Jump to content
Skadeskutt

Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

Recommended Posts

padawan

Jeg har noen av de samme tankene om hva som skjer med sjelen når man dør. Jeg tror sjelen blir en del av en universell energi som omgir oss og skapes av alt levende.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Skadeskutt
2 minutter siden, padawan skrev:

Jeg har noen av de samme tankene om hva som skjer med sjelen når man dør. Jeg tror sjelen blir en del av en universell energi som omgir oss og skapes av alt levende.

Ja. For meg har det å komme til den forståelsen jeg nå har gitt meg et helt nytt syn på det. Før var døden noe mørkt og skummelt. Uten tanker, uten glede, absolutt ingenting. Ingen bevissthet og ingen varme. Slik er det ikke for meg nå lenger. Det er en lettelse.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Dette gjør så alt for vondt, og jeg er alene. Helt, helt alene. Venner og familie har jeg, men smerten inni meg er det bare jeg som kan kjenne. Bare jeg som kan bære. Jeg har ikke armer til å løfte eller bein å gå med. 

Fri meg fra dette mørke helvete. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Rainstorm

Vi er alltid alene, og aldri alene. Eksistensielt alene inne i våre egne hoder, for alltid. Og i verden, aldri alene. Det finnes andre som har opplevd det vi har opplevd. Som har kjent den smerten vi kjenner. Og det finnes noen som ser deg, og ønsker å gjøre deg litt mindre alene i smerten. 

Hold ut. Noen ganger er det greit å bare sige sammen på bakken og ikke løfte børen mer enn å bare orke å være til. Du er sterk. Og du kommer deg igjennom dette. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Jeg føler meg ikke sterk. Jeg føler meg svak, mislykket og patetisk. Jeg får så lite oppfølging nå. Jeg får samtale en gang i uken, og når jeg ringer behandleren min fordi jeg er så fortvilt, maktesløs og sorgfull så får jeg høre det samme som alltid. "du må stå opp, du må spise, dumå gjøre dagligdagse aktiviteter. Du får ikke lov til å gi deg hen. Du kan ikke bo på institusjon. Du har vært innlagt i et halvt år nå. Du må komme deg i gang med livet. Det er beintøft, men du må."  Jeg gråter og gråter, sier jeg klarer ikke, jeg har alt for mange mørke tanker, men jeg kommer ingen vei i mitt desperate forsøk på mer hjelp. På omsorg. Samtalen blir avsluttet. Må klare meg helt alene til neste samtale på onsdag. 

Jeg er ubetydelig. Han har gått lei av meg. Alle de gangene han har sagt han bryr seg og at han liker å prate med meg. Han gjør ikke det nå. Ikke når jeg sliter som verst. Ute av syne ute av sinn. Jeg er bare en av mange betydningsløse pasienter som han til slutt går lei av. Han får betalt for å hjelpe meg. Men selv det er ikke lenger motivasjon nok. Jeg er ikke verdt noe når jeg ikke er meg. Når jeg er nede på havets dypeste og mørkeste bunn. Da er jeg bare å gi opp. 

Jeg vil ikke dette mer.. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Vetdudet

Ikke gi opp!

Du har mye å leve for. Selv om du ikke ser det selv nå. Jeg har tro på det. 

Du er ikke ubetydelig.

:hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Guest Parkeringsvakt
3 timer siden, Skadeskutt skrev:

Jeg føler meg ikke sterk. Jeg føler meg svak, mislykket og patetisk. Jeg får så lite oppfølging nå. Jeg får samtale en gang i uken, og når jeg ringer behandleren min fordi jeg er så fortvilt, maktesløs og sorgfull så får jeg høre det samme som alltid. "du må stå opp, du må spise, dumå gjøre dagligdagse aktiviteter. Du får ikke lov til å gi deg hen. Du kan ikke bo på institusjon. Du har vært innlagt i et halvt år nå. Du må komme deg i gang med livet. Det er beintøft, men du må."  Jeg gråter og gråter, sier jeg klarer ikke, jeg har alt for mange mørke tanker, men jeg kommer ingen vei i mitt desperate forsøk på mer hjelp. På omsorg. Samtalen blir avsluttet. Må klare meg helt alene til neste samtale på onsdag. 

