Hvordan få mannen mer engasjert?

[Trolltunge]

1 minutt siden, Juniper skrev:

Er han klar over at du har rett på halvparten av disse sparekontoene hans når dere skilles? 
Du har også rett på innsyn i hans økonomi! 

I og med at vi har særeieavtale regner jeg med at det som kun står i hans navn er hans, og det som kun står i mitt navn er mitt. Altså at det bare er vår felles sparekonto som skal fordeles. Jeg er verken interessert i sparepengene hans, eller innsyn i hans økonomi. Det vil kun bli aktuelt for meg om han lager trøbbel. Om han vil ha noe inventar er det ok, men jeg tror ikke akkurat han stiller sterkt der, siden jeg har kjøpt alt, i den tiden vi var separert. 

[Juniper]

Akkurat nå, Trolltunge skrev:

I og med at vi har særeieavtale regner jeg med at det som kun står i hans navn er hans, og det som kun står i mitt navn er mitt. Altså at det bare er vår felles sparekonto som skal fordeles. Jeg er verken interessert i sparepengene hans, eller innsyn i hans økonomi. Det vil kun bli aktuelt for meg om han lager trøbbel. Om han vil ha noe inventar er det ok, men jeg tror ikke akkurat han stiller sterkt der, siden jeg har kjøpt alt, i den tiden vi var separert. 

Aha. Ja, da blir det litt mer spesielt, avhengig av hva som står i avtalen. 
Men enda mindre grunn til å la han betale mindre enn halvparten av utgiftene!
Bra du får tak i resten av pengene for den turen. 

Og du, har du mulighet til å ta et lydopptak av han om han starter en av disse utskjellingene sine? 
Kan være nyttig dokumentasjon å ha senere! 

[Trolltunge]

11 minutter siden, Juniper skrev:

Aha. Ja, da blir det litt mer spesielt, avhengig av hva som står i avtalen. 
Men enda mindre grunn til å la han betale mindre enn halvparten av utgiftene!
Bra du får tak i resten av pengene for den turen. 

Og du, har du mulighet til å ta et lydopptak av han om han starter en av disse utskjellingene sine? 
Kan være nyttig dokumentasjon å ha senere! 

Jeg har faktisk en diktafon fra da jeg tok noen ekstra studier. Tror til og med at jeg vet hvor den er. Sikkert ikke dumt å ha det som en ekstra forsikring, eller for meg selv, så jeg kan høre på hvor urimelig han er når han setter igang. Det må være verdens beste "prevensjon" fra å gå tilbake.Takk for tipset!  

Avtalen er helt standard. Hver av oss eier det vi juridisk eier. Eneste tilføringen vi har er angående evt. dødsfall, men det er jo ikke aktuelt. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg har faktisk en diktafon fra da jeg tok noen ekstra studier. Tror til og med at jeg vet hvor den er. Sikkert ikke dumt å ha det som en ekstra forsikring, eller for meg selv, så jeg kan høre på hvor urimelig han er når han setter igang. Det må være verdens beste "prevensjon" fra å gå tilbake.Takk for tipset!  

Avtalen er helt standard. Hver av oss eier det vi juridisk eier. Eneste tilføringen vi har er angående evt. dødsfall, men det er jo ikke aktuelt. 

Jeg har lest tråden og synes det er blitt tydeligere og tydeligere at han bruker psykisk makt (les gjerne mishandling) for å få holde på som han vil.

Vi bruker alle forskjellige redskap for å få det vi ønsker, men i gode forhold så finner man en balanse mellom å ta vare på seg selv og å ta vare på partner/familie. Her er ikke den balansen tilstede. Heller ikke ønsker han å jobbe mot en slik balanse, da han bruker bruker "våpenet" sitt for å unngå å ta inn over seg hva han faktisk utsetter deg for.

Det våpenet er skadelig for deg og barna, og når han ikke vil gjøre noe med det heller, så er ikke "hvorfor" han bruker det så viktig som det å beskytte deg selv. Jeg tror du har tatt et veldig rett valg nå, det var nok lurt å lage tråden som ga deg muligheten til å se alt litt utenfra eller i et annet perspektiv.

Siden du vurderer diktafon, så ville jeg bare tipse om at det kanskje kan være like lurt med en app? Jeg lastet ned en i en situajon hvor jeg trengte å høre ting - når jeg ikke sto mitt i stormen. Jeg stolte ikke på egen hukommelse eller virkelighetsoppfatning lenger. Den het smart recorder (for android) , den er stemmestyrt og du kan velge å ikke ta opp når det er stille. Den kan du ha med deg rundt i huset om du ikke vet hvor og når han får utbrudd. Det var mange lignende apper.

