småbarnsmødre - uføretrygdet

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du må lese innlegget mitt på nytt. Jeg vet at den tyngste perioden er når barnet er 2-3 år. Og mener at jeg skal klare den perioden. Hvis det blir for tungt, så kommer jeg til å be om avlastningshjem. Akkurat som alle andre kan gjøre, selv om de er friske. Det å ha en plan hvis det går dårligere enn planlagt er lurt, det handler om å forberede seg og være realistisk. Helt latterlig å mene at jeg ikke kan ta vare på et barn til fordi jeg KANSKJE trenger hjelp i 1-2 år totalt. Det kan jo godt være at det blir besteforeldre som blir avlastningshjem også. 

Jeg velger jo ikke å få barn FORDI jeg kan be om hjelp. Jeg velger å få flere barn fordi jeg vet at jeg klarer det, men jeg er realistisk og innser at det kan være det blir tyngre enn jeg forventer. Det vet man ikke før man står oppi det. På samme måte som friske foreldre ikke vet hvor tungt det er med to tette før de opplever det. Og mange i den situasjonen ber også om hjelp, for å unngå at man blir utslitt. 

(Du burde vel strengt tatt heller kritisere alle som regner med hjelp til barnevakt fra familie rundt seg når de planlegger barn og feks. har turnusjobber begge to.)

Anonymkode: eb06a...417

Hadde ment jeg skulle svare allerede da jeg så første innlegget ditt. Og det er et enda større behov for å svare på det nå.

Avlastning er ikke noe man bare kan få fordi man selv vil. Jeg kan love deg at slike ting tar tid å få på plass.

Hva har du tenkt til å gjøre hvis du får et kronisk sykt barn? Et barn du må sette foran din egen sykdom 24/7 i flere år. Et barn som ikke kan være i barnehagen hele tiden. Et barn som har et såpass krevende sykdomsbilde at du kanskje får skrapet sammen 14 timers søvn på en uke. 

Og jeg kan love deg at 2-3 er en alder som fint kan være barnemat i forhold til mange andre aldre.

Jeg har 2 barn, begge har spesielle behov, begge har fysiske kroniske sykdommer og en av dem har i tillegg psykisk sykdom. For oss er avlastning verre enn å stå i alt 24/7 hele året. 

Jeg har ikke noe i mot at uføre får barn, men jeg er sterkt i mot at folk planlegger barn med helt feil tankegang.

Avlastningshjem er for familier med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Jeg vet om mange med barn med diagnoser som ikke får avlastningshjem fordi det ikke er kapasitet. At den kapasiteten blir sprengt av mennesker som setter barn til verden, vel vitende at de muligens må ha hjelp.... Ja jeg har ikke ord.

Jeg ønsker meg sterkt flere barn jeg også. På grunn av livssituasjonen vi har endt opp med har det blitt stopp på 2. 

 

Anonymkode: 8c73e...927

[AnonymBruker]

1 time siden, førstedamen skrev:

Virker bare som det er litt for mange som mener de er dålige foreldre hvis de får barn av egoistiske grunner. Men da er visst alle dårlige foreldre da.

Nei, ingen er dårlige fordi man får barn av egoistiske grunner. Alt vi gjør er jo av egoistiske grunner! Men hvorfor det skal være mer feil å ønse seg barn for en gruppe mennesker enn en annen ser jeg ikke. 

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ment jeg skulle svare allerede da jeg så første innlegget ditt. Og det er et enda større behov for å svare på det nå.

Avlastning er ikke noe man bare kan få fordi man selv vil. Jeg kan love deg at slike ting tar tid å få på plass.

Hva har du tenkt til å gjøre hvis du får et kronisk sykt barn? Et barn du må sette foran din egen sykdom 24/7 i flere år. Et barn som ikke kan være i barnehagen hele tiden. Et barn som har et såpass krevende sykdomsbilde at du kanskje får skrapet sammen 14 timers søvn på en uke. 

Og jeg kan love deg at 2-3 er en alder som fint kan være barnemat i forhold til mange andre aldre.

Jeg har 2 barn, begge har spesielle behov, begge har fysiske kroniske sykdommer og en av dem har i tillegg psykisk sykdom. For oss er avlastning verre enn å stå i alt 24/7 hele året. 

Jeg har ikke noe i mot at uføre får barn, men jeg er sterkt i mot at folk planlegger barn med helt feil tankegang.

Avlastningshjem er for familier med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Jeg vet om mange med barn med diagnoser som ikke får avlastningshjem fordi det ikke er kapasitet. At den kapasiteten blir sprengt av mennesker som setter barn til verden, vel vitende at de muligens må ha hjelp.... Ja jeg har ikke ord.

Jeg ønsker meg sterkt flere barn jeg også. På grunn av livssituasjonen vi har endt opp med har det blitt stopp på 2. 

