Ensom student..

[AnonymBruker]

Hehe, jo takk. Da har jeg nok klart det da.

 

 

 

Gikk du ut hele året? Hvordan fikk du det til? Jeg kom to uker etter skolen hadde begynt, og det er virkelig ikke lett å komme inn i gjengen.. Jeg har prøvd o to uker nå, og har nå gitt opp.. Sliter me selvtilliten og er utrolig tilbakeholden, og det at de avviser meg gjør at jeg trekker meg enda mer tilbake, så jeg gleder meg så utrolig til jeg skal hjem.

 

 

Haha. Pokker. Glemte anonym, jaja. Gjør ikke noe det

Uff, jeg ble avvist jeg også. Gjennom hele barneskolen. Fortsatt vondt å tenke på, men de som vet at de gjorde det skammet seg nå i nyere tid. Ikke bare litt men veldig mye. Avvisning er det aller verste du får slengt i trynet når du prøver å oppnå kontakt med noen.

Anonymous poster hash: 71689...7c1

[AnonymBruker]

 

Jeg er også utrolig ensom.. Er på folkehøgskole, har ingen å være med. Men skal heldigvis hjem på fredag, så da er det heldigvis over for min del. 

Anonymous poster hash: 28ddf...544

 

Uff, så leit. På folkehøyskole skjer det så mye at det er lett å glemme de som ikke henger med. Har dere ikke sosialarbeidere (eller hva man kaller de igjen..?) du kan ta kontakt med? De er der for å hjelpe til med det sosiale så alle blir inkludert. Du kan også snakke med læreren din. Be om at dere deles inn i grupper som må jobbe sammen. Når man har felles mål er det litt lettere å engasjere seg og ha noe å snakke om. Så må du prøve å bruke dette videre i det sosiale. 

 

Folkehøyskoleåret skal være et fint år, der man har fokus på samhold og fellesskap. Du skal ha mulighet til å dyrke interessene dine og "leke" deg litt. Jeg håper inderlig du fortsetter, for det er mange fine opplevelser som følger med. Ikke gi opp ennå! 

Anonymous poster hash: 53de7...ba1

[AnonymBruker]

Hehe, jo takk. Da har jeg nok klart det da.

Gikk du ut hele året? Hvordan fikk du det til? Jeg kom to uker etter skolen hadde begynt, og det er virkelig ikke lett å komme inn i gjengen.. Jeg har prøvd o to uker nå, og har nå gitt opp.. Sliter me selvtilliten og er utrolig tilbakeholden, og det at de avviser meg gjør at jeg trekker meg enda mer tilbake, så jeg gleder meg så utrolig til jeg skal hjem.

Haha. Pokker. Glemte anonym, jaja. Gjør ikke noe det

Jeg gikk ut hele året ja er en veldig sta person, og var fast bestemt på å fullføre, uansett hvor fælt det var til tider. Hadde en utrolig mestringsfølelse når jeg var ferdig, og var veldig stolt av meg selv som klarte det. Selvtilliten økte et par hakk, selv om den var ganske på bånn etter det året. Jeg hadde heldigvis ei venninne som følte det samme som meg, så vi holdt oss sammen. Det var likevel ganske ensomt å kun være to, når alle andre hadde store gjenger rundt seg. Men er faktisk veldig glad for at jeg fullførte og jeg lærte utrolig mye om meg selv. Og året gikk faktisk veldig fort.

Anonymous poster hash: 45cc8...2f2

[AnonymBruker]

 

Du skal jobbe ganske hardt for å klare å være ensom på en folkehøgskole. Da er det bare din egen feil at du er ensom.

Anonymous poster hash: ab76e...5e7

 

Ufølsomt svar. Man kan være ensom i et ekteskap, i en familie, på jobben og blant venner. Ensomhet er ikke det samme som å være fysisk alene. 

 

Men jeg skal være enig med deg i at det er store muligheter for å finne seg en venn på folkehøyskole. Der er det samlet alle slags mennesker og de fleste er ivrige på å lære seg nye ting og å bli kjent med andre. Men man må by på seg selv. Det tror jeg er en av de store utfordringene til ensomme mennesker.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 53de7...ba1

[Blablaa]

 

Uff, så leit. På folkehøyskole skjer det så mye at det er lett å glemme de som ikke henger med. Har dere ikke sosialarbeidere (eller hva man kaller de igjen..?) du kan ta kontakt med? De er der for å hjelpe til med det sosiale så alle blir inkludert. Du kan også snakke med læreren din. Be om at dere deles inn i grupper som må jobbe sammen. Når man har felles mål er det litt lettere å engasjere seg og ha noe å snakke om. Så må du prøve å bruke dette videre i det sosiale. 

