Livet ble ikke slik det skulle bli - Veien tilbake VOL.2.

[Skadeskutt]

2 timer siden, trachea skrev:

❤ du er sterk!

Takk

 

 

 

Jaja. HB på 8,4. Det pluss lavt blodtrykk og puls gjør at jeg ikke får lov til å trene 😭 Det stresser meg skikkelig for jeg har tilbakefall på spiseforstyrrelse/ortoreksi. Får gå en rolig tur, men må ha personal med meg både fordi jeg ikke skal ende opp med å gå langt (klarer ikke begrense meg, er så besatt av å få trent hver dag) også besvime i skogen, men også nettopp fordi hjertet mitt sliter sånn at jeg kan besvime av selv lette turer og de er bekymret for det. Må ta blodtrykk to ganger per dag osv. Ikke rart jeg har vært utmattet. 

Hvis jeg ikke hadde sagt i fra om den dårlige formen og fortsatt hardtreningen så kunne jeg i verste fall risikert hjertestans. Har tatt blodprøver og EKG. Har hypotensjon, sinusbradykardi, lavt jernlager og alt for lav HB. Får ikke sovemedisin i dag heller. Ingenting som kan senke hjerterytmen ytterligere. Så blir det nye prøver i morgen og muligens jern intravenøst. Ja også får jeg allerede jerntabletter. 

Og så klart treningsforbud pluss pålegg om å spise mer. For all del fint de passer på meg, men jeg blir i alle fall stresset av å ikke få trene osv. Har vært litt flinkere i matveien i dag da, uten at jeg skal gå inn på akkurat det. 

Er sinnsykt sliten nå. Venter nok en gang på at det blir så sent at jeg kan ta kveld. Må opp til 08 i morgen for å få tatt blodprøver også har jeg levert urinprøve i dag for å se om kroppen skiller ut ketoner. Rett og slett se om kroppen har begynt å tære på musklene for å få det den trenger. 

Så i tillegg til alt det psykiske så er det nå en hel masse somatisk opplegg. Venter på å ta kveldens blodtrykk nå. Så blir det å ligge rett ut i senga fram til jeg kan sove. Håper denne natten blir bedre. 

Edit: Fortsatt lavt blodtrykk og lav puls. Ikke at det var noen overraskelse.

Endret 8. mai 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Nå ligger jeg på sykehuset. Får jern intravenøst. Formen har vært enda verre i dag. Ligger med en puls på 41, tung i pusten osv. Håper det føles bedre i morgen og at blodprøvene i morgen ser bedre ut.

Får dra om ca 40 min. Nå blir det også mer fokus på behandling av spiseforstyrrelsen framover og ikke bare depresjonen. Så det er vel bra. 

Også må jeg bare si at det lukter veldig ubehagelig her. Pasienten ved siden av meg får stomiskifte  Har jo skiftet stomi på pasienter mange ganger før,  men er lenge siden og ikke vant til lukten lenger.

Endret 9. mai 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Huff som jeg kjeder meg. Sitter og stirrer ut av vinduet. Hva skal man liksom gjøre på en sånn her plass når man ikke får bevege seg. 

HB hadde steget fra 8,4 til 8,9 etter jernboosten jeg fikk i går. Hadde håpet på høyere stigning. Vet ikke hvor høy de vil ha den før jeg får opphevet forbudet mot fysisk aktivitet. Legen er ikke her i dag så får ikke snakket med han. 

Vet ikke hvordan det er med jernlagret enda, men ut fra formen så tipper jeg at jeg fortsatt har jernanemi. Kanskje HB og jern ikke er ferdig å stige etter infusjonen. 

Blodtrykket hadde steget. Faktisk høyere enn det jeg vanligvis har, men pulsen er enda lav. Stoler ikke helt på dagens måling av blodtrykk, så får se i kveld når det måles på nytt. 

Jeg er så trøtt. Har allerede hatt en lur på sånn 1,5 time så må nesten holde meg våken nå. Sliter nok med nattesøvn fra før av. 

Sånn ellers føler jeg meg ganske nedstemt. Har hatt et par dager hvor jeg har følt meg mer optimistisk, men nå føles ting ganske umulig igjen. Psykiateren min er borte hele uken, så får jo ingen samtaler. Snakker litt med han som har "ansvaret" for meg denne uken, men har jo vært mest fokus på det fysiske siden alt har vært så lavt osv. De ansatte stresser mer rundt det der enn jeg gjør for å si det sånn. Er vel mer likegyldig til det. Å ha symptomer på begynnende hjertesvikt/risiko for hjertestans ved hard fysisk aktivitet burde vel skremme de fleste, men jeg blir bare frustrert over å ikke kunne gjøre nettopp det. Og frustrert over å være så sliten. Bare det å sitte og spise lunsj gjør meg andpusten. 

