Den store depresjonstråden

[AnonymBruker]

Det går ikke så bra her heller. Sommeren har vært vanskelig og jeg føler ikke at jeg har klart å nyte den. Sitter bare inne og er helt apatisk ofte. 

Flyttet i sommer og det har vært tøft. Masse styr med å komme i orden og nå skal jeg bytte leilighet osv. Jeg føler meg ekstremt ensom og vet ikke hvordan jeg skal gjøre det bedre. 

Tips folk kommer med er å komme seg ut blant folk og bli med på ting, men det har jeg gjort før og det har ikke hjulpet. Jeg har sosial angst og den har egentlig blitt verre i løpet av de siste årene. I tillegg er jeg deprimert og føler meg langt nede. Har allikevel meldt meg som frivillig i en organisasjon her, men tviler på at jeg blir kjent med noen. Det kan kanskje gi meg en slags mening istedet. 

Folk liker meg ikke uansett og jeg har en konstant følelse av at det er noe galt med meg siden folk ikke liker meg. Jeg kommer meg heller ikke videre og det føles som jeg står på stedet hvil. Noe jeg har gjort i flere år og det føles meningsløst å gjøre noe som helst. Så skal jeg liksom studere nå til høsten og det skjønner jeg heller ikke poenget med. Det føles så meningsløst og jeg klarer ingenting godt nok. 

Men jeg har bestilt time hos fastlegen og skal prøve å få henvisning til psykolog. Så får vi se. Jeg har et behov for å snakke med noen om alt som sirkulerer oppe i hodet og ingen andre er interessert i å høre på meg. Alt bare kverner oppe i hodet mitt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få det bedre med meg selv. 

Anonymkode: ccfc5...094

[AnonymBruker]

Følte litt for å skrive noe her. Det går litt opp og ned, men mest ned. Jeg har tidligere gått til psykolog og har tenkt på å begynne igjen nå, men denne gangen har det vært ekstremt vanskelig å komme seg til legen for å be om henvisning. Jeg har avbestilt flere timer, men nå har jeg bestilt ny og den vil jeg gå på.

Jeg har ikke lyst til å snakke om det som plager meg. Jeg har bare lyst til at det skal gå bort, men det gjør det jo ikke selvfølgelig. Jeg gruer meg til å sitte der og kommer garantert til å begynne å gråte. Bare misliker å vise negative følelser overfor andre.

Jeg føler meg også ekstremt alene med alt. Trodde jeg hadde ei venninne og møtte henne forrige helg, men hun takler ikke at jeg er deprimert. Så jeg trekker meg unna. Det virker som hun ønsker at jeg skal være som før, men jeg klarer ikke det nå. Skulle ønske at hun kunne støtte meg, men hun ble egentlig nesten bare sur på meg.

Jeg ønsker meg et større nettverk, men akkurat nå oppleves det vanskelig å omgås andre mennesker. Føler meg ofte mer ensom rundt andre mennesker og begynner ofte nesten å gråte mens jeg er rundt andre mennesker. Jeg er ofte alene og klarer ikke å gjøre noe med ensomheten akkurat nå.

Prøver allikevel å gjøre noe fint og hyggelig for meg selv uansett hvor vanskelig det er å stå opp.

Anonymkode: bbc79...8bc

[Anonymburker]

Alt er et slit. Den minste ting er enorme hindre for meg. Får bare ikke ting til, og opplever aldri noen oppturer. Aldri noe bra som skjer meg.

Jeg trodde at det å holde seg borte fra alkohol skulle bli en suksess, men forskjellen er ikke stor. Det har ikke så mye å bety som jeg trodde. Det gjør ikke at jeg endrer personlighet, blir tryggere på meg selv, har lettere for å være sosial og det gir meg heller ikke bedre muligheter for å få fast jobb eller å kjøpe bolig. Ikke at jeg vet om jeg egentlig vil disse tingene heller.

Heller ikke et strengt treningsregime i samme periode har hjulpet nevneverdig.

Før hørte jeg alltid at jeg så ung ut for alderen. Nå føler jeg meg dradd i trynet, og det er lite hår igjen. Har ikke skjeggvekst til å skjule rynkete, gammel hud heller. Har ikke lyst til å vise meg utendørs lenger.

Jeg er 35, men har ikke lyst til å bli gammel og fremdeles være den taperen jeg er i dag. Det hadde vært en seier å forsvinne mens man enda var ung. 

Det har aldri vært noen muligheter for meg, og man får ikke second chances her i livet. Ødelegger man livet i tenåra/tjueåra er det kjørt og man havner bakpå for alltid. 

[Gjest supernova_87]

Anonymburker skrev (21 timer siden):

Alt er et slit. Den minste ting er enorme hindre for meg. Får bare ikke ting til, og opplever aldri noen oppturer. Aldri noe bra som skjer meg.

Jeg trodde at det å holde seg borte fra alkohol skulle bli en suksess, men forskjellen er ikke stor. Det har ikke så mye å bety som jeg trodde. Det gjør ikke at jeg endrer personlighet, blir tryggere på meg selv, har lettere for å være sosial og det gir meg heller ikke bedre muligheter for å få fast jobb eller å kjøpe bolig. Ikke at jeg vet om jeg egentlig vil disse tingene heller.

Heller ikke et strengt treningsregime i samme periode har hjulpet nevneverdig.

Før hørte jeg alltid at jeg så ung ut for alderen. Nå føler jeg meg dradd i trynet, og det er lite hår igjen. Har ikke skjeggvekst til å skjule rynkete, gammel hud heller. Har ikke lyst til å vise meg utendørs lenger.

Jeg er 35, men har ikke lyst til å bli gammel og fremdeles være den taperen jeg er i dag. Det hadde vært en seier å forsvinne mens man enda var ung. 

Det har aldri vært noen muligheter for meg, og man får ikke second chances her i livet. Ødelegger man livet i tenåra/tjueåra er det kjørt og man havner bakpå for alltid. 

❤ 

Hører det er en del depressivt tankegods her. Det er ikke en leveregel at man ødelegger livet av å gjøre gale valg i ungdomsåra. Mange har kommet tilbake på sporet i 30- og 40-årsalderen. Men det som er sikkert er at du aldri kommer dit om du fortsetter å bestemme deg for at dette depressive tankegodset stemmer. 

Hvordan gikk det med den psykologen du gikk til? 

[Anonymburker]

Rainstorm skrev (5 timer siden):

❤ 

Hører det er en del depressivt tankegods her. Det er ikke en leveregel at man ødelegger livet av å gjøre gale valg i ungdomsåra. Mange har kommet tilbake på sporet i 30- og 40-årsalderen. Men det som er sikkert er at du aldri kommer dit om du fortsetter å bestemme deg for at dette depressive tankegodset stemmer. 