 

Anonymkode: 8c73e...927

Kan du forklare den? Mener du da tenårene? Siden jeg har skrevet tidligere at jeg har et barn som snart er tenåring. Som jeg har vært alene med hele tiden. 

Men jo, problemet med kroniske sykdommer er jo der. Den er der for alle. Du kan jo spørre deg selv, når du allerede hadde et barn med spesielle behov, hvor smart var det da å få et til? Hvorfor stoppet ikke du etter et barn? Har barnet spesielle behov vet du jo allerede at barnet trenger ekstra tilpasning etc. 

Jeg planlegger barn fordi jeg har erfart at jeg klarer det uten problem. Fordi jeg har erfart at jeg IKKE trenger hjelp til å ta meg av et barn. Jeg har ingen plan om å skaffe meg avlastning. Men jeg vet at hvis jeg skulle slite, så kan jeg be om hjelp. Slik alle kan, både friske, syke, fattige og de med mange barn. Dette er noe alle i hele Norge vet at man kan be om, men fordi jeg er bevisst på det så er det feil? Det er ikke sikkert jeg trenger å be barnevernet om det engang, det kan hende jeg har noen i nærheten som vil stille opp. Eller at jeg kan betale barnevakt, hvis det ikke er noen langvarig periode. 

Men det er klart, på KG er det verre å ha en tankegang om at ting kan skje, enn å være skråsikker på at man klarer ting alene. Hadde jeg vært frisk hadde jeg fortsatt visst at hvis ting ble for mye, så måtte jeg bedt om hjelp. Det håper jeg alle foreldre gjør. 

Anonymkode: eb06a...417

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har du tenkt til å gjøre hvis du får et kronisk sykt barn? Et barn du må sette foran din egen sykdom 24/7 i flere år. Et barn som ikke kan være i barnehagen hele tiden. Et barn som har et såpass krevende sykdomsbilde at du kanskje får skrapet sammen 14 timers søvn på en uke. 

 

Anonymkode: 8c73e...927

Forøvrig, i en slik situasjon så vil en som er kronisk syk få BPA, altså brukerstyrt personlig assistent. Dette er noe man kan få etter behov, og den kan brukes for å beholde arbeid, gjøre husarbeid, utføre hobby, barnepass, stelle dyr, kjøre bil, dvs alt man ville gjort som frisk. Det er ikke det samme som hjemmehjelp, det skal i praksis være en frisk kropp som gjør det du selv kunne gjøre før du ble syk. Det finnes mange muligheter for at uføre også skal få oppleve gleden ved å ha det antall barn man ønsker. 

Jeg tør uansett påstå at en ufør som velger å få barn, og har tenkt gjennom alle mulige scenarioer og har backup-planer klare, samt nær kontakt med helsevesen og nettverket sitt for å gi barnet best mulig oppvekst, vil være en ti ganger bedre mor enn en vilkårlig 17åring som blir uplanlagt gravid, eller en 35åring som popper ut barn nr 5 mens de går på sosialen. Antakelig vil barnet også kunne få en bedre oppvekst enn der to foreldre jobber i over 100% stillinger, med trening to timer hver kveld, jevnlige barnevakter og ønske om selvrealisering og kjærestetid alene uten barn. En ufør har faktisk TID til å ha barn, og tid er kanskje noe av det mest verdifulle vi kan gi barna våre. 

Anonymkode: eb06a...417

[teknosilje]

Den Friday, February 12, 2016 at 18.55, AnonymBruker skrev:

Du skal være svært forsiktig med å si noe om slike personer. Selv er jeg svært mye hjemme da jeg kun har en liten vikarjobb. Sikkert mange som kan anta at jeg lever på NAV, men jeg har ikke mer derfra enn barnetrygda. Normal barnetrygd. Og ja, jeg har en profesjonsutdannelse. Ingen kroniske sykdommer verken fysisk, eller psykisk. Tror ikke at du har halvparten av alle fakta på bordet en gang om de det gjelder. Bare synd at du ikke gidder å se lengre enn til din egen nesetipp for å prøve å snakke vanlig med dem i stedet for å baksnakke dem her.

 

Dessuten: Det er noe som heter at man har store bokstaver i begynnelsen av setninger.

Anonymkode: 2d8f2...8c6

Og punktum til slutt 😉

Hi vet nok ikke helt hva hun prater om. 

Gidder ikke si mer.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, ingen er dårlige fordi man får barn av egoistiske grunner. Alt vi gjør er jo av egoistiske grunner! Men hvorfor det skal være mer feil å ønse seg barn for en gruppe mennesker enn en annen ser jeg ikke. 

Kan du forklare den? Mener du da tenårene? Siden jeg har skrevet tidligere at jeg har et barn som snart er tenåring. Som jeg har vært alene med hele tiden. 

