Hvordan få mannen mer engasjert?

[Trolltunge]

27 minutter siden, Lasox skrev:

Skjønner ikke at du tar ham tilbake? Enda en gang? Enkelte kvinner lærer aldri!

Hvor mye tid skal du kaste bort på ham? Første gangen du avsluttet forholdet med ham var pga. at han var lite engasjert, andre gangen var av samme grunn tenker jeg? Også skal du pushe videre på lille tålmodigheten du har med ham til å prøve enda èn gang til? Kan love deg at han neppe har forandret seg siden de gangene. Isåfall er du bare nyforelsket nå også går det et par år. Så er dere tilbake i samme mølla igjen.

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener. Det stemmer at jeg i løpet av 17 år har forlatt denne mannen to ganger. Første gang er mange år siden, da barna var små, og var på bakgrunn av at han ble psykisk syk, og ikke tok det alvorlig så lenge jeg var der og indirekte tilrettela at han slapp å ta tak i det. At han ikke tok tak i det påvirket meg og barna såpass at jeg til slutt valgte å være hard. Ga klar beskjed om at han ikke kunne leve med meg og barna før han ble bedre. 

Heldigvis fikk det utfallet at han da tok tak i sine problemer. 

Andre gang er det denne tråden har handlet om. 

Det er mange år mellom de hendelser, og jeg har ikke gitt ham enda en sjanse nå. Vi har holdt sammen siden jeg ga ham en ny sjanse. 

Jeg føler ikke at første gang er relevant i annet enn at det å oppleve at han ble så syk, for mange år siden, antagelig har påvirket det at jeg på mange måter skjemte ham bort. Det satt i ganske lenge, det at jeg var redd for at han skulle bli syk igjen.

De to ganger er likevel veldig forskjellige, og jeg har ikke gitt ham en ny sjanse nå. Han har tatt godt vare på den han fikk. 

[Gjest Lasox]

16 minutter siden, Trolltunge skrev:

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener. Det stemmer at jeg i løpet av 17 år har forlatt denne mannen to ganger. Første gang er mange år siden, da barna var små, og var på bakgrunn av at han ble psykisk syk, og ikke tok det alvorlig så lenge jeg var der og indirekte tilrettela at han slapp å ta tak i det. At han ikke tok tak i det påvirket meg og barna såpass at jeg til slutt valgte å være hard. Ga klar beskjed om at han ikke kunne leve med meg og barna før han ble bedre. 

Heldigvis fikk det utfallet at han da tok tak i sine problemer. 

Andre gang er det denne tråden har handlet om. 

Det er mange år mellom de hendelser, og jeg har ikke gitt ham enda en sjanse nå. Vi har holdt sammen siden jeg ga ham en ny sjanse. 

Jeg føler ikke at første gang er relevant i annet enn at det å oppleve at han ble så syk, for mange år siden, antagelig har påvirket det at jeg på mange måter skjemte ham bort. Det satt i ganske lenge, det at jeg var redd for at han skulle bli syk igjen.

De to ganger er likevel veldig forskjellige, og jeg har ikke gitt ham en ny sjanse nå. Han har tatt godt vare på den han fikk. 

Da beklager jeg det. Det virket ut som om han ikke var engasjert og trodde at det var grunnen til at du slo opp med
ham siden du ikke sa noe spesifikt i tråden. Muligens du har skrevet grunnen iløpet av de 35 sidene. Orket ikke å bla gjennom dem. My bad.

Men, bra at han har tatt godt vare på den tredje og mest sannsynligvis den siste sjansen også! 

[Trolltunge]

1 time siden, Lasox skrev:

Da beklager jeg det. Det virket ut som om han ikke var engasjert og trodde at det var grunnen til at du slo opp med
ham siden du ikke sa noe spesifikt i tråden. Muligens du har skrevet grunnen iløpet av de 35 sidene. Orket ikke å bla gjennom dem. My bad.

Men, bra at han har tatt godt vare på den tredje og mest sannsynligvis den siste sjansen også! 

Andre og siste gang.

