«prinsessepappa!"

[AnonymBruker]

Og her har sunnhetsfreakene kommet.

Anonymous poster hash: 8a66b...6a2

[AnonymBruker]

Hvorfor får dere flere barn når dere ikke er enige om oppdragelsen på nr 1?....

 

Jeg ville snakke med mr pappa jeg, legge frem at dere skal skrive ned en oppdragelsesplan og sørg for at dere BEGGE taper og vinner på denne planen.

Anonymous poster hash: ed95d...5e3

[AnonymBruker]

 

Og her har sunnhetsfreakene kommet.

Anonymous poster hash: 8a66b...6a2

 

 

Vift med en is og det er deres barn som kommer først løpende rundt hjørnet...

Anonymous poster hash: ed95d...5e3

[AnonymBruker]

Vift med en is og det er deres barn som kommer først løpende rundt hjørnet... Anonymous poster hash: ed95d...5e3

Fordi de faktisk orker bevege kroppen sin fortere enn barna som får saft hver dag.

Anonymous poster hash: 2cab7...ca5

[Chizue]

Tror du har sett for mye på supernanny. Det der sitte i trappa-greiene er hårreisende. Og hvorfor får hun ikke drikke så mye hun vil?

Vel, som jeg har sett mye av i barnehage er at de helst ikke lar barna drikke så mye de vil under måltidet, da vann/saft/melk fyller opp magen og de får en kjappere metthetsfølelse, men etter måltid kan de drikke så mye de vil.. Har venninner som har barn også, hvor de har latt barnet sitt drikke gjerne ett og to glass med vann/melk under måltid, som igjen gir det resultatet at barnet spiser bare en halv brødskiv eller 2-3ss grøt, så er de mette..

30-40min senere er de sulten igjen, også fortsetter det, med mye drikke, lite mat.

 

[Xanadus]

 

.....her prøøøøver jeg og oppdra vår litte «prinsesse».

2 år 7 mnd, i flotteste trassalderer, gravid, sliten , lei!!

 

Eksempler idag:

 

- Du få ikke mere drikke nå, føre du har spist litt. (pappa gir mere)

- Nå er dette det siste av drikke du får, så nå må du spare litt (pappa fyller opp)

- (slått seg vrang, ikke hørt etter, får sitte og roe seg i trappa)

- pappaen sitter og motsier meg, alt jeg gjør feil i hans øyne, svarer hu der hu sitter og syyyyter etter pappa. 

 

-Etter flinke jenta har roet seg, vi har snakket om hva som skjedde og hvorfor hun måtte sitte der, hun har sagt smilende unnskyld og gitt meg en go klem! (hu blir så stol av seg selv når hun sier unnskyld ....)

....så går hu og sutrer litt mere til pappa fodi hun VET at han løfter opp, koser, busser. Greit nokmdet men jeg synes han skal vise hu at han er på «min side» i slike situasjoner.

 

som jeg sier til han, vi kommer nok aldri til og være 100% enig i oppdragelsen til hverandre, men det er noe med og vise barnet at her er mamma&pappa ett team!

Ikke stå foran barne og motsi hva den andre gjør!

 

 

Anonymous poster hash: 232b3...1e7

 

Jeg vil si at: det er nesten viktigere å være mest mulig enige i oppdragelsen enn HVA man er enig i.  Det verste er når den ene sier ja og den andre sier nei på samme stedene. DET er dumt. For hva skal barnet tro og mene da? ikke rart hun blir frustrert og sytete da.

 

Vi i foriumet trenger absolutt ikke sitte her å diskutere hvorvidt barnet til x skal få mer drikke eller ikke. Det har ikke vi noe med. Bare foreldrene klarer å være enige, er det som oftest det beste for barnet. Vi andre utenforstående trenger ikke være enige .

[Gjest Blondie65]

Alvorlig talt folkens, saft eller ikke saft er ikke temaet, men at far motsier mor foran barnet og dermed skaper en dissens som unger i alle aldre vet å utnytte.

Hvis far er uenig med mor får far vente med denne uenigheten til den kan diskuteres uten at barnet får det med seg. Det betyr at man svelger kamelen i situasjonen og går gjennom den sammen etterpå.