Hvordan gikk det med den psykologen du gikk til? 

Jeg har ingen løsninger. Har prøvd å tenke at nå skal jeg gjøre konkrete ting for å endre livssituasjonen, men det er mentale hindre jeg ikke kommer over. Er grodd fast i vante rutiner. Jeg bare mangler noe når jeg ikke klarer å komme meg i fast jobb, og ikke har venner eller en omgangskrets. Jeg er konstant stresset innvendig, og jobben min på skole er til tider veldig utfordrende. Men jeg kan ikke bytte jobb, siden jeg ikke har noen bedre alternativ. Det er dette jeg har fagbrev i, og det er svært vanskelig å få ufaglærte jobber. Dessuten er det vel mye stress uansett yrke, og i min jobb er det i alle fall en del pauser.

Gikk til psykologen tre ganger før jeg avsluttet. Det føltes lite konstruktivt, og det var aldri noen konkrete råd. Bare babling rundt temaene jeg strever med. Skjønte ikke hvordan denne personen skulle kunne hjelpe meg.

Alt i alt har det riktignok gått bedre siden august, og ting har vært mer stabilt uten alkoholinntak i denne perioden. Men det kommer alltids en og annen smell. Riktignok er det mindre følelser rundt det for tiden, føler mer likegyldig nå enn før. Tyr ikke til tårene, hyperventilerer ikke og slår ikke meg selv som jeg gjorde i sommer. Men tunge tanker de kommer, for ingenting i livet er jo endret siden sommeren.

[Humle Brumle]

Tips til deprimerte som har vansker med å lage og få i seg mat. Kjøp babygrøt veldig enkelt å lage, varmt og mer fristende enn brødmat, er tilsatt vitaminer og mineraler man kanskje mangler og lett å spise. Bare tilsett vann fra vannkokeren i pulveret og rør. Jeg liker å ta på smør, kanel og sukker. Nå om dagen er det det eneste jeg makter å lage og spise utenom maten andre lager. Håper tipset kan hjelpe flere med å få i seg næring uten matlyst og motivasjon til å lage mat.

[Anonymburker]

Klarer ikke tenke på fremtiden. I mine øyne finnes det ikke en. Ting forandrer seg ikke, og jeg orker ikke være 40 og fremdeles være en taper. Det er under 4,5 år til. Jeg føler meg ikke eldre, tryggere på meg selv eller mer ansvarlig enn da jeg var tidlig i 20-åra. Jeg evner ikke å utvikle meg, virker det som. Dere tror sikkert ikke på meg siden jeg skriver bra, men jeg er dum som et brød.

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne fungere i en jobb som krever noe som helst. Jeg har aldri noen tanker, ideer og kan ikke holde en faglig samtale med noen. Jeg har ingen kunnskaper, og det er ingenting som sitter etter å ha lest stoff. Hjernen min er bare helt tom, som den alltid har vært. Best å bare koble jævelskapen av.

Det er ikke noe positivt der fremme som lokker eller frister meg til å holde det gående. Familie og barn har jeg gitt opp fordi;

1) Jeg er 35 år, og da er det ofte for sent selv for de som har alt annet på stell. For meg er det for langt frem.

2) Fordi ingen finner meg interessant. Det spiller liten rolle at jeg er slank og holder meg aktiv, når jeg er uheldig med hårtap, ser gammel ut i ansiktet og har en svært spinkel fysikk.

3) Har ikke god nok lønn, status eller utdannelse. Det sier seg selv, når man har det minst ettertraktede fagbrevet som fins. Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har heller ikke hjerne eller interesse/motivasjon til å studere videre.

4) Jeg syns det meste av sosiale sammenkomster er et ork. Hvordan skal jeg da klare partner med dens familie og den slags forpliktelser? Jeg syns små ting er et ork.

5) Jeg har angst og fobi mot mye rart, f.eks vannskrekk, bilkjøring og snakke foran mennesker. Lite forenlig med å ha partner eller barn.

Når jeg er stygg utseendemessig er det heller ikke mulig å få en partner, når man i tillegg er sosialt tilbakestående.

6) Jeg kan ikke noe om praktiske ting, som å bygge ting eller mekke på bil. Hva har jeg å lære et barn?

 

Jeg er så sliten av livet, rett og slett. Orker ikke lete etter løsningen for å få det livet jeg vil, for det vet jeg bare at ikke går. Det er for mange uoverkommelige utfordringer. Det er en sann plage å se andre mennesker ha det livet jeg ønsker, men det er tydelig at verden vil at jeg/min familie skal dø ut. Alle mine jevnaldrende jeg vet om har barn og to levende foreldre. Jeg har bare en, og ingen barn, verken jeg eller mine søsken.

I tillegg har alle mine jevnaldrende bedre jobber, utdannelser og lønninger enn meg, samt bedre utseende og hell i kjærlighet.

Alle som hadde kunnet satt seg inn i min situasjon hadde skjønt at her er det bare å si natta.

[Gjest supernova_87]

Livet føles fullstendig meningsløst ut. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter. Jeg har et trygt sted å bo. Holder på med en utdanning der jeg mest sannsynlig er sikra jobb etterpå, og har fått tilbud om ekstrajobb. Får masse matcher på Tinder. Eksen vil gifte seg med meg og få barn. Går i behandling som fungerer. Har venninner jeg møter innimellom, som sier de er glad i meg. 

Men jeg er fullstendig emosjonelt utilgjengelig og avstumpa. Familien er fucka og det er vanskelig å akseptere at livet og familien var som den var da jeg var barn. Er traumatisert herfra til helvete. Mest av alt er jeg kjedelig overfor folk jeg ikke kjenner. Føler jeg ikke greier relatere. Greier ikke bare le og ha det gøy. Alt er for seriøst. Føler meg som et romvesen daglig. Jeg greier å si frasene som skal til for at andre ler når noen legger det i fanget på meg, er sosialt kompetent. Men jeg deler ikke av meg selv, byr ikke på. For hva skal jeg si, mine erfaringer kan de ikke relatere seg til. Jeg har sorte hull på årevis i hukommelsen min. Har ikke historier som gjør meg gøy. Og de historiene jeg har passer jeg på å holde tett til brystet. Har bare historier om hvor nevrotisk jeg er. Og det er gjerne ikke så morsomt. Selv om jeg ler. 

Jeg synes også de fleste er kjedelige. De går rundt og ler, og jeg fatter ikke poenget. Men kanskje jeg bare er misunnelig. 

