Kjæresten min døde i går

[wintergirl]

Kondolerer så mye. Jeg er glad for at du ikke får refs, men støtte og kondolanse her. Husker da jeg la ut på diskusjon.no om bestefar som døde. Fikk mer refs enn støtte fordi jeg var på nettet en dag etter hans død enn med familien

Anonymous poster hash: 0a2e9...a9a

Folk kan være veldig ufølsomme. Føler med deg. Vi har alle vår måte å sørge på og selv om du satt på nett så betydde ikke det at du var med familien. Klem til deg og kondolerer så mye for ditt tap❤ <3

[wintergirl]

Klem til deg også, Perelandra❤ Unner deg det beste framover

Endret 23. juni 2015 av wintergirl

[AnonymBruker]

<3

Anonymous poster hash: fa687...b37

[Perelandra]

Takk!

 

Nå har jeg vært i gjennom alle årets faste høytider og merkedager siden han døde. Sirkelen er snart fullført. Det eneste som gjenstår er årsdagene for den aller siste tida med sykdom og død. Mange har sagt til meg at det første året er det verste nettopp fordi man må gjennom alt for første gang uten den avdøde. Stiene må tråkkes opp på nytt og man må finne nye veier.

 

Kjæresten var faktisk KG-medlem! På denne dagen i fjor registrerte han seg. Brukernavnet er hentet fra en tv-serie fra 80-tallet, og bildet er av komponisten Ludvig Irgens-Jensen. Jeg hadde snakket om forumet i flere år, men han trodde det bare var for kvinner, og dermed ganske uinteressant. Da han fikk se at det også var mange menn her, fikk han lyst til å registrere seg. Kjæresten rakk aldri å poste noen innlegg, for bare tre dager etter fikk han det fatale hjerteinfarktet. Det er sårt og rart å gå inn på medlems profilen hans.

[Perelandra]

Jeg savner han så fælt! Plutselig kom savnet og ensomheten som kastet over meg. Tidligere i dag har jeg hatt det bra, men nå sitter jeg bare og gråter. Jeg vet heldigvis at sånne "anfall" ikke varer så lenge. Kanskje jeg skal ringe noen? Eller kanskje jeg skal besøke foreldrene hans? Jeg var hos dem i går, men vet at jeg alltid er velkommen hos dem. Eventuelt kan jeg jo se en film, men det er ofte vanskelig å konsentrere seg om filmer når jeg ikke føler meg bra. Kanskje jeg heller skal gå en tur ut?

 

Tidligere i dag har jeg vært flittig husmor. Jeg har vaska klær, pussa vinduer og gjort reint i huset. Nå sitter jeg i en grønnsåpeduftende leilighet, ser ut av blankpussede vinduer, og kjenner meg så fryktelig aleine. Er det egentlig noen vits i å holde orden i huset når han ikke er her lenge? Det er så stille her jeg bor. Tidligere i dag hørte jeg plenklipping og andre lyder fra naboene, men nå har helgefreden senket seg. Det forsterker bare tomheten og savnet.

[infectedsopp]

Kondolerer så mye!

[Gjest Gjesp]

Jeg har hatt det likedan idag. Har også mistet mannen i mitt liv - og noen dager er bare ikke til å holde ut. Idag har det vært spesielt ensomt, savnet har vært større enn noengang - jeg gripes av en slags panikk når jeg tenker på at jeg aldri skal få se ham igjen. Livet mitt er delt inn i før og etter hans død. Alt som var før minnes med glede. Når jeg ser på ting i boligen så tenker jeg at det er fra tiden han levde. Når jeg leser bøkene hans så slår tanken meg "hva tenkte han da han leste dette?" - jeg føler meg nærmere han når jeg leser bøkene hans og når jeg leser magasinene han abonnerte på. Har et fint bilde av ham i stuen og det verker i brystet hver gang jeg ser på det. Hver kveld jeg legger meg så sier jeg god natt til ham inni meg. Det har jeg gjort hver kveld siden han døde. 