Jeg vet ingenting om diktafoner, så kanskje det er like enkelt, men tenkte det er greit for deg å vurdere hva som er best

 

Anonymkode: f64f7...152

[Solstrålen.]

Jeg er virkelig imponert over hvor sterk og selvstendig du er, TS. Håper du holder oss oppdatert framover 😊

[Trolltunge]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest tråden og synes det er blitt tydeligere og tydeligere at han bruker psykisk makt (les gjerne mishandling) for å få holde på som han vil.

Vi bruker alle forskjellige redskap for å få det vi ønsker, men i gode forhold så finner man en balanse mellom å ta vare på seg selv og å ta vare på partner/familie. Her er ikke den balansen tilstede. Heller ikke ønsker han å jobbe mot en slik balanse, da han bruker bruker "våpenet" sitt for å unngå å ta inn over seg hva han faktisk utsetter deg for.

Det våpenet er skadelig for deg og barna, og når han ikke vil gjøre noe med det heller, så er ikke "hvorfor" han bruker det så viktig som det å beskytte deg selv. Jeg tror du har tatt et veldig rett valg nå, det var nok lurt å lage tråden som ga deg muligheten til å se alt litt utenfra eller i et annet perspektiv.

Siden du vurderer diktafon, så ville jeg bare tipse om at det kanskje kan være like lurt med en app? Jeg lastet ned en i en situajon hvor jeg trengte å høre ting - når jeg ikke sto mitt i stormen. Jeg stolte ikke på egen hukommelse eller virkelighetsoppfatning lenger. Den het smart recorder (for android) , den er stemmestyrt og du kan velge å ikke ta opp når det er stille. Den kan du ha med deg rundt i huset om du ikke vet hvor og når han får utbrudd. Det var mange lignende apper.

Jeg vet ingenting om diktafoner, så kanskje det er like enkelt, men tenkte det er greit for deg å vurdere hva som er best

 

Anonymkode: f64f7...152

Jeg tror at du har rett. Jeg tror det har vært ekstra vanskelig for meg å innse at dette er en slags vold eller maktmisbruk fordi jeg har vært i et forhold med fysisk vold tidligere. Det var enklere å se at var noe jeg måtte ut av, og jeg klarte det. De gangene det nå har slått meg at dette ikke er riktig, at det mannen driver med er en slags maktmisbruk, så har jeg tvilt på meg selv, og tenkt "Alle menn er jo ikke maktmisbrukere, kanskje jeg er for var/sårbar fordi jeg har opplevd det? " Forholdene er jo så ulike på så mange måter, og lynet skal ikke slå ned samme plass to ganger. ..

Samtidig har jeg lest om slikt, kjent meg igjen i en del, og også registrert at kvinner som har opplevd vold tidligere ofte finner seg partnere med like trekk. Nei, jeg blir ikke slått, men skremt og presset. .. men det har lagt en tvil der, i forhold til om det er han eller meg det bunner i. Kanskje jeg overreagerte?

Samtidig har jo også mine tidligere erfaringer gjort meg sterk på mange måter. Jeg har brutt ut av et fælt forhold, reist meg og klart meg fint. Har noen arr, men er sterk i troen på at jeg er en servivior. Det som har gjort meg blind er drømmen om at mine barn skulle vokse opp i en hel familie, og den lille tvilen på at det kan være hos meg "svakheten" ligger. At jeg overreagerer, på grunn av tidligere erfaringer. At jeg blir redd på grunn av det, og ikke fordi han faktisk bruker skremmende teknikker for å få det slik han vil.  

Denne tråden har hjulpet meg med å forstå at han faktisk er urimelig. Lynet slo faktisk ned to ganger, om enn på ulike måter. 

Jeg har lastet ned appen. Synd at jeg ikke hadde den i går! For ja, det er vanskelig å vite når det kommer. Vi hadde faktisk en ganske grei samtale om at dette i går, og var enige liksom. Han virket nesten ivrig etter å ta fatt på eget liv, uten meg og ungene, og jeg tenkte lettet at dette går over all forventning. Så var det plutselig som han skifter personlighet, så skulende på meg og kom med mye rart. "Dersom vi er enige om å gå fra hverandre, må vi da krangle og dra frem gamle uenigheter? " spurte jeg. Nei sa han, men fortsetter. Med disse skulende øynene på meg, som om han morer seg over at jeg er latterlig, og at han er den personen i verden som har gjennomskuet det. Kom med masse halvsannheter og løgner, og bare fnyste av alt jeg sa. Han er smart, jeg er dum! 

