Kroppen min.

Jeg har ikke vært her så mye siden tidlig i våres.

Artig å prøve å bli oppdatert igjen.

Har vel nesten gått fire måneder siden jeg sist skrev her inne.

Mange nye og mange morsomme innlegg som jeg har prøvd å få med meg i kveld, som bla det siste til Sheba.

Godt at det finnes kvalitet her enda!! :D

Vi kan bli så forsiktige at vi totalt glemmer å leve.. Godt poeng!

Samtidig er det så lett å glemme det man har. Det er vel det jeg ønsker å si her nå. Alt du gjør og holder på med. Jobben, kjæresten og hvor misfornøyd du er med alle de små ting. Hvordan du irriterer deg grønn. Irriterer deg til vannvidd. Over ting. Mens alt egentlig er bra og du plutselig en dag ligger i en sykeseng og bare drømmer som en gal for å bare oppleve en- EN dag til av de såkalte irriterende dagene...

Jeg var der i våres, men så fikk jeg kreft og så ble alt snudd på hodet.

Plutselig virket alt som skjedde tidligere på våren og mens sneen lå tykt, som den gjorde nå sist vinter, enormt forlokkende. Det er gjort så fort.

Det er så teit egentlig at man skal bli så klok når det egentlig ikke er noen grunn til å være klok lenger.

Når jeg lå inne på sykehuset sist, tok legen meg i hendene, som for å vise at han tross alt forsto medmennskelighet. Han var ikke mer en et år eller to eldre enn meg og så ut som han hadde glidd inn i bogstadsveiens motebutikker, mens han medlidende fortalte meg at de ikke kunne gjøre noe mer.

Javel. Det er ikke hans feil. Men jeg tror aldri jeg har opplevd større håpløshet enn da. Tøffe meg. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake fordi jeg hadde hatt så mange mareritt om den samtalen og så ble det som jeg værst hadde fryktet. Jeg prøvde også å smile for å ikke gjøre det så tungt for han, men det er egentlig ganske håpløst. Det er tungt å gå å legge seg alene. Etter å ha vært den tøffe single som aldri var avhengig av noen. Nå dør jeg uten å ha satt noen spor. Nå får jeg som fortjent kanskje. Nå kan jeg ligge å høre på blåtrikken, latteren fra gaten nedenfor, stiletthælene og livet som aldri vil gi seg mens jeg prøver å sovne enda en gang.

Nå er hunden min hos foreldrene mine. Hunden min og jeg har alltid vært veldig nære hverandre. De har en katt og jeg jeg håper at akkurat i de øyeblikk han lurer på hvorfor jeg lot han være alene og borte fra meg, så ser han en ytterst fristende kattehale.. 8)

Ønsker overhodet ingen medlidenhet, men nå satt jeg her og trengte å få det ut. Jeg har mange venner så det er ikke synd på meg. Jeg skal på sykehuset i morgen igjen. Det blir høsten min.

Men tenk på det da, tenk på hvor teit det er å irritere seg over hvordan mannen din glemmer å skru på tannpastkorken eller hvor tunghørt ungen din kan virke til tider. Prøv å tenk på at uansett hva som skjer og hvor urettferdig behandlet du enn føler deg, så våkner du i morgen. Og spesielt den dagen bestemmer du helt og holdent innholdet! Hvis du vil..

Har skrevet langt bedre innlegg her før. Føler meg ikke så poetisk og dyp og flott idag..

Men ønsker at folk flest som leser dette forstår at det de har er så fryktelig mye mer enn det de setter pris på. Gjelder sikkert ikke alle. Men du forstår sikkert hva jeg mener.

Hvis du har 5 eller 20 eller 40 eller 60 år igjen, så bestemmer du uansett hva du bruker dem til. Hvis du gidder å styre dem selv. Hvis du gidder å leve dem. På ordentlig.

Jeg skulle ha gitt hva som helst for ett av dem, tro meg når jeg sier det.

Men jeg prøver å la micro være for insekter og alltid se ting i macro. Når søen endelig igjen en gang kommer til å gi seg så kommer den mest vindunderligste vår.

Jeg smilte fra den dag jeg ble født. Og fortsatte til i dag. Med meg er det ingen fare. Bare prøve å husk på hva du har. Husk at det å leve, det å bli den sædcellen som vant, er en egentlig langt større matematisk umulighet enn å vinne i lotto.