 

Det er tøft å miste en som har vært klippen i livet mitt så lenge - min beste venn, den som kjente meg best og den jeg kunne dele alt med. Tror aldri man kommer over det .. jeg tenkte at det kom til å bli bedre med tiden - men det blir bare verre og verre. For hver dag som går så står det klarere og klarere for meg at dette er sånn jeg skal leve resten av livet mitt - uten ham. Helt forferdelig. 

[Perelandra]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Særlig det du skriver her:

 

 Når jeg ser på ting i boligen så tenker jeg at det er fra tiden han levde. Når jeg leser bøkene hans så slår tanken meg "hva tenkte han da han leste dette?" - jeg føler meg nærmere han når jeg leser bøkene hans og når jeg leser magasinene han abonnerte på. Har et fint bilde av ham i stuen og det verker i brystet hver gang jeg ser på det. Hver kveld jeg legger meg så sier jeg god natt til ham inni meg. Det har jeg gjort hver kveld siden han døde. 

 

Jeg har ofte tanker av typen "da dette skjedde var han fortsatt i live". Det kan være minner om noe vi opplevde eller gjorde sammen som framkaller tankene, men også rent fysiske ting. Forskjellige saker han har eid, ting vi har kjøpt sammen eller gaver jeg har fått fra han, er alle konkrete minner som dokumenterer at han faktisk har eksistert en gang.

 

Er det lenge siden mannen din døde?

 

[Gjest Gjesp]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Særlig det du skriver her:

 

Jeg har ofte tanker av typen "da dette skjedde var han fortsatt i live". Det kan være minner om noe vi opplevde eller gjorde sammen som framkaller tankene, men også rent fysiske ting. Forskjellige saker han har eid, ting vi har kjøpt sammen eller gaver jeg har fått fra han, er alle konkrete minner som dokumenterer at han faktisk har eksistert en gang.

 

Er det lenge siden mannen din døde?

Kjenner meg godt igjen av det du forteller her - opplever det på samme måte. 

 

Min mann døde like før jul ifjor så jeg må gå gjennom alt for første gang alene nå framover. Barnas fødselsdager, min fødselsdag, hans fødselsdag, bryllupsdag, ferier og høytider hvor vi alltid var sammen og hadde våre rutiner - alle minnene som dukker opp hele tiden. Han er det siste jeg tenker på når jeg legger meg om kvelden og han er det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Jeg er så redd for å glemme hvordan det var å ha ham her .. nei, det er fryktelig vondt å miste sin nærmeste i livet. Savnet er så utrolig stort og det føles så vanvittig urettferdig at alle våre planer for resten av livet aldri blir noe av.

[Perelandra]

Kjenner meg godt igjen av det du forteller her - opplever det på samme måte. 

 

Min mann døde like før jul ifjor så jeg må gå gjennom alt for første gang alene nå framover. Barnas fødselsdager, min fødselsdag, hans fødselsdag, bryllupsdag, ferier og høytider hvor vi alltid var sammen og hadde våre rutiner - alle minnene som dukker opp hele tiden. Han er det siste jeg tenker på når jeg legger meg om kvelden og han er det første jeg tenker på når jeg våkner om morgenen. Jeg er så redd for å glemme hvordan det var å ha ham her .. nei, det er fryktelig vondt å miste sin nærmeste i livet. Savnet er så utrolig stort og det føles så vanvittig urettferdig at alle våre planer for resten av livet aldri blir noe av.

Da er sorgen din fortsatt ganske fersk, og du har enda et halvår igjen til du har gått "runden" med alle merkedager og høytider. Håper du får god hjelp og støtte av folka rundt deg!

 

For meg har sorgen blitt mindre med tida. Det går opp og ned. Noen ganger er det ille slik som i dag, men stadig oftere har jeg det ganske bra. Jeg håper det vil bli slik for deg også, det er tross alt ikke så lenge siden mannen din døde.