Jeg er ubetydelig. Han har gått lei av meg. Alle de gangene han har sagt han bryr seg og at han liker å prate med meg. Han gjør ikke det nå. Ikke når jeg sliter som verst. Ute av syne ute av sinn. Jeg er bare en av mange betydningsløse pasienter som han til slutt går lei av. Han får betalt for å hjelpe meg. Men selv det er ikke lenger motivasjon nok. Jeg er ikke verdt noe når jeg ikke er meg. Når jeg er nede på havets dypeste og mørkeste bunn. Da er jeg bare å gi opp. 

Jeg vil ikke dette mer.. 

Er du sikker på at han ikke bryr seg, eller er det følelsene dine som er så intense at de jobber imot deg og forteller deg usannheter?

For meg virker det som om du trenger mer at noen viser at de bryr seg og følger deg opp, det virker ikke som om du får den annerkjennelsen og bekreftelsen du trenger, du lever på "omsorgssmuler". 

Jeg bryr meg ihvertfall. Jeg merker at du skiller deg ut på en positiv måte, noe jeg syns er verdt å ta vare på. Du er åpen og tenkende. Men så har du en del problemer som alle ville slitt med, men du innbiller deg alikevel at du skal være mer supermenneske enn andre og magisk ikke slite.  Og siden du ikke klarer det, så klandrer du deg selv. Alt dette om man er svak, patetisk eller ei ser jeg på som irrelevant-heter. Jeg ser ikke på det som en hensiktsmessig eller konstruktiv ting å kategorisere mennesker som mislykket eller patetiske eller ikke. Å være menneske handler om mer enn det. Menneskets verdi ligger ikke å være supermenneske som aldri har vansker

Synes det er kjipt om du ikke får den terapien du trenger. Jeg tror ikke den standardmodellen mange bruker funker for alle

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
1 time siden, Parkeringsvakt skrev:

Er du sikker på at han ikke bryr seg, eller er det følelsene dine som er så intense at de jobber imot deg og forteller deg usannheter?

For meg virker det som om du trenger mer at noen viser at de bryr seg og følger deg opp, det virker ikke som om du får den annerkjennelsen og bekreftelsen du trenger, du lever på "omsorgssmuler". 

Jeg bryr meg ihvertfall. Jeg merker at du skiller deg ut på en positiv måte, noe jeg syns er verdt å ta vare på. Du er åpen og tenkende. Men så har du en del problemer som alle ville slitt med, men du innbiller deg alikevel at du skal være mer supermenneske enn andre og magisk ikke slite.  Og siden du ikke klarer det, så klandrer du deg selv. Alt dette om man er svak, patetisk eller ei ser jeg på som irrelevant-heter. Jeg ser ikke på det som en hensiktsmessig eller konstruktiv ting å kategorisere mennesker som mislykket eller patetiske eller ikke. Å være menneske handler om mer enn det. Menneskets verdi ligger ikke å være supermenneske som aldri har vansker

Synes det er kjipt om du ikke får den terapien du trenger. Jeg tror ikke den standardmodellen mange bruker funker for alle

Jeg tror han bryr seg mindre nå enn før. Fordi jeg er så langt fra meg nå at det har vært færre av de gode, reflekterende og intellektuelle samtalene våre. Jeg har oppført meg mest som en hvilken som helst annen pasient som er stuck i egne tanker og handlinger. 

Ja for meg er å kjenne på omsorg så utrolig viktig. Ikke fra familie og sånt som "må". Men fra noen som vil fordi de utelukkende bryr seg om meg. Jeg er avhengig av omsorg fra behandleren min. Han er myr mer enn bare en behandler for meg. Han har vært ankeret mitt i lang tid nå. Uten støtten fra han så driver jeg avgårde ut i intet. 

Takk for at du bryr deg. Og ja, jeg har en slags forestilling om at jeg ikke skal være svak. Jeg er veldig rask til å bearbeide meg selv om der jeg ikke ville tenkt negative ting om andre i det hele tatt, men forstått, trøstet, hjulpet og gitt omsorg, så blir jeg bare negativ mot meg selv. Og føler jeg ikke fortjener, eller klarer å ta imot samme hjelp. 