Bruk det da. Bruk det til noe mer enn å eksistere. Så lenge du puster kan du i praksis gjøre hva pokker du vil og ingen kommer noensinne til å stoppe deg.

Det er ikke så lett å komme med en kommentar nå. Jeg vil takke deg for et trist men meget tankevekkende innlegg. Sannsynligvis er det lite jeg kan si for å trøste deg. Takk for at du vil dele dine tanker med oss andre. Du har inderlig rett det du sier. Plutselig en dag er det for sent å tenke seg om...

Stor varm klem fra murmeldyret!

Du setter spor Pinocchio. Tro ikke noe annet!

Hos meg setter du ihvertfall dype og vakre spor. Noen av sporene er humoristiske, andre ettertenksomme. Men alle er vakre og generøse.

Jeg er sikkert på at du lager spor ellers også.

Takk for at du er deg Pinocchio.

Skulle ønske jeg kunne gitt deg en god varm klem.

Og her går jeg tom for ord. De blir så fattige. Men om ikke annet så vit at jeg tar til meg budskapet i innlegget ditt.

*klem*

Takk, Pinocchio, for de ordene der. De kan vi alle trenge.

Ord som får deg til å føle deg bedre, har jeg ikke, men jeg setter pris på at du gir av deg selv til oss - tro aldri noe annet.

Klem!

Fine mannen! Takk!

Fy flate, Pinocchio... tusen, tusen takk for påminnelsen.

<...>

Vi kan bli så forsiktige at vi totalt glemmer å leve..  

<...>

... ønsker at folk flest som leser dette forstår at det de har er så fryktelig mye mer enn det de setter pris på.

<...>

Husk at det å leve, det å bli den sædcellen som vant, er en egentlig langt større matematisk umulighet enn å vinne i lotto.

Bruk det da. Bruk det til noe mer enn å eksistere. Så lenge du puster kan du i praksis gjøre hva pokker du vil og ingen kommer noensinne til å stoppe deg.

Jeg lover... å ta de ordene med meg videre.

Takk, Pinocchio - og lykke til med kampen du står foran.

Startet dagen idag med irritasjon over småting.

Nå er jeg litt flau... Takk for påminnelsen, og lykke til! :oops:

*tørker tårer*

Pinocchio: Hvorfor skal det være slik at vi ikke klarer å se alt det gode, positive før det er for sent? Hvorfor?

Vi ser jo ikke de små gyldne øyeblikkene - for vi er alt for opptatt med å lete etter de STORE.....

Takk for at du "rister litt i oss" - vekker oss opp fra vår dvale.

Et flott innlegg.

Vit at jeg tenker på deg - sender deg mange varme klemmer! :kysse:

Hilsen fra

Usikker

Takk for tankevekkende ord.

Det er bare så alt for lett å irritere seg over småting - men det er godt at noen minner oss på hvor mye det er å glede seg over - og at mange små irritasjoner nettopp er små - og bortkastede.

La oss heller glede oss over de gode - og glade tingene i livet - og prøve å bruke tiden på en bedre måte enn å kaste bort tid på negative unødvendigheter.

Jeg er lei for at du har fått kreft, Pinocchio. Det virker som om du har tenkt mye i det siste, og det skjønner jeg veldig godt at du føler behov for.

Og jeg sier som de andre- tusen takk for påminnelsen om å leve mens man gjør det!

Det er så dumt at vi må bli alvorlig syke før vi virkelig ser hva som betyr noe...

Ta vare på deg selv Pinocchio, elsk deg selv, fortsett å smile!

Og lykke til på ferden.

Nå dør jeg uten å ha satt noen spor. Nå får jeg som fortjent kanskje.

Du må ikke tenke sånn, hører du, du må ikke.

Det er nemlig ikke sant noe av det.

Ingen fortjener å dø- men vi er ikke usårlige, selv om vi liker å tro det.

Du har satt spor! Og det vet du sikkert innerst inne, hvis du er litt snill med deg selv.

*klem*

Kjære Pinoccio.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men jeg kjenner tårene presser på. Som normalt er for de fleste når man hører noe slikt.

Jeg vil i allefall si - som Litago - at du absolutt setter spor etter deg. For flere her inne i allefall og garantert for vennene dine.