Kommer mest sannsynlig ikke til å greie å stå i jobb etter utdanning. Greier ikke å la noen komme nært innpå meg. Ingen tar noensinne initiativ til å finne på noe med meg. Og råtner jeg i denne leiligheten vet jeg ikke hvor lang tid det vil gå før noen savner meg. Og jeg fatter ikke hva som må til for å endre det. 

Uansett hvor frisk jeg blir fra mine psykiske lidelser, og om traumebehandling reparerer traumene effekt på kropp og sinn så endrer de ikke at jeg har et fucka nettverk. Og kan man virkelig overkomme personligheten sin? 

Men kanskje det ikke er personligheten det er noe galt med. Kanskje denne depressive grublingen bare er enda et symptom? En flukt fra det som virkelig gjør vondt. 

Vil ikke dø, men orker ikke denne "ensomheten" og frustrasjonen over å være teit. Husker ikke sist noen ringte meg, eller tok initiativ til noe med meg... faen så teit jeg er. Og så patetisk nedstemt dette innlegget er. 😅

[KatteLeif]

Anonymburker skrev (På 20.11.2021 den 23.13):

Klarer ikke tenke på fremtiden. I mine øyne finnes det ikke en. Ting forandrer seg ikke, og jeg orker ikke være 40 og fremdeles være en taper. Det er under 4,5 år til. Jeg føler meg ikke eldre, tryggere på meg selv eller mer ansvarlig enn da jeg var tidlig i 20-åra. Jeg evner ikke å utvikle meg, virker det som. Dere tror sikkert ikke på meg siden jeg skriver bra, men jeg er dum som et brød.

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne fungere i en jobb som krever noe som helst. Jeg har aldri noen tanker, ideer og kan ikke holde en faglig samtale med noen. Jeg har ingen kunnskaper, og det er ingenting som sitter etter å ha lest stoff. Hjernen min er bare helt tom, som den alltid har vært. Best å bare koble jævelskapen av.

Det er ikke noe positivt der fremme som lokker eller frister meg til å holde det gående. Familie og barn har jeg gitt opp fordi;

1) Jeg er 35 år, og da er det ofte for sent selv for de som har alt annet på stell. For meg er det for langt frem.

2) Fordi ingen finner meg interessant. Det spiller liten rolle at jeg er slank og holder meg aktiv, når jeg er uheldig med hårtap, ser gammel ut i ansiktet og har en svært spinkel fysikk.

3) Har ikke god nok lønn, status eller utdannelse. Det sier seg selv, når man har det minst ettertraktede fagbrevet som fins. Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har heller ikke hjerne eller interesse/motivasjon til å studere videre.

4) Jeg syns det meste av sosiale sammenkomster er et ork. Hvordan skal jeg da klare partner med dens familie og den slags forpliktelser? Jeg syns små ting er et ork.

5) Jeg har angst og fobi mot mye rart, f.eks vannskrekk, bilkjøring og snakke foran mennesker. Lite forenlig med å ha partner eller barn.

Når jeg er stygg utseendemessig er det heller ikke mulig å få en partner, når man i tillegg er sosialt tilbakestående.

6) Jeg kan ikke noe om praktiske ting, som å bygge ting eller mekke på bil. Hva har jeg å lære et barn?

 

Jeg er så sliten av livet, rett og slett. Orker ikke lete etter løsningen for å få det livet jeg vil, for det vet jeg bare at ikke går. Det er for mange uoverkommelige utfordringer. Det er en sann plage å se andre mennesker ha det livet jeg ønsker, men det er tydelig at verden vil at jeg/min familie skal dø ut. Alle mine jevnaldrende jeg vet om har barn og to levende foreldre. Jeg har bare en, og ingen barn, verken jeg eller mine søsken.

I tillegg har alle mine jevnaldrende bedre jobber, utdannelser og lønninger enn meg, samt bedre utseende og hell i kjærlighet.

Alle som hadde kunnet satt seg inn i min situasjon hadde skjønt at her er det bare å si natta.

Kjenner meg veldig igjen i hva du skriver her. Er selv en mann på 34 år nå som har vært deprimert i over 7 år nå. Kan oppriktig ikke huske siste gang jeg faktisk lo "fra magen" og glede er en følelse som er noe jeg er usikker på om jeg hadde kjent igjen om jeg faktisk hadde opplevd den igjen.

Veldig kjipt å lese det du skriver, og jeg ønsker deg lykke til fremover. Jeg er selv deprimert, så vet ikke om innspillene mine er de beste, men tenker det kan være greit å prate om du er interessert i det.

Det å være deprimert er ikke noe jeg unner noen. Det å skjule det for andre som ikke har opplevd det er også utrolig tærende over tid. Tror det er veldig vanskelig å sette seg inn i for de som ikke har opplevd det. 

Tror uansett depresjon har en veldig lik grunnfølelse for folk som opplever det. Det kan virke som at en er et unikt tilfelle pga alt som har skjedd og ikke skjedd opp til et visst punkt, men jeg vil tro at uansett grunnen til den, så er den ganske lik for folk med depresjon. Sier ikke dette for å bagatellisere tilstanden, men heller at om noen kommer seg ut av det, så er det større håp for oss andre som lider av det. 

Ser på måten du skriver at du er veldig nedlatende ovenfor deg selv. Selv om gamle vaner er vonde og vende, så vil jeg absolutt anbefale deg å prøve å tenke mer positivt om deg selv. Får også inntrykket av at om du hadde hatt X, Y, Z i livet ditt, så tror du at det ville vært bra. Dette er jeg ganske sikker på tankegangen hadde sørget for at ikke hadde skjedd. Har selv lang erfaring med å tenke at ting løser seg om jeg når mine mål osv, men det hadde egentlig motsatt effekt. Ble bare mer stresset ettersom det var mer å vedlikeholde. 

At du ikke har noen tiltro til psykologen heller kan også være at du har forutbestemt grunnene for at du føler deg slik, og om ikke psykologen er enig i dine teorier, så er han/hun ubrukelig. Viktig å være åpen for andre teorier enn sine egne, som somregel er veldig mørke. Det finnes for all del dårlige psykologer også, men vil anbefale å prøve igjen og også være helt åpen når du er der.

Er ikke fan av å sende selvhjelp videoer, ser på dem som en slags form for rømming de også. Sender uansett en som jeg syns har vært til hjelp. Det går mer på hvordan du tenker om deg selv, lytte til følelser osv. Følelser og tanker er koblet sammen, men rekkefølgen har mye å si. Om du føler deg dritt fordi du tenker at alt er dritt, så vil du føle deg dritt. Om du virkelig kjenner etter på følelsene du har uten å dømme dem, så er det kanskje en annen årsak til du har dem og du kan mer konstruktivt jobbe med dem.

