Jeg er ulykkelig. Dypt ulikkelig.

[AnonymBruker]

Som overskriften sier. Jeg er ulykkelig. Det er ikke noe folk legger merke til, jeg regner med at de tror jeg lever et fint liv. Jeg pynter meg, ser bra ut og får blikk. "Du er latterlig pen", "så du hvor mye han stirret på deg?", "du er både smart og pen" og ja, jeg ser de ser på meg, men hva gir det meg? Lite. En kortvarig glede som er glemt rett etterpå. Jeg har skjøvet bort alle disse tankene, har ikke ønsket å tenke på det vonde... Men jeg har det bare ikke bra, og jeg har ingen å snakke med. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg bare er lei... Jeg er lei av livet, jeg er lei av å leve. Jeg ønsker ikke å være her mer. Dette er ikke en selvmordspost, jeg har ingen slike planer, men om jeg ble borte i morgen, så hadde ikke det gjort meg noe... Jeg har det bare vondt, og jeg er lei, og jeg vil bare ikke mer, men jeg er tvunget til å være her. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten, men måtte bare få ut hvordan jeg har det. Folk rundt meg ville blitt sjokkert hvis de visste hva jeg tenker, og jeg ønsker ikke å dele mine innerste tanker med noen... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[-Fiona-]

Mulig jeg er blind, men jeg får ikke helt tak i om det er noen spesifikk grunn til at du er så trist? Går det an å gjøre noe med det?

[AnonymBruker]

Mulig jeg er blind, men jeg får ikke helt tak i om det er noen spesifikk grunn til at du er så trist? Går det an å gjøre noe med det?

 

Jeg aner egentlig ikke hva det er. Jeg har vanskeligheter med å slippe folk innpå, føler ikke jeg har funnet venner som forstår meg og som jeg kan snakke med, føler meg malplassert, og finner bare ikke glede lenger. Jeg bare eksisterer. Takk for den virtuelle klemmen 

 

Det var vanskelig å innrømme for meg selv at jeg bare vil bort, og nå som jeg har gjort det, vil ikke tårene slutte å renne... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[-Fiona-]

Jeg aner egentlig ikke hva det er. Jeg har vanskeligheter med å slippe folk innpå, føler ikke jeg har funnet venner som forstår meg og som jeg kan snakke med, føler meg malplassert, og finner bare ikke glede lenger. Jeg bare eksisterer. Takk for den virtuelle klemmen

Det var vanskelig å innrømme for meg selv at jeg bare vil bort, og nå som jeg har gjort det, vil ikke tårene slutte å renne...

Anonymous poster hash: 807c6...47a

Jeg vet litt hvordan du har det. Det er vondt og vanskelig, og det føles urettferdig.

Hvis du vil må du gjerne sende meg en PM, hvis du har lyst til å snakke med noen

[AnonymBruker]

 

Som overskriften sier. Jeg er ulykkelig. Det er ikke noe folk legger merke til, jeg regner med at de tror jeg lever et fint liv. Jeg pynter meg, ser bra ut og får blikk. "Du er latterlig pen", "så du hvor mye han stirret på deg?", "du er både smart og pen" og ja, jeg ser de ser på meg, men hva gir det meg? Lite. En kortvarig glede som er glemt rett etterpå. Jeg har skjøvet bort alle disse tankene, har ikke ønsket å tenke på det vonde... Men jeg har det bare ikke bra, og jeg har ingen å snakke med. Jeg er kommet til et punkt hvor jeg bare er lei... Jeg er lei av livet, jeg er lei av å leve. Jeg ønsker ikke å være her mer. Dette er ikke en selvmordspost, jeg har ingen slike planer, men om jeg ble borte i morgen, så hadde ikke det gjort meg noe... Jeg har det bare vondt, og jeg er lei, og jeg vil bare ikke mer, men jeg er tvunget til å være her. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne posten, men måtte bare få ut hvordan jeg har det. Folk rundt meg ville blitt sjokkert hvis de visste hva jeg tenker, og jeg ønsker ikke å dele mine innerste tanker med noen... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

Absolutt alle kan føle det slik,en kort  tøff periode i livet.Særlig etter mange påkjenninger etter hverandre...syns jeg har holdt ut mye og vært sterk,men til sutt kan problemene bare bli for mye...