 

Folkehøyskoleåret skal være et fint år, der man har fokus på samhold og fellesskap. Du skal ha mulighet til å dyrke interessene dine og "leke" deg litt. Jeg håper inderlig du fortsetter, for det er mange fine opplevelser som følger med. Ikke gi opp ennå! 

Anonymous poster hash: 53de7...ba1

 

 

Ja, jeg har tatt kontakt med både lærere og stipendiater, men de hjelper ikke så masse. Kommer med ord som at det blir bedre etterhvert. Men det hjelper ikke så masse. Så jeg klarer virkelig ikke å fortsette. Hun ene jeg har her oppe, hun spør ikke engang om jeg vil være med dem, og hun kjenner jeg fra før og kom opp før meg, så hun har vært der en liten stund allerede. Også savner jeg familien og kjæresten utrolig mye at det gjør vondt, så beste for meg da er jo egentlig å bare komme meg hjem.

 

Jeg gikk ut hele året ja er en veldig sta person, og var fast bestemt på å fullføre, uansett hvor fælt det var til tider. Hadde en utrolig mestringsfølelse når jeg var ferdig, og var veldig stolt av meg selv som klarte det. Selvtilliten økte et par hakk, selv om den var ganske på bånn etter det året. Jeg hadde heldigvis ei venninne som følte det samme som meg, så vi holdt oss sammen. Det var likevel ganske ensomt å kun være to, når alle andre hadde store gjenger rundt seg. Men er faktisk veldig glad for at jeg fullførte og jeg lærte utrolig mye om meg selv. Og året gikk faktisk veldig fort.

Anonymous poster hash: 45cc8...2f2

Oi! Så bra, jeg meldte meg på for å prøve å få opp selvtillitten min, og det å tørre å være mer sosial, men et har bare blitt verre! Så da reiser jeg hjem før det blir enda verre. Men så bra at du fullførte, skulle ønske jeg også var så sta.. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg har tatt kontakt med både lærere og stipendiater, men de hjelper ikke så masse. Kommer med ord som at det blir bedre etterhvert. Men det hjelper ikke så masse. Så jeg klarer virkelig ikke å fortsette. Hun ene jeg har her oppe, hun spør ikke engang om jeg vil være med dem, og hun kjenner jeg fra før og kom opp før meg, så hun har vært der en liten stund allerede. Også savner jeg familien og kjæresten utrolig mye at det gjør vondt, så beste for meg da er jo egentlig å bare komme meg hjem.

 

Oi! Så bra, jeg meldte meg på for å prøve å få opp selvtillitten min, og det å tørre å være mer sosial, men et har bare blitt verre! Så da reiser jeg hjem før det blir enda verre. Men så bra at du fullførte, skulle ønske jeg også var så sta.. 

Det er ikke sikkert at det beste for deg er å komme deg hjem. Du må virkelig utfordre deg selv før du gir opp. Fjorten dager er ikke lenge! Skjønner det er kjipt om lærere og stipendiater ikke hjelper så godt til, men det er lov å si ifra en gang til. Ikke forvent å få deg bestevenner eller en klikk med en gang. I begynnelsen føler man mye på hverandre. Hvem har hvilke interesser, hvem er høylydte og oppmerksomhetssøkende, hvem er de rolige som helst vil høre på musikk...osv. Finn de som er lik deg. By på deg selv. Er du god på noe, så bruk det! Om det er biljard eller å synge, samme det, bare du får kontakt med andre som liker det samme. Men da må du våge å snakke litt med dem. Om noen foreslår noe, så heng deg på, selv om du ikke blir "spesielt invitert".  

Anonymous poster hash: 53de7...ba1

[AnonymBruker]

 

Prøvde det et par ganger, og det var en jente i den gjengen som styrte de andre. Så sa hun med en gang jeg spurte om å få sitte med de: "Kom! Vi går! Jeg vil ikke sitte på bord med henne, hun er ekkel!" Så gjør ikke det en gang til. Dette var i 3. klasse på vgs. Trodde folk hadde blitt litt hyggeligere da, men tydeligvis ikke dessverre. Tør fortsatt ikke å spørre folk om å få sitte sammen med dem i kantinen igjen, så det er grunnen til at jeg sitter alene akkurat i de settingene for jeg er redd det skal skje igjen Er ikke så lett for mange, kan være mange vonde minner som fører til at folk er ensomme Men skader ikke å prøve å være sosial da

Anonymous poster hash: 71689...7c1

 

 

Så fordi én person var en dick mot deg en gang så skal du bare sitte der alene og synes synd på deg selv?