Alle gode ting er ikke tre! 

[Trolltunge]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler og illustrerer at livet aldri er helt svart/hvitt. Jeg har svart i tråden før -(jeg var Anonymkode: f64f7...152 - vet ikke om jeg fortsatt har samme kode siden det er så lenge siden).

Jeg ble sittende igjen med et spørsmål etter å ha lest innlegget ditt, jeg mener ikke noe dømmende med det - selv om det sikkert kan leses slik.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det, men jeg prøver. Jeg følte da du startet tråden at han hadde et behov for makt eller for å strafe deg - fordi han følte du ikke trengte ham. Tror du sykdommen din var en del av noe som gjorde at mannen din følte han kunne bidra med mer? Selv om han ikke bevisst visste at du var syk, kan han følt at du var svakere - og at han dermed kunne være viktigere i livet ditt eller familien?

Jeg spør mest fordi jeg prøver å sortere i egne opplevelser - da mannen jeg var gift med hadde et større behov for at jeg behøvde ham enn at jeg var sammen med ham fordi jeg elsket ham. Jeg sliter med å forstå det, makt har for meg ingenting i et kjærlighetsforhold å gjøre.

I alle fall - jeg har satt stor pris på denne tråden og andre innspill du har hatt på forumet. Jeg opplever deg som ærlig, åpen og tenkende. Du skriver innlegg som gir mulighet til å vurdere egne synspunkter, jeg sitter ikke igjen med en følelse av at du prøver "å vinne diskusjonen bare for å vine". 

Håper helseutfordingene blir mindre og forholdet blir enda bedre.

Anonymkode: f64f7...152

Beklager at jeg ikke rakk å svare deg i går. Du stiller ikke et enkelt spørsmål her. 

Jeg kan svare nei på at han "slo til" fordi jeg var svakere. Han hadde knapt sett eller pratet med meg, og den praten vi hadde i forkant av at han tryglet om ny sjanse ga ham på ingen måte tegn på at jeg var svak. Det var heller det at han innså at jeg aldri ville be ham komme tilbake som fikk ham til å gjøre det. 

Likevel, jeg tror at maktforhold har vært et issue mellom oss, og jeg tror at en del av årsakene til problemene våre hadde utspring i at han til tider følte at jeg satt på for mye av "makten", og at han av den grunn nærmest demonstrativt var ufin for å "ta" makt. At det var et problem for ham til tider at jeg ikke trengte ham. 

I tiden etter at vi kom sammen igjen har det vært en av de tingene vi har jobbet med. Jeg har vært flinkere til å vise at jeg trenger ham, praktisk og emosjonelt. For jeg gjør jo det. Jeg trenger ham kanskje ikke for å få livet til å gå rundt, men jeg trenger ham så definitivt for at vi og jeg skal ha det bra. Han har en viktig rolle i mitt og barnas liv, selv om vi kunne klart oss uten ham. 

Alle trenger sin partner, på mange måter. Det handler ikke om å ikke takle livet uten partner, men om at livet er lettere og alt føles bedre når man har støtte i hverandre. 

Nei, jeg TRENGER ham ikke, men jeg trenger ham likevel, og det har jeg vært flinkere til å vise. Det har også kommet tydelig frem i våre samtaler. Han trenger ikke å "demonstrere" makt ved å være sjefete og ufin. Han har allerede makt, både til å gjøre livet mitt bedre og verre, fordi jeg trenger ham som partner når han er min partner. Den jeg elsker, og uansett trenger gjennom det. 

Min mann har egentlig alltid vært stolt over at han har en sterk og selvstendig kone. Jeg tror likevel at det er en ting som ble ekstra utfordrende for ham da ting begynte å skjære seg mellom oss. Da ble det en slags trussel, det at jeg egentlig ikke TRENGER ham. 

Jeg tror at alle egentlig har et behov for å føle seg nødvendig. At det er sårt å føle på at man ikke er det, dersom man får inntrykk av det. 

