Den store depresjonstråden

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beklager for langt innlegg. Skjønner det om folk ikke gidder å lese, men når jeg først er i gang så kommer det mye. 

Jeg har hatt en lang og mørk periode. Har fått henvisning til psykolog, men får ikke behandler før i september tror jeg. Så da håper jeg at jeg får innkalling til time snart. Det er utrolig tungt for tiden. Jeg er mye alene og har ingen rundt meg, men driver med frivillig arbeid et par ganger i uken. Så det er noe i hvert fall, men jeg verken jobber eller studerer. Jeg har søkt aap, men alt tar jo evig lang tid å få behandlet. Det er også vanskelig å finne motivasjon til å bli med på ting. Orker ikke masse spørsmål om hva jeg driver med og hvem jeg er, men det er heller ikke særlig positivt å bare være alene nesten hele tiden. 

Jeg har fått det for meg at ingen liker meg og jeg opplever at folk er negative til meg. Helt sikkert noe med hvordan jeg oppfattes kanskje. Selv om jeg ikke prøver å være sur så virker det som folk tror at jeg er det og jeg blir så lei av det også. Det er heller ikke særlig motiverende å skulle prøve å være sosial når jeg har i bakhodet at ingen liker meg uansett og når jeg prøver å være hyggelig så tenker de helt sikkert at jeg er sur da også. Føler meg lite velkommen hos andre mennesker. 

Jeg hadde også ei venninne som jeg pleide å treffe litt og tok opp kontakten med henne igjen tidligere i år, men jeg har ikke klart å treffe henne særlig ofte på grunn av depresjonen. Hun har heller ikke hatt særlig mye forståelse for det og når vi har møttes så har det vært stort fokus på hennes problemer og hun har en tendens til å kverne veldig på ting. Det ble også litt for mye for meg siden jeg ønsket å ha det hyggelig og fokusere på positive ting. Prøvde å si fra om det, men hun forstår det ikke helt. Uansett, så ble hun sur og blokkerte meg overalt. Jeg skjønner det siden jeg ikke klarte å svare henne, men nå føles det som jeg ikke har noen verdi for noen. At folk ikke kan like meg. 

Jeg vet at det er depresjonen som snakker, men alt føles så sant når jeg sitter og grubler for meg selv. 

Denne uka har jeg tenkt å prøve å gjøre noen hyggelige ting for meg selv utenfor huset, for jeg tror det kunne vært positivt. Nå har jeg sjeldent lyst til noe som helst, men ett sted må man starte. Jeg kunne også tenkt meg å begynne på noe der jeg kanskje ser/treffer andre mennesker, men mye krever så mye av en sosialt og jeg sliter med det sosiale. 

Anonymkode: bbc79...8bc

Håper du får komme til hos psykolog snart! 

Og du, bra jobba med å sette grenser overfor den gamle venninna di. Det er noe sååå mange sliter med, å si fra om grensene sine, jeg sliter også med det, men du var jo tydelig om hva du hadde behov for, og det er jo akkurat sånn man gir andre mulighet for å møte våre behov. At hun ikke greide å forholde seg til det var jo synd, men egentlig så slapp du jo unna noe som egentlig tappet deg. Men det er utrolig vondt når man har så lite sosialt liv at man tar til takke med folk som man egentlig ikke liker så godt. 

Etter hvert som du får behandling så vil du kanskje få hjelp til det sosiale, sånn at du kan begynne på noe. Heier på deg! Virker som du har mange tanker om hva som vil hjelpe deg til å få det bedre. 

DeprimertMann skrev (2 timer siden):

I dag var jeg hos psykologen. Var en del ting jeg ønsket å ta opp, men orket ikke. Kjente jeg begynte å gråte bare ved på tenke på det.  Så valgte å snakke om noe mer positivt.

Skjønner at det er vanskelig å snakke om det som er vondt. Det sliter jeg også ofte med, får lyst til å bare jatte med hele psykologtimen, men så vet jeg at om jeg ikke snakker om det så får jeg heller ikke hjelp med det, og så er det der inni meg når jeg kommer hjem uansett. 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 time siden):

Håper du får komme til hos psykolog snart! 

Og du, bra jobba med å sette grenser overfor den gamle venninna di. Det er noe sååå mange sliter med, å si fra om grensene sine, jeg sliter også med det, men du var jo tydelig om hva du hadde behov for, og det er jo akkurat sånn man gir andre mulighet for å møte våre behov. At hun ikke greide å forholde seg til det var jo synd, men egentlig så slapp du jo unna noe som egentlig tappet deg. Men det er utrolig vondt når man har så lite sosialt liv at man tar til takke med folk som man egentlig ikke liker så godt. 