Men det går over! Har jeg erfart.

Jeg har også følt meg helt nedpsyket og skikkelig  sliten  i perioder,selv om ingenting er i veien hverken med utseendet eller intelligensen,eller helsen.Ja verden ligger for dine føtter sier dem...du kan få hvem du vil..okey...

Men jeg har faktisk hatt et tøft liv...det er det ingen som vet.

Men.Jeg er i det minste blitt tøffere av det.

Men ja...også jeg,kan bli lei av livet noen ganger.Men det går veldig fort over : )

Man får bare bli mer kynisk....slik som alle andre.Man får bare bli .......det alle er livredd for at du skal bli...eller gjøre...he he

 

Anonymous poster hash: 70975...e63

[AnonymBruker]

Jeg vet litt hvordan du har det. Det er vondt og vanskelig, og det føles urettferdig.

Hvis du vil må du gjerne sende meg en PM, hvis du har lyst til å snakke med noen

 

Tusen takk, skal tenke på det

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

 

Absolutt alle kan føle det slik,en kort  tøff periode i livet.Særlig etter mange påkjenninger etter hverandre...syns jeg har holdt ut mye og vært sterk,men til sutt kan problemene bare bli for mye...

Men det går over! Har jeg erfart.

Jeg har også følt meg helt nedpsyket og skikkelig  sliten  i perioder,selv om ingenting er i veien hverken med utseendet eller intelligensen,eller helsen.Ja verden ligger for dine føtter sier dem...du kan få hvem du vil..okey...

Men jeg har faktisk hatt et tøft liv...det er det ingen som vet.

Men.Jeg er i det minste blitt tøffere av det.

Men ja...også jeg,kan bli lei av livet noen ganger.Men det går veldig fort over : )

Man får bare bli mer kynisk....slik som alle andre.Man får bare bli .......det alle er livredd for at du skal bli...eller gjøre...he he

Anonymous poster hash: 70975...e63

 

 

Godt at det gikk over for deg Jeg er ikke nedpsyket, men jeg er bare så lei, så lei at det er vondt. Jeg ser liksom ikke vitsen med å leve lenger, og det er vondt å si det. 

 

Enig, kommentarer som omhandler utseendet, drag på det motsatte kjønn, etc. betyr ingenting. 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

 

Godt at det gikk over for deg Jeg er ikke nedpsyket, men jeg er bare så lei, så lei at det er vondt. Jeg ser liksom ikke vitsen med å leve lenger, og det er vondt å si det. 

 

Enig, kommentarer som omhandler utseendet, drag på det motsatte kjønn, etc. betyr ingenting. 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

Har fått kommentarer-om hvordan kan du være ulykkelig?Ser jo ut som om sola skinner ut av ræva på deg....

Ja,det er utenpå: )De skulle ha visst all djevelskap jeg har sett,erfart,følt og vet om....

Noe de fleste vanlige  folk-aldri får oppleve...

Hvis du har hatt det på samme måte som meg.Så forstår jeg veldig godt hvordan u har det.

Ikke la taperne plage deg...plag heller de som plager deg tilbake : )Du er sterk-du klarer å lage et helvetes pes... for de,om fortjener det.

 

Anonymous poster hash: 70975...e63

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg som har skrevet den posten. Bortsett fra at jeg har barn oppi det hele. På utsiden er livet mitt perfekt, men jeg sliter med meg selv psykisk. Dette grunnet et 15års forhold med en psykisk ustabil og egoistisk mann. Jeg har kun meg selv og takke for at jeg ikke gikk tidligere.

