Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

[kjøttkaker]

11 minutter siden, Pupsilure skrev:

Skadeskutt er utestengt fra kg pga innlegg om selvmordstanker. Har kontakt med henne på Messenger. Hun får komme tilbake i september 😊

Håper hun ikke har det så aller verst ut fra omstendighetene. 

[Felixa]

Du får hilse henne. 

Forsto at det var henne i en tråd som var laget av AB. Skjønner at hun har det veldig tøft nå. 

Klem til deg Skadeskutt 

[Gjest Parkeringsvakt]

Vet ikke om du er innom her lenger, skadeskutt. Kanskje du fortsatt er irritert på meg, noe som er helt ok og forståelig. Men jeg leser for tiden en bok du kanskje eller kanskje ikke ville syntes var interessant. 

Er ca halvveis i den, har lest et kapittel om angst, og et om forsvarsmekanismer. Disse to gav meg bedre innsikt i hvordan mennesker fungerer, og hvordan man lettere kan komme til den egentlige kjernen av problemene, lærte meg mer om å gjenkjenne hvor hindrene er, og hvordan man utfordrer dem. Høres selvsagt lettere ut enn det er, men kanskje du hadde syntes det var interessant å bare lese om det på generelt grunnlag uansett. 

Det er selvsagt ikke tvang å lese den, bare et forslag om du har litt tid til overs du ikke vet hva du skal gjøre med. Den er på engelsk, kan ikke huske om du har nevnt om du leser mye engelsk eller ikke. 

Den tar for seg intensiv dynamisk korttidsterapi (ISTDP), og selv om jeg ikke har lest om det i dybden enda- så fremstår det så langt for meg som en av de mest lovende terapimetodene jeg har lest om, samtidig som den sannsynligvis er krevende for behandler og krever noe presis mennesklig forståelse. Men jeg tror den er på rett spor av hva man trenger mer av innenfor psykiatrien/ psykologien. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=330462&a=3

Link til boken, sikkert andre måter å få tak i den på.... https://www.adlibris.com/no/bok/maximizing-effectiveness-in-dynamic-psychotherapy-9781138824973

[Skadeskutt]

Hei alle sammen.

Så hyggelig å komme tilbake til KG og se at dere har tenkt på meg. 

Hva skal jeg egentlig si om de siste par månedene. Jeg har slitt veldig. Har vært inn og ut av sykehus. I all hovedsak somatikken på akuttmottak pga alkoholforgiftning og overdoser. Forrige innleggelse var natt til lørdag. Da ble jeg funnet bevisstløs og blodprøve på akuttmottak viste promille på 2,9. 

Har også vært et par korte turer innom akuttpost i psykiatrien. 

Sånn ellers har jeg blitt diagnostisert med bipolar lidelse type to. Så jeg går nå på en antidepressiva og to stemningsstabiliserende medikamenter. Har ikke kommet til optimal virkning enda. 

Jeg sliter med å holde meg edru i helgene. Kan egentlig ikke huske sist jeg var edru ei hel helg.

Alt er bare veldig tungt og vanskelig og jeg har mange bekymringer. 

På den positive siden så jobber jeg nå fire timer tre ganger i uken. Jobber da på topp. 

Men ja. Jeg vet liksom ikke. Har hatt det ganske tøft siste dagene og spurte om å få legges inn for noen dager. Men det fikk jeg avslag på for de mener det beste for meg er å være hjemme og fortsette med å komme mer ut i jobb og sånt. Er i utgangspunktet enig, men jeg hadde veldig behov for en time out. 

[Felixa]

Hei!

Veldig synd å lese at du har det så tøft. 

Godt å få en diagnose da. Mye kan falle på plass av å få en forståelse på hvorfor ting er som det er. Sier ikke at det er grunnen alene altså. 

Synes du det er godt å jobbe litt? Er jo ofte fint å komme i rutiner og føle seg nyttig. 

[Gjest supernova_87]

Hei! 

Velkommen tilbake!

Jeg lurte på når du kom til å være tilbake, siden det ble sagt september!