Ordene dine er absolutt en vekker og alt annet blir triviellt og er egentlig små bagateller. Du har så rett så rett - i at man stort sett absolutt kan gjøre akkurat det man vil. Mulighetene man har - er mange. Dessverre er det litt vanskelig å se mulighetene, det er vanskelig å ikke la seg irritere av småting. Helt til man må møte skjebnen. Da våkner de fleste.

Tusen takk for at du deler dette med oss, og innlemmer oss litt i ditt liv.

Gir deg en kjempestor nett-klem jeg og ønsker deg lykke til på ferden - uansett hvor den nå måtte gå. Setter stor pris på innleggene dine og vil nok huske deg lenge.

Klem, D

Diva skrev alt jeg tenkte.

Slutter meg til hennes innlegg, jeg!

:cry: :cry: :cry:

Etter en gedigen og unødvendig krangel med min 8-årige datter i mårrest, ang. hvorvidt hun skulle gå med støvler eller ikke, og jeg klikka fullstendig.............. så vil jeg bare hjem å kose med henne... og si jeg er lei meg........ :cry:

Pinoccio, jeg har ikke ord. :cry:

Dette var utrolig og uventet lesning....Noe helt annet enn d man er vant til her på KG, hvis man ikke leser Vi som sørger, da....men jeg gjør ikke d, for jeg griner så lett og er så lett påvirkelig! En unnskyldning, kanskje, men en måte å beskytte meg selv på!

Men nå sitter jeg uansett her m en kjempeklump i halsen og tårer i øynene! Dette var et meget tankevekkende innlegg, Pinnocchio!!! Noen av oss får visst ikke nok slike oppvekkere - man tenker kanskje på d den dagen, men neste dag er d kanskje glemt igjen.....inntil den dagen kommer da man TVINGES til å se d i øynene.....

Vet ikke hva jeg skal si til deg, rett og slett, ord blir så utilstrekkelige....

Men jeg skal love deg å huske dette!

:cry: nydelig lesning.....

jeg er glad jeg faktisk tenker mye som deg, for etter at jeg mistet min far helt uventet i en alder av 47 år (han altså) så ble livet og tankegangen min helt annerledes. min mor er også alvorlig syk med KOLS, og jeg priser hver dag vi får sammen. etter at jeg ble gravid har jeg også begynt å se enda mer positivt på alt, sitter og gleder meg over en sommerfugl som flyrt lavt over gresset i hagen, eller måkeskrik, som jeg tidligere irriterte meg over.

det er kjempeviktig å ta en dag av gangen, og ikke ta hverandre for gitt. det har jeg også lært den "harde" veien, og livet er blitt så inderlig mye rikere!

ta vare på deg selv Pinnocchio, så godt du bare kan, gjør dagene positive og sett spor. tenk at du hver dag skal glede et menneske rundt deg, om det så er deg selv. men husk, du har lov å gråte og være lei deg, dette er tross alt en skremmende situasjon.

jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men jeg tenker på deg og håper du tross alt får et godt liv, uansett hvor lenge det måtte vare...

masse klemmer fra Iset 28+5

Jøje meg... for en sterk personlighet du må ha Pinocchio, har aldri fått lest dine tidligere innlegg, var tilfeldigvis innom dette. Du verden så mye vi har å lære av ditt innlegg, så lite materielle ting egentlig betyr og hvor viktig det er å ta vare på de vi har rundt oss som betyr så mye for oss. Tusen takk for at du ville dele dette med oss. Livet er ingen selvfølge, men med sånne medmennesker som jeg vet du er så blir det så utrolig mye rikere. Ønsker deg lykke til videre i behandlinger, ord blir liksom så fattige oppi alt dette. Men du har gjort et uslettelig inntrykk. Tusen takk! :D

Jeg er så forferdelig dårlig til å finne på noe å si i slike situasjoner, men føler på en måte at jeg må si noe likevel... Derfor tror jeg at jeg nøyer meg med å si at det var vakkert skrevet, Pinocchio, og at du fikk meg til å tenke. Det er bare så synd at det bestandig må skje noe trist for at folk skal få opp øynene. :cry:

Du setter spor i hjertet hos mennesker, Pinocchio.

Vibeke

Det er mange måter å sette spor etter seg på.

Når du møter et menneske, vil det på en eller annen måte påvirke deg, og det er et spor.

Venner som ler og gråter sammen med deg, det er et spor.

Familie som setter pris på deg, det er et spor.

Et smil på veien til en du møter, det er et spor.

Så uansett, så lenge du lever ditt liv som deg selv, så vil du sette spor etter deg.