Anonymous poster hash: c53cb...bb2

[AnonymBruker]

Jeg kunne ha skrevet samme innlegg. Jeg føler det ganske likt uten å klare å forklare hvorfor. Jeg skulle ønske at det ikke var slik. Verken for meg, deg eller andre. Men jeg prøver. Prøver å gjøre det bedre. Prøver å finne frem til det som kan hjelpe. Fokusere på de små tingene som kan gjøre livet bedre. En ting om gangen. Et steg i riktig retning samtidig som jeg sier til meg selv at det ikke gjør noe om jeg føler det slik i dette øyeblikket. Fordi det går over. Det vil bli bedre sålenge jeg jobber mot å få det bedre. Håper det ordner seg. At dette bare er en periode.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg som har skrevet den posten. Bortsett fra at jeg har barn oppi det hele. På utsiden er livet mitt perfekt, men jeg sliter med meg selv psykisk. Dette grunnet et 15års forhold med en psykisk ustabil og egoistisk mann. Jeg har kun meg selv og takke for at jeg ikke gikk tidligere.

Anonymous poster hash: c53cb...bb2

 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Jeg kunne ha skrevet samme innlegg. Jeg føler det ganske likt uten å klare å forklare hvorfor. Jeg skulle ønske at det ikke var slik. Verken for meg, deg eller andre. Men jeg prøver. Prøver å gjøre det bedre. Prøver å finne frem til det som kan hjelpe. Fokusere på de små tingene som kan gjøre livet bedre. En ting om gangen. Et steg i riktig retning samtidig som jeg sier til meg selv at det ikke gjør noe om jeg føler det slik i dette øyeblikket. Fordi det går over. Det vil bli bedre sålenge jeg jobber mot å få det bedre. Håper det ordner seg. At dette bare er en periode.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

 

Takk for denne posten. Hjalp å lese hva du skriver her, og ja, jeg skal fortsette å prøve. Å se fremover, håpe på at livet blir bedre, men akkurat nå virker alt så håpløst. Jeg er apatisk og eksisterer bare... Det gjør vondt, bare det at jeg har det slik, at jeg ikke vil leve lengre... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

 

Takk for denne posten. Hjalp å lese hva du skriver her, og ja, jeg skal fortsette å prøve. Å se fremover, håpe på at livet blir bedre, men akkurat nå virker alt så håpløst. Jeg er apatisk og eksisterer bare... Det gjør vondt, bare det at jeg har det slik, at jeg ikke vil leve lengre... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

 

Bare hyggelig. Det hjelper også meg når jeg hører andre har det likt. 

Har du noen tanker om hva som kan gjøre det bedre? noe i livet du ønsker å gjøre som kan gjøre hverdagen bedre? Det er ikke alltid så mye som skal til før livet tar en helomvending.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[AnonymBruker]

 

Bare hyggelig. Det hjelper også meg når jeg hører andre har det likt. 

Har du noen tanker om hva som kan gjøre det bedre? noe i livet du ønsker å gjøre som kan gjøre hverdagen bedre? Det er ikke alltid så mye som skal til før livet tar en helomvending.

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

 

 

Ja, det er godt å lese andres tanker om dette. Og du har rett i at det ikke gjør noe å føle seg slik i dette øyeblikk, at det mest sannsynlig vil gå over, jeg håper i hvert fall inderlig det. Jeg prøver å fokusere på de små tingene, men akkurat nå føles alt håpløst. Jeg håper egentlig at jeg får et kort liv, jeg.

 

Jeg skal tenke litt på hva det er som kan gjøre livet/hverdagen litt bedre. Har du noen gode råd?

 

Har du for øvrig snakket med noen om dette? Jeg er ganske privat som person og deler ikke slike tanker med noen, men jeg har en bror som jeg har god kontakt med, og jeg har lyst til å fortelle ham, men samtidig er jeg skeptisk, for jeg vil ikke bekymre noen og vil ikke plage andre med mine problemer, men det hadde vært fint å få snakket om dette - bare få det, så kanskje det vil føles litt bedre, eller jeg vet ikke..

