Verste kommentar fra eller opplevelse med helsepersonell

[AnonymBruker]

Jeg syns at denne tråden er bra! Er ikke alle som klarer å snakke med alle eller som har nære venner de kan snakke med og som ennå syns at det de opplevde var bra. Så da er det godt å lufte det de har opplevd og godt å vite at man er ikke alene med dårlige erfaringer.

Kanskje den er mora til en tidligere kollega av meg, hun er også hjelpe pleier. Jeg hadde sammen med en annen kollega fått ei multihandikapped dame i personheisen og trillet inn på stellerommet, kollegaen min ble ropt på og skulle bare raskt snakke med en annen person. Mens jeg og dama i heisen stod og ventet så røyk seilet (hun var ikke for tung så noe var galt) og hun datt nesten i gulvet og jeg stod der og holdt seilet oppe fordi heisen holdt da på å velte. Roptet "hjelp hjelp" og denne hjelpepleieren kom, så hva som skjedde, lo, og gikk å satte seg på en stol rett utenfor stellerommet så hun kunne se på oss. Jeg fortsatte å rope og en annen kollega (heldigvis en sterk mann) kom løpende og han hadde sett at hjelpepleieren gikk inn og ut igjen, vi var begge sjokkerte.

Ja jeg klagde til sjefen men hun hadde manupilert sjefen for lenge siden og surret sjefen rundt lillefingeren sin så sjefen brydde seg ikke. Det skjedde mye mer med denne kollegaen og en ledelse som vendte ryggen til, ja jeg gikk høyrere opp i systemet etter denne nevnte hendelsen siden den gikk ut over en bruker (som heldigvis ikke skjønte noe pga hun er på spedbarnsnivå mentalt). Men nei de brydde seg ikke, så jeg sa opp, ville ikke jobbe for de lenger. Og først da turte de andre kollegaene å bekrefte min historie, sjfen ringte meg og la seg paddeflat men jeg gadd ikke jobbe der mer uansett. Og takk og lov fordi denne hjelpepleieren fikk bare litt muntlig refs! Hun burde vært sagt opp! Har ennå kontskt med en kollega der og hun fortalte for ikke så lenge siden at hjelpepleieren ennå holder på sånn, helt sykt!

Anonymous poster hash: cc286...00b

Ops skull stå "det de opplevde IKKE var bra". Beklager andre skrivefeil og.

Anonymous poster hash: cc286...00b

[AnonymBruker]

Dette er 30 år siden;

Første spontanabort - fikk beskjed om at det "ikke var noe på vei for", og at det "bare" var å prøve igjen. Jeg ble generelt utrolig dårlig behandlet, og fikk følelsen av at det gikk mye på at jeg kom alene (min mann jobbet delvis i utlandet) - at de antok at jeg var en ung alenemor.

Fjerde spontanabort. Måtte på sykehuset for å forta utskrapning. Dette foregikk under narkose, og på oppvåkningen ble jeg lagt på samme rom som 2 kvinner som hadde fått foretatt selvbestemt abort. Selve inngrepet var forferdelig i seg selv, men å være i det rommet det føltes som et overgrep.

Jeg står 100% bak kvinners rett til abort - men i den såre situasjonen jeg var i, det at jeg var alene og hadde fått beskjed om at jeg sannsynligvis ikke kunne få barn - så måtte det finnes en annen løsning.

Anonymous poster hash: 0d5cb...076

Trist at du har slike opplevelser med å prøve å få barn. Jeg kan likevel ikke være enig i at kvinner som har gjort provosert abort er noen man skal kunne nekte å dele rom med noen timer, selv om jeg forstår at kontrasten kjennes vond når en selv er i situasjonen ufrivillig. Sykehuset skal forsøke å ivareta taushetsplikt om andre pasienters helse, men pasientene selv kan jo snakke sammen. Veldig mange innlagte er i en sårbar situasjon og er sensitive. Du hadde din sorg, mange som velger abort har en annen sorg. En annen har utskrapning for kreftdiagnostikk og synes kanskje alle andre har "mindre" problemer.