Etter hvert som du får behandling så vil du kanskje få hjelp til det sosiale, sånn at du kan begynne på noe. Heier på deg! Virker som du har mange tanker om hva som vil hjelpe deg til å få det bedre. 

Takk, det håper jeg også. Har ventet lenge nå. 

Ja, egentlig var det ikke det beste vennskapet, men jeg følte nesten som jeg måtte beholde henne for å ha noen og ikke være helt alene. Håper jeg treffer noen andre etterhvert som jeg trives bedre med. 

Anonymkode: bbc79...8bc

[Daryl Dixon]

Klarer ikke skille mellom frustrasjon og depresjon. Føler meg dratt, strekt, sammenklemt, kvalt på samme tid. Føler meg utakknemlig, fordi jeg synes det er vanskelig å motta hjelp, når så mange ønsker, men ikke får. Vil ikke gi opp, men allikevel orker jeg ikke mer. Er redd for forandring og å miste kontrollen, mens samtidig er det både godt og trygt når noen tar kontroll. Jeg klarer aldri å bli enig med meg selv, og blir så sliten av meg selv. 

[Gjest DeprimertMann]

17 hours ago, Rainstorm said:

 Skjønner at det er vanskelig å snakke om det som er vondt. Det sliter jeg også ofte med, får lyst til å bare jatte med hele psykologtimen, men så vet jeg at om jeg ikke snakker om det så får jeg heller ikke hjelp med det, og så er det der inni meg når jeg kommer hjem uansett. 

Du er sterk og håper det ordner seg for deg. 

[Gjest DeprimertMann]

On 8/29/2022 at 3:13 PM, DeprimertMann said:

I dag var jeg hos psykologen. Var en del ting jeg ønsket å ta opp, men orket ikke. Kjente jeg begynte å gråte bare ved på tenke på det.  Så valgte å snakke om noe mer positivt.

I dag fikk jeg tatt opp det jeg hadde planlagt å ta forrige uke. Var litt lettere i dag.

[Gjest supernova_87]

DeprimertMann skrev (7 timer siden):

I dag fikk jeg tatt opp det jeg hadde planlagt å ta forrige uke. Var litt lettere i dag.

❤️ 

Du er sterk du også, og jeg håper det ordner seg for deg jeg og.

Psykisk sykdom er dritt. Men det hjelper av og til litt på å huske at vi er mange i samme båt som forstår hvordan det er. Det har hjulpet meg denne uken, når alt har vært alt for tungt. Så har jeg tenkt at det finnes mennesker som kunne forstått meg fordi de står i det selv. Og at de er sterk, og at jeg også kan være sterk og få til fremgang. 

[Gjest DeprimertMann]

9 hours ago, Rainstorm said:

❤️

Du er sterk du også, og jeg håper det ordner seg for deg jeg og.

Psykisk sykdom er dritt. Men det hjelper av og til litt på å huske at vi er mange i samme båt som forstår hvordan det er. Det har hjulpet meg denne uken, når alt har vært alt for tungt. Så har jeg tenkt at det finnes mennesker som kunne forstått meg fordi de står i det selv. Og at de er sterk, og at jeg også kan være sterk og få til fremgang. 

Tusen takk og sant det du skriver. 

[AnonymBruker]

føler det bare blir verre og verre... alt er svart. folk ser så lykkelige ut, mens jeg er bare tom. 

Anonymkode: 2f5cb...567

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

føler det bare blir verre og verre... alt er svart. folk ser så lykkelige ut, mens jeg er bare tom. 

Anonymkode: 2f5cb...567

Håper du får noen lysglimt snart ♥️. Livet kan være vondt ja. 

Anonymkode: 0d5cb...8c9

[AnonymBruker]

Jeg har aldri skrevet i denne tråden før. Jeg er så ensom. Her en dag var det en på jobb som hilste på meg og jeg ble så utrolig glad, jeg er vant til at folk bare ser tvers gjennom meg. Jeg begynte nesten å grine. 

Jeg er også deprimert med en ptsd diagnose i bunnen, etter en voldelig barndom og er voldelig ekteskap. Nå lever jeg utelukkende for barnas skyld. Jeg ser ingen muligheter i mitt eget liv og har ingen tro på at noe bra noen gang kommer til å skje. 

Det var mitt negative babbel… håper ikke jeg ødelegger for alle nå. 