Anonymous poster hash: 90e8c...4cf

[AnonymBruker]

Jeg er blitt med i en gjeng som var i samme faddergruppe alle sammen. Jeg er i utgangspunktet en veldig utadvendt og sosial person, men havnet i en dårlig faddergruppe. Måtte finne venner etter at alle andre hadde dannet gjenger. Jeg føler meg veldig utenfor i den gjengen jeg er i, selv om jeg ofte snakker. Føler veldig at jeg bare tilter etter, og ikke har noen plass overhodet. Vet masse om de andre jentene fordi jeg har vært kontaktsøkende, stilt spørsmål. Ingen av de spør noensinne spørsmål om meg. Får i så fall spørsmål om ting jeg har svart på 100 ganger før, men som de ikke husker fordi jeg ikke betyr noe som helst for dem. Jeg var borte i en hel uke forleden grunnet sykdom. Det var ikke en eneste person i gjengen som spurte meg om hvor jeg hadde vært. 

Det å gå rundt å smile hver eneste dag og være smørblid - Det tar virkelig på når du ikke får noe som helst tilbake. Er nesten så jeg bare gir opp og vil slutte på studiet. Vil ha aksept som person. Vil ikke bare følge etter andre hele tiden og være femte hjul. Det er en vond følelse. 

 

Jeg prøver å være kontaktsøkende rundt andre på studiet, fordi jeg vet at jeg er ganske lett å bli kjent med og utadvendt. Må fortsette å være blid og hyggelig, så jeg kanskje finner noen venner som kan gi meg aksept snart... 
 

Spiller ikke noen rolle for meg om jeg er i en stor gjeng eller ikke. Kunne gjerne hatt bare 2-3 i et gjensidig vennskap. 

Anonymous poster hash: 5edce...d75

[AnonymBruker]

Da er vi godt i gang med studiene og mitt mareritt ble virkelighet; jeg er offisielt blitt en ensom student..

Andre i samme båt? Sliter med å komme meg på forelesninger, da jeg blir uvel av tanken og følelsen av å sitte der helt alene uten noen å snakke med. Ingen å kjøpe mat med i pausen, ingen å diskutere pensum med..

Anonymous poster hash: c24e1...fb7

 

 

 

Prøvde det et par ganger, og det var en jente i den gjengen som styrte de andre. Så sa hun med en gang jeg spurte om å få sitte med de: "Kom! Vi går! Jeg vil ikke sitte på bord med henne, hun er ekkel!" Så gjør ikke det en gang til. Dette var i 3. klasse på vgs. Trodde folk hadde blitt litt hyggeligere da, men tydeligvis ikke dessverre. Tør fortsatt ikke å spørre folk om å få sitte sammen med dem i kantinen igjen, så det er grunnen til at jeg sitter alene akkurat i de settingene for jeg er redd det skal skje igjen Er ikke så lett for mange, kan være mange vonde minner som fører til at folk er ensomme Men skader ikke å prøve å være sosial da

Anonymous poster hash: 71689...7c1

 

 

Æsj, den var stygg.

 

Men tips:

-Forsøk å snakke litt med sidemannen. Type: Skjønte det foreleser sa angående xxx. Hvordan fungerer det for deg å ta notater? Osv

-Kontakt studentsamskipnaden. De har rådgivere som dere kan snakke med, og ofte setter de sammen egne grupper for de som av forskjellige grunner har det vanskelig. Og rådgiverene er der for dere. Dette er ikke studentrådgivere som hjelper til med fag og studieplan osv, men rådgivere som er der for dere på det sosiale planet

 

Har dere ikke noen seminargrupper eller noe? Hva med å snakke litt med folk der? Legg de til på facebook og spør om de vil møtes før forelesningene, for eksempel. Småsnakk litt og så kan dere høre litt om hvordan de leser, og hvor de bruker å sitte og sånt. Ta det litt etter litt.

