Jeg er ulykkelig. Dypt ulikkelig.

[Gjest Mythic]

 

Her må jeg svare at jeg gjør det meste av plikt, og ikke det som gir meg glede. Nesten alt jeg gjør er en plikt, jeg vet egentlig ikke hva jeg har glede av engang... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

 

 

Har du noen du kan snakke med om hvordan du har det? Moren din, en søster, en god venninne? Kanskje en tur til legen kunne være en idè? Det høres ut som om du kan være på vei inn i en depresjon. 

Hva likte du å gjøre før disse følelsene kom? Hva ga deg glede i livet tidligere? 

Å føle seg malplassert er ikke godt, men jeg er sikker på at mange du kjenner tenker og føler det samme, selv om de ikke snakker om det. Jeg tror det er vanlig å ha sånne følelser når man er på din alder, og er på det stadiet i livet. Du er litt midt i mellom alt, på en måte. Ferdig med tenårene, i gang med utdanning, men fortsatt på vei. Kanskje du ikke helt vet hvilken retning du ønsker livet ditt skal gå enda, og derfor føler deg litt i limbo foreløpig. Snakk med noen du stoler på, det tror jeg er den beste medisin akkurat nå.

[AnonymBruker]

 

Her må jeg svare at jeg gjør det meste av plikt, og ikke det som gir meg glede. Nesten alt jeg gjør er en plikt, jeg vet egentlig ikke hva jeg har glede av engang... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

Jeg er også i midten av tyveårene. Hvor i landet hører du til? Har du mange ting i livet for øyeblikket eller er det lite som skjer? 

 

Jeg hadde det også slik. Jeg gråt en del i begynnelsen men så gikk jeg over til å nesten aldri gråte av noe. Tankene kan være skummle og spesielt om du er alene om det. 

Jeg føler det bør nevnes at det går an å snakke med sin fastlege om slik hvis du føler det hadde vært noe.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[AnonymBruker]

Har du noen du kan snakke med om hvordan du har det? Moren din, en søster, en god venninne? Kanskje en tur til legen kunne være en idè? Det høres ut som om du kan være på vei inn i en depresjon. 

Hva likte du å gjøre før disse følelsene kom? Hva ga deg glede i livet tidligere? 

Å føle seg malplassert er ikke godt, men jeg er sikker på at mange du kjenner tenker og føler det samme, selv om de ikke snakker om det. Jeg tror det er vanlig å ha sånne følelser når man er på din alder, og er på det stadiet i livet. Du er litt midt i mellom alt, på en måte. Ferdig med tenårene, i gang med utdanning, men fortsatt på vei. Kanskje du ikke helt vet hvilken retning du ønsker livet ditt skal gå enda, og derfor føler deg litt i limbo foreløpig. Snakk med noen du stoler på, det tror jeg er den beste medisin akkurat nå.

 

Jeg har vanskeligheter med å snakke om disse tingene, bare å innrømme det for meg selv (at jeg ikke vil være her mer), har vært vanskelig. Jeg tør ikke å fortelle moren min hvordan jeg har det, hun blir fort bekymret og stresset, og jeg ønsker ikke å bekymre henne, men jeg har en bror som jeg har god kontakt med, men jeg er også redd for å snakke med ham… Hva skal jeg si til ham? Skal jeg fortelle ham at jeg er lei av livet og ikke vil leve mer? Jeg skal prøve så godt jeg kan å endre den situasjonen jeg har havnet i. Jeg føler at dette er noe jeg må fikse på egenhånd, ved å få meg nye hobbyer, engasjere meg i nye ting, etc. og håpe at det går bedre etterhvert. 

 

Jeg har aldri vært deprimert før og vet ikke hvordan det er, men dette har ikke vart så lenge, cirka én uke, og nå gråter jeg ikke mer, jeg er bare… Apatisk. 

 

Takk for gode råd, og jeg tror du traff spikeren på hodet med denne setningen: Kanskje du ikke helt vet hvilken retning du ønsker livet ditt skal gå enda, og derfor føler deg litt i limbo foreløpig.