Nei standard-opplegget funker ikke så godt på meg. Altså jeg har fått veldig mye ut av de rene terapeutiske samtalene våre, men det som har hjulpet meg mest er alle de andre gode samtalene våre. Hvor jeg har følt at han liker å snakke med meg, at han bryr seg og ønsker å bruke tid på meg. Ønsker å gi meg omsorg. Jeg har fått så alt for lite omsorg fra han som skulle elske meg mer enn alle. Han jeg skulle dele livet med. Han har sulter meg på omsorg og han har brutt meg mer og mer ned. 

Jeg er ikke død, men jeg føler heller ikke at jeg er levende. Jeg føler jeg eksisterer, men at min eksistens er mer belastende enn givende. 

Jeg har ligget i sengen i hele dag. Og bare grått, sett i taket og sovet. Nå nettopp forflyttet jeg meg til sofaen for å øke sannsynligheten for å få sove i kveld. Jeg kjenner jeg har kapitulert akkurat nå. Vet ikke om jeg er i stand til å reise meg opp. Tok medisinen 11 timer for sent for jeg har bare ikke orket å gå til kjøkkenet for å ta den. Spise gjør jeg heller ikke. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Parkeringsvakt

Bare husk at noen ganger kan mennesker være frustrerte på deg, men det betyr ikke at de ikke bryr seg. Noen ganger handler det ikke om deg heller, men at noen kan ha hatt en dårlig dag eller er i en stressende situasjon. Jeg vet at du vet dette, men jeg ville minne deg på det

Når det gjelder medisinen din. Hva om du kravler ned på gulvet så ligger du der en times tid. Så kan du kravle deg 1 meter nærmere kjøkkenet. Gjenta en time senere og en time senere. Om 5 timer så burde du være minst halvveis til kjøkkenet og medisinen. Dette er en vanntett plan, jeg kom på den helt av meg selv :pasha:

(Red: Nå leste jeg at du mente du tok medisinen for sent, ikke at du var for fortsatt for sen å ta den. Leste litt feil der)

Edited by Parkeringsvakt

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Takk for omtanken @Parkeringsvakt :)

Å ta det i små skritt kan ofte fungere ja. Hvis jeg feks skal stå opp, men har stivnet helt av depresjonen. Da begynner jeg gjerne med å klare å bevege en tå. Ligger og beveger denne ene tåen en stund. Så går det gradvis over til en fot, så en finger osv osv fram til at jeg klarer å myke opp kroppen nok til at jeg klarer å stå opp. 

De siste dagene har vært som om depresjonen er Satan og jeg er kroppen demonen har besatt. Han har bestemt helt og holdent over meg. Jeg har ikke fått lov til å trene, ikke til å stå opp, ikke til å spise. Han forteller meg til og med at jeg ikke kan se på tv. For jeg klarer jo ikke se på tv. Ikke får jeg lov til å snakke med venner heller. Kroppen min er besatt og den styres med jernhånd. 

Så måtte jeg trekke på smilebåndet for første gang på noen dager i dag. Ei venninne av meg ble dopet for noen år siden og fikk en vrangforestilling om at engelen Gabriel hadde kontaktet henne og gitt henne et oppdrag. Så snakket jeg med henne i stad om følelsen av at depresjonen var en demon som tok over både kropp og sinn. Og at han prøvde å tvinge meg til å droppe å reise på besøk til henne, men at jeg forsøkte å kjempe i mot. At turen til Trondheim kanskje ville være som en slags eksorsjisme (skrivemåte?). At han SKAL slippe taket når jeg er der. Kanskje tar han kontroll igjen i neste uke, men i helgen skal jeg vinne.

Da fleipet hun med at ja, hun hadde jo fått et oppdrag fra engelen Gabriel. Hun skal drive ut demonen min. Hun skal gi meg lys :hjerte:

Jeg måtte le litt for det ble jo litt mye fleip med at jeg er åndelig besatt, at hun skal drive han ut osv. Samtidig som vi da ler litt av den gangen hun hadde de vrangforestillingene. Det var ikke morsomt der og da. Jeg var jo redd hun holdt på åbli psykotisk, men så snart rusen var sovet ut så var hun seg selv igjen. Og vi har ledd av det, selv om det å bli dopet på en uteplass egentlig er svært alvorlig. 

Sånn ellers så har jeg gjort to ting i dag. Jeg har gått fra senga til stua og jeg har lagt opp dosetten min for den kommende uken. Ut over det har jeg ikke spist, ikke drukket, bare ligget her. Har ikke grått like mye da. Jeg er like fortvilet og deppa, men etter å ha grått hele dagen i går så er jeg nok helt utskreket. 

