Hvordan få mannen mer engasjert?

[Hactar]

9 minutter siden, Trolltunge skrev:

Huff, jeg fikk helt vondt da jeg leste dette, for det traff meg midt i magen. Jeg har en tendens til å tenke at det bare er ting, og ting kan erstattes... det er ikke verdt å skape konflikt angående det. Og ja jeg ble såret av at han ikke spurte, fordi han dermed valset respektløst over meg, men lot det likevel ligge, fordi det kun er ting. Men hvordan kan han respektere meg når jeg ikke setter meg i respekt? Jeg skaper ris til egen bakende, for når han slipper unna med slikt vil han valse videre over meg. Det lønner seg jo! 

Det fine med at du skriver her, er at du kan få andres reaksjon på det som nå skjer. Du virker å være veldig åpen for å se ting utenfra, og nyttiggjøre deg det du føler er relevant for din situasjon. Det er en balanse mellom å sette grenser og å legge til rette for god stemning og godt samarbeid, og hans oppførsel gjennom alle disse årene har gjort det veldig vanskelig for deg å se hva som er rimelig og ikke.

Du hjelper ham, og håper kanskje at det skal gjøre ham vennligere innstilt til å samarbeide om barna. Jeg tror dessverre ikke det stemmer. Han ser ikke at du gjør ham mange tjenester, han tar det som sin soleklare rett å ha deg til å ordne opp. Og når du protesterer på at han stjeler fra deg, går han rett i strupen på deg og anklager deg for å skulle servere brennevin til andre menn. Som om han har noe med hvem du serverer brennevin til nå når dere går fra hverandre.

Jeg øsnker deg virkelig alt godt i denne prosessen. Jeg tror også at med tid og avstand vil det bli lettere å se klart hva som er uholdbar oppførsel og hva som er greit å finne seg i for samarbeidets del. Du gjør en kjempejobb.

[regine]

3 timer siden, Trolltunge skrev:

Ja nå er det kroken på døren! Sist vi gikk fra hverandre slet jeg langt mer med at jeg var usikker på om jeg virkelig hadde forsøkt alt, og jeg var fremdeles så følelsesmessig engasjert i ham at jeg var tilgjengelig for å lytte til anger og løfter. Nå er jeg fremdeles glad i ham, men jeg har erfart at hans anger og løfter ikke betyr noe, så jeg går ikke i den fellen en gang til! 

Jeg vet at jeg kommer i en skvis der å hjelpe ham vil bety noe for ungene, og at jeg dessuten er for lite flink til å si nei når noen ber meg om noe, generelt. Jeg må likevel forsøke å sette grenser, og prøve å være hard angående at han er en voksen mann, som ikke bare burde klare ting selv nå, men som faktisk også har godt av å måtte ta tak selv. Han vil jo ikke lære å være selvstendig dersom jeg fortsetter med å ordne ting for ham. Likevel... ja det blir nok en utfordring for meg å si nei! 

Jeg har fulgt med på tråden din med interesse (og sympati), men uten å kommentere til nå. (hadde selv aldri holdt ut så lenge med en så giddalaus mann, selv om jeg vet at det er enklere sagt og gjort pga følelser, manipulasjon etc.)

Men jeg må kommentere dette: IKKE tenk på den måten. Ungene dine er faktisk ganske store, og det er ikke DU som skal være tilrettelegger og buffer for far. Ut fra det du skriver (inkl om flyttehjelpen, som jeg skjønner, men likevel ser at blir litt mye) høres det for meg ut som du til en viss grad "nyter" å være uunværlig. Jeg mener ikke å være slem, men du framstiller det hele tiden som at du gjør og gjør og handler og ordner, som på en måte er slitsomt, men samtidig noe du liker, for da er du den viktigste. Dette vil du veldig lett fortsette med også når han har flyttet, men da med unnskyldningen overfor deg selv at du MÅ pga ungene.

NEI - det må du ikke. Du må innse at hans relasjon til sine barn er hans og bare hans, ansvar. Har han ikke mat når ungene kommer? Da skal ikke du enten sende med barna penger så de får kjøpt mat, eller endog kjøpe mat og sende med barna. Det er HANS problem og noe HAN må løse - helt uten din hjelp. At ungene kommer hjem for å spise er selvsagt greit, men da ville jeg også sagt at da skal de ikke til han på annet enn korte besøk. Du kan si at det går utover barnas samvær med far og derfor kan du ikke gjøre det. Men har ikke far selv noe ansvar for samværet? Dvs. at han både sørger for at de nødvendige fasiliteter (som mant) er der og at han selv også er ansvarlig for sin kontakt med sine barn? Eller er det igjen den uunværlige Trolltunge som skal passe på at alle har det bra - evt passe på at alle gjør som hun vil. (skjønner at du ikke tenker sånn, men det kan faktisk se litt sånn ut, når man leser det du skriver). Vil ikke far ha potteplanter i heimen - men du mener det er viktig for "hjemmefølelsen" - så skal du faktisk ikke  kjøpe potteplanter! Det er hans hjem - han bestemmer. Selv om du veldig gjerne vil ordne.

Jeg tror du skal være veldig forsiktig med hvordan du agerer framover, fordi du synes veldig klar for å bare fortsette i samme spor. Du fiksa leilighet, skaffet møbler, ga han endog en del av ditt eget og aksepterte at han tok seg til rette i den prosessen. Da forventer han selvsagt at sånn kommer det til å være i fortsettelsen og. Og du forventer det - ut fra at du alltid har bestemt og "sjefet" over alle rundt.