Men jo, problemet med kroniske sykdommer er jo der. Den er der for alle. Du kan jo spørre deg selv, når du allerede hadde et barn med spesielle behov, hvor smart var det da å få et til? Hvorfor stoppet ikke du etter et barn? Har barnet spesielle behov vet du jo allerede at barnet trenger ekstra tilpasning etc. 

Jeg planlegger barn fordi jeg har erfart at jeg klarer det uten problem. Fordi jeg har erfart at jeg IKKE trenger hjelp til å ta meg av et barn. Jeg har ingen plan om å skaffe meg avlastning. Men jeg vet at hvis jeg skulle slite, så kan jeg be om hjelp. Slik alle kan, både friske, syke, fattige og de med mange barn. Dette er noe alle i hele Norge vet at man kan be om, men fordi jeg er bevisst på det så er det feil? Det er ikke sikkert jeg trenger å be barnevernet om det engang, det kan hende jeg har noen i nærheten som vil stille opp. Eller at jeg kan betale barnevakt, hvis det ikke er noen langvarig periode. 

Men det er klart, på KG er det verre å ha en tankegang om at ting kan skje, enn å være skråsikker på at man klarer ting alene. Hadde jeg vært frisk hadde jeg fortsatt visst at hvis ting ble for mye, så måtte jeg bedt om hjelp. Det håper jeg alle foreldre gjør. 

Anonymkode: eb06a...417

Er under 2 år mellom mine og det er den yngste som er ekstremt syk. Bokstavdiagnoser blir heller ikke stilt ved fødsel, ei heller psykiske lidelser. Hadde jeg visst om situasjonen som kom ville jeg faktisk ha stoppet på 1. 

Det er faktisk ikke bare å be om hjelp og så dukker den magisk opp. Og for vår del så hjelper det ikke med avlastning, ikke en gang fra familie. Det er mange som kunne trengt hjelp som ikke får det pga manglende besøkshjem og ressurser. Du later til å tro at det bare er å ringe bvt ene dagen og så har du avlastning dagen etter. Slik er det altså ikke. Og vi har hatt ppt, bup, bvt og bufetat inne i 14 år, så har litt erfaring fra akkurat den biten.

Noen unger er enkle å ha med å gjøre hele tiden, kanskje er du heldig å har en sånn. 

Har en som aldri har hatt en trassperiode i hele sitt liv og har bestandig skrytt så fælt av hvor grei og snill han er hele tiden. Så fylte han 15 og hormonene slo ut i full blomst, jo takk snill og grei var borte vekk i et blunk.

Tenårene er de mest frustrerende, bekymringsfulle og konfliktfylte årene av barnas liv.

en BPA vil heller ikke kunne løse situasjonen med et kronisk sykt barn. Jeg har jo i disse situasjonene leger og sykepleiere rundt meg hele tiden. Men de kan ikke være mamma for barnet mitt for meg. 

Det hjelper lite å være reflekter og ha all verdens backupplaner klare når man har helt feil bilde av hvor lett det skal være å få hjelp. 

 

 

Anonymkode: 8c73e...927

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forøvrig, i en slik situasjon så vil en som er kronisk syk få BPA, altså brukerstyrt personlig assistent. Dette er noe man kan få etter behov, og den kan brukes for å beholde arbeid, gjøre husarbeid, utføre hobby, barnepass, stelle dyr, kjøre bil, dvs alt man ville gjort som frisk. Det er ikke det samme som hjemmehjelp, det skal i praksis være en frisk kropp som gjør det du selv kunne gjøre før du ble syk. Det finnes mange muligheter for at uføre også skal få oppleve gleden ved å ha det antall barn man ønsker. 

Jeg tør uansett påstå at en ufør som velger å få barn, og har tenkt gjennom alle mulige scenarioer og har backup-planer klare, samt nær kontakt med helsevesen og nettverket sitt for å gi barnet best mulig oppvekst, vil være en ti ganger bedre mor enn en vilkårlig 17åring som blir uplanlagt gravid, eller en 35åring som popper ut barn nr 5 mens de går på sosialen. Antakelig vil barnet også kunne få en bedre oppvekst enn der to foreldre jobber i over 100% stillinger, med trening to timer hver kveld, jevnlige barnevakter og ønske om selvrealisering og kjærestetid alene uten barn. En ufør har faktisk TID til å ha barn, og tid er kanskje noe av det mest verdifulle vi kan gi barna våre. 

Anonymkode: eb06a...417

Du tror det er så lett å få hjelp? Du kan bare be om det så popper det opp hjelp fra barnevern og andre instanser?  Og du tror at neste barn garantert blir like enkelt som første?  Det er ikke rart barnevern og helserelaterte tjenester har kapasitetsproblemer om dette er en vanlig holdning.  Og du trenger en realitetssjekk.  