Edited by Skadeskutt

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

"Tar et sekund å få slått ut pusten

Tar noen år å få´n tilbake igjen

Kan ta et liv å glemme et annet, hvis det sitter skikkelig i

Ser du det komme lys, lys ut av det svarte

Ut av det sleipe og glatte

Midt i den mørkeste kvelden, ser du det komme lys

Som speiler stjerner i tårer

Som blender ut det som sårer

Ser du det komme lys, fra enden av tunnelen "

- Trygve Skaug, sangen "enden av tunnellen".

Det er så sant det som står om at det kan ta et sekund å få slått ut pusten, men flere år å få den tilbake igjen. Og at man kan bruke et helt liv på å glemme et annet, hvis det sitter dypt nok.

Jeg føler ikke jeg har kunnet puste på lang tid. Av og til får jeg litt tak i pusten, men så glipper den igjen, og jeg står der og kjenner at jeg kveles.

Det er så påfallende det psykiateren min sa til meg for noen uker siden. "Du er så utrolig fascinerende. Det sitter i deg i omtrent alt du tenker og gjør. Det er så grunnleggende for deg. Det er nesten som om du må fødes på ny. Lære deg å leve på en helt grunnleggende og ny måte. Du må omprogrammere hjernen din". Han har ikke sagt alt dette samtidig, men i løpet av flere samtaler da. Og det er så sant som han sier. Det sitter i kjernen av meg. "kjernetrua".

Hos mange er det sånn at det er kanskje en eller to ting de sliter med, og som påvirker dem i hverdagen. Dette kan de få hjelp til og jobbe med, og så føle de mestrer hverdag og liv. Hos meg så er det sånn at min kjerne, mitt grunnleggende JEG. Det infiserer hvert _eneste_ område i livet mitt. På både godt og vondt. Hvordan endrer man noe så grunnleggende hos seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Jeg kan trene på egne tankemønstre, jeg kan øve meg på å bruke intellektet mitt når følelseslivet tar over, men er det noe som noen sinne vil bli naturlig for meg? Eller vil jeg alltid måtte kjempe? Jobbe mot meg selv, FOR meg selv?

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
På 27.6.2017 den 19.33, Rainstorm skrev:

Er du synsk? Hvilken andre ting ser du i krystallkula di? ;) 

Selv tilbakevendende depressiv lidelse kan man bli frisk fra, eller gå tiår uten episoder. Og atypisk behandlingsresistent depresjon betyr ikke at det er for alltid. Husk det. Du kan også bli frisk. 

Kanskje jeg ER synsk :heks:

Ja, nei. Det er jo sykdommen som snakker. At det ikke er et fnugg i meg som tror jeg kan bli bra. Jeg er heller ikke ute etter å bli lykkelig. Jeg er ute etter å ikke ha det jævlig. Kanskje til og med ha det OK. Men, jeg bare tror ikke det går an jeg. :vetikke:

Men en ting er jeg "fornøyd" med. Selv om atypisk depresjon visstnok er verre å behandle, evt. at det bare er jeg som har behandlingsresistent i tillegg til atypisk, så er jeg "glad" jeg har den og ikke "vanlig" depresjon. Jeg HAR jo faktisk, til tross for svært alvorlig depresjon, muligheten til adekvat, stemningsmessig reaksjon. Det er et av de viktigste trekkene ved atypisk depresjon, men som også kan bli forvekslet som et friskhetstegn. Nemlig det at legen oppfatter at pasienten kan smile, le og til og med tulle, i samme samtale som pasienten forteller hvor håpløst og umulig alt er. Da kan han mistolke pasienten og ikke klare å se hvor syk vedkommende er. Det er jo også en svakhet ved målingsverktøyene for depresjon (MADRS og BDI), ifølge min psykiater. En med atypisk depresjon kan få lavere poengsum og dermed vurdert til lettere variant av depresjon fordi disse skjemaene ikke tar hensyn til det atypiske symptombildet. Hvis jeg mister muligheten til å le, tulle, ha galgenhumor og humor generelt, hva har jeg DA? Den konstant melakolske, flate depresjonen hvor en i beste fall klarer å ta på seg en maske for å le litt med når andre ler, den vil ikke jeg ha. Den er dog litt mer stabil enn den atypiske da. Atypisk depresjon er jo mer vanlig ved stemningslidelser, og uten at jeg har noen diagnose, så har jeg et stemningsleie-"problem". At jeg er litt annerledes og mer svingende i humør enn folk flest er noe jeg har merket i mange mange år. Så det er jo fint da. Jeg er fornøyd med å ha atypisk depresjon framfor klassisk depresjon. :ler: 

