Psykisk syk - lyst på barn

[AnonymBruker]

Synes mange er veldig negative til at du skal få barn tross at dere har god stabil økonomi, og eier leilighet og det er en fordel at du er ufør fordi all din tid og energi blir brukt på barnet og familien og deg selv. Syns også det kommer mye an på samboeren din om han er en stødig stabil og trygg type. Det er mye stygt i mange familier med fin fasade hvor feks rusmisbruk etc holdes skjult, synes ikke det høres ut som du ikke skal få barn. Men selvsagt så kan det jo gå begge veier da barnet krever omstillinger, søvnløse netter og andre ting som tester psyken. Er selv bipolar og har innsett at jeg ikke kan få pga ekstremt dårlige perioder selv.

Anonymkode: 1d2b0...9bf

[AnonymBruker]

Er man såpass syk at man er uførerygdet, bør man ikke ha barn. Dett er en mening som er sterkt farget av min egen oppvekst med en ufør mor som også slet med å tørre gå ut døra. Jeg synes ikke du burde vurdere barn før du har blitt friskere. Du kan ikke satse på at mann og foreldre skal ta over der du  ikke kan. Undersøkelser har vist at det er ganske få barn som opplever at det er noe særlig støtte i den friske forelderen. Det kan tvert imot bli en ekstra byrde for barnet, siden barnet ikke bare synes synd på deg, men også på den friske forelderen som må ta over så mye av ansvaret.

Anonymkode: f7bbd...364

[Gjest Becky48]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde du vært en hund så hadde man ikke avlet på deg.. For dine gener er ikke gode nok til å bringe videre. Og hadde ikke ført noe godt med seg til rasen

Det synes jeg er en ting å ta hensyn til. Ikke alle bør formere seg hvis man ikke er en god avels kandidat 

Anonymkode: 5140a...b8f

Heil hitler!

Det er ingen som vet hva ts sine gener vil føre med seg. Om hun får et barn som har anlegg for psykisk sykdom så er det ikke slik at barnet nødvendigvis blir syk.

Når det er sagt så synes jeg det at når man har problemer med å gå i butikken så bør man la vær å få barn. Da e man rett og slett ikke frisk nok. Er man så syk psykisk sett at man ikke kan jobbe så stiller jeg meg litt tvilende til hvordan man kan ta seg av barn på en adekvat måte. Altså blir man syk etter man har fått barn så er det ikke så mye man kan gjøre, men å faktisk velge å få barn når man er syk er jeg ganske så skeptisk til. Da er man mer egoistisk enn hva godt er. Det er en grunn for at det er vanskelig for mennesker med psykiske lidelser å få adoptere.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er rundt 30 år gamle. Jeg har en samboer som er frisk, har fast jobb som også har lyst barn. Bor i leilighet som vi eier. Jeg får uføretrygd. Har foreldre som er oppegående som kan hjelpe hvis det skulle bli vanskelige dager/perioder.

Sliter med angst og svingniger i humør. Har ikke vært sucidal på mange år og har ikke hatt psykoser. Lenge siden jeg har vært innlagt.

Går på medisiner som funker bra, har dager der jeg syns det er vanskelig å gå ut alene (f.eks på butikken). Går hos psykolog 1 gang i uken.

Anonymkode: 82253...ad5

Hvordan skal du klare en prøveperiode og påfølgende svangerskap uten medisiner?

Ei venninne vokste opp med ei mor som var klin sprø. Hun fungerte greit nok helt til hun fikk barn. Da kom en svangerskapsdepresjon som utviklet seg til en deilig kombo av bipolar 2 og schizofreni. Med stadig oftere psykoser og tvangsinnleggelser. Venninna mi har på sett og vis greid seg bra, men hun slet seriøst i oppveksten. Det er ikke godt å vokse opp i et slikt hus.

Anonymkode: f19cb...45f

[Gjest Netttroll]

Om man er så syk at man ikke greier å jobbe - Da er det egoistisk å få barn, ja. 

Jeg sliter med depresjon selv, men ikke noen stor depresjon. Går til psykolog to ganger i måneden og blir bare litt mere sliten av og til  Men jeg jobber 100% og klarer å ha nok overskudd til barna, derfor valgte jeg å bli pappa, har du det du også (overskudd og jobb) - Kjør på!  