 

Jeg har samme problemet på mange måter. Et 5 årig studie jeg har jobbet knallhardt for å komme inn på, og nå sitter jeg der.. Men jeg har hengt meg på ei fra faddergruppa og avtaler å møte henne før forelesning. Hun tar aldri kontakt med meg, men jeg tenker at jeg får bare jobbe litt hardt for å prøve å "hente henne inn". Etterhvert har jeg tenkt å prøve å etablere litt lesing sammen med henne. Snakker også litt med de på seminargruppa, men vi skal snart bytte gruppe så vet ikke hvor mye vits i det er. Skal jobbe bedre med det når den neste gruppa begynner, den skal vi ha mye lenger.

 

Og meld dere inn i foreninger! kanskje klaffer det ikke på første forsøket, men dere finner noe etterhvert!

 

Og å gå alene på forelesning og sitte alene på lesesalen er faktisk ikke noe stress sånn egentlig. Man føler bare mer på det selv. Ingen andre rundt oss/dere tenker over det. Så ikke la være å gå! 

Anonymous poster hash: ff35f...bde

[AnonymBruker]

Noen som går jus i Bergen? enkelte av undergruppene der er rimelig inkluderende. Samme med folkene.

Anonymous poster hash: 5736a...d35

[funginger]

 

Jeg studerer i Oslo Kan sikkert møtes på et bibliotek eller noe en dag, for vil liksom ikke si hvor jeg går i tilfelle jeg blir gjenkjent 

Anonymous poster hash: 71689...7c1

 

PM meg, så blir det moro i Oslo!

[AnonymBruker]

UiT, noen?

Anonymous poster hash: 1c866...8be

[AnonymBruker]

Jeg var ensom da jeg begynte å studere, for min del løste det seg opp da jeg ble med i styrer og stell. Da fikk jeg møtt studenter fra andre studieretninger som jeg ble kjent med etter hvert. Det tok så klart litt tid før bekjentskap/vennskap var etablert, men etter et halvår ble det meget bedre.

 

Da jeg studerte master tok jeg samme strategi etter å ha sittet en måned på lesesalen og spist lunsj alene.

 

Jeg skjønner at dere blir utolmodige og vil ha ensomheten unna tvert, men det tar jo tid og semesteret har jo så vidt begynt.

Anonymous poster hash: bf15e...d36

[AnonymBruker]

 

Æsj, den var stygg.

 

Men tips:

-Forsøk å snakke litt med sidemannen. Type: Skjønte det foreleser sa angående xxx. Hvordan fungerer det for deg å ta notater? Osv

-Kontakt studentsamskipnaden. De har rådgivere som dere kan snakke med, og ofte setter de sammen egne grupper for de som av forskjellige grunner har det vanskelig. Og rådgiverene er der for dere. Dette er ikke studentrådgivere som hjelper til med fag og studieplan osv, men rådgivere som er der for dere på det sosiale planet

 

Har dere ikke noen seminargrupper eller noe? Hva med å snakke litt med folk der? Legg de til på facebook og spør om de vil møtes før forelesningene, for eksempel. Småsnakk litt og så kan dere høre litt om hvordan de leser, og hvor de bruker å sitte og sånt. Ta det litt etter litt.

 

Jeg har samme problemet på mange måter. Et 5 årig studie jeg har jobbet knallhardt for å komme inn på, og nå sitter jeg der.. Men jeg har hengt meg på ei fra faddergruppa og avtaler å møte henne før forelesning. Hun tar aldri kontakt med meg, men jeg tenker at jeg får bare jobbe litt hardt for å prøve å "hente henne inn". Etterhvert har jeg tenkt å prøve å etablere litt lesing sammen med henne. Snakker også litt med de på seminargruppa, men vi skal snart bytte gruppe så vet ikke hvor mye vits i det er. Skal jobbe bedre med det når den neste gruppa begynner, den skal vi ha mye lenger.

 

Og meld dere inn i foreninger! kanskje klaffer det ikke på første forsøket, men dere finner noe etterhvert!

 

Og å gå alene på forelesning og sitte alene på lesesalen er faktisk ikke noe stress sånn egentlig. Man føler bare mer på det selv. Ingen andre rundt oss/dere tenker over det. Så ikke la være å gå! 