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Parkeringsvakt
På 25.6.2017 den 21.39, Skadeskutt skrev:

@Parkeringsvakt Det er mange fine og reflekterende spørsmål du kommer med, men jeg kommer aldri til å føle at det er okei å være en belastning. Det ligger i min grunnleggende natur å være hjelperen, ikke mottakeren. Det er jo noe en kan jobbe med, lære å akseptere osv. Men å endre formen på følelsen går bare ikke. Tror jeg da. Jeg kjenner masse på følelsene mine, men prøver også å bruke kognitive metoder for å klare å endre tankemønster. Det er bare det at hittil så har jeg ikke hatt effekt ut av det.

 

Her er jeg for å plage deg igjen :P Vær klar over at du kan si fra til meg om du synes jeg er ufin eller masete. Jeg tåler det.

Denne rollen som hjelper eksisterer ikke. Den eksisterer bare i en form der du bruker den til å unngå spørsmålene jeg stilte, for å unngå konfrontere den type sannhet. Når det gjelder rollen som hjelper, så mener jeg dette er en barriere du har skapt for deg selv. Mennesker eksisterer ikke i den type dikotomi. For meg virker det som en selvforsvarsmekanisme, der du til en viss grad beskytter deg selv ved å fortelle deg at du ikke kan være og gjøre annet enn du er og gjør. Ikke at det er enkelt å bli bedre, eller at det er gjort på en dag. Men å bli bedre handler om å møte disse spørsmålene, å føle på dem. Å innse at du kan ikke ønske et samfunn der man skal bruke ressurser på å hjelpe andre mennesker, samtidig som denne hjelpen skal nektes deg. Det finnes mange som tenker at de ikke fortjener hjelp, at ingen burde bruke tid på dem. Du har selv møtt mange av dem. Med mindre du kan si at du synes det er greit for dem å gi opp eller nektes hjelp, så kan du ikke si det samme om deg selv heller. Hvordan skulle et slikt type hjelpesystem fungere- der de med størst selvforakt ikke skulle få hjelp? Det hadde ikke funket, fordi den type følelser er direkte resultat av depresjonen de trenger hjelp for.

Jeg nevnte selvforsvarsmekanisme. Mange med depresjon har denne type mekanisme. Mange føler seg mislykket fordi de ikke klarer komme seg ut av gropa de havner i, samtidig føler de ofte for å forsvare at de fortsatt er der. Dette gjøres i noen tilfeller ved at de tenker at de ikke kan bli bedre, at problemene er for store, for alvorlige, at personligheten deres er håpløs eller ikke kan hjelpes. På denne måten, om de faktisk blir friskere, så kan det bli et "bevis" for dem at de ikke var så syke som de trodde. At depresjonen de hadde var en løgn, noe som gjør at de føler seg enda mer mislykket, fordi de føler de burde blitt friske for lenge siden. Dette kan stikke ganske store kjepper i hjulene mtp bedringen deres. Men det er normalt å få alvorlige problemer etter vanskelige hendelser og sykdommer i livet, det er slik menneskene fungerer. Det eneste man kan gjøre, er å akseptere at man har det vanskelig nå, og at man fortsatt kan se fremover og jobbe mot å bli bedre. At man blir bedre, at hjelp fungerer, er ikke et tegn på at man ikke har alvorlige problemer. Dette ble kanskje litt rotete, spør om noe var uklart. 

Utfordrer behandleren din deg noen gang intellektuelt? Har han noengang noensinne fått deg til å se noe i et litt bedre lys, eller på en litt annen måte? Om du har gått lenge til han og der er ingen endring, så er det mulig du hadde hatt bedre effekt av en annen type terapiform.