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Det er utrolig vanskelig å slå seg til ro med at det vil gå over. For i det øyeblikket man synes ting er vanskelig blir alt annet så langt borte. Hvis dette har vart i en kort periode vil det nok gå over av seg selv men når det har gått en stund bør man prøve å gjøre noen tiltak. Hvis det er kommet for å bli kan det gå over i en deperisjon. Går det så langt vil det bli mye vanskeligere å komme seg ut av det. Hvor gammel er du?

 

Det er vanskelig å vite hva som kan får deg til å føle deg bedre, men for meg er det små ting som har hjelpt. Foreksempel så har jeg unngått private sosiale medier i de periodene hvor jeg har trengt det. Ikke fordi det gjør meg ulykkelig men det minner meg konstant på at jeg ikke har det så fint akkurat nå. Jeg vil så gjerne at det skal bli bedre så jeg googlet litt rundt for å finne løsninger. Blant annet fant jeg ut at det er bevist at det å gå tur hver dag (helst i naturen) hjelper på humøret, også dyr og solskinn har dokumentert effekt.

 

Jeg prøvde å tenke ut hva som gjør meg glad. Den røde tråden viste seg å være mestringsfølelse. Det å lære seg nye ting. Jeg begynte å se youtube filmer som lærte meg om hår, sminke, akrylnegler, sying, baking, matlaging osv. Jeg fant frem til podcaster, bøker, skriving, innreding av hjemmet mitt, tok et kurs på nette, så filmer osv. Så jobbet jeg mot små mål. Gjorde ting jeg hadde forskjøvet lenge. Det høres kanskje patetisk ut med det har en form for effekt. Jeg brukte tiden jeg ville ha brukt på å tenke at jeg er lei meg til å utbedre meg, lære nye ting og gjøre små ting som gjør meg i bedre humør. 

Jeg er som deg en svært privat person. Jeg vil ikke bry andre med mine problemer og ville helst ikke bli "den jenta som er ulykkelig uten grunn". Jeg er rett og slett litt redd for å bli stemplet. Jeg snakket med min mor om problemet. Hun sa at alle har slike perioder i ungdommen noe som hjalp ganske mye. Jeg begrenser også mine sosiale kretser til mennesker jeg alltid har det hyggelig med. Noe av det som frustrerer meg er at alle er så glade og lykkelige når jeg ikke føler det likt. Det rare er at jeg føler det hjelper å se på vlogs på youtube. Da ser man at de andre ikke har det verre enn seg selv. 

 

Noen jeg ser på er

:https://www.youtube.com/user/PlanetGabb/videos

https://www.youtube.com/user/MoreZoella/videos

https://www.youtube.com/user/pixi2woo

https://www.youtube.com/user/shaaanxovlogs/videos

 

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[AnonymBruker]

 

Ja, det er godt å lese andres tanker om dette. Og du har rett i at det ikke gjør noe å føle seg slik i dette øyeblikk, at det mest sannsynlig vil gå over, jeg håper i hvert fall inderlig det. Jeg prøver å fokusere på de små tingene, men akkurat nå føles alt håpløst. Jeg håper egentlig at jeg får et kort liv, jeg.

 

Jeg skal tenke litt på hva det er som kan gjøre livet/hverdagen litt bedre. Har du noen gode råd?

 

Har du for øvrig snakket med noen om dette? Jeg er ganske privat som person og deler ikke slike tanker med noen, men jeg har en bror som jeg har god kontakt med, og jeg har lyst til å fortelle ham, men samtidig er jeg skeptisk, for jeg vil ikke bekymre noen og vil ikke plage andre med mine problemer, men det hadde vært fint å få snakket om dette - bare få det, så kanskje det vil føles litt bedre, eller jeg vet ikke..