I alle fall,  jeg føler følelsene mine sitter utenpå kroppen på en måte. Kan ha noe med at jeg måtte bråslutte på angstdempende på søndag. At det har hatt effekt likevel (hadde planer om å seponeres, men med nedtrapping).  Har vært her i over fem mnd og føler at alt bare drar ifra meg. Samtidig har jeg jo ikke energi til å fungere i hverdagen. Jeg er ikke lenger suicidal, men jeg kan bli så fortvilet at jeg bare vil rømme fra alt. Skulle ønske jeg kunne flyttet til en annen by så snart jeg var psykisk frisk nok. Feks til Stavanger. Har familie der. Eller Trondheim. Der har jeg ei god venninne, men vet ikke om hun blir værende da. 

Håper håper håper livet mitt er noe helt annet om et år. Forventer ikke å være lykkelig, men at jeg fungerer og har det ok. At jeg er i jobb, har ungene annen hver uke, ikke har spiseforstyrrelse og at jeg koser meg med å oppdra og kose med valpen min som jeg skal få u november/desember. Husker ikke om jeg har sagt det før, men da jeg var 14 og ganske deprimert så fikk jeg valp. Var ikke like syk som nå, men det hjalp veldig på psyken. 

[Skadeskutt]

Endelig går ting litt bedre! 

Dvs. Jeg sliter enda med den fysiske formen. I en hel uke hadde jeg aktivitetesforbud og satt og stirret ut av vinduet, men på mandag så fikk jeg opphevet det da, men får ikke lov til å trene hardt enda. Har gått turer på flatmark og litt sykling. Blir fortsatt veldig fort utmattet og får evigvarende blodtrykksfall så jeg klarer ikke trene hardt uansett. Er helt nødt til å ta hensyn til kroppen nå. Hadde HB på 10,0 på mandag, det samme var den på torsdag. Har spurt om å få en til runde med jern intravenøst for dette går alt for sakte. Klarer ikke å fortsette å være i så dårlig form. Det er verst på dagtid. Når jeg står opp må jeg sitte og kle på meg. I dag stod jeg bøyd over vasken for jeg ble så sliten og svimmel. Når jeg setter meg for å hvile etter morgenstellet så tar det skikkelig lang tid før hørselen og synet kommer ordentlig tilbake.

Men! Jeg har blitt betydelig bedre psykisk. Medisinene begynner endelig  å fungere. Endelig føler jeg meg lettere til sinns og nedturene er ikke like voldsom som de var. Jeg har fått opp øynene og ser hvor hard jeg har vært mot egen kropp når jeg har vært langt nede og ikke klart å finne gode måter å håndtere det på. Jeg vil rett og slett ikke ha alkohol, jeg er bestemt på å ikke selvskade mer. Det vanskligste vil være det med mat og trening. Å finne en balanse oppi det hele. Hva er nok matinntak til å gå saaaakte ned i vekt, men samtidig ikke stresse hvis jeg ikke får trent en dag. Har som mål å komme inn i klærne mine, men faktisk også å lære meg å akseptere kroppen min. Ikke være opphengt i at jeg skal bli så tynn at beina stikker ut igjen. Var nok litt for tynn tidligere. Jeg fikk jo kommentarer i fjor på at jeg var for tynn, men i mitt spiseforstyrrede sinn så tok jeg det bare som et kompliment. Så målet er som sagt å komme inn i klærne mine igjen og deretter bare fortsette å trene fordi jeg liker det og føler meg bedre både fysisk og psykisk av det.

Jeg har jo fortsatt en lang vei å gå, og det vil komme motbakker. En av de store utfordringene er faktisk å mestre permisjonene og gradvis gå over til å bo hjemme og ikke på sykehus. Starter sannsynligvis med noen få timers permisjon av gangen i neste uke også trappes det gradvis opp. På slutten før utskrivelse er jeg nok mer hjemme enn på sykehuset. Spurte psykiateren i går om det var slik at han trodde jeg var skrevet ut innen månedskifte juni/juli, og det trodde han absolutt så lenge det fortsetter å gå bra. Jeg er fortsatt på tvangsparagraf (frivillig) i fall jeg blir veldig dårlig igjen. Så kan han ta kontroll for meg. Men det er også for at han skal hjelpe meg til å begrense meg da jeg har en tendens til å gå alt for fort fram.