Anonymous poster hash: 69daa...295

[AnonymBruker]

Jeg kom ned på legekontoret med min sønn på 2 år etter en tøff natt med falsk krupp. Han hadde sovet lite og dårlig og var naturligvis trøtt. Vi måtte vente ca en halv time for å komme inn til legen,og gutten min sovna i armene mine mens vi venta. Da vi kommer inn til legen er det første han sier «herregud, er han død?»

Jeg ble helt lamslått...

Anonymous poster hash: c7fbf...6c0

[AnonymBruker]

Jeg var på sykehus for å undersøke en skade jeg hadde pådratt meg. Legen, som må ha kjøpt de sosiale antennene sine på Nille, gikk ganske langt i å insinuere at kjæresten min som satt ute på venterommet var skyld i skaden. Jeg ble så sjokkert at jeg bare fikk sagt "nei" før jeg begynte å grine, og da beskyldte han meg for å lyve ham rett opp i ansiktet. Så nærmest forlangte han at jeg skulle kle av meg alt unntatt undertøyet så han kunne se om jeg hadde andre skader, noe jeg blånektet. Han ble til slutt pottesur og gikk, men ikke før han hadde viftet pekefingeren i ansiktet på meg og bedt meg slutte å lure ham.

Hadde jeg faktisk hatt andre skader å vise frem, hadde jeg pokker ikke gjort det om legen valgte en slik fremgangsmåte.

Anonymous poster hash: 22cec...d10

[AnonymBruker]

For fem år siden dro jeg til legen for å ta en rutinesjekk av stoffskiftet mitt. Fikk en vikarlege som umiddelbart sa "Du ser så sliten ut, jeg lager en sykemelding til deg". Jøss, tenkte jeg, og sa bare "Tja, jeg har vel vært litt sliten i det siste...mye å gjøre på jobb". Så slang hun en ukes sykemelding til meg pluss en resept på Cipralex! Sa at jeg helst ikke ville gå på antidepressiva, men takk for tilbudet. "Å neeeeeida, du kan bare ta Cipralex, det er ikke farlig". Og så fikk jeg en lang tale om hvorfor det var så bra. Tok aldri medisinen.

Anyway, etter noen dager sykemeldt følte jeg at det bare var tull fordi jeg var jo ikke syk og sa til sjefen at jeg gjerne kommer tilbake på jobb. Men da måtte hun ha en ny sykemelding med de riktige datoene. Så da dro jeg tilbake til legen og ble kjeftet huden full for at jeg "ødela kontrakten" jeg hadde med henne om å være hjemme fra jobb den uken. Fikk ordnet ny sykemelding og så aldri vikarlegen igjen. Gråt på vei hjem etter det. Ble så lei meg!

Anonymous poster hash: 1f3d2...8cb

[AnonymBruker]

Ikke så ille når jeg ser på det i retrospekt og det var vel ikke akkurat helsepersonellet som gjorde noe galt, men...

Jeg skulle ringe sykehuset og purre på noen blodprøveresultater, men da de svarte fikk jeg panikk siden jeg har ganske sterk telefonangst, så jeg ropte "Jeg vil ha blodet mitt tilbake!" og la på...

Anonymous poster hash: 4b780...f1f

[dillyduzit]

Dette er vel litt mer komisk, men i øyeblikket jeg satt der tenkte jeg bare: hva faen

Jeg har vært inn og ut av sykehus for et problem som ingen finner svar på. Jeg er blitt en kasteball i systemet og må fortelle sykdomshistorien gang på gang. Ny lege, han spør om jeg har hatt mye UVI og jeg sa ja. Han sitt svar: Nei det kan du ikke ha hatt! Du vet nok ikke hvordan det føles, du finner ikke svar på internett.

I journalen står det følgende: nyrebekkenbetennelse - innleggelse - blodforgiftning, uvi. I tillegg til de 6x UVI'ene. Jeg gikk ut av rommet, gadd ikke å takke for meg og tenkte at dette gidder jeg ikke.

[Alice123]

Ikke så ille når jeg ser på det i retrospekt og det var vel ikke akkurat helsepersonellet som gjorde noe galt, men...