Endret 8. juni 2016 av Netttroll

[AnonymBruker]

Jeg synes det er egoistisk selv om man jobber, (min mor jobbet,som jeg fortalte om tidligere i tråden) det er så belastende for barnet,

og som nevnt arvelig ( på forskjellige måter).

Anonymkode: 7ee71...868

[AnonymBruker]

Nå skal jeg være brutalt ærlig her. Jeg opplevde et dramatisk traume i barndommen og fortrengte hele greia til jeg ble godt voksen. Da traumet ble reaktivert og jeg gikk inn i en grusom depresjon hadde jeg allerede stiftet familie, og i etterkant har jeg tenkt mange ganger at hadde jeg visst det jeg vet nå så hadde jeg ikke fått barn. Jeg vet med hånda på hjertet at jeg er en god mamma det meste av tiden, men det faller mye på mannen min i perioder og jeg tviler ofte på mine egne evner som mor. Jeg håper og ber om at barna mine ikke tar skade av at mammaen deres til tider bare gråter og gråter, og at hun innimellom bare forsvinner på akuttinnleggelser. Så jeg mener at du bør tenke deg veldig godt om og sørge for at du har et godt nettverk hvis du i det hele tatt vurderer å få barn.

Anonymkode: cadfd...75c

[AnonymBruker]

Jeg forventer ikke at foreldrene mine eller svigerforeldrene mine skal ta ansvar for ungen, jeg sier at jeg har et nettverk hvis jeg skulle trenge hjelp. Barnet vil også ha en far som er frisk.

Jeg kan gå ut døren, men syns det er vanskelig noen dager. Så på de dagene går jeg ikke på den butikken med mest folk eller drar på kino.

Skal selvfølgelig ikke ta en avgjørelse om å få barn uten å ha snakket med både behandler, samboer, lege og familie.

Vet at det ikke er alle medisiner man kan bruke når man går gravid. Så ville ha sluttet på disse medisinene og prøvd å leve uten dem en godt stund (6mnd.) før jeg prøvde å bli gravid. For å sjekke hvordan jeg fungerer uten dem.

Har ikke en diagnose som er arvelig.

 

TS

 

Anonymkode: 82253...ad5

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du utdannelse, full jobb og ting på stell? Har du penger, leilighet/hus, og overskudd til å ta deg av et annet menneske døgnet rundt? Hvis nei, dropp det. Hvis du er så syk at du ikke greier å ha en vanlig jobb, ta vare på deg selv eller delta på normale aktiviteter så kan du jo prøve å forestille deg hvordan det blir å skulle ta vare på et barn..

Anonymkode: 81179...6a0

For noe tull. Ja, jeg har penger og hus, men ikke noe av det andre. Nå er jeg uføretrygdet pga fysisk sykdom, men sliter i perioder med angst og depresjon. 

Vi har planer om å få barn snart. Her er selvsagt far innforstått med at veldig mye vil falle på han. Han får betalt permisjon i ett år for å være hjemme med oss. Jeg vet at jeg kommer til å bli en god mor

Anonymkode: 34b5a...b30

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forventer ikke at foreldrene mine eller svigerforeldrene mine skal ta ansvar for ungen, jeg sier at jeg har et nettverk hvis jeg skulle trenge hjelp. Barnet vil også ha en far som er frisk.

Jeg kan gå ut døren, men syns det er vanskelig noen dager. Så på de dagene går jeg ikke på den butikken med mest folk eller drar på kino.

Skal selvfølgelig ikke ta en avgjørelse om å få barn uten å ha snakket med både behandler, samboer, lege og familie.

Vet at det ikke er alle medisiner man kan bruke når man går gravid. Så ville ha sluttet på disse medisinene og prøvd å leve uten dem en godt stund (6mnd.) før jeg prøvde å bli gravid. For å sjekke hvordan jeg fungerer uten dem.

Har ikke en diagnose som er arvelig.

 

TS

 

Anonymkode: 82253...ad5

Lykke til ts!

Uansett hva du gjør. Syns helst du virker veldig ansvarlig, jeg 

 

Anonymkode: 22307...424

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

For noe tull. Ja, jeg har penger og hus, men ikke noe av det andre. Nå er jeg uføretrygdet pga fysisk sykdom, men sliter i perioder med angst og depresjon. 