Jeg høres sikkert ut som om jeg mener du har gjort alt feil, og det gjør jeg ikke. Jeg skjønner hvorfor ting har blitt som de har blitt. Men jeg tror at du selv må gjøre en hel masse med din egen innstilling for å komme unna dette mønsteret. Og det handler ikke om at du skal bli mindre energisk/ha færre prosjekter på gang - hvis det er en livsstil du liker. Men det handler om hvem du gjør disse tingene for, hvem er "mottaker" for alle dine prosjekter. Du må også tåle å se at andre både gjør ting annerledes og er mindre "effektive" og "energiske" enn deg. Betaler ikke mannen husleia og kastes ut? da skal IKKE du stå parat å ta han imot, verken ifht å betale for han eller slippe han inn i ditt hjem igjen. Husk - han ER voksen, og må fikse selv. Vanskelig for deg å stå på sidelinja å se på? Jepp - men det må du, hvis du virkelig vil ut av dette. Og få bruke energien din på noe positivt - denne mannen er virkelig ikke det.

Jeg ønsker deg virkelig all mulig lykke til, så jeg håper du ikke tar det jeg skriver ille opp.

[Trolltunge]

10 minutter siden, regine skrev:

Jeg har fulgt med på tråden din med interesse (og sympati), men uten å kommentere til nå. (hadde selv aldri holdt ut så lenge med en så giddalaus mann, selv om jeg vet at det er enklere sagt og gjort pga følelser, manipulasjon etc.)

Men jeg må kommentere dette: IKKE tenk på den måten. Ungene dine er faktisk ganske store, og det er ikke DU som skal være tilrettelegger og buffer for far. Ut fra det du skriver (inkl om flyttehjelpen, som jeg skjønner, men likevel ser at blir litt mye) høres det for meg ut som du til en viss grad "nyter" å være uunværlig. Jeg mener ikke å være slem, men du framstiller det hele tiden som at du gjør og gjør og handler og ordner, som på en måte er slitsomt, men samtidig noe du liker, for da er du den viktigste. Dette vil du veldig lett fortsette med også når han har flyttet, men da med unnskyldningen overfor deg selv at du MÅ pga ungene.

NEI - det må du ikke. Du må innse at hans relasjon til sine barn er hans og bare hans, ansvar. Har han ikke mat når ungene kommer? Da skal ikke du enten sende med barna penger så de får kjøpt mat, eller endog kjøpe mat og sende med barna. Det er HANS problem og noe HAN må løse - helt uten din hjelp. At ungene kommer hjem for å spise er selvsagt greit, men da ville jeg også sagt at da skal de ikke til han på annet enn korte besøk. Du kan si at det går utover barnas samvær med far og derfor kan du ikke gjøre det. Men har ikke far selv noe ansvar for samværet? Dvs. at han både sørger for at de nødvendige fasiliteter (som mant) er der og at han selv også er ansvarlig for sin kontakt med sine barn? Eller er det igjen den uunværlige Trolltunge som skal passe på at alle har det bra - evt passe på at alle gjør som hun vil. (skjønner at du ikke tenker sånn, men det kan faktisk se litt sånn ut, når man leser det du skriver). Vil ikke far ha potteplanter i heimen - men du mener det er viktig for "hjemmefølelsen" - så skal du faktisk ikke  kjøpe potteplanter! Det er hans hjem - han bestemmer. Selv om du veldig gjerne vil ordne.

Jeg tror du skal være veldig forsiktig med hvordan du agerer framover, fordi du synes veldig klar for å bare fortsette i samme spor. Du fiksa leilighet, skaffet møbler, ga han endog en del av ditt eget og aksepterte at han tok seg til rette i den prosessen. Da forventer han selvsagt at sånn kommer det til å være i fortsettelsen og. Og du forventer det - ut fra at du alltid har bestemt og "sjefet" over alle rundt.

Jeg høres sikkert ut som om jeg mener du har gjort alt feil, og det gjør jeg ikke. Jeg skjønner hvorfor ting har blitt som de har blitt. Men jeg tror at du selv må gjøre en hel masse med din egen innstilling for å komme unna dette mønsteret. Og det handler ikke om at du skal bli mindre energisk/ha færre prosjekter på gang - hvis det er en livsstil du liker. Men det handler om hvem du gjør disse tingene for, hvem er "mottaker" for alle dine prosjekter. Du må også tåle å se at andre både gjør ting annerledes og er mindre "effektive" og "energiske" enn deg. Betaler ikke mannen husleia og kastes ut? da skal IKKE du stå parat å ta han imot, verken ifht å betale for han eller slippe han inn i ditt hjem igjen. Husk - han ER voksen, og må fikse selv. Vanskelig for deg å stå på sidelinja å se på? Jepp - men det må du, hvis du virkelig vil ut av dette. Og få bruke energien din på noe positivt - denne mannen er virkelig ikke det.

Jeg ønsker deg virkelig all mulig lykke til, så jeg håper du ikke tar det jeg skriver ille opp.

Hei. Jeg tar det ikke ille opp, men jeg vil gjerne poengtere at jeg ikke nyter å ordne opp for ham. De prosjektene jeg liker er f. eks. å pusse opp et nytt hus, for da ser jeg resultater av arbeidet. Jeg skaper noe for meg og ungene, om du forstår. En verdi!

Det at jeg ordner for ham er ikke noe jeg nyter, men noe som jeg føler jeg har vært nødt til å gjøre. Jeg føler et veldig press i forhold til det, og det stresser meg på en negativ måte. Det skaper ingenting... annet enn frustrasjon. 