Hvor mye makt og det å bli trengt har å si tror jeg imidlertid er ulikt fra individ til individ, og jeg tror det er mer behov for det der en føler seg usikker. Det er neppe selvsikkerhet og visshet om at man er viktig for partner som fører til sykelig sjalusi og kontrolltrang for å si det slik. 

Jeg tror også at selv om man har hatt en fin balanse i dette så kan man bli usikker og endre seg av det. 

Jeg tror at det spilte en rolle i våre problemer. Han ble usikker på sin rolle, jeg reagerte med å trekke meg bort fra ham, trenge ham stadig mindre, ikke mer, så ble han enda mer "bossy" for å "ta plass og vise makt" eller noe slikt tull, jeg trakk meg enda mer unna... og slik hadde vi det gående. 

Selv om min mann er generelt stolt av å ha en sterk og selvstendig kone har han naturligvis også behov for å være viktig for meg, være trengt. Det har vi vel alle. 

Jeg ser at det betyr mye for min mann å få lov til å være den sterke som jeg søker trøst og støtte hos innimellom. Han nærmest vokser 10 cm når jeg kryper inntil ham og sier at jeg trenger at han holder rundt meg. At han får lov til å være den jeg henter trøst og styrke fra. 

Jeg gjorde selvfølgelig ikke det da ting begynte å skjære seg mellom oss. Jeg søkte ikke til ham, jeg søkte fra ham. Mer og mer. 

[AnonymBruker]

På 8.12.2019 den 22.26, Trolltunge skrev:

Selv om min mann er generelt stolt av å ha en sterk og selvstendig kone har han naturligvis også behov for å være viktig for meg, være trengt. Det har vi vel alle. 

Ja, jeg tror det. 

Anonymkode: d649c...474

[AnonymBruker]

På 28.12.2016 den 14.07, Trolltunge skrev:

Tror det toppet seg litt for meg i går, da han i diskusjon om økonomi igjen uttalte at jeg tar hans penger, når jeg overfører sum til vår felleskonto. Til mat, bolig og regninger! Til utgifter til felles barn!

Og sannheten er til og med at selv om han tjener minst lar jeg ham sitte igjen med mer lommepenger/egne penger enn det jeg selv har, og han tjener såpass lite at han bor, spiser og har unger på svært gunstige økonomiske vilkår. Han spiser som en hest, men betaler som et lam. Han bor som en konge, men betaler for en stall.

Ha ha ha ha du høres ut som moren hans  Hvordan klarte han å erobre en så strukturert og fornuftig kvinne som deg egentlig   

Anonymkode: 21805...2d8

[Trolltunge]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ha ha ha ha du høres ut som moren hans  Hvordan klarte han å erobre en så strukturert og fornuftig kvinne som deg egentlig   

Anonymkode: 21805...2d8

Herregud, tråden er gammel, men spørsmålet er reelt nok det, det skal du ha.

Han fikk meg til å le. Mye. Godt triks for å kapre en kvinne. For noen av oss er visst det veien til hjertet vårt. Kanskje spesielt for kvinner som er litt for snusfornuftige for vårt eget beste? For slike menn tar vi også noen tårer og fortvilelse.

Nå er vi antagelig i balanse. Det har vært like store deler lek og latter som fortvilelse... men han får meg ennå til å le. Det skal han ha. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg kom på denne tråden da jeg så en som lignet (litt sånn drama over mange år). Tenkte jeg skulle lese gjennom og se hva som er skjedd, men jeg må si jeg henger ikke med.

Har dere fikset problemene deres nå, og lever sammen, eller flyttet fra hverandre for godt?

Anonymkode: d649c...474

[Trolltunge]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kom på denne tråden da jeg så en som lignet (litt sånn drama over mange år). Tenkte jeg skulle lese gjennom og se hva som er skjedd, men jeg må si jeg henger ikke med.

Har dere fikset problemene deres nå, og lever sammen, eller flyttet fra hverandre for godt?

Anonymkode: d649c...474

Håper han ikke slår meg igjen!