Det eneste unntaket fra dette er selvsagt når den ene forelderen setter barnet i direkte og øyeblikkelig livsfare - men da tar man barnet med seg når en går ut av situasjonen.

Etter min mening er fàr her en dust.

[Biloba]

Alvorlig talt folkens, saft eller ikke saft er ikke temaet, men at far motsier mor foran barnet og dermed skaper en dissens som unger i alle aldre vet å utnytte.

Hvis far er uenig med mor får far vente med denne uenigheten til den kan diskuteres uten at barnet får det med seg. Det betyr at man svelger kamelen i situasjonen og går gjennom den sammen etterpå.

Det eneste unntaket fra dette er selvsagt når den ene forelderen setter barnet i direkte og øyeblikkelig livsfare - men da tar man barnet med seg når en går ut av situasjonen.

Etter min mening er fàr her en dust.

Men oppdragelsen må være helhetlig, det nytter ikke at den ene sitter og lager mye strengere regler enn den andre er enig i, slik at det er om å gjøre å komme først til med sin mening overfor barnet, for så å kreve at den andre forelderen stiller seg bak det.

[Berit]

 

ja jeg virker sikkert rimelig drittkjerring men på de punktene som er verst her mener jeg oppriktig at jeg «har rett» om det er det som skal til

Men nei han gjør absolutt ikke alt feil. Det mener jeg ikke. Han er en flink pappa på veldig mange måter.

 

Ja det er jo bare hans regler. Jeg bare går og nææger svakt i bakgrunn om hvordan jeg gjenre skulle hatt det, men det har vi aldri prøvd. Mine regler gjelder jo ikke. Det er det som er problemet.

Så sitter vi her med ei litt over gjenomsnittet bortskjemt unge og vil jeg si. Som blir fort både lei og sint.

Når vi er sammen. Er jeg alene med jenta er det sjelden det er noen problemer, nettopp fordi hun vet hvor vi står, hvor hun har meg og hva som gjelder.

 

Greit nok det at vi kan følge «hans regler» men da blir det pølser til middag, 3 liter saft hver dag, overse skriking/uakseptabel oppførsel og aldri få klare beskjeder på hva som er lov og ikk lov.

Jeg vil ikke si det er verken greit eller bra for ett bran?

 

Hun skal si unnskyld etter å ha hatt dårlig oppførsel og i dette tilfellet ikke hørt etter.

 

Innføring av vann til maten er ikke noen dum ide.. Nettop fordi hun foretrekker saft drikker hun jo og mye. Lurt, skal ta det til vurdering med overordrende.

 

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

 

Forstår deg Og forstår godt dine regler, men kan ikke dere bli enige sammen på forhånd om at dere må være enige om reglene og hvilke som skal gjelde og at dere begge står fast om det?

 

Ellers det med saften, tenker jeg at kanskje et glass saft kan hun få, men utover det må hun drikke vann dersom hun er tørst. 

 

Synes også hun skal si unnskyld etter dårlig oppførsel, men når pappa tilbyr og hun følger en av dere, er det ikke så heldig, og tenker at det er frustrerende for henne og forholde seg til hva hun har gjort ulovlig. For pappa syntes jo det var i orden. Derfor viktig at dere står sammen. Enig med deg.

[AnonymBruker]

ja da meldte jeg meg ut av min tråd .... igjen...

jeg forstår rådene deres. men her er ikke temaet hva som er greit og drikke til middag.. det får være opp til dere hva man vil...

 

Men igjen... kg klarer ikke holde seg i en retning.

Men jeg fikk 3 gode råd og, så det var fint.

 

Ja jeg og pappaen må bli bedre på kommunikasjon og ha faste regler VI står sammen om.

 

Men å være den foreldren som alltid må ta de kjipe avgjørelsene, fordi jeg er den eneste «voksne» på den måten føles ikke rett.

Og det er ikke normalt og stå og si en ting til barnet sitt, så står far og jatter i bakgrunn og motsier meg..