Anonymous poster hash: 807c6...47a

 

Det er utrolig vanskelig å slå seg til ro med at det vil gå over. For i det øyeblikket man synes ting er vanskelig blir alt annet så langt borte. Hvis dette har vart i en kort periode vil det nok gå over av seg selv men når det har gått en stund bør man prøve å gjøre noen tiltak. Hvis det er kommet for å bli kan det gå over i en deperisjon. Går det så langt vil det bli mye vanskeligere å komme seg ut av det. Hvor gammel er du?

 

Det er vanskelig å vite hva som kan får deg til å føle deg bedre, men for meg er det små ting som har hjelpt. Foreksempel så har jeg unngått private sosiale medier i de periodene hvor jeg har trengt det. Ikke fordi det gjør meg ulykkelig men det minner meg konstant på at jeg ikke har det så fint akkurat nå. Jeg vil så gjerne at det skal bli bedre så jeg googlet litt rundt for å finne løsninger. Blant annet fant jeg ut at det er bevist at det å gå tur hver dag (helst i naturen) hjelper på humøret, også dyr og solskinn har dokumentert effekt.

 

Jeg prøvde å tenke ut hva som gjør meg glad. Den røde tråden viste seg å være mestringsfølelse. Det å lære seg nye ting. Jeg begynte å se youtube filmer som lærte meg om hår, sminke, akrylnegler, sying, baking, matlaging osv. Jeg fant frem til podcaster, bøker, skriving, innreding av hjemmet mitt, tok et kurs på nette, så filmer osv. Så jobbet jeg mot små mål. Gjorde ting jeg hadde forskjøvet lenge. Det høres kanskje patetisk ut med det har en form for effekt. Jeg brukte tiden jeg ville ha brukt på å tenke at jeg er lei meg til å utbedre meg, lære nye ting og gjøre små ting som gjør meg i bedre humør. 

Jeg er som deg en svært privat person. Jeg vil ikke bry andre med mine problemer og ville helst ikke bli "den jenta som er ulykkelig uten grunn". Jeg er rett og slett litt redd for å bli stemplet. Jeg snakket med min mor om problemet. Hun sa at alle har slike perioder i ungdommen noe som hjalp ganske mye. Jeg begrenser også mine sosiale kretser til mennesker jeg alltid har det hyggelig med. Noe av det som frustrerer meg er at alle er så glade og lykkelige når jeg ikke føler det likt. Det rare er at jeg føler det hjelper å se på vlogs på youtube. Da ser man at de andre ikke har det verre enn seg selv. 

 

Noen jeg ser på er

:https://www.youtube....anetGabb/videos

https://www.youtube....reZoella/videos

https://www.youtube.com/user/pixi2woo

 

https://www.youtube....nxovlogs/videos

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

[Gjest Mythic]

Er du ung, TS?

Jeg ser at mange unge mennesker har det sånn nå for tiden, inkludert min egen sønn, og mange av vennene hans. Det er vondt, frustrerende og vanskelig, og en føler seg maktesløs. Jeg tror det er måten samfunnet har utviklet seg som gjør at mange har det sånn. Vi lever i en tid hvor alt er så overflatisk, en skal prestere så mye hele tiden, være vellykket, fikse alt, også er det ingen som tenker på hvordan en egentlig har det oppe i alt dette. 

 

Hvilke verdier har vi? Hva gjør vi sammen med folk vi er glad i? Deler vi viktige ting, eller skal alt bare være overflatisk, regnbuer, enhjørninger og late som man er så vellykket? Gjør vi ting vi har glede av, eller handler vi mest av plikt? Føler vi at vi mestrer noe som er fornuftig å holde på med? Føler vi oss verdsatt og sett for den vi er, eller blir vi bare vurdert ut fra hva vi gjør? Jeg tror mye ligger her. Vi blir mer og mer ensomme, vi skal hele tiden vise fram smørsiden vår på alle sosiale medier, vi skal passe inn og være flinke. Hvis man ikke gjør det, eller ikke ønsker å delta i dette rotteracet, blir man sett på som rar.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

[AnonymBruker]

 

Det er utrolig vanskelig å slå seg til ro med at det vil gå over. For i det øyeblikket man synes ting er vanskelig blir alt annet så langt borte. Hvis dette har vart i en kort periode vil det nok gå over av seg selv men når det har gått en stund bør man prøve å gjøre noen tiltak. Hvis det er kommet for å bli kan det gå over i en deperisjon. Går det så langt vil det bli mye vanskeligere å komme seg ut av det. Hvor gammel er du?