Det er kjempebra at du greier å jobbe litt. Det gir kanskje litt positive følelser også! 
Føler du at den nye diagnosen passer bedre? Kanskje det kan hjelpe litt på veien videre, forklare en del ting? 

Jeg har tenkt en del på deg. Du holder ut og får ting til, håper du klarer å se det selv.  

[Skadeskutt]

15 minutter siden, Felixa skrev:

Hei!

Veldig synd å lese at du har det så tøft. 

Godt å få en diagnose da. Mye kan falle på plass av å få en forståelse på hvorfor ting er som det er. Sier ikke at det er grunnen alene altså. 

Synes du det er godt å jobbe litt? Er jo ofte fint å komme i rutiner og føle seg nyttig. 

Ja, er greit å få litt mer forståelse for hvorfor ting har blitt som de har blitt. Jeg skal jo ikke fraskrive meg ansvaret for mine handlinger, men er det en ting jeg har vært frustrert over, er hvordan jeg får sånne "anfall" med impulsivitet, ukritisk atferd og dårlig dømmekraft. Eller som "emosjonell epilepsi" som min psykiater liker å kalle det for. Det har i alle fall vært vanskelig for meg å den ene dagen sitte og tenke at jeg er jo klin sprø som gjør så mye rart, mens den neste dagen så får jeg fullstendig panikkanfall og finner ut at jeg ikke vil leve lenger. 

Jobben er noe av det viktigste jeg har i livet mitt. Jobb og barn. Selv om jeg ikke klarer å ha omsorgen for barna akkurat nå, så er det det fineste jeg har. Så å endelig kunne fylle dagene med litt jobb er fantastisk. 

 

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hei! 

Velkommen tilbake!

Jeg lurte på når du kom til å være tilbake, siden det ble sagt september!

Det er kjempebra at du greier å jobbe litt. Det gir kanskje litt positive følelser også! 
Føler du at den nye diagnosen passer bedre? Kanskje det kan hjelpe litt på veien videre, forklare en del ting? 

Jeg har tenkt en del på deg. Du holder ut og får ting til, håper du klarer å se det selv.  

Takk for det!

 

Det gir absolutt positive følelser å jobbe. Ofte er jeg lenger på jobb enn det som er avtalt også. Jeg føler absolutt av bipolar type to passer meg. Nå var ikke forrige diagnose feil sånn sett heller, for jeg var jo alvorlig deprimert og har periodevis vært suicidal. Men jeg er bipolar i tillegg. Har jo en del svingninger og i min "høye" perioder så er jeg veldig aktiv og energisk. Har aldri vært manisk da, men har vært hypoman mange ganger. Det jeg synes var godt med å få den diagnosen, det er at jeg har fått mer svar på hvorfor jeg har hatt en slik atferd som jeg har hatt over lengre tid nå. Jeg har per nå ikke klart å slutte med det heller. Dvs. er lenge siden jeg var i konflikt med politiet, men har likevel vært i kontakt med dem fordi de flere ganger har kommet før ambulansen når jeg har tatt overdoser. 

Det som plager meg veldig for tiden er angst. Den er ikke der hele tiden, men den kommer plutselig og når som helst. Det er utrolig ubehagelig. Det gjør også at jeg blir veldig fristet til å gå til anskaffelse av noe jeg ikke kan nevne her. Som selvmedisinering, men jeg har hittil ikke gjort det, selv om fristelsen er der. 

I dag har jeg vært og stemt og nå sitter jeg og ser på nyhetene. Skal bruke kvelden på å se på valget og i morgen blir det møte på familievernkontoret og time hos psykolog. Pluss at mamma skal i møte med psykiateren min i morgen. Jeg skulle helst ha gått i full behandling hos han framfor hun på VOP. Men det går ikke for han skal over til psykoseteamet. 

[Gjest Citronella]

Hei. Jeg fant deg her. Skal lese mer senere. 

Klem 

[Skadeskutt]

9 timer siden, Citronella skrev:

Hei. Jeg fant deg her. Skal lese mer senere. 