Anonymkode: d7bfd...49d

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er ny i denne tråden. Først vil jeg gi alle en stor klem! Ingen burde ha det så vondt som det å være deprimert er.

Jeg har hatt perioder med depresjoner så lenge jeg kan huske. Egentlig er de gode periodene unntaket. Jeg har aldri fått hjelp før, aldri snakket med noe om det. Alltid kjempet meg gjennom det.

For en stund siden hadde jeg en god periode hvor jeg tenkte at nå har jeg fått det til! Livet funker og jeg funker! Men så har det skjedd noe de siste månedene som jeg ikke helt vet hva er. Jeg føler meg ikke direkte deprimert, men har fått en desperat følelse av at jeg er helt håpløs. Jeg er annerledes, passer ikke inn noe sted, ingen liker meg osv. Har ligger mye våken og tenkt at dette går ikke, dette er helt jævlig! Mistrives sterkt på jobben også. Folk er veldig sosiale der og har masse klikker, og jeg faller utenfor.

Er det andre som har opplevd det slik!

Har snakket med mannen, ei venninne og fastlege nå. Skal for første gang prate med psykolog neste uke. Spent på hvordan det er.

Anonymkode: 3f383...860

[AnonymBruker]

Det er bra at du har fått åpnet deg for de nærmeste og får hjelp nå. Samtaleterapi kan gjøre underverker❤️. Jeg sliter også med det samme. Burde nok også gått og snakket med noen, men har forsont meg med at det er sånn personligheten min er. Opp og ned, oftere nede, med tyngre perioder. 

Anonymkode: 0d5cb...8c9

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har aldri skrevet i denne tråden før. Jeg er så ensom. Her en dag var det en på jobb som hilste på meg og jeg ble så utrolig glad, jeg er vant til at folk bare ser tvers gjennom meg. Jeg begynte nesten å grine. 

Jeg er også deprimert med en ptsd diagnose i bunnen, etter en voldelig barndom og er voldelig ekteskap. Nå lever jeg utelukkende for barnas skyld. Jeg ser ingen muligheter i mitt eget liv og har ingen tro på at noe bra noen gang kommer til å skje. 

Det var mitt negative babbel… håper ikke jeg ødelegger for alle nå. 

Anonymkode: d7bfd...49d

Du ødelegger absolutt ikke for alle. Det er derfor tråden er her, så folk kan skrive. Det gjelder deg også ❤️ 

Så fint at han hilste! Husker da jeg selv var veldig deprimert så så jeg bare det som var negativt. Heter vel confirmation bias. Og at jeg gikk rundt og følte meg verdiløs gjorde at jeg forventet det og dermed oppførte meg på en måte som skapte det. Selvoppfyllende profeti. Jeg er sikker på at mange mennesker ville like deg om dere fikk sjansen til å bli kjent. 

Vet ikke om du har prøvd noe behandling eller terapi noen gang, men så du slet med ptsd i bunn, så tenkte jeg ville si noe jeg selv fikk anbefalt mot k-ptsd boken Tilbake til nåtid. Det står at man bør ha en person (lege, psykolog, venn) å kontakte om noe i boken trigger deg. Men begynte på boken forrige uke og anbefales. 

Heier på deg, og husk at du ikke ødelegger om du skriver her ❤️

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (22 minutter siden):

Vet ikke om du har prøvd noe behandling eller terapi noen gang, men så du slet med ptsd i bunn, så tenkte jeg ville si noe jeg selv fikk anbefalt mot k-ptsd boken Tilbake til nåtid. Det står at man bør ha en person (lege, psykolog, venn) å kontakte om noe i boken trigger deg. Men begynte på boken forrige uke og anbefales. 

Takk for at du svarte meg og takk for tips om boka. Jeg har den faktisk liggende, har jobbet med en del av den, men når depresjonen ble for sterk føltes det meningsløst å fortsette. Alt er liksom så stort og tomt. Og jeg var ingen venner, ingen familie og legen min har bare tid til meg et kvarter hver fjortende dag. Så jeg tenker at jeg ikke er så viktig, at jeg bare må holde ut til barna flytter ut, egentlig. Det er om tre år. 

Anonymkode: d7bfd...49d

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for at du svarte meg og takk for tips om boka. Jeg har den faktisk liggende, har jobbet med en del av den, men når depresjonen ble for sterk føltes det meningsløst å fortsette. Alt er liksom så stort og tomt. Og jeg var ingen venner, ingen familie og legen min har bare tid til meg et kvarter hver fjortende dag. Så jeg tenker at jeg ikke er så viktig, at jeg bare må holde ut til barna flytter ut, egentlig. Det er om tre år. 

