Som Cata's dager går......

[Serafina.]

Jeg vet ikke om jeg ville sett på det å finne ny jobb, selv med alle de endringene det medfører, som å gi seg. Det er tungt å ha det sånn som du har det nå og jeg er helt enig med deg i at det er ekstra tungt når man bor alene og ikke har andre ting/personer som tar bort oppmerksomheten utenom jobb. Du må ta vare på deg selv og tenke over hva du vil. Jeg føler med deg.

[Cata]

Takk skal du ha, Serafina. Nei, jeg vurderer det jevnlig. Men som sagt er det ikke lett å finne relevant jobb for meg, og jeg vet også av erfaring hvor tøft det er å flytte. Det var knalltøft da jeg i sin tid kom hit. Det vil ikke nødvendigvis være lettere der jeg evt. kommer. Så jeg flytter ikke på meg før jeg finner noe jeg virkelig vil mer.

En fordums kollega sa noe klokt en gang: "Skal man flytte så skal man flytte til noe, ikke fra noe."

Den heier jeg på. (Men, klart, jeg kikker oftere på utlyste stillinger på LinkedIn nå om dagen... )

På den annen side så er jeg en stayer, det har jeg bevist gjennom mange år tidligere (andre typer utfordringer, men tøffe tak det også). Og jeg vet jeg gjør en god jobb der jeg er nå. Det får jeg stadig tilbakemeldinger på. Ingen er uunnværlige (dvs. kirkegården er vel full av dem), men jeg er ikke veldig lett å erstatte, rett og slett fordi jeg har hatt anledning til å skaffe meg en del erfaring i bransjen som ikke lenger er så lett å oppdrive. Det å skape en ny "meg" vil dermed være ganske vanskelig for bedriften. De kan finne noen med liknende utdannelse, men det vil ta tid for den nye å skaffe seg nok relevant erfaring.

Deri ligger nok også litt av grunnen til manglende avansement, selv om jeg vet at det med personlighet er det som trekkes fram. Det er nok en salig røre det der. Jeg skulle likt å vite hvor mye den personlighetsfaktoren ville slått ut, dersom jeg var mann. Jeg ser at i mange tilfeller så tenker jeg mer "som en mann" enn alle mennene som omgir meg og det gjør at jeg blir betraktet som tøff. Men jeg kan seriøst ikke huske mer enn 2 ganger på mer enn 10 år der jeg virkelig har falt for fristelsen til å være ufin. Den ene gangen så beklaget jeg det 10 minutter etterpå, den andre gangen var det klokest å la temaet falle. (Og dessuten beklaget jeg i grunnen ikke min reaksjon da, selv om jeg garantert kunne vært mer diplomatisk. Av og til blir man tøyd for langt når man tar opp en ting på tomannshånd gang på gang, oppnår tilsynelatende enighet og så får man det stikk motsatte presentert når det virkelig gjelder.)

Men det jeg også ser er at menn headhunter menn. Det begynner rett og slett å bli påfallende hvor mange som kjenner hverandre "annetsteds fra" nå. Jeg klarer ikke si om det er tilfeldigheter (i et lite samfunn vil naturlig nok mange kjenne hverandre fra før) eller om det er en form for jungeltelegraf og kameraderi ute og går.

[Serafina.]

Ok, så de ønsker å beholde deg i stillingen du har for bl.a. å slippe opplæring av ny og de synes du gjør en god jobb der du er. Det er i og for seg greit, men ikke hvis de bevisst forbigår og forskjellsbehandler deg.

Å flytte til noe er bedre enn å flytte fra - bra sagt.

Det er en ting å ønske å slutte i jobben, men det er greit å vite at man har noe bra å gå til. Uansett er det greit å følge med på ledige stillinger der ute.

[Cata]

Ok, så de ønsker å beholde deg i stillingen du har for bl.a. å slippe opplæring av ny og de synes du gjør en god jobb der du er. Det er i og for seg greit, men ikke hvis de bevisst forbigår og forskjellsbehandler deg.

Nemlig. Det er der det stopper for meg også. Jeg tror faktisk ikke jeg ville vært så sint og (la oss nå være ærlige her) sjalu hadde det ikke vært for at de som nå rykker forbi synes å få all verdens støtte og oppbacking og dytting fremover i rekkene, mens jeg opp gjennom årene til og med har blitt nektet fagkurs som har gått direkte på mine oppgaver. Og det var til og med i bedre tider enn vi opplever nå.