Jeg skulle ringe sykehuset og purre på noen blodprøveresultater, men da de svarte fikk jeg panikk siden jeg har ganske sterk telefonangst, så jeg ropte "Jeg vil ha blodet mitt tilbake!" og la på...

Anonymous poster hash: 4b780...f1f

HAHHAH! :D

[Arianna]

Fikk vite at mini lå i seteleie. Ikke et problem i seg selv, men det førte selvsagt med litt usikkerhet. I følge legen var ikke dette noooooe problem. Jeg var jo såpass bred at å føde normalt ville ikke bli noe problem. Tror vi ble sittende i nesten en time for å krangle til oss å få tatt ct av bekkenet.

Jeg ønsket også å få utført et vendingsforsøk, noe som var greit nok. Skulle få innkalling i posten til dette. Innkallingen kom, og dato for vendingsforsøk ble satt en uke før termin. Fikk fullstendig panikk, hadde jo ikke fått noe info om noe som helst. Ringte og ba om tidligere time, men trollet som tok telefonen må være det mest uinteresserte og ufølsomme mennesket jeg noen gang har snakket med. Dette var da aldeles ikke deres problem, og jeg fikk være fornøyd med at jeg i det hele tatt fikk time hos dem. Fikk heldigvis mer hjelp på føden, og time allerede tre dager etter.

Vendingsforsøket ble mislykket og forløsningsmetode skulle bestemmes. Der kommer det frem at bekkenet er aaaaalt for smalt, og keisersnitt satt til den dagen jeg opprinnelig skulle ha timen....

Grøsser ved tanken på om fødselen hadde startet, og vi ikke hadde kranglet oss til ct og tidligere time..

[AnonymBruker]

Jeg hadde veldig smerter i det ene brystet, brystet kjentes hardt og varmt ut, og det strålte utover i siden. Var hos legen som ikke fant noe kul eller noe men sa at det ville være lurt å sjekke det ut. Han forklarte at mammografi ville være et dårlig alternativ, forde jeg adde så tett brystvev. Han rekvirerte en ultralyd og sa at for meg var dette det beste. Jeg fikk brev i posten fra brystdiagnostisk senter på hamar til mammografi. Jeg ringe og forklarte og trodde at jeg da skulle få en ultrayd i stede. Men ble svart av et forferdelig troll at der var det hun som bestemte og legen min hadde ikke noe med hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg hadde vært veldig redd for å ha fått en kreftdiagnose er det ikke akkurat sånn man vil bli møtt Jeg prøvde å forklare men hun ville ikke høre, men siden smertene var på tur bort avbestilte jeg den timen... vært bra siden det, men følte meg ikke akkurat velkommen. Vurderte å heller bruke volvat dersom det oppstod igjen, og det ville legen forstå tror jeg-

Anonymous poster hash: a7943...0d2

[AnonymBruker]

Ikke akkurat ille kommentar, men mer morsom og lite gjennomtenkt. Var til koloskopi for et par måneder siden, og da sa jeg ja til å la en student utføre undersøkelsen. Han sleit litt med å få et skikkelig bilde (var sikkert første gangen), og da hører jeg han etter hvert si med en oppgitt stemme "jeg ser ikke en dritt..!"

Haha, da måtte jeg le

Anonymous poster hash: 20de8...771

[AnonymBruker]

For omtrent 10 år siden oppsøkte jeg tannlege for å få fikset mine dårlige tenner. For det første var kommunikasjonen svært dårlig da mannen snakket nokså gebrokkent, og jeg hadde munnen full av instrumenter uten evne til å prate. Han fant ei tann som han tydeligvis ble noe irritert på, da han ristet på hodet og ropte ut "åh, så stygg". Så ga han meg ei speil så jeg kunne se tanna selv mens han kjeftet på meg og hylte ut om hvor stygg tanna var. Jeg var jo klar over dette selv, og det gjorde det ikke akkurat noe bedre å få kjeft. Så ga han meg rotfylling noe som i ettertid viste seg å være helt mislykket, da jeg måtte fjerne tanna helt da jeg skiftet tannlege. Jeg tror han hatet meg.

Som barn klarte også en av tannlegene å sette sprøyte i tårekanalen, samt revne opp munnvikene mine (da han var i overkant hardhendt).