Dere må da skjønne at det handler om mere enn at «jeg må la hun drikke hva hun vil»...

dere er jo helt bak mål til tider... skjønner hvorfor jeg aldri pleier og skrive her... faktisk ganske synd.

 

men men nok om min klaging om det..

Vi får ta en skikkelig prat, prøve og bli mere på samme plan.

Kanskje bytte ut noen dårlige vaner. 

Vann først feks var ett godt tips.

Hun drikker godt med vann og, men som det ble sagt, er det saft på bordet er det ikke grenser for hvor tørst hun er.

 

Og til deg som skrev hvorfor jeg skulle få ett barn til med han når vi ikke er enige om oppdragelse?

Altså jo, fordi vi har vært sammen i 5 år, har det kjempe godt, har ei fin jente fra før, elsker hverandre og synes det var tiden for det??

 

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

[AnonymBruker]

 

Jeg har vokst opp som "pappas prinsesse" så kjenner meg litt igjen i dette, dog fra barne-perspektivet Hahah.

Har mest respekt for pappa, den dag i dag Men har selvsagt et godt forhold til mamma også.

 

Anonymous poster hash: 74f2c...8ba

 

Har litt motsatt erfaring. Det er viktig å sette grenser også. Her var far etter given og overlot det meste av grensesettingen til mor. I dag er barna i tenårene, og det har snudd seg litt. Det er mor de tar på alvor og hører på og har respekt for. Far føler han snakker for døve ører hele tiden. Ikke så rart mener jeg.

Anonymous poster hash: 9511d...b1e

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som gjør akkurat som din mann. Datteren på 4 triller han rundt lillefingeren uansett! Det er helt vondt å se på. Moren prøver å så godt hun kan å ha regler, men far spolerer de gang på gang. Det er is før middag fordi datteren skriker seg til det ol. Hun kan skrike seg til alt!

At han ikke ser at han ødelegger jenta forstår jeg ikke. Det er ikke positivt å være en bortskjemt skrikeunge.

 

Dere må snakke sammen og bli enige om de største/viktigste reglene. Skriv dem opp på et ark og heng det opp på kjøleskapet. Da kan dere lese de for barnet og minne henne på reglene når de blir brutt. 

 

Forklar han at det ikke er positivt å ikke å ha regler, barn trenger regler og klare rammer. Da blir de trygge.

Anonymous poster hash: 5ccf6...fd6

[Tante-Sofie]

Jeg er uenig i at dere trenger å være enige om alt mulig hele tiden, barn tåler godt å se at voksne ikke er enige og at det går an å være sammen likevel. Men dere må sørge for at den ene ikke overkjører den andre, og at det ikke blir sånn at barnet kan løpe til pappa etter å ha fått nei av mamma. 

[minister-mio]

Vel, som jeg har sett mye av i barnehage er at de helst ikke lar barna drikke så mye de vil under måltidet, da vann/saft/melk fyller opp magen og de får en kjappere metthetsfølelse, men etter måltid kan de drikke så mye de vil.. Har venninner som har barn også, hvor de har latt barnet sitt drikke gjerne ett og to glass med vann/melk under måltid, som igjen gir det resultatet at barnet spiser bare en halv brødskiv eller 2-3ss grøt, så er de mette..

30-40min senere er de sulten igjen, også fortsetter det, med mye drikke, lite mat.

for det er jo et mål i seg selv at barn skal spise så mye som mulig?

[Chizue]

for det er jo et mål i seg selv at barn skal spise så mye som mulig?

Hehe ja, om det er barn som velger å drikke mer, enn å spise mat

Men det finnes jo tilfeller hvor barnet ikke vet når h*n er sulten (som flere tråder her inne på KG).

Tror de fleste er enige om at om barnet får i seg 1 brødskive (eller en liten porsjon grøt/gryterett/hva enn man har til middag) Så er det bedre enn to-tre munnfuller med mat og mye drikke..