Jeg håper jeg ikke blir viktig for ham fremover, men jeg håper at ungene blir viktige, og jeg kjenner ham godt nok til at jeg vet han vil spille på min samvittighet ovenfor ungene når han vil ha meg til å ordne noe. Det var imidlertid aldri slik at de ikke fikk mat og omsorg av ham når han hadde dem, sist vi var separert. Tvert imot overrasket han meg ved å virkelig prioritere dem på en måte han ikke hadde gjort før, og heller ikke gjorde etter vi flyttet sammen igjen. Han tok ansvaret for dem da han måtte. (Dette var noe av det som lurte meg til å tro at han hadde endret seg.)

Det har aldri plaget meg at andre gjør ting annerledes eller mindre effektivt enn meg. Det som kan plage meg er når ting overhodet ikke blir gjort, selv om det fører til at et problem da eskalerer. Men nå fremover vil jeg ikke engang vite om det dersom han f. eks lar en faktura går til inkasso, bare av ren latskap. Det føles godt- lettende- at jeg ikke engang skal vite om slikt fremover. 

Jeg har ikke kjøpt potteplanter til ham.  Men ja, jeg gjorde sikkert for mye for ham, for å få ham ut, for at det ikke skulle bli en fæl plass for ham (og ikke minst ungene når de er der), og sikkert også fordi det er etablert et mønster der han forventer at jeg ordner opp, og jeg føler meg presset til det. For å si det slik, jeg er ikke snill i hans øyne når jeg ordner ting for ham (for det tar han som en selvfølge), men jeg er direkte slem om jeg ikke gjør det. Jeg kan si ja 99 ganger og nei en gang, og han furter over at jeg sa nei den ene gangen. De 99 gangene jeg sa ja "glemmer" han. Han er så snurt og ubehagelig når jeg sier nei, og selv om jeg vet at han er fullstendig urimelig, og dessuten manipulerer min samvittighet, så blir jeg stresset av det. Det er bare enklere å si ja. 

Men jeg vet at jeg må si nei fremover. Jeg vet at han fullstendig blåser i at jeg allerede har for mye på meg, jeg vet at han kommer til å være urimelig og manipulerende, jeg vet at han kommer til å bli furten og mene at jeg er vanskelig, og at jeg vil synes det er ubehagelig å vite det, men jeg håper at jeg klarer å distansere meg fra det nå som det meste av kommunikasjonen vil gå via mobilen. Jeg kan legge på og fokusere på noe annet! Jeg trenger ikke å se det furte ansiktet hans i timevis, til jeg ikke orker mer og gir etter! Om han blir virkelig sur og sinna kan jeg ringe en venninne straks jeg har lagt på, og få noen brutale sannhetens ord angående at jeg er riv ruskende gal og dumsnill til det utslettende dersom jeg gir etter. Jeg bor ikke i det lenger, og det er min store fordel! 

Og ja jeg må la ting gå til helvete med ham, om det er det som skjer. Han er ikke mitt ansvar. Ungene er det, men de tar jeg meg av uansett hva som skjer med ham

[regine]

47 minutter siden, Trolltunge skrev:

 

Men jeg vet at jeg må si nei fremover. Jeg vet at han fullstendig blåser i at jeg allerede har for mye på meg, jeg vet at han kommer til å være urimelig og manipulerende, jeg vet at han kommer til å bli furten og mene at jeg er vanskelig, og at jeg vil synes det er ubehagelig å vite det, men jeg håper at jeg klarer å distansere meg fra det nå som det meste av kommunikasjonen vil gå via mobilen. Jeg kan legge på og fokusere på noe annet! Jeg trenger ikke å se det furte ansiktet hans i timevis, til jeg ikke orker mer og gir etter! Om han blir virkelig sur og sinna kan jeg ringe en venninne straks jeg har lagt på, og få noen brutale sannhetens ord angående at jeg er riv ruskende gal og dumsnill til det utslettende dersom jeg gir etter. Jeg bor ikke i det lenger, og det er min store fordel! 

Og ja jeg må la ting gå til helvete med ham, om det er det som skjer. Han er ikke mitt ansvar. Ungene er det, men de tar jeg meg av uansett hva som skjer med ham

Det du skriver her syns jeg er veldig bra, da har du sett at du trenger strategier for å komme deg unna ham. Men husk og at så godt som all kommunikasjon kan - og bør - gå skriftlig. Enten e-post eller SMS ol. Da slipper du å forholde deg til å svare "der og da" og du slipper å høre en sur/sint stemme. Enklere på alle vis å avvise forspørsel/krav om det kommer skriftlig, også fordi du får tenkt deg litt om før du svare. Og ut fra det du har skrevet her, så er du veldig god til å formulere deg skriftlig. 

Ungene er absolutt ditt ansvar, ja, men ikke hans forhold til dem. Og det må du gi slipp på, selv om han evt skuffer dem eller lignende. Ut fra erfaringer fra siste runde kan det jo høres ut som om han takler den biten bra (og det er jo for all del positivt!) så da blir det ikke så stort problem - forhåpentligvis - at han forsøker å ramme samvittigheten din via ungene. Hvis han gjør ting overfor dem som de kommer til deg med og er såre for, så må du ikke gjøre noe annet enn å ta deres opplevelse og følelser på alvor, og samtidig si at du ikke vet hvorfor han gjør slik eller sånn. 

Ønsker deg lykke til - og jeg setter pris på oppdatering. Dessuten - det kan jo tenkes at noen av oss her inne kan fortsette å støtte deg også i den videre prosessen :-) 

 

[Trolltunge]

8 timer siden, Hactar skrev:

Det fine med at du skriver her, er at du kan få andres reaksjon på det som nå skjer. Du virker å være veldig åpen for å se ting utenfra, og nyttiggjøre deg det du føler er relevant for din situasjon. Det er en balanse mellom å sette grenser og å legge til rette for god stemning og godt samarbeid, og hans oppførsel gjennom alle disse årene har gjort det veldig vanskelig for deg å se hva som er rimelig og ikke.