 

Kanskje det er sommeren og det fine været som forsterker savnet for oss? På samme måte som med jul og andre høytider, er også sommerferien full av minner og tradisjoner.

[Gjest Gjesp]

Ja, det går opp og ned. Hvorfor dagen idag føltes særlig tung vet jeg faktisk ikke, men jeg kan tenke meg at grunnen kan være at det er ferietid, mange er bortreist på ferie med familien - mens jeg var hjemme og hadde ingen avtaler eller planer for dagen. Starter ferien min om en uke og da reiser jeg utenlands med en venninne som også er alene. 

 

Må ta en dag av gangen og de fleste dagene er ganske greie. Jeg har familie, venner og gode kollegaer, heldigvis. 

 

Godt å høre at du opplever at sorgen avtar med tiden- Det hjelper godt å høre andres erfaringer   

[Perelandra]

 

Godt å høre at du opplever at sorgen avtar med tiden- Det hjelper godt å høre andres erfaringer   

 

Jeg kan trøste deg med at det vil bli bedre ettervert selv om noen dager er ekstra tunge. Det er i alle fall min erfaring så langt, og det samme har jeg hørt mange andre si.

 

I dag er det en slik ekstra vond dag. Det er nøyaktig et år siden han fikk hjerteinfarktet som gjorde at han døde tretten dager seinere. Jeg har nylig besøkt grava og satt ned en bukett med roser. Moren hans og jeg plantet noen nye blomster det for få dager siden, så det ser velstelt og fint ut. I denne varmen visner plantene fort hvis de ikke får nok vann.

 

På denne dagen i fjor var jeg hos slekta mi på Sørlandet. Jeg hadde vært der nesten to uker mens kjæresten var igjen hjemme på Østlandet. Vi hadde avtalt at han skulle komme ned til meg neste dag slik at vi kunne dra sammen tilbake. Jeg hadde snakket med han tidligere på dagen, og alt var som vanlig. På kvelden ringer han meg og sier at han kjenner seg så dårlig. Han skulle nettopp til å spise kveldsmat da han plutselig fikk vondt. Akkurat da befant jeg meg på ei hytte og kunne ikke hjelpe han på noen måte. Vi avtaler at jeg skal ringe han igjen når jeg drar derfra for å høre hvordan det går.

 

Ut i fra måten han beskriver smertene på høres det ikke ut som typiske symptomer på hjerteinfarkt. Det høres mer ut som problemer med magen. Han slet også mye med angst, så smertene hans kunne ligne på angstanfall. Det er en kjent sak at hjerteinfarkt og angstanfall kan ha like symptomer. Da jeg seint på kvelden ringer han tilbake, får jeg høre at han kjenner seg bedre. Det gjør at jeg slapper av, og sover uten å tenke noe mer på saken

[AnonymBruker]

Jeg savner han så fælt! Plutselig kom savnet og ensomheten som kastet over meg. Tidligere i dag har jeg hatt det bra, men nå sitter jeg bare og gråter. Jeg vet heldigvis at sånne "anfall" ikke varer så lenge. 

 

Kjenner meg godt igjen i dette. Folk rundt forventer ofte at sorg er noe som skal gå gradvis over, som i en slak kurve. Og at alt skal skje i bestemte "faser", og ikke minst at man en dag skal komme over det fullstendig. Men man bærer alltid sorgen med seg, og jeg kjenner godt igjen disse "anfallene" som kan komme over en. 

Anonymous poster hash: 94d4f...a22

[Perelandra]

 

Kjenner meg godt igjen i dette. Folk rundt forventer ofte at sorg er noe som skal gå gradvis over, som i en slak kurve. Og at alt skal skje i bestemte "faser", og ikke minst at man en dag skal komme over det fullstendig. Men man bærer alltid sorgen med seg, og jeg kjenner godt igjen disse "anfallene" som kan komme over en. 

Anonymous poster hash: 94d4f...a22

 

 

Jeg tror det er veldig vanlig å ha det slik. Kanskje er det sånn for de aller fleste? Anfallene av sorg vil fortsette å komme, men etter verdt skjer det sjeldnere og føles ikke like ille som den første tida.