Om en time skal jeg dra for å se eldste sønn spille fotballturnering. Så skal jeg hjem en snartur for å få hjelp av pappa til å montere sykkelsetet til yngste sønn slik at i morgen når jeg har samvær med ungene så kan vi ta en sykkeltur. Så får vi se om dette blir nok (må sykle til og fra sykehuset, 8 km hver vei) aktivitet i helgen eller om jeg klarer mer. Vil jo så gjerne få til mer, men det var dette med å lytte til kroppen og å begrense seg da.

Jeg vet ikke om jeg har noen som leser her en gang, men jeg synes det er fint å skrive innimellom. Så kan jeg gå tilbake og lese om en stund. Når jeg forhåpentligvis er friskere. 

Endret 20. mai 2017 av Skadeskutt

[Skadeskutt]

Slik ser jeg ut nå. Litt mer chubby enn jeg foretrekker. Magen detter jo over buksa når jeg sitter, men øver hver dag på å akseptere kroppen min. Selv om jeg riktig nok har planer om å gå ned i vekt så skal jeg ikke bli for opphengt i det og jeg skal ikke tenke negativt om kroppen min daglig bare fordi at jeg pga sykdom har lagt på meg. En del av kiloene vil nok bli fort borte av seg selv så snart jeg kommer mer i gang med hverdagen igjen. Også tar jeg resten veldig gradvis ved å spise sunt og trene. Det med kostholdet er kjempevanskelig og jeg vet jeg kommer til å ha mange dager hvor jeg er for restriktiv, men må bare ta dag for dag og stadig ha fokus på hva som er nok mat for jeg har en tendens til å gradvis gå mer og mer ned i matinntak og venne kroppen til for lite mat. Lurer på en måte meg selv. Plutselig blir jeg kvalm av frokost (den sliter jeg med nå), kvalm av å være i nærheten av mett, få nattesvart samvittighet av å spise en sjokolade, begynner med kompenserende atferd osv. Det er vanskelig, men jeg får heldigvis oppfølging i lang tid framover. Både for det ene og det andre. 

[Gjest Dorey]

Godt å høre at det går litt bedre med deg! <3

[Skadeskutt]

På 22.5.2017 den 10.05, Dorey skrev:

Godt å høre at det går litt bedre med deg! <3

Takk Håper det står bra til med deg.

________

Vel, får se hva som skjer videre. Jeg har jo skrevet om den dårlige formen min, som både jeg og legene har relatert til blodanemi og jernanemi. Jeg kom meg jo littegrann, men så datt formen ned igjen. Omtrent på samme tid som jeg fikk psykisk virkning av antidepressivaen. 

Jeg var så utrolig dårlig og fikk i tillegg en psykisk knekk av det. Ble overbevist om at dette ikke var normalt, noe personal som så meg hele forrige helg var enig om. På mandag viste derimot blodprøvene at verdiene hadde kommet seg. Jern var oppe på normalt og HB hadde steget selv om det enda var noe for lavt. Likevel fortsatte blodtrykk og puls å være lav, jeg var blitt så dårlig igjen og slet med både blodtrykksfall og pulsdropp. Under samtalen med psykiater på mandag så satt jeg der og hulket og gråt og fortalte i detalj hvordan jeg hadde hatt det både psykisk og fysisk i helga. Jeg gjentok at det ikke var normalt, at noe var galt osv. 

Han valgte å sende henvisning til sykehuset for medisinsk sjekk. Han mistenkte det kunne komme av antidepressivaen. Så selv om han i henvisningen frarådet på det sterkeste at jeg skulle slutte med den så ønsket han å få vurdert om mine somatiske plager kunne skyldes den. 

Ble tatt EKG, puls, blodtrykkstest og jeg lå med hjertemonitor i noen timer. Var på sykehuset i nærmere ti timer. Var så vidt jeg ikke måtte legges inn for videre observasjon, men i samråd med overlegene så fikk jeg fra tilbake til psykiatrien på kvelden. 