Du hjelper ham, og håper kanskje at det skal gjøre ham vennligere innstilt til å samarbeide om barna. Jeg tror dessverre ikke det stemmer. Han ser ikke at du gjør ham mange tjenester, han tar det som sin soleklare rett å ha deg til å ordne opp. Og når du protesterer på at han stjeler fra deg, går han rett i strupen på deg og anklager deg for å skulle servere brennevin til andre menn. Som om han har noe med hvem du serverer brennevin til nå når dere går fra hverandre.

Jeg øsnker deg virkelig alt godt i denne prosessen. Jeg tror også at med tid og avstand vil det bli lettere å se klart hva som er uholdbar oppførsel og hva som er greit å finne seg i for samarbeidets del. Du gjør en kjempejobb.

Jeg håper du har rett! Tusen takk! 

[Maleficenta]

På Wednesday, December 28, 2016 den 11.54, Trolltunge skrev:

Jeg har en stor og maskulin mann, tilsynelatende, men altfor ofte føler jeg meg som mannen i forholdet. Det er jeg som tjener mest, og som styrer økonomi. Han er ikke interessert, annet enn i at han klager dersom det er lite penger en måned. Hvorfor er liksom ikke hans problem. Det er også jeg som snekrer, maler og passer på at hus og hjem blir vedlikehold, eller pusset opp når nødvendig. Han hjelper til, når jeg forlanger det og forteller ham nøyaktig hva han skal gjøre. Han tar aldri initiativ selv. Jeg tar meg av bank, forsikring, avtaler og planlegging på alle fronter. Det er også jeg som holder rede på barnas aktiviteter, deltar på møter og organiserer transport til og fra ting. 

Han lager middag noen dager i uken, støvsuger og vasker gulv, samt han henter unger de dagene jeg sier han må. Fordi jeg ikke rekker det. 

Jeg er selvsagt glad for at han gjør noe, men jeg skulle så gjerne ha hatt en partner som faktisk engasjerer seg i økonomi, logistikk, planlegging og gjennomføring av ting. 

 

Nå har vi kjøpt nytt hus som må pusses opp. Alt av kjøp, salg og planlegging faller på meg, og han klager til og med over at jeg er så opptatt av det. At jeg bruker så mye tid på å tegne planer, inngå avtaler og samtidig gjøre vårt nåværende hjem klart for salg. Jeg dro ham med på et par møter, for å inkludere ham i prosessen, men da klaget han etterpå fordi han følte seg dum. Han hadde ikke satt seg inn i ting, så da førte selvfølgelig jeg ordet. Prøvde å dra ham med, og spørre om hans mening, men han har jo knapt noen, så lite engasjert som han er. 

 

I prosessen bytter vi også bank, fordi vi får bedre rente. Det tok jeg selvsagt opp med ham, før jeg takket ja til tilbudet, men da vi skulle avgårde til banken for å signere lurte han plutselig på hvorfor. Han hadde altså ikke engang hørt etter da "vi" diskuterte det. Sa seg enig, og ante faktisk ikke hva han hadde sagt seg enig i. Slike ting er jo så kjedelige... tydeligvis! 

 

Vi har vært par i mange år, men ble for noen år siden separert, mye fordi jeg var frustrert over at alt faller på meg. Vi fant tilbake til hverandre, og han lovet å bidra mer, men dessverre ser jeg lite til det. Det er liksom mine barn (de er faktisk hans og), mitt hus og min økonomi, og han er mest som et stort barn som får lommepenger. Og ikke nok av det mener han, for selv om jeg viser ham inntekter og utgifter er altså ikke det hans problem. 

 

Hvordan kan jeg få ham mer engasjert i alt rundt barn, økonomi og praktiske ting? Eller er det for sent/umulig? Han er jo over år blitt vant til at jeg tar meg av alt slikt, og det er sikkert behagelig. Men for meg tærer det på følelsene og respekten for mannen min, og jeg tar meg stadig oftere i å tenke at jeg hadde klart meg bedre uten ham. Jeg har til og med regnet på at jeg klarer å sitte med det nye huset uten ham.

Han blir ikke mer engasjert. Enten må du finne deg i det eller separere deg på nytt. For godt denne gang.

[Maleficenta]

På Wednesday, December 28, 2016 den 12.53, Ginny skrev:

Det startet nå en gang hos svigers da, jeg tror ikke mannen er født med forventning om at alle skal gjøre alt for han. Han er nemlig  i stand til å få til hva som helst så lenge det er i hans interesse 😋

Men joda, du har et poeng. Og målet mitt er ikke å endre han nødvendigvis, målet er at vi sammen skal skape det livet vi begge har lyst på. Vi er bare uenige om veien..

Men det var du som valgte han...

[Trolltunge]

5 timer siden, regine skrev:

Det du skriver her syns jeg er veldig bra, da har du sett at du trenger strategier for å komme deg unna ham. Men husk og at så godt som all kommunikasjon kan - og bør - gå skriftlig. Enten e-post eller SMS ol. Da slipper du å forholde deg til å svare "der og da" og du slipper å høre en sur/sint stemme. Enklere på alle vis å avvise forspørsel/krav om det kommer skriftlig, også fordi du får tenkt deg litt om før du svare. Og ut fra det du har skrevet her, så er du veldig god til å formulere deg skriftlig. 