Klem 

Hei og velkommen hit. Takk for det.

________

Ja, da har det skjedd litt greier igjen. 

På mandag begynte jeg å drikke igjen. Etter åtte øl hjemme dro jeg ut på byen. Drakk i alle fall 4 øl på byen. Plutselig våknet jeg opp på sykehuset. Jeg husker ikke hva som skjedde, så ble litt forvirret de første sekundene da jeg våknet, men skjønte jo fort hvor jeg var. 

Ble visstnok funnet bevisstløs på en uteplass, det luktet hasj av meg og jeg hadde hasj i veska. Jeg aner ikke hvordan det gikk seg til. Har null minne av å ha fått tak i det eller for den saks skyld, røyket det. 

Det som nå er, er at foreldrene mine har bestemt seg for at det er uaktuelt at jeg er alene nå. Også skal moren bli med meg til legen i dag for å få henvisning til rehabilitering for rus og psykiske lidelser. Jeg er litt ambivalent til det hele, men jeg gidder ikke å sette meg på bakbeina for jeg vet jo jeg har et rusmisbruk for tiden. 

Jeg blir sikkert fort lei av å bo hos mamma/pappa hele tiden, men må vel bare forsøke. 

[Skadeskutt]

For et forbanna styr og et forbanna system. 

Dette har da skjedd: 

Jeg og mamma dro til fastlegen. Han kunne ikke sende en henvisning til kollektivet fordi da "blandet han seg" opp i de to som har behandleransvar for meg i spesialisthelsetjenesten. Men han sendte en anmodning i alle fall. Det var bra. 

Så tok moren min først kontakt med kollektivet. De mener jeg er midt i målgruppen og de har en ledig plass jeg kan få, men henvisning må sendes fra sykehuset først. Jeg sender sms til min psykiater om han kan henvise meg, og det vil han, men at siden psykologen er den som har hovedbehandleransvaret så må jeg snakke med henne først. Ringer så henne, og hun vil snakke med meg først. Hun mener det ikke er heldig at jeg skal legges inn (til tross for at hun vet hvor skadelig rusmisbruk jeg har). Hun kan visstnok først snakke med meg kommende tirsdag. Men det er da det er inntaksmøte til kollektivet, så henvisning må jo sendes før det. 

Min mor ringer så vurderingsteamet og snakker med de, også snakker jeg også litt med hun som er leder der. Igjen får vi høre at dette vil passe meg bra. Politikontakten jeg har er også veldig overbevist at dette trenger jeg. 

Mamma ringer så min psykiater for å forklare situasjonen. At psykologen absolutt vil ha et møte først, noe som innebærer at alt sammen blir en uke forsinket dersom vi får sendt henvisning. Så jeg som sliter så ekstremt med psykisk avhengighet og som nærmest ikke får være alene fordi foreldrene mine vil passe på meg, blir sprø. Har hatt mye mer angst denne uken og jeg føler jeg går rundt ingenstedsland. Psykiateren virker å være frustrert over at psykologen setter på bremsene, men samtidig så vil han ikke "gå over hodet på henne". Han har nå myyyye mer erfaring enn henne når det gjelder rusmisbruk.

Så prøver mamma å få tak i hennes leder, men det var ikke så lett å få tak på han nei. 

Velvel. På mandag skal vi dra og få omvisning også blir det møte med psykologen på tirsdag. Så blir det vel nesten to uker til jeg får komme inn da. I stedet for at jeg kunne kommet inn på onsdag. 

Mistet mye av motivasjonen da det ble til at dette tar så lang tid. Jeg har i en uke nå vært veldig tydelig på at jeg behøver en innleggelse. Da var ønsket mitt akuttpsykiatrien, men det fikk jeg avslag på, for til tross for at jeg ikke takler å være hjemme, så får jeg ikke et tilbud på sykehuset. Faller mellom to stoler. Men hvis jeg får plass på kollektivet så kanskje jeg klarer å komme meg ut av misbruket mitt før det ender meg at jeg rett og slett blir narkoman. For jeg har ikke kontroll rett og slett. Ikke på de dårlige dagene. 