Anonymkode: a9b3a...a83

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er under 2 år mellom mine og det er den yngste som er ekstremt syk. Bokstavdiagnoser blir heller ikke stilt ved fødsel, ei heller psykiske lidelser. Hadde jeg visst om situasjonen som kom ville jeg faktisk ha stoppet på 1. 

Det er faktisk ikke bare å be om hjelp og så dukker den magisk opp. Og for vår del så hjelper det ikke med avlastning, ikke en gang fra familie. Det er mange som kunne trengt hjelp som ikke får det pga manglende besøkshjem og ressurser. Du later til å tro at det bare er å ringe bvt ene dagen og så har du avlastning dagen etter. Slik er det altså ikke. Og vi har hatt ppt, bup, bvt og bufetat inne i 14 år, så har litt erfaring fra akkurat den biten.

Noen unger er enkle å ha med å gjøre hele tiden, kanskje er du heldig å har en sånn. 

Har en som aldri har hatt en trassperiode i hele sitt liv og har bestandig skrytt så fælt av hvor grei og snill han er hele tiden. Så fylte han 15 og hormonene slo ut i full blomst, jo takk snill og grei var borte vekk i et blunk.

Tenårene er de mest frustrerende, bekymringsfulle og konfliktfylte årene av barnas liv.

en BPA vil heller ikke kunne løse situasjonen med et kronisk sykt barn. Jeg har jo i disse situasjonene leger og sykepleiere rundt meg hele tiden. Men de kan ikke være mamma for barnet mitt for meg. 

Det hjelper lite å være reflekter og ha all verdens backupplaner klare når man har helt feil bilde av hvor lett det skal være å få hjelp. 

 

 

Anonymkode: 8c73e...927

Jeg har bodd i to forskjellige kommuner og har jo faktisk fått en slik beskjed, fra begge steder! Forskjellen på meg og deg er at hos deg er det barna som er syke, hos meg er det jeg som er syk, en fysisk sykdom. Mulig det er det som utgjør at det er vanskelig for deg, det vet ikke jeg noe om. Muligens er det også forskjell på kommunene. Her jeg bor er det mange som ønsker å være avlastningshjem. Jeg kjenner personlig fire stk som tar imot barn på alt fra hver 2.helg til to dager i uka. Det er nok mye vanskeligere å skaffe avlastning til barn som har spesielle behov, enn friske barn hvor det er foreldrene som er slitne.

Og når jeg nevner at trassalderen er den verste, så er det fordi jeg ikke har problemer psykisk, jeg har problemer fysisk. Så ift tenåringsvansker er jeg likestilt som en frisk. Mine vansker går utpå løfting, påkledning ved trassig barn etc. 

Anonymkode: eb06a...417

[AnonymBruker]

Å ha barn er en fulltidsjobb sier de. Hvordan klarer man å ha barn dersom man ikke klarer å ha en liten stilling? Makes no sence.....

Anonymkode: 3a186...1b3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ment jeg skulle svare allerede da jeg så første innlegget ditt. Og det er et enda større behov for å svare på det nå.

Avlastning er ikke noe man bare kan få fordi man selv vil. Jeg kan love deg at slike ting tar tid å få på plass.

Hva har du tenkt til å gjøre hvis du får et kronisk sykt barn? Et barn du må sette foran din egen sykdom 24/7 i flere år. Et barn som ikke kan være i barnehagen hele tiden. Et barn som har et såpass krevende sykdomsbilde at du kanskje får skrapet sammen 14 timers søvn på en uke. 

Og jeg kan love deg at 2-3 er en alder som fint kan være barnemat i forhold til mange andre aldre.

Jeg har 2 barn, begge har spesielle behov, begge har fysiske kroniske sykdommer og en av dem har i tillegg psykisk sykdom. For oss er avlastning verre enn å stå i alt 24/7 hele året. 

Jeg har ikke noe i mot at uføre får barn, men jeg er sterkt i mot at folk planlegger barn med helt feil tankegang.

Avlastningshjem er for familier med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Jeg vet om mange med barn med diagnoser som ikke får avlastningshjem fordi det ikke er kapasitet. At den kapasiteten blir sprengt av mennesker som setter barn til verden, vel vitende at de muligens må ha hjelp.... Ja jeg har ikke ord.

Jeg ønsker meg sterkt flere barn jeg også. På grunn av livssituasjonen vi har endt opp med har det blitt stopp på 2. 

 

Anonymkode: 8c73e...927

Dette er det jeg mener at mange mener at du er i den kategorien selv. At de vet ikke at du ikke viste at barnet ditt var sykt, men det er mange her som da ville stemplet seg som en som planlegger å leve på penger fra staten.. Jeg mener altså ikke det, men det er det svært mange i denne tråden mener det. Får du ekstra hjelp i fra staten skal du ikke belaste staten ytterligere, og det er alt de ser. Jeg vil nok tro at de som får avlastningshjem trenger det, og at det handler mer om at det er for lite penger og midler enn at uføre sitter å planlegger å kjøre det tilbudet i grøfta.