Anonymkode: d7bfd...49d

❤️ Ingen skulle måtte ha det så vondt, og være så alene. 

Syntes du boka hjalp? Jeg har nettopp begynt å lese i den og det går saktere enn normalt med lesingen fordi jeg er så tappet. Og så må man vel legge litt innsats i øvelsene også. Ikke komt lenger enn kapittel 1 xD 

Har du mulighet til å få en behandler? Og har legen sagt det, kanskje man kan bytte legge om du ikke er fornøyd. 

Føles jobb meningsfylt ut? 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (13 minutter siden):

❤️ Ingen skulle måtte ha det så vondt, og være så alene. 

Syntes du boka hjalp? Jeg har nettopp begynt å lese i den og det går saktere enn normalt med lesingen fordi jeg er så tappet. Og så må man vel legge litt innsats i øvelsene også. Ikke komt lenger enn kapittel 1 xD 

Har du mulighet til å få en behandler? Og har legen sagt det, kanskje man kan bytte legge om du ikke er fornøyd. 

Føles jobb meningsfylt ut? 

Jeg vil bare si takk for at du svarer. Da vet jeg at jeg finnes. Det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. 

Egentlig er ingenting meningsfylt for meg akkurat nå. Jeg bare gjør ting på rutine, spiller skuespill, «tar meg sammen». 

Men takk ♥️

Anonymkode: d7bfd...49d

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg vil bare si takk for at du svarer. Da vet jeg at jeg finnes. Det betyr så utrolig mye for meg akkurat nå. 

Egentlig er ingenting meningsfylt for meg akkurat nå. Jeg bare gjør ting på rutine, spiller skuespill, «tar meg sammen». 

Men takk ♥️

Anonymkode: d7bfd...49d

❤️ Du finnes. 

Noen ganger når jeg har følt det sånn at alt er meningsløst, alt er bare spill og falsk, så får jeg en sånn følelse av at jeg føler jeg blir gal. At jeg er fanget i en helt idiotisk verden og at jeg bare MÅ gjøre noe for å stoppe det. Stoppe dette merkelige toget vi kaller livet. Og tidligere ville jeg av og til skade meg selv for å føle meg levende. Men nå gjør heller bare noe som bryter helt med alle rutiner og "regler". Og det er ikke det at det gir livet mening. Og det er heller ikke poenget. Men det får meg til å føle at jeg har en virkning på livet mitt. Det kan være vanlige ting som å farge håret eller klippe håret. Eller å se en YouTube-video om noe man aldri pleier. Det skal bare ikke være skadelig. Men et eller annet spontant. Uten betenkningstid, uten "ja, kanskje jeg skal få til frisøren på torsdag". Men mer "NÅ ommøblerer jeg stua", eller gjerne også ting som krever mindre kapasitet. Hva som helst egentlig. Så lenge det viser deg at "jeg får ting til å skje i mitt liv". Og om man fullfører eller ikke er egentlig ikke så nøye. Det er ikke noe som skal gi mestringsopplevelse. Bare den opplevelsen av at jeg finnes, og det jeg gjør påvirker livet mitt. 

Tror jeg skal gjøre dette selv i dag faktisk, uten overtenking, fordi jeg føler litt på at jeg blir gal av denne idiotiske verdenen 🤪

[Daryl Dixon]

Jeg føler meg som merarbeid for folk rundt meg. Og jeg har fine folk rundt meg... Jeg skammer meg over å være, over å eksistere som meg selv. Jeg tar så mye plass, til å egentlig være så lite. 

[AnonymBruker]

Jeg overreagerer sikkert, men i helga har jeg grått så utrolig mye.

På tirsdag snakket jeg med min mor i tlf, og noe av det hun sa var: At hun hadde nesten glemt at jeg eksisterte. Er det vanlig eller OK å si slikt til sitt barn? Skal sies at fra sep 2020 - sep 2021 så hadde vi nesten ikke hadde kontakt, fordi jeg levde i et psykisk voldelig forhold - og i tillegg slet jeg med å opprettholde kontakten pga traumer fra oppveksten. Mine foreldre var en trigger. Men fra i fjor høst til nå, har vi nesten pratet ukentlig. Eller det har vært perioder uten kontakt, men jeg har jobbet ganske mye med «Tilbake Til Nåtid» boka, som gjør at jeg kan ha kontakt uten å gå i fullstendig alarmberedskap. Jeg har PTSD.