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[Gjest Spiderman]

 

Her må jeg svare at jeg gjør det meste av plikt, og ikke det som gir meg glede. Nesten alt jeg gjør er en plikt, jeg vet egentlig ikke hva jeg har glede av engang... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

Vel.

 

Du får ihvertfall ingen glede av å kun fokusere på at alt er negativt. Har selv vært i den tankeloopen hvor alt er dårlig og ingenting gjør meg glad. Mener ikke å bagatellisere problemet ditt, men jeg kan love deg at det er lite plass til gleder i et sinn som konstant er opphengt i alt som er negativt.  Det beste for deg er vel å smått begynne å sette pris på små ting i hverdagen som gjør deg glad og deretter prøve å bryte ut av det mønsteret du er inni i nå.  Så lenge fokuset er at ingenting gjør deg glad så blir det også en realitet for deg. Som en affirmasjon.

 

 

Send pm hvis du trenger enda en å snakke med

[AnonymBruker]

 

Jeg er også i midten av tyveårene. Hvor i landet hører du til? Har du mange ting i livet for øyeblikket eller er det lite som skjer? 

 

Jeg hadde det også slik. Jeg gråt en del i begynnelsen men så gikk jeg over til å nesten aldri gråte av noe. Tankene kan være skummle og spesielt om du er alene om det. 

Jeg føler det bør nevnes at det går an å snakke med sin fastlege om slik hvis du føler det hadde vært noe.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

 

 

Bor i Midt-Norge. Jeg er i en fase i livet hvor jeg ikke vet hva jeg vil, går på studier, men er sikker på at jeg har valgt feil, angrer på valget, ++. Alt har bare hopet seg opp. 

 

Ja, tankene skremmer meg litt, derfor jeg har lyst til å snakke med noen, men er redd at de skal begynne å bekymre seg og være redde for meg. Det er det verste, hvis familien min skal bekymre seg for meg, orker ikke tanken på det engang. 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Vel.

 

Du får ihvertfall ingen glede av å kun fokusere på at alt er negativt. Har selv vært i den tankeloopen hvor alt er dårlig og ingenting gjør meg glad. Mener ikke å bagatellisere problemet ditt, men jeg kan love deg at det er lite plass til gleder i et sinn som konstant er opphengt i alt som er negativt.  Det beste for deg er vel å smått begynne å sette pris på små ting i hverdagen som gjør deg glad og deretter prøve å bryte ut av det mønsteret du er inni i nå.  Så lenge fokuset er at ingenting gjør deg glad så blir det også en realitet for deg. Som en affirmasjon.

 

 

Send pm hvis du trenger enda en å snakke med

 

Det er sant, men det er så vanskelig å fokusere på det positive når en har det sånn. Men du har rett, det hjelper ikke å tenke negativt, det gjør det nok bare verre, så skal prøve å fokusere på noe annet. Jeg ble egentlig veldig skremt da jeg kom fram til at jeg ikke vil leve mer, det er så mørke tanker, at jeg ikke kan dele det med noen… Jeg er ikke suicidal på noen måte, men jeg jo hva folk vil tenke dersom jeg forteller dem dette, og det er vel det jeg er mest redd for, om jeg skal fortelle det til noen. 

 

Takk, skal tenke på det

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Kjære deg TS. Jeg forstår så inderlig godt hvordan du har det. Har vært der selv, og det er så ufattelig vondt. Jeg fikk nok en slags depresjon etter flere års vonde hendelser og inntrykk, og det at ting bare blir bedre etter hvert er bare tull. Jeg slet i mange år, og trodde at det skulle være slik. Våknet om natten med angstanfall, og grudde meg til morgenen fordi jeg var så langt nede psykisk. Ting blir ikke bedre med positiv tenking - det har jeg prøvd, men når du er såpass langt nede så klarer du ikke å tenke positivt. Det som hjalp meg var at jeg traff en fantastisk mann (følte meg jo veldig ensom oppi dette også), og jeg tok kontakt med lege. Fikk antidepressiva, som jeg går på enda. Og endelig har ting snudd, sakte men sikkert. Det er vondt å ha det sånn som du har det nå, så jeg håper du oppsøker hjelp. Lykke til

Anonymous poster hash: 631b7...220

[Gjest Mythic]