Da jeg gikk fra situasjonen, for at den ikke skulle eskalere kom min sønn ut til meg og sa "Pappa sier stygge ting om deg og morfar." 

Jeg måtte forklare at pappa var sinna og lei seg, og at mennesker da ofte sier dumme ting. 

Han forsto det sa han, og tilsynelatende tar begge ungene det ganske greit at vi skal gå fra hverandre. Det fikk de vite umiddelbart da jeg tok det opp, for selv om jeg tok det opp da de ikke var tilstede, så sa faren det til dem straks de kom. Var ikke helt slik jeg ville ta det opp med dem, men jeg fikk heldigvis en god samtale med dem begge FØR faren begynte skulingen og drittslenging på kvelden. 

Endret 31. desember 2016 av Trolltunge
Skrivefeil

[runi]

På 28.12.2016 den 11.54, Trolltunge skrev:

Jeg har en stor og maskulin mann, tilsynelatende, men altfor ofte føler jeg meg som mannen i forholdet. Det er jeg som tjener mest, og som styrer økonomi. Han er ikke interessert, annet enn i at han klager dersom det er lite penger en måned. Hvorfor er liksom ikke hans problem. Det er også jeg som snekrer, maler og passer på at hus og hjem blir vedlikehold, eller pusset opp når nødvendig. Han hjelper til, når jeg forlanger det og forteller ham nøyaktig hva han skal gjøre. Han tar aldri initiativ selv. Jeg tar meg av bank, forsikring, avtaler og planlegging på alle fronter. Det er også jeg som holder rede på barnas aktiviteter, deltar på møter og organiserer transport til og fra ting. 

Han lager middag noen dager i uken, støvsuger og vasker gulv, samt han henter unger de dagene jeg sier han må. Fordi jeg ikke rekker det. 

Jeg er selvsagt glad for at han gjør noe, men jeg skulle så gjerne ha hatt en partner som faktisk engasjerer seg i økonomi, logistikk, planlegging og gjennomføring av ting. 

 

Nå har vi kjøpt nytt hus som må pusses opp. Alt av kjøp, salg og planlegging faller på meg, og han klager til og med over at jeg er så opptatt av det. At jeg bruker så mye tid på å tegne planer, inngå avtaler og samtidig gjøre vårt nåværende hjem klart for salg. Jeg dro ham med på et par møter, for å inkludere ham i prosessen, men da klaget han etterpå fordi han følte seg dum. Han hadde ikke satt seg inn i ting, så da førte selvfølgelig jeg ordet. Prøvde å dra ham med, og spørre om hans mening, men han har jo knapt noen, så lite engasjert som han er. 

 

I prosessen bytter vi også bank, fordi vi får bedre rente. Det tok jeg selvsagt opp med ham, før jeg takket ja til tilbudet, men da vi skulle avgårde til banken for å signere lurte han plutselig på hvorfor. Han hadde altså ikke engang hørt etter da "vi" diskuterte det. Sa seg enig, og ante faktisk ikke hva han hadde sagt seg enig i. Slike ting er jo så kjedelige... tydeligvis! 

 

Vi har vært par i mange år, men ble for noen år siden separert, mye fordi jeg var frustrert over at alt faller på meg. Vi fant tilbake til hverandre, og han lovet å bidra mer, men dessverre ser jeg lite til det. Det er liksom mine barn (de er faktisk hans og), mitt hus og min økonomi, og han er mest som et stort barn som får lommepenger. Og ikke nok av det mener han, for selv om jeg viser ham inntekter og utgifter er altså ikke det hans problem. 

 

Hvordan kan jeg få ham mer engasjert i alt rundt barn, økonomi og praktiske ting? Eller er det for sent/umulig? Han er jo over år blitt vant til at jeg tar meg av alt slikt, og det er sikkert behagelig. Men for meg tærer det på følelsene og respekten for mannen min, og jeg tar meg stadig oftere i å tenke at jeg hadde klart meg bedre uten ham. Jeg har til og med regnet på at jeg klarer å sitte med det nye huset uten ham.

Heldige han som har deg  :-)

[Trolltunge]

4 timer siden, Solstrålen. skrev:

Jeg er virkelig imponert over hvor sterk og selvstendig du er, TS. Håper du holder oss oppdatert framover 😊

Takk! Det skal jeg gjøre. Nå er jo allerede det at han ikke skal flytte med oss til nytt hus på bordet. Det blir en spennende tid fremover! Han aksepterer det tilsynelatende nå, men jeg er redd for at det fort kan snu. Føler meg ikke helt sikker på at dette går knirkefritt før han bor annet sted. 