Du trenger selvsagt ikke svare på alle disse spørsmålene og kommentarene jeg kommer med. Jeg mener genuint at jeg ser potensiale i deg til å bli bedre, kanskje helt frisk. Men det kommer til å kreve mye, og ta lang tid. Selv når du er blitt veldig mye bedre, krever det ofte en konstant overvåking av egne tanker og reaksjoner, slik at man kan konfrontere dem før de gror seg fast. 

På 27.6.2017 den 17.46, Skadeskutt skrev:

Takk for omtanken @Parkeringsvakt :)

 

Du trenger ikke takke meg. Jeg svarer også for min egen del, hadde jeg ikke fått noe ut av å skrive i denne tråden hadde jeg ikke gjort det. Du skylder meg ingenting. 

På 27.6.2017 den 18.36, Skadeskutt skrev:

Det er så påfallende det psykiateren min sa til meg for noen uker siden. "Du er så utrolig fascinerende. Det sitter i deg i omtrent alt du tenker og gjør. Det er så grunnleggende for deg. Det er nesten som om du må fødes på ny. Lære deg å leve på en helt grunnleggende og ny måte. Du må omprogrammere hjernen din". Han har ikke sagt alt dette samtidig, men i løpet av flere samtaler da. Og det er så sant som han sier. Det sitter i kjernen av meg. "kjernetrua".

Hos mange er det sånn at det er kanskje en eller to ting de sliter med, og som påvirker dem i hverdagen. Dette kan de få hjelp til og jobbe med, og så føle de mestrer hverdag og liv. Hos meg så er det sånn at min kjerne, mitt grunnleggende JEG. Det infiserer hvert _eneste_ område i livet mitt. På både godt og vondt. Hvordan endrer man noe så grunnleggende hos seg selv? Er det i det hele tatt mulig? Jeg kan trene på egne tankemønstre, jeg kan øve meg på å bruke intellektet mitt når følelseslivet tar over, men er det noe som noen sinne vil bli naturlig for meg? Eller vil jeg alltid måtte kjempe? Jobbe mot meg selv, FOR meg selv?

Psykiateren din har rett her, ihvertfall. 

Ja, det er mulig å endre seg. Det er mulig til å endre forholdet man har til egen fortid og opplevelser. Det går fra å være noe du klandrer deg selv for, noe som får deg til å føle deg for jævlig, til å bli erfaringer du kan bygge livsvisdom på, som kan blant annet hjelpe deg å snakke med og forstå andre mennesker. Det blir en erfaring du ser tilbake på og lærer av, ikke som du ser tilbake på og hater deg selv for. Når du kommer ut på den andre siden endrer alt seg. Men, som sagt, det tar tid og er vanskelig. 

Virkeligheten er den samme, men forholdet og perspektivet ditt til den endrer seg. Disse gir verdifulle erfaringer, spesielt om du skal jobbe med mennesker som sliter. Om du kommer deg ut på den andre siden, kan du tilby noe unikt til den type pasienter, noe som er sjeldent. 

På 27.6.2017 den 19.50, Skadeskutt skrev:

Kanskje jeg ER synsk :heks:

Ja, nei. Det er jo sykdommen som snakker. At det ikke er et fnugg i meg som tror jeg kan bli bra. Jeg er heller ikke ute etter å bli lykkelig. Jeg er ute etter å ikke ha det jævlig. Kanskje til og med ha det OK. Men, jeg bare tror ikke det går an jeg. :vetikke:

Husk at depresjon er basert på en mennesklig forståelse av et fenomen. Mye innenfor psykiatri generelt er noe vagt og er gjerne vanskelig å konkretisere på samme måte som naturvitenskapene. Vår forståelse av depresjon er sannsynligvis veldig mangelfull, og din diagnose atypisk depresjon er en mangelfull diagnose, sånn sett. 

Edited by Parkeringsvakt

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Skadeskutt
På 28.6.2017 den 17.03, Parkeringsvakt skrev:

Her er jeg for å plage deg igjen :P Vær klar over at du kan si fra til meg om du synes jeg er ufin eller masete. Jeg tåler det.