 

Jeg har vanskeligheter med å snakke om disse tingene, bare å innrømme det for meg selv (at jeg ikke vil være her mer), har vært vanskelig. Jeg tør ikke å fortelle moren min hvordan jeg har det, hun blir fort bekymret og stresset, og jeg ønsker ikke å bekymre henne, men jeg har en bror som jeg har god kontakt med, men jeg er også redd for å snakke med ham… Hva skal jeg si til ham? Skal jeg fortelle ham at jeg er lei av livet og ikke vil leve mer? Jeg skal prøve så godt jeg kan å endre den situasjonen jeg har havnet i. Jeg føler at dette er noe jeg må fikse på egenhånd, ved å få meg nye hobbyer, engasjere meg i nye ting, etc. og håpe at det går bedre etterhvert. 

 

Jeg har aldri vært deprimert før og vet ikke hvordan det er, men dette har ikke vart så lenge, cirka én uke, og nå gråter jeg ikke mer, jeg er bare… Apatisk. 

 

Takk for gode råd, og jeg tror du traff spikeren på hodet med denne setningen: Kanskje du ikke helt vet hvilken retning du ønsker livet ditt skal gå enda, og derfor føler deg litt i limbo foreløpig.

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

 

 

Tror det er mange unge som føler det samme. At de er litt retningsløse og ikke vet hva de vil enda. Jeg skjønner at det føles frustrerende og vanskelig. Du kan vel snakke med broren din, uten å si noe om at du ikke ønsker å leve mer. Jeg tror nemlig at du egentlig ønsker å leve, men apatien har tatt overhånd, og det er skremmende. Apati og likegyldighet er typiske tegn på depresjon. Jeg synes du bør kontakte legen din før dette får utvikle seg videre.

[AnonymBruker]

 

Bor i Midt-Norge. Jeg er i en fase i livet hvor jeg ikke vet hva jeg vil, går på studier, men er sikker på at jeg har valgt feil, angrer på valget, ++. Alt har bare hopet seg opp. 

 

Ja, tankene skremmer meg litt, derfor jeg har lyst til å snakke med noen, men er redd at de skal begynne å bekymre seg og være redde for meg. Det er det verste, hvis familien min skal bekymre seg for meg, orker ikke tanken på det engang. 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

ok. Da er det sikkert det som er deler av problemet. Når man gjør noe man føler er meningsløst eller i feil retning vil det kunne forplante seg i humøret. Kanskje du skal bytte studie? jobbe et år eller bestemme deg for å fullføre studiet men vite med deg selv at du ikke blir nødt til å gjøre det resten av livet. 

 

Jeg er enig med deg at det å si til din mor at du ikke ønsker livet lengre kan oppfattes som ett selvmords-nødskrik. Da vil hun selvfølgelig bli bekymret. Men du kan jo si at du ikke har det så lett om dagen, at du føler du har valgt feil studie og at du føler at i det siste har du av en eller annen grunn følt deg litt lei deg uten at du vet nøyaktig hva det er. Sannsynligvis har hun sett det på humøret ditt uten at du trenger å si noe men som mange her sier så er det viktig å dele dette med noen du stoler på. Noen som ikke dømmer eller bruker det i mot deg. For alt du vet kan hun ha opplevd noe lignende. 

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[Gjest lipgloss]

huff dette hørtes ikke godt ut,har du vurdert å ta en prat med legen din,få medisiner som kan hjelpe deg,og gjerne få snakket med en psykolog,du må gjerne ta kontakt med meg på pm visst du har behov,jeg har selv vært langt nede og kan love deg at det går ann og finne tilbake igjen visst det er en trøst,håper det ordner seg for deg søster.

[AnonymBruker]

 

Det har ikke vart så lenge, snart i én uke. Jeg har tidligere hatt noen svært korte perioder hvor jeg har vært deppa, men da har jeg vært flink til å stenge bort vonde tanker, jeg har ikke tillatt meg selv å utforske de tankene, har skjøvet de under teppet og håpet at de går bort. Men for ca. én uke siden gikk jeg dypt inn i meg selv, og skjønte hvor lei jeg er og at jeg ikke ønsker å være her mer - ble satt ut og veldig lei meg, da det gikk opp for meg at jeg virkelig ikke ønsker å være her. Det hadde vært fint å slippe alt dette, å bare forsvinne, å slippe å tenke, å slippe å være her… Mørke tanker som skremmer meg litt. Først gråt jeg en del, men nå gråter jeg ikke mer, er bare apatisk og lei. Er for øvrig i midten av tyveårene. 