Endret 5. juli 2015 av Perelandra

[Nevian]

Mine utfordringer i hverdagen blir så latterlige når jeg leser dette. Jeg har bare lest de siste sidene, men nå har jeg bare sittet her og snufset og grått et kvarter. Håper du klarer deg fint gjennom de neste dagene. Stor og tårevåt klem til deg Perelandra!

[Perelandra]

Mine utfordringer i hverdagen blir så latterlige når jeg leser dette. Jeg har bare lest de siste sidene, men nå har jeg bare sittet her og snufset og grått et kvarter. Håper du klarer deg fint gjennom de neste dagene. Stor og tårevåt klem til deg Perelandra!

Tusen takk Nevian!

 

Jeg hadde en lang telefonprat med ei venninne i går, og det hjalp godt. Vi har kjent hverandre siden slutten av tenårene, og fulgt hverandres sorger og gleder i mange år.

[Perelandra]

Hva om jeg hadde vært til stede da han fikk hjerteinfarktet? Ville jeg forstått alvoret og fått tak i hjelp? Dette har jeg tenkt mange ganger. Det er alltid lett å være etterpåklok, men jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg var langt unna da det skjedde.

 

Det har vært mye hjertesykdom i familien hans. Lenge før han faktisk fikk infarktet, har jeg tenkt på hva skal jeg gjøre hvis han plutselig får vondt i brystet. Hva om han bare faller om gulvet uten å våkne igjen? Min farfar, som jeg aldri rakk å møte, døde på den måten. Samtidig har jeg prøvd å trøste meg selv med at han fortsatt var ung. De fleste som rammes av hjerteinfarkt er mye eldre enn det han var. Likevel skulle det altså skje. 

 

Kjærestens død har lært meg at man aldri skal bagatellisere uforklarlige smerter eller symptomer. Det er alltid bedre å oppsøke legehjelp en gang for mye enn en gang for lite.

[Gjest Blondie65]

En god klem til alle dere i tråden som har mistet noen.

Sorg ja. Jeg likte en annen KG brukers beskrivelse av sorgens trekant. Skarpe kanter, som skjærer når de treffer, men etterhvert blir de noe mer avrundet. En annen sa at sorgen er noe som aldri blir helt borte - hvordan kan den, noen mangler jo - men man lærer seg å leve med den. Så kommer overraskelsene, alle tingene du ikke visste du forbandt med den avdøde, men som nå plutselig sliter hardt i såret som holder på å gro.

[altflyter]

Forferdelig trist å lese. Mange gode tanker sendes til deg og alle de andre som var glad i ham <3

[Perelandra]

I dag har jeg grått mer enn på mange uker. Trøsten er at jeg vet det vil bli bedre. Håpet om at jeg skal møte han igjen en gang er også med på å holde meg oppe. Jeg har vært forberedt på at disse dagene før ettårsdagen kunne bli vonde. Om ei knapp uke drar jeg på ferie, tror det blir godt å gjøre noe helt annet.

 

En god klem til alle dere i tråden som har mistet noen.

Sorg ja. Jeg likte en annen KG brukers beskrivelse av sorgens trekant. Skarpe kanter, som skjærer når de treffer, men etterhvert blir de noe mer avrundet. En annen sa at sorgen er noe som aldri blir helt borte - hvordan kan den, noen mangler jo - men man lærer seg å leve med den. Så kommer overraskelsene, alle tingene du ikke visste du forbandt med den avdøde, men som nå plutselig sliter hardt i såret som holder på å gro.

Ja sorgens trekant er et godt bilde på hvordan det kan kjennes å miste noen man er glad i. Når de skarpe kantene slipes bort, dannes det til slutt ei vakker perle som blir liggende i hjertet og tankene for alltid.

 

Forferdelig trist å lese. Mange gode tanker sendes til deg og alle de andre som var glad i ham <3

Tusen takk!