Resultatet av undersøkelsen var i altså alvorlig ortostatisk hypotensjon (kraftige blodtrykksfall når en reiser seg fra liggende til stående) hvor blodtrykket datt helt ned til 73/37 da det ble målt siste gangen. Hadde også bradykardi (for lav puls) hvor pulsen altså lå på mellom 45 og 38. En gang under målingen viste den 37. Pluss disse pulsdroppene etter lett anstrengelse hvor den datt rett ned fra sånn 80-40 på bare 1-2 min. Da blir jeg veldig tung i brystet og det blir tungt å puste. Får også hjertebank. 

Konklusjonen deres var at dette kommer av antidepressivaen og at det var en alvorlig (sjelden) og uakseptabel bivirkning. Nardilen måtte seponeres. 

Så kom det helligdag og inneklemt dag så psykiateren min har ikke vært her siden onsdag og vet kanskje ikke en gang om situasjonen. Jeg har tenkt mye på hvordan det vil gå uten medisinen, om jeg blir satt på annen medisin og egentlig bare generelt veien videre, man må altså vente til mandag med å få snakket med han. Det er belastende å føle at en bare går rundt i ventemodus. 

Sånn ellers så har jeg fått en utskrivelsesdato. 19 juni. Datoen er ikke skrevet i stein, men er nå det som er målet. Nå er jeg redd for å bli dårlig igjen. Man kan jo si at jeg ikke må gjøre meg avhengig av medisinen osv. Men jeg har ikke gått lenge på den og har tross alt vært alvorlig syk. Jeg er absolutt ikke klar for å være medisinfri. Jeg vippes veldig lett av pinnen og trenger den støtten den gir meg. Når behandleren min til og med skiver i henvisningen at han fraråder sterkt at jeg slutter på den så sier det jo litt. 

I dag har vært en veldig tung dag. Siden utskrivelse nærmer seg så har jeg begynt å øve på å være hjemme. Gikk meg først en rolig trasketur og deretter ordnet jeg litt hjemme. Det har blitt litt kaos i løpet av det siste halvåret hvor jeg for deg meste kun har vært innom. Så jeg ordner litt etter litt hver gang jeg er der. Etterpå spiste jeg middag og uante mengder yoghurtnøtter. Så begynte jeg å gråte. Det var ikke sånn gråting hvor man føler seg bedre etterpå, men sånn intens hvor man mister pusten. Jeg klarte å stå i mot da jeg tenkte på hvor dårlig jeg var da jeg hadde blodanemi. Kort tid etter var det på tide å kjøre tilbake til sykehuset. Så var det kveldsmat og etterpå fikk jeg panikk fordi jeg var så mett og....ja. sånn gikk nå det da. Er en måned siden sist, så det va litt dumt, men det skjer vel i grunn toppen en gang per måned nå, så akkurat det ser jeg ikke som et stort problem selv om målet så klart er å slutte helt. 

I alle fall. Dette e tredje dagen på nedtrappingen. 

Det føles så trasig at jeg som endelig hadde noe positivt å skrive for en uke siden nå bare føler at alt er negativt igjen. Det er så vondt. Men jeg må bare holde ut til mandag, så får vi se hva som skjer framover. 

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[Skadeskutt]

"Feeling scared, she's prepared
To give up everything
She can't stand to feel like half of her is fading

He will choose the only way
To rid her of her pain
Take her soul now; the decision has been made"

 

Ikke så høyt oppe nå nei. Endelig nærmer det seg morgendagen hvor jeg får vite litt mer, og ikke minst snakket med behandler om det som har plaget meg siste dagene. Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare livet. Jeg kjenner mer på ønsket om å forsvinne igjen. Det er ikke ment som at jeg vil ta livet mitt. Det kommer jeg ikke til å gjøre, men det er et uttrykk for hvor tungt og håpløst det føles. Fortvilelsen over framtiden og en pessimistisk følelse av at livet alltid vil være en motbakke. Med slakk i ny og ne, men aldri om det varer lenge før en til motbakke dukker opp. Jeg er sliten av å gå. 

[Skadeskutt]

Hva skal man si hva skal man si...

Psykiateren min var veldig motvillig til at jeg skulle fortsette å trappe ned og deretter seponere Nardil. Han brukte så sterke ord at konsekvensene ved at jeg blir like dårlig som før jeg begynte på Nardil er så store at jeg i verste fall vil dø av det. Så når han satte konsekvensene av de fysiologiske bivirkningene av medisinen og den psykologiske risikoen ved seponering så var han klar på hva man mente måtte prioriteres så langt det lot seg gjøre. Det var jeg enig i. Så planen ble å fortsette å overvåkr blodtrykk og puls, ikke trappe videre ned på Nardil helt enda og se det an en stund til. 