Anonymous poster hash: ff35f...bde

 

Takk skal prøve det Men nå er det sånn at jeg sitter foran de mest "populære" jentene og har ingen ved siden av meg, og tør ikke å ta så mye kontakt med de fordi de er veldig "gjengen", men skal prøve å sette meg lenger bak med de som er litt mindre populære Tror ikke det nytter helt å føre en samtale med en så sammensveiset gjeng på en måte fordi jeg bare vil føle meg dårligere enn de Samtidig tenker jeg det aller viktigste er å følge med på undervisningen jeg får som jeg betaler mye penger for, så får det sosiale bare komme utenom. Kan ikke bare hoppe av selv om det frister litt. Så klart er det vanskelig at også kollokviegrupper er oppløst osv. pga disse gjengene fordi de har funnet egen klikk, men man må bare finne ut av det på best mulig måte

Anonymous poster hash: 71689...7c1

[AnonymBruker]

Noen fra BI Nydalen i denne tråden?

Anonymous poster hash: c0a2e...19d

[AnonymBruker]

Når jeg leser innleggene i tråden, så kjenner jeg meg igjen. Har alltid vært en stille fyr, som ikke sier så mye og er for seg selv. Hadde fortsatt et par nære venner som jeg hang med og jeg har god kontakt med foreldrene mine. Men etter å ha flyttet fra hjembyen, og begynte å studere i en annen, så føler jeg meg veldig ensom. Sitter for meg selv under forelesning og seminar timer, og kombinert med et studium som ikke interesserer meg, så sliter det på selvtilliten min.

 

Har ikke lyst til å snakke med medstudenter fordi de er i sine egne grupper. I tillegg, så er det eneste vi har til felles et studium jeg ikke liker. Faktisk det beste som har skjedd de siste ukene er når foreldrene mine kom å besøkte meg og når jeg snakker med kompiser på telefonen.

 

Jeg orker egentlig ikke å studere her lenger, men jeg kan ikke slutte nå. Får bare fullføre første året og bytte til sommeren.

Anonymous poster hash: a158d...4cc

[AnonymBruker]

Jeg er i samme båt! Så utrolig kjipt å være en ensom student..
Går i kongsberg. 

Anonymous poster hash: fa903...e49

[AnonymBruker]

Vil bare si at ting som oftest blir bedre. Jeg var mye alene det første halve året, slet med å finne meg venner fordi jeg følte alle hadde sine gjenger. Satt med noen nå og da på forelesning, men ble sjelden noe mer av det. Først da vi skulle skrive semesteroppgave endte jeg opp med å sette meg ned med noen jeg såvidt hadde snakket med tidligere. Etter det har vi blitt gode venner. Så om en ikke har funnet seg venner den første måneden er det nødvendigvis ikke for sent

Anonymous poster hash: cb818...22e

[AnonymBruker]

 

Når jeg leser innleggene i tråden, så kjenner jeg meg igjen. Har alltid vært en stille fyr, som ikke sier så mye og er for seg selv. Hadde fortsatt et par nære venner som jeg hang med og jeg har god kontakt med foreldrene mine. Men etter å ha flyttet fra hjembyen, og begynte å studere i en annen, så føler jeg meg veldig ensom. Sitter for meg selv under forelesning og seminar timer, og kombinert med et studium som ikke interesserer meg, så sliter det på selvtilliten min.

 

Har ikke lyst til å snakke med medstudenter fordi de er i sine egne grupper. I tillegg, så er det eneste vi har til felles et studium jeg ikke liker. Faktisk det beste som har skjedd de siste ukene er når foreldrene mine kom å besøkte meg og når jeg snakker med kompiser på telefonen.

 

Jeg orker egentlig ikke å studere her lenger, men jeg kan ikke slutte nå. Får bare fullføre første året og bytte til sommeren.

Anonymous poster hash: a158d...4cc

 

Enig! Er i samme båt, men bor hjemme og studerer noe jeg finner interessant så har det egentlig greit Eneste kjipe er jo som nevnt at jeg ikke har funnet ut av det med medstudentene mine enda, men det kommer seg nok  

Anonymous poster hash: 71689...7c1

[AnonymBruker]

 

Noen som går jus i Bergen? enkelte av undergruppene der er rimelig inkluderende. Samme med folkene.

Anonymous poster hash: 5736a...d35

 

 

Hvilke da? Syns mange av de virker skikkelig pretensiøse. Blir helt kvalm av noen av fadderbarna som har blitt så høye på seg selv etter hvilken gruppe som var faddere.

Anonymous poster hash: ff35f...bde