En ting er sikkert. Jeg skal bytte behandler på VOP. Jeg har flere ganger sagt til annet helsepersonell og foreldrene mine at jeg ikke har tillit til psykologen på VOP, men jeg har akseptert å ha henne da. Men nå er det nok. Hun stikker kjepper i hjulene. Alle de andre som følger meg opp er veldig klar på at dette trenger jeg. 

[waxination]

Veldig trist å lese at du har det så vondt Skadeskutt, men det som slår meg etter å ha lest igjennom hele 6 sider er at mange av disse "situasjonene" dine der du ender opp på sykehus osv så skyldes det at du har drukket veldig mye alkohol? Jeg vet ikke om du egentlig er ute etter råd, men en god begynnelse mot et bedre liv er ihvertfall å ikke drikke. Du har jo barna dine som du skal oppdra og gi et best mulig liv, de trenger mammaen sin 

[Skadeskutt]

4 timer siden, waxination skrev:

Veldig trist å lese at du har det så vondt Skadeskutt, men det som slår meg etter å ha lest igjennom hele 6 sider er at mange av disse "situasjonene" dine der du ender opp på sykehus osv så skyldes det at du har drukket veldig mye alkohol? Jeg vet ikke om du egentlig er ute etter råd, men en god begynnelse mot et bedre liv er ihvertfall å ikke drikke. Du har jo barna dine som du skal oppdra og gi et best mulig liv, de trenger mammaen sin 

Joda det er i forbindelse med alkohol at det har blitt innleggelser og sånt. Jeg skal muligens inn på et kollektiv for folk  rundt min alder med rus problematikk og psykiske lidelser. Ikke sånn type avrusing hvor det er hardbarka rusmisbrukere, men et mer sånn rehabiliteringsopphold. 

Så får vi se om det gjør meg mer rustet til å takle hverdagen og livet etterpå. 

[Skadeskutt]

En ting som er litt rart å tenke på. 

 

Jeg har alltid vært veldig hardt rammet av "flink pike-syndromet". Sånn veldig. Men jeg har hatt en slags opprørskhet inni meg. Hvor jeg, selv om jeg ikke har vært edru, nærmest har gjort alt jeg kunne for å provsere fram reaksjoner. Feks. Fra politiet. De har hatt sånn 30 "oppdrag" på meg i 2017. Noen ganger har jeg havnet i fyllearresten, mens mange ganger har det vært andre ting. Som at de har kommet før ambulanse når jeg har vært bevisstløs osv. Det føles rart. Foreldrene mine sier de savner meg og så veldig vil ha "meg" tilbake. De føler de har mistet datra si. Jeg har gjort så mye som ikke gir mening det siste 1,5 året. Jeg har nerveskade på høyre hånd etter en gang jeg hadde hådhjern på og strittet sånn i mot at nerven ble avklemt. Jeg har vært beltelagt og jeg har blitt funnet bevisstløs mange ganger fordi jeg drikker til jeg stuper. 

Var jo aldri sånn før. Men selv nå når jeg sitter og reflekterer rundt dette. Så vil jeg helst bare slippe å tenke, og blir irritert av at jeg kjenner jeg er så brisen på samme tid som at jeg egentlig burde tåle mye mer. Altså fordi jeg kunne drikke myyye før, men selv om jeg ikke drikker oftere nå, så reagerer kroppen fortere. Kanskje leveren er svekket eller noe sånt. Hvem vet. 

Men jeg kan si helt oppriktig, at jeg er motivert for å komme til det kollektivet. Det jeg er livredd for, det er å få avslag. Hva skal jeg gjøre da. Jeg har ikke kontroll. Alt jeg tenker på er at jeg vil ruse meg. Jeg har vært så frustrert fordi en kontakt jeg har, har vært tom. Så¨jeg har måttet ty til det eneste lovlige midlet. Alkoholl. Men jeg har gjort noe ulovlig vedrørende det også. Men jeg vil ikke si no om det da. 