Link til spilleliste:

https://www.youtube.com/watch?v=vXAr5dh23zU&list=PLiUrrIiqidTWje-Oc4uA6LZZO8vSaHaDL&ab_channel=TherapyinaNutshell

 

[Elysion]

Jeg er lei meg, skamfull og flau over å skrive dette - og jeg har ikke engang fortalt det til mine nærmeste venner, så tenker at det er bedre å bare si det her. Må få det ut. 

Har latt leiligheten forfalle - igjen. Det er rot overalt, og i morgen kommer mamma hit for å hjelpe meg ta et "skippertak" som hun kaller det. Jeg fungerer på jobb, men er helt utslitt når jeg kommer hjem. Jeg tror det koster meg så mye å fungere på jobb, at når jeg kommer hjem, så klarer jeg kun å spise og sove. Jeg trives jo ikke med å ha det sånn som jeg har det nå, men jeg klarer ikke å opparbeide meg en rutine på å ha det ryddig rundt meg. Det er så flaut, for av og til så spør venninner om de kan komme innom, og jeg må finne unnskyldninger hver eneste gang. 

Av og til kjøper jeg ting som jeg vet at jeg ikke får bruk for. Pyntegjenstander og duftlys, for eksempel. Liker å tenke at jeg skal klare å få orden på rotet, slik at jeg for eksempel kan pynte det jævla kjøkkenbordet. Nå er det kun tomme brusbokser som er dekorasjonen. Jeg er 26 år, jeg burde klare å få orden på livet mitt nå - men jeg tar en råsjans og tipper at leiligheten min for øyeblikket er en perfekt illustrasjon på hvordan jeg har det i hodet. Rot. Ikke system - bare det komplette kaos. 

Har heldigvis fri i dag, så jeg må bare prøve å rydde så mye som mulig før i morgen. Selv om jeg vet at moren min er klar over at jeg ikke har det ryddig (hennes standard er ekstremt høy), så klarer jeg ikke å se skuffelsen i øynene hennes nok en gang. Hun ble så stolt da jeg fikk leie denne leiligheten, og jeg ønsker ikke at hun skal se at jeg ikke klarer ta vare på det sånn som hun - og egentlig jeg også - ønsker. 

Blir mye ryddig og tårer i dag, merker jeg. Er takknemlig for at denne tråden var her, det var bra å få satt ord på det.

Styrkeklemmer til absolutt alle i denne tråden, og forumet generelt. ❤️ 

[KatteLeif]

Rainstorm skrev (13 timer siden):

Livet føles fullstendig meningsløst ut. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter. Jeg har et trygt sted å bo. Holder på med en utdanning der jeg mest sannsynlig er sikra jobb etterpå, og har fått tilbud om ekstrajobb. Får masse matcher på Tinder. Eksen vil gifte seg med meg og få barn. Går i behandling som fungerer. Har venninner jeg møter innimellom, som sier de er glad i meg. 

Men jeg er fullstendig emosjonelt utilgjengelig og avstumpa. Familien er fucka og det er vanskelig å akseptere at livet og familien var som den var da jeg var barn. Er traumatisert herfra til helvete. Mest av alt er jeg kjedelig overfor folk jeg ikke kjenner. Føler jeg ikke greier relatere. Greier ikke bare le og ha det gøy. Alt er for seriøst. Føler meg som et romvesen daglig. Jeg greier å si frasene som skal til for at andre ler når noen legger det i fanget på meg, er sosialt kompetent. Men jeg deler ikke av meg selv, byr ikke på. For hva skal jeg si, mine erfaringer kan de ikke relatere seg til. Jeg har sorte hull på årevis i hukommelsen min. Har ikke historier som gjør meg gøy. Og de historiene jeg har passer jeg på å holde tett til brystet. Har bare historier om hvor nevrotisk jeg er. Og det er gjerne ikke så morsomt. Selv om jeg ler. 

Jeg synes også de fleste er kjedelige. De går rundt og ler, og jeg fatter ikke poenget. Men kanskje jeg bare er misunnelig. 

Kommer mest sannsynlig ikke til å greie å stå i jobb etter utdanning. Greier ikke å la noen komme nært innpå meg. Ingen tar noensinne initiativ til å finne på noe med meg. Og råtner jeg i denne leiligheten vet jeg ikke hvor lang tid det vil gå før noen savner meg. Og jeg fatter ikke hva som må til for å endre det. 

Uansett hvor frisk jeg blir fra mine psykiske lidelser, og om traumebehandling reparerer traumene effekt på kropp og sinn så endrer de ikke at jeg har et fucka nettverk. Og kan man virkelig overkomme personligheten sin? 

Men kanskje det ikke er personligheten det er noe galt med. Kanskje denne depressive grublingen bare er enda et symptom? En flukt fra det som virkelig gjør vondt. 

Vil ikke dø, men orker ikke denne "ensomheten" og frustrasjonen over å være teit. Husker ikke sist noen ringte meg, eller tok initiativ til noe med meg... faen så teit jeg er. Og så patetisk nedstemt dette innlegget er. 😅

Hei,

Selv deprimert, men er interessert i å diskutere om du er. Kan si jeg føler meg lettere nå for tiden enn hva jeg har gjort på mange år.

Grubling, substanser, underholdning er alle metoder på flykt. Vet ikke hvordan tankemønsteret ditt vanligvis er, men anbefaler å prøve å bare godta følelsene som kommer. Det er ikke så viktig hvorfor de følelsene er der og hva som ledet til dem, er mer viktig å bare akseptere dem. Prøv å ro ned hodet og bare kjenn etter istedenfor å jage dem bort ved å overanalysere og lignende. Grubling vil i mine øyne bare distansiere deg mer mot nettopp deg selv.

Du har et ideal om deg selv i tankene som du krever at kroppen skal følge med på. At du skal oppføre deg slik og slik i planlagte situasjoner, men så fordømmer du deg selv når kroppen ikke spiller på lag. Å få kroppen og hjernen helt på lag er nok en lang kamp, men vil tro det går bedre om du tillater kroppen å føle det den føler, og heller oppmuntre og fokusere på ting som gikk bra, ikke til skyhøye forventninger. Tror at mye av depresjon har som røtter til at en er ufornøyd med hvordan en oppførte seg iforhold til hvordan en burde oppføre seg. Tankene får mer kraft etterhvert, og det er lettere å ruse seg for da kan en faktisk skru av mye av faresignalene som kommer fra kroppen.