 

Takk for at du deler det som hjalp deg, ble inspirert av å lese posten, og tenker at jeg må få meg nye hobbyer, prøve å finne lykke i de små tingene (som å lese en god bok, skrive, ta kurs, etc.). Skal bruke tiden fremover på å tenke på hva jeg kan gjøre for å endre situasjonen, til tross for at jeg er litt tiltaksløs fortiden. 

 

Jeg er også redd for å bli stemplet som den jenta som ikke har det bra. Jeg føler forresten ikke at jeg kan snakke med moren min, vet at hun vil bli bekymret og stresset på grunn av dette, tror broren min vil takle det bedre, men jeg vet jo ikke, derfor jeg er skeptisk til å snakke med ham også. 

 

Takk for linker, skal sjekke det ut

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

En uke??!! 1 uke?!

 

Og du klager etter en uke?! Herregud, hadde tenkt å kaste bort energi på å gi litt støtte, men den venter jeg med til noen trenger det. Herregud altså, kom tilbake om 10 år, så kan du klag. 

 

Om jeg blir kastet ut fra forumet nå, så er det jaggu meg verdt det!!

 

Du har ingenting her å klage over!

Anonymous poster hash: 0ab24...8f8

[AnonymBruker]

Som overskriften sier. Jeg er ulykkelig. Det er ikke noe folk legger merke til, jeg regner med at de tror jeg lever et fint liv. Jeg pynter meg, ser bra ut og får blikk. "Du er latterlig pen", "så du hvor mye han stirret på deg?", "du er både smart og pen" og ja, jeg ser de ser på meg, men hva gir det meg? Lite. En kortvarig glede som er glemt rett etterpå. Jeg har skjøvet bort alle disse tankene, har ikke ønsket å tenke på det vonde... Men jeg har det bare ikke bra, og jeg har ingen å snakke med. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg bare er lei... Jeg er lei av livet, jeg er lei av å leve. Jeg ønsker ikke å være her mer. Dette er ikke en selvmordspost, jeg har ingen slike planer, men om jeg ble borte i morgen, så hadde ikke det gjort meg noe... Jeg har det bare vondt, og jeg er lei, og jeg vil bare ikke mer, men jeg er tvunget til å være her.  Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten, men måtte bare få ut hvordan jeg har det. Folk rundt meg ville blitt sjokkert hvis de visste hva jeg tenker, og jeg ønsker ikke å dele mine innerste tanker med noen...  Anonymous poster hash: 807c6...47a

Hvordan går det med deg nå?

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[Gjest Blomsterert]

Jeg aner egentlig ikke hva det er. Jeg har vanskeligheter med å slippe folk innpå, føler ikke jeg har funnet venner som forstår meg og som jeg kan snakke med, føler meg malplassert, og finner bare ikke glede lenger. Jeg bare eksisterer. Takk for den virtuelle klemmen

Det var vanskelig å innrømme for meg selv at jeg bare vil bort, og nå som jeg har gjort det, vil ikke tårene slutte å renne...

Anonymous poster hash: 807c6...47a

Det er vanskelig å komme opp med noe som trøster.Men får prøve,for sånne innlegg gjør litt vondt.Tror veldig mange vil oppmuntre og hjelpe,men så er det det med at du,og de andre som føler som du gjør heller ikke klarer være mottakelige fra alt som velmenende mennesker sier.

Du har en maske,en vellykket en,og der er litt av problemet.Du får dermed kun respons på det du vil vise,en bra fasade.Det gjør deg ikke lykkeligere,tvert om.