Jeg forstår ikke hvor denne kommentaren kom fra. De gangene jeg ikke tok kontakt, kunne hun bruke det i mot meg. Som «hvorfor skal jeg ta kontakt med deg, når ikke du tar kontakt?» Forskjellen her er jo at det som har stoppet meg i å ta kontakt er triggere. Hun har bevisst gjort dette mot meg. At jeg nå tar kontakt, beviser jo bare at jeg i utgangspunktet ønsker kontakt.

Når vi pratet sammen på tirsdag hang jeg meg ikke noe særlig opp i kommentaren. Hun sa at hun skulle ringe meg på torsdag eller fredag, siden jeg ringte sist. Men når hun ikke ringer som avtalt - kjenner jeg egentlig på hvor dyp den kommentaren stakk. Min avdøde bror som tok livet sitt for over tre år siden eksisterer fortsatt, og hun besøker graven hans ukentlig. Men datteren sin, som er i live - er ikke eksisterende for henne.

Jeg vurderer å ringe til psykologen i når DPS åpner, og si at ting har blitt verre enn da jeg ringte på fredag, men jeg vil egentlig ikke være mer til bry. Terskelen for å ringe pleier å være høy. På fredag pratet vi litt om de aggressive tankene jeg har slitt med tidligere, og at de har kommet tilbake den siste uka. Jeg begynte med medisinering i vår, og da forsvant mye av disse tankene. Men de har kommet tilbake.

I løpet av helga har jeg også begynt å få stemmer i hodet; som forteller meg hvor liten verdi jeg har, at jeg må gjøre X og Y fordi jeg fortjener det, ingen merker om jeg forsvinner, kommentarer jeg fikk som liten om at jeg var verdiløs, vanskelig å ha med å gjøre, barnevernet skulle komme å hente meg osv.

Tingens tilstand er sikkert en kombinasjon av ustabilitet, stress og at jeg føler meg sviktet gjentatte ganger. Både av familiemedlemmer og venner. Det har vært et par hendelser i løpet av sommeren - som gjør at jeg sliter med å se at jeg har noen verdi for noen. Arrangementer som skal skje i fremtiden, der alle i rommet er blitt invitert - bortsett fra meg. Det er ikke det at jeg ikke blir invitert som er verst, men at de snakker om det - når jeg er tilstede. Og familiemedlemmer (står oppført som nærmeste pårørende) som synes det er viktigere å klippe plenen, enn å hente meg da psykologen var bekymret for meg etter et selvmordsforsøk. Da reagerte psykologen med at det var en tåpelig kommentar fra personens side. Dette var første gangen jeg hadde sagt «Ja», til at psykologen skulle kontakte pårørende - så det er ingen gjenganger. DPS Døgn hadde ingen ledige sengeplasser, så da ble dette løsningen - da h*n ikke ville sende meg hjem. 

Jeg prøver å ikke se på meg selv som et offer, har god selvinnsikt i følge behandler - men det gjør så utrolig vondt å føle seg sviktet/glemt. Jeg er konfliktsky, som gjør at jeg ikke tørr å si ifra om at jeg blir såret.

Dette ble langt, men jeg hadde mye på hjertet. Er flere måneder siden jeg skrev i denne tråden sist. Og da muligens som ikke AB.

Anonymkode: 4495a...9aa

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg overreagerer sikkert, men i helga har jeg grått så utrolig mye.

På tirsdag snakket jeg med min mor i tlf, og noe av det hun sa var: At hun hadde nesten glemt at jeg eksisterte. Er det vanlig eller OK å si slikt til sitt barn? Skal sies at fra sep 2020 - sep 2021 så hadde vi nesten ikke hadde kontakt, fordi jeg levde i et psykisk voldelig forhold - og i tillegg slet jeg med å opprettholde kontakten pga traumer fra oppveksten. Mine foreldre var en trigger. Men fra i fjor høst til nå, har vi nesten pratet ukentlig. Eller det har vært perioder uten kontakt, men jeg har jobbet ganske mye med «Tilbake Til Nåtid» boka, som gjør at jeg kan ha kontakt uten å gå i fullstendig alarmberedskap. Jeg har PTSD.

Jeg forstår ikke hvor denne kommentaren kom fra. De gangene jeg ikke tok kontakt, kunne hun bruke det i mot meg. Som «hvorfor skal jeg ta kontakt med deg, når ikke du tar kontakt?» Forskjellen her er jo at det som har stoppet meg i å ta kontakt er triggere. Hun har bevisst gjort dette mot meg. At jeg nå tar kontakt, beviser jo bare at jeg i utgangspunktet ønsker kontakt.