De som kan få hjelp er de som har foreldre som har utfordringer, barn som har spesielle behov, og mer akutte ting (feks svangerskapsdepresjon). Jeg syns det blir feil å sette disse opp imot hverandre. 

Jeg gidder ikke bry meg med hva andre folk velger så lenge de ikke svindler eller driter i barna sine. Jeg syns det er veldig trist, og vil ikke oppfordre mennesker som ikke kan ta vare på barna sine sette barn til verden (ufør eller frisk), men jeg vil ikke si at folk som er uføre ikke kan ta vare på barn, eller det å ta vare på barn er akkurat det samme som jobbe 100 prosent.

De som prøver å si at folk som er uføre bruker barnevernet som sin egen private barnepasser må leve i en fantasi. Det er INGEN som ringer til barnevernet, og sier: Jeg skal en ferie tur til Malta i to uker på trygdepenger, Ja du vet den pengebingen jeg har, kunne dere passet på de fem barna mine mens jeg er borte. Noen kan kanskje ta den telefonen, men da tror jeg ikke at barna er der når de kommer tilbake for å si det sånn.

Barnehage, skole, lege, tannlege, foreldrepenger, barnetrygd osv. Staten betaler masse for at folk skal kunne ha barn, men det viktigste er vel ikke å bruke de pengene? Det som er viktig er at folk ikke misbruker NAV-systemet, og at barn som kommer til verden blir tatt godt vare på. Det å skulle liste opp en problemstilling som er så smal skjønner jeg ikke helt. Det er masse å ta av hvis man skal snakke om folk på trygd, men veldig ofte er det fordommene som man skal diskutere igjen og igjen. Det å få veldig mange barn er ikke normalen i Norge, hvis man skal ta de som får mange barn og som er ufør så er listen enda mindre, og skal man diskutere de som er unge, fått diagnose, blitt uføre, og fått mange barn så er den gruppen enda mindre. Som nevnt kan den eksistere, men det er da flere samfunnsnyttige ting man kan diskutere.

For når slike problemstillinger kommer opp, er det sjeldent man bare kan diskutere den ene lille gruppa, men det blir tatt en hel gruppe. Nemlig uføre. De uføre burde ikke gjøre sånn eller sånn. De fleste vet ikke veldig mye om de uføre de snakker om heller. De bare antar at folk er late, og svindler. Mange mennesker jobber faktisk noe selv om de går på trygd, og melder i fra til NAV, men det er ikke sikkert du som utenforstående ser dette. Som jeg har sagt veldig mange ganger før ser man svindel meld ifra. Hvis du ser noen som bruker restarbeidsevnen sin så la de få lov til det. Det å skulle gå ned en vei der man bestemmer hvem som fortjener å få barn, det vil bli et mørkt kapittel. Fordi det er så mange mennesker som ikke lever perfekte liv, og mange barn som har det vondt. 

Det å skulle gi svar til det TS spør om er helt umulig. Fordi jeg vet ikke hvordan deres liv er. Jeg har ikke vært med til psykologe, til legen, til NAV, jeg bor ikke sammen med dette menneske. Jeg syns det høres rart å ikke bruke restarbeidsevnen sin på jobb, og velge å få 4 barn, men som sagt har jeg aldri sett dette. De jeg vet om er folk som er syke som har fått barn før de ble syke/skadet. Eller at de har vært syke og blitt gravide uten at de har planlagt det. De har da prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen, og benyttet seg av de tilbudene som er. Eller planlagt et barn fordi de vil ha barn, og restarbeid har vært vanskelig å oppdrive, så man velger å bruke den på å ta vare på et barn. At det er noe galt i det forstår jeg rett og slett ikke. 

Anonymkode: ef131...dad

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å ha barn er en fulltidsjobb sier de. Hvordan klarer man å ha barn dersom man ikke klarer å ha en liten stilling? Makes no sence.....

Anonymkode: 3a186...1b3

Det er mange uføretrygdede som klarer å ha en liten stilling, men er uønsket i arbeidsmarkedet pga ustabil arbeidsevne og variende form.  Jeg kunne nok hatt opptil 20-30% om jeg fikk jobbet akkurat når jeg selv kunne, feks. er jeg i bedre form på kvelden enn på dagtid. (Les tråden om "uføretrygdede i 30-40-årene")

De flese barn begynner jo også i barnehage etter de har fylt et år. 

Anonymkode: eb06a...417

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Å ha barn er en fulltidsjobb sier de. Hvordan klarer man å ha barn dersom man ikke klarer å ha en liten stilling? Makes no sence.....

