Den store depresjonstråden

[Titania]

Jeg tror ikke denne uken blir så bra.

Monstrene i hodet mitt kjemper litt mot hverandre, og jeg skulle ønske de bare holdt kjeft og gjorde slik at jeg ikke blir ett monster også, for det vil jeg ikke være. 

Og de teite monsterne heter "bare" hekt og separasjonsangst. De er ille nok hver for seg, men når de vokser samtidig... 

Gi meg fri snart...? Jeg orker ikke mer, men jeg klarer ikke komme ut av dette alene heller...  

[Anonymburker]

Jeg ble akterutseilt av livets skip og det kommer ikke tilbake. Ferie har jeg ikke godt av, og tankene om at jeg ikke orker mer blir mer og mer rasjonelle. Helt uten følelser. Bare ren logikk.

[Purple_Pixiedust]

Det vil bare ikke gi seg. Vi er vel mange i samme båt i denne tråden om å oppleve og føle det sånn. Det er leit. 

Det er så lett å sitte på utsiden og si til en deprimert og psykisk syk person at det kommer til å bli bedre. Jeg sier det til meg selv også. Men innvendig så er det jo bare helt, helt grått og svart. Ingen farger. 

Hvor er fargene. 

[Anonymburker]

Purple_Pixiedust skrev (7 minutter siden):

Det vil bare ikke gi seg. Vi er vel mange i samme båt i denne tråden om å oppleve og føle det sånn. Det er leit. 

Det er så lett å sitte på utsiden og si til en deprimert og psykisk syk person at det kommer til å bli bedre. Jeg sier det til meg selv også. Men innvendig så er det jo bare helt, helt grått og svart. Ingen farger. 

Hvor er fargene. 

[Gjest Ghostface]

Drittlei av dagene. Kjeder meg i hjel en vakker dag.

[Purple_Pixiedust]

Anonymburker skrev (6 minutter siden):

Hehe. Ja. Takk. Skulle kunne tatt den der og puttet den i hode mitt.

[Anonymburker]

Purple_Pixiedust skrev (1 minutt siden):

Hehe. Ja. Takk. Skulle kunne tatt den der og puttet den i hode mitt.

I mangel av trøstende ord måtte jeg bruke klein humor.. 😅

Ønsker deg alt godt!

[Purple_Pixiedust]

Anonymburker skrev (3 minutter siden):

I mangel av trøstende ord måtte jeg bruke klein humor.. 😅

Ønsker deg alt godt!

Jo takk. Det var hyggelig det! 😊

[AnonymBruker]

Bør man gi beskjed til behandler, hvis man begynner å gå inn i en veldig depressiv periode? Har klart å holde meg ganske stabil fram til mandag, men siden da har alt vært utrolig tungt. Har time til psykologen på onsdag, men vet ikke om jeg bør ringe og si ifra i dag. Jeg tror ikke at behandler kan gjøre så mye fram til da, så mulig jeg er bare teit hvis jeg sier ifra. 

Anonymkode: 4495a...9aa

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Bør man gi beskjed til behandler, hvis man begynner å gå inn i en veldig depressiv periode? Har klart å holde meg ganske stabil fram til mandag, men siden da har alt vært utrolig tungt. Har time til psykologen på onsdag, men vet ikke om jeg bør ringe og si ifra i dag. Jeg tror ikke at behandler kan gjøre så mye fram til da, så mulig jeg er bare teit hvis jeg sier ifra. 

Anonymkode: 4495a...9aa

Det kommer litt an på. Hvis du er bipolar og dere har en medikamentell plan ved utvikling av nye episoder kan det være lurt. 

Hvis ikke, så lenge du ikke har akutte selvmordstanker så er det vel ikke helt nødvendig, men kanskje det vil være godt med en liten prat på tlf. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (1 time siden):

Det kommer litt an på. Hvis du er bipolar og dere har en medikamentell plan ved utvikling av nye episoder kan det være lurt. 

Hvis ikke, så lenge du ikke har akutte selvmordstanker så er det vel ikke helt nødvendig, men kanskje det vil være godt med en liten prat på tlf. 

Tusen takk for svar:)

Jeg ringte inn, og han var glad for at jeg gjorde det. Timene mine er annen hver uke, så det var godt å få luftet trykket litt før helga. Engster meg litt for å ringe om det ikke er akutt, da jeg er redd for å være til bry. Men han hadde faktisk ledig tid. 