Jeg har heldigvis ikke tannlegeskrekk, men er noe redd for å få kjeft den dag i dag.

Anonymous poster hash: 7bfa3...79a

[AnonymBruker]

Jeg var innlagt på sykehus med blodforgiftning og lungebetennelse. Og skulle bli utskrevet, da var det vel en sånn utskrivningssamtale. Da kom det en sykepleier (som jeg kjente vagt fra før av) og sa det som en selvfølge at jeg hadde astma og begynte å mase om medisinering. Jeg hadde ikke astma, det ble ikke påvist da og har det heller ikke nå flere år etter.

Veldig kjipt og unødvendig.

Anonymous poster hash: 21637...b67

[AnonymBruker]

Flere?

Anonymous poster hash: ae127...698

[QueenOfTheSidewalk]

 

Ikke så ille når jeg ser på det i retrospekt og det var vel ikke akkurat helsepersonellet som gjorde noe galt, men...

 

Jeg skulle ringe sykehuset og purre på noen blodprøveresultater, men da de svarte fikk jeg panikk siden jeg har ganske sterk telefonangst, så jeg ropte "Jeg vil ha blodet mitt tilbake!" og la på...

 

Anonymous poster hash: 4b780...f1f

 

[AnonymBruker]

Jeg var ganske ung (18 år), havnet på legevakta fordi jeg hadde prøvd å ta livet av meg selv med piller. Pillene var i utgangspunktet ikke farlige, men jeg var allergisk mot dem, så jeg tenkte det ville gjøre nytten. "Dessverre" gjorde de ikke det, men jeg endte med å få store smerter. På legevakten overhørte jeg helsepersonellet snakke om meg og si at "Det er ikke noe i veien med henne, hun gjorde det bare for oppmerksomhet." og de ville ikke sende meg til sykehus, for det var ikke alvorlig nok, men jeg skulle få lov til å sove i en glattcelle hos politiet. Det føltes utrolig sårt. Jeg fikk ikke noe hjelp, og endte da med å prøve å fullføre jobben en måned senere. Da ble jeg heldigvis henvist til psykolog etterpå.

Anonymous poster hash: 70dd1...c6f

[AnonymBruker]

Det verste en lege har sagt til meg, var da jeg oppsøkte ham fordi jeg trengte henvisning til fysioterapi.

Jeg har en ryggskade jeg pådro meg som liten, og det hender jeg trenger hjelp til å strekke ut innimellom.

Jeg fortalte legen mitt ærend, og han sa: Du får vondt i ryggen av å sitte på ræva og røyke hele dagen .

Jeg kjente ikke denne legen fra før, men fikk vite i ettertid at han var idrettslege, og veldig glad i sportsfolk. Dessverre var jeg en ung pike, med feile interesser og feile klær. 

Jeg var i utgangspunktet en jente med sunne interesser som teater, musikk og politikk. Ikke røykte jeg heller.

 

Det tror jeg var det verste jeg har opplevd.

Ellers syntes jeg helsepersonell er veldig hyggelige, de har en travel hverdag og har et forferdelig press, likevel gjør de en god jobb.

Anonymous poster hash: 839cf...005

[AnonymBruker]

Jeg har en del historier jeg kunne fortalt her. Den ene var en gang jeg falt og fikk en skikkelig blåveis og hjernerystelse. En fra hjemmesykepleien kom med medisinene mine, og mannen åpnet døra fordi jeg var veldig svimmel og ustø. Hun måtte selvfølgelig se meg, og det var visst utelukket for henne å gå to skritt over dørterskelen, så mannen støttet meg bort til døren. Der, mens han fortsatt sto ved siden av meg, spurte hun om jeg gikk i støttegruppe for mishandlede kvinner,  om jeg trengte noen å snakke med. Det er jo bra at de tar det opp når de får mistanke, men hva trodde hun ville skje etter at hun var gått hvis det virkelig var mannen min som hadde slått meg?

 

En annen gang var jeg innlagt på sykehus. Etter noen dager ble jeg raskt og uventet mye dårligere, og måtte legges i respirator. Det måtte skje raskt, så min mann ble ringt etter at jeg var lagt i respirator og medisinsk indusert koma. Legen som møtte ham og skulle forklare hva som var skjedd presterte å si "Nå hviler *navn* i fred".