Likevel får jeg gode tilbakemeldinger på det jeg gjør og når problemer oppstår så er det meg folk kommer løpende til enten jeg "har noe med det" eller ei. "Dette burde du egentlig spørre min kollega om, for det er i grunnen ikke mitt område," påpekte jeg her om dagen. "Jamen hos deg får vi i allfall et svar," var den smigrende tilbakemeldingen.

Når jeg så vet at enkelte oppgaver ville jeg vært bedre skikket til enn dem som ender med å få dem, så svir det veldig. (Dette med "bedre skikket" har jeg faktisk uoppfordret fra andre også, så det er ikke bare egne selvhevdende tanker som slår inn der, selv om jeg er hjertelig enig ) Jeg er også rasjonell nok til å innrømme at den største "forfremmelsen" som har gått meg hus forbi burde jeg ikke hatt. Akkurat den stillingen er ikke jeg beste mann for. Jeg kunne utført den, men andre er nok bedre kandidater enn jeg akkurat der. Tror jeg i allfall. Det ironiske er at de øvrige forbigåelsene gjør meg til en dårligere støtte for personen i den stillingen enn jeg ellers ville vært, rett og slett fordi jeg er menneskelig nok til å etterhvert gremmes over manglende muligheter.

Det er litt synd.

Nå høres det ut som folk raser forbi meg stadig vekk, men det er naturligvis ikke tilfelle. Det er mer at jeg etterhvert har blitt klar over enkelthendelser over flere år som danner et mønster, pluss at jeg grunner over en replikk jeg fikk av en "sjef" for et drøyt år tilbake: "Du har ingen avansementsmuligheter her, Cata."

Nei vel. Takk. Jeg har nevnt den replikken for nærmeste overordnet, og han bare lo. Men jeg ser jo det skjer i praksis.

[Sauen Shaun]

Har egentlig ikke så mye fornuftig å si her jeg. Gode råd i forhold til arbeidslivet er jeg dårlig på. Men jeg skjønner at det er en vond og vanskelig situasjon du er i. Vil bare gi deg en stor og varm

[Cata]

Takk for Sauen. Jeg trenger i grunnen ikke så mange gode råd, jeg kommer enten til å holde ut til jeg har utmanøvrert dem på ren stahet, eller jeg kommer til å finne meg noe annet som er vel så morsomt.

Går i utgangspunktet for det første - jeg er god på det der. For masse år siden mistet jeg jobben (tidligere arbeidsgiver, ikke denne). Det var i og for seg greit nok siden jeg var blant de sist ansatte og ved nedskjæringer så blir det nå gjerne sånn at de siste går. Og det var ingen tvil om at det var reell nedskjæring den gang. Så jeg gikk, men fikk intensjonsavtale om retur til bedriften dersom mulighetene åpnet seg igjen. Jeg bestemte meg for å få noe positivt ut av det og satset på videreutdanning, og jobbet i bøtter og spann hos min gamle arbeidsgiver i ferier og langhelger. Problemet var imidlertid at da jeg var ferdig utdannet så ville de ikke ha meg igjen, dvs. de svarte aldri på en eneste henvendelse. Så jeg gikk løs på litt mer tilleggsutdanning. Da kom de på banen gitt, med spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde kontaktet dem..(Neida, jeg hadde bare sendt flerfoldige brev og prøvd meg med opptil flere telefonsamtaler....) . Og det skjedde rett etter at jeg hadde startet med "tillegget". Så jeg fikk en ny avtale - da ble jeg ansatt og fikk i samme åndedrag studiepermisjon, men med returrett etter endt "tillegg". Hvorpå de glemte meg igjen....... Nye runder og mange måneder med uholdbar situasjon der jeg formelt var ansatt på et vis, men de rett og slett ikke tok meg inn.

Hele greia med tillegg og tilleggs tillegg tok noen år, og det gikk ganske hardt utover selvfølelsen å bli spilt ball i hatt med på det viset der.

Dermed er jeg nok litt ekstra sart på det med "forbigåelser". Synes liksom det er "story of my life". Det morsomme er at samme bedriften har senere prøvd å fiske meg inn igjen. (Etterhvert endte jeg jo et helt annet sted i verden.)