Denne rollen som hjelper eksisterer ikke. Den eksisterer bare i en form der du bruker den til å unngå spørsmålene jeg stilte, for å unngå konfrontere den type sannhet. Når det gjelder rollen som hjelper, så mener jeg dette er en barriere du har skapt for deg selv. Mennesker eksisterer ikke i den type dikotomi. For meg virker det som en selvforsvarsmekanisme, der du til en viss grad beskytter deg selv ved å fortelle deg at du ikke kan være og gjøre annet enn du er og gjør. Ikke at det er enkelt å bli bedre, eller at det er gjort på en dag. Men å bli bedre handler om å møte disse spørsmålene, å føle på dem. Å innse at du kan ikke ønske et samfunn der man skal bruke ressurser på å hjelpe andre mennesker, samtidig som denne hjelpen skal nektes deg. Det finnes mange som tenker at de ikke fortjener hjelp, at ingen burde bruke tid på dem. Du har selv møtt mange av dem. Med mindre du kan si at du synes det er greit for dem å gi opp eller nektes hjelp, så kan du ikke si det samme om deg selv heller. Hvordan skulle et slikt type hjelpesystem fungere- der de med størst selvforakt ikke skulle få hjelp? Det hadde ikke funket, fordi den type følelser er direkte resultat av depresjonen de trenger hjelp for.

Jeg nevnte selvforsvarsmekanisme. Mange med depresjon har denne type mekanisme. Mange føler seg mislykket fordi de ikke klarer komme seg ut av gropa de havner i, samtidig føler de ofte for å forsvare at de fortsatt er der. Dette gjøres i noen tilfeller ved at de tenker at de ikke kan bli bedre, at problemene er for store, for alvorlige, at personligheten deres er håpløs eller ikke kan hjelpes. På denne måten, om de faktisk blir friskere, så kan det bli et "bevis" for dem at de ikke var så syke som de trodde. At depresjonen de hadde var en løgn, noe som gjør at de føler seg enda mer mislykket, fordi de føler de burde blitt friske for lenge siden. Dette kan stikke ganske store kjepper i hjulene mtp bedringen deres. Men det er normalt å få alvorlige problemer etter vanskelige hendelser og sykdommer i livet, det er slik menneskene fungerer. Det eneste man kan gjøre, er å akseptere at man har det vanskelig nå, og at man fortsatt kan se fremover og jobbe mot å bli bedre. At man blir bedre, at hjelp fungerer, er ikke et tegn på at man ikke har alvorlige problemer. Dette ble kanskje litt rotete, spør om noe var uklart. 

Utfordrer behandleren din deg noen gang intellektuelt? Har han noengang noensinne fått deg til å se noe i et litt bedre lys, eller på en litt annen måte? Om du har gått lenge til han og der er ingen endring, så er det mulig du hadde hatt bedre effekt av en annen type terapiform.

Du trenger selvsagt ikke svare på alle disse spørsmålene og kommentarene jeg kommer med. Jeg mener genuint at jeg ser potensiale i deg til å bli bedre, kanskje helt frisk. Men det kommer til å kreve mye, og ta lang tid. Selv når du er blitt veldig mye bedre, krever det ofte en konstant overvåking av egne tanker og reaksjoner, slik at man kan konfrontere dem før de gror seg fast. 

Du trenger ikke takke meg. Jeg svarer også for min egen del, hadde jeg ikke fått noe ut av å skrive i denne tråden hadde jeg ikke gjort det. Du skylder meg ingenting. 

Psykiateren din har rett her, ihvertfall. 

Ja, det er mulig å endre seg. Det er mulig til å endre forholdet man har til egen fortid og opplevelser. Det går fra å være noe du klandrer deg selv for, noe som får deg til å føle deg for jævlig, til å bli erfaringer du kan bygge livsvisdom på, som kan blant annet hjelpe deg å snakke med og forstå andre mennesker. Det blir en erfaring du ser tilbake på og lærer av, ikke som du ser tilbake på og hater deg selv for. Når du kommer ut på den andre siden endrer alt seg. Men, som sagt, det tar tid og er vanskelig. 

Virkeligheten er den samme, men forholdet og perspektivet ditt til den endrer seg. Disse gir verdifulle erfaringer, spesielt om du skal jobbe med mennesker som sliter. Om du kommer deg ut på den andre siden, kan du tilby noe unikt til den type pasienter, noe som er sjeldent. 

Husk at depresjon er basert på en mennesklig forståelse av et fenomen. Mye innenfor psykiatri generelt er noe vagt og er gjerne vanskelig å konkretisere på samme måte som naturvitenskapene. Vår forståelse av depresjon er sannsynligvis veldig mangelfull, og din diagnose atypisk depresjon er en mangelfull diagnose, sånn sett. 