Det at nettverket ditt er ødelagt er nok litt vanskelig her og nå. Tror uansett om du selv får styring, så kommer du til å se en utvei (Enten det er å finne et nytt nettverk, eller å "forme" nettverket litt mer etter ditt behov). Tror uansett bare bytte nettverk så gir du for mye makt til eksterne tilfeldigheter. De problemene du har i dette nettverket vil trolig bli overført til det nye. Lær deg selv å kjenne skikkelig før du gjør drastiske valg. Det kan hende at et bytte hadde hjulpet, men da var det igjen det eksterne som skapte det, ikke deg selv.

 

 

[Gjest supernova_87]

KatteLeif skrev (7 minutter siden):

Hei,

Selv deprimert, men er interessert i å diskutere om du er. Kan si jeg føler meg lettere nå for tiden enn hva jeg har gjort på mange år.

Grubling, substanser, underholdning er alle metoder på flykt. Vet ikke hvordan tankemønsteret ditt vanligvis er, men anbefaler å prøve å bare godta følelsene som kommer. Det er ikke så viktig hvorfor de følelsene er der og hva som ledet til dem, er mer viktig å bare akseptere dem. Prøv å ro ned hodet og bare kjenn etter istedenfor å jage dem bort ved å overanalysere og lignende. Grubling vil i mine øyne bare distansiere deg mer mot nettopp deg selv.

Du har et ideal om deg selv i tankene som du krever at kroppen skal følge med på. At du skal oppføre deg slik og slik i planlagte situasjoner, men så fordømmer du deg selv når kroppen ikke spiller på lag. Å få kroppen og hjernen helt på lag er nok en lang kamp, men vil tro det går bedre om du tillater kroppen å føle det den føler, og heller oppmuntre og fokusere på ting som gikk bra, ikke til skyhøye forventninger. Tror at mye av depresjon har som røtter til at en er ufornøyd med hvordan en oppførte seg iforhold til hvordan en burde oppføre seg. Tankene får mer kraft etterhvert, og det er lettere å ruse seg for da kan en faktisk skru av mye av faresignalene som kommer fra kroppen.

Det at nettverket ditt er ødelagt er nok litt vanskelig her og nå. Tror uansett om du selv får styring, så kommer du til å se en utvei (Enten det er å finne et nytt nettverk, eller å "forme" nettverket litt mer etter ditt behov). Tror uansett bare bytte nettverk så gir du for mye makt til eksterne tilfeldigheter. De problemene du har i dette nettverket vil trolig bli overført til det nye. Lær deg selv å kjenne skikkelig før du gjør drastiske valg. Det kan hende at et bytte hadde hjulpet, men da var det igjen det eksterne som skapte det, ikke deg selv.

❤ Takk for svaret. Setter pris på at du tok deg tid, det føltes godt å bli sett. 

Jeg er helt enig med deg i at grubling, substanser og underholdning er flukt. Jeg flykter mye fra meg selv. Greier ikke komme i kontakt. Bare gråte, bare være trist. Tror det hadde hjulpet. Øver på å gi slipp på grublingen, bare være. Du har helt rett i at det nok er det som må til. Akseptere ensomheten, føle den, gråte litt, det er mye bedre enn å gruble 12 timer over det og føle seg nedstemt og tom. 

Dette med at jeg har et for høyt ideal, det er et godt poeng. Jeg greier ikke å fange meg selv i det alltid. Jeg har levd et svært tungt liv og nå forventer jeg at jeg plutselig skal mestre det samme som mine medstudenter som ikke har de traumene og den familien jeg har. Det gir jo ikke mening. Jeg lyver mye. Holder sannheten om meg inni meg. Lar ingen få se eller høre hvem jeg egentlig er. Var litt godt å bare skrive så ærlig over her, med brukernavn. Til og med det, her ingen vet noe om hvem jeg er, er vanskelig. Jeg er vant med å skjule meg. Ikke rart jeg er ensom da. 

Siste avsnittet ditt vet jeg ikke om jeg forstod, du mener at "nissen blir med på lasset" på en måte? 

Igjen: takk for svar. Håper du får en allright tirsdag!

[Vera]

Rainstorm skrev (10 minutter siden):

❤ Takk for svaret. Setter pris på at du tok deg tid, det føltes godt å bli sett. 

Jeg er helt enig med deg i at grubling, substanser og underholdning er flukt. Jeg flykter mye fra meg selv. Greier ikke komme i kontakt. Bare gråte, bare være trist. Tror det hadde hjulpet. Øver på å gi slipp på grublingen, bare være. Du har helt rett i at det nok er det som må til. Akseptere ensomheten, føle den, gråte litt, det er mye bedre enn å gruble 12 timer over det og føle seg nedstemt og tom. 

Dette med at jeg har et for høyt ideal, det er et godt poeng. Jeg greier ikke å fange meg selv i det alltid. Jeg har levd et svært tungt liv og nå forventer jeg at jeg plutselig skal mestre det samme som mine medstudenter som ikke har de traumene og den familien jeg har. Det gir jo ikke mening. Jeg lyver mye. Holder sannheten om meg inni meg. Lar ingen få se eller høre hvem jeg egentlig er. Var litt godt å bare skrive så ærlig over her, med brukernavn. Til og med det, her ingen vet noe om hvem jeg er, er vanskelig. Jeg er vant med å skjule meg. Ikke rart jeg er ensom da. 

Siste avsnittet ditt vet jeg ikke om jeg forstod, du mener at "nissen blir med på lasset" på en måte? 

Igjen: takk for svar. Håper du får en allright tirsdag!

Dette høres sikkert teit ut..men har du en fluktrute? Jeg har faste ting jeg må gjøre når jeg får den «uvirkelighetsfølelsen» - hvor ingen følelser finnes. Alt er flatt, ingenting betyr noe. Da tvinger jeg hodet til å reagere ved å putte på meg øreklokker med hinsides høy musikk som treffer sjela, samtidig som jeg gjør en aktivitet som får opp pulsen..etter en stund begynner jeg å kjenne litt følelser, før det plutselig blir en storm av følelser. Da kommer jeg ut av vakuumet.. 

Ellers, om formen er der at jeg klarer å konsentrere meg om setninger - setter jeg meg foran vifteovnen (jeg fryser noe helt intenst på vonde dager) og leser, eller ser på TikTok av alle ting. Helt banalt, men det funker for meg, fordi det gir en pause, og flytter fokus. 
 