Anonymkode: 3a186...1b3

Det å ha barn er ikke det samme som å ha arbeid. Du vil da si at den som har tre barn og i 100 prosent jobb, arbeider som de har fire 100 prosent jobber? Gir det mening? Altså det er kan være krevende å ha barn, men de fleste barn er i barnehage, og skole store deler av dagen. Da har de som er ufør mulighet til å slapp av, dra på behandlinger, besøke leger og stelle rundt i huset hjemme. Dette høres kanskje luksus ut, men tro meg er du syk er det ikke noe luksus med det. De kan også søke om å få hjelp til ting som er vanskelig pga helsen. Mange uføre har noe som heter restarbeidsevne. Dette er det lille de klarer å gjøre av aktivitet. Noen kan gjøre om den aktiviteten om til arbeid som er betalt, men for de fleste som er uføre så blir den restarbeidsevnen brukt til feks gjøre hverdagslige ting. Dette her syns jeg er en mye mer interessant tema å snakke om, fordi restarbeidsevnen er utrolig kompliserte saker. Det er ikke veldig mange jobber som er så lav stilling, og ikke nok med det, de fleste vil ha friske folk, og hvis man strekker seg langt for å gi en ufør disse jobbene så kan det likevel bli vanskelig fordi en ufør kan ha ustabil helse. Hvis du mener at dette er enkelt så er det bare å brette frem skreddersydde jobber til alle uføre i Norge. Lykke til med den jobben 

Her er et eksempel: Jeg kjenner en som har anfall. Det er ikke epilepsi, men det kan ligne på det. Hun mister noen gang helt kontroll over kroppen sin og skjelver. Anfallene kan komme helt plutselig. Dette gjorde at hun i løpet av veldig kort tid måtte slutte jobben sin, vinke farvel til kolleger, kunne ikke kjøre bil osv. Dette ble svært belastende for henne siden hun følte hun falt helt ut av samfunnet. Tre år etter at hun ble ufør ble hun gravid. Hun ble veldig usikker på om hun skulle fullføre svangerskapet siden hun var syk. Hun valgt likevel å gjøre det. Hun fikk god støtte gjennom svangerskapet. Når barnet ble født hadde tanten hennes en jobb som gjorde at hun kunne passe barnet litt på dagen, og på kvelden tok faren mye av seg barnet. Dette barnet ga henne et helt nytt liv. Nå fikk hun noe å leve for, og hun har noen få aktiviteter i hverdagen som betyr enormt mye. Jeg kan ikke fatte at noen skal være irritert på henne fordi hun valgte å få et barn. Hun er en strålende mor, men har problemer med å kunne være i en jobb pga ustabil helse. Hun er veldig flink til å sy. Så restarbeidsevnen hennes bruker hun på å sy, og tjener noen få kroner på det, og tar vare på datteren sin. 

Dessuten er det svært mange uføre som lyver om hverdagen sin og om diagnoser. Nettopp fordi det finnes slike tråder som dette, der de blir dømt og folk snakker om de bak ryggen deres. Det er mindre tabu å ha fysisk sykdom enn feks psykisk. Derfor kan det hende at selv om naboen sier han er ufør pga ryggen, kan det hende han er schizofren. De som er friske vet ikke hvor belastende det er  være ufør og bli konstant overvåket av naboer, gamle kolleger, venner, familie osv. Fordi med engang de gjør noe så skal de få slengt, men du er på trygd. Derfor burde man sette seg inn i hva dette egentlig vil si. Mange vet ikke engang hva restarbeidsevne er engang. 

 

Anonymkode: ef131...dad

[AnonymBruker]

Om det finnes noen som er uføre og har fått 3-4 barn, så sier jeg ære, være til dem som makter det! For tro det eller ei, det er ikke bare å bestemme seg for å gå på uføre og stikke innom nav og hente penger - selv om mange skrikhalser vil ha det til det. 

Det motsatte er nok langt mer vanlig, uføre som sykdommen tvinger dem til å velge bort barn, og kanskje heller ikke får etablert seg i parforhold. Eller som hadde barn før de ble syke, og har måttet gi fra seg den daglige omsorgen. Men alle disse - de er ikke like synlige for den offentlige gapestokken. Tvert imot, så blir de usynlige, uten hverken jobb eller barn er det veldig mange som opplever å bli "ikke-mennesker", som ingen regner med.

Uten at jeg har leita fram noen tall på det, men er mitt inntrykk som frivillig i en pasientorganisasjon.

Så om du kjenner noen som er ufør og klarer å oppdra 3-4 barn, send dem gjerne mine varmeste lykkeønskninger!  godt å høre at noen klarer å etablere en familie til tross for sykdom <3 

Som andre her også sier - å være i stand til å fungere i dagliglivet betyr ikke nødvendigvis at det finnes restarbeidsevne. Uføre er heller ingen ensartet gruppe, tro det eller ei. Hvilken sykdom, skade eller tilstand en er rammet av vil påvirke hvor mye privatliv en er i stand til å ha. Økonomi, familie og støtteapparat rundt en vil også spille inn.