Du bør kanskje tenke at andre vil ikke se ned på deg,eller avvise deg om du er mer åpen og viser svakheter.Folk normalt er ikke onde,folk normalt har empati,og sympati.Selv om det på nettet kan få en til å lure:-)

Og så er det visse mennesker som trenger sjelevenner.Det finns ikke overflod av dem,men tro meg:de vil dukke opp de også,og de vet hva å være ulykkelig er.

De vet hvordan du har det.Dere vil forstå hverandre.

Og så er det noe med å finne sin lidenskap,sine interesser og det som inspirerer deg.Ikke la være å søke,det er så viktig å vite at livet har noe å by på for ethvert menneske.For deg også selv om du kanskje blir provosert ved at jeg påstår det..

Og husk:Du er faktisk ansvarlig for hvordan du vil fremstå,det er ditt liv,og ikke en sjel kan fortelle deg hvem du er utenom deg selv.Vet virkelvirkelig ikke om dette hjalp.

Dere er flere,tro meg,jeg har møtt noen.

Ønsker deg en lysere hverdag!

Endret 5. september 2015 av Blomsterert

[Livan]

 

Absolutt alle kan føle det slik,en kort  tøff periode i livet.Særlig etter mange påkjenninger etter hverandre...syns jeg har holdt ut mye og vært sterk,men til sutt kan problemene bare bli for mye...

Men det går over! Har jeg erfart.

Jeg har også følt meg helt nedpsyket og skikkelig  sliten  i perioder,selv om ingenting er i veien hverken med utseendet eller intelligensen,eller helsen.Ja verden ligger for dine føtter sier dem...du kan få hvem du vil..okey...

Men jeg har faktisk hatt et tøft liv...det er det ingen som vet.

Men.Jeg er i det minste blitt tøffere av det.

Men ja...også jeg,kan bli lei av livet noen ganger.Men det går veldig fort over : )

Man får bare bli mer kynisk....slik som alle andre.Man får bare bli .......det alle er livredd for at du skal bli...eller gjøre...he he

 

Anonymous poster hash: 70975...e63

 

IKKE blir mer kynisk. Da har "de" vunnet og uskylden din er tapt for alltid. Reise deg opp, børst motgangen av deg og gå tappert videre med dine verdier, idealer og din integritet. Du har vunnet hvis du kan overleve til tross for.

[AnonymBruker]

Hvordan går det med deg nå?

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

 

Takk for at du spør 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Jeg er innerst inne lei av livet ja, og når disse tankene dukker opp, skyver jeg de bort, det føles bare håpløst å kverne på dette. Føler meg egentlig ganske følelsesløs fortiden, apatisk er vel det riktige ordet. Jeg står opp, spiser, leser, studerer, etc. Har vært veldig glad i å trene tidligere, men jeg har sluttet å trene nå, er ikke motivert lenger.

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Tror det er mange unge som føler det samme. At de er litt retningsløse og ikke vet hva de vil enda. Jeg skjønner at det føles frustrerende og vanskelig. Du kan vel snakke med broren din, uten å si noe om at du ikke ønsker å leve mer. Jeg tror nemlig at du egentlig ønsker å leve, men apatien har tatt overhånd, og det er skremmende. Apati og likegyldighet er typiske tegn på depresjon. Jeg synes du bør kontakte legen din før dette får utvikle seg videre.

 

Jeg har skyvet bort de vonde tankene, de gjør meg ikke noe godt, men under overflaten ligger disse tankene. Jeg føler egentlig at jeg bare eksisterer, jeg er apatisk store deler av tiden, men samtidig er jeg veldig sårbar og blir fort såret. Jeg har noen dager hvor jeg får en god følelse i kroppen, tror jeg har kjent det et par ganger de siste ukene, og da føles livet veldig greit. 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

huff dette hørtes ikke godt ut,har du vurdert å ta en prat med legen din,få medisiner som kan hjelpe deg,og gjerne få snakket med en psykolog,du må gjerne ta kontakt med meg på pm visst du har behov,jeg har selv vært langt nede og kan love deg at det går ann og finne tilbake igjen visst det er en trøst,håper det ordner seg for deg søster.

 

Jeg føler ikke at jeg har trenger å ta kontakt med legen, jeg tror ikke det vil hjelpe, men jeg håper at jeg etterhvert kan finne gleden igjen. Det er vel noe jeg må jobbe med på egenhånd, jeg har jo sett og hørt om mennesker som har fått hjelp og de har det mye verre enn meg. 