Vi har planer om å få barn snart. Her er selvsagt far innforstått med at veldig mye vil falle på han. Han får betalt permisjon i ett år for å være hjemme med oss. Jeg vet at jeg kommer til å bli en god mor

Anonymkode: 34b5a...b30

Har du lest tråden? Hvordan "vi" som har hatt en mor eller far som er psykisk syk og hvordan "vi" opplevde det?

Anonymkode: 7ee71...868

[AnonymBruker]

Jeg spør meg selv titt og ofte om jeg kan få barn. er psykisk syk jeg også, og har så forferdelig lyst på, at jeg klikker snart selv tror jeg at et barn kan hjelpe. Jeg har depresjon og litt angst. kanskje det å få barn hjelper litt på angsten? du kan ikke akkurat lukke deg inne når du har barn. Blir konsekvenser for det nå. mer nå enn før. 
du må kjenne etter på hva du klarer. håper du klarer

Anonymkode: 483c3...805

[AnonymBruker]

Jeg er helt frisk og har ingen psykiske lidelser, og det er noen dager hvor jeg har lyst å krype under dyne og komme meg langt bort fra barna mine.  

Jeg tror du ikke skjønner hvordan det er å ha, og oppdra, et barn.  På de fleste dager, frem til de er tenåringer, er det helt kaos.  For det første, muligheten er stor at du ikke kan ta medisinen din når du er gravid.  For det andre, aner du  ikke hvordan disse høye hormondoser/svinger kommer til å påvirke din lidelsen når du blir gravid og føde.  De fleste friske sliter veldig.  

Barn er fantastisk, men de er VELDIG krevende og veldig slitsomt.  Hva skjer når du får ikke sove ordentlig i 4 måneder eller mer?  Min sov ikke mer en 3 timer på strek før han ble 14 måneder.  Trodde jeg skulle dø.  

Psykiske helsen blir ikke noe bedre når du får et barn - ofte blir det verre.  Barn har det IKKE godt når foreldre lider av en psykiske sykdom - og dette har jeg personlig erfaring med. 

Anonymkode: 5874d...3ce

[Gjest Adipose]

Alle foreldre, uansett om de har diagnoser eller ei, ødelegger barna sine på et eller annet vis. Så enkelt er det bare. Man kommer uansett til å si eller gjøre én eller flere ting som sitter i barnet for alltid. Blir så sinnsykt dramatisk å si at INGEN psykisk syke burde få barn. Psykisk sykdom kan være så mangt, og det er langt ifra alle sykdommer som går hardere utover et barn enn friske foreldre.  

Det er arvelig? Ja, det er kreft, hjertesykdommer, alzheimer, huntingtons osv, osv. Hvis man skal bruke det argumentet, må man hvertfall være konsekvent, og be ALLE om å droppe barn, for jeg skulle likt å se det mennesket som ikke hadde en eneste negativ, arvelig greie. 

Og jada, jeg har en psykisk syk forelder, før noen begynner å hyle om det. Men den friske har formet meg mye mer, og har en betraktlig større del i alle mine nevroser og rariteter. 

[AnonymBruker]

14 timer siden, Raven Emerald skrev:

Bipolar lidelse.

Det stemmer ikke. Søsteren min er bipolar og ingen av hennes barn, som er voksne nå, er bipolare. De er friske og det er barna deres igjen også

Anonymkode: 1b4dd...d61

[Honey Dew]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør meg selv titt og ofte om jeg kan få barn. er psykisk syk jeg også, og har så forferdelig lyst på, at jeg klikker snart selv tror jeg at et barn kan hjelpe. Jeg har depresjon og litt angst. kanskje det å få barn hjelper litt på angsten? du kan ikke akkurat lukke deg inne når du har barn. Blir konsekvenser for det nå. mer nå enn før. 
du må kjenne etter på hva du klarer. håper du klarer

Anonymkode: 483c3...805

Barn skal ikke "hjelpe deg" på den måten som du beskriver. Barn krever garanti for at man skal klare å ta vare på dem.