Jeg er ikke bipolar, men har tilbakevendende depressiv lidelse og PTSD.

Anonymkode: 4495a...9aa

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for svar:)

Jeg ringte inn, og han var glad for at jeg gjorde det. Timene mine er annen hver uke, så det var godt å få luftet trykket litt før helga. Engster meg litt for å ringe om det ikke er akutt, da jeg er redd for å være til bry. Men han hadde faktisk ledig tid. 

Jeg er ikke bipolar, men har tilbakevendende depressiv lidelse og PTSD.

Anonymkode: 4495a...9aa

Så bra at du ringte og at det hjalp.

Jeg har ringeavtale med min behandler så henne ringer jeg. Ikke for å informere om ting, men for å prate med henne når jeg kjenner behovet. Jeg ringte også for å få pratet litt nå før helga.

[AnonymBruker]

Etter en vanskelig oppvekst under barnevern, pga omsorgssvikt har psyken vært opp og ned i flere år, egentlig veldig ferdig med fortiden, og lever ikke i den lenger. 
har nå hatt 3 - 4 år hvor jeg har vært bra, frisk, og kommet meg i arbeid. 
 

så ble jeg gravid, da snudde alt totalt om

jeg er så langt nede, med mørke og vonde tanker, som sikkert er preget av flere uker med ekstrem svangerskapskvalme, og lite mat. 
jeg gledet meg opprinnelig til dette eventyret. Men nå vil jeg bare ut av det. Ingen interesse i barnet lenger, vil ikke snakke om det, eller følge med. Vil avslutte det. Har kun destruktive tanker. 
 

føler ikke for å søke hjelp heller, norsk psykisk helsevesen er så dårlig, at det er svært liten hjelp og få. Det er den harde sannheten, helt enkelt. 
 

godt å kunne lufte noe i en slik tråd som aksepterer slikt. 
generelt alt negativt man går igjennom nå om dagen er jo tabu å snakke om. 
 

takk for denne tråden 

Anonymkode: a4af3...3f3

[Titania]

Idag er en dårlig dag

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (8 minutter siden):

Idag er en dårlig dag

Så leit. Noe spesielt?

Kjenner det er tungt her også. Har definitivt hatt det tyngre da jeg egentlig nå nylig har kommet meg fra alvorlig til mer moderat depresjon, men jeg kjenner det begynner å kreve mer å kjempe igjen. Fikk en slags boost til å kjempe, men nå etter en stund så er alt fortsatt så jævlig flatt og meningsløst. Tiden bare snegler seg avgårde og her sitter jeg alene. Det eneste "bra" er at jeg nå klarer å være fysisk aktiv igjen og ikke er suicidal slik jeg var. Ellers er alt ennå bare mørkt. Føles som om bedringen har stoppet opp her, og det er virkelig ikke godt nok.

Endret 13. mars 2022 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

Jeg er i en bedre periode nå. Har nettopp vert innlagt i to måneder. Har både endret på medisiner og fått ECT behandling. Om det er det eller bare tiden som har gjort meg bedre er ikke så lett å si, men jeg er bare veldig lettet for at jeg er bedre. Også håper jeg på at det varer. Det bruker alltid gå ett par måneder før det går nedover igjen. Jeg håper virkelig at det blir annerledes denne gangen. Jeg tenker jeg skal forsøke å gjøre litt flere endringer enn det jeg har gjort tidligere. Begynne å trene og begynne å jobbe mer. Bare det å fylle dagene med mer innhold. Merker jeg fort kan komme inn i en vond sirkel de dagene jeg ikke har noe å gjøre og ender opp med å bare sove eller se på serier. Jeg har virkelig troen denne gangen på at det kan bli bedre. 

Anonymkode: 02edb...f45

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Så leit. Noe spesielt?

Det er vel egentlig alltid helgene som trigger at ting er kjipt, i stor grad fordi den dustete depresjonen min er trigget av en hekt, kombinert med separasjonsangst - mot (eller hva jeg skal kalle det) en person som jeg setter så vanvittig pris på og jeg skulle ønske vi kunne bli noe mer. Men på en side sier han at vi vil forskjellige ting, på den andre siden oppfører han seg som om vi skulle vært sammen. Så innerst inne må jeg klare å komme videre, men det går bare ikke når han har blitt den beste vennen jeg noen gang har hatt. 