Og du Rainstorm? I det virkelige liv tror jeg du hadde vært den kjæreste vennen jeg hadde..du hadde irritert vettet av meg, samtidig som jeg hadde levd for alle stundene vi hadde filosofert om verdens fortreffelighet og begredelighet sammen. 
Jeg skjønner at du føler deg ensom, og at dette bidrar til at ting blir vanskeligere ..men som du sier selv; du holder kortene tett mot brystet - det er vanskelig å skape en relasjon til folk som ikke slipper deg nærmere enn «fint vær i dag». 
Du ER nok. Alle tankene og refleksjonene dine er gull verdt for de rette menneskene. Det finnes plenty av folk som er drittleie det vanlige pjattet om været og matpriser..du må bare gi deg selv lov til å være deg. Og jobbe med selvsikkerheten til å være deg. Det er provoserende å lese (det er provoserende å skrive det også) - fordi det høres så enkelt ut..men jeg er der selv, at jeg ikke tør å dele, men flyver rundt som en klovn og kommer med morsomheter i øst og vest - når jeg egentlig vil rope «Stopp denne karusellen, jeg vil av». 

[KatteLeif]

Rainstorm skrev (1 time siden):

❤ Takk for svaret. Setter pris på at du tok deg tid, det føltes godt å bli sett. 

Jeg er helt enig med deg i at grubling, substanser og underholdning er flukt. Jeg flykter mye fra meg selv. Greier ikke komme i kontakt. Bare gråte, bare være trist. Tror det hadde hjulpet. Øver på å gi slipp på grublingen, bare være. Du har helt rett i at det nok er det som må til. Akseptere ensomheten, føle den, gråte litt, det er mye bedre enn å gruble 12 timer over det og føle seg nedstemt og tom. 

Dette med at jeg har et for høyt ideal, det er et godt poeng. Jeg greier ikke å fange meg selv i det alltid. Jeg har levd et svært tungt liv og nå forventer jeg at jeg plutselig skal mestre det samme som mine medstudenter som ikke har de traumene og den familien jeg har. Det gir jo ikke mening. Jeg lyver mye. Holder sannheten om meg inni meg. Lar ingen få se eller høre hvem jeg egentlig er. Var litt godt å bare skrive så ærlig over her, med brukernavn. Til og med det, her ingen vet noe om hvem jeg er, er vanskelig. Jeg er vant med å skjule meg. Ikke rart jeg er ensom da. 

Siste avsnittet ditt vet jeg ikke om jeg forstod, du mener at "nissen blir med på lasset" på en måte? 

Igjen: takk for svar. Håper du får en allright tirsdag!

Hehe, var en fin måte å skrive det på ja 😉

Forstår godt hva du du mener. Å mestre det de andre gjør når du bærer på slike laster må være utrolig tungt. Tror følelser spiller inn en del her også. Det de andre gjør basert på nysgjerrighet og glede, gjør vi mer basert på frykt. At vi ikke er gode nok om vi ikke klarer å holde følge, og det er jo veldig utmattende. Tror også at det også er en lett måte å distrahere oss selv på og henge problemene opp en "knagg". At vi føler oss slik vi gjør ettersom vi sliter med å holde følge. Leder veldig ofte til selvforakt og også fremmedgjøring ovenfor andre. 

Dette i tillegg til å bære på en maske gjør alt til å virke veldig håpløst. Tror at det vil hjelpe på å faktisk erkjenne følelsene dine ovenfor deg selv istedenfor å finne "knagger" som forklarer årsakene til at du føler hva du føler. Mange følelser er klart ubehagelige, men å møte dem med nysgjerrighet istedenfor å rømme fra dem vil jeg tro hjelper. Skriver mye "tror" ettersom jeg selv lider enda, men har følt meg litt lettere etter jeg begynte å "roe" ned hodet og lytte mer. 

Kan uansett si at du absolutt ikke er alene. Depresjon har en fæl egenskap til å få en til å føle seg helt alene. Det er tross alt ingen som har levd det livet du har, og de kan dermed umulig forstå hvordan det føles. Selv om veien til depresjonen er unik for hver enkelt, så er jeg rimelig sikker på at selve følelsen (Eller mangelen på følelser) er veldig lik. Det er mange som har kommet ut av det også, noe som gir meg håp om at vi også klarer det 🙂

Skriver litt om meg selv under også ettersom du kanskje kjenner deg igjen i det + jeg vil ikke hijacke innlegget ditt 😄

Gikk gjennom en svært traumatisk opplevelse for 7 år siden, og har selv skjult hva jeg føler til enhver pris. Jeg bagatelliserte hva jeg følte og sa at det gikk bra. Hver gang noen prøvde å nevne noe om hendelsen, så avsporet jeg og nærmest "vitset" det bort. Etterhvert så merket jeg at de jeg faktisk vær nærmest til, var de som var vanskeligst å forholde seg til. De klarte på en måte å "gjennomskue" meg, og det fikk meg til å grue meg til å møte dem igjen. Var mye lettere å prate med folk jeg ikke kjente ettersom de var lettere å lure. Fordømte også følelsene jeg hadde: Hvorfor kan jeg ikke bare slappe av? Hvorfor kan jeg ikke kjenne glede? Hva er det som feiler meg?

Etter en god dose med selvforrakt, så tenkte jeg at jeg måtte bare gjøre X for at det skulle bli bedre. Så jeg sto på og jobbet hardt for å oppnå det. Hver gang jeg oppnådde mine mål, så kjente jeg ingenting, noe som ledet til forvirrelse og mer selvforrakt (Ble en ond sirkel av dette). Egentlig så ble det verre med tiden, for det ble mye mer vedlikehold å opprettholde hva jeg hadde oppnådd enn hva det var før. Så til slutt ble strikken strukket for langt, og jeg har nå vært sykemeldt i 6 uker. 

Tok meg ca 3-4 uker for å faktisk klare å roe ned hodet og få bort mye av stresset. I det siste har jeg klart å slutte å overgruble og faktisk prøve å lytte etter til kroppens signal. Det er ikke lett etter en så lang tid med å ikke gjøre det, men føler at jeg faktisk klarer å mestre det litt mer dag for dag. Anser ikke heller dette som en "AHA"-kur, men tenker uansett det kan være lurt å lære å lytte til seg selv.

Håper at du får en avslappende og behagelig dag selv! Masse lykke til fremover 🙂

 

[Eneri]

Anonymburker skrev (På 20.11.2021 den 23.13):

Klarer ikke tenke på fremtiden. I mine øyne finnes det ikke en. Ting forandrer seg ikke, og jeg orker ikke være 40 og fremdeles være en taper. Det er under 4,5 år til. Jeg føler meg ikke eldre, tryggere på meg selv eller mer ansvarlig enn da jeg var tidlig i 20-åra. Jeg evner ikke å utvikle meg, virker det som. Dere tror sikkert ikke på meg siden jeg skriver bra, men jeg er dum som et brød.