Hva hvis du får barn og det viser seg at du ikke klarer å ta vare på dem? Det er ikke "bare" å sende dem fra seg til f eks søsken/foreldere eller barnevern. Ingen har rett på å få barn. Det er barna som har rett på å få gode foreldre

[AnonymBruker]

Alle vet at uføre går i arv og psykisk sykdom går igjen i familier. Barna formes av miljøet de vokser opp i. Hadde psykisk syke i det minste hatt ansvar nok til å la være å få barn, så hadde vi kanskje fått slutt på elendigheten, men nei, ansvar er ikke første prioriteten, da følelsene er det. Følelsene er førsteprioritet hele veien, over jobb, over partner, over samfunnet, over alt. Barn er kun en forlengelse av en selv, slik dere behandler dere selv og andre, blir dere å behandle barna også. Hadde dere hatt i dere å skjerpe dere for en annen, ut av kjærlighet, så hadde dere allerede gjort det. Selvfølgelig tar barna skade av å ha psykisk syke foreldre som er ute av stand til å fungere som en normal voksen, kanskje barnet ikke får psykisk lidelse, men mange andre arr på sinnet. Mange fler enn de som har friske foreldre. 

Anonymkode: 43e43...ad4

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

For noe tull. Ja, jeg har penger og hus, men ikke noe av det andre. Nå er jeg uføretrygdet pga fysisk sykdom, men sliter i perioder med angst og depresjon. 

Vi har planer om å få barn snart. Her er selvsagt far innforstått med at veldig mye vil falle på han. Han får betalt permisjon i ett år for å være hjemme med oss. Jeg vet at jeg kommer til å bli en god mor

Anonymkode: 34b5a...b30

Jeg forstår ikke helt hva du sier her. Du er uføretrygdet pga psykisk sykdom, MEN sliter i perioder med angst og depresjon. Er den psykiske sykdommen noe annet enn angst og depresjon? Hvis ikke, må jo disse periodene med angst og depresjon være enten veldig hyppige, veldig lange eller veldig alvorlige for at du skal bli uføretrygdet av det. Vi hadde jo til og med en statsminister som var sykmeldt en stund pga depresjon, men han ble jo ikke ufør av den grunn.

Det er veldig tungt for barn når foreldrene er syke, alvorlig fysisk eller psykisk. Ser også at det ofte "går i arv" gjennom flere generasjoner, selv om det ikke egentlig er arvelig. Det gjør jo også milde psykologiske vansker som ikke er så alvorlige, f eks dårlig selvtillit, sjenanse, dårlig selvfølelse osv. Barn lærer reaksjonsmønstrene til sine foreldre.

Hvordan blir livssituasjonen din hvis det blir samlivsbrudd? Klarer du da å forsørge deg og halve barnet, ha råd til et sted å bo? Jeg ville følt meg veldig utrygg dersom jeg ikke selv kunne jobbe.

Anonymkode: 086e8...488

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alle vet at uføre går i arv og psykisk sykdom går igjen i familier. Barna formes av miljøet de vokser opp i. Hadde psykisk syke i det minste hatt ansvar nok til å la være å få barn, så hadde vi kanskje fått slutt på elendigheten, men nei, ansvar er ikke første prioriteten, da følelsene er det. Følelsene er førsteprioritet hele veien, over jobb, over partner, over samfunnet, over alt. Barn er kun en forlengelse av en selv, slik dere behandler dere selv og andre, blir dere å behandle barna også. Hadde dere hatt i dere å skjerpe dere for en annen, ut av kjærlighet, så hadde dere allerede gjort det. Selvfølgelig tar barna skade av å ha psykisk syke foreldre som er ute av stand til å fungere som en normal voksen, kanskje barnet ikke får psykisk lidelse, men mange andre arr på sinnet. Mange fler enn de som har friske foreldre. 

Anonymkode: 43e43...ad4

alle vet at du ikke har peiling. foreldrene mine jobber 8-4 men jeg er ufør.

Anonymkode: c2343...e89

[Raven Emerald]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer ikke. Søsteren min er bipolar og ingen av hennes barn, som er voksne nå, er bipolare. De er friske og det er barna deres igjen også

Anonymkode: 1b4dd...d61

At det er arvelig, betyr ikke at man automatisk får det. At din søsters barn og barnebarn ikke har arvet det, er jo heldig. Jeg arvet det etter min far. Så jo, det stemmer at det er arvelig.