Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

[Skadeskutt]

Nå vil jeg tilbake til senga mi. Venninna mi (og hennes venninne som bor her)  er så flott. Jeg elsker å tilbringe tid med henne, men kjenner jeg behøver å fordøye det som skjedde i helgen. 

Å bli beltelagt var en spesiell opplevelse. Under selve belteleggingen var det vel i alle fall fem stk som holdt meg fast og en som festet beltene. Så lå jeg der helt fastlåst og gråt. Sånn skikkelig hylgrining. Han som hadde første "skift" (skal ikke ligge alene under beltelegging) prøvde å trøste meg og tørket tårene mine. Når jeg hadde roet meg og sovnet, så sovnet han også. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå i belter. 1-2 timer kanskje. For meg var det egentlig ikke traumatisk på noen måte å bli stroppet fast. Etter en stund gjorde det jo at jeg roet meg ned, og jeg følte meg nesten litt trygg. For det voldsomme panikkanfallet mitt hvor jeg virkelig mistet all kontroll ble tatt kontroll på av de ansatte. Vet mange opplever beltelegging som krenkende,  og hvem vet hvis jeg hadde vært edru, men da hadde jeg neppe klikket så kolossalt uansett. Har likevel et behov for å fordøye og snakke litt om opplevelsen. 

Jaja. Nå skal jeg stå opp.

[Skadeskutt]

Nå er jeg hjemme igjen. Tomheten er like gjennomtrengende. Jeg er helt ødelagt. Klarer ikke redde meg selv. Det er liksom ikke noe som er verdt det lenger. 

I tillegg til det hele så har jeg begynt å innse at jeg er "ulykkelig betatt" av noen. En person jeg aldri kunne fått. Dessuten synes han sikkert bare jeg er patetisk. 

[Skadeskutt]

I dag har jeg vært på jobb for første gang siden desember i fjor. Jeg er fortsatt hundre % sykemeldt, men går på topp. Skal være der fire timer to ganger i uken. 

Er veldig ambivalent til det hele. På den ene siden er det greit å se kollegaer igjen og å gjøre noe nyttig, mens på den andre siden er det fryktelig utfordrende. Når de verste tankene popper opp i hodet så er det ikke noe særlig å være på jobb.

Gikk og la meg etter jobb. Er helt utslitt nå og vil ikke annet enn å ligge her i sengen. 

 

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[SjiraffenLaffen]

Vil bare gi deg en klem 

[Skadeskutt]

Å føle seg så inderlig alene. Så tom og så maktesløs. Jeg trygler etter mer hjelp/oppfølging, men jeg får det ikke. De mener jeg er helt nødt til å klare å stå på egne bein nå. Over et halvt år har jeg vært innlagt i tillegg til to akuttinnleggelser i somatikken hvor den ene førte til tvangsinnleggelse i ett døgn og en tvangsinnleggelse vedtatt av legevakt hvor jeg hadde sånn panikk. Hvor det eskalerte ved at jo hardere de holdt, jo mer panikk fikk jeg og jo mer strittet jeg i mot. Fram til jeg ble beltelagt hvor jeg i ren desperasjon og panikk brukte alt av krefter på å komme meg løs. Så jeg fikk både blåmerker, kuler og brannsår. Fram til jeg sovnet av ren utmattelse. Alle disse tre hendelsene i løpet av 2,5 uker. Jeg har ikke kontroll. 

Én poliklinisk time i uka får jeg. Én. Resten av tiden må jeg klare meg selv. I krise etter krise. 

Jeg er alene. 

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[Gjest Parkeringsvakt]

Om du skulle satt opp et ideelt program fremover, hvordan ville det sett ut?

[Skadeskutt]

13 minutter siden, Parkeringsvakt skrev:

Om du skulle satt opp et ideelt program fremover, hvordan ville det sett ut?