Nå har både blodtrykk, puls og fysisk form kommet seg litt. Er ikke helt bra enda og vil ikke makte vanlig hverdag med jobb, barn osv med nåværende fysiske form, men akkurat sånn som hverdagen er nå så går det greit. Det kan fortsatt ende opp med seponering, men både jeg og psykiater ønsker å prøve alt annet først. 

Psykisk sett har jeg fortsatt tunge dager slik som sist jeg skrev her. Jeg ender opp med å aktivisere meg selv hele tiden for å slippe å tenke. Det fører til at jeg blir helt utslitt. Føler rett og slett at det er en slitsom belastning å være tvunget til et så høyt aktivitetsnivå, men jeg klarer ikke slappe av. Da kommer jævelskapen omtrent med en gang. Håpløsheten, forvilelsen, ensomheten, ventingen på at natten skal komme så jeg slipper å være våken, tanker om at jeg skulle ønske jeg ikke våknet igjen neste morgen. Så da er jo alternativet å holde seg opptatt hele tiden da, men ikke er det sunt og ikke vil jeg klare å opprettholde samme nivået over lengre tid. 

På det positive planet så har jeg klart meg gjennom to overnattingspermer hittil. Det var vanskelig, og på morgenen satt jeg nærmest bare og venter på å dra tilbake til sykehuset. Den roen som kom over meg når jeg kom til det lille sterile rommet mitt hvor jeg har bodd i over et halvt år...Kan jeg ikke få den roen hjemme...

Jeg har tusen ting hengende over meg i tillegg til sykdommen, så jeg får liksom ikke fred til å jobbe med meg selv heller. 

I morgen skal jeg ha ungene (har de fast hver onsdag) og da skal de sove hos meg for første gang siden slutten av november i fjord. Veldig spent på hvordan det går. Jeg både gruer og gleder meg. Det blir nok veldig slitsomt spesielt siden jeg regner med yngstemann vil bruke en stund på å sovne. Eldste tror jeg det vil gå fint med. Men jeg håper det går bra og at jeg kjenner meg klar til at de skal overnatte hver onsdag. Så skal jo selvfølgelig samværet økes i takt med at jeg blir friskere. Håpet er å være oppe i normalt samvær allerede i slutten av august, men mulig det må tas litt saktere. Vi får se. Har heldigvis et godt opplegg rundt meg etter utskrivelse som kan hjelpe meg å vurdere. Jeg har som sagt for vane å gå fort fort fram og overdrive alt jeg gjør slik at jeg til slutt blir utslitt. Sånn er det å være en sta person med "flink pike-syndromet"

Jaja, det får holde for nå. Jeg skal ha samtale med psykiater i dag så venter på å få vite tidspunkt. 

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[Skadeskutt]

Jaja, da blir det å trappe opp igjen på forrige dose med Nardil. Jeg har vært så mye dårligere i det siste at nå prøver vi at jeg på nytt skal opp i 60 mg. Den fysiske formen har jo kommet seg veldig, men nå er håpet at kroppen skal takle det bedre siden jeg i tillegg til Nardil ikke går på både Lamictal, Vival og har både blodanemi og jernanemi. Pluss at jeg tar ansvar for matinntaket. Teorien er at kombinasjonen av alt sammen ble for mye på kroppen og hjertet, men at jeg nå er mer motstandsdyktig.

For uansett hvor frisk jeg skulle ønske jeg var så er jeg ikke det og akkurat nå er jeg helt avhengig av riktig medisin og riktig dose. Rett og slett en livsviktig faktor akkurat nå. 

Nå er jeg også henvist til brukerstyrt plass som jeg kan komme til hvis det blir vanskelig hjemme etter utskrivelse. Det er max fem dager av gangen og forutsetter et visst funksjonsnivå. Så har jeg jo akuttposten jeg kan komme til. I tillegg er jeg henvist til Viken behandlingssenter i Bardu. Det blir i så fall til neste vår igjen. Det er fire samlinger på ett år på tre uker av gangen. Jeg tror det kan være veldig sunt for meg. 

Nå er jeg nok en gang våken fra 04-tiden. Ute av stand til å sovne igjen. Det skjer flere ganger i uken. Typisk at det skjer natten før jeg skal ha ungene. 