Kort forklart: ble kjent med han for 2 år siden, vi har ca snakket daglig på telefon siden april 2020, og gjerne fra 4 timer og mer hver dag. Bor ikke i samme by, men har truffet hverandre omtrent annenhver helg siden vi ble kjent, i tillegg til at han var her i en lenger periode under nedstengingen i fjor, og vi har hatt både ferier, turer og helligdager sammen. Før han i november begynte å endre oppførsel, og som har trigget det som kan trigges hos meg, tror jeg.

Jeg håndterer ting bedre nå enn før. Jeg hater det, men har litt digital stalker i meg, så jeg vet han har mye kontakt med en person, og jeg vet hvem hun er. Dette er jo ikke akkurat informasjon som er "snill" mot meg selv, for når han blir rar i oppførselen, så trigges enda mer av følelsen av at jeg blir oversett, og at han har "noen bedre" å bruke tiden på. Men jeg vet det er selvtilliten og selvbildet mitt som også skaper litt kaos. Og jeg vet han lyver innimellom om hva han gjør, men dette er heller ikke nok til at jeg klarer å komme til det punktet at dette funker ikke. 

 

Idag har egentlig ikke tankene vært problemet, jeg tror det er underbevisstheten. For jeg har ikke følt på noe sjalusi, dårlige tanker eller noe sånt. Jeg har bare ligget som en ball i senga og grått ukontrollert til jeg har sovnet, før jeg har gjort litt greier i leiligheten, og endt opp i senga igjen. Og jeg er sliten av dette, for jeg klarer ikke å finne "tak" i meg selv til å komme ut av dette. Jeg har lite nettverk fra før, og han betyr så forbaska mye som venn også, så jeg er så redd for å miste det, eller ikke finne det hos noen andre. 

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (2 minutter siden):

Det er vel egentlig alltid helgene som trigger at ting er kjipt, i stor grad fordi den dustete depresjonen min er trigget av en hekt, kombinert med separasjonsangst - mot (eller hva jeg skal kalle det) en person som jeg setter så vanvittig pris på og jeg skulle ønske vi kunne bli noe mer. Men på en side sier han at vi vil forskjellige ting, på den andre siden oppfører han seg som om vi skulle vært sammen. Så innerst inne må jeg klare å komme videre, men det går bare ikke når han har blitt den beste vennen jeg noen gang har hatt. 

Kort forklart: ble kjent med han for 2 år siden, vi har ca snakket daglig på telefon siden april 2020, og gjerne fra 4 timer og mer hver dag. Bor ikke i samme by, men har truffet hverandre omtrent annenhver helg siden vi ble kjent, i tillegg til at han var her i en lenger periode under nedstengingen i fjor, og vi har hatt både ferier, turer og helligdager sammen. Før han i november begynte å endre oppførsel, og som har trigget det som kan trigges hos meg, tror jeg.

Jeg håndterer ting bedre nå enn før. Jeg hater det, men har litt digital stalker i meg, så jeg vet han har mye kontakt med en person, og jeg vet hvem hun er. Dette er jo ikke akkurat informasjon som er "snill" mot meg selv, for når han blir rar i oppførselen, så trigges enda mer av følelsen av at jeg blir oversett, og at han har "noen bedre" å bruke tiden på. Men jeg vet det er selvtilliten og selvbildet mitt som også skaper litt kaos. Og jeg vet han lyver innimellom om hva han gjør, men dette er heller ikke nok til at jeg klarer å komme til det punktet at dette funker ikke. 

 

Idag har egentlig ikke tankene vært problemet, jeg tror det er underbevisstheten. For jeg har ikke følt på noe sjalusi, dårlige tanker eller noe sånt. Jeg har bare ligget som en ball i senga og grått ukontrollert til jeg har sovnet, før jeg har gjort litt greier i leiligheten, og endt opp i senga igjen. Og jeg er sliten av dette, for jeg klarer ikke å finne "tak" i meg selv til å komme ut av dette. Jeg har lite nettverk fra før, og han betyr så forbaska mye som venn også, så jeg er så redd for å miste det, eller ikke finne det hos noen andre. 

Så kjipt. Skjønner det er vondt for deg. 

Jeg hadde nok slitt med det der selv. Har ingen gode råd, annet enn at du bør forsøke å ikke bruke så mye tid på han. Det holder bare alt i live. Men det er jo lettere sagt enn gjort. 