[Solstrålen.]

3 minutter siden, Trolltunge skrev:

Takk! Det skal jeg gjøre. Nå er jo allerede det at han ikke skal flytte med oss til nytt hus på bordet. Det blir en spennende tid fremover! Han aksepterer det tilsynelatende nå, men jeg er redd for at det fort kan snu. Føler meg ikke helt sikker på at dette går knirkefritt før han bor annet sted. 

Jeg blir litt bekymret av hvordan han oppfører seg. Jeg tenker at du må holde et øye med at han ikke prøver å gjøre noe for å skade deg nå, eller karre til seg masse ressurser, men du har jo allerede tatt noen forhåndsregler. 

[Trolltunge]

38 minutter siden, Solstrålen. skrev:

Jeg blir litt bekymret av hvordan han oppfører seg. Jeg tenker at du må holde et øye med at han ikke prøver å gjøre noe for å skade deg nå, eller karre til seg masse ressurser, men du har jo allerede tatt noen forhåndsregler. 

For å være ærlig er jeg litt bekymret selv. Han snur på flisen hele tiden. Det han planla i går... i dag er det helt andre planer. Hva gjelder i morgen? 

Jeg forstår jo at det er en situasjon med mange tanker for ham også, men han virker rett og slett litt... ustabil!  I går fortalte han ungene at han vil flytte til England, og at de kan besøke ham der. I dag skal han bo i nærheten, så de kan gå til ham...

Det er helt greit at han kanskje er usikker på veien videre, men synes det er rart at han må dele planene med ungene, før de er fastsatt.  Like fast bestemt, der og da, og så plutselig er planene endret. Det forvirrer dem! 

Jeg får bare forsøke å være den stabile motvekt. Men han gjør det ikke så enkelt. Likevel er jeg glad for at alle planer så langt innebærer at han faktisk skal flytte. Og han skal ikke ha noe av meg, sier han. Bare klærne og tingene sine. 

[Strixvaria]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

For å være ærlig er jeg litt bekymret selv. Han snur på flisen hele tiden. Det han planla i går... i dag er det helt andre planer. Hva gjelder i morgen? 

Jeg forstår jo at det er en situasjon med mange tanker for ham også, men han virker rett og slett litt... ustabil!  I går fortalte han ungene at han vil flytte til England, og at de kan besøke ham der. I dag skal han bo i nærheten, så de kan gå til ham...

Det er helt greit at han kanskje er usikker på veien videre, men synes det er rart at han må dele planene med ungene, før de er fastsatt.  Like fast bestemt, der og da, og så plutselig er planene endret. Det forvirrer dem! 

Jeg får bare forsøke å være den stabile motvekt. Men han gjør det ikke så enkelt. Likevel er jeg glad for at alle planer så langt innebærer at han faktisk skal flytte. Og han skal ikke ha noe av meg, sier han. Bare klærne og tingene sine. 

På meg høres det ut som han kjører samme taktikk på ungene som på deg. Forvirre, skremme, så de forhåpentligvis går til deg og er redde og triste slik at du skal få dårlig samvittighet og bli i forholdet. Du er bra kynisk når du bruker dine egne barn i et sånt spill, herregud for en type.

[Trolltunge]

11 timer siden, Solstrålen. skrev:

1 time siden, Strixvaria skrev:

På meg høres det ut som han kjører samme taktikk på ungene som på deg. Forvirre, skremme, så de forhåpentligvis går til deg og er redde og triste slik at du skal få dårlig samvittighet og bli i forholdet. Du er bra kynisk når du bruker dine egne barn i et sånt spill, herregud for en type.

Det kan hende at du har rett, men han virker iallfall ganske innstilt på at vi skal etableres hver for oss. Jeg håper DET ikke snur! 

Kvelden i dag er litt rar, men det har egentlig vært ok stemning. Vi skal se på leilighet til ham allerede i morgen, og han virker ivrig på å få den. Tror han gleder seg til frihet og nye kvinner.  De spennende sider ved å være singel. 

Jeg er ganske imponert over ungene. De overhører tullet han kommer med, og min datter ga ham klar beskjed om at dette gidder hun ikke høre på. Han skjerpet seg da. De sier også at det går greit for dem, og min datter sier at hun visste dette ville skje. Gutten også ser ut til å takle det fint.  