Ungene er absolutt ditt ansvar, ja, men ikke hans forhold til dem. Og det må du gi slipp på, selv om han evt skuffer dem eller lignende. Ut fra erfaringer fra siste runde kan det jo høres ut som om han takler den biten bra (og det er jo for all del positivt!) så da blir det ikke så stort problem - forhåpentligvis - at han forsøker å ramme samvittigheten din via ungene. Hvis han gjør ting overfor dem som de kommer til deg med og er såre for, så må du ikke gjøre noe annet enn å ta deres opplevelse og følelser på alvor, og samtidig si at du ikke vet hvorfor han gjør slik eller sånn. 

Ønsker deg lykke til - og jeg setter pris på oppdatering. Dessuten - det kan jo tenkes at noen av oss her inne kan fortsette å støtte deg også i den videre prosessen :-) 

 

Tusen takk! Både for råd og oppmuntring!   Mange her inne har faktisk vært til stor støtte i å ta den vanskelige beslutningen. Tøffe sannheter og brutalt ærlige råd var antagelig det jeg hadde behov for, for å ta innover med det jeg egentlig visste, men ikke ville innse. Jeg skal oppdatere dere. Jeg vet jo nå hvor jeg kan få et spark bak om jeg vakler. 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Maleficenta skrev:

Han blir ikke mer engasjert. Enten må du finne deg i det eller separere deg på nytt. For godt denne gang.

På lengre tråder, spesielt hvor første innlegg er gammelt, kan det være greit å lese siste side, eventuelt ta litt "stikkprøver" her og der

Anonymkode: fc4e6...09a

[Trolltunge]

16 minutter siden, Maleficenta skrev:

Han blir ikke mer engasjert. Enten må du finne deg i det eller separere deg på nytt. For godt denne gang.

Done. Jeg har nå forlatt ham. For godt denne gangen! 

[Trolltunge]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På lengre tråder, spesielt hvor første innlegg er gammelt, kan det være greit å lese siste side, eventuelt ta litt "stikkprøver" her og der

Anonymkode: fc4e6...09a

Jeg har redigert litt på førsteinnlegget nå, så jeg ikke villeder flere. Nå konkluderte jo Maleficenta ganske greit i forhold til det som ble enden på dette også, men synd om noen faktisk setter seg ned og skriver et langt og velmenende råd, og så er forholdet allerede historie. 

 

[Maleficenta]

40 minutter siden, Trolltunge skrev:

Done. Jeg har nå forlatt ham. For godt denne gangen! 

Gratulerer

[Juniper]

10 timer siden, Trolltunge skrev:

Tusen takk! Både for råd og oppmuntring!   Mange her inne har faktisk vært til stor støtte i å ta den vanskelige beslutningen. Tøffe sannheter og brutalt ærlige råd var antagelig det jeg hadde behov for, for å ta innover med det jeg egentlig visste, men ikke ville innse. Jeg skal oppdatere dere. Jeg vet jo nå hvor jeg kan få et spark bak om jeg vakler. 

Enkelte her inne er gode på å dele ut verbale spark på rett sted 

Jeg krysser virkelig alt som krysses kan for at det går bra med deg! 
Gubben er frekkere enn flatlusa, det brennevinet hadde jeg heller helt i vasken enn å la han få! 

[Trolltunge]

Nå er det noen dager siden han flyttet ut, og jeg går og venter på at det skal komme en reaksjon. Savn, sorg, sinne... jeg vet egentlig ikke, men jeg hadde forventet å føle noe! Jeg går derfor litt og lurer på om jeg ubevisst ikke lar meg føle noe- fortrenger det-  eller om det faktisk er slik at jeg denne gangen er så mettet av alt som har vært at jeg bare var fullstendig klar for å lukke den døren. 

En ting jeg ikke hadde tatt så veldig med i beregningen da vi flyttet fra hverandre er at vi trener på samme senter. Av en eller annen grunn gikk jeg bare ut fra at han kom til å trene til andre tider enn meg, fordi han er mye tidligere ferdig på jobb, og at han har trent samtidig med meg kom av at han da ventet på meg. Det trenger han jo nå ikke gjøre, så derfor antok jeg at vi ville trene på ulike tidspunkter.

Jeg burde antagelig ikke ha antatt det, for jeg vet jo også at han er et vanemenneske, og siden han over lang tid har trent på akkurat det tidspunktet har han selvfølgelig fortsatt med det. Både på mandag og i går trente han samtidig som meg. Siden vi har sagt vi skal være vennskapelig mot hverandre hilste jeg på ham på mandag, men det var veldig tydelig at han nesten demonstrativt unngikk meg etter at vi hadde hilst på hverandre, så jeg konsentrerte meg om økten og blåste i det. I går var demonstrasjonen hans enda tydeligere, og han flyttet seg konsekvent over i helt andre ender av lokalet etterhvert som jeg beveget meg rundt for å ta øvelser. Ikke en eneste gang møtte han blikket mitt, så det var ikke et eneste "hei", smil, eller noe annet som bekreftet at vi liksom skal ha et vennskapelig forhold til hverandre. Det føltes litt snålt, og selv om det ikke akkurat stresset meg (jeg var så konsentrert om egne øvelser) kjente jeg at jeg pustet hakket friere da jeg tilfeldig så at han gikk, og at smil og latter plutselig satt litt løsere i meg når jeg småpratet med andre mellom settene. Da var det som om hans negative energi hadde forlatt lokalet. 