Når vi pratet sammen på tirsdag hang jeg meg ikke noe særlig opp i kommentaren. Hun sa at hun skulle ringe meg på torsdag eller fredag, siden jeg ringte sist. Men når hun ikke ringer som avtalt - kjenner jeg egentlig på hvor dyp den kommentaren stakk. Min avdøde bror som tok livet sitt for over tre år siden eksisterer fortsatt, og hun besøker graven hans ukentlig. Men datteren sin, som er i live - er ikke eksisterende for henne.

Jeg vurderer å ringe til psykologen i når DPS åpner, og si at ting har blitt verre enn da jeg ringte på fredag, men jeg vil egentlig ikke være mer til bry. Terskelen for å ringe pleier å være høy. På fredag pratet vi litt om de aggressive tankene jeg har slitt med tidligere, og at de har kommet tilbake den siste uka. Jeg begynte med medisinering i vår, og da forsvant mye av disse tankene. Men de har kommet tilbake.

I løpet av helga har jeg også begynt å få stemmer i hodet; som forteller meg hvor liten verdi jeg har, at jeg må gjøre X og Y fordi jeg fortjener det, ingen merker om jeg forsvinner, kommentarer jeg fikk som liten om at jeg var verdiløs, vanskelig å ha med å gjøre, barnevernet skulle komme å hente meg osv.

Tingens tilstand er sikkert en kombinasjon av ustabilitet, stress og at jeg føler meg sviktet gjentatte ganger. Både av familiemedlemmer og venner. Det har vært et par hendelser i løpet av sommeren - som gjør at jeg sliter med å se at jeg har noen verdi for noen. Arrangementer som skal skje i fremtiden, der alle i rommet er blitt invitert - bortsett fra meg. Det er ikke det at jeg ikke blir invitert som er verst, men at de snakker om det - når jeg er tilstede. Og familiemedlemmer (står oppført som nærmeste pårørende) som synes det er viktigere å klippe plenen, enn å hente meg da psykologen var bekymret for meg etter et selvmordsforsøk. Da reagerte psykologen med at det var en tåpelig kommentar fra personens side. Dette var første gangen jeg hadde sagt «Ja», til at psykologen skulle kontakte pårørende - så det er ingen gjenganger. DPS Døgn hadde ingen ledige sengeplasser, så da ble dette løsningen - da h*n ikke ville sende meg hjem. 

Jeg prøver å ikke se på meg selv som et offer, har god selvinnsikt i følge behandler - men det gjør så utrolig vondt å føle seg sviktet/glemt. Jeg er konfliktsky, som gjør at jeg ikke tørr å si ifra om at jeg blir såret.

Dette ble langt, men jeg hadde mye på hjertet. Er flere måneder siden jeg skrev i denne tråden sist. Og da muligens som ikke AB.

Anonymkode: 4495a...9aa

❤️ Fy flate så mye å stå i på en gang. 

Jeg snakket med en venninne om dette med offer, og offerrolle, nylig. Hvordan noen sitter fast i den offerrollen, men da innså jeg også at jeg sitter fast i å forsøke SÅ hardt å ikke ta offerrollen at jeg til og med nekter ofte for at jeg ER et offer. Jeg vet noen liker bedre ord som utsatt (voldsutsatt, overgrepsutsatt osv.). At offer er passiviserende. Men ... jeg vet ikke, kanskje det er greit å se seg selv som et offer av og til. Jeg opplevde X og Y og jeg er et offer for X og Y. Ikke for at man skal bli i det, ikke for at man skal være i selvmedlidenhet. Men for å si det som det er. Det man opplevde var jævlig kjipt, det skulle ikke vært sånn, og nå må jeg ta ansvar for å fikse opp i andres rot. For hvis man, som jeg, er så opptatt av å ikke forstås av andre til å ta offerrollen, kanskje man nekter seg selv omsorg og støtte? 

Det du beskriver i forhold til din familie høres veldig vondt ut. Man føler seg så liten og ubetydelig. Går det an å møte disse følelse med selvmedfølelse? Det finnes noen videoer på YouTube som tar 5-10 minutter, der man ledes gjennom en selvmedfølelsesøvelse. Selvmedfølelse er det mange som mener er et steg mot god psykisk helse og selvivaretakelse, og er absolutt ikke det samme som selvmedlidenhet.