[Trolltunge]

Jeg skulle ønske jeg kunne spole tiden litt frem. Dette er en rar situasjon, og jeg føler jeg er i et vakum. For få dager siden trodde jeg at jeg kunne redde forholdet. Nå skal vi gå fra hverandre.  En del av meg er lettet, en del av meg henger ikke med, så fort som det har gått. Jeg vet at jeg har tatt det riktige valget, men det er vondt også.  

I går var han i stor grad mannen jeg elsker. Litt dritt på formiddagen, men da verken jeg eller ungene viste interesse for det slo han om, og gjorde sitt for at den siste nyttårsaften skulle være fin. Lekte og lo med ungene, var hyggelig og kjærlig mot meg. Litt for kjærlig for situasjonen, for det føltes rart at at han sto og holdt rundt meg da nyttårs raketter gikk opp rundt oss, og at han krøp inntil meg og ville kose da vi la oss.  Jeg klarte ikke annet enn å la ham holde rundt meg.  Jeg som vanligvis nyter sex uansett om verden faller ned rundt meg orket ikke tanken på det. Kroppen hans føles allerede fremmed. Som om jeg har oppdaget at jeg ikke egentlig kjenner mannen, fordi de illustrasjoner jeg har hatt har avslørt seg som nettopp illustrasjoner. 

Nå vil jeg bare videre! Jeg klør etter å flytte inn i ny bolig. Bli opptatt med og engasjert i det. Begynne på nytt! Blanke ark! 

I går fortalte han sin mor at vi går fra hverandre. Oppga helt andre grunner enn det jeg synes er grunnen. Det var liksom ytre omstendigheter som ødela for oss, ikke han og jeg. Det var rart å høre på, og jeg syntes litt synd på svigermor, som sørger nå, og har fått så snål forklaring at hun antagelig ikke forstår, og ennå håper at det kan ordne seg. For om årsaker han oppga var årsaken burde det være håp. Det er likevel hans familie, så jeg sa ingenting mot hans forklaring. Bare trøstet henne med at det går fint, og at vi er enige om dette. At vi skal forsøke vårt beste i å gjøre dette på en vennskapelig måte. 

Jeg sørger, jeg gleder meg, er trist, er lettet... og jeg vet at det kommer en tid der dette er historie. Der vakuumet løser seg opp, og blir til en ny tilværelse, der jeg har ny mulighet til Lykke.  Jeg klarer meg! Ungene klarer seg! Jeg bare må gjennom dette først! 

[Gjest Elseby13]

På 28.12.2016 den 11.54, Trolltunge skrev:

Jeg har en stor og maskulin mann, tilsynelatende, men altfor ofte føler jeg meg som mannen i forholdet. Det er jeg som tjener mest, og som styrer økonomi. Han er ikke interessert, annet enn i at han klager dersom det er lite penger en måned. Hvorfor er liksom ikke hans problem. Det er også jeg som snekrer, maler og passer på at hus og hjem blir vedlikehold, eller pusset opp når nødvendig. Han hjelper til, når jeg forlanger det og forteller ham nøyaktig hva han skal gjøre. Han tar aldri initiativ selv. Jeg tar meg av bank, forsikring, avtaler og planlegging på alle fronter. Det er også jeg som holder rede på barnas aktiviteter, deltar på møter og organiserer transport til og fra ting. 

Han lager middag noen dager i uken, støvsuger og vasker gulv, samt han henter unger de dagene jeg sier han må. Fordi jeg ikke rekker det. 

Jeg er selvsagt glad for at han gjør noe, men jeg skulle så gjerne ha hatt en partner som faktisk engasjerer seg i økonomi, logistikk, planlegging og gjennomføring av ting. 

 

Nå har vi kjøpt nytt hus som må pusses opp. Alt av kjøp, salg og planlegging faller på meg, og han klager til og med over at jeg er så opptatt av det. At jeg bruker så mye tid på å tegne planer, inngå avtaler og samtidig gjøre vårt nåværende hjem klart for salg. Jeg dro ham med på et par møter, for å inkludere ham i prosessen, men da klaget han etterpå fordi han følte seg dum. Han hadde ikke satt seg inn i ting, så da førte selvfølgelig jeg ordet. Prøvde å dra ham med, og spørre om hans mening, men han har jo knapt noen, så lite engasjert som han er. 