[Gjest Dorey]

Gikk det bra å ha barna?

 

[Skadeskutt]

7 timer siden, Dorey skrev:

Gikk det bra å ha barna?

 

Overnatting ble utsatt en uke av diverse grunner, så blir først neste onsdag at de skal overnatte. Men vi hadde det veldig fint.

Først lagde vi pasta- og kyllingsalat sammen hvor guttene var veldig flink å hjelpe til. Blir imponert over hvor flink eldste er med kniven. Så hadde vi "piknik"  på terrassen fordi jeg har bare er knøttte rundbord og to utestoler.

Så dro vi på sykkeltur. Yngste i sykkelsete og eldste på vanlig sykkel. Han lærte å sykle uten støttehjul da han var 4,5 år så han er råflink. Vi sykler ned til, og langs ei veldig fin elv. Til slutt var det kveldsmat også levering tilbake til pappaen. 

Begge ungene var eksemplarisk hele ettermiddagen og vi koste oss i finværet.

Jeg var helt utslitt etterpå så ble liggende ganske lenge på sofaen hvor jeg bare stirret opp i taket. Skulle ønske jeg ikke ble så mentalt og fysisk utslitt av ungene. På et helt annet nivå enn slik man blir når man er frisk. 

Nå er det akkurat tre uker til jeg skal besøke venninne i Trondheim. Åå som jeg ser fram til det! 

Komme meg vekk fra byen, få en pause fra den bedritne sykdommen. 

I morgen skal jeg for første gang være hjemme mer enn en natt i slengen. Har hatt tre overnattinger hvor jeg alle gangene har dratt tilbake til sykehuset i 09-tiden på morgenen. Nå skal jeg være hjemme fra fredag til søndag. Spent på hvordan det vol gå. På kveldene har det vært en trygghet å vite at jeg skal tilbake neste dag og på morgenen har jeg ikke blitt like overveldet av tomheten da jeg har visst at jeg snart skal tilbake. Men nå er det ti dager til utskrivelse, så jeg må jo bare kjøre på. 

[Ruskemor]

Jeg ble så bekymret for deg da det ikke ble noen oppdateringer og du forsvant. Så veldig fint å se deg tilbake

Det høres ut som at ting er litt lettere nå, og at behandligen går litt fremover. 

Kjempegøy å lese om valpeplanene dine! Selv vurderer jeg å kjøpe en dverpuddel i løpet av neste år, så for tiden så tenker jeg bare på disse krøllene  har en hund fra før, og for meg så er hund så viktig at set føles litt ut som liv og død. Sliter med en fysisksykdom, men uten hunden så hadde jeg garantert vært innlagt i perioder for depresjon. De er ganske fantastisk disse firbeine terapautene som aldri dømmer

Håper du får noen fine ferieturer, og at du etterhvert vil ha mer overskudd til ungene

 

[Skadeskutt]

10 timer siden, Ruskemor skrev:

Jeg ble så bekymret for deg da det ikke ble noen oppdateringer og du forsvant. Så veldig fint å se deg tilbake

Det høres ut som at ting er litt lettere nå, og at behandligen går litt fremover. 

Kjempegøy å lese om valpeplanene dine! Selv vurderer jeg å kjøpe en dverpuddel i løpet av neste år, så for tiden så tenker jeg bare på disse krøllene  har en hund fra før, og for meg så er hund så viktig at set føles litt ut som liv og død. Sliter med en fysisksykdom, men uten hunden så hadde jeg garantert vært innlagt i perioder for depresjon. De er ganske fantastisk disse firbeine terapautene som aldri dømmer

Håper du får noen fine ferieturer, og at du etterhvert vil ha mer overskudd til ungene

 

Så koselig å høre.  Håper du har det greit til tross for fysisk sykdom. Å ha hund er som du sier nærmest som et must ja. Det er så helsefremmende både psykisk og fysisk. Jeg står faktisk fortsatt som eier på hunden jeg og x hadde sammen, men han ble altså værende da jeg flyttet. Hadde ikke kapasitet til noen hund da og han er for stor til min livsstil rett og slett. Mellompuddel blir perfekt størrelse. 

Ja jeg forsvant jo bare fra en dag til en annen, og du kan tro jeg hadde KG abstinenser de første to ukene av utestengelsen.