Synes bare det er så rart. Jeg har mistet meg selv helt. Jeg var en god sykepleier, medmenneske og egentlig det meste. Jeg er dritflink til å selge meg selv på intervju, jeg gjør GOD! jobb. Jeg er ikke lat og jeg vil så gjerne hjelpe. Men så har jeg blitt så selvdestruktiv at jeg risikerer å miste alt. 

 

[Skadeskutt]

Yes! Da har jeg fått plass på rehab for rus og psykiatri. Og gjett hva min første tanke er; Jeg må få stukket av fra mamma og pappas overvåkning/barnevaktsitting slik at jeg kan ta meg en siste tur på byen med diverse. 

Sånn ellers har jeg hatt to rimelig rare dager. Gjett hvem som ble pågrepet i går? Joda, det var meg det. Gikk rolig for seg, ikke noe håndjern, men jeg måtte bli med på stasjonen for avhør. Først satt jeg to timer på glattcelle. Deretter en halvtimes tid alene på avhørsrommet også ble det 3,5 timer i avhør. Ettersom de allerede hadde siktet meg for forholdet så sa min mor og far som begge var tilstede da de kom, at jeg skulle bare be om advokat med en gang. Så gjorde nå det da. Etter avhøret var det tilbake på glattcella. Der satt jeg nesten fire timer. Trodde jo jeg kom til å bli løslatt, men nei. De ville ha meg i varetekt, så jeg ble overført til fengselet. Begynte å gråte da de sa det. Og enda verre ble det da vi ankom fengselet. 

For ikke å snakke om hvor nedverdigende det var å måtte kle av seg alle klærne. Fikk heldigvis ta først overkroppen og så underkroppen slik at jeg ikke stod splitter naken hele tiden. Siden det var varetekt uten at det hadde blitt tatt opp i retten enda (da kan de maks holde en i 72 timer) så var beskjeden fra politijuristen full isolering. Dvs jeg måtte være bak låst dør på cella under hele oppholdet. I motsetning til når man er på vanlig varetekt eller sonig, hvor døra til cellen kun er låst fra 1930-0715. 

Så det ble noen lange timer. Dagen etter, altså i dag, så snakket jeg med advokaten. Han sa de ikke hadde grunnlag for å holde meg der, så jeg kom til å bli løslatt i løpet av dagen. Noe jeg ble ca. kl 15. 

Men siktelsen er der enda da, men jeg har nå sagt det som det er og regner egentlig med at det henlegges. Likevel blir en jo veldig redd for at de skal mene jeg faktisk har gjort det. Det eneste "holdepunktet" demmers er at jeg var i området et visst tidspunkt da ugjerningen skal ha funnet sted. Alt annet de kom med hadde jeg logiske og gode forklaringer på. 

 

Sånn ellers tror jeg at jeg har fått magesår. Har vært kvalm med dårlig matlyst i en uke, begynt å hikke mer og nå har jeg smerter øverst i diafragma og jeg har visstnok dårlig ånde ifølge min far. Og det er ikke tannhygienen det står på for å si det sånn.  

Jaja. Får se hvordan det blir de neste dagene. Om jeg klarer å holde meg eller om det blir en til tur ut på byen. For om under en uke er det slutt på det på veldig lenge. Og jeg er bare ikke klar for det. Altså jeg er motivert for selve oppholdet. Men jeg er ikke motivert til å holde meg edru fram til da. Så.. 

God helg for de som måtte lese.

[Felixa]

Jeg får så vondt av å lese det du skriver. Jeg har så lyst til å gi deg en god og lang klem. 

Håper virkelig du får et godt opphold og at de kan hjelpe deg på en god måte. 

[Skadeskutt]

2 timer siden, Felixa skrev:

Jeg får så vondt av å lese det du skriver. Jeg har så lyst til å gi deg en god og lang klem. 

Håper virkelig du får et godt opphold og at de kan hjelpe deg på en god måte. 

Tusen takk!