 

Takk

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

 

Kjære deg TS. Jeg forstår så inderlig godt hvordan du har det. Har vært der selv, og det er så ufattelig vondt. Jeg fikk nok en slags depresjon etter flere års vonde hendelser og inntrykk, og det at ting bare blir bedre etter hvert er bare tull. Jeg slet i mange år, og trodde at det skulle være slik. Våknet om natten med angstanfall, og grudde meg til morgenen fordi jeg var så langt nede psykisk. Ting blir ikke bedre med positiv tenking - det har jeg prøvd, men når du er såpass langt nede så klarer du ikke å tenke positivt. Det som hjalp meg var at jeg traff en fantastisk mann (følte meg jo veldig ensom oppi dette også), og jeg tok kontakt med lege. Fikk antidepressiva, som jeg går på enda. Og endelig har ting snudd, sakte men sikkert. Det er vondt å ha det sånn som du har det nå, så jeg håper du oppsøker hjelp. Lykke til

Anonymous poster hash: 631b7...220

 

 

Tusen takk for at du delte erfaringen din, og fint å lese at du har bra i dag 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å komme opp med noe som trøster.Men får prøve,for sånne innlegg gjør litt vondt.Tror veldig mange vil oppmuntre og hjelpe,men så er det det med at du,og de andre som føler som du gjør heller ikke klarer være mottakelige fra alt som velmenende mennesker sier.

Du har en maske,en vellykket en,og der er litt av problemet.Du får dermed kun respons på det du vil vise,en bra fasade.Det gjør deg ikke lykkeligere,tvert om.

Du bør kanskje tenke at andre vil ikke se ned på deg,eller avvise deg om du er mer åpen og viser svakheter.Folk normalt er ikke onde,folk normalt har empati,og sympati.Selv om det på nettet kan få en til å lure:-)

Og så er det visse mennesker som trenger sjelevenner.Det finns ikke overflod av dem,men tro meg:de vil dukke opp de også,og de vet hva å være ulykkelig er.

De vet hvordan du har det.Dere vil forstå hverandre.

Og så er det noe med å finne sin lidenskap,sine interesser og det som inspirerer deg.Ikke la være å søke,det er så viktig å vite at livet har noe å by på for ethvert menneske.For deg også selv om du kanskje blir provosert ved at jeg påstår det..

Og husk:Du er faktisk ansvarlig for hvordan du vil fremstå,det er ditt liv,og ikke en sjel kan fortelle deg hvem du er utenom deg selv.Vet virkelvirkelig ikke om dette hjalp.

Dere er flere,tro meg,jeg har møtt noen.

Ønsker deg en lysere hverdag!

 

Takk for at du tok deg tid til å svare  

 

Å dele slike tanker med andre er veldig utfordrende for meg, derfor et fint å kunne skrive her hva jeg føler og tenker, og få høre andres erfaringer, samt få råd, og det setter jeg pris på. 

 

Ja, jeg håper jeg en dag treffer noen som forstår meg og som har vært igjennom noe av det samme.

 

Jobber med å finne noe som inspirerer meg

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

 

En uke??!! 1 uke?!

 

Og du klager etter en uke?! Herregud, hadde tenkt å kaste bort energi på å gi litt støtte, men den venter jeg med til noen trenger det. Herregud altså, kom tilbake om 10 år, så kan du klag. 

 

Om jeg blir kastet ut fra forumet nå, så er det jaggu meg verdt det!!

 

Du har ingenting her å klage over!

Anonymous poster hash: 0ab24...8f8

 

 

Hva skal jeg si. Jeg har vært flink til å skyve disse tankene bort, og har gjort det en stund. Da jeg skrev det første innlegget i denne tråden, var det én uke siden jeg hadde "tillatt" meg selv å kjenne på disse tankene som jeg ikke har turt å tenke på før, og da fikk jeg denne reaksjonen. Jeg reagerte da jeg første gang turte å innrømme for meg selv at jeg ikke vil mer.

Anonymous poster hash: 807c6...47a