[AnonymBruker]

Jeg er uenig i at dere trenger å være enige om alt mulig hele tiden, barn tåler godt å se at voksne ikke er enige og at det går an å være sammen likevel. Men dere må sørge for at den ene ikke overkjører den andre, og at det ikke blir sånn at barnet kan løpe til pappa etter å ha fått nei av mamma. 

selfølgelig! helt enig. men det er sistnevnte her som er problemet ts

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

[Gjest Badebuksa]

altså skal jeg la hu sitte og bælme saft og bli grisemett på det da eller????

det er vel ganske logisk....

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

Hvorfor gir du saft som drikke?

[AnonymBruker]

Hehe ja, om det er barn som velger å drikke mer, enn å spise mat

Men det finnes jo tilfeller hvor barnet ikke vet når h*n er sulten (som flere tråder her inne på KG).

Tror de fleste er enige om at om barnet får i seg 1 brødskive (eller en liten porsjon grøt/gryterett/hva enn man har til middag) Så er det bedre enn to-tre munnfuller med mat og mye drikke..

ja det er det. Og jenta vår spiser generelt dårlig.. dette er jo da pga saftdrikkingen.

Så jeg blir sikkert litt ekstra påpasselig med den maten og.

Hun er absolutt ikke underernert, men hu er lang og tynn og har ett høyt aktivitetsnivå. Jeg vil tørre og påstå hakket mere enn andre og  

Så jeg 3 gode munnfuller er jo kjempe bra på enmåte. Ihverfall fremfor drikke.

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

[AnonymBruker]

Hvorfor gir du saft som drikke?

les deg nå igjennom tråden før du gidder a......

Anonymous poster hash: 91ca0...7b1

[AnonymBruker]

Kjære vene, jeg syns synd på deg, TS! Tre sider med innlegg, og kanskje 3 brukelige råd...jeg gidder ikke spørre om råd her innpå lenger - er bare moralske voktere og kranglefanter her nå. 

 

Vi hadde et lignende problem når første var i 2-3-årsalderen. Pappaen var ikke vant til barn i det hele tatt, kun en niese på 5, og da jenta ikke lenger var baby, var han litt usikker på hva han skulle gjøre.

Han er en fantastisk pappa på alle måter, men hadde liksom ikke hjerte til å sette grenser. Han var så redd for at jentungen skulle bli "sint" på ham, og at de da ville miste det spesielle båndet de hadde. De er skikkelig søte sammen - på den tiden brukte hun kalle ham for "snille bestevennen min".

 

Det toppet seg for meg da hun en periode klarte å få ham til å gi henne en is rett før middag, og når jeg sa nei, var jeg "slemmemamma", og det endte med at jeg måtte ta kampen med å få isen tilbake.

Vi satt oss ned og hadde en laaaang prat om dette. Jeg delte mine bekymringer, og han sine. Vi lagde så en liste med "regler" som vi var enige om, der jeg måtte gi slipp på noen av mine regler, og han måtte si seg enig i disiplinering han kanskje var litt redd for å utføre. Men felles for hver regel på den lista var at det var noe vi begge mente var det beste valget for jenta.

Ting gikk kjempebra den første uken. Hun var litt forvirra over at pappa ikke ga henne alt hun pekte på lenger, men protesterte ikke så veldig mye. Så fikk hun tidenes meltdown over en saftis hun så i fryseren, da mannen skulle ta ut kjøttdeig. Og her var det han fikk seg en øyeåpner! Han klarte å følge reglene vi satt opp for slike situasjoner, regler han før var redd skulle gjøre at dattera skulle være sint på ham. Vel, det ble litt tårer og noen "slemmepappa", men til slutt sa hun unnskyld og gikk for å leke. Så roper hun fra rommet sitt "Kommer du og leker, snille bestevennen min?"

 

Jeg har flere venninner som er med menn som ikke var så vant til barn da de ble fedre for første gang, og vi har snakket om at vi tror rett og slett at mange av de er redd for å sette grenser, for å bli "upopulær" hos ungen.

Hjemme hos oss har det funket å snakke oss frem til en liste med regler som funker for begge. Det krevde at begge hadde forståelse for hverandres ståpunkt, og var enige om at det ikke funker med den skjeve fordelingen, der samme person er ansvarlig for disiplinen hver gang.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 683ab...e8a