Nei huff, det var det egentlig stygt av meg å flåse med, men mange engasjerte seg i denne tråden, og bekymrer seg litt når de mener å gjenkjenne elementer fra denne tråden i andre tråder, og dette er en lang tråd, som dekker veldig mange elementer av hva som går galt når ting først går galt i et forhold. Absolutt alt igrunnen, siden begge parter ofte blir sitt verste da. Grøsser litt av enkelte innlegg her. Var dette virkelig oss?  

Jeg setter pris på omtanken, og det at mange håper at vi (eller jeg iallefall) nå har det bra. Jeg kan ikke alltid relatere meg til bekymringene, og jeg kan heller ikke egentlig relatere meg til denne tråden, og alt som står i den. Livet har generelt endret seg slik at denne tråden ikke er særlig aktuell lenger, på flere måter. 

Kort oppsummert, ja vi har fikset de problemene som fikk meg til å gå fra ham. Jeg hadde mine tvil i forhold til at løftene hans om å endre seg ville holde over tid, men det har de gjort. Det har også vært mer nødvendig enn vi der og da forsto og kunne forutse, for som nevnt oppdaget jeg at jeg var syk ikke lenge etter jeg ga ham en ny sjanse. Ja det var antagelig dette som gjorde at han fikk en ny sjanse. Jeg visste da ikke at jeg var syk ennå, men jeg var så utkjørt og "viljeløs" at det i situasjonen virket enklere å si ja enn nei. Jeg var nærmest litt likegyldig egentlig. Ikke meg selv. 

Jeg har aldri blitt "meg selv" igjen etter dette. Både jeg og han har måtte forholde oss til en helt ny situasjon, der jeg ikke lenger kan være kvinnen som kunne klare alt uten hans hjelp, men var sliten, trist og lei av at han ikke bidro. Av at han var mye egoistisk. Ikke minst temmelig lat og uansvarlig. En ufordragelig og ufin ekstra unge egentlig. 

Jeg forstår veldig godt at jeg forlot ham, slik han var. 

Jeg kan ikke lenger være kvinnen som har kontroll på alt, driver familien AS mer eller mindre alene, og i tillegg pusser opp og herjer på, med ti baller i luften samtidig og 20 til på planen. Han har ikke lenger en kvinne han kan skyve alt over på. Jeg har hatt behov for hans støtte og hjelp på en helt annen måte, og litt overraskende for meg kanskje, det har han vist å ha i seg også. 

Jeg er ikke lenger kvinnen jeg var da denne tråden ble etablert og var svært aktiv. Han er ikke lenger mannen han var da denne tråden ble etablert og var aktiv. Vi har ikke lenger de utfordringene vi hadde da denne tråden ble etablert. 

Vi har ikke ingen utfordringer, men livet har totalt sett endret seg såpass at vi har helt nye og andre utfordringer som vi jobber litt med å bli vant til. Noen av de gamle innimellom også, dette at vi er ulike og vil og vektlegger ulikt. Det føles bare mindre relevant. Det er mindre plass til slikt. Det er andre ting som tar betydelig mer fokus. 

Denne tråden føles veldig historisk og lite relevant ut for min del. En annen tid, et annet liv. Nesten. Heldigvis på mange måter, men jeg misunner litt den kvinnen som skrev denne tråden også. Hvor uvitende "hun" var om at det var helt andre utfordringer som ventet bak neste sving. 

Der er vi nå, men disse utfordringene har jeg ikke lyst til å lage lang tråd om. Denne tråden (måtte den etterhvert dø og begraves) får være min eneste lange tråd. 

Trolltunge, over og ut i denne tråden egentlig, siden den føles så historisk og urelevant for meg nå, og jeg ikke føler for en lengre oppfølger angående hva livet nå inneholder av alt mulig fra godt til vondt. Dere vil likevel finne meg litt overalt, i andre sine tråder.  

 

[AnonymBruker]

Du høres enestående tolerant og snill ut som har holdt ut med denne passive pinglefyren et halvt voksenliv. I mine øyne hadde det ikke hjulpet mye om han var stor og «maskulin» på utsiden, hvis han var er et selvmedlidende, klynkende barn inni.

Anonymkode: af7cf...1a3