Jeg ville hatt to samtaler i uken disse første ukene, kanskje hatt en fra kommunen som kommer hjem til meg en gang per uke både for å prate og for å hjelpe meg i gang med daglige gjøremål for det ser ikke ut her. Rotete og fælt i hvert rom. Jeg trenger tryggheten i at når jeg mister kontrollen så kan jeg be om en akuttinnleggelse på avdelingen jeg kjenner. Som gir meg trygghet og hvor det jobber mennesker som kjenner meg godt. Da jeg var tvangsinnlagt på en annen avdeling på samme sykehus så opplevdes det som traumatisk. Jeg ble overlatt til meg selv inne på et mørkt og trangt rom. På grunn av overdose dagen før så hallisunnerte jeg. Men jeg var helt alene og jeg fikk ikke snakke med behandleren min som jeg er trygg på. Ledelsen har, over hodet på min behandler bestemt at jeg ikke skal komme dit jeg er trygg lenger. Fordi jeg har vært der så lenge. 

Men det er nettopp det. Jeg trenger den tryggheten hvis jeg først skal legge meg inn frivillig hvis jeg kjenner jeg kommer til å skade meg selv. Opplevelsen på den andre avdelingen var så vondt og vanskelig at jeg oppsøker ikke hjelp når jeg trenger det. Med det resultat at det har gått galt. Ene gangen var det så alvorlig at de vurderte å legge meg i kunstig koma for å redusere skader. 

Jeg har en brukerstyrt plass på distriktspsykiatrisk senter, men det er en bløff. Det er fullt der hele tiden så får jo ikke komme inn. Dessuten er det ikke behandling der slik som på akuttpost. Det er bare gruppeaktiviteter oh en seng å sove i. 

Jeg kan ikke få hjelp fra den psykiatriske hjemmetjenesten i kommunen for jeg jobber i sektoren selv. Men kunne da vel fått hjelp av den "vanlige" hjemmetjenesten. Men kapasiteten der er sprengt så de har vel ikke plass til meg...

Hvorfor bruke ressurser på å hjelpe å rehabilitere en person som potensielt sett kan bli frisk liksom. Som selv kan bidra mye til samfunnet med helsefaglig profesjon. Men som bare er så alt for syk nå. Fordi jeg nok ikke er verdt det. Kan garantere tildelingskontoret vil avslå en evt akuttsøknad. 

Endret 5. juli 2017 av Skadeskutt

[Fantastica]

Har du laget deg en plan for hvordan du kan hjelpe deg selv? Det er jo i bunn og grunn bare du som kan hjelpe deg selv, de andre kan bare bidra med verktøy. For meg vil det si at jeg må behandle meg selv bra. Hva gjør du?

[Gjest Parkeringsvakt]

På 5.7.2017 den 21.43, Skadeskutt skrev:

Jeg ville hatt to samtaler i uken disse første ukene, kanskje hatt en fra kommunen som kommer hjem til meg en gang per uke både for å prate og for å hjelpe meg i gang med daglige gjøremål for det ser ikke ut her. Rotete og fælt i hvert rom. Jeg trenger tryggheten i at når jeg mister kontrollen så kan jeg be om en akuttinnleggelse på avdelingen jeg kjenner. Som gir meg trygghet og hvor det jobber mennesker som kjenner meg godt. Da jeg var tvangsinnlagt på en annen avdeling på samme sykehus så opplevdes det som traumatisk. Jeg ble overlatt til meg selv inne på et mørkt og trangt rom. På grunn av overdose dagen før så hallisunnerte jeg. Men jeg var helt alene og jeg fikk ikke snakke med behandleren min som jeg er trygg på. Ledelsen har, over hodet på min behandler bestemt at jeg ikke skal komme dit jeg er trygg lenger. Fordi jeg har vært der så lenge. 

Men det er nettopp det. Jeg trenger den tryggheten hvis jeg først skal legge meg inn frivillig fordi jeg kjenner jeg kommer til å skade meg selv. Opplevelsen på den andre avdelingen var så vondt og vanskelig at jeg oppsøker ikke hjelp når jeg trenger det. Med det resultat at det har gått galt. Ene gangen var det så alvorlig at de vurderte å legge meg i kunstig koma for å redusere skader. 