Men skulle virkelig ønske en kunne slutte å være så raske til dømme andre, vi vet stort sett langt mindre om andre og deres situasjon enn hva vi tror. Og virkeligheten er stort sett mer kompleks enn hva hylekoret vil ha det til. Enn om du i stedet ga denne mora litt støtte og varme?

Anonymkode: 6740e...60f

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn og ble syk etter at jeg hadde fått barn. Jeg har fått to alvorlige sykdommer som fører mye problemer og smerte med seg ,hver dag ,hele dagen.

Men barna var der ikke noe å gjøre med det, måtte bare gjøre det beste ut av det og sliten meg helt ut. Økonomien ble også selvfølgelig dårligere da jeg gikk fra høyt utdannet til uføretrygd .Jeg måtte be barnevernet om hjelp til å kunne holde mitt yngste barna i barnehagen da vi ikke lenger hadde råd til det og barnet ikke hadde godt av å gå hjemme hele dagen med en syk mor. Ganske så ydmykende det også ,selv om de var veldig forståelsesfulle og greie.

Er dette noe jeg har snakket med naboer og bekjente om ?nei det er det ikke ,jeg skylder ingen av dem å forklare om min sykdom .

Ikke klager jeg over smerte og problemer til dem heller så det kan sikkert være noen som tenker at det er en skam at jeg som virker så frisk ikke jobber. 

Jeg skulle så gjerne byttet bort sykdom i god helse og jobb. 

Anonymkode: 8cffe...8c0

[QueenOfTheSidewalk]

De blir syke etterpå tror jeg. Tror det er svært få uføre som ønsker/orker  et liv med barn etter at de ble uføre. Men har de først fått, har de ikke så mye valg. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Evilposelos skrev:

De blir syke etterpå tror jeg. Tror det er svært få uføre som ønsker/orker  et liv med barn etter at de ble uføre. Men har de først fått, har de ikke så mye valg. 

Vet som sagt flere som har måttet gi fra seg daglig omsorg for barna sine, spesielt sårbare er uføre om forholdet ryker. Om en blir så syk at en ikke klarer å ta vare på seg selv er det dessverre mange som opplever det. Da blir det bortimot umulig å ha barna hos seg, og det beste for barnet å bo hos far - eller også barnevernet om far ikke vil. Men det snakkes det ikke om. Ingen ser disse, og de heltmodige valgene de gjør for barna sine. Men de få som til tross for alt klarer å bygge seg et godt liv, de skal vi liksom hetse ned? De burde jo heies fram!

(og beklager de stereotype kjønnsrollene i eksempelet her, men er kun slike jeg har vært bort)

(og beklager, gikk fra retta mot ditt innlegg over i noe mer generelt til tråden tror jeg )

Anonymkode: 6740e...60f

[AnonymBruker]

Den 2/13/2016 at 15.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke i en vanskelig situasjon. Jeg var det heller ikke med barnet jeg allerede har. Hvis noe uforutsett skjer, som at jeg blir i dårligere form, så er barnevernet en løsning som kan hjelpe for at man fortsatt kan være en god mor. Jeg ser virkelig ikke hvorfor det er verre for en uføretrygdet å be om avlastning, enn for en frisk person? Kan du forklare det? Hva med de som fikser å ha et barn, men får to eller tre, og dermed trenger avlastning? Selv om de er friske? Det er greit, men ikke hvis man har en sykdom? 

Anonymkode: eb06a...417

Hvorfor i huleste later du som om at det er vanlig av friske familier å kontakte BV for avkastning??. Det er det aldeles ikke. De betaler for barnevakt,  har fam/venner osv. Jeg syns du viser slett dømmekraft ved å på død og liv få barn på barn. Fokuser på hva du har! Ikke legg opp etter, eller ta  lett på det at "om jeg blir kjempedårlig /klikker så er det jo bare å overlate ansvar til  BV". Jeg betaler skatt med glede, men slikt du beskriver er ikke ting jeg syns det er stas å finansiere.  Jeg  vil  vente noen år før jeg vurdere barn selv, men når den tid kommer  planlegger jeg  å ta vare på eget barn 24/7. Og vet også at det i tillegg til enormt givende så er det utrolig slitsomt. 

Anonymkode: 49684...10d

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snip

Anonymkode: ef131...dad

Jeg stiller spørsmålstegn ved holdningene til 1 person jeg siterer, ikke ved alle som er uføre.

Hva vedkommende som jeg siterer mener tror jeg ikke er ensbetydende med hva en hel gruppe mennesker mener.