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne fungere i en jobb som krever noe som helst. Jeg har aldri noen tanker, ideer og kan ikke holde en faglig samtale med noen. Jeg har ingen kunnskaper, og det er ingenting som sitter etter å ha lest stoff. Hjernen min er bare helt tom, som den alltid har vært. Best å bare koble jævelskapen av.

Det er ikke noe positivt der fremme som lokker eller frister meg til å holde det gående. Familie og barn har jeg gitt opp fordi;

1) Jeg er 35 år, og da er det ofte for sent selv for de som har alt annet på stell. For meg er det for langt frem.

2) Fordi ingen finner meg interessant. Det spiller liten rolle at jeg er slank og holder meg aktiv, når jeg er uheldig med hårtap, ser gammel ut i ansiktet og har en svært spinkel fysikk.

3) Har ikke god nok lønn, status eller utdannelse. Det sier seg selv, når man har det minst ettertraktede fagbrevet som fins. Barne- og ungdomsarbeider. Jeg har heller ikke hjerne eller interesse/motivasjon til å studere videre.

4) Jeg syns det meste av sosiale sammenkomster er et ork. Hvordan skal jeg da klare partner med dens familie og den slags forpliktelser? Jeg syns små ting er et ork.

5) Jeg har angst og fobi mot mye rart, f.eks vannskrekk, bilkjøring og snakke foran mennesker. Lite forenlig med å ha partner eller barn.

Når jeg er stygg utseendemessig er det heller ikke mulig å få en partner, når man i tillegg er sosialt tilbakestående.

6) Jeg kan ikke noe om praktiske ting, som å bygge ting eller mekke på bil. Hva har jeg å lære et barn?

 

Jeg er så sliten av livet, rett og slett. Orker ikke lete etter løsningen for å få det livet jeg vil, for det vet jeg bare at ikke går. Det er for mange uoverkommelige utfordringer. Det er en sann plage å se andre mennesker ha det livet jeg ønsker, men det er tydelig at verden vil at jeg/min familie skal dø ut. Alle mine jevnaldrende jeg vet om har barn og to levende foreldre. Jeg har bare en, og ingen barn, verken jeg eller mine søsken.

I tillegg har alle mine jevnaldrende bedre jobber, utdannelser og lønninger enn meg, samt bedre utseende og hell i kjærlighet.

Alle som hadde kunnet satt seg inn i min situasjon hadde skjønt at her er det bare å si natta.

Jeg har ingen egenerfaring med depresjon, men her syns jeg du er utrolig kritisk til deg selv og din verdi! Fagarbeidere trengs, og ditt fagbrev er ikke unyttig eller uverdig. Jeg antar også ut fra det du skriver at du er mann. Og det er etter mitt syn EKSTRA viktig med menn i stillinger i barnehage og skole/SFO. Mange barn bor bare med mor/har lite samvær med far, og da blir den kontakten de kan få med deg i løpet av dagen sin ekstra viktig ❤️

[Daryl Dixon]

Rainstorm skrev (23 timer siden):

Livet føles fullstendig meningsløst ut. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter. Jeg har et trygt sted å bo. Holder på med en utdanning der jeg mest sannsynlig er sikra jobb etterpå, og har fått tilbud om ekstrajobb. Får masse matcher på Tinder. Eksen vil gifte seg med meg og få barn. Går i behandling som fungerer. Har venninner jeg møter innimellom, som sier de er glad i meg. 

Men jeg er fullstendig emosjonelt utilgjengelig og avstumpa. Familien er fucka og det er vanskelig å akseptere at livet og familien var som den var da jeg var barn. Er traumatisert herfra til helvete. Mest av alt er jeg kjedelig overfor folk jeg ikke kjenner. Føler jeg ikke greier relatere. Greier ikke bare le og ha det gøy. Alt er for seriøst. Føler meg som et romvesen daglig. Jeg greier å si frasene som skal til for at andre ler når noen legger det i fanget på meg, er sosialt kompetent. Men jeg deler ikke av meg selv, byr ikke på. For hva skal jeg si, mine erfaringer kan de ikke relatere seg til. Jeg har sorte hull på årevis i hukommelsen min. Har ikke historier som gjør meg gøy. Og de historiene jeg har passer jeg på å holde tett til brystet. Har bare historier om hvor nevrotisk jeg er. Og det er gjerne ikke så morsomt. Selv om jeg ler. 

Jeg synes også de fleste er kjedelige. De går rundt og ler, og jeg fatter ikke poenget. Men kanskje jeg bare er misunnelig. 

Kommer mest sannsynlig ikke til å greie å stå i jobb etter utdanning. Greier ikke å la noen komme nært innpå meg. Ingen tar noensinne initiativ til å finne på noe med meg. Og råtner jeg i denne leiligheten vet jeg ikke hvor lang tid det vil gå før noen savner meg. Og jeg fatter ikke hva som må til for å endre det. 

Uansett hvor frisk jeg blir fra mine psykiske lidelser, og om traumebehandling reparerer traumene effekt på kropp og sinn så endrer de ikke at jeg har et fucka nettverk. Og kan man virkelig overkomme personligheten sin? 

Men kanskje det ikke er personligheten det er noe galt med. Kanskje denne depressive grublingen bare er enda et symptom? En flukt fra det som virkelig gjør vondt. 

Vil ikke dø, men orker ikke denne "ensomheten" og frustrasjonen over å være teit. Husker ikke sist noen ringte meg, eller tok initiativ til noe med meg... faen så teit jeg er. Og så patetisk nedstemt dette innlegget er. 😅

Kjenner meg igjen i mye du skriver. Og kunne skrevet et like nedstemt innlegg selv. Men en ting, teit er du ikke!! Langt i fra. 🌹

[Elysion]

Wednesday Addams skrev (12 timer siden):

Jeg er lei meg, skamfull og flau over å skrive dette - og jeg har ikke engang fortalt det til mine nærmeste venner, så tenker at det er bedre å bare si det her. Må få det ut. 

Har latt leiligheten forfalle - igjen. Det er rot overalt, og i morgen kommer mamma hit for å hjelpe meg ta et "skippertak" som hun kaller det. Jeg fungerer på jobb, men er helt utslitt når jeg kommer hjem. Jeg tror det koster meg så mye å fungere på jobb, at når jeg kommer hjem, så klarer jeg kun å spise og sove. Jeg trives jo ikke med å ha det sånn som jeg har det nå, men jeg klarer ikke å opparbeide meg en rutine på å ha det ryddig rundt meg. Det er så flaut, for av og til så spør venninner om de kan komme innom, og jeg må finne unnskyldninger hver eneste gang. 