 

I prosessen bytter vi også bank, fordi vi får bedre rente. Det tok jeg selvsagt opp med ham, før jeg takket ja til tilbudet, men da vi skulle avgårde til banken for å signere lurte han plutselig på hvorfor. Han hadde altså ikke engang hørt etter da "vi" diskuterte det. Sa seg enig, og ante faktisk ikke hva han hadde sagt seg enig i. Slike ting er jo så kjedelige... tydeligvis! 

 

Vi har vært par i mange år, men ble for noen år siden separert, mye fordi jeg var frustrert over at alt faller på meg. Vi fant tilbake til hverandre, og han lovet å bidra mer, men dessverre ser jeg lite til det. Det er liksom mine barn (de er faktisk hans og), mitt hus og min økonomi, og han er mest som et stort barn som får lommepenger. Og ikke nok av det mener han, for selv om jeg viser ham inntekter og utgifter er altså ikke det hans problem. 

 

Hvordan kan jeg få ham mer engasjert i alt rundt barn, økonomi og praktiske ting? Eller er det for sent/umulig? Han er jo over år blitt vant til at jeg tar meg av alt slikt, og det er sikkert behagelig. Men for meg tærer det på følelsene og respekten for mannen min, og jeg tar meg stadig oftere i å tenke at jeg hadde klart meg bedre uten ham. Jeg har til og med regnet på at jeg klarer å sitte med det nye huset uten ham.

Du er sammen med en arabisk mann eller hva? Jeg er også gift med en fra et muslimsk land og her er det akkurat likedan. Jeg gjør alt. Jeg tror at han som kommet fra et svært maskulint og mannsdominert land føler seg kvinneliggjort her i Norge hvor vi damrr greier alt. Så syns han det er behagelig å innta en passiv rolle etter så mange år som svært mandig rolle.

Grunnen til at han ikke deltar i foreldremøter osv er hos oss pga språket. Dessuten er det ikke noe sånt i hans land. Lærerne vil ikke ha innblanding fra foreldre. 

Gi korte beskjeder: gjør dette til i morgen, vask her før kl 16, gå igjennom disse papirene osv.

[Trolltunge]

2 timer siden, Elseby13 skrev:

Du er sammen med en arabisk mann eller hva? Jeg er også gift med en fra et muslimsk land og her er det akkurat likedan. Jeg gjør alt. Jeg tror at han som kommet fra et svært maskulint og mannsdominert land føler seg kvinneliggjort her i Norge hvor vi damrr greier alt. Så syns han det er behagelig å innta en passiv rolle etter så mange år som svært mandig rolle.

Grunnen til at han ikke deltar i foreldremøter osv er hos oss pga språket. Dessuten er det ikke noe sånt i hans land. Lærerne vil ikke ha innblanding fra foreldre. 

Gi korte beskjeder: gjør dette til i morgen, vask her før kl 16, gå igjennom disse papirene osv.

Takk for råd, men nå er det for sent for oss uansett. 

[Juniper]

Hvordan går det med deg, @Trolltunge?

 

[Trolltunge]

4 minutter siden, Juniper skrev:

Hvordan går det med deg, @Trolltunge?

 

Takk for at du spør! 

Det går ganske bra med meg. Det er en litt rar tid selvsagt, og ikke minst en litt rar stemning hjemme. Vi har hatt en god tone, men jeg får nesten inntrykk av at mannen ikke helt forstår konsekvensene. At han er i den formeningen at han skal på en slags singel- liv- ferie, der han kan feste, være fri og uansvarlig, men så ha oss i bakhånd dersom/når han ikke synes det er så gøy lenger. At det er en slags lek.

Han er 45 år og skal flytte på hybel, og det gir han utrykk for at han gleder seg til, på lik linje med en student som for første gang skal flytte hjemmefra, og ser frem til fest og moro. Det skal visst bli så kjekt. Slik det var da han bodde på hybel da jeg traff ham. Venner, fester, moro, stadig nye kvinner... inntil jeg stoppet den festen. Og så ungene og. Han skal i sitt hode spole tilbake til det, men det virker som det har gått ham hus forbi at han er 14 år eldre nå, og at selv om det var noenlunde akseptabelt at han var en festglad 31- åring som ennå bodde på hybel DA, så lurer jeg litt på hvilke typer mennesker- og kvinner- som synes det er noe stas med en 45 år gammel mann som bor på en liten hybel og tror at han er i 20- årene ennå. Han ser ennå veltrent og flott ut (for alderen!), det skal han ha, men jeg vet hvordan jeg selv hadde reagert dersom jeg traff en flott mann, som burde være voksen og etablert, og så bodde og levde han slik...