Ja behandlingen går vel litt framover, men de to siste ukene føler jeg at jeg har vært inne i en stadig nedgående spiral. Er ikke like dårlig som jeg har vært, men dårlig nok til at jeg er ganske engstelig for hvordan det vil gå om åtte dager når jeg er helt utskrevet. Har klart meg dårlig i helgen og kjenner at jeg blir mindre og mindre interessert i ting rundt meg igjen. Føler meg helt desperat etter å få snakket med behandleren min. Vi har vanligvis samtaler på mandager, men jeg skal på innskrivingssamtale der jeg skal ha brukerstyrt plass, så håper virkelig at jeg i tillegg uansett får snakke med behandleren min. Trenger å prate om helga og høre hans synspunkter på det. For jeg er helt i villrede nå. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare å håndtere dette rett og slett. 

Sitter bare og venter på at det blir sent nok så jeg kan legge meg slik at jeg slipper å være våken. Det suger! 

[Skadeskutt]

Det blir bare verre og verre..På mandag under samtale med behandler så gråt jeg flere ganger og den ene gangen klarte jeg ikke slutte. Satt bare og gråt i fem min i strekk, holdt pusten, kroppen ristet og jeg ville egentlig hylskrike. 

Hadde det fryktelig tøft resten av dagen. Jeg ba om å få samtale på tirsdag også selv om jeg egentlig ikke har samtale da. Begynte å gråte på nytt igjen, og samtalen kretset seg mye rundt at jeg sa jeg ikke fikk til, ikke visste hva jeg skulle gjøre osv. 

Deretter ble det helt jævlig etter samtalen. Først gråt jeg masse på rommet, sånn panikkgråt. Deretter gikk jeg til personalet og gråt og sa jeg ikke klarte være alene, ikke klarte dette. Vi snakket litt og hun prøvde å motivere meg til å gå ut og få frisk luft da det pleier å hjelpe. Så jeg fant ut jeg måtte prøve. Kledde på sko og tok med meg solbrillene. På vei i korridoren for å bli sluppet ut kjente jeg angst og fortvilelse strømme i hele kroppen. Jeg sa gråtkvalt at jeg klarte ikke, og spontant kastet jeg solbrillene i veggen og falt sammen på gulvet og virkelig GRÅT, ristet og slet med å puste. Måtte hjelpes opp på beina og inn på rommet. 

Hadde det ikke stort sett bedre i går..

Nå har jeg vært oppe siden kl 04 og jeg får ikke sove mer..Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg holder virkelig ikke ut dette her. 

Jeg er veldig glad i psykiatrien min. Samtidig som han viset mye omsorg og at han oppriktig bryr seg om meg (i går ringte han meg bare for å si at han hadde sett hvor tungt jeg har det når han har sett meg i avdelingen, at han tenker på meg og håper jeg får en så god kveld som mulig. Skulle egentlig dratt på permisjon, men klarte ikke, så begynte jo å gråte i tlf til han igjen), så kan han også være både streng og direkte. Så når jeg nå begynner å bli suicidal igjen så appellerer han både til at det går over, han vet det går over, at det er mange som bryr seg om meg osv. Men han sier også rett ut at jeg "får ikke lov"  til å skade meg selv, at jeg har et ansvar og en "plikt" ovenfor både unger, venner og annen familie. Han spiller veldig på fornuftrn min, også ender vi opp med å le litt når jeg kommenterer at nå var han fryktelig streng. En styrke jeg har er at humoren forsvinner ikke uansett hvor langt nede jeg er, så vi ler omtrent i løpet av hver samtale.

Men ja. Jeg er helt rådvill. Jeg vet i teorien at jeg må fortsette og kjempe, sette den ene foten foran den andre og ikke la depresjonen overvinne meg. Men jeg klarer det ikke... 

Jeg skal liksom trene meg på å være hjemme fordi det er nå fire dager til utskrivelse, men jeg har vært så dårlig at jeg har ikke vært hjemme siden søndag formiddag.. 

[Skadeskutt]

Så...Nå er jeg jo inne i en forferdelig nedtur.. Så ja. Hører på musikk, og drikker. Tenker jeg skal ut på byen for å være litt sosial. Problemet er bare når det evt. bikker over. Når jeg mister kontrollen. Jeg har jo på sett og vis allerede mistet kontrollen tatt i betraktning at jeg sitter og drikker nå. For første gang på over seks uker. For seks uker siden gikk det veldig galt. Kan ikke skrive noe om det, men.