 

Det er vanskelig å vite hva som kan får deg til å føle deg bedre, men for meg er det små ting som har hjelpt. Foreksempel så har jeg unngått private sosiale medier i de periodene hvor jeg har trengt det. Ikke fordi det gjør meg ulykkelig men det minner meg konstant på at jeg ikke har det så fint akkurat nå. Jeg vil så gjerne at det skal bli bedre så jeg googlet litt rundt for å finne løsninger. Blant annet fant jeg ut at det er bevist at det å gå tur hver dag (helst i naturen) hjelper på humøret, også dyr og solskinn har dokumentert effekt.

 

Jeg prøvde å tenke ut hva som gjør meg glad. Den røde tråden viste seg å være mestringsfølelse. Det å lære seg nye ting. Jeg begynte å se youtube filmer som lærte meg om hår, sminke, akrylnegler, sying, baking, matlaging osv. Jeg fant frem til podcaster, bøker, skriving, innreding av hjemmet mitt, tok et kurs på nette, så filmer osv. Så jobbet jeg mot små mål. Gjorde ting jeg hadde forskjøvet lenge. Det høres kanskje patetisk ut med det har en form for effekt. Jeg brukte tiden jeg ville ha brukt på å tenke at jeg er lei meg til å utbedre meg, lære nye ting og gjøre små ting som gjør meg i bedre humør. 

Jeg er som deg en svært privat person. Jeg vil ikke bry andre med mine problemer og ville helst ikke bli "den jenta som er ulykkelig uten grunn". Jeg er rett og slett litt redd for å bli stemplet. Jeg snakket med min mor om problemet. Hun sa at alle har slike perioder i ungdommen noe som hjalp ganske mye. Jeg begrenser også mine sosiale kretser til mennesker jeg alltid har det hyggelig med. Noe av det som frustrerer meg er at alle er så glade og lykkelige når jeg ikke føler det likt. Det rare er at jeg føler det hjelper å se på vlogs på youtube. Da ser man at de andre ikke har det verre enn seg selv. 

 

Noen jeg ser på er

:https://www.youtube.com/user/PlanetGabb/videos

https://www.youtube.com/user/MoreZoella/videos

https://www.youtube.com/user/pixi2woo

https://www.youtube.com/user/shaaanxovlogs/videos

 

Anonymous poster hash: f0cd2...a8c

 

 

Det har ikke vart så lenge, snart i én uke. Jeg har tidligere hatt noen svært korte perioder hvor jeg har vært deppa, men da har jeg vært flink til å stenge bort vonde tanker, jeg har ikke tillatt meg selv å utforske de tankene, har skjøvet de under teppet og håpet at de går bort. Men for ca. én uke siden gikk jeg dypt inn i meg selv, og skjønte hvor lei jeg er og at jeg ikke ønsker å være her mer - ble satt ut og veldig lei meg, da det gikk opp for meg at jeg virkelig ikke ønsker å være her. Det hadde vært fint å slippe alt dette, å bare forsvinne, å slippe å tenke, å slippe å være her… Mørke tanker som skremmer meg litt. Først gråt jeg en del, men nå gråter jeg ikke mer, er bare apatisk og lei. Er for øvrig i midten av tyveårene. 