 

Anonymous poster hash: 7a014...48f

[Cashbah]

Dette blir vel litt omvendt, men da jeg var i praksis som student på sykehus fikk jeg plutselig en telefon fra en veldig fortvilet pårørende som ikke følte hun eller pasienten fikk den hjelpen de trengte. Hun var på gråten og fortalte veldig urovekkende ting (uten at jeg kan gå nærmere inn på hva), og jeg ble sittende og trøste denne personen, selv om jeg hadde mine pasienter. Jeg bestemte meg likevel for at dette burde bli prioritert, da mine egne pasienter kunne vente, og jeg hadde ikke hjerte til å avvise denne personen og legge på. Personen takket meg veldig for forståelsen og for at jeg hadde tatt meg tid til å lytte, og jeg lovet at jeg skulle ta dette opp med ansvarlig lege. Jeg ga så en beskjed til legen hennes om hva hun hadde fortalt meg, og fikk en skyllebøtte tilbake av legen foran alle sykepleierne om hvor inkompetent jeg var som hadde sløst bort ti minutter på noe som ikke var min jobb, og at jeg heller skulle fokusere på mine egne pasienter. Hvor har medfølelsen til folk blitt av? Håper virkelig ikke at jeg blir sånn om 30 år.

 

Ellers har jeg jobbet på sykehjem, og sett mye dritt der. Pasienter som har blitt tatt opp sent på dagen, for så å bli lagt et par timer senere, fordi det er "lettere" for personalet om denne pasienten legger seg tidlig. Pasienter som har blitt bedt om å gjøre fra seg i bleia fordi personalet er opptatt, og personale som har null respekt for andre mennesker.

 

Har egentlig veldig lite erfaring som pasient selv, men blir veldig forbanna når jeg ser hvordan mine eller andres pasienter blir behandlet! 

[Gjest imperio]

Jeg slet med mye ørebetennelse en periode. Jeg var ørebarn, og har operert en gang før. Slitt med væske og sterke ørebetennelser minst 2 ganger i året. 10 år etter så måtte jeg operer igjen. Men, før det så hadde jeg ørebetennelse KONSTANT i 8 måneder. Smertene var så sterke at jeg kastet opp flere ganger på grunn av smerten. Besvimte en del også, å sov i ikke på flere døgn. 

 

Jeg dro frem og tilbake til sykehuset, fikk antibiotika og ble sendt hjem. Til slutt, etter usle 2 måneder, så sa legen "Du får ikke mer antibiotika. Jeg ser du har ørebetennelse, men for å være ærlig, så trur jeg at du sitter å stikker hull i trommehinnen selv for å få oppmerksomhet". 

 

Et halvt år senere, og fortsatt ørebetennelse i begge ørene:

En dag knakk jeg fullstendig sammen, jeg hadde ikke sovet på flere netter, det rant blod fra øret mitt, det verket så mye at jeg kastet opp konstant. Jeg var så lei av smertene at jeg satt med en stor kjøttkniv mot halsen og hylgråt.
Mamma og pappa ble så redd at de ringte etter ambulanse, og jeg fikk møte en ny lege, og tre dagen etter ble jeg sendt til  haste operasjon for svulst i øret (pga alle betennelsene).

8 timer senere, og smertene var borte og jeg har ikke opplevd noe lignende etter det (3 år siden).

Det legen sa var som et stort slag i trynet. Jeg har slitt med sterke ørebetennelser før, og det har også endt opp med operasjon. Alt står i papirene mine, men han trudde fortsatt ikke på meg.
Denne gangen var det skikkelig ille, jeg kunne ha død eller blitt hjerneskadet!
Svulsten (godartet) og bakteriene spiste opp benet i øret og trommehinnen var helt ødelagt. Jeg har nå et falskt ben i øret og trommehinnen måtte repareres. Jeg har nå enda dårligere hørsel enn det jeg hadde før, jeg hadde dårlig hørsel i utgangspunktet. 

Den legen som sendte meg hjem gang på gang har fått sparken, og jeg har aldri møtt han siden.