Jeg kommer ikke til å endre treningstider for å unngå ham, og jeg kommer ikke til å bytte senter. Det synes jeg faktisk blir opp til ham å gjøre, ettersom han har mulighet til å trene tidligere, og han dessuten ikke har trent på dette senteret så lenge som jeg har gjort. Hva han vil oppnå med slike demonstrasjoner vet jeg ikke, men så lenge det ikke vipper meg av pinnen tenker jeg at det er hans problem. En umodenhet i situasjonen, som han taper mest på. For meg er det absolutt greit at vi ikke skal snakke, for så lenge vi ikke snakker kan han heller ikke be meg om å fikse og ordne ting for ham. Jeg kan leve godt med det!!!!! 

[duplexx]

3 timer siden, Trolltunge skrev:

Nå er det noen dager siden han flyttet ut, og jeg går og venter på at det skal komme en reaksjon. Savn, sorg, sinne... jeg vet egentlig ikke, men jeg hadde forventet å føle noe! Jeg går derfor litt og lurer på om jeg ubevisst ikke lar meg føle noe- fortrenger det-  eller om det faktisk er slik at jeg denne gangen er så mettet av alt som har vært at jeg bare var fullstendig klar for å lukke den døren. 

En ting jeg ikke hadde tatt så veldig med i beregningen da vi flyttet fra hverandre er at vi trener på samme senter. Av en eller annen grunn gikk jeg bare ut fra at han kom til å trene til andre tider enn meg, fordi han er mye tidligere ferdig på jobb, og at han har trent samtidig med meg kom av at han da ventet på meg. Det trenger han jo nå ikke gjøre, så derfor antok jeg at vi ville trene på ulike tidspunkter.

Jeg burde antagelig ikke ha antatt det, for jeg vet jo også at han er et vanemenneske, og siden han over lang tid har trent på akkurat det tidspunktet har han selvfølgelig fortsatt med det. Både på mandag og i går trente han samtidig som meg. Siden vi har sagt vi skal være vennskapelig mot hverandre hilste jeg på ham på mandag, men det var veldig tydelig at han nesten demonstrativt unngikk meg etter at vi hadde hilst på hverandre, så jeg konsentrerte meg om økten og blåste i det. I går var demonstrasjonen hans enda tydeligere, og han flyttet seg konsekvent over i helt andre ender av lokalet etterhvert som jeg beveget meg rundt for å ta øvelser. Ikke en eneste gang møtte han blikket mitt, så det var ikke et eneste "hei", smil, eller noe annet som bekreftet at vi liksom skal ha et vennskapelig forhold til hverandre. Det føltes litt snålt, og selv om det ikke akkurat stresset meg (jeg var så konsentrert om egne øvelser) kjente jeg at jeg pustet hakket friere da jeg tilfeldig så at han gikk, og at smil og latter plutselig satt litt løsere i meg når jeg småpratet med andre mellom settene. Da var det som om hans negative energi hadde forlatt lokalet. 

Jeg kommer ikke til å endre treningstider for å unngå ham, og jeg kommer ikke til å bytte senter. Det synes jeg faktisk blir opp til ham å gjøre, ettersom han har mulighet til å trene tidligere, og han dessuten ikke har trent på dette senteret så lenge som jeg har gjort. Hva han vil oppnå med slike demonstrasjoner vet jeg ikke, men så lenge det ikke vipper meg av pinnen tenker jeg at det er hans problem. En umodenhet i situasjonen, som han taper mest på. For meg er det absolutt greit at vi ikke skal snakke, for så lenge vi ikke snakker kan han heller ikke be meg om å fikse og ordne ting for ham. Jeg kan leve godt med det!!!!! 

 

Ja, det ventet jeg på også da jeg flyttet ut fra eksen etter fem år sammen og to barn.
Det var som å lese min egen historie - han tok null ansvar. For ALT. Ungene, han satte på tven hele tiden og der satt de i undertøyet - til jeg kom hjem liksom...fikset aldri middag, var drittsur for å måtte rydde opp hvis jeg hadde laget den, da vi i utgangspunktet skulle flytte gjorde han overhodet ingen effort for å finne oss et nytt sted å bo! I hans verden kunne han vel bare flytte til mamma og pappa - noe han gjorde. Uten å noen sinne ta opp tema: "Hva med barna". Da skjønte jeg at hallo - nå må du komme deg vekk.
Han har en forbrukdsgjeld på 1.000.000.kr, som jeg ikke ANER hvor kommer fra. Han har forsuret sitt eget liv så grundig og på toppen av det hele er han manipulerende og bitter og vil poengtere ovenfor meg ved enhver anledning at jeg er sånn eller slik...

Jeg ventet også på denne reaksjonen. Men jeg stod bare tilbake med lykke. Ærlig talt - det gikk noen uker og så kjente jeg på den enorme lettelsen ved å ikke forvente noe - ergo ingen frustrasjon!
Jeg kunne jo heller ikke forvente at han hadde noe særlig samvær med dem ... men ok. Det fikk jeg stå i, jeg visste at jeg var alene om det. Så tanken om å stå i alt dette med noen forfalt, og gjorde alt mye lettere.
Det føltes som en enorm byrde som bare forsvant, har aldri opplevd noe så befriende. Bedre enn den beste orgasmen jeg har hatt tror jeg...

Endret 18. januar 2017 av duplexx

[Trolltunge]

22 minutter siden, duplexx skrev:

 

Ja, det ventet jeg på også da jeg flyttet ut fra eksen etter fem år sammen og to barn.
Det var som å lese min egen historie - han tok null ansvar. For ALT. Ungene, han satte på tven hele tiden og der satt de i undertøyet - til jeg kom hjem liksom...fikset aldri middag, var drittsur for å måtte rydde opp hvis jeg hadde laget den, da vi i utgangspunktet skulle flytte gjorde han overhodet ingen effort for å finne oss et nytt sted å bo! I hans verden kunne han vel bare flytte til mamma og pappa - noe han gjorde. Uten å noen sinne ta opp tema: "Hva med barna". Da skjønte jeg at hallo - nå må du komme deg vekk.
Han har en forbrukdsgjeld på 1.000.000.kr, som jeg ikke ANER hvor kommer fra. Han har forsuret sitt eget liv så grundig og på toppen av det hele er han manipulerende og bitter og vil poengtere ovenfor meg ved enhver anledning at jeg er sånn eller slik...