Av og til kjøper jeg ting som jeg vet at jeg ikke får bruk for. Pyntegjenstander og duftlys, for eksempel. Liker å tenke at jeg skal klare å få orden på rotet, slik at jeg for eksempel kan pynte det jævla kjøkkenbordet. Nå er det kun tomme brusbokser som er dekorasjonen. Jeg er 26 år, jeg burde klare å få orden på livet mitt nå - men jeg tar en råsjans og tipper at leiligheten min for øyeblikket er en perfekt illustrasjon på hvordan jeg har det i hodet. Rot. Ikke system - bare det komplette kaos. 

Har heldigvis fri i dag, så jeg må bare prøve å rydde så mye som mulig før i morgen. Selv om jeg vet at moren min er klar over at jeg ikke har det ryddig (hennes standard er ekstremt høy), så klarer jeg ikke å se skuffelsen i øynene hennes nok en gang. Hun ble så stolt da jeg fikk leie denne leiligheten, og jeg ønsker ikke at hun skal se at jeg ikke klarer ta vare på det sånn som hun - og egentlig jeg også - ønsker. 

Blir mye ryddig og tårer i dag, merker jeg. Er takknemlig for at denne tråden var her, det var bra å få satt ord på det.

Styrkeklemmer til absolutt alle i denne tråden, og forumet generelt. ❤️ 

Leiligheten er ryddet, og det blir så bra å få på plass siste finish i morgen. Håper jeg klarer å holde det bra denne gangen - det hadde vært så fint. Iallfall veldig fornøyd med dagens innsats, en liten mestring i en ellers krevende hverdag som jeg ikke mestrer så mye i. Små seire er så viktig. ♡

[AnonymBruker]

Huff, leiligheten min ser også bomba ut. Kan ikke huske sist det ble vasket, ryddet eller tørket støv her, og jeg klarer ikke å komme igang heller. Har ikke råd til å hyre inn noen til å hjelpe meg heller på minstetrygd. Vet ikke om jeg har råd til strømregningen heller så har skrudd av mest mulig og ligger under dyna med varmeflasker.

 Jeg ser ingen mening med livet og har så lite energi, vil bare ligge i sengen hele mesteparten av dagen..

Anonymkode: 809e5...4f2

[AnonymBruker]

On 11/22/2021 at 11:44 PM, Rainstorm said:

Livet føles fullstendig meningsløst ut. Skjønner ikke hvorfor jeg fortsetter. Jeg har et trygt sted å bo. Holder på med en utdanning der jeg mest sannsynlig er sikra jobb etterpå, og har fått tilbud om ekstrajobb. Får masse matcher på Tinder. Eksen vil gifte seg med meg og få barn. Går i behandling som fungerer. Har venninner jeg møter innimellom, som sier de er glad i meg. 

Men jeg er fullstendig emosjonelt utilgjengelig og avstumpa. Familien er fucka og det er vanskelig å akseptere at livet og familien var som den var da jeg var barn. Er traumatisert herfra til helvete. Mest av alt er jeg kjedelig overfor folk jeg ikke kjenner. Føler jeg ikke greier relatere. Greier ikke bare le og ha det gøy. Alt er for seriøst. Føler meg som et romvesen daglig. Jeg greier å si frasene som skal til for at andre ler når noen legger det i fanget på meg, er sosialt kompetent. Men jeg deler ikke av meg selv, byr ikke på. For hva skal jeg si, mine erfaringer kan de ikke relatere seg til. Jeg har sorte hull på årevis i hukommelsen min. Har ikke historier som gjør meg gøy. Og de historiene jeg har passer jeg på å holde tett til brystet. Har bare historier om hvor nevrotisk jeg er. Og det er gjerne ikke så morsomt. Selv om jeg ler. 

Jeg synes også de fleste er kjedelige. De går rundt og ler, og jeg fatter ikke poenget. Men kanskje jeg bare er misunnelig. 

Kommer mest sannsynlig ikke til å greie å stå i jobb etter utdanning. Greier ikke å la noen komme nært innpå meg. Ingen tar noensinne initiativ til å finne på noe med meg. Og råtner jeg i denne leiligheten vet jeg ikke hvor lang tid det vil gå før noen savner meg. Og jeg fatter ikke hva som må til for å endre det. 

Uansett hvor frisk jeg blir fra mine psykiske lidelser, og om traumebehandling reparerer traumene effekt på kropp og sinn så endrer de ikke at jeg har et fucka nettverk. Og kan man virkelig overkomme personligheten sin? 

Men kanskje det ikke er personligheten det er noe galt med. Kanskje denne depressive grublingen bare er enda et symptom? En flukt fra det som virkelig gjør vondt. 

Vil ikke dø, men orker ikke denne "ensomheten" og frustrasjonen over å være teit. Husker ikke sist noen ringte meg, eller tok initiativ til noe med meg... faen så teit jeg er. Og så patetisk nedstemt dette innlegget er. 😅

Jeg lusker i denne tråden av og til fordi jeg brukte den hyppig før, nå er jeg innom av og til for tryggheten om at jeg ikke er alene om ting. Jeg kjenner meg også igjen i mye av det du skriver i posten. Jeg pleier nesten aldri å skrive her, men vil bare benytte anledningen til å si at husker deg fra en tråd jeg lagde for 3-4 år siden. På den tiden satt jeg fast i et dårlig forhold og du hjalp med mange gode råd. Han jeg var i forhold med drev med heftig gaslighting og derfor trodde jeg at mitt perspektiv, følelser og tanker var feil. Du hjalp meg innse at det ikke var tilfelle og at jeg fortjener bedre. Senere fant han også mitt innlegg og reagerte sterkt på dine kommentarer, jeg tror han ble litt satt på plass, men det er en annen historie 😅 Desverre satt jeg så fast i forholdet at jeg ikke kom meg ut før to år senere, men det var mye på grunn av det du svarte på posten min - jeg tok det med meg videre. Et halvt år etter jeg gikk ut av forholdet så fant jeg en helt fantastisk person som jeg har det helt utrolig bra med. Som var alt jeg kunne ønske meg. Jeg sliter enda, blant annet med tanker om at jeg ikke fortjener han, men han gjør hverdagen min mye lettere. 

 Jeg har lest mange fine svar fra deg, du virker som en utrolig god person. Jeg synes du virker sterk, og jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du kan være like snill med deg selv som du er med andre ❤️

Anonymkode: 3a1f9...05e

[Humle Brumle]

Noen som ha opplevd at antidepressiva plutselig slutter å fungere? Er det normalt?