Jeg har en brukerstyrt plass på distriktspsykiatrisk senter, men det er en bløff. Det er fullt der hele tiden så får jo ikke komme inn. Dessuten er det ikke behandling der slik som på akuttpost. Det er bare gruppeaktiviteter oh en seng å sove i. 

Jeg kan ikke få hjelp fra den psykiatriske hjemmetjenesten i kommunen for jeg jobber i sektoren selv. Men kunne da vel fått hjelp av den "vanlige" hjemmetjenesten. Men kapasiteten der er sprengt så de har vel ikke plass til meg...

Hvorfor bruke ressurser på å hjelpe å rehabilitere en person som potensielt sett kan bli frisk liksom. Som selv kan bidra mye til samfunnet med helsefaglig profesjon. Men som bare er så alt for syk nå. Fordi jeg nok ikke er verdt det. Kan garantere tildelingskontoret vil avslå en evt akuttsøknad. 

Hvem faen bryr seg om hvem som kan bidra til samfunnet? Er det noe du spør deg selv når du jobber med pasienter?

Samfunnet vårt er ganske fucked up når der gjelder verdier og prioriteringer. 

Hvilken terapi er du i nå? CBT? 

Endret 10. juli 2017 av Parkeringsvakt

[Skadeskutt]

På 5.7.2017 den 21.57, Fantastica skrev:

Har du laget deg en plan for hvordan du kan hjelpe deg selv? Det er jo i bunn og grunn bare du som kan hjelpe deg selv, de andre kan bare bidra med verktøy. For meg vil det si at jeg må behandle meg selv bra. Hva gjør du?

Jeg har en plan, jeg vet hvordan jeg kan jobbe med meg selv og jeg gjorde det da jeg var litt bedre enn jeg er nå. Akkurat nå får jeg ikke til å gjøre det. Det er derfor jeg føler for mer hjelp til å jobbe med meg selv og til å fungere i dagliglivet med alt som hører til. 

Det jeg gjør nå om dagen er at jeg prøver å trene hver dag da det er viktig for meg, men sliter veldig med å få det til. Jeg har litt samvær med ungene og jeg har begynt noen få timer på jobb i uka. Men døgnet har mange timer og jeg føler meg alene stort sett hele tiden. 

På 5.7.2017 den 22.04, Parkeringsvakt skrev:

Hvem faen bryr seg om hvem som kan bidra til samfunnet? Er det noe du spør deg selv når du jobber med pasienter?

Samfunnet vårt er ganske fucked up når der gjelder verdier og prioriteringer. 

Hvilken terapi er du i nå? CBT? 

Å hjelpe pasienter til å finne sine ressurser er viktig. Følelsen av å bidra enten det et sånn eller sånn er en del av den såkalte behovspyramiden til Maslow. 

At det er fucked up når det gjelder verdier kan jeg være enig i, men det endrer ikke mitt behov for å fungere godt nok til å klare å være i en jobb jeg har jobbet hardt for å gå. En jobb jeg er glad i. Men akkurat nå fungerer jeg ikke godt nok til det og jeg er redd for å falle helt utenfor arbeidslivet. For meg er det en stor frykt. Grunnen til at jeg "fikk lov"  til å være så lenge innlagt har i tillegg til at jeg var ustabil med at jeg for bare litt over ett år siden fungerte helt og holdent. Jeg tok meg av hus og hjem, to barn, jobbet, trente i tillegg til at jeg levde med psykisk mishandling og stadige depresjoner. Det store målet med min behandling er nettopp at jeg skal komme tilbake til mitt funksjonsnivå. 

Det er jo målet for uføre også. At de skal ha så god funksjon og så god livskvalitet som er mulig for dem. Ikke alle kan jobbe, men å klare å fungere på et slikt nivå at en føler en får noe ut av livet uavhengig av hvordan det er for andre bør jo være et mål. 

Hadde jeg kunnet flytte og starte på nytt så hadde jeg gjort det. Men det går ikke pga barna. 