Vil jeg ha styrken til at det ikke går for langt denne gangen? Helt ærlig så vet jeg ikke. Og faktisk så kjenner jeg meg likegyldig til det også. Jeg har grått og grått og hatt det helt jæ**ig den siste tiden.

Men utskrivelse? Ja det blir på mandag det. Nedturen min settes i sammenheng med at det nå blir et nytt tilknytningsbrudd og en stor forandring i livet mitt etter over et halvt år som innlagt og det at jeg har vært mer hjemme siste tiden som har tatt meg tilbake til hvordan jeg har det når jeg er alene i eget hjem. Men at det vil gå over. Visstnok. Vi får se på det da.

Føler meg patetisk. Misslykket og dårlig. Hvis psykiateren min får vite at jeg drikker alkohol i kveld. Da kommer han til å bli skuffet over meg. Han har lagt myyye tid i meg, og vi har blitt godt kjent. Også på et personlig plan. Jeg vet mye veldig personlig om han, og vi pleier ofte å sitte og bare snakke om alt mulig. Vi har veldig god kjemi. Og derfor kjenner jeg ekstra på en slags forventning om at jeg må klare å stå i mot. Bruke intellektet mitt til å stå imot og heller gjøre ting som er hensiktsmessig for meg selv osv.". Velvel, sånn gikk nå det i dag. Blir jo gøy å innrømme på mandag når vi har samtale. Det ligger ikke i min natur å lyve, og hvordan skal jeg kunne motta behandling hvis jeg lyver? Så når det spørres om hvordan det har gått i helgen, hva jeg har gjort osv. Hva sier jeg da? Prøve meg på å bare si at det var fryktelig vanskelig. At jeg gjorde den og den tingen, men unnlate å fortelle om det jeg holder på med nå? Da må jeg si det. Jeg må. Det blir ikke gøy. Jeg skammer meg. Men jeg klarer ikke slutte. Jeg gir F. Jeg vil bare ha en pause. En slik tilværelse som jeg har? Det er ikke til å holde ut over tid. Jeg har hatt det sånn lenge nå. Jeg kommer til å ha det sånn lenge. Om det noen sinne blir bedre.

FML.

Endret 10. juli 2017 av ninuska_

[Skadeskutt]

Da er jeg skrevet ut. Venter bare på dosetten da medisinen min må spesialbestilles til apoteket så må få med meg herfra i første omgang. 

Jeg er livredd. I 6,5 mnd har jeg vært innlagt. Siden 3 desember.  

Skal allerede i morgen på første samtale på kontoret til behandleren min. Det er bra. Dette hadde vært enda verre hvis jeg i tillegg måtte brutt tilknytningen med han. I stedet for blir det nok ikke før en gang utpå høsten. 

[Olive]

Du er kjempesterk! 

[etnavn]

Tilfeldigvis leste jeg dette akkurat nå, akkurat i dag. Og ser at du akkurat er utskrevet. Jeg ønsker deg masse lykke til, hold ut, hold hodet over vannet, husk å puste.

Livet er et usikkert prosjekt.

[Skadeskutt]

9 timer siden, Olive skrev:

Du er kjempesterk! 

Takk. Selv føler jeg meg fryktelig svak som ikke greier å kjempe slik jeg burde. 

7 timer siden, etnavn skrev:

Tilfeldigvis leste jeg dette akkurat nå, akkurat i dag. Og ser at du akkurat er utskrevet. Jeg ønsker deg masse lykke til, hold ut, hold hodet over vannet, husk å puste.

Livet er et usikkert prosjekt.

Takk for det, og veldig hyggelig å se at noen leser. 

__ 

Dagen har vært så alt for tung. Har gått en tur da en kompis inviterte meg med, men ellers har jeg i løpet av de åtte timene etter utskrivelse ligget helt urørlig enten i seng eller sofa i seks timer. Én av de timene så jeg tv, men ellers bare helt paralysert. 

Jeg klarer virkelig ikke dette. Det er ikke til å holde ut. Selv om jeg har venner og familie som prøver å stille opp så føler jeg meg helt, helt alene. Og jeg har alt for mange mørke tanker. Nå begynner gudskjelov sovemedisinen å virke. Så får vi se om denne natten blir bedre eller ikke. Går gjerne i syklus hvor søvnkvaliteten og antall timer søvn blir verre og verre fram til jeg er så utmattet at jeg ligger i koma hele natten. Så startet det på nytt hvor det blir verre og verre for hver natt som går.