Ja helt sant. 

Psykiateren min er av og til litt frustrert pga det, for egentlig liker han å identifisere problemet, fikse det og ferdig. :P Men slik er det ikke i psykiatrien. Det er aldri noen fasit, og selv om det er utarbeidet en sel målbare verktøy så er det likevel store individuelle forskjeller. Sinnet er komplekst. 

___ 

Nå er jeg i Trondheim. Jeg fikk veldig angst på flyplassen så måtte ta Vival. Jeg har erfart at den foreskrevne dosen på 5 mg ikke hjelper, så jeg tok 25 mg. :P Da ble jeg rolig og kjente ikke et snev av angst. Jeg har erfaring med det altså så vet jeg ikke blir rusa på det. Er dessuten ganske sjeldent jeg tar angstmedisin. Prøver vanligvis å komme meg gjennom angsten på egen hånd. 

Jeg har det så langt fint i Trondheim. Vi har spist god mat, sittet ute i parken og i kveld skal vi ut. Jeg blir stadig vekk overveldet av depresjonen og depressive tanker, men er som om det aller verste ble værende igjen i Bodø. 

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fantastica

Kos deg masse her i Trondheim, du har virkelig vært heldig med været. Vil bare si at jeg følger med deg og din kamp, jeg er ikke ukjent med mye av det du sliter med. :klem: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
18 minutter siden, Fantastica skrev:

Kos deg masse her i Trondheim, du har virkelig vært heldig med været. Vil bare si at jeg følger med deg og din kamp, jeg er ikke ukjent med mye av det du sliter med. :klem: 

Ja deilig vær! Takk for det. 

Koselig at du følger meg. Håper du har det bra i dag :hjerte:

Share this post


Link to post
Share on other sites
rikoChett

Vil bare ønske deg alt godt. <3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt

Nok et nederlag. Eller det burde føles sånn i alle fall, men jeg evner ikke å kjenne alvoret. 

I går, etter å ha slappet av i parken, jogget er tur og litt sånt så ordnet vi oss og skulle drikke. Vi skulle ut på byen, men vi hadde det nå så trivelig (vi var seks stk) at vi ble værende. Men så fikk jeg det visst for meg at jeg skulle ut? Jeg husker ikke, men jeg bare dro. For å gjøre lang historie kort så endte det med et skikkelig basketak med politiet hvor jeg strittet skikkelig imot, ble først bært inn i politibilen, da hadde venninna mi funnet meg og var med i bilen. Så ble jeg tvunget over i ambulanse?  Jeg husker ikke det, men ble tatt til legevakten og var rett og slett helt krakilsk. Så ble jeg tvangsinnlagt i psykiatrien her i Trondheim, men jeg strittet sånn i mot, nektet og var så utagerende at jeg ble lagt i belter inne å skjermet avdeling. 

Ble skrevet ut i dag igjen, men tror ikke jeg hadde blitt skrevet ut hvis jeg ikke skulle vært venninna mi. For de ville snakke med henne og jeg måtte vente med å dra til hun kom for å hente meg. :P

Huff. Men jeg synes det er litt rart at jeg ble tvangsinnlagt da. Jaja. Så har man prøvd det også. Det var litt rart å bli holdt fast sånn og bli festet i de beltene. Har brannsår bak på akillessenene fordi jeg prøvde å slite meg ut av beltene. Roet meg etter hvert da og sovnet. Så kom de og tok av beltene, men hadde likevel fotfølge. Så de satt nå der inne sammens med meg fram til litt utpå dagen når de så at jeg ikke hadde tenkt å gjøre noe. 

Huff. Nå ligger jeg og venninna mi og ser på serie. Har lyst til å gjemme meg under dyna i senga mi..

Edited by ninuska_

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fantastica

Oi, det hørtes dramatisk ut. Det var sikkert tøft for venninna di også. Håper resten av oppholdet blir bra. :klem: 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Skadeskutt
57 minutter siden, Fantastica skrev:

Oi, det hørtes dramatisk ut. Det var sikkert tøft for venninna di også. Håper resten av oppholdet blir bra. :klem: 

Ja hun skreik masse i går. Har beklaget meg x antall ganger i dag, men hun er så god og sier det ikke var min feil, selv om det strengt tatt var det da. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...