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[Gjest Parkeringsvakt]

Oi, jeg var så full i går at jeg husker ikke en gang at jeg skrev dette. Haha, sorry. Jeg bruker vanligvis å banne mer til vanlig i virkeligheten, så mulig det virker mer aggressivt enn det var siden jeg ikke bruker gjøre det på KG i så stor grad.

Når det gjelder følelsen av å bidra, så har det aldri vært et driv for meg, jeg er motivert av andre faktorer. Siden du nevner behovspyramiden så regner jeg med du antar dette er fakta og gjelder for alle, så jeg ville bare nevne at det gjør det ikke. 

Red: Litt på siden, men legger til at da jeg var i NAV osv så hørte jeg veldig ofte dette med at det er positivt å ha "noe å gå til", men for meg har det aldri vært positivt eller en bra følelse. Om jeg ikke får bruke visse type evner i jobb, så gir den meg ikke noe positiv følelse, uansett hvor nyttig jobben er. Det irriterte meg at de sa det, for det fremstod som naivt og nedlatende, at jeg skulle bli overlykkelig over å gjøre en jobb jeg hatet, bare fordi at jeg "hadde noe å gå til". 

Når det gjelder uføre, så ser jeg på det som bedre å føle at man ikke må og trenger få noe ut av livet, enn å lete etter noe som skal fylle hullet der man ikke føler seg bra uten dette noe. Sistnevnte er kompensering og mindre stabilt enn å finne indre ro og aksept for situasjonen man er i. 

Endret 6. juli 2017 av Parkeringsvakt

[Skadeskutt]

10 minutter siden, Parkeringsvakt skrev:

Oi, jeg var så full i går at jeg husker ikke en gang at jeg skrev dette. Haha, sorry. Jeg bruker vanligvis å banne mer til vanlig i virkeligheten, så mulig det virker mer aggressivt enn det var siden jeg ikke bruker gjøre det på KG i så stor grad.

Når det gjelder følelsen av å bidra, så har det aldri vært et driv for meg, jeg er motivert av andre faktorer. Siden du nevner behovspyramiden så regner jeg med du antar dette er fakta og gjelder for alle, så jeg ville bare nevne at det gjør det ikke. 

Red: Litt på siden, men legger til at da jeg var i NAV osv så hørte jeg veldig ofte dette med at det er positivt å ha "noe å gå til", men for meg har det aldri vært positivt eller en bra følelse. Om jeg ikke får bruke visse type evner i jobb, så gir den meg ikke noe positiv følelse, uansett hvor nyttig jobben er. Det irriterte meg at de sa det, for det fremstod som naivt og nedlatende, at jeg skulle bli overlykkelig over å gjøre en jobb jeg hatet, bare fordi at jeg "hadde noe å gå til". 

Når det gjelder uføre, så ser jeg på det som bedre å føle at man ikke må og trenger få noe ut av livet, enn å lete etter noe som skal fylle hullet der man ikke føler seg bra uten dette noe. Sistnevnte er kompensering og mindre stabilt enn å finne indre ro og aksept for situasjonen man er i. 

Nei tror vel ikke den er fakta og gjelder for alle. Man vil ikke kunne finne en modell som tar med alle variasjoner.

Jeg får heller ikke så mye ut av å være i en jobb jeg hater, men får i det minste møtt mennesker. Skal sies jeg ble dritt lei på slutten da jeg jobbet i ferskvaren i butikk. En slik jobb stimulerer meg ikke. Jeg er derimot brennende opptatt av psykisk helse, menneskesinnet osv. Så for meg er psykiatrien en jobb som virkelig gir meg noe og noe som utvikler meg og mine intellektuelle evner. 

Det handler jo om nettopp det, å finne noe man trives i. Hvis man mistrives vil det nok bare gjøre vondt verre. 

For meg personlig gir det ingen mening å ikke skulle se på det å bidra og hjelpe som viktig for et godt liv. Det er noe som ligger dypt i meg og det gir meg mening med livet. Når jeg er frisk. Akkurat nå finner jeg ikke mening i noe, men jeg husker jo likevel hva som har vært godt for meg og jeg merker det lindrer når jeg feks er på jobb selv om det er mørkt da også og ofte blir enda verre når jeg kommer hjem. 