Men han om det! Jeg er bare glad han er innstilt på å flytte, og mitt problem med at han har innstillingen jeg nevner over er at jeg er redd for at det vil bli problemer om/når han finner ut at det faktisk ikke er særlig kult å late som man er 20 når man er 45 år. En stund kanskje, men ikke i lengden. Jeg er redd for at det slett ikke er kult dersom JEG etterhvert vil gå på date, eller finner en mann jeg liker. Han sier at det selvsagt er ok, men jeg tror ikke på ham, fordi jeg tror at han lever i en slags illusjon akkurat nå, der han tror han skal få beholde det han liker ved familielivet, men slippe ansvar og konsekvenser, og dessuten ha det så mye mer gøy. 

Det forundrer meg og irriterer meg, og samtidig tenker jeg at jeg må være såpass egoistisk akkurat nå at jeg lar ham få tro på illusjonene sine- bortsett fra dem om at han fremdeles skal ha meg på hold- for det gjør ting enklere for meg. Det er mye enklere for meg at han ønsker å flytte ut for å starte morolivet, enn å måtte kaste ham ut! Det er mye enklere for meg at han er i ok humør, enn krangling og dårlig stemning! 

Så det går greit... og jeg håper at det fortsetter slik. Jeg har en følelse av at det ikke vil gå like lett fremover, så jeg håper han snart finner seg en fest- hybel, så det ikke går opp noen lys for ham før det er for sent. 

[Trolltunge]

3 timer siden, Juniper skrev:

Hvordan går det med deg, @Trolltunge?

 

Men nærmere ettertanke skal jeg gi et litt ærligere svar. Jeg tror jeg har et instinkt for å svare "Det går bra!" når noen spør, men her- i min anonymitet- burde jeg i det minste forsøke å være helt ærlig. 

Så det helt ærlige svaret nå er; Jeg synes dette er fælt! Rett og slett veldig veldig ubehagelig. Og jeg kan ikke engang bare skylde på ham eller selve situasjonen for det, men det er som om jeg jevnt over tester meg selv ved å vurdere alle worst case- hendelser som kan skje. Nå eller senere. 

F. eks. ser jeg for meg at han går helt inn for fest- og rundbrennerlivet, og spør meg "Vil jeg bli sjalu? Vil jeg bli skamfull? Hva er det verste som kan skje? Hvordan vil jeg reagere?"  Eller så tenker jeg at han gang på gang prioriterer bort ungene, og sårer dem, og tenker også her "Hva er det verste som kan skje?" Eller når jeg skal begynne å date eller treffer en ny mann "Hva er den aller verste reaksjonen jeg kan få? Hvor stort helvete kan han lage? Hvor ubehagelig blir det for meg, og for den nye mannen i mitt liv?"

Og så presser jeg meg selv omtrent til å gjennomleve de følelsene det verste som kan skje kan utløse, for å se om jeg er forberedt nok på dette. For å se om jeg tåler det. Med andre ord gjør jeg meg selv vondt med disse worst case- fantasiene, som forhåpentligvis ikke blir så ille som jeg med vilje maler dem, for å teste meg selv. 

Og jeg føler meg dårlig! Tenk om det blir så ille som det verste jeg kan tenke! 

Det positive ved dette er vel- kanskje- at det er knapt noe han kan finne på som jeg ikke allerede har gjennomlevd i tankene, og allerede begynt å bearbeide. 

Har du selv opplevd et vanskelig forhold Juniper? Jeg synes du gir så gode svar når det gjelder samliv og menneskelige relasjoner. 

[Juniper]

7 timer siden, Trolltunge skrev:

Men nærmere ettertanke skal jeg gi et litt ærligere svar. Jeg tror jeg har et instinkt for å svare "Det går bra!" når noen spør, men her- i min anonymitet- burde jeg i det minste forsøke å være helt ærlig. 

Så det helt ærlige svaret nå er; Jeg synes dette er fælt! Rett og slett veldig veldig ubehagelig. Og jeg kan ikke engang bare skylde på ham eller selve situasjonen for det, men det er som om jeg jevnt over tester meg selv ved å vurdere alle worst case- hendelser som kan skje. Nå eller senere. 

F. eks. ser jeg for meg at han går helt inn for fest- og rundbrennerlivet, og spør meg "Vil jeg bli sjalu? Vil jeg bli skamfull? Hva er det verste som kan skje? Hvordan vil jeg reagere?"  Eller så tenker jeg at han gang på gang prioriterer bort ungene, og sårer dem, og tenker også her "Hva er det verste som kan skje?" Eller når jeg skal begynne å date eller treffer en ny mann "Hva er den aller verste reaksjonen jeg kan få? Hvor stort helvete kan han lage? Hvor ubehagelig blir det for meg, og for den nye mannen i mitt liv?"