Jeg mener at uføre fint kan få barn, det har jeg jo skrevet lenger opp. Setter pris på om folk leser hva jeg faktisk skriver og ikke tillegger meg meninger jeg ikke har.

Lurer også på hva du mener jeg liksom stiller i kategorien  å leve på staten? Hvilke støtteordninger mener du jeg har?

Anonymkode: 8c73e...927

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor i huleste later du som om at det er vanlig av friske familier å kontakte BV for avkastning??. Det er det aldeles ikke. De betaler for barnevakt,  har fam/venner osv. Jeg syns du viser slett dømmekraft ved å på død og liv få barn på barn. Fokuser på hva du har! Ikke legg opp etter, eller ta  lett på det at "om jeg blir kjempedårlig /klikker så er det jo bare å overlate ansvar til  BV". Jeg betaler skatt med glede, men slikt du beskriver er ikke ting jeg syns det er stas å finansiere.  Jeg  vil  vente noen år før jeg vurdere barn selv, men når den tid kommer  planlegger jeg  å ta vare på eget barn 24/7. Og vet også at det i tillegg til enormt givende så er det utrolig slitsomt. 

Anonymkode: 49684...10d

Fordi det er det. Mange som har flere tette, eller ved samlivsbrudd, må be om hjelp til avlastning, selv uten noen sykdommer. 

Og hvis jeg har sjansen til å betale for barnevakt istedet så gjør jeg det, men hvis det ikke er mulig er barnevernet den korrekte innstansen å kontakte. Vil også si det er bekymringsverdig at du har tenkt å ta vare på ditt barn 24/7, det er anbefalt at barnet drar i barnehage for sosialiseringen og det å lære lek med andre barn. VIl også at du viser til sitat hvor jeg skriver at "jeg bare kan overlate ansvaret til BV". Eller er du også en av disse som lyver og legger på etter når det passer deg? Jeg har aldri snakket om omsorgsovertakelse i denne tråden. Så hvor du har det fra fatter jeg ikke!

Og å skrive at jeg får barn på barn... Jeg har ETT barn. Jeg er ikke gravid. 

Anonymkode: eb06a...417

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Det er nok mye vanskeligere å skaffe avlastning til barn som har spesielle behov, enn friske barn hvor det er foreldrene som er slitne.

Anonymkode: eb06a...417

Hvis det du sier der stemmer, så er det jo faktisk helt hårreisende. Avlastningsressurser som fører til at foreldre kan ta vare på barn som ellers hadde kostet samfunnet heltidsplasser og døgnomsorg, brukes altså opp på foreldre med friske barn som er så slitne at de må ha avlastning i hytt og pine. Jeg kan ikke skjønne at dette skulle være en god ting.

Og nei, jeg snakker selvsagt ikke om trebarnsmoren som plutselig fikk kreft, eller andre dramatiske ting som snur livet på hodet. Det er ikke svart hvitt og bør heller ikke være det. Men jeg reagerer på at det skal normaliseres å måtte ha hjelp til å passe på sine egne barn, som om det er noe enhver har rett på fordi man er litt sliten eller har tatt seg vann over hodet.

Anonymkode: 8d0e5...cbb

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det du sier der stemmer, så er det jo faktisk helt hårreisende. Avlastningsressurser som fører til at foreldre kan ta vare på barn som ellers hadde kostet samfunnet heltidsplasser og døgnomsorg, brukes altså opp på foreldre med friske barn som er så slitne at de må ha avlastning i hytt og pine. Jeg kan ikke skjønne at dette skulle være en god ting.

...

Anonymkode: 8d0e5...cbb

Det er vel sjelden det er de samme ressursene som blir brukt opp. Det er mye lettere å stille opp som avlastning for barn som ikke trenger "mer" enn voksne omsorgspersoner som er til stede enn å stille opp som avlastning der barna trenger en helt annen oppfølging. Enten det er pleie eller de har utfordringer som "ikke hvem som helst" har kunnskap/selvtilitt/overskudd til å møte.

Jeg har ikke sett at noen normaliserer å bruke barnevernet som barnevakt, men at noen vet at det er en mulighet dersom man ikke klarer det på annet vis. De fleste har familie og venner som stiller opp - og det er veldig mange som regner med at barna kan dra på besøk til bestemor og bestefar, eller at tante og onkel tar med seg barna på hyttetur en helg og omvendt. I noen familier og omgangskretser skjer det ofte, hos andre sjelden eller aldri.

Det å innse at man kanskje kan komme til å trenge hjelp tyder ikke på at noen tar lett på ansvaret ved å få barn. Heller tvert i mot synes jeg. Det er også ofte at det kan være lurt på be om hjelp før ting kommer for langt, da er det ofte mye mindre som skal til for å lette situasjonen til glede for alle.

Anonymkode: 9fd3d...9de