Jeg ventet også på denne reaksjonen. Men jeg stod bare tilbake med lykke. Ærlig talt - det gikk noen uker og så kjente jeg på den enorme lettelsen ved å ikke forvente noe - ergo ingen frustrasjon!
Jeg kunne jo heller ikke forvente at han hadde noe særlig samvær med dem ... men ok. Det fikk jeg stå i, jeg visste at jeg var alene om det. Så tanken om å stå i alt dette med noen forfalt, og gjorde alt mye lettere.
Det føltes som en enorm byrde som bare forsvant, har aldri opplevd noe å befriende. Bedre enn den beste orgasmen jeg har hatt tror jeg...

Huff! Godt du kom deg bort! 

Kan nesten lure på om disse mennene klones, for man skulle tro slike var sjeldne avvik, men man får jo ikke inntrykk av det når man leser diverse tråder om fortvilte kvinner som sliter med mye av det samme. Det virker iallfall som at mange menn ikke modnes på samme måter som kvinner når det kommer barn inn i bildet. For all del, jeg mener ikke at alle menn har problemer med å modnes og ta ansvar, men det er likevel tydelig at for mange ikke gjør det. 

"Min" vil også gjerne poengtere ovenfor meg at jeg er slik eller sånn... og det rare er at hans beskrivelser av meg er nærmest det stikk motsatte av hvordan familie, venner og kolleger beskriver meg. Greit nok at en partner kanskje kan oppleve en person noe annerledes enn andre, men fullstendig avvikende i personlighet i forhold til hva alle andre mener? Nei, da er det nok heller ting som bare slenges ut for å selv fremstå i bedre lys! Eventuelt så har han aldri tatt seg bryet med å faktisk forstå hvem jeg er. Slikt krever jo en interesse utover "Hva kan jeg få ut av dette mennesket?". 

Kanskje får jeg ingen negativ eller trist reaksjon? Lettelse føler jeg allerede. Lettelse over at avgjørelsen er tatt (jeg trenger ikke gruble mer på om..., hvis... og men...og hvilke konsekvenser alt vil ha), lettelse over at dette gikk såpass kjapt og greit (WOW! Det hadde jeg slett ikke forventet!), og lettelse over å kunne gå hjem til huset mitt og vite at jeg kan slappe av der. Ingen krangling, ingen forsurende kommentarer, ingen furten mann.... herregud så deeeeilig!!!!! 

[brownbrown]

På 12/28/2016 den 11.54, Trolltunge skrev:

Jeg har en stor og maskulin mann, tilsynelatende, men altfor ofte føler jeg meg som mannen i forholdet. Det er jeg som tjener mest, og som styrer økonomi. Han er ikke interessert, annet enn i at han klager dersom det er lite penger en måned. Hvorfor er liksom ikke hans problem. Det er også jeg som snekrer, maler og passer på at hus og hjem blir vedlikehold, eller pusset opp når nødvendig. Han hjelper til, når jeg forlanger det og forteller ham nøyaktig hva han skal gjøre. Han tar aldri initiativ selv. Jeg tar meg av bank, forsikring, avtaler og planlegging på alle fronter. Det er også jeg som holder rede på barnas aktiviteter, deltar på møter og organiserer transport til og fra ting. 

Han lager middag noen dager i uken, støvsuger og vasker gulv, samt han henter unger de dagene jeg sier han må. Fordi jeg ikke rekker det. 

Jeg er selvsagt glad for at han gjør noe, men jeg skulle så gjerne ha hatt en partner som faktisk engasjerer seg i økonomi, logistikk, planlegging og gjennomføring av ting. 

 

Nå har vi kjøpt nytt hus som må pusses opp. Alt av kjøp, salg og planlegging faller på meg, og han klager til og med over at jeg er så opptatt av det. At jeg bruker så mye tid på å tegne planer, inngå avtaler og samtidig gjøre vårt nåværende hjem klart for salg. Jeg dro ham med på et par møter, for å inkludere ham i prosessen, men da klaget han etterpå fordi han følte seg dum. Han hadde ikke satt seg inn i ting, så da førte selvfølgelig jeg ordet. Prøvde å dra ham med, og spørre om hans mening, men han har jo knapt noen, så lite engasjert som han er. 

 

I prosessen bytter vi også bank, fordi vi får bedre rente. Det tok jeg selvsagt opp med ham, før jeg takket ja til tilbudet, men da vi skulle avgårde til banken for å signere lurte han plutselig på hvorfor. Han hadde altså ikke engang hørt etter da "vi" diskuterte det. Sa seg enig, og ante faktisk ikke hva han hadde sagt seg enig i. Slike ting er jo så kjedelige... tydeligvis! 

 

Vi har vært par i mange år, men ble for noen år siden separert, mye fordi jeg var frustrert over at alt faller på meg. Vi fant tilbake til hverandre, og han lovet å bidra mer, men dessverre ser jeg lite til det. Det er liksom mine barn (de er faktisk hans og), mitt hus og min økonomi, og han er mest som et stort barn som får lommepenger. Og ikke nok av det mener han, for selv om jeg viser ham inntekter og utgifter er altså ikke det hans problem. 