Så har jo andre sin mening. Eller at man rett og slett ikke finner noen mening og heller jobber med å akseptere situasjonen. Det finnes ingen fasit. 

Når det gjelder banning så banner jeg jeg også. Ikke sånn notorisk banning, men jeg tåler det fint. Er jo også forskjell på banning og drittslenging. Siste har jeg lite til overs for. 

[Skadeskutt]

Nå har psykiateren min tatt kontakt med akutt ambulant team for å be om tettere oppfølging. Så det er vel bra.

Når det gjelder det med å ikke komme på den kjente avdelingrn ved akutt krise så er det en bestemmelse tatt på administrativt nivå. Noe han må forholde seg til. Jeg blir så sint. Dette er helt feil av dem. De kjenner meg ikke, de ser ikke det at det kan gjøre at jeg ikke oppsøker hjelp i en skikkelig krise. Og da kan det gå galt. Dessuten har jeg kollegaer på to av de tre akuttpostene som er her. Det var jo en grunn til at jeg kom til akkurat den avdelingen i utgangspunktet. Man skal slippe å være pasient til kollega. Det er en regler på sånt. Mange blir sendt til en annen by, men skal jeg virkelig måtte be om det da?  For en innleggelse på kanskje bare to-tre dager for å komme meg ut av den akutte fasen?  

Forbanna system. Jeg blir sint og jeg blir lei meg. Jeg får lyst til å sende inn en klage, men føler ikke jeg har rett til det så mye ressurser som har blitt brukt på meg. 

[Skadeskutt]

Da har jeg time hos AAT i morgen i alle fall. Så får vi se hvordan det blir med det andre opplegget. 

Er på apoteket for å hente ut Vallergan nå. Også bør jeg prøve å komme meg i fysisk aktivitet.. Har bare ligget i sengen hittil i dag. 

[Skadeskutt]

 

[Skadeskutt]

Jeg er ikke akkurat en flink poet. Er kanskje flink til å uttrykke meg skriftlig, men dikt? Njæ. Uansett var det litt rart å komme over  dette diktet jeg skrev i mars 2013. Altså litt over tre år før det ble slutt mellom meg og min x. Jeg var langt nede da og prøvde nok en gang å finne styrke til å forlate han. Ni år med helvete har han gitt meg. Gode ting har han gitt meg også. Men ja. Den smerten jeg prøver å få fram i dette diktet, eller hva jeg skal kalle det, har jeg kjent på så ekstremt mange ganger i løpet av tiden med min x.

"Knust hjerte, knuste drømmer.

Ung og sprek, men ingen gnist.

Ingen som vet, ingen til å hjelpe, ingen som ser og ingen som forstår.  

Helt alene.

 

En framtid uten HAN som var framtiden.

Bagasje og spøkelser fra fortiden.

Så mange vonde følelser, så mange knuste håp.

Et liv uten framtiden, den framtiden som var lys.

Den som var oss to.

 

Alene i livet, ingen nærhet, ingen glede.

Ingen varme, ingen håp.

Alene.

 

Ingen forståelse, ingen aksept.

Anklaging, nedbrytning og nedverging.

Ingenting igjen, ingen kraft, ingen stemme.

 

En kjærlighet så dyp, men likevel så grunn.

Et bedrageri, en løyn og et liv som ikke ble som fortjent.

Tomme løfter, tomme ord.

 

Knust hjerte, knuste drømmer.

Ingen som ser, ingen som vet.

Begravde framtidsdrømmer. Fortvilelse og sorg.

Helt alene."

Endret 8. juli 2017 av Skadeskutt

[Felixa]

Hei! 

Jeg har lest dagboken din, men ikke etterlatt meg noen spor. 

Håper det går bra med deg. 

[Gjest Dorey]

Hvordan går det med deg? <3

[AnaX]

Hvordan går det?? 

[Pupsilure]

Skadeskutt er utestengt fra kg pga innlegg om selvmordstanker. Har kontakt med henne på Messenger. Hun får komme tilbake i september 😊