[Cata]

Heh, mitt store mål i livet nå siste året har vært å klare å løpe 2 km utendørs. I dag passerte jeg 3 med god margin. Attpåtil var en del av løypa oppoverbakke. Bare liiiiiiiiiitttttt stolt av meg selv.

For folk flest er det selvsagt en distanse til å fnyse av, men for meg som alltid har vært i dårlig form så er det faktisk veldig bra. Jeg jogget en del da jeg var i 20-årene også, og lenger enn dette til tider også, men det var mye tyngre da. Tror faktisk min gamle mor satte fingeren på det springende punkt da hun hørte på skrytet mitt i kveld: "Jamen, herremin da Cata, den gang eide du jo ikke blod i kroppen."

Det har hun så klart rett i. Den gang hadde jeg mensen fra helvete og var konstant anemisk og med tomme jernlagre. Blir ikke superform av sånt. Nå formoder jeg at blodet er der det skal være etter jeg fikk redusert mensen for noen år siden. Det forklarer et og annet om formstigning. Før kunne jeg trene til krampa tok meg, bokstavelig talt, og likevel føle meg i elendig form. Jeg har vel litt bedre forutsetninger nå.

[Cata]

Man jogger videre, eller trener må jeg vel heller si. I dag sto styrketrening på programmet og jeg endte med å ta situps på skråbenk fordi det apparatet jeg vanligvis bruker var opptatt. Fyttisvarte"!$#"!katta så tungt det ble etterhvert. Ikke minst fordi jeg var akkurat litt for kort i beina. Jeg ble omtrent "hengende" etter de rullene som man skal låse beina i. Merkelig at ikke høyden på de der går an å justere? Jeg tross alt ikke spesielt liten med mine 1,70 over havflata, og ikke har jeg spesielt korte bein heller.

Men, jeg hang nå der og fikk utført øvelsene mine. Måtte gi opp etter 12 repetisjoner på siste settet. Da var det helt stopp. 15 kunne jeg bare glemme, kjente jeg.

Har ellers vært ute og drukket kaffe med en "jobbvenninne". Det hender vi gjør det en og annen lørdag. Hun lokket meg meg på sportsforretning og jeg gav klar beskjed: "Klaske lanke på meg hvis jeg kjøper noe, for jeg har i grunnen netthandlet treningstøy så det burde klare seg en stund." Hva skjedde? Jeg kom ut med et par "løpehansker" - uten klask. Jeg innrømmer det, det var bare dingsomanien som slo ut. Egentlig kan jeg fint bruke et par tynne ullvanter. Men....tja.... .

Herregud, meg handle treningsdingser?????? Jeg må være sjuk!

[Cata]

*peker fornøyd på ticker*

Kun litt over en kg igjen før målet er nådd

Endret 9. februar 2014 av Cata

[Sauen Shaun]

HURRA for vektnedgang!

Og dilla på treningsdingser er bare bra.

[Cata]

Hansker er prøvd. Jeg tok dem like godt på da jeg skulle gå søndagstur i dag, for det regnet litt og var generelt ufyselig. Jeg konstaterer at de er ikke veldig varme akkurat, så der har jeg muligens handlet både katt og sekk til å ha den i? På den annen side så virket de varmere etterhvert som jeg gikk. Virker merkelig. Den touchscreentommelen var imidlertid genial. Kjekt å kunne sjekke telefonen underveis uten å måtte røske av hansker i regnværet. (Neida, jeg driver ikke og ringer eller taster når jeg går tur, men har treningsapp så jeg sjekker av og til km og tid. )

Fant for øvrig forespørsel fra min sjef på telefonen om å lage en liten presentasjon til et møte senere i uka. Noe gjennomslag for mitt ønske om å være mer "synlig" har jeg tydeligvis fått. Det passer meg utmerket, får håpe det fortsetter. Liker i det store og hele å holde presentasjoner og siden jeg er ganske strukturert av meg så bruker jeg vanligvis ikke allverdens tid på å lage dem heller. Takknemlig oppgave, altså. (Og flaks det går kjapt å lage for jeg vet jeg har rimelig full uke som det er.)