 

Hvordan kan jeg få ham mer engasjert i alt rundt barn, økonomi og praktiske ting? Eller er det for sent/umulig? Han er jo over år blitt vant til at jeg tar meg av alt slikt, og det er sikkert behagelig. Men for meg tærer det på følelsene og respekten for mannen min, og jeg tar meg stadig oftere i å tenke at jeg hadde klart meg bedre uten ham. Jeg har til og med regnet på at jeg klarer å sitte med det nye huset uten ham.

 

Redigert: Denne tråden ble startet i håp om at forholdet ennå kunne reddes, men en god del tøffe råd senere måtte jeg innse det jeg antagelig allerede visste; Det var ingenting å redde i forholdet... jeg måtte heller redde meg selv, ved å gå ut av det. 

Takk til alle som var brutalt ærlige! Jeg hadde behov for det for å ta det vanskelige valget det er å bryte opp en familie. 

Vi har nå gått fra hverandre, og tråden har utviklet seg fra et spinkelt håp om å redde samlivet til en beretning om veien videre. Alene med barna. 

hvordan kan han være 45 år og ikke ha egen bolig ? slik som du snakker om ham høres han ut som en fattiglus uten hverken jobb eller eiendomm. han har vell et eget sted ? må være jevlig drit å leie når man er så gammel

Endret 18. januar 2017 av brownbrown

[Trolltunge]

2 minutter siden, brownbrown skrev:

 

ingenting av disse tingene gjør han til en mindre mann. dere er rett og slett bare forskjellige mend forskjellige prioriteter

og det går igjen og igjen at du skal nevne at du har høyere lønn enn ham...spiller det noen rolle ? begge tjener vell penger og ordner opp for seg selv ?

høres ikke ut som om han tar ansvar. hva skjer vist du tar alvorsprat med ham ? gir ham etter ? eller ordner det seg bare en liten stund så er alt tilbake ?

Hei. Jeg vet ikke om du leste siste avsnittet der jeg hadde redigert i forhold til hvordan saken har utviklet seg. Vi har nå gått fra hverandre.  

Jeg kunne forstå at vi hadde forskjellige prioriteringer, bortsett fra at han ikke verken ville bidra til å ta ansvar for felles barn, eller til felles økonomi. Slik kan man ikke velge bort! Men han gjorde det. 

Det som skjedde når jeg tok en alvorsprat med ham var at han ble sur og sinna, og ble så ubehagelig at jeg som regel endte med å gi etter. Uansett hvor urimelig han var. 

Så det var forholdet vårt i et nøtteskall... og nå er det over.

[Trolltunge]

58 minutter siden, brownbrown skrev:

hvordan kan han være 45 år og ikke ha egen bolig ? slik som du snakker om ham høres han ut som en fattiglus uten hverken jobb eller eiendomm. han har vell et eget sted ? må være jevlig drit å leie når man er så gammel

Godt gjort!

Men tro meg, min eks kommer til å klare seg helt fint han. Han kommer bare til å finne seg en ny kvinne med grei inntekt, bolig og alt på stell. Han har utseende med seg, og kroppen. Dessuten har han en urokkelig tro på at han er en premiefangst for enhver kvinne. Jeg bare håper- for hennes del- at hun er rik nok til å aldri ha behov for at han bidrar økonomisk, samt at hun ikke har barn og iallfall ikke får barn med ham. Rik og uten barn kan hun muligens leve i sus og dus og seksuell lykkerus med ham. Han kan være svært sjarmerende når han får ting slik han vil ha dem! 

[Trolltunge]

På 5.1.2017 den 12.45, AnonymBruker skrev:

Da jeg leste førsteinnlegget i denne tråden, lurte jeg først på om jeg var angrepet av Alzheimer og hadde opprettet et innlegg uten å huske det? Dette er nesten identisk med hvordan det er i heimen her også, med det unntak at min mann ikke blir sint, han bare viker unna konfrontasjoner og svarer ikke på spørsmål eller problemstillinger. 

Jeg har lest gjennom hele tråden og innser sakte, men sikkert at jeg også holdes tilbake av tanken om har jeg prøvd nok? er det min feil? osv. Samtidig kjenner jeg på en skamfølelse over å ha det slik, over å være så tøffel samtidig som folk utenfor anser meg for å være tøff og handlekraftig. 

Jeg har nok ikke så mye å bidra med til din sak, all den tid jeg er bak deg i løypa, men du har i vært fall bidratt til at jeg må gå noen ekstra runder med meg selv. 

Lykke til videre. 

Anonymkode: d4bc1...65e

Hei. Jeg beklager så mye at jeg har oversett din kommentar. Jeg har visst gjort det med noen, for det har vært litt å styre på med, for å si det mildt. 

Om du også lever slik vil jeg bare oppmuntre deg til å komme deg videre. Å være unnvikende og ikke engang respondere kan nok være minst like frustrerende, men jeg antar at det da er hakket vanskeligere å ta den endelige avgjørelsen. At min eks også var sinna og urimelig slem gjorde det enklere å gå enn om han bare var en unnvikende dott. Ubehagelig at han var så sur og sinna, ja absolutt, men det hjalp nok på til at jeg bare fikk nok. 

Send meg gjerne en pm! Jeg vet ikke hvor mange år du har "sløst" bort på en slik mann, men jeg håper du tar tak før du har latt det gå så langt som jeg gjorde. 14 års frustrasjon!  Ok, avbrutt av en separasjon riktig nok, men jeg var fremdeles en ganske ung kvinne da jeg BURDE ha satt foten ned. Så mange år...