenge, i 4 timer?" så sier han "Nå må du slutte og tulle, jeg har jo bare vært ute en liten tur". !!! Jeg gir meg ende over. Når jeg spurte hvorfor klokka da var nesten halv 4 klarte han ikke helt å svare, men joda, det var jo litt rart. På spørsmål om hvor han hadde vært sa han at han bare hadde vært ute og gått. Han sa han ikke ville krangle. Og nevnte igjen dette med at han kunne ikke skjønne hvorfor jeg ville gjort det mot tingene mine, at det var synd at tegningene mine var ødelagt. !! ... Kan det være meg? Jeg mister grunnen under meg, alt er bare tull. Jeg sa bare at det var ikke meg, jeg visste like lite om det som ham (som foreslått her), jeg ville ikke at det skulle bli krangling igjen. Han var grei og oppmerksom, helt som vanlig. Inni meg var ting rart, men han var som vanlig. Jeg sendte da meldinger til kompisen, svigersøsteren og svigermoren som jeg tidligere hadde vært i kontakt med. Vi la oss. I dag stod han opp tidlig, kysset meg, var kjærlig, den gode gutten som jeg er så glad i, og gikk på jobb. Og jeg skjønner fremdeles ingenting. For alt jeg vet var han hos noen andre de timene i går kveld, men han var så våt i klærne så det gir ikke helt mening heller. Jeg kan ikke skjønne at han skal lyve til meg. Men jeg kan heller ikke skjønne at noen andre kan ha gjort det der, og hvis noen andre gjorde det, hvorfor ble han så lenge borte. Vet han ikke at han var borte i 4 timer, og skjønner han ikke at jeg ble kjempebekymra?? Svigermor kjefter. Jeg sendte henne melding i natt om han var der, at han ikke hadde kommet hjem fra tur, nevnte (dessverre) at vi hadde kranglet, jeg var bekymret, at hvis hun var våken og han var der, ta kontakt. Hørte ingenting, han kom igjen, jeg svarte at han var kommet tilbake i god behold, beklager meldingen i natta. Jeg sov litt etter han dro, fikk ingen ro i meg i natt, og han var spesielt urolig når han sov. Så derfor sov jeg i dag morges. Og hun har sendt flere meldinger, og ringt flere ganger, og etter det som står der tror jeg ikke jeg klarer å ringe henne opp igjen. (Stygge ting, at jeg er ikke bra nok, og at stakkars sønnen hennes, jeg heiv han ut av huset og blablabla). Det er mer, men jeg kan ikke skrive mer, det er så liten orden i hodet mitt. Er det bare at jeg fornekter at dette handler om utroskap? Eller noe enkelt? For jeg vil gjerne at det skal være enkelt. Er det bare jeg som ikke skjønner det? Jeg vil ikke ta del i dette. Hvordan kan man bli så sliten etter under et døgn med slike "forviklinger"? Jeg kjenner meg helt matt, helt gåen. Jeg får ikke ro i hodet, alt er bare surr. Og han er i godt humør? TS Anonymkode: 75f2b...862 Jeg er enig med hun over, dette er neppe så enkelt som utroskap. Og bare for å si det med en gang: svigermora di høres ut som en heks!!! Ikke finn deg i det, hvis hun ringer så hør på henne og si noe rolig når hun er ferdig. Noe om at hvis hun ikke har noe konstruktivt å bidra med vil du gjerne at hun holder seg unna når hun ikke kan oppføre seg. Jeg har null peiling på sånt her, altså, bare så det er sagt. Men kan det være fornektelse? Fra kanskje både mor og sønn? Noen over syntes det med sjokoladepapirene var koselig. Etter alt du har fortalt her synes jeg det er skikkelig skremmende! Disse bitene tilsammen gir et bildet som ikke er helt friskt, altså! Ikke at jeg tror det er demens, men bare for å ha noe å sammenligne med, siden jeg vet litt om det. Jeg kjenner en som har tildig demens i familien, og hun viser innimellom tegn selv. Hun er i totalt fornektelse! Hun MÅ jo mistenke det selv, hun har selvopplevd tanta si! Og mannen hennes har prøvd å snakke med henne om det. Hun blir fly forbanna og nekter, så nå tør han ikke si mer... Jeg skjønner henne jo, hvem vil innse at de begynner å bli demente i 40-årene, liksom, men tegnene er klare Jeg er ganske sikker på at det er han og ikke deg, tror ikke du hadde skrevet "hore" til deg selv, men jeg vet jo ikke. Er svigerinnen din bedre enn mora si? Eller svigerfar? Du må neste snakke med noen av de som kjenner han bedre. Masse lykke til! 14 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #133 Del Skrevet 21. juni 2017 4 minutter siden, AnonymBruker skrev: Det er ingenting i denne tråden som viser at TS trenger hjelp. Anonymkode: 49cb4...17d Herregud, har du lest tråden? Hun er helt fortvilet og opplever at hennes vante verden faller sammen. Jo, dette er absolutt en grunn til å søke legehjelp, slik man gjør hvis man er i en krise ved oppsigelse av jobb, dødsfall og andre alvorlige hendelser!! Anonymkode: 49b13...9d3 13 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #134 Del Skrevet 21. juni 2017 4 minutter siden, Ulla Ullsokk skrev: Jeg er enig med hun over, dette er neppe så enkelt som utroskap. Og bare for å si det med en gang: svigermora di høres ut som en heks!!! Ikke finn deg i det, hvis hun ringer så hør på henne og si noe rolig når hun er ferdig. Noe om at hvis hun ikke har noe konstruktivt å bidra med vil du gjerne at hun holder seg unna når hun ikke kan oppføre seg. Jeg har null peiling på sånt her, altså, bare så det er sagt. Men kan det være fornektelse? Fra kanskje både mor og sønn? Noen over