 

Takk for at du deler det som hjalp deg, ble inspirert av å lese posten, og tenker at jeg må få meg nye hobbyer, prøve å finne lykke i de små tingene (som å lese en god bok, skrive, ta kurs, etc.). Skal bruke tiden fremover på å tenke på hva jeg kan gjøre for å endre situasjonen, til tross for at jeg er litt tiltaksløs fortiden. 

 

Jeg er også redd for å bli stemplet som den jenta som ikke har det bra. Jeg føler forresten ikke at jeg kan snakke med moren min, vet at hun vil bli bekymret og stresset på grunn av dette, tror broren min vil takle det bedre, men jeg vet jo ikke, derfor jeg er skeptisk til å snakke med ham også. 

 

Takk for linker, skal sjekke det ut

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Er du ung, TS?

Jeg ser at mange unge mennesker har det sånn nå for tiden, inkludert min egen sønn, og mange av vennene hans. Det er vondt, frustrerende og vanskelig, og en føler seg maktesløs. Jeg tror det er måten samfunnet har utviklet seg som gjør at mange har det sånn. Vi lever i en tid hvor alt er så overflatisk, en skal prestere så mye hele tiden, være vellykket, fikse alt, også er det ingen som tenker på hvordan en egentlig har det oppe i alt dette. 

 

Hvilke verdier har vi? Hva gjør vi sammen med folk vi er glad i? Deler vi viktige ting, eller skal alt bare være overflatisk, regnbuer, enhjørninger og late som man er så vellykket? Gjør vi ting vi har glede av, eller handler vi mest av plikt? Føler vi at vi mestrer noe som er fornuftig å holde på med? Føler vi oss verdsatt og sett for den vi er, eller blir vi bare vurdert ut fra hva vi gjør? Jeg tror mye ligger her. Vi blir mer og mer ensomme, vi skal hele tiden vise fram smørsiden vår på alle sosiale medier, vi skal passe inn og være flinke. Hvis man ikke gjør det, eller ikke ønsker å delta i dette rotteracet, blir man sett på som rar.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

 

Er i midten av tyveårene. 

 

Jeg er enig i det du skriver. Jeg føler meg malplassert. Det er vanskelig å snakke om disse tingene, alt handler om hvordan en ser ut, hvilke klær en har, trening, etc., slike overfladiske ting som ikke betyr så mye. Jeg prøver å passe inn/tilpasse meg, men jeg blir bare mer og mer ulykkelig. Jeg er bare så lei av alt. Er det liksom dette livet handler om?

Anonymous poster hash: 807c6...47a

[AnonymBruker]

Er du ung, TS?

Jeg ser at mange unge mennesker har det sånn nå for tiden, inkludert min egen sønn, og mange av vennene hans. Det er vondt, frustrerende og vanskelig, og en føler seg maktesløs. Jeg tror det er måten samfunnet har utviklet seg som gjør at mange har det sånn. Vi lever i en tid hvor alt er så overflatisk, en skal prestere så mye hele tiden, være vellykket, fikse alt, også er det ingen som tenker på hvordan en egentlig har det oppe i alt dette. 

 

Hvilke verdier har vi? Hva gjør vi sammen med folk vi er glad i? Deler vi viktige ting, eller skal alt bare være overflatisk, regnbuer, enhjørninger og late som man er så vellykket? Gjør vi ting vi har glede av, eller handler vi mest av plikt? Føler vi at vi mestrer noe som er fornuftig å holde på med? Føler vi oss verdsatt og sett for den vi er, eller blir vi bare vurdert ut fra hva vi gjør? Jeg tror mye ligger her. Vi blir mer og mer ensomme, vi skal hele tiden vise fram smørsiden vår på alle sosiale medier, vi skal passe inn og være flinke. Hvis man ikke gjør det, eller ikke ønsker å delta i dette rotteracet, blir man sett på som rar.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

 

Her må jeg svare at jeg gjør det meste av plikt, og ikke det som gir meg glede. Nesten alt jeg gjør er en plikt, jeg vet egentlig ikke hva jeg har glede av engang... 

Anonymous poster hash: 807c6...47a