Føler jeg virkelig er på oppløpssiden i slankeprosjektet mitt nå, med kun 1,1 kg igjen. Det betyr i og for seg ikke at jeg er ferdig med jobben, for når det målet er nådd så må jeg klare å stabilisere meg der. Etter det jeg har hørt (og til dels erfart) så er det en vel så stor jobb som akkurat vektnedgangen. Blir spennende å se hvordan det barker i vei.

Har også falt for fristelsen til litt shopping i helga. Ny hårbalsam er bestilt fra Strawberrynet, og på ebay ble det litt undertøy for en billig penge. Driver og bytter ut litt av det slaget.

[Wolfmoon]

Du er jo knallflink! Og det vanskelige er definitivt å holde seg der etterpå

[Cata]

Nervøst, senilt vrak speakin', eller det var i allfall det jeg trodde jeg holdt på å bli idag. Forvarselet fikk jeg da jeg ankom jobb i morges. Jeg kom meg nemlig ikke inn. Ikke så greit når lommeboka ikke hadde fått være med, og der ligger også adgangskortet.

Æsj!

Men jeg kom meg naturligvis inn via resepsjonen og tenkte ikke så mye mer over saken før jeg kom hjem i kveldinga og skulle på butikken. Inntil da hadde jeg regnet med at lommeboka hadde havnet i på bordet i gangen eller på kjøkkenbenken i går da jeg kom hjem.

Den var ingen av stedene. Jeg begynte å bli litt småsvett. Teoretisk kunne jeg jo glemt den igjen på butikken i går, men der måtte jeg ha hatt den for jeg betalte jo?????? Jeg har ikke blitt butikktyv på mine gamle dager. Men....lå den igjen i kassen? Eller hadde jeg hatt den med meg hjem og så mistet den ute da jeg skulle bøye meg inn i bilen etter treningsbag'en? Eller hadde jeg lagt den i søpla? (Jepp, jeg var sliten i går )

Jeg sjekket faktisk søpla, men ingen lommebok der. Heldigvis.

Ny endevending av hus. Niks! På med sko og rusle bort på butikken: "Dere har ikke tilfeldigvis funnet en lommebok?" Det hadde de ikke. Kasse og kontor ble sjekket for sikkerhets skyld, men neida..... Ingenting.

Hjem igjen, nå litt oppgitt. Så surrete pleier jeg virkelig ikke være, men jeg var tross alt trøtt etter lang dag på jobb og påfølgende trimøkt i går. Mistet lommebok ER ikke morsomt. Jeg har sjelden mye penger der, men til gjengjeld mange kort. Og attpåtil har jeg utenbys bank så det kunne blitt magre tider hvis jeg måtte sperre kortene og få nye. Det tar litt tid, sånt....

Panikk? Neeeeei, logisk tenking sa meg at lommeboka rett og slett måtte ha blitt med meg hjem. Jeg legger den enten i veske, lomme eller handlepose når jeg har handlet og der VAR den rett og slett ikke. Og den måtte altså ha vært med så langt som til etter jeg hadde betalt i går. Hmmmm.... Inn til naboen: "Dere har ikke tilfeldigvis funnet lommeboken min i gangen eller utenfor her?" Det hadde de selvsagt ikke. Men snille naboen tilbød å låne meg penger inntil jeg fikk ordnet med nytt kort om så skulle være. Jeg takket foreløpig pent nei. Lommeboka måtte jo rett og slett være et sted??? Inn igjen, vurderte å ringe politiet og høre om den kunne være funnet og levert inn.

Da fant den det for godt å dukke opp. På sokkelen til stumtjeneren som står ute i gangen. Det henger jo en del jakker der og skygger litt for, så den var ikke god å se. Den må ha vippet ut av sekkelommen og havnet på høykant under der, godt gjemt for meg og allmenheten.

Puuuuuh!

Det ble rask marsj bort på butikken, og sterkt forsinket middag på meg i kveld.

[Serafina.]

For en lettelse å finne den igjen. Rasjonelt og logisk visste du den var kommet med deg hjem, men hvor pokker vard en blitt av. Kjenner igjen frustrasjonen.

Fy søren så flink du har vært med vektnedgangen! Og moro hvisket viser seg at de følger opp noen av dine ønsker på jobb. De ser forhåpentligvis at det kanskje traff seg for dem vis du blir lei og slutter - selvom du har en ganske annen terskel på det enn det jeg ville hatt. Stå på, Cata!