syntes det med sjokoladepapirene var koselig. Etter alt du har fortalt her synes jeg det er skikkelig skremmende! Disse bitene tilsammen gir et bildet som ikke er helt friskt, altså! Ikke at jeg tror det er demens, men bare for å ha noe å sammenligne med, siden jeg vet litt om det. Jeg kjenner en som har tildig demens i familien, og hun viser innimellom tegn selv. Hun er i totalt fornektelse! Hun MÅ jo mistenke det selv, hun har selvopplevd tanta si! Og mannen hennes har prøvd å snakke med henne om det. Hun blir fly forbanna og nekter, så nå tør han ikke si mer... Jeg skjønner henne jo, hvem vil innse at de begynner å bli demente i 40-årene, liksom, men tegnene er klare Jeg er ganske sikker på at det er han og ikke deg, tror ikke du hadde skrevet "hore" til deg selv, men jeg vet jo ikke. Er svigerinnen din bedre enn mora si? Eller svigerfar? Du må neste snakke med noen av de som kjenner han bedre. Masse lykke til! Enig i alt her. Er likevel overbevist om at stedet å starte er hos legen din. Uansett hva ytre omstendigheter skyldes; Du er i en krise nå. Bortsett fra dette vil jeg anbefale deg å dra til venner eller familie som du kan føle deg trygg hos, hvis du har det. Anonymkode: 49b13...9d3 5 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #135 Del Skrevet 21. juni 2017 Beklager, men mannen din bør utredes for tidlig Alzheimer. Min kamerat fikk denne sykdommen da han var i midten av 40-årene, og han oppførte seg slik du beskriver. Med rask og riktig behandling kan prosessen bremses. Anonymkode: a8fb0...e62 21 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #136 Del Skrevet 21. juni 2017 TS, du må snakke med eller få han med til lege. Dette høres ikke friskt ut. Anonymkode: 1ca60...489 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #137 Del Skrevet 21. juni 2017 Jeg har det sånn at jeg kan være borte i flere timer og når folk ringer og ikke får tak i meg og blir bekymret så skjønner jeg det ikke. Det er jo ikke akkurat sånn at 4-5 timer er så innmari lenge. Jeg føler generelt at de som blir bekymret har et kontrollbehov, og kanskje derfor også at jeg ikke tar mobilen. Jeg er heller ikke syk. Jeg synes det dog er litt merkelig at man bastant hevder at det er mannen det er noe galt med. For å fred så er det vel bare å sende ham til utredning for psykotiske lidelser eller hva man kaller det da - men hva hvis han er helt frisk? Kanskje det er noe med ts? Anonymkode: 0154b...3c9 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Søgni Skrevet 21. juni 2017 #138 Del Skrevet 21. juni 2017 Det er noen svar her i tråden som er helt hinsides ekle, tråden og situasjonen tatt i betraktning. Det er sjelden jeg reagerer på KG lenger egentlig, man blir vel litt herda, men her håper jeg faktisk opptil flere får advarsler for oppførselen sin. Kunne også ønske at trolljegerne kunne holdt seg unna denne tråden, for hva så om det virker vanskelig å sette seg inn i, det kan skje ting som er rare og spesielle uten at det er tull. Har ingenting å legge til, for jeg syns TS heldigvis har fått mange gode råd. 38 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #139 Del Skrevet 21. juni 2017 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jeg har det sånn at jeg kan være borte i flere timer og når folk ringer og ikke får tak i meg og blir bekymret så skjønner jeg det ikke. Det er jo ikke akkurat sånn at 4-5 timer er så innmari lenge. Jeg føler generelt at de som blir bekymret har et kontrollbehov, og kanskje derfor også at jeg ikke tar mobilen. Jeg er heller ikke syk. Jeg synes det dog er litt merkelig at man bastant hevder at det er mannen det er noe galt med. For å fred så er det vel bare å sende ham til utredning for psykotiske lidelser eller hva man kaller det da - men hva hvis han er helt frisk? Kanskje det er noe med ts? Anonymkode: 0154b...3c9 Ja, jeg vet neimen ikke opp eller ned. Så for alt jeg veit kan det være meg det er noe galt med. Jeg vil likevel påstå at det ikke er normalt å gå ut i halv 11 tiden om kvelden for å "gå en liten tur for å lufte seg litt" og så ikke komme igjen før over 4 timer senere. Spesielt når han aldri har gjort lignende før. Og enda til på tom mage etter trening, og så bli våt og gjennomkald og ja. Det gir bare ikke mening for meg selv om man liker å være fri og ikke bli kontrollert. Vi har ellers et godt forhold og han har aldri snakket om at jeg må slutte å være sjalu eller slakke litt opp eller slike ting, så jeg kan ikke tro han føler på dette. TS Anonymkode: 75f2b...862 19 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juni 2017 #140 Del Skrevet 21. juni 2017 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja, jeg vet neimen ikke opp eller ned. Så for alt jeg veit kan det være meg det er noe galt med. TS Anonymkode: 75f2b...862 Det er helt vanlig at pårørende til begynnende demente og psykisk syke lurer på om det er dem selv det er noe galt med. Tegnene er ofte så subtile at det handler mer om en følelse enn noe konkret. Dessverre fører denne usikkerheten til at mange får hjelpen de trenger alt for sent. Anonymkode: a8fb0...e62 27 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå