Barnevernet

[Gjest Mocchhaa]

Greit nokk at noen barn ikke vokser opp på best mulig måte, men det er faktisk ikke alltid bedre å bli flyttet. 

[AnonymBruker]

 

Jeg ser at du som fosterrmor har behov for å forsvare deg. 

Bv og andre vil bruke utgangspunktet som foreldre ga barnet, at det går dårlig med de, selv etter år i fosterhjem. Ingen forskning viser til at det går bedre med barn som kommer i fosterhjem fra de er spedbarn heller.

At adhd er påført barn pga omsorgssvikt, syns jeg du er på tynn grunn. Du skriver i mange tilfeller. Ingen forskning sier noe sånt. Vet du egentlig hvor mange barn med adhd, som ikke bor i fosterhjem, eller er under omsorg av bv? Som bor hos velfungerende foreldre? Det er unger med veldig sterk adhd, og som har foreldre som begynner å bli veldig slitne, og helsevesenet ikke har noe å tilby?. Hva tror du de tenker om din uttalelse her?

At du har gått glipp av inntekt forklarer ikke at noen gjør det for inntekten. Som du sikkert vet er det ulik betaling for fosterforeldre. Man kan forhandle seg frem til gode avtaler i dag. Om du ikke vet dette, så er du lite orientert.

Jeg har ikke skrevet noe for å krydre min negativitet, jeg nevnte saken om den døende moren. Det er din påstand om vold og misbruk. Den saken verserer vel i rettsystemet ennå. Jeg tenkte på ungene, hva vil det bli om noen år? Bitre unger over for ikke å treffe mor?  Det er vel mye i den saken som skurrer utifra media. At du tør å påstå på nett at det VAR vold og misbruk.

Du har rett i, at det er flere erstatningsaker grunnet bv ikke har grepet inn. Vet du hvor mange saker som gjelder barn som har vært i fosterhjem? Et hjem de skulle være trygg, og få den oppfølging de trengte. 

Fosterforeldre blir aldri stilt til ansvar i slike saker, for det er kommunen som har ansvaret, og som blir krevd for erstatning. 

Du skriver at det blir gjort feil i bv som andre instanser. Syns faktisk ikke du skal sammenligne bv med andre instanser. Om man godtar at det Må være feil når det handler om barns liv, da er du på ville veier.

Feil hos bv kan gi fatale konsekvenser.

Noe det er gjort i altfor mange saker. Jeg er ikke farget av media sine negative saker. Jeg har vært inne i flere saker som jeg nevnte. 

Tror du virkelig at alle fosterforeldre gjjør det av hjertevarme? I så tilfelle er du naiv. I dag er det ikke uvanlig med langt høyere lønninger enn hva du skriver om.

Hvorfor tror du det popper opp privater instutisjoner for barn? Det er folk som håver inn millioner. Bv sender unger dit. De får en hjelp som ikke duger, og det har vært liten kontroll.

 

 

Anonymous poster hash: f1c41...dbc

 

 

Nei, da, jeg har ikke noe spesielt behov for å forsvare meg selv, men en instans som dessverre er tvingende nødvendig i større og større grad i vårt samfunn.

 

Dette med at ADHD-diagnose kan forveksles med omsorgssvikt er ikke ukjent innen psykiatrien, og kommer forhåpentligvis til å bli mer hensyntatt i årene som kommer. Du kan jo lese litt her:

 

http://www.hjelptilhjelp.no/ADHD/adhd-eller-omsorgssvikt

 

http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=78905

 

http://www.helse-nord.no/getfile.php/UNN%20INTER/Enhet/Rehabilitering_web/ASH/B.Reigstad,%20ADHD%20eller%20noe%20annet.pdf

 

Samtidig er det selvsagt viktig å ikke mistenkeliggjøre familier hvor virkelig ADHD forekommer. Klart det finnes ADHD; og klart det kan finnes ADHD hos barn i velfungerende familier!

 

Når det gjelder spedbarn som er plassert i fosterhjem, og som det allikevel går dårlig med, så har jeg aldri sett noen statistikk på det. Det man vet, er at barn som ikke får god nok omsorg fra spedbarnsalder, kan få varige skader. http://ec.estalos.com/reaktiv-tilknytningsforstyrrelse

 

Jeg kjenner en liten gutt som ble tatt fra moren sin da han var 3 uker gammel. Han viste allerede da tegn på skader. Nå er han to år. Han har samvær med moren sin noen få timer i året. De få gangene hun møter opp reagerer han med utslett, han blir apatisk, og viser klare tegn på regresjon. Det er så trist.

 

Tilbake til saken om den døende moren: at det var en omsorgsovertagelse pga vold og misbruk har kommet fram i media, og er ikke min påstand.

Hvordan utfallet av saken blir vet vi jo ingenting om foreløpig, heller ikke om konsekvensene for barna. Om de ender opp som bitre fordi de ikke fikk treffe sin døende mor, eller ytterligere traumatisert fordi de ble påtvunget et samvær med en som hadde gitt dem en ødeleggende barndom, det gjenstår å se, og kommer jo til syvende og sist an på hva disse barna faktisk har opplevd. Den hele og fulle sannheten er det jo kun de og foreldrene som sitter på, og hovedfokus må jo være å arbeide tilbeste for deres fremtid og fungering uansett?

 

Jeg aner virkelig ikke noen ting om tallet på fosterbarn som går til sak pga sviktende omsorg e.l. Jeg ser at du heller ikke har fakta å linke til, så det blir en håpløs diskusjon, basert på synsing. Personlig kjenner jeg ikke til noen.

Det jeg vet, er at fosterforeldre blir stilt til ansvar hvis det er sånn at de har utvist dårlig omsorg. Det verserte en sak i rettssystemet for få år siden, men jeg finner ingen link. (Mener å huske at det var en gutt som ble straffet ved at han ble nektet mat, bl.a.) Hvor ofte dette har skjedd aner jeg ingenting om.

 

Jeg synes du krever vanvittig mye  hvis du mener at barnevernet er en instans hvor det ikke kan forekomme feil. Selvsagt er jeg i prinsippet enig, men å tro at feil ikke kan forekomme der det er mennesker som gjør jobben er ren utopi. Det gjøres også feil på operasjonesstuer, hvor det står mellom liv og død. Folk dør på sykehus. Til og med småbarn. Dessverre. Helt grusomt, men sånn er det. Mennesker feiler. Det som er så fint i barnevernet, er at det ikke er barnevernet selv som har siste ord, men Fylkesnemnda, som består av flere medlemmer.

 

Du nevner privat barnevern. Jeg har aldri vært en en del av det, da jeg er oppdragstaker for det kommunale, hvor lønnsnivå er fast, og det ikke er stort rom for økonomisk fleksibilitet. Mitt utgangpunkt er at dette ikke er noe man skal kunne gjøre for økonomisk gevinst, samtidig som man ikke skal tape på det (noe jeg dessverre har gjort).

Jeg deler din bekymring for utviklingen i det private barnevernet, helt klart. Her er det vanvittig mye penger å hente, fordi det offentlige selv ikke greier å ta unna strømmen av barn som trenger hjelp. At noen ser penger i dette er for meg nærmest grotesk. Jeg kjenner til private barnevernsinstitusjoner som driver flere selskaper, hvor eiendom er en viktig del, og det spekuleres i avkastning både når det gjelder barn og eiendom.

En årsak til at det har blitt slik, er jo at arbeidsmengden vokser for barnevernet, og at ressursene ikke strekker til. Dessverre. 

Anonymous poster hash: 958fc...cd1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner folk som nå har et normal liv takket være barnevernet og jeg kjenner folk som nok burde fått bedre behandling av barnevernet.

Anonymous poster hash: 91938...d4f

[AnonymBruker]

Om barna skal flyttes må saken først til fylkesnemda. Der vil psykolog, helsesøster, lege etc kunne vitne for deg og paykologen vil kunne si nettopp at du trenger mer tid etc og det vil veie tungt. Barnevernet er ikke de som tar barna, det er fylkesnemda som avgjør dette. Så om barnevernet har en dårlig sak vil nemda dømme mot flytting, noe de også ofte gjør.

Jeg har vært med på at nemda har dømt mot flytting, i saker der barnet burde vært flyttet, fordi barnevernet ikke hadde god nok dokumentasjon for saken sin. Fylkesnemda krever god dokumentasjon, og en depresjon alene er ikke nok.

Anonymous poster hash: c689b...ada

 

Du er klar over at Fylkesnemda oftest dømmer i den retning barnevernet ønsker.

Det har t.o.m vært mennesker i Fylkesnemda som har sagt at det ikke er hensiktsmessig

å dømme mot barnevernet. Og mange av disse sakene vinner foreldre når de kommer

til retten. Det er uttallige eksempler på saker hvor foreldre har blitt fradømt barna i

Fylkesnemda, og fått dem tilbake når saken har kommet opp i norske rettsinstanser.

Dette er faktisk ett ganske kjent problem. Når Fylkesnemda har fradømt foreldre retten

til omsorg for barn, og barn blir flyttet, tar det 1 år før du får opp saken på nytt, og i mellomtiden

kan da barnevernet hevde at barnet har fått tilhørighet hos fosterforeldre. Så dette utnyttes av

barnevernet i mange saker.

Anonymous poster hash: 02528...a93

[AnonymBruker]

 

Du er klar over at Fylkesnemda oftest dømmer i den retning barnevernet ønsker.

Det har t.o.m vært mennesker i Fylkesnemda som har sagt at det ikke er hensiktsmessig

å dømme mot barnevernet. Og mange av disse sakene vinner foreldre når de kommer

til retten. Det er uttallige eksempler på saker hvor foreldre har blitt fradømt barna i

Fylkesnemda, og fått dem tilbake når saken har kommet opp i norske rettsinstanser.

Dette er faktisk ett ganske kjent problem. Når Fylkesnemda har fradømt foreldre retten

til omsorg for barn, og barn blir flyttet, tar det 1 år før du får opp saken på nytt, og i mellomtiden

kan da barnevernet hevde at barnet har fått tilhørighet hos fosterforeldre. Så dette utnyttes av

barnevernet i mange saker.

Anonymous poster hash: 02528...a93

 

 

Jeg foreslår at du kommer med dokumentasjon før du slenger ut slike påstander.

 

Anonymous poster hash: 5c629...de6

[LilleSnupp]

 

Wow. Det forekommer meg at du er nokså farget av en ensidig negativ vinkling på barnevern og fosterforeldre.

 

har det slått deg at det går dårlig med mange som har vokst opp i fosterhjem nettopp pga det dårlige utgangspunktet foreldrene ga dem, og ikke det at de vokste opp i fosterhjem i seg selv?

 

Visste du at ADHD i veldig mange tilfeller kommer av omsorgssvikt? Det er en grunn til at mange barn under omsorg av barnevernet har denne diagnosen.

 

Edit: avkortet

 

Anonymous poster hash: 958fc...cd1

 

 

Det uthevede er tull! ADHD kommer ikke av omsorgssvikt!

[AnonymBruker]

Jeg er alene med mine tre sønner. Så og si aldri avlastning. Har formidlet lenge at jeg har vært vanvittig sliten, til tider har jeg nesten følt meg desperat sliten.

Dette har jeg tydelig formidlet i 6!!!! år. (Da ble jeg alene)Til helsesøster, barnehagen, lege, veiledere på helsestasjon. Jeg har etterspurt avlastning og hjelp. Disse har ringt til hverandre og etterspurt mulighet for hjelp, men det har ikke fantes. Da måtte jeg i så fall gå til barnevernet...

For tre år siden mannet jeg meg opp og fikk til et møte. Daværende helsesøster var med. Klar tale: Så lenge barna fungere så bra som de gjør, både faglig og sosialt i barnehage og skole, kan du ikke forvente hjelp fra oss.

For et halv år siden ble jeg utbrent. Fikk time hos psykolog. Fikk diagnose depresjon. Psykolog sender et skriv til helsestasjon og etterspør rask bistand og avlastning. Helsestasjon sender brevet til barnevernet, da de ikke har noen midler.

Saksbehandler tolker brevet så dramatisk, at hun kaller meg inn til et akutt møte. Her får jeg beskjed om at det er avgjort at barna ikke kan bo hos meg når jeg er så langt nede. De må flytte minst ett år, forteller hun.

Psykologen er sjokkert, og forteller saksbehandler at dette på ingen måter var tanken. Han gir utrykk for at dette ikke vil være til det beste for barna. Men barnevernet sier at saken er oppe og avgjort!

Heldigvis protesterer også helsesøstre og to av mine barns lærere ganske kraftig. Resultatet er at jeg (ENDELIG) får inn hjelp.

Nå har barna fått avlastningshjem annen hver helg, og jeg får bidrag og hjelp til grensesetting som de siste årene sakte men sikkert har blitt mer og mer utydelig etter som jeg ble mer og mer sliten...

Det er ny vurdering om to måneder. Målet er at min depresjon må være bedre, og at jeg skal sette tydlige grenser. Hvis ikke de mener å se dette, blir barna flyttet.

Psykolog gir utrykk for å være oppgitt, da han har forsøkt å forklare at en depresjon og stress over så lang tid, vil bruke lengre tid. Saksbehandler peker på regler i barnevernet, og mener at "psykisk syke foreldre" er skadelig for barn, og at hun må forholde seg til tidsfrister barnevernet har.

Så... Hva skal jeg si??? Jeg fikk omsider hjelp, men til hvilken pris???

Anonymous poster hash: 5aa3b...2b0

 

Den historien du forteller her er helt vanvittig, men ikke så uvanlig, tror jeg. Det er så synd at det ikke finnes tilstrekkelig lavterskeltilbud, slik at ting skurer og går til problemene har blitt så store at det blir vanskelig å reparere.

I "gamle dager" hadde vi husmorvikaren, et virkelig flott tilbud til folk som trengte ekstra hjelp i perioder.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

[AnonymBruker]

Det uthevede er tull! ADHD kommer ikke av omsorgssvikt!

 

Jeg tror du mistolker litt. Reell ADHD kommer selvsagt ikke av omsorgssvikt, men symptomer på omsorgssvikt er så sammenfallende med symptomer på ADHD at altfor mange barn feilaktig blir diagnostisert med ADHD, når det i virkeligheten er noe galt fatt med omsorgen i hjemmet. Disse barna responderer på medisinering på lik linje med barn med reell ADHD.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

[AnonymBruker]

 

Jeg tror du mistolker litt. Reell ADHD kommer selvsagt ikke av omsorgssvikt, men symptomer på omsorgssvikt er så sammenfallende med symptomer på ADHD at altfor mange barn feilaktig blir diagnostisert med ADHD, når det i virkeligheten er noe galt fatt med omsorgen i hjemmet. Disse barna responderer på medisinering på lik linje med barn med reell ADHD.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

 

 

Ja, det stemmer, og det var også dette jeg mente, men mulig at det ikke kom så godt fram i det jeg skrev. LilleSnupp: les linkene om dette.

Anonymous poster hash: 958fc...cd1

[AnonymBruker]

Jeg har forresten min erfaring med barnevernet gjennom jobb i skolen. Mitt inntrykk er for det meste veldig positivt, med noen få unntak. Fehoder finnes overalt, også i barnevernet, men sånn er det jo bare.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

[AnonymBruker]

Det uthevede er tull! ADHD kommer ikke av omsorgssvikt!

Jeg jobber med å diagnostisere ADHD. ADHD et en symptomdiagnose og man har ingen lakmustest for å fastslå om det dreier seg om ADHD eller noe annet som kan gi helt likt symptombilde, deriblant omsorgssvikt. Diagnosesettingen baserer seg på opplysninger fra foreldre, skole, bhg etc samt div kartlegging med tester og skjema. Ofte ender man opp med å sette diagnosen fordi man kan utelukke de andre årsakene (og dermed altså tenker at det er en hjerneorganisk lidelse som ligger til grunn for vanskene), men av og til tenker man at dårlig omsorg kan ha gitt symptomene (f.x kan alvorlige tilknytningsmønster gi lignende uttrykk)men at ADHD-diagnosen kan utløse riktig hjelp til barnet, og man setter den altså allikevel.

Anonymous poster hash: fe0b2...279

[LilleSnupp]

Jeg jobber med å diagnostisere ADHD. ADHD et en symptomdiagnose og man har ingen lakmustest for å fastslå om det dreier seg om ADHD eller noe annet som kan gi helt likt symptombilde, deriblant omsorgssvikt. Diagnosesettingen baserer seg på opplysninger fra foreldre, skole, bhg etc samt div kartlegging med tester og skjema. Ofte ender man opp med å sette diagnosen fordi man kan utelukke de andre årsakene (og dermed altså tenker at det er en hjerneorganisk lidelse som ligger til grunn for vanskene), men av og til tenker man at dårlig omsorg kan ha gitt symptomene (f.x kan alvorlige tilknytningsmønster gi lignende uttrykk)men at ADHD-diagnosen kan utløse riktig hjelp til barnet, og man setter den altså allikevel.

Anonymous poster hash: fe0b2...279

 

Håper virkelig ikke at dette er noe majoriteten av det dine BUP-kollegaer gjør, for da ville jeg som henviser blitt svært bekymret. Det er i så fall skremmende.

Nei, ingen lakmustest som du sier - men vanskene skal være tilstede både hjem og skole/bhg på 4 områder. 

[Gjest Iddy]

Poenget er at det finnes ingen objektiv test. Symptomene på ADHD samsvarer i mange tilfeller på symptomene til omsorgssvikt; disse viser seg også på flere arenaer. Barn med ADHD har også gjennomgående foreldre med lavere sosioøkonomisk status - noe flertallet av barnevernsbarn også har.

[Gjest Iddy]

Når det gjelder barnevernet generelt; 1) De har neppe tid til å drive med den slags pedanteri enkelte hevder, tvert om. 2) Hjelpetiltak er i hovedsak frivillig - her er det to faktorer som er viktig; for det første barnevernet trenger mer resursser til hjelpetiltak, og for det andre må man få flere til å gjennomføre eller takke ja til disse hjelpetiltakene.

 

3) Man kommer ikke utenom praktisk skjønn - selv leger kan ikke utelukkende basere seg på "objektive" tester. Derfor forekommer det også feil beslutninger i den bransjen også. Derfor er er man avhengig av høy grad av intersubjektivitet for å eliminere flest mulig feil. Man opererer som oftest i team i barnevernet (og andre yrker) hvor man diskuterer casen, og bruker den faglige opparbeidende kunnskapen for å diskutere casen. Når dette er gjort kan man oppnevne en skakkyndig, eller en utenforstående. Man har også fylkesnemnda som saken skal prøves ovenfor, og man kan anke videre oppover i systemet.

[AnonymBruker]

Jeg er alene med mine tre sønner. Så og si aldri avlastning. Har formidlet lenge at jeg har vært vanvittig sliten, til tider har jeg nesten følt meg desperat sliten.

Dette har jeg tydelig formidlet i 6!!!! år. (Da ble jeg alene)Til helsesøster, barnehagen, lege, veiledere på helsestasjon. Jeg har etterspurt avlastning og hjelp. Disse har ringt til hverandre og etterspurt mulighet for hjelp, men det har ikke fantes. Da måtte jeg i så fall gå til barnevernet...

For tre år siden mannet jeg meg opp og fikk til et møte. Daværende helsesøster var med. Klar tale: Så lenge barna fungere så bra som de gjør, både faglig og sosialt i barnehage og skole, kan du ikke forvente hjelp fra oss.

For et halv år siden ble jeg utbrent. Fikk time hos psykolog. Fikk diagnose depresjon. Psykolog sender et skriv til helsestasjon og etterspør rask bistand og avlastning. Helsestasjon sender brevet til barnevernet, da de ikke har noen midler.

Saksbehandler tolker brevet så dramatisk, at hun kaller meg inn til et akutt møte. Her får jeg beskjed om at det er avgjort at barna ikke kan bo hos meg når jeg er så langt nede. De må flytte minst ett år, forteller hun.

Psykologen er sjokkert, og forteller saksbehandler at dette på ingen måter var tanken. Han gir utrykk for at dette ikke vil være til det beste for barna. Men barnevernet sier at saken er oppe og avgjort!

Heldigvis protesterer også helsesøstre og to av mine barns lærere ganske kraftig. Resultatet er at jeg (ENDELIG) får inn hjelp.

Nå har barna fått avlastningshjem annen hver helg, og jeg får bidrag og hjelp til grensesetting som de siste årene sakte men sikkert har blitt mer og mer utydelig etter som jeg ble mer og mer sliten...

Det er ny vurdering om to måneder. Målet er at min depresjon må være bedre, og at jeg skal sette tydlige grenser. Hvis ikke de mener å se dette, blir barna flyttet.

Psykolog gir utrykk for å være oppgitt, da han har forsøkt å forklare at en depresjon og stress over så lang tid, vil bruke lengre tid. Saksbehandler peker på regler i barnevernet, og mener at "psykisk syke foreldre" er skadelig for barn, og at hun må forholde seg til tidsfrister barnevernet har.

Så... Hva skal jeg si??? Jeg fikk omsider hjelp, men til hvilken pris???

Anonymous poster hash: 5aa3b...2b0

 

Jeg fant tilfeldigvis denne saken via Facebook i dag, og tenkte på det du skrev her inne.

 

http://www.moss-avis.no/nyheter/moss/ble-nektet-hjelp-til-barnestellet-og-bedt-om-a-ga-til-barnevernet/s/5-67-101639

 

Der er jo også den gamle ordningen med husmorvikar nevnt, som jeg også skrev noe om her i går. Man må virkelig få til en ordning for folk som faller mellom to stoler i dagens system, for dette er uhørt.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

[AnonymBruker]

 

Jeg tror du mistolker litt. Reell ADHD kommer selvsagt ikke av omsorgssvikt, men symptomer på omsorgssvikt er så sammenfallende med symptomer på ADHD at altfor mange barn feilaktig blir diagnostisert med ADHD, når det i virkeligheten er noe galt fatt med omsorgen i hjemmet. Disse barna responderer på medisinering på lik linje med barn med reell ADHD.

Anonymous poster hash: 5c629...de6

 

Samtidig som ADHD-barn blir feilaktig diagnosert av bv som omsorgssvikt. Her har det skjedd mye feil av bv. Det er liten kompetanse i bv ang ADHD. De har diagnosert barn med omsorgssvikt, som har ADHD. De har heller ikke lov eller kunnskap å diagnostisere.

Det er foreldre som har protestert, og forlangt utredning. Ikke nødvendig har bv ment.

Anonymous poster hash: f1c41...dbc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner personlig til en sak hvor det er blitt fremsatt påstander om at en av foreldrene har slått det ene barnet. Men det er ikke blitt undersøkt for blåmerker, bruddskader, eller andre ting. Dagen før omsorgsovertakelse hadde dette barnet svømmetime med klassen. Ingen så noen blåmerker eller noe der. Og det blir påstått at det skal ha vært et alvorlig tilfelle dagen før denne svømmetimen. 
De har vært i fylkesnemda og disse beskyldningene ble plukket fra hverandre ganske effektivt. Og nå venter de på svar. 
Hadde de gjort det de skulle så hadde familien ikke vært i den situasjonen de er nå. Men på grunn av manglende kontroll og undersøkelser har nå foreldrene et stempel på seg i nabolaget og er på flyttefot pga påkjenningen i nabolaget. Barna har i ettertid begynt å utagere på skole og i beredskapshjemmet, og har også sterk separasjonsangst. Alt dette ETTER overtakelsen. 

 

Barnevernet som en etat/tjenste er det ikke noe galt i. Det som det er noe galt med er at det er for mye rom for tolkning, og at enkelte saksbehandlere ikke har erfaring eller kompetanse nok til å undersøke enkelte saker, og kommunene har ikke ressurser til å gjøre det ordentlig. 
Dette har i dette tilfellet ødelagt en familie. Hadde de kledd av ungene og sjekket, fått dem til lege og fått sjekket for alt så hadde dette aldri skjedd. Men som de sa: Det var ikke det viktigste der og da. Det viktigste var å sikre barna. 
Jommen sa jeg smør!! 

Anonymous poster hash: 9a740...718

[AnonymBruker]

Ene svaret fra en fosterforeldre her, bør fjernes.Hun omtaler en barnevernssak som har versert I media. Hun skriver: i den saken var det både vold og misbruk.

Hun unnlater å nevne at far er frikjent for disse anklager.

Anonymous poster hash: f1c41...dbc

[AnonymBruker]

Samtidig som ADHD-barn blir feilaktig diagnosert av bv som omsorgssvikt. Her har det skjedd mye feil av bv. Det er liten kompetanse i bv ang ADHD. De har diagnosert barn med omsorgssvikt, som har ADHD. De har heller ikke lov eller kunnskap å diagnostisere.

Det er foreldre som har protestert, og forlangt utredning. Ikke nødvendig har bv ment.

Anonymous poster hash: f1c41...dbc

Foreldre kan få henvisning fra lege også, så de trenger ikke bv for å utrede.

Anonymous poster hash: 19559...c71

[AnonymBruker]

Foreldre kan få henvisning fra lege også, så de trenger ikke bv for å utrede.

Anonymous poster hash: 19559...c71

Stemmer!

Anonymous poster hash: 9fbfd...127