Og så presser jeg meg selv omtrent til å gjennomleve de følelsene det verste som kan skje kan utløse, for å se om jeg er forberedt nok på dette. For å se om jeg tåler det. Med andre ord gjør jeg meg selv vondt med disse worst case- fantasiene, som forhåpentligvis ikke blir så ille som jeg med vilje maler dem, for å teste meg selv. 

Og jeg føler meg dårlig! Tenk om det blir så ille som det verste jeg kan tenke! 

Det positive ved dette er vel- kanskje- at det er knapt noe han kan finne på som jeg ikke allerede har gjennomlevd i tankene, og allerede begynt å bearbeide. 

Har du selv opplevd et vanskelig forhold Juniper? Jeg synes du gir så gode svar når det gjelder samliv og menneskelige relasjoner. 

Jeg hadde en temmelig stri barndom, og var i et forhold tidlig i 20-årene som ikke var helt bra. 
Det har lært meg mye om grensesetting. 
Jeg hadde noen runder hos coach for noen år siden, for å bearbeide oppveksten min. Det ga meg et nyttig perspektiv på ting.
Har hatt stor glede av å lese meg opp på mellommenneskelige relasjoner og psykologi. 
Jeg må også innrømme at jeg har lært mye her inne. Prate med folk som åpenbart er på et veldig vondt sted, men som henger og klamrer seg fast i en sytråd av håp om at forholdet kan reddes. 

I dag er jeg i et godt forhold, har holdt sammen i veldig mange år. Det er heller ikke noe som går helt på skinner, man må prate sammen, løse ting og finne ut hvordan begge får det de trenger. 

Min erfaring med KG er at de fleste som skriver en fortvilet tråd her inne veldig godt vet hva som er både problem og løsning, de håper bare at de tar feil. Og da vil ofte et velplassert verbalt spark i baken gjøre mer nytte enn å si "stakkars deg, så ille du har det"! Ikke fordi jeg ikke tror at vedkommende har det ille, men fordi den eneste som kan gjøre noe med situasjonen er vedkommende selv. For å oppnå en endring må man endre noe, og man kan aldri ta utgangspunkt i at en skal endre andre, en må endre det en gjør selv. 

Magefølelsen din sa det til deg før du satte deg ned og skrev hva du var nødt til å gjøre. Men du hadde så mange andre hensyn som du veide for og mot. Hvordan ville sønnen din ta det? Kanskje lurte du på hva familien ville tenke om dere gikk fra hverandre en gang til. Hva med praktiske ting? Hvordan ville dagene være? Og så videre. 
Det at mange påpekte at du ikke hadde det bra ga deg en følelse av at du hadde en berettiget grunn til å reagere. Men du visste jo alt fra før av, det var hverdagen din. 

Jeg er glad for at du har tatt tak. Det er lite som er så fortvila som de som er i et forferdelig forhold og ikke evner å ta tak. Og starter gjentatte tråder om samme elendige forholdet, uten å sette foten ned. 

Flere burde være flinkere til å sette grenser rundt egen person! 

Ønsker deg masse lykke til framover! Håper du får han ut av huset før det går opp for han at han har gjort tidenes tabbe! 

[Juniper]

I forhold til dine tanker og fantasier rundt hva som kan skje, så forstår jeg godt at du er redd og at tankene løper litt løpsk.
Det sier jo egentlig sitt om hva du forventer (hvor lite du egentlig forventer) av denne mannen! 
Du regner ikke med han, han er ikke der for deg. 

Det er en nyttig mental øvelse å tenke igjennom hva som i verste fall kan skje. Det gjør det enklere å forholde seg til ting som dukker opp. Det at du har plan A, B, C og D klar gjør at du kan snu om på hælen og omstille deg. 

Men ikke driv det for langt. Noen ganger må du bare gi hodet ferie og ta ting litt som de kommer! 

Jeg tror at når du har fått mannen ut av huset og ting har normalisert seg litt, så bør du sjekke om du har en venninne, slektning eller noe som kan passe hus og unger for deg noen dager og slenge deg på en resteplass-tur fra Finn.no, og bare ta en time-out for å senke skuldrene! 

Forresten, ikke la han tro at han kan ha ungene på samvær i huset ditt, eller valse inn og ut der som han synes!