 

I dag har jeg skikkelig sug etter øl og diverse. Føler vel ikke det er et fysisk sug, men psykisk. Jeg har så veldig behov for å bli mer nummen. "Comfertable num" av Pink Floyd er en spesiell sang. Er liksom det jeg gjerne vil være. 

[HalldirV2]

For meg høres det ut som du har blitt sykdommen din, du har latt den bli en del av identiteten din. F.eks kaller du deg "skadeskutt". Det er trist å se. Istedenfor å se på deg selv som skadeskutt bør du se på deg som en kriger, en erobrer. Du skal vinne over sykdommen, du skal erobre ditt eget sinn, bit for bit. For det er jo nettopp det du gjør...du utkjemper en krig. Ønsker deg alt vel, kjemp på

[Skadeskutt]

1 time siden, HalldirV2 skrev:

For meg høres det ut som du har blitt sykdommen din, du har latt den bli en del av identiteten din. F.eks kaller du deg "skadeskutt". Det er trist å se. Istedenfor å se på deg selv som skadeskutt bør du se på deg som en kriger, en erobrer. Du skal vinne over sykdommen, du skal erobre ditt eget sinn, bit for bit. For det er jo nettopp det du gjør...du utkjemper en krig. Ønsker deg alt vel, kjemp på

Takk for det. Kan nok hende jeg har lent meg litt vel på diagnosen det siste halvåret ja. Jeg kom til et punkt hvor jeg ble så ekstremt sliten av å kjempe dag ut og dag inn at jeg klarte bare ikke mer. Fikk en sterk følelse av å ha gitt fullstendig opp. Og når en har gitt opp så slutter en å kjempe og en slutter å tenke så mye på konsekvenser. Jeg ble mer og mer ukritisk, gjorde alt jeg kunne for å døyve hvordan jeg hadde det og gravde meg egentlig bare lenger og lenger ned i gjørma. Som nå er opp etter ørene mine. Jeg er fortsatt i en modus hvor jeg egentlig ikke orker å ta i et tak. Men jeg har skjønt det at jeg er helt nødt. Så noe framskritt er det jo i alle fall. 

Jeg kaller meg Skadeskutt fordi det er slik jeg føler meg. Har kjempet omtrent hele livet mitt, men gang på gang har jeg blitt "skutt ned" igjen. Også gav jeg opp og bare aksepterte at slik er det. Jeg er full av arr og de blir ikke borte. Men kanskje, bare kanskje klarer jeg å finne motivasjon og styrke i forbindelse med rehabiliteringsoppholdet jeg skal på. Det er veldig langvarig. 12 måneder. Man MÅ ikke være der så lenge, men det er så lenge man har plassen. 

[AnaX]

Hvordan går det med deg? 

[Skadeskutt]

3 minutter siden, AnaX skrev:

Hvordan går det med deg? 

Hei. Går litt opp og ned. Jeg bare kopierer det jeg skrev i den store depresjonstråden. 

Jeg vet ikke hvor jeg er. Eller jeg vet jo hvor jeg er fysisk. Jeg er på kollektiv for rus og psykiatri. Jeg er i behandling. Jeg har vært rusfri en hel uke nå. Det er sykt å tenke på. Jeg vil ha alkohol, jeg vil ha hasj og jeg vil ha ritalin. Æsj altså. Men jeg skal ikke sprekke. 

Men hvor er jeg mentalt sett. Jeg aner ikke. Helt lost. De jævlige følelsene fanger meg med jevne mellomrom. Da kommer alle de destruktive tankene. Trangen til å ruse meg. Trangen til å skade meg selv. En intens og gripende følelse av at livet mitt ikke har noen mening. Jeg blir demotivert og kjenner jeg vil gi faen i alt. 

Har heldigvis mange bra øyeblikk også her jeg er. Men de vonde tankene er der inni meg et sted. Som ulmende glød i et sloknet bål. Uten forvarsel tenner bålet fyr igjen. Kroppen skjelver og tårene spruter. 

Er der nå at jeg har lyst på en skikkelig virkelighetsflukt. Men får ikke mulighet til det nå.