 

[Titania]

Purple_Pixiedust skrev (Akkurat nå):

Så kjipt. Skjønner det er vondt for deg. 

Jeg hadde nok slitt med det der selv. Har ingen gode råd, annet enn at du bør forsøke å ikke bruke så mye tid på han. Det holder bare alt i live. Men det er jo lettere sagt enn gjort. 

 

Jeg har blitt flinkere, og heldigvis har det blitt bedre med tiden - jeg trener rett og slett på å ha mindre kontakt, ved å sette tider jeg skal sende melding om behovet er der. Noen ganger glemmer jeg det, eller andre ganger er det en liten kamp med meg selv "bare litt til". Men det har blitt lettere. Og heldigvis har jeg også psykologen som kommer med tips og triks på veien, som også har hjulpet en del. 

 

Jeg skulle ønske det bare gikk an å skru av det med hekten. Jeg VET jeg kan klare meg helt fint uten han. Men samtidig er han den eneste som faktisk ser meg som meg - alle andre ser ut til å ikke bry seg annet enn at "du ser ikke bra ut, du høres sliten ut". Mens om jeg forsøker å slippe opp litt for å fortelle, så bare fader de ut og bryr seg ikke. Og det er ikke sånn at jeg har pratet hull i hodet på folk om ting heller, liksom.

Men samtidig kan jeg ikke fortelle han at han er problemet. Jeg står liksom litt mellom barken og veden føles det på den måten. Han er den som gjør at jeg sliter, men 2 min på telefon med han og ting er bra frem til vi legger på. Men dette er veldig dagsform også. Forrige helg klarte jeg å ta opp vanskelige ting med han uten å knekke totalt i gråt (selv om deler av tidligere på kvelden gikk med til nettopp det - der han endte opp med å ta tak i alt som jeg ikke har orket å gjøre i leiligheten på en stund "fordi jeg fortjente å ikke tenke på det") og det gikk fint å dra på jobb på mandag uten at separasjonsangsten tok overhånd. En liten knekk da jeg kom hjem fra jobb bare, men det er fordi jeg hater å være hjemme alene, og stillheten første dagen uten selskap er uutholdelig 😶

[Purple_Pixiedust]

Titania skrev (15 minutter siden):

Jeg har blitt flinkere, og heldigvis har det blitt bedre med tiden - jeg trener rett og slett på å ha mindre kontakt, ved å sette tider jeg skal sende melding om behovet er der. Noen ganger glemmer jeg det, eller andre ganger er det en liten kamp med meg selv "bare litt til". Men det har blitt lettere. Og heldigvis har jeg også psykologen som kommer med tips og triks på veien, som også har hjulpet en del. 

 

Jeg skulle ønske det bare gikk an å skru av det med hekten. Jeg VET jeg kan klare meg helt fint uten han. Men samtidig er han den eneste som faktisk ser meg som meg - alle andre ser ut til å ikke bry seg annet enn at "du ser ikke bra ut, du høres sliten ut". Mens om jeg forsøker å slippe opp litt for å fortelle, så bare fader de ut og bryr seg ikke. Og det er ikke sånn at jeg har pratet hull i hodet på folk om ting heller, liksom.

Men samtidig kan jeg ikke fortelle han at han er problemet. Jeg står liksom litt mellom barken og veden føles det på den måten. Han er den som gjør at jeg sliter, men 2 min på telefon med han og ting er bra frem til vi legger på. Men dette er veldig dagsform også. Forrige helg klarte jeg å ta opp vanskelige ting med han uten å knekke totalt i gråt (selv om deler av tidligere på kvelden gikk med til nettopp det - der han endte opp med å ta tak i alt som jeg ikke har orket å gjøre i leiligheten på en stund "fordi jeg fortjente å ikke tenke på det") og det gikk fint å dra på jobb på mandag uten at separasjonsangsten tok overhånd. En liten knekk da jeg kom hjem fra jobb bare, men det er fordi jeg hater å være hjemme alene, og stillheten første dagen uten selskap er uutholdelig 😶

Jeg har også følt meg veldig avhengig av en person, og det er veldig vondt og vanskelig. Fortsatt har han en plass hos meg, men. Det var ikke en person det var naturlig å bli så avhengig av. 

Håper du får en god natt og en grei uke.  Dette blir ikke å vare for evig. 

Endret 13. mars 2022 av Purple_Pixiedust