[Cata]

Fy søren så flink du har vært med vektnedgangen! Og moro hvisket viser seg at de følger opp noen av dine ønsker på jobb. De ser forhåpentligvis at det kanskje traff seg for dem vis du blir lei og slutter - selvom du har en ganske annen terskel på det enn det jeg ville hatt. Stå på, Cata!

Tusen takk, Serafina. Jeg er en god ståpåer . Dessuten har jeg en veldig ålreit sjef selv om jeg en sjelden gang er grundig uenig i beslutningene hans. Det meste av tiden er vi utrolig enige. Uansett, noe går da min vei. Det skadet heller ikke med skryt for presentasjonen jeg holdt i går, eller at jeg fikk en annen presentasjon som jeg skulle lage for administrerende godkjent på flekken i dag. Hadde i grunnen regnet med å måtte gjøre noen endringer der.

I helga mottok jeg faktisk litt skryt på vegne av "oss" også. "Oss" er i dette tilfellet noen kolleger + meg som er involvert i et ganske stort prosjekt. Vi fikk mail fra prosjektleder, med beskjed om at det er en fornøyelse å jobbe sammen med oss, for vi leverer det vi skal og gjerne før vi skal. Det som er ekstra morsomt der er at selvsamme prosjektleder var skeptisk til oss i starten. Vi er en ganske liten organisasjon og de er vant til å ha mange fler involvert i prosjektene sine. "Jammen, vi er ikke flere," sa vi, "så dere får nøye dere med oss."

Gøy å se at de må bite i seg skepsisen igjen.

Er veldig fornøyd med vektnedgangen også. Er litt å ta av enda, men nå får jeg kommentarer på at jeg har forandret meg, og ikke minst føler jeg meg langt sprekere. Det å komme i bedre form var hovedhensikten med slankingen, så jeg merker godt at det har hjulpet. Jeg er ikke begeistret for å trene og løpe, men det er kjekt å kjenne at jeg klarer det.

[Serafina.]

Så moro med skryt og nye presentasjoner.

10 kg er mye og når du i tillegg har trent så mye så har du sikkert kvittet deg med mer fett og bygd mer muskler.

Nå er der natta for denne syke damen. Skal karre meg på jobb i morgen. Ikke for å være helt, men jeg jobber i et prosjekt og vil være med på det som skjer de neste par dagene. Må bli litt flinkere til å tenke strategisk og ha jobbfremtiden i tankene.

[Cata]

You go girl, og god bedring.

Håper jo det er kommet noen fler muskler inni kroppen her, eller snarere at de som er der er blitt litt større og mer effektive.

[Sauen Shaun]

Kjenner den fortvilelsen over forsvunnet lommebok langt inni margen... *been there, done that*

[Serafina.]

You go girl, og god bedring.

Takk. Nå roper sofaen.

[Cata]

Og så blir det nytt rabalder på jobb tenker jeg. Hører snakk om at en annen kollega midlertidig skal inn i noe av det som jeg i det minste trodde var "mitt" område. I utgangspunktet burde det ikke vært noen krise akkurat for det er jammen nok å gjøre nå mens jeg sitter fast i dette prosjektet vårt, men denne kollegaen har en tendens til å overta og prøve å gjøre meg til håndtlanger. Det setter jeg svært liten pris på, for å si det slik. Det verste er at han ser ikke selv at han gjør det og dermed blir det håpløst å ta opp saken når det skjer.

Kun en gang har han innsett det, men det var dessverre flere måneder etter at han drev og kommanderte meg rundt for å gjøre oppgaver som viste seg å være rimelig unyttige når alt kom til alt, så det løste ingen problemer. Riktignok pleier jeg normalt ikke ha noe mot å hjelpe til, men når "hjelpe til" går over til å måtte utføre oppgaver som jeg aldeles ikke er ansatt for å gjøre, og jeg ender med å måtte gjøre min jobb på kveldstid for selve arbeidsdagen må brukes til "håndtlanging" så går det etter min mening for vidt.

Hrmpf!

Men denne gangen skal vi nå bli to om hvem som kommanderer hvem. Muligens skal jeg prøve å bruke